Erindringer

av Arthur Berby

Jeg satte selvfølgelig opp et forbauset fjes og spurte om Olsen hadde sluttet, ellers ville det vel ikke nytte for meg å komme der. Men det hadde han jo ikke. Han var fortsatt den store og suverene mann for selve anlegget der. Men Ingeniør Selmer hadde fått i oppdrag av verkstedet der ute, å grunnbore og få et nivellement av fjellgrunnen i den såkalte Kongshavna der ute.

Nå hadde Jevnaker fått i oppdrag å få utført dette og hadde allerede begynt med 3 mann, men han hadde ikke tillit til at de oppfattet oppdraget slik at han fikk det nøyaktig nokk, og nå ville han sette meg til bas for arbeidet. Her kunne normalt bare betales den vanlige timelønnen på 90 øre, men ved å sette meg til bas, kunne han gi meg 1 krone og 20 øre.

Om det hadde vært til Nordpolen han ville hatt meg med, så hadde jeg sagt ja på stående fot. Vi reiste sammen utover så tidlig på dagen, at jeg kunne bli orientert om arbeidet på stedet, og så ha resten av dagen til å skaffe meg losji. Også med dette var han behjelpelig med opplysninger om de muligheter han kunne tenke seg, og på hans tips klarte jeg forholdsvis raskt å få et relativt bra sted å bo.

Havna var islagt ennå og de 3 karene var kommet i vei med noen få hull til fjellbunnen, som de riktignok hadde notert på noen papirlapper, men enten det skyldtes at de ikke hadde lagt til eller trukket fra differansen fra normalvannstanden eller noe annet, så ble der refusert av Jevnaker. Han overleverte meg så målbann og meterstokk og et litet rettvinkelapparat og sa fra til de andre, at jeg måtte være bas og ansvarlig for at det kunne leveres et pålitelig profil av fjellbunnen for verkstedet skulle bygge en tørrdokk der.

Hvor lang tid vi hadde drevet på og hvor langt vi var kommet, husker jeg ikke nå, men isen begynte å bli usikker, så vi hadde fått tak i tømmer og drev på å bygde oss en flåte til å arbeide fra. Nettopp da kommer en illsint mann og fekter med armene og skriker: "Stopp med dette med en gang."

Jeg forsøkte å si ham at vi arbeidet for Ingeniør Selmer og ikke godt kunne ta imot ordre fra noen annen en hans formann, men han føyk videre uten å høre på det.

Kameratene fortalte meg imidlertid at det var direktør Tokheim ved verkstedet, så det var nok best vi stoppet. Og følgelig måtte vi jo få tak i formann Jevnaker og meddele dette for ham.

Jevnaker ble ikke det spor forbauset. Tvert i mot fikk han seg en god flir. Han er vist slik denne mannen, sa han. Får han en ide som passer for ham, så mener han at alle hensyn må vike, selv hensynet til at denne havna gjennom alle tider har vært en ypperlig nødhavn for fiske og frakteskuter, og at den er helt umistelig uerstattelig også i dag og for fremtia. Det er selvfølgelig havnemyndighetene som har varskudd om at han ikke hadde en gnist av sjangse til å få realisert denne sin plan. De tre kameratene mine var jo av Olsens "faste" folk og ble uten videre sendt tilbake til ham. Med meg var det jo litt vanskeligere, men Jevnaker sier til meg, at hvis jeg ikke hadde noe annet å gå til og kanskje ønsket å fortsette, så var det best at vi gikk i følge til Olsen, for det var jo han som var sjefen for slippanlegget.

Jeg hadde imidlertid liten tro på at det ville lykkes all den tid han hadde avvist meg så kultent bare noen uker tidligere. Og det hadde aldrig lykkes for meg alene. Men Jevnaker satte dristig inn med det skyts han hadde. Han fortalte at jeg var fullbefaren anleggsarbeider gjennom mange år i fjell og tunnelsprengning, og at jeg nå faktisk hadde kommet til hjelp ved å hugge om steinen til syrekummene ved Union og at jeg faktisk var i firmaets tjeneste til nå.

Ja han gikk faktisk så langt at han tok en sammenligning med mannskap de hadde her, som vel kunne være bra nok arbeidsfolk, men i dette hundre prosent fjellarbeidet, var det vel neppe 20 prosent tidligere anleggsarbeidere.

Nå ville ikke Olsen høre mere og gryntet av seg at han fikk sende meg bort til laget til Gustav Johansen. For meg passet dette veldig bra. Johansen var en ualminnelig lun og hyggelig kar og en absolutt sikker og dyktig fjellsprenger. Og hele laget solide og dugelige og dyktige folk.

Det var i alt 4 lag som drev med utsprengning, og nå må jeg nok fortelle at Jevnaker hadde overdrevet adskillig, da han avleverte påstanden om den lave prosenten anleggsfolk. Riktignok var der til oppslåing til kultestein og til tralletransport ut på lekter tatt inn både sjømenn og fiskere og andre, men de gjorde sikkert rett for seg i sitt arbeide som fjellsprengere på sin måte.

Anlegget kunne vel på denne tiden betraktes som halvferdig, men til min største forbauselse konstaterte jeg, at det ikke var gjort noen som helst ting til folkenes velferd. Bare et fåtall var jo fastboende her. Resten hadde fått seg et mer eller mindre tarvelig losji hvor det tildels var stuet sammen så mange som mulig på et rom

Arbeidstiden var jo fortsatt 10 timer de 5 dagene og 6 om lørdagen. Alle dagene var det en halv times frokost og de fem dagene dertil en middagshvil.

Men her var absolutt ikke noe i retning av vellferdsanlegg utover et bordskur borte på tomten. Det var et dobbeltløpet skitehus som var påspikret to tverrbord utvendig, slik at 4 mann kunne flytte det da det ble for fullt, og så lå haugen der og dunstet videre.

Ut over dette var det bygget et lengre bordskur hvor den ene enden var avdelt til amie og resten var beregnet til reparasjon av traller og trillebårer. Skuret var forholdsvis rommelig for det tjente også til hvile og spisebrakke. Her var satt inn et monstrum av en ovn som vel bare kunne tjene til å få en lunk på kaffeflaskene, men noen lunk i skuret kunne det ikke bli for her var det bare enkle bordvegger og intet gulv og ingen skikkelig grunnmur.

Her hadde hele mannskapet frosset seg gjennom frokostpausen og mange som hadde for lang vei hjem eller til losjiet sitt, måtte friste denne tilværelsen også i middagspausen en lang og streng vinter igjennom. Jeg må vel tilstå at mine tanker straks begyndte å dreie seg om å få organisert denne arbeidsstokken, men noe sa meg, at her måtte en gå fram med litt forsiktighet. Og jeg begyndte med å spørre om det ikke hadde vært en fæl vinter å komme igjennom med dette usle skuret som spisebrakke, og at et så kjent firma som Selmer kunne by sine folk noe slikt, var helt utrolig. Her hadde jeg rørt ved et sårt punkt.

Det utløste en lavine over forholdene her. Det var sikkert ikke ingeniør Selmers mening at folka hans skulle ha det slik, sa de, men det var Olsens skyld. På tross av at han vel hadde startet som arbeider selv, sa de, så respekterte han ikke nå arbeidsfolk mere enn dyr. Ja de kunne fortelle at han ikke bare sto og beglodde de hele dagen, men hvis en eller annen kom 5 minnuter for sent en morgen, så jaget han ham hjem igjen, og sa han fikk komme igjen til frokost.

Ja det hente også at han skrev skoft for ettermiddagen, hvis han oppdaget noen som hadde stukket av 10 minnuter for tidlig om kvelden fordi butikkene også stengte klokken 6, og at han ikke kunne få kjøpt seg noe mat på annen måte.

De arbeidet jo på akkord med pris pr. kubikkmeter fast fjell som hvert lag tok ut, men det ble ikke oppgitt noe skille mellom lagene, så det kunne påvises hvem hadde sprengt ut hva og allikevel kunne oppgjørene være høyst forskjellige. Det foregikk helt proforma og kunne vært det samme med hele akkordprisen, mentes de, for Olsen bestemte fra utsiktspallen sin hva hvert lag skulle få som oppgjør hver fjerde uke.

Av disse samstemmige uttalelsene, som tildels var rene raseriutbruddene var det jo så lett å forstå at her var en god grobunn for organisasjon. Men klok av personlige erfaringer og skade, bestemte jeg meg for å være meget forsiktig.

Men allerede på veien hjem om kvelden, klarte jeg å slå lag med 2 av de som hadde vært sterkest i sin kritikk av forholdene, og spurte de ut om hvorfor i all verden de ikke hadde organisert og krevd forandring i disse nedverdigende forholdene de arbeidet under. De unskyldte seg med at det ikke var noen av hele gjengen som hadde noe erfaring i dette, men at de skulle være med å støtte opp hvis jeg kunne ta meg av det.

Jeg fortalte da at jeg hadde fått svartkatt både ved jernbaneanleggene og nylig ved Dalen Portland for organisasjonsarbeide og at jeg nå måtte være meget forsiktig. Vi ble imidlertid enige om at disse to til neste dags frokostpause skulle ta opp tråden der de slapp i dag og så foreslå at de organiserte seg. Og hvis det viste seg å ha noen tilslutning, så skulle de be alle de som var enige om å rekke opp en hånd.

Det ble et festlig skue, i løpet av få sekunder var alle tilstedeværendes hand oppe, og det var sikkert over halvparten av arbeidsstokken tilstede. Jeg skyndet meg å si at de ved denne avstemingen kunne betrakte seg som medlemmer, og at vi nå burde velge et foreløbig styre som kunne tegne opp navn og data på de tilstedeværende og også få tegnet de øvrige som medlemmer.

Aldri hverken før eller senere har jeg vært med på et slikt hastverksarbeide, men det ble til at vi valgte permanent styre med en gang og at det ble liten diskusjon om sammensetningen. Kanskje var det nokså naturlig at jeg ble foreslått som formann og like så naturlig, at jeg mottok det uten protest. Også de øvrige styremedlemmene som ble foreslått, mottok hvervet uten protest. Jeg skrev straks til Norsk Arbeidsmannsforbund og ba om å få tilsendt 70 medlemsbøker og satte kassereren i gang med å føre navn og data å de medlemmer vi hadde tegnet og så gikk vi i gang med å få tegnet resten.

Detter tok litt tid, for de ca. 30 som gjensto spiste jo ikke på den flotte spisebrakka, så vi måtte bare få spurt om navnene på dem og oppsøke de privat.

Men midt i april var alle tegnet som medlemmer og medlemsbøkene utskrevet. Vi bekjentgjorde møte og anmodet alle om å komme for å motta sine medlemsbøker. Det ble slått opp røde plakater på døra til den flotte spisebrakke og flere steder rundt på anlegget. Styret hadde hatt møte og satt opp dagsordenen, hvis vesentligste punkt var arbeidsforholdene og krav på lønnstillegg og 8 timers dag.

Jeg har vel sjelden blitt å overrasket som jeg ble da jeg selv kom til møtet i god tid. Nesten hele arbeidstokken var på plass. Det var vist bare de som hadde så lang vei at de absolutt ikke kunne rekke det , som ikke var der. Men hele gjengen stod utenfor døra og jeg hilste med et: "Men kjære dere, hvorfor går går dere ikke inn da?" Det viste seg å ha god grunn. Døren var låst med en ny svær hengelås, og dette påsto folkene i kor at det var første gangen det hadde hent.

Blant de frammøtte var også Olsens kvikke og oppvakte visergutt. Han var 14 år og vi hadde frarådd ham å bli med i foreningen, men at han så gjerne måtte komme på alle våre møter. Nå sendte vi ham til Olsen for å hente nøkkelen. Han kom imidlertid tilbake med uforrettet sak, og det ble sendt en voksen mann som bare hadde sagt til Olsen, at det var best han kom med nøkkelen og så hadde han returnert.

Da kom Per Olsen. Han skalv og ristet av sinne og nervøsitet, men forsøkte å beherske seg og spørre om det var noe å ha møte i dette, det er jo så stygt her. Jeg kvitterte med å si at vi var fullt oppmerksom på det, men når du har latt folkene dine sitte og fryse maten sin i seg her en lang og streng vinter, så får det klare seg til et par timers møte når det ikke er kaldt, og vi skal love deg at det snart skal bli bedre og penere her.

Vi stormet inn i skuret og kassereren og et par medhjelpere gikk igang med å utlevere medlemsbøker med innklebing av et kontigentmerke eller 2 etter ønske. Medlemsboken koster en krone og ukemerkene 55 øre.

Den egentlige sak til behandling var arbeidsvilkårene i sin helhet, og her ble styrets innstilling vedtatt uten debatt. Den var jo igrunnen ganske enkel med krav om nedsettelse av arbeidstiden til 8 timer og forhøyelse av timelønnen som til nå var 90 øre, til kr. 1,50 pr. time. Ja også krav på en menneskeverdig spisebrakke var tatt med, og det hele ble straks oversendt til Norsk Arbeidsmannsforbund for å fremmes overfor Ingeniør Selmer og Arbeidsgiverforeningen.

På denne tiden var imidlertid kampen for 8-timersdagen aktualisert gjennom den nystartede Arbeidsrådsbevegelsen hvis formann Sigurd Simensen reiste rundt og holdt ildnende foredrag og fremholdt det uverdige i at arbeiderorganisasjonene i internasjonal målestokk nå bare hadde tigget om dette i 30 år. Han sluttet alltid sine foredrag med en intens appell om at vi nå slutter med å tigge, men at vi "tar" 8-timersdagen.

På det tidspunkt vi hadde møte, var datoen fastsatt til 2. mai, og jeg foreslo derfor at vi skulle ta et møte på denne saken om formiddagen 1. mai slik at saken kunne diskuteres under hand og hver enkelt var klar til å ta standpunkt til saken da.

Jeg kan ikke huske om vi avertert dette møtet ytterligere, men men nå husker jeg til gjengjeld at skuret var fyllt til trengsel. Folkene satt på bord og benker og på trillebårer og dynamittkasser. Og praten var høylytt i gang og stemningen var til å ta og føle på. Ja så ivrige var enkelte, at da jeg åpnet møtet og stilte saken til diskusjon, var det flere som ropte at det ikke var nødvendig med noen ytterligere diskusjon, og det ble det da heller ikke.

Jeg husker imidlertid at jeg minte om at det var en alvorlig sak, og at de som hadde betenkeligheter fritt måtte gi sin mening til kjenne ved å stemme mot. Ved avstemingen, som først ble vedtatt skulle foregå ved vanlig handsopprekking, kom ikke en hand opp.

For å ha som vårt sterkeste argument at det var alt for dårlig mat til å arbeide mere enn 8 timer, ble det besluttet at vi skulle arbeide 8 timer også lørdag, og at det ville være nytteløst å ta opp forhandlinger med arbeidsledelsen om inndeling av dagen. Vi ble derfor enige om å arbeide fra klokken 7 til 11 med spisepause til klokken 12 og så arbeide til klokken 4.

Dette ble den rene komedie. Ikke så få morgenfugler var som vanlig møtt opp klokken halv sju og Olsen ringte værdig og alvorlig på sin høytklingende triangel. Men ingen gjorde tegn til å begynne arbeidet og Olsen ble vandrende rundt sin triangel og forsto vel ingen ting. Men da hele mannskapet begynte å arbeide klokken 7, ringte Olsen igjen og det var mange som ropte til hverandre, at dette går jo fint!

Nå var det imidlertid vanlig at Olsen bare ringte selv om morgenen, og at han betrodde visergutten sin til å ringe de øvrige gangene. Og selv om han viste bedre, så ringte han som tidligere frokost halv ti. Men da ingen ga tegn til å ta hensyn til dette og ta frokost, gikk han til Olsen og spurte når han skulle ringe neste gang. Gutten fortalte at han fikk til svar, at fikk gå å spørre "han derre legpredikanten".

Da gutten spurte forundret hvem det var, fikk han til svar at han arbeidet borte i laget til Gustav Johansen. Følgelig kom gutten som den lille spøkefugl han var og spurte hvem det var i laget som var legpredikant, for han skulle spørre ham når han skulle ringe til frokost. Vi fikk oss en herlig latter, og det var ingen som tvilte på at det var meg han mente.

Og jeg ga gutten til svar at han kunne ringe da han ser vi går, for da er det frokost. Dette resulterte i at Olsen stakkar gikk rundt triangelen sin som en verpetrengt høne til han så gikk klokken 11. Da grep han selv slagbolten og ringte verdig og lenge, og så var han på plass klokken halv tolv igjen, men måtte jo fortsatt vente til han så vi begynte å arbeide igjen klokken tolv.

Da ringte han igjen, og vi tok oss en glod glis og mente at dette gikk da svært så flott, for Olsen godkjente jo den nye arbeidstiden. Om kvelden forsømte hans seg litt for han hadde jo ikke tenkt seg at vi kunne slutte 2 timer før enn tidligere, så vi hørte ringinga hans først da vi var et godt stykke på vei hjemover.

Og så gikk arbeidet med liv og lyst, og oss imellom var vi av den mening at vi klarte like mye på de 48 timene som før 56. Ja de som transporterte steinen ut på lektere og fikk fraktet de ut til dykkerne, påsto til og med at det ble mere stein nå enn tidligere.

Men det gikk dessverre bare 9 dager. Da møtte Olsen meg på vei til smia og sier at at det ble stopp fra kvelden av, for det kunne ikke gå så selvstyrt som dette. Det ble selvfølgelig en aldri så liten diskusjon om dette med styringen uten at jeg kan huske nøyaktig hvordan ordene falt. Jeg tror nok at jeg benyttet anledningen til å erte ham litt og spurte om han virkelig var klar over at han fikk ut fullstendig like mye stein og fylt i traseen for slippen nå som under hans eget "selvstyre". Og det var jo dette det gjaldt.

[Streik]

Vi kom dermed i streik. Det burde egentlig ha vært kaldt lokout fordi det var arbeidsgiveren som opphevet arbeidsforholdet, men for oss passet det vist best å kalle det streik. Den kom til å vare i 16 uker og hadde sannsynligvis kommet til å bli noe lengre, for den var igrunnen nokså fastlåst fordi ingen av partene kom til å ta noe initiativ til forhandling.

Men en dag var det en gjeng av folkene som traff Olsen, og den ene av de bebreidet ham for at han ikke kunne få igang arbeidet igjen slik at de slapp å fante bort hele sommeren på denne måten. "Ah," sa Olsen, "her blir det nok ikke arbeide igjen før denne legpredikanten kommer vekk."

Tilfeldigvis hadde vi mønstrings og streikeutbetalingsmøte neste dag. Her ble Olsens uttalelse referert med det resultat, at det ble framsatt forslag om å kreve ham fjernet.

Forslaget ble formet slik at vi tilskrev Ingeniør Selmer kort og godt med beskjed om at det ikke ville bli noen som helst forhandlinger om opptagelse av arbeidet ved anlegget før Olsen var fjernet. På dette fikk vi det omgående svar at Olsen ikke lenger skulle stå i veien for opptagelse av arbeidet. Og da det var lett å få spionert ut tidspunktet for hans avreise, var resultatet at en stor del av den streikende gjengen var på brygga for å ønske ham god reise, og en i gjengen var slem nok til å rope til ham: "Vi beholder legpredikanten vi, Olsen!"

Det gikk imidletid en tid før vi hørte noe hverken fra forbundet eller Ingeniør Selmer om eventuelle forhandlinger. Selmer hadde jo arbeider på flere steder i landet, og på alle stedene var det jo krav om 8-timers dag, selv om det ikke, i likhet med øvrige arbeidsplasser i landet, hadde fulgt parolen om å "ta" 8-timersdagen.

Kanskje kunne denne sendrektighet tilskrives at vi, mens vi ventet, også strammet kravet om ordentlig spise og hvilebrakke til at det ble innredet kjøkken og ansatt kokke og stuert, slik at det kunne serveres 2 måltider varm mat om dagen, og slik at hver mann betalte det maten kostet i innkjøp.

Imidlertid kom det brev direkte fra Selmer, hvori han gikk med på en forhøyelse av timelønnen fra 90 øre til kr. 1,35, og at han hadde gitt formann Jevnaker fullmakt til å forhandle om de øvrige betingelser for en snarest mulig opptagelse av arbeidet ved slippanlegget.

Detter gikk veldig greit. Jevnaker var en, særlig for sin tid, mere enn vanlig forståelsesfull arbeidsleder og en helt velgjørende motsetning til Olsen.

Under forhandlingene var det første vi ville ha fastslått at akkordprisene måtte forhøyes prosentvis det samme som timelønnen. Dette kunne han ikke gå med på sier han fast og bestemt. Det var noe som måtte akkorderes om for hvert lag, og han kunne ikke skrive noe slikt i rapporten til Selmer om forhandlingene. Det ville bare låse det hele fast sa han. Men på en sammenbrettet lapp til meg skrev han: "Visst pokker skal de få det, bare ikke på papiret!"

Og dermed gikk vi videre og det gikk helt glatt. Vi satt nettopp i det kontoret som Olsen hadde latt innrede for seg. Det var den ene enden av den før omtalte reparasjon og spisebrakke, men var både isolert og panelt og malt, og vi kom til at det var stort nok til kjøkken og at det var helt praktisk å skjære ut døråpning til det som skulle bli spisesal.

Om spisesalens innredning ble det bare en hyggelig samtale. Vi forlangte ikke noen stas, men den ville jo bli brukt over kommende vinter og måtte jo isoleres noenlunde skikkelig både i gulv og tak og vegger.

Nå mente Jevnaker at vi kunne heve streiken og sette igang arbeidet straks. Vi på vår side sa jo at det fikk medlemsmøte avgjøre. Dette hadde vi tillyst til samme kvelden, men her ble det bestemt, at han kunne få dipensasjon til å innta så mange av arbeidsstokken han trengte for å få det ferdig i løpet av en uke, og slik ble det.

Selv om det selvfølgelig er mange ting som er gått i glemmeboken i de 59 år som er gått siden da så er det flere ting som står lysende klart i hukommelsen. En av disse er de forbausende og begeistrede ansiktene til folkene, da de fikk se den forandring som var gjort med brakka.

Tak og vegger var ikke bare panelt med ordentlige materialer, men var også malt med lyse vennlige farver. Gulvet og langbordene med krakker var av hensyn til for kort tørketid, bare gitt ett oljestrøk for lettere renhold, men det hele virket jo så helt vellgjørende og innbydende. Ja en i gjengen var så begeistret, at han bare ble stående og måpe en lang stund, men så ropte han: "Nei nå var det virkelig synd at ikke Olsen var her, da hadde han vel skiti i buksa!"

Denne lange streiken var selvfølgelig en hard påkjenning for enkelte, men for de flestes vedkommende fant de seg noe å skjøte på streikebidraget med. Det var jo ennå jobbetid for kjøpmenn og andre pengefolk, og mange av de skulle bygge seg nye og flotte villaer eller utvide og bygge på det de hadde. Selv ser jeg av medlemsboken fra denne tiden, at jeg ikke mottok streikebidrag for en eneste uke.

Bare et klosset forsøk på streikebryteri forekom. Det var den nærmest "tokige" direktør Tokheim ved verkstedet som forsøkte seg på dette. Han var jo byggherren for det hele og ble vel dermed den mest skadelidende ved streiken. Nå hadde han fått innbilt 4 mann av sin sjauergjeng ved verkstedet at han hadde tatt over en del av arbeidet selv, og at dette derfor ikke hadde noe med streiken å gjøre.

De to streikevaktene hadde ikke klart å overbevise disse karene om at de var villedet av Tokheim og måtte innskrenke seg til å avlegge rapport til meg. Jeg måtte derfor gå selv og traff riktignok karene i fullt arbeide med å laste opp utskutt stein på tralle.

Jeg spurte dem selvfølgelig hva i all verden de foretok seg, og om de ikke var klar over at det var arbeidsplassen her som var blokert, slik at dette var streikebryteri uansett hvem som kom og ville overta det. Og jeg gjorde dem selvfølgelig oppmerksom på at også foreningen ved verkstedet ville støtte oss i dette slik at de ikke ville ha noen arbeidsplass å gå tilbake til hvis de ikke sluttet straks med dette.

Nå hadde jeg imidlertid lagt merke til at direktør Tokheim kom roende i sin lille spesialbygde jolle med kurs fra verkstedet til anlegget, slik at vi kunne vente ham hit hvert øyeblikk, så det ble liten tid til den rolige prat som kunne være nødvendig.

Og ganske riktig. Der kommer den "store" direktøren over stokk og stein, snubler og spretter opp igjen og kommer hvit i ansiktet av raseri og fekter med armene og roper at jeg skal forsvinde for det er ham som har tatt over arbeidet nå. Ja han griper meg også i skulderen og ber folkene hjelpe seg å få "denne lømmelen vekk". Dette var det vist ingen som var særlig lysten på, og da jeg gjør oppmerksom på at det er han som er angriperen og at det som kommer nå er forsvar, men som kan bli hart nok her i steinene, da slipper han taket.

Da jeg går ber jeg imidlertid folkene enda en gang tenke seg om og slutte å lytte til direktørens tåpeligheter.

"Og Dem direktør Tokheim skal jeg nok hilse på igjen, og det bli sikkert ikke noe hyggelig for dem". Streiken gikk sin gang og det var ingen som arbeidet på slippanlegget mer etter denne forholdsvis lille episoden. Jeg hadde fått arbeide medd utsprengning og muring av grunnmur for en villatomt og hadde nærmest glemt hele episoden med Tokheim, da kameraten kommer og hilser fra lensmann Bjøraali, som hadde sagt at dette ikke var noen ordre, men bare en hyggelig beskjed om at han gjerne ville snakke med meg.

Jeg hadde bare såvidt hilst på Bjørnaali som tillike var banksjef i Langesund Sparebank, og nå strøk jeg like godt ned i banken til ham, slik jeg var i skinnbuksa og busserullen. Han tok hyggelig i mot meg og førte meg opp i sin private leilighet i bankens 2nen etasje. Det var best slik sa han for nå var vi i samme båt.

Han hadde nemlig fått to anmeldelser på meg fra direktør Tokkheim tidligere, men mens disse var gått direkte i papirkorga, så var stillingen nå blitt adskillig vanskeligere, for nå har han anmeldt meg til politimesteren for at jeg ikke skjøtter jobben min.

"Ja som de forstår er vi virkelig i samme båt, så nå trenger vi virkelig å legge våre hoder i bløt for å komme helskinnet ut av dette, både De og jeg." Her måtte jeg spørre hva anmeldelsen egentlig gjalt, og fikk til svar at jeg hadde trengt meg ulovlig inn på arbeidsplassen hans og skremt arbeidsfolkene til å slutte, og dertil hadde jeg truet ham på livet før jeg forlot plassen.

"Og det er dette med trusselen som er noe ekkelt og som vi må legge våre hoder i bløt for å gi en forklaring på, som politimesteren kan godta. Egentlig hadde jeg allerede skrevet et svar til politimesteren og henvist til anmelderens overspente og vanskelige temperament, men jeg fant det ikke godt nok selv," sier lensmannen, "og derfor måtte jeg måtte jeg bry Dem med denne konferansen for å høre om De kan hjelpe meg med et bedre svar."

"Ja lensmann," sa jeg. "Det er riktig at jeg truet ham, to ganger sogar. Han grep meg nemlig i skulderen og ville dytte meg vekk, og da gjorde jeg ham oppmerksom på at det var han som var angriperen, og at det som kom nå, hvis han ikke slapp taket , det var forsvar, som kunne bli hart for ham her i steinene. Og da jeg gikk sa jeg at jeg nok skulle hilse på ham igjen, og det skulle ikke bli noe hyggelig for ham. Og så gikk jeg hjem og skrev en artikkel under tittelen "En hysterisk bestyrer", som ble offentliggjort i "Bratsberg-Demokraten" et par dager senere."

"Dette var jo min måte å hilse på," sa jeg. "Den ja," sa Bjørnaali, i det han lyste opp i et stort smil og trakk ut en skuff i skrivebordet og fant fram den utklipte artikkelen. "Som de ser har jeg klipt den ut fordi jeg syntes den tok Tokheim så velsignet flått på kornet, men nå er den gull verd for oss begge to, og nå sender jeg den til politimesteren, og som den sindige mann han er, vil han sikkert godta den som en plausibel forklaring."

Til historien hører også en morsomhet som inntraff i Langesund Bystyre noen år senere. Formannskapet hadde innstilt meg til medlem av "fabrikktilsynet", og da denne innstillingen ble referert, fikk Tokheim en av sine store hysteriske anfall. Han hoppet opp uten å forlange ordet og spurte om formannskapet ikke kjente til hvilken kostbar mann Berby hadde vært for Verkstedet under slippanlegget.

"Jeg måtte anmelde ham 3 ganger til lensmannen uten at det ble reagert, og tredje gangen måtte jeg anmelde lensmannen til politimesteren, men han var sosialist han også, slik at jeg sto ganske fast." Vi hadde 4 av 20 representanter i bystyret den gang, men innstillingen ble vedtatt uten at jeg erindrer hvor mange som støttet Tokheims forslag på en annen mann.

Arbeidet ved slippanlegget ble noe helt anderledes etter streiken. For det første ble de 2 måltidene på brakka forholdsvis rimelige og bevirket også, at den sparsomme rasjonen på det såkalte "landsbrødet" ble drøyere, da en slapp å niste seg ut for et- og kanskje for de fleste, for 2 måltider om dagen.

Og lønningsposen ble jo adskillig fyldigere etter tillegget vi hadde fått. Men innen våren 1919 var imidlertid alle priser jobbet opp slik at en faktisk var like ribbet som før.

Vi hadde jo bare en ting å møte dette med, og det var å forlange et nytt tillegg. Og denne gangen forlangte vi timelønnen forhøyet til 2 kroner pr. time. Vi sendte kravet gjennom forbundet på ordinær måte og truet med, at hvis de ikke fikk istand forhandlinger innen rimelig tid, så ville de risikere en spontan arbeidsnedleggelse. Og så vidt jeg husker, fikk vi forhandling relativt snart. Her møtte Arbeidsgiverforeningens ingeniør Svendsen og ingeniør Selmer og fra forbundet sekretær Bjerkmann og jeg.

Det var første gang jeg møtte til forhandling i Arbeidsgiverforeningen, og det eneste jeg husker klart i dag er hvor forbauset jeg var over at en kunne bruke en slik mann som ingeniør Svendsen til å representere seg i mere eller mindre viktige forhandlinger. Vel, kanskje var det ikke noe i veien med mannen. Han hadde fått utdannelse som skaffet ham ingeniørtittel og ansettelse i Arbeidsgiverforeningen. Men han hadde den feil at han aldri kunne la hverken motparten eller den part han selv representerte få snakke ut uten at han brøt ham av.

Ja under alle innlegg utenom sine egne, satt han og vimset og trippet og rotet i papirene sine inntil han sprakk og startet med et "de-de-de" slik at talen måtte stoppe.

Kanskje hadde Bjerkmann vært i forhandling med ingeniør Svendsen så mange ganger tidligere, at han hadde sluttet å bli forbauset over hans avbrytelser, men på meg virket det så nedslående, at jeg ikke var i stand til å ta det fra den komiske siden, og jeg var virkelig lettet, da begge parter nok så snart ble enige om å utsette forhandlingene inntil større arbeidsplasser og sammenslutninger hadde fått sin avgjørelse.

Fra den tiden vi sendte inn forslaget og til innkallelsen til forhandlinger endelig kom, hadde tanken om å få til en virkelig prøve på Fagopposisjonens program om "forflering av kampmidlerne" ved å ta obstruksjon og sabotasje i bruk vokset stadig sterkere hos meg. Ja kanskje litt av en besettelse.

Jeg hadde til da lest alle publikasjoner om kampformer, både på norsk og svensk. De norske var jo heller sparsomme, men de svenske syndikalistene overdrysset oss med publikasjoner i både mindre og større format. Deres teorier om syndikalismen som samfundsform virket imidlertid så ufullstendige og urealiserbare, at det aldri falt meg inn å låne øre til deres agitasjon i så måte.

Da vi kom til Arbeidsmannsforbundets kontor og fortalte formannen om det resultatløse forhandlingsmøte, faller det meg plutselig inn å spørre om det ikke var umaken verd å prøve å løse denne saken direkte med ingeniør Selmer der borte på anlegget.

Dette hadde de selvfølgelig ikke noe i mot, og jeg tar telefonen og ringer til arbeidsgiverforeningen. Det forekommer meg at det ble sekretær Erlandsen jeg traff, og jeg fortalte ham at jeg hadde fått forbundets tillatelse til å ordene denne saken med ingeniør Selmer direkte på stedet, bare Arbeidsgiverforeningen ga ham samme tillatelsen.

Dette ble innvilget, og jeg ba ham si dette til ingeniør Selmer, at vi ventet ham snarest mulig. Jeg kom altså tomhent tilbake og måtte sammenkalle møte og redegjøre for dette. Det ble ikke så lite knurring. Riktignok hadde vi fått et bra resultat i fjor, men det hadde jo vært kostbart nok med den lange streiken, og nå hadde kjøpmennene tatt hele kaka, så vi var like langt.

Nå hadde jeg imidlertid lånt ut det lille jeg hadde av småskrifter fra Fagopposisjonen og syndikalistene til de få som en kunne tenke seg ville lese de og ha evne til å reflektere over de nye kampformer som her var beskrevet.

Og nå viste det seg at jeg hadde tent en nesten farlig ild. Flere hoppet opp og foreslo at vi skulle gå til sabotasje for å sette fart på forhandlingene med ingeniør selmer. Og jeg måtte faktisk bruke all min overtalelsesevne for å berolige de til vi hadde forsøkt de avtalte forhandlinger.

Vår hyggelige og respekterte formann Jevnaker hadde søkt og fått ny jobb ved Trondhjems havnevesen, og vi hadde fått en ny. Han irriterte alle ved en irriterende traving fra den ene enden av anlegget til den andre uten å si noe, hverken godt eller vondt.

Han var uallminnelig liten av vekst og søkte å råde bot på dette ved å vinne respekt ved å sprike mest mulig med både armer og ben og ved å bruke et par nummer for store klær. Men dette virket selvfølgelig bare så komisk og lattervekkende, at han aldri ble omtalt med sitt rette navn, men med alle tenkelige klengenavn.

Kanskje virket det litt avledende på den ampre stemning som tiltok for hver dag som Selmer lot oss vente, før han kom som som lovet. Det var riktignok ikke satt noen bestemt dato, men jeg hadde vært lettsindig nokk til å regne med at en uke eller høyst to vel måtte være toppen, men det ble noen lengre uker før han endelig kom.

Men endelig en formiddag kommer Småen som han ble kaldt, flagrende og forteller at Selmer er kommet, men han skulle med vestlandsbåten kl. 1, så det var knapp tid. Vi hadde imidlertid valgt en mann til til å være forhandler, men han var ikke på arbeide den dagen, så jeg måtte gå alene. Og min intuisjon sa meg, at det kanskje var best så.

Vi hadde jo ikke noen overenskomst med utløpstid som var overskredet, og kunne selvfølgelig ikke påberope oss noen etterbetaling i den lange ventetiden, så det måtte ordnes på annen måte, i så fall.

Selmer hadde selvfølgelig slått seg ned på det lille kontoret de hadde måttet bygge etter at en hadde tatt det gamle til kjøkken forrige året.

Som den kultiverte og hyggelige mann Selmer var, hoppet han opp og rakte meg handa og ba om undskyldning for den lange ventetiden. Og jeg kvitterte med at nå var det jo anledning til å yte full kompensasjon for dette.

Derpå pekte han på en stol på den andre siden av bordet, og sier at han har et etter hans mening meget godt forslag til ny avtale: " Dere har nå," sa han, "en timelønn på kr. 1,35, og jeg er villig til by dere en forhøyelse til kr. 1,85. Grunnen til at jeg går så langt, er at dette er gått igjennom for bygningsarbeidet i Oslo, og jeg skal ikke prøve på å få det billigere her. Men betingelsen er at De garanterer meg at dette bli vedtatt.

Jeg protesterte promte og høylytt og sa at en slik garanti fra meg ingen verdi hadde fordi det jo måtte forelegges medlemsmøte til avstemning. Og stemningen er her som for andre arbeidsplasser for tiden så amper som den vel nesten kan bli på grunn av den kollosale prisstigningen på alt vi skal leve av. Her avbryter Selmer meg med at han godt kan forstå dette , "men nå må De også forstå meg og mitt dillemma, og det er dette at jeg ikke kan by ut alt det som jeg vet Arbeidsgiverforeningen vil gå med på og så allikevel få det forkastet og med en streik til følge. Men får jeg deres garanti, så er det nok for meg for da vet jeg at det blir vedtatt."

Min slagplan er valgt. Alt arbeide går jo på akkord, men hvis jeg kaster inn at vi selvfølgelig må ha samme forhøyelse av akkordprisene, så vil han steile og trekke forslaget tilbake, eller han vil si at det får hvert enkelt lag diskutere med formann om. Dette gikk bra i fjor sommer, men da hadde vi en voksen formann som het Jevnaker og ikke en stakkars pusling som vi kalte "Småen".

Jeg griper blyanten han har lagt fram til plassen min sammen med en papirblokk og regner fort ut, så han både hører og ser at differansen på kr. 1,35 til kr. 1,85 gir 37,5 prosent lønnstillegg.

Han tar opp sin regnestav og kontrollerer riktigheten og utbryter: "Ja riktig ja, det er da et respektabelt tillegg!" Om han sa lønnstillegg eller bare tillegg, tør jeg ikke si for sant, men jeg husker spesielt at jeg stadig vekk snakket om lønnstillegg.

Og etter at jeg at jeg hadde grunnet litt på dette med garantien, sa jeg like ut at jeg skulle ta den risk å garantere forslaget vedtatt, hvis han ville gi det fra og med forrige uke. Om han visste at vi hadde akkordoppgjør over hele linjen, og at vi dermed begynte på nytt fra da av, kan jeg ikke vite noe om, men dette gikk ham med på uten å blunke.

Og vi skiltes like så hyggelig som vi hadde møtt hverandre en snau time tidligere. Han kanskje gledesstrålende over at han hadde fått garanti for vedtakelse av en forhøyelse av forskuddsbetalingen, og at han med lille Småens hjelp ville avspise de enkelte lag med et beskjedent, for ikke å si minimalt tillegg i akkordprisene. Jeg for min part var i en kriblende spenning for det videre resultat.

Ved fellesmåltidet på brakka like etterpå fikk jeg, som rimelig var, en voldsom pågang med spørsmål om hvordan det var gått med forhandlingene, men jeg fikk roet dem med, at det ikke var gått så værst, og foreslo at vi skulle ta et litet møte før vi gikk hjem til kvelds.

Det forekommer meg at det var onsdag dette foregikk slik at det bare var 2 dager igjen til lønningsdagen. Da skal det stå kr. 1,85 pr. time på lønninngsposen sa jeg, og det får foreløbig være vårt bevis på forhandlingsresultatet og lønnsforhøyelsen.

Jeg hadde selvfølgelig i ettermiddagens løp innformert flere av styremedlemmene om resultatet og planene jeg hadde, og da jeg nå spurte om vi skulle godta tilbudet, sattes det inn med en begeistret aklamasjon, og møtet kunne heves som det absolutt korteste i min organisasjonstid.

Og fredagskvelden kom Småen lønnte seg gjennom en luke i det lille kontoret. Da turen kom til meg, ga jeg meg god tid til å kikke på lønningsposen og konfererte det med utregning jeg selv hadde gjort i en notisblokk.

Jo det stemte! Tillegget var gitt, ikke bare for en kalenderuke tilbake, men for siste og forrige lønningsuke. Og så ropte jeg inn i luka til ham, at nå fikk han tenke på at akkordprisene måtte forhøyes i samme forhold når oppgjøret kom.

"Nei, jeg hørte ikke noe om det," sa Småen. "Nei vel, men så hører du det jo nå," sa jeg. "Ja jeg skal ringe med Selmer om det," sa han. Neste dag, altså lørdag, kommer han bort i laget og forteller at han har ringt Selmer, som hadde sagt at det ikke var snakket om akkordprisene.

"Ja," sier jeg, "det er riktig nok det at vi ikke ga oss av med å snakke om de enkelte akkordpriser, men vi snakket om et lønnstillegg på 37,5 prosent, og det er meg helt ufattelig at Selmer kunne legge et slikt mål på meg, at jeg skulle gå tilbake til medlemmene med en slik fantastisk narresmokk som bare en forhøyelse av forskuddene ville bety."

"Nei," sier jeg, "da får nok både du og Selmer gjøre dere fortrolige med, at vi fra nå av arbeider på timelønn, som den eneste måten hvorpå vi kan oppnå at tillegget blir effektivt." Og så gikk budstikka om møte igjen allerede ved arbeidstidens slutt. Og her var ikke spørsmål om hvor mange prosent som møtte. Kanskje var det en eller annen som hadde avtale om båtskyss hjem som han ikke kunne gå glipp av for å komme hjem til helgen, men ellers møtte alle.

Heller ikke dette ble noe langt møte. Vi ble nemlig straks enige om at ingen tok noe som helst hensyn til vårt ve og vell, men at alle tvert i mot med god samvittighet søkte og velte byrdene av krig og annet vannstyre over på oss lønnstakere. Ja selv en så relativt skikkelig mann som ingeniør Selmer reiste herfra i gledelig overbevisning om at han hadde lurt seg til å slippe noen kompensasjon for den grove prisstigningen, bare ved å forhøye forskuddet.

[Sabotasje]

Og jeg stilte spørsmålet: Er det så noe umoralskt og forkastelig i, at vi for en gangs skyld benytter oss av litt ekstraordinære midler til å fremme vår sak? Herpå ble det svart høyrøstet fra flere, at det er snart bare vi arbeidere som er moralske her i denne jobbeverdenen nå. "Og la oss sette i verk en alvorlig sabotasje!"

Men her ble det banket hart i bordet, og jeg ber instendig om at vi ikke bruker dette ordet. Det kan i tilfelle andre gjøre, men ikke vi. Vi skal arbeide på timelønn, men også det må være arbeide. Og etter at en kort innstruksjon om hvordan dette skulle foregå var enstemmig vedtatt, ble møtet hevet.

Mandag morgen gikk hver til sitt og arbeidet tilsynelatende som tidligere. Men for å begynne med begynnelsen og det primære som vel var fjellsprengningen: De som boret (alt var jo handboring), enten det var vertikalhull eller liggere, de slapp en mutter i hullet og slo trutt og jevnt på boret. Brukte vann på som vanlig, men kom jo ingen vei. Ble mutteren utslitt, fant en en ny og puttet i hullet.

De som hadde jobben å slå istykker blokkene til passe løftestein for transporten de slo først av alle skarpe hjørner, så de fikk steinen rund som en kule og så kunne de daske og slå på denne til den ble hvit som snø, men istykker gikk den ikke.

De som hadde transporten av steinen på tralle ut til lekteren for å få den ut til fundamentet for slippen de nappet ut et par doggspiker i en kurve slik at tralla sporet av. Dermed lempet de steinen av og spikret om skinnegangen, men denne gangen for trang, slik at da de hadde lest på igjen og satte god fart på, så kløv trallehjulet over slik at det måtte lesses av igjen.

Dette var visst det eneste Småen hadde praksis i og som han kunne legge seg opp i, så her fikk han tak i skinnemålet og ga seg til å spikre selv. Men her stimlet stadig flest mulig rundt ham for å være behjelpelig og ofte lyktes det å få tukklet med målet slik at også han fikk spikret for vidt eller for trangt, slik at det gikk like galt.

Men kvitt ham og hans tjenestevillighet ble en først da en skøyer fant at på at flest mulig skulle samle seg om å tråkke på de alt for lange jakkeflakene hans, da han var ferdig med spikringa og skulle reise seg opp. Men selvfølgelig hente det, at det gikk så bra at de kom frem til handkrana hvormed de skulle heise tralla ut på lekterne, men da huket de feil, slik at tralla tippet mellom lekteren og den høyst provisoriske brygga.

Og her var det så grunnt at steinen måtte fjernes for at lekteren skulle ha flytedybde hvis den skulle bli fullastet. Så måtte dykkergjengen dit og få lempet det vekk. Og dette var det eneste dykkerne fikk å gjøre for på halvannen uke fikk en bare halvlastet en lekter, mens det ordinært ble lastet mere enn en om dagen.

Det gikk i dette tilfelle som med 8-timers dagen året før, det gikk halvannen uke. Onsdag ettermidag i den andre uka passet Småen meg opp da jeg var på vei langs anlegget i et erend, og sier at han skulle hilse fra Selmer at vi måtte stoppe i kveld.

"Å jaså nå," sier jeg, "skal de ikke ha dette anlegget ferdig da?" "Ja ferdig ja," piper det i småen, "det blir jo aldri ferdig på denne måten, det må vel være sabotasje dette." Jeg kvitterte promte med å si: "Nei nå må du virkelig passe kjeften din. Du går jo her hele dagen og ser hver mann arbeide trutt og jevnt, men det er da ikke ukjent for deg, at det aldri kan gå like godt på timelønn som med en reel akkord."

Da fredagen kom, møtte vi alle opp til vanlig lønningstid om kvelden, og Småen var også på plass og ropte opp og ga hver mann sin lønningspose. Etter at jeg hadde fått min pose og havnet ute i gjengen for å kontrollere den, ropte Småen: "Ja jeg kan hilse fra Selmer at han kommer for å forhandle med dere!" "Ja takk," sier jeg, "du kan hilse fra oss alle sammen, at det haster ikke for vår skyld denne gangen.

Dagen treffer jeg den oppvakte visergutten, som også denne formiddagen hadde vært tilstede på kontoret hos Småen. Og han kunne fortelle at Småen hadde bestilt telefon til ingeniør Selmer så snart klokken var blitt 9 og refererte fra samtalen ved å etterligne Småens spede og nervøse stemme: "Og så var de så hovne, de sa at det ikke hastet for deres skyld denne gangen."

Om det var denne rapporten som satte fart på ingeniør Selmer denne gangen, kan jeg jo ikke vite, men nå var han veldig rask. Han må ha reist fra Oslo med nattoget kl. 9 søndag kveld og tatt båten fra Brevik, slik at han var i Langesund kl. 6.30 om morgenen. Jeg bodde i den absolutt motsatte enden av byen, men allerede før kl. 7 banket det på døra og kona som akkurat var stått opp, lukket inn en mann som ville snakke med meg.

Det var Småen. Han hilste og sa at Selmer var kommet. Deretter ble han stående og rulle lua si mellom hendene en stund før han gikk.

Han hilste absolutt ikke fra Selmer og ba meg komme bort til samtale eller forhandling. Og dette syntes jeg selv i dag var forbausende tåpelig av en mann som var betrodd ansvaret for et ikke så rent litet anlegg og arbeidsstokk.

Jeg ble liggende og filosofere over dette og kom til det resultat, at det slettes ikke var noen grunn for meg til å komme hesblesende bort for å bli pruttet med av Selmer og kanskje også av Småen om akkordpriser som var helt berettiget, i følge den prisgallopp som stadig fortsatte, og som Selmer faktisk hadde godkjent uttrykkelig i og med at jeg så ettertrykkelig hadde poengtert, at det var 37,5 prosent lønnstillegg jeg garanterte vedtatt.

Jeg bestemte meg for å ta det med knusende ro. Ville de ha meg bort til anlegget, så måtte de i alle fall be meg om å komme. Det ble derfor til at jeg, etter å ha spist frokost, fant meg noe å lese på og gikk og la meg igjen og lå på trass videre.

Først da klokken nærmet seg 10, kom Småen og banket igjen og ble lukket inn. Han buste ut med det samme han så meg gjennom døra til det lille sovekammeret vi hadde: " Men i jøssu namn sover du enda du da Berby!" Jeg la fra meg det jeg leste på og kikket på mannen både lenge og vell og sa: "Du har store tanker om meg, og det er jo hyggelig, men sove og lese kan jeg da ikke. Men du har jo sparket meg, så da haster det jo ikke med å sprette opp så tidlig."

"Men Selmer venter så," sier han. "Hva venter han på da,?" sier jeg. "På deg vell," gråter Småen. "Skjønte du ikke det da jeg var her i morges da?" "Nei nå må du virkelig gi deg," sier jeg. "Først har du jaget oss, hele gjengen, fra arbeidet, og så gidder du ikke en gang be meg på en skikkelig måte komme bort til konferanse om avtalen vi inngikk, for det kanskje det det gjelder, men går ut fra at jeg skal ta inititiativet så fort jeg bare hører at Selmer er kommet innen rekkevidde."

"Nei nå er du helt umulig," sier han, "men vær så snild og kom så fort du kan da, for Selmer ville gjerne rekke båten kl. 1."

Jeg lovet å komme så fort jeg kunne, men det ble vist ikke så fort allikevel. Det var litt gruddet vær med duskregn og det var ikke fritt for, at det var litt gruddet i sinnet heller, når jeg tenkte på møtet med den høyt kultiverte ingeniør Selmer som nå, om ikke tidligere, sikkert hadde gjennomskuet revestrekene mine, som han antydet på en pen måte.

Denne gangen ville jeg heller ikke gå alene, og da jeg var bekjent med at kassereren vår, Knut Kittilsen, som faktisk var valgt som den andre forhandleren, var hjemme, så la jeg veien om ham og fikk ham med.

Klokken var praktisk talt blitt 12 da vi arriverte og banket på døra til det lille kontoret. Om det var Småen som åpnet eller Selmer selv så vi ikke, men jeg var ikke kommet over terskelen med mere enn det ene benet, før jeg møtte Selmers fremstrakte hånd. Om han takket for sist eller ikke, husker jeg intet om, men jeg husker tydelig at håret hans var i den villeste uorden og at det provisoriske skrivebordet var overfylt av papirark med både notater og en drøss med regnestykker og tall. Jeg forsøkte å åpne samtalen med at det var beklagelig at han kunne legge et så snevert mål på meg, at jeg skulle garantere vedtatt en avtale som ikke ville gitt oss en øre i merfortjeneste i denne forskrekkelige dyrtiden. Hvor mye jeg fikk sagt, har jeg aldri husket. Men så har jeg alltid husket , sikkert temmelig ordrett hva han sa. Og det var dette: "Nei kjære Berby, la oss ikke snakke mer. Jeg er, om ikke før så i disse ventetimene blitt klar over, at jeg er lurt så generalt og satt så i revesaksa som jeg håper for mine kolleger som kalles arbeidsgivere aldri har vært utsatt for." Og han fortsetter uten å stanse: "Og hva blir så akkordprisene?"

Disse hadde jeg jo i hodet og ramset opp. Han kikket i sine notater og sa: "Ganske riktig Berby, det stemmer på en prikk." Og så rekker han meg handa, idet han sier: "Og så håper jeg at jeg får lov å gjøre anlegget ferdig da."

Å jo da. Det ble nok flere enn Ingeniør Selmer som fikk stifte bekjentskap med denne form for lønnskamp i denne tiden. Helt fra "Fagopposisjonen av 1911" ble stiftet var det på Landsorganisasjonens kongresser og på en rekke landsmøter, særlig i Norsk Arbeidsmandsforbund, kjempet for nye kampformer til avløsning av de bundne tariffavtaler som arbeidsgiverne ville ha av stadig lengre varighet.

Det var fortsatt en veldig prisstigning og arbeiderne skulle være bundet til avtalene og ikke ha rett til kreve lønnskompesasjon. Fagopposisjonens tilhengere seiret på Arbeidsmandsforbundets landsmøte 1918 og det var medvirkende til prøving av de nye kampformer på en rekker arbeidsplasser. Det var harde tider for arbeidsfolk og lønnskampene ble også knallharde.