Glimt fra en gammel bedrift, 1

av Harald Vemren

Når folk blir eldre, blir de ofte plagsomt pratsomme - garrulitas senilis - som det heter på latin. Muligens er dette grunnen til at jeg nu føler trang til å berette - plagsomt eller ikke.

Jeg flyttet innenfor PP's murer i 1925, 6 år gammel, og har siden ikke sluppet ut. Fra å være min artige lekeplass, ble det min kanskje ikke fullt så artige arbeidsplass.

PP hadde i sin tid overtatt et stort, deilig hus som lå tett inntil fabrikken. Det hørte likesom med til den jobben far hadde tatt på seg.

Vi hadde spisestuen omtrent der hvor Grethe sitter og glasserer idag. En like stor og deilig have bredte seg derfra ned til elven, på høyre side hade vi baderen Klyvebekk, og der hvor propantanken står nå, kneiset en Gravenstan Apal som var yndet klatreobjekt på støvfrie høstdager når solen hadde modnet eplene nesten til gjennomskinnelighet.

Huset hadde PP overtatt efter tøy- og silkeimportør Mathisen. Vår nærmeste nabo var Kølabua, og det hendte vel at ett og annet kullstykke forvillet seg ned ivår ovn en kold vinterdag

Kullet, ja det brant vi selvfølgelig porselenet med, og omtrent en og en halv måned gikk det mellem hver gang, "Basel" eller "Breda" klappet til kai med engelsk kull. Fra kølabua gikk det skinnegang oppforbi maskinverkstedet nesten opp til gamlebrua, og her lå ovnene efterhverandre. Kullene ble lastet i kasser på en tralle og skjøvet for hånd. Det var Gustav kollatrillær som var både gamp og konduktør på denne banestumpen, og traust som en gamp han var og, med seil og saltvann i blikk og minne. Ser vi PP`s jublileumsbok av 1965 hvor Hans Andersen har tilført mye interessant stoff, vil vi finne at han snakker om en "Køla-Anders". Dette var selvsagt forgjengeren til min Gustav. Hans Andersen skal jeg forøvrig komme tilbake til.

Gustav kollatrillær hadde et pussig uttrykk for hva han mente var enkelt og greit. "Det er så lett som å ta spiker ut av lufta, det", sa Gustav. Det mer kompliserte må da formodes å være det å bringe Gustavs spiker til lufta igjen.

Og Gustav trillet og Gustav bar. Kassene blev tømt i en ring rundt ovnen for det var flere inntak til å kaste på kull i hver ovn. Ovnene var murt opp i flere etasjer med to, tre meter høy skorstein over taket. Brennerne kjente sitt ansvar og var viktige personer. Fra det øyeblikk ovnen var blitt tent og til den blev ansett for ferdig brent kunne det gå fire- femogtredve timer, og brenneren vek ikke fra ovnen hele denne tiden.

Jeg sa "ansett for ferdig brent" - for det var nemlig ingen nål og intet pyrometer som varslet. Man gløttet i et spjeld, og når varmen var hvit nok, så var ovnen brent og brenneren kunne gå hjem. Husker jeg ikke feil, hadde vi 5 slike ovner; når de var fylt, ble døren murt igjen, ilden tent og snart stod luen meterhøyt tilværs over skorsteinene. I vintermørke kvelder kunne de lyse ganske selsomt over takene på Vessia. Glattbrand - eller glasurbrand om man vil - foregikk i første etasje, og videre oppover hvor varmen var mindre intens, foregikk forglødningen.

Jeg tilbrakte mangen kveld rundt disse ovnene, særlig i høst- og vintermørket. Det var søvndyssende varmt rundt en slik ovn, og så var det en egen trolsk stemning der som gjorde at alt ble levende og kom frem fra mørket, for det var aldri annet lys der enn det som kom fra ovnene. Særlig når brenneren tok spjeldene fra, for å fylle på kull, da var det uhyggelig. Da blafret lyslynene som spyd ut i lokalene, og kapsel-søylene ble til stramme soldater på geledd. Brenneren selv ble en sort papir silhuett som lempet sort kull. Og snart skar nye lyn ut fra et annet spjeld og avslørte nye kapselstropper, og igjen ble brenneren til en silhuett med trolske, uhyggesvangre sorte bevegelser. Og på veggen bak ham stod en diger sort kjempe og gjorde nøyaktig de samme bevegelsene.

Ikke rart han ble vølskremt, Hans i lufta, ja, han het aldri noe annet, og det skal ikke være noe skjellsord, tvertimot, la meg føye til, et con amore både for ham og andre jeg skulle komme til å navngi. Han var en underlig nervøs type, likesom halveis fugl og halveis menneske, derav tilnavnet. I sine yngre dager hadde han vært postledsager i Sverige - med pistol! Og Hans i lufta skjøt skremmeskudd så flittig at - som han påstod, Kungliga Svenska Postverken måtte få ektrabevillinger over militærbudjettet. Men vølskremt ble han altså i brenneriet.

Det hadde seg slik at man påstod det var en eller annen som gikk igjen, spøkte altså. Dette ville Hans ikke høre på, han skulle personlig valse opp med ethvert gjenferd, han som hadde skutt med pistol i Svenska Postverken. Som sagt var det stupmørkt i brenneriet når ikke noe spjeld var åpnet, og Hans ante fred og ingen fare der han gikk rundt ovnen og jobbet. Han åpnet en spjeld og skulle stake i ilden. Da skar lyset bort i en person som ikke hadde noe med dette å gjøre, for hans visste at han var alene. Han svinget ildrakeren, en solid jernstang, over hodet og ropte: "Er det folk her så syng ut!" - Intet svar. "Fremmedarbeideren" stod bøyd over en trillebør. Da gikk Hans til åtak under mottoet, "Svarer du ikke nå, gjør du meg enten til morder eller til latter." Det ble det siste. Igjen lå en haug med filler og et kløvd trillebør. Og rundtom fniste kapselgeleddene.