Glimt fra en gammel bedrift, 2

av Harald Vemren

Jeg nevnte tidligere at en brenner bare klappet sammen matdåsa, satte korken i kaffiflaska og gikk, når han anså ovnen ferdig brent. Det var jo greit nok, men tidpunktet var ikke alltid like beleilig. En brenner kunne foreksempel ha gått fra på lørdag, og vanligvis kom det da ikke folk til til brenneriet før mandag morgen. Det hendte at kullene etterhvert var blitt skyflet for nær ovnen, ble for varme og tok fyr. Søndag morgen veltet da røyken ut og som regel var det da far som måtte rykke ut med vannbøtter og kølaskuffe. Lys sommerdress og flishatt er vanligvis ikke det ideelle brannmannsantrekk, men dog setter jeg alltid disse brannene i forbindelse med flishatt og lys sommerdress. Hvor lys den hadde vært før brannen, hersket det alltid tvil om. Vi unger syntes det var spennende med litt brannslukking vi, og dessuten var det en tillatt måte å grise seg til på. Etterpå hostet vi voldsomt og måtte drikke melk for å bli kvitt hosten - men lakris hjalp enda bedre for hosten, mente vi. Det var bare det at det var søndag. Resten av dagen var vi da heroisk overbevist om at vi skulle bli brannmenn.

Det hendte nok at de forårsaket andre branner også, disse store kullovnene våre. En gang gjaldt det pusseriet, og da måtte brannvesenet rykke ut. Pusseriet lå den gang i annen etasje, over brenneriet og ut mot Vestregate, tvers overfor det gamle Bø-meieriet: Men det var i den gamle "lyckliga gatan" det. Noe trevirke var vel blitt satt for nær ovnen, og utpå lørdag ettermiddag var det full fyr. Det ble en stor oppstandelse i den sommerstille og ellers så fredelige gate som jeg nettopp hadde sopt. Jeg hadde nemlig renholdet av Vestregate fra Aasland og ned til enden av fabrikken, det vil si jeg hadde fortauet og halve gaten. Det var lørdagsettermiddags-jobben min, jeg var 12 år og fikk 3 kroner gangen, så her det var her jeg la grunnen til min formue.

En av reserve-brannmannskapene som vi kalte Johan Kjørær fordi han kjørte porselen ut med hest og vogn, og av og til en butelje den andre vegen, hadde fått reist en stige og var på vei opp med slange og stort mannsmot for å slå inn et vindu. Innenfor dette vinduet var det imidlertid fullt opp av ferdig pussede varer, og en vannstråle her ville feid alt vekk på få sekunder. Dette visste far som som hadde vært inne i pusseriet og lokalisert brannen. Følgelig ville han prøve å forhindre unødig ødeleggelse og skrek til Johan: "Ikke der, Johan, ikke der!!!" Men Johan hadde fått blod på tann dog ikke vann i slangen, og hørte intet.

Det var viktig å få vann i slangen, ikke bare fordi det faktisk er lettere å få slukket enn med bare slangen alene, men operatørene fikk også et tillegg i honoraret. Vel, da intet annet nyttet, tok far og rykket stigen unna så Johan og slangen gikk i bakken med et brak. Da kom vannet, og de tapre brannmenn var sikret full pott.

Men la dette være et sidesprang, det blir nok fler.

Jeg tenker på Oluf Eriksen og maskinverkstedet. I mange år var han helt alene om alle oppdrag som strømmet inn fra hele fabrikken, og at han hadde mye å stå i, er sikkert nok. Men det var altså noe Oluf var alene om, noe bare han, bare han gjorde, og alle lystret blindt. Ja, de lystret meg også når jg fikk lov til å gjøre det, nemlig å dra i snoren til dampfløyta når det var pause eller pausen var slutt. Det var litt av en følelse når du kunne dirigere en hel arbeidsstokk bare ved å dra i en snor. Men jeg skjønte ikke mor, for hun kunne aldri høre på låten når det var meg som drog.

Men det var noe til med Oluf Eriksen: Han laget de fineste båter av blikk som han loddet sammen og satte vekkeklokke-motor i. De var alle tiders intil det kom vann over dem: Da var de så aldeles borte vekk og kom aldri opp igjen. Ja, og så laget han hjul til oss, spillehjul, som vi slo på med en pinne. Det var smidd sammen i skjøten, laget av rundjern og så runde at det var ikke måte på. De sa han var litt sur, men kan en mann som lager sånne båter og sånne hjul være sur da? Nu har vi jo fått et sveiseverksted i tillegg, og der lå den gamle "fyr'n" i min barndom. "Fyr'n"? Jo, det var selvsagt en stor kullfyrt dampkjele som ga oppvarming rundtom i fabrikken, men så var det et ekstra fyrrom på siden som ble brukt til kalsinering. Og hva er nå det? Jo, dengang fikk vi kvarts og feltspat direkte fra bruddene som grov stein. Ved å brenne dem i 600-700 grader ble de sprø og mye lettere å knuse. Det var Kalstad som var fyrbøter, egentlig en svensk emisær og gammel ungkar. Kalstad var mild og koselig som en fønvind, alltid blid og hyggelig klappet han oss på hodet og sa milde, vennlige ting til oss når vi var borte hos ham i nattmørke kvelder- og det hendte rett som det var. Da fikk vi lov til å stake i ildmørjen og høre lyden av fortærende ild som freste i seg kull når vi kastet på noen spader. Etterpå lærte han oss å lese av damptrykket. Således kan en mann med de mest himmelske pretensjoner få et yrke som skulle indikere det stikk motsatte . Når jeg sier at vi var borte hos ham om kveldene, så skylder jeg vel å nevne at han måtte fyre til langt utover kvelden, så "benket" han "fyr'n", det vil si reduserte trekken, og så var det grytidlig på'n igjen om morgenen.

Marthinsen var også en av dem som hadde satt nogen brannseil i sitt liv, men nu brant han altså stein. Han hadde en spesiell hatt, Marhinnsen, nærmest en krysning av vørterkake og kurruke med noe som kunne tas som en brem rundt. Det var arbeidshatten hans og den hang han hver kveld på en bestemt spiker på snekkerverkstedet. En gang vi lekte uskikkelige Knoll og Tott, tok vi og vrengte den og hang den på plass igjen. Dagen etter lette Marhinnsen overalt etter hatten sin, og han godtok aldri senere at det var hans hatt som fremdeles hang der, vrengt eller ikke. Slik var de ofte i de dager, de gamle sliterne, stae som bukker som f.eks. en annen som sa etter en heftig diskusjon om en avisreportasje: "Sånn stod det i hvert fall ikke i min avisreportasje." Men det var vel en betenkelig måte å være mann for sin hatt på.

Men la oss følge steinen videre enn stund. Jeg nevnte at steinen skulle knuses, og til det brukte man "knusæ'rn", et monstrum bestående av to vertikale møllesteiner forbundet med en aksel som veivet rundt på en horisontal stein og laget masse støy og enda mer støv. Det hendte vi la en liten koppermynt på "knusær'n" og lot den bli overkjørt, men etterpå ville ikke godtebutikken ta imot den, så det sluttet vi fort med. Pengene var gjeve dengangen.

Fra "knusær'n" gikk steinen til trommelmøllene for finmaling, men det var noe spesielt med disse møllene, de måtte fores innvendig med tre forat ikke det skulle komme jernpartikler i petunsen, og "petunsen" det er egentlig den ferdigmalte porselensvellingen, skjønt ordet brukes visst ikke i vårt miljø.

La meg enkelt forklare hvordan denne foringen foregikk, for jeg synes det var ganske artig. En stor firkantboks ble skåret opp i skiver, 5-6 cm tykke, og etter en spesiell mal som passet til sylinderveggen ("trommelen"). Dessuten skulle de være litt koniske slik at den siste skiven låste hele ringen, men før det brukte man tverrpinner til å støtte den uferdige ring. Også endeveggen ble foret på lignende måte. En slik foring kunne vare fra 5 til 6 uker, og det var dags arbeid for en snekker. Det hendte at besøkende fikk seg en overraskelse når de skulle få lov til å se hvordan en mølle så ut innvendig. Stort mer enn trynet til en lett forbannet snekker fikk de vel aldri se.

I glasurkarene skulle det selvsagt heller ikke forekomme jern, så de ble laget som kjempestore trebaljer, satt sammen av staver, altså rent bøkkerarbeid som også snekkerne våre måtte kunne. Det var særlig fet ved som ble brukt til dette, som regel oregonpine. Det var "Bila" eller Olaf Larsen som var bas der. Han bodde forøvrig i det koselige huset Schuldes nylig flyttet fra. Det er selvsagt revet som mesteparten av Vessia forøvrig.

Så var det Danielsen, svigerfar til tidligere kontorsjef Eivind Olsen. Begge var tidligere seilskutemenn. Isak på Rødmyrberget var tredjemann; egentlig hette han Pedersen, men det brukte ingen å si.

På "knusær`n" stod Karl elendige (con amore) og var ikke mer elendig enn andre, men han vurderte de fleste tilstander og situasjoner med elendige greier". Derfor.

Felles for dem alle var den hvite fargen og at de hadde en våt svamp i strikk rundt pannen - ikke under nesa. Felles for dem var vel også at de alle bukket under for silikosen. Slemmeriet var en stygg arbeidsplass dengangen.

Særlig forøyelig var det når et tungt tak skulle tas et sted - det kunne være en båt som skulle tas opp i middagsbeita (som forøvrig varte varte en hel time, så det var tid nok). Først måtte man da rundt og tinge folk. Hvis da "Bila" stilte med "slemmerimakta" og Casper (formann i brenneriet) med "brennerimakta", så var man godt hjulpet. Det var altså ikke snakk om menn eller mannskaper, men "makter", og det var stort alvor og sindig styrke over "maktene" når de tunge, dongery-kledte kom ruggende dit hvor taket skulle tas. Og spør om de sang, gamlekara, særlig "Bila" som var forsanger og gammel seilskuteskipper. Det var rare ord som ikke vi skjønte, men de var visst gode å dra etter.

De brukte andre rare ord også, f.eks. en stokk til å pense med, det var mååker med lang å, og skulle de spikre fast noen sidestøtter for vinteropplaget, så slo man i noen skikkelige dulvere, det var riktig grove spiker.

Akk ja, det var skjarm over språket i den gamle fabrikken.