av Arthur Berby

Nettopp på dette tidspunktet treffer jeg en kveld Otto Løken, basen min fra Skiens-tunnelen. Han hadde nå en tunnel ovenfor Hjuksebø, og sa at han hadde mandat til å ta inn en mann som de mankerte i laget. Her ville det være arbeide i nærmere 2 år, mente han og det kostet ham ikke lang overtalelse å få meg til å godta tilbudet om denne plassen.

Følgelig gikk jeg på kontoret og fikk min sluttattest neste dag, det var den 5. oktober, og allerede neste dag stod jeg på anleggskontoret på Hjuksebø for, som jeg mente, for sikkerhets skyld få mitt antagelsesbevis.

Heldigvis var hverken avdelingsingeniør Willoch eller hans assistent tilstede, og kontordamen som sannsynligvis bedømte meg for en alminnelig troverdig mann å være, skrev ut antagelsesbevis for meg, slik at jeg kunne melde meg i brakkelaget samme kvelden.

Om det var 2 eller 3 dager etter at jeg var begynt i tunnelen, er jeg ikke sikker på, men da kommer oppsynsmannen, Harald Nilsen, og passer på å få meg på tomannshand og presentere seg og mener at jeg hadde vært mirakuløst heldig at jeg bare hadde truffet kontordamen. Hadde "gubben sjøl" vært tilstede, så hadde det ikke blitt noen jobb for deg her. Om han var pålagt å jage meg, kan jeg ikke vite, men han var en meget voksen kar og stod som regel på arbeidernes side.

Men det ble ingen kakedager her. Fjellet har var uten sammenligning det hardeste jeg har vært borte i både tidligere og senere. Og da det i dette tilfelle for meg ble å gå over fra maskinboring til handboring, så virket det nesten trøstesløst til å begynne med.

Jernbanetunnelene dengang, så lenge det gikk med handboring, ble drevet slik at en sprengte ut et "galleri" og gjorde ferdig takvelvingen i 3-4 meters lengde og tok bundstrossen med en "ligger" langs hver vegg og så flatt langs bunnen som mulig. Basen satte meg på en "engelsmann" i galleriet allerede første dagen.

"Engelsmenn" ble til vanlig hugget på ca. 2 meter fra taket og gikk som regel i 45 graders vinkel oppover, slik at det kunne bli en inndrift på 2 meter langs taket. Etterpå ble underpartiet som regel tatt med "kuttere," det vil si huller nedover i, såvidt mulig, samme vinkel. Med 2 slike omganger skulle en rent teoretisk få et inndrevet galleri på 4 meter slik at en kunne slå liggerne også 4 meter og dermed få en inndrift full tunnel på denne lengden.

Mye avhang av fjellets eventuelle sprøhet eller seighet, men også av lagets, og kanskje særlig basens innstilling. En kunne ta litt rimelige tak og klare seg med et litt rimelig dynamittforbruk, eller en kunne gå på med sterkere tak, men fikk da et så mye større dynamittforbruk.

På den siste måten skaffet en staten en raskere framdrift, men lagets eventuelle merfortjeneste forsvant i det større dynamittforbruket som laget måtte betale.

Fjellet var som sagt tidligere, det absolutt hardeste jeg har kommet bort i, både tidligere og senere. Og en hadde på et tidligere tidspunkt fastslått at det var praktisk talt umulig å få slått "liggerne" på mere enn 3 meter på skiftet, og da var det lite hjelp i å presse seg fram med et lengre galleri også, selv om en hadde klart det.

Som kamerat i galleriet for å ta "engelsmannen" langs andre veggen, hadde jeg fått en kjempesliter som alltid måtte være et godt stykke foran med sitt hull. Og det lyktes ham som regel, slik at han fikk seg en pust mens han ventet på at jeg kunne regne med å ha nådd taket. Det var jo ikke bare å ha hullet langt nok og så stappe det fullt av dynamitt og fyre på.

Det måtte jo også brennes ut en "gryte" slik at en fikk hele den nødvendige ladningen innerst i hullet. Dette foregikk med 4-4 kanskje 6 brenninger fra 2-3 dynamitter og økende oppover til en mente å ha plass til den nødvendige ladningen. Og her måtte en jo følges ad ved avfyringen slik at en ikke, hver sin gang, jaget laget til å søke dekkning for smell og sprut.

Også resten av laget var solide og dugelige arbeidsfolk når de var under skikkelig ledelse. Og vi hadde en førsteklasses bas, som virkelig hadde innsikt i hvordan fjell måtte tas på rette måter. Jeg måtte uvilkårlig tenke på han da min mangeårige sjef overingeniør Odd Meinich- Olsen en gang karakteriserte tunnelarbeide som vitenskap.

Men så hente det dessverre at basen falt ned fra galleriet og forslo seg slik, at han fikk et 2-3 ukers sykehusopphold. Arbeidet gikk imidlertid de første dagene ganske bra, nettopp fordi at fjellet var slik at det sjelden bød på noen særlige problemer: Det var fritt for slepper og ganger, som en måtte ta hensyn til.

Men nå skulle nettopp hende at vi støtte på et slikt tilfelle. Det var steinløst og på tide å sette på en ligger, og det var "Kalle" og jeg som til vanlig tok "liggeran" om natten slik at det raskest mulig kunne bli nok stein å kjøre på og minst "dødgang".

Normalt var det likegyldig i hvilken side en satte den første "ligger'n," men nå var forholdet at strossen var delt i to ved en ganske "fet," d.v.s. nokså åpen, sleppe som skar på skrå omtrent fra midten av tunnelen og inn mot galleriet ca. en meter fra venstre vegg. Dessuten gikk det ikke loddrett, men hellet ganske sterkt til høyre og dannet dermed en veritabel lås for det største partiet til høyre.

Jeg var straks klar over at det var nødvendig å fjerne denne låsen i første rekke og begynte like før kveldstid å gjøre klar for å "hugge på" her, men da satte alle de 3 eldste i gjengen i å protestere og mente at vi måtte ta det største partiet til høyre først. Og argumentet var enkelt og greit, at dermed fikk vi mere stein ut med en gang.

Jeg forsøkte å overbevise de om at en hver sprengvirkning fra skuddet har opphørte ved denne feite sleppa, og at vi for å få skuddet ut, måtte ha en overladning på minst 6-8 kilo og at vi måtte bruke like mye ekstra til brenning, for å få plass til dette, og at vi med den mere tid vi måtte bruke til dette, ødslet bort mange penger.

Men ingen ting nyttet. De 3 eldste var jo også i flertall, og vi måtte slå på som de mente. "Kalle" var enig med meg og vi orket ikke gå på med den vanlige intensitet. Følgelig mankerte det ca. 30 cm. på at hullet var dypt nok, og at de måtte slå dette før de brente og skjøt det.

Vi regnet med at de burde rekke å brenne og skyte det på lørdag, selv om et par mann måtte stå litt overtid etter kl. 1.

Det hadde de imidlertid ikke gjort, og på søndag formiddag kom eldstemannen og spurte om jeg ville være med opp i tunnelen og skyte liggeren slik at det ville være stein å kjøre på fra mandag morgen.

Dette gikk jeg med glede med på i håpet om at da fikk jeg innflytelse på at den ble riktig utskutt. De hadde ikke rukket å brent mere enn at vi fikk en brenning på to og en halv kilo, og etter at vi hadde kjølet med vann og tatt temperaturen med ladestokken, begynte vi å stoppe igjen, han med ladestokken mens jeg puttet 2 til 3 patroner om gangen i hullet.

Dette kunne gjøres da siste brenningen absolutt ikke var så sterk at den hadde skadd borhullet det aller minste. Da vi nå begynte å overstige 5 kilo, sa jeg at vi nå måtte fyre av dette, for etterpå ville vi få i en ladning på rundt 18-20 kg., som den ville gå ut med.

"Nei nå vi nå," sier han. Jeg hopper opp og spør om han er rav ruskende gal, og at jeg ikke ville være med på en så veritabel bomskyting som dette ville bli. Jeg gikk rett og slett fra ham for at han dermed kanskje kunne tenke seg om og innse riktigheten av mitt standpunkt. Dette kunne han dessverre ikke, men etter at han vel hadde forsøkt å tenke litt over, var han bare blitt enda sikrere i sin gale oppfatning og kom springende etter meg og ropte, at han skulle garantere at skuddet skulle komme perfekt ut.

Hertil svarte jeg at en slik garanti var fullstendig verdiløs, men han henviste til at han sikkert hadde jobbet i tunnel 15 år lenger enn meg, og at han tok det hele og fulle ansvar på seg.

Da plusselig slo den tanke ned i meg at det kunne være veldig morro å se fjeset på både ham og de 2 som hadde vært enig med ham om plassering av skuddet, da de fikk se resultatet av sin tåpelighet.

Kort fortalt, jeg gikk med tilbake og puttet inn dynamitt. Selv fortsatte han med lastokken og trykkte så svetten rant. Da han hadde fått i 9 kg., var gryta full og vel så det, og normalt skulle han fyrt av med det, så ville det vært sjanse til at borepipa ville vært så hel, at en kunne ladd om igjen med en skikkelig ladning og fått skuddet ut.

Men i sin desperate tåpelighet, stappet han også hele borepipa full til bare 1 meter fra munnigen. Da hadde han fått presset inn 11 kg. og satte lunte i og fyrte på, og vi småsprang for å komme utenfor tunnelen til det smalt.

Da kunne jeg ikke bare meg for å si at nå får du være med og se den største skandale, som vel noen av oss har sett tidligere. "Nei no ligger den i andre vegga no," sier han og tripper seiersstolt med raske skritt innover tunnelen.

Jeg tok det med ro, så han skulle få tid til å "nyte" synet av den "garanterte" fadesen sin. Ikke en stein var å se i "andre vegga." Og ikke et eneste ute på planen heller. Men hele planen var hvit av grus og støv fra den sønderskutte borpipa. Det var selvfølgelig en masse sprekker, omtrent som etter en litt for sterk brenning. Men alle disse var jo stoppet ved den fete sleppa, og dermed lå hele partiet nesten uangripelig for annet enn uendelighet av småskudd.

Om det var 2 eller 3 uker til vi skulle ha måling for juleoppgjør, skal være usagt, men det var helt vanlig at en sleit litt ekstra for å få best mulig lønning til juleferien som vanligvis var på 14 dager. Staten var hyggelig slik. De tenkte velvillig på de menge som hadde lang vei hjem til familien i julen. Men en rød øre til feriepenger, hadde hverken staten eller private tanke for.

For oss i vårt tilfelle ble antagelig akkordfortjenesten redusert med minst 15-20 øre pr. time på grunn av de "baselause" ukene. Tidligere hadde de ligget på en fortjeneste av 1 krone og 10-15 øre pr. time. Nå dompet vi ned i 91 øre.

Selv hadde jeg jo sluttet i en jobb hvor vi aldri var under kr 1,20 pr. time hele sommeren, men kjedeligst var det for basen som hadde ganske stor familie, og i tillegg til sykehusoppholdet også fikk den følelige reduksjon for de mange timene han allikevel hadde.

Om de 3 karene som hadde framtvunget skandalen, skammet seg og lærte noe av fadesen, det betvilte jeg dengang og allerede neste år skulle jeg får bekreftelse på at tvilen var i høyeste grad berettiget.

Jeg var sterkt inne på tanken om å slutte, men det var jo den vanskeligste tid på året for å søke ny jobb i sin alminnelighet, og for meg var jo forholdet, at det var sendt runskriv om "svartkatt" for meg til alle statens anlegg. Følgelig var jeg innstilt på å bli hengende her til våren foreløbig.

Da jeg imidlertid var på tilbakeveien etter juleferien og krysset Jernbanetorvet i Skien for å komme fra jernbanen til Hjellebrygga for å ta rutebåten til Hjuksebø, ble jeg passet opp av en av de tre som hadde fremtvunget skandalen i Hjuksebøtunnelen.

Han bodde i Skien og hadde fått snust opp at det var påbegynt en tunnel for Gjerpens vannverk, og at det var utsikt for arbeide her. Jeg snuste nok litt på dette og hadde slettes ikke glemt, at han var med på å framtvinge storbommerten med "liggern". Men på den annen side var jo en slik tunnel den rene ønskejobb for alle tunnelarbeidere. Jeg hadde jo såvidt vært borte i det ved Årlifossanlegget da det ble forsøkt som utløp for turbinene, men som måtte stoppes på grunn av dårlig fjell.

Det ble imidletid til at jeg gikk med opp til entreprenøren, som bodde på et litet pensjonat og hadde sitt kontor der.

Han opplyste at tunnelen skulle være 800 meter lang, og for å få den ferdig til den tid han hadde påtatt seg, måtte han ha et tverslag på mitten, så det kunne drives til to sider derfra. Her måtte en gå ned med en "synk" i 28 meters dybde for å komme i plan med tunnelen.

Jo da, vi fikk jobben. Og da entreprenøren ville ha en bas å holde seg til, var kameraten snar til å anbefale meg. Det var forutsetningen at det skulle drives på to skift, så snart det meldte seg habile søkere.

Det hele ble imidlertid en bedrøvelig affære, som bare kan beskrives rent sumarisk. Entreprenøren het Nicolaisen og var den ene av et rørleggerfirma fra Bærum. Han var en ualminnelig hyggelig og velment mann, men selv om anlegget begrenset seg til denne tunnelen med en liten forskjæring og fordelingsbasseng og en betongdeminig, så skulle det vise seg at de hadde tatt seg vann over hodet.

Da vi kom der hadde han 4 mann i tunnelens øvre ende og 4 mann i forskjæringen i nedre enden. De bodde i en elendig oppsatt bordbrakke med 2 rom og med 2 dobbeltkøyer i 2 etasjer. Her fikk også vi plass, og det ble en trøstesløs affære, for ingen av oss var vant til å lage mat og ingen gadd så mye som å sope av det uhøvlede bordgulvet, så det lignet mest på et stallgulv. Værst var kanskje at når vi stormfyrte for å ha det litt lunt om kvelden, så rant det vann fra veggene så tilmed sengklærne ble våte.

Der vi "hogg på" synken, lå fjellet i dagen, men like ved siden lå en vannfull myr, så vi kunne regne med et godt tilsig av vann, da vi kom et stykke ned. Dette slo også til, i særlig grad fordi fjellet var veldig råttent og med mye sprekker.

Vi regnet imidlertid med at dette skulle rette seg etter hvert som vi kom nedover, ellers ville det bli en livsfarlig affære. Det som reddet oss en del var at det ble en streng vinter slik at de par tre metrene fra toppen telefrøs. Da mildvær satte inn og det begynte å ramle ned den ene steinen etter den andre, var vi kommet 14 meter og anså det håpløst å fortsette.

Vi ble enige om å slutte mens vi hadde livet i behold. Entreprenøren lot ikke til å klare å skaffe det som skulle til for en videre drift heller. Hittil hadde vi bare en liten handkran og en avskjært tønne, og med denne elendigheten måtte vi sveive opp både stein og vann, og på slutten ble det mest vann.

Entreprenøren bad oss imidlertid instendig om å fortsette, og han bød oss god timebetaling for å rense ned alt som var løst og siden bygge et planke dekke over synken med en låsbar luke for transporten, så trodde han at han skulle klare å skaffe både pumpe og motor til kranen i mellomtiden.

Da vi imidlertid hadde renset ned løsfjellet så det skulle være så sikkert som mulig, var synken i 3 meters høyde fyllt med stein, og vi anså det håpløst å fortsette. Og pumpe og motor hadde han heller ikke fått.

Nå hadde imidlertid de 4 karene som drev forskjæringen sluttet, fordi var blitt uenige om prisen på utsprengningen av bassenget, og nå tilbød han meg dette for samme pris som de forrige hadde forlangt, men da måtte det være minst 6 mann, slik at vi snarest kunne få begyndt på tunnelen, som han håpet jeg ville ta.

Nettopp på dette tidspunktet hadde jeg hatt brev fra en yngre bror, som hadde arbeidet i steinhuggeriene ved Iddefjorden, hvor det nå var svære innskrenkninger på grunn av krigen. Jeg stilte som betingelse for å ta bassenget, at han ble en av de 4 som måtte tas inn.

Den første av de 3 han sendte til meg, var nr. 2 av de som lavde skandalen med "liggern" i tunnelen ved Hjuksebø, og det likte jeg så dårlig, at hvis ikke min bror akkurat var kommet den lange veien, så hadde han sluttet med en gang.

Det var igrunnen så synd at det var tunnelarbeide som sto for tur, og som jeg hadde gledet meg til da bassenget var ferdigsprengt, hvilket var et faktum 6-7 uker senere.

Mannen var en stor sterk kar i sin beste alder og bra og dugelig i alt han ble satt til, dertil hyggelig og omgjengelig. Det var bare det, at jeg tidligere hadde hatt et skoleeksempel på at han absolutt ikke eide evne til å arbeide på egen hand når det gjaldt sprengning.

Og nå fikk han ansiennitet som fjerde mann i tunnelen sammen med kameraten jeg hadde hatt i synken, og som det bare kunne sies det samme om når det gjallt arbeide som dette. Min bror hadde jo ansiennitet som tredjemann, og da de ikke gjorde innsigelse mot ham, så falt det meg ikke inn å gjøre det mot noen annen.

Vi var jo alle sammen organiserte folk fra tidligere, og allerede tidlig på vinteren hadde jeg personlig stiftet forening som avdeling av Norsk Arbeidsmandsforbund og fått organisert de som ikke var det tidligere. Det skulle jo omfatte hele anlegget med dammen og den lange vannledningen etter hvert som arbeidet kom i gang.

Da vi var ferdige med bassenget, fikk jeg en ny støkk i livet. Da de frostod at jeg, som rimelig kar, ville ta med min bror på skift, kom de for fullt alvor å ba meg sette ut ansettene for de hullene de måtte slå og skyte på sitt skift. Jeg husker tydelig at jeg ble helt felen ved at de trodde så lite på seg selv, men avfeiet det med at det var for gammeldags, og at vi selvfølgelig måtte arbeide selvstendig hver på vårt skift, og at det jo ikke var mere enn en måte å drive et slikt litet tverrsnitt på, og det var og ta taket med engelsmenn og bunnen enten med en ligger eller kutter, som det falt seg.

Jeg hadde studert veldig på den beste måten å få et penset mulig inntak på, slik at det ikke ble for mye skjemmende revner i fjellet rundt om. Derfor foreslo jeg at bror og jeg skulle ta første nattskiftuka og begynne om søndag kvelden.

Imidlertid gikk vi på søndag morgen for å han dagslys til første skuddene og for å få 2 hele skift til å gjøre innslaget såpas ferdig, at det ikke var fare for at de andre kunne skjemme det ved feilaktige skudd.

Det gikk veldig bra. Fjellet var førsteklasses, og da vi sjanglet hjem etter 20 timers intenst slit, hadde vi faktisk 1 meters inndrift. Da hadde vi riktignok bare lempet steinen såpass unda, at vi fikk på nye skudd så det ble mye steinkjøring på motskiftet slik at det var nokså rimelig, at de ikke fikk tid til så svære huller og tak dette første av deres skift.

Så vitt vi kunne se, hadde de hatt et bitte littet engelsmannstak og en dito kutter, men det var ikke blitt så mye stein av det, at det var noe å kjøre ut, så vi satte i gang å bore. Jeg satte på en engelsmann på ca. 1 meter og bror, som i motsetning til meg, ikke hadde noe i mot å stå tvikroket og slå ligger tok en sådan på samme lengden.

På grunn av at vi ikke hadde noe steinkjøring, tok vi oss veldig god tid på å "brenne" og lade, og da vi hadde fyrt av, viste det seg at vi hadde vært heldige og hadde ren "stuff" både mot tak og bunn.

Vi hadde en veldig kjekk liten gruvevagg av jern. Den var til å tippe både forover og til siden, og såvidt jeg husker tok den en halv kubikkmeter, når en lastet god topp på den.

Det ble imidlertid svært lite steinkjøring på oss. Bare en sjelden gang hadde de andre fått ut så mye at det ble en vagg av det, og var det mindre, så gadd vi ikke bry oss om det, men satte på nye tak. Og vi slo borhullene stadig lengre og fikk skuddene til å bryte helt til bunds slik at jeg tror motskiftet fort vekk hadde 4 til 5 vagger stein å kjøre ut etter oss i tillegg til det lille de selv hadde fått ut på sitt forrige skift.

I øvre enden på tunnelen var prisen 100 kroner pr. løpende meter, men entreprenøren var halstarrig på at han ikke ville betale mere enn 90 kroner her, før han fikk se hvordan vi "klarte" oss. Og på tross av at det faktisk gikk så dårlig på det andre skiftet, så holdt vi oss på rundt 15 kroner dagen, og det var faktisk topp fortjeneste på den hele tiden. Min bror begynte allikevel å knurre og syntes det var en vel drøy spøk, at vi skulle slite penger i de andre på denne måten. Jeg klarte imidlertid å slå det bort i en spøk og henviste til at det nettopp var de andre, som hadde slitet med steinkjøringa, og at de sikkert strevet full dag mens vi da vi var kommet riktig i gang aldri kom over 6 timers dag og somme skift enda kortere.

Det lyktes meg imidlertid ikke å holde på ham mere enn ca. 2 måneder. Da hadde vi ca. 40 meters inndrift og tok vårt andre oppgjør. Også da tjente vi 15 kroner pr. skift, og mens bror reiste til Oslo og fikk seg arbeide, tok jeg en ukes ferie på egen bekostning og reiste hjem til Iddefjorden for å hilse på mor og far.

Da jeg kom tilbake, gikk jeg til entreprenøren og sa at betingelsen for å begynne igjen var, at jeg fikk de 10 kronene som de i den andre enden hadde mere enn vi. Dette kunne han imidlertid ikke gi meg, da vi jo allerede tjente bedre enn disse, sa han. Selv om dette var sannt, kunne jeg ikke fordra og arbeide billigere og var så trassig, at jeg tok en ukes ferie til, og reiste til Oslo for noen dager.

Men heller ikke etter denne ukas tross, lyktes det meg å få den omstritte ti-kroningen. Og rimelig nok var jeg nå så nær blakk, så jeg bestemte meg for å ta et oppgjør eller to for å rette opp finansene litt før jeg sluttet.

Entreprenøren hadde nå tatt inn en kompis for meg, som også møtte opp den morgenen som jeg startet. Jeg husker at det var steinløst og nakent og rart i tunnelen, og at jeg satte kameraten til å rense opp bunnen som var tilgrodd og noe for høy, slik at vannet ikke fulgte med lengre som det rettelig skulle, for vi skulle jo gå helt horisontalt, og vannet var da et enkelt og sikkert nivellement.

Plusselig kom jeg til å tenke på at det kunne være morro å regne på hvordan det lå an med inndriften og fortjenesten. Det ble alltid regnet som en fordel å drive enkelt skift istedenfor dobbelt, og de burde derfor ligget bra an. Vi hadde jo slått inn tydelig merke for siste måling, så det var bare å måle herfra og så trekke i fra ammunisjonsforbruket, og så var utregningen ganske enkel. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og målte og regnet en gang til. De sto en plass mellom 5 og 6 kroner dagen.

Jeg nappet nisteranselen min og strøk opp til entreprenøren, som nå hadde leiet seg inn på Stansrød gård like ved, og bad om å få en attest for at jeg hadde vært der. Da han nå skjønte at det var alvor, bød han meg den omstritte 10-kroningen. Men etterpå fikk han det svar, at det nå ikke hjalp hverken med 10 eller 20 kroner.

Han presset meg veldig før han ville skrive ut attest og la meg gå. Spurte om jeg ikke likte den nye kameraten jeg hadde fått blandt annet, og kunne ikke gjøre seg fortrolig med denne raske beslutningen. Han fikk imidlertid beskjed om at det absolutt ikke var noe i veien med kameraten, som jo også hadde vært med ved utsprengningen av bassenget. Det var bare det, at jeg måtte prøve noe nytt.

Min bror og jeg hadde hatt losji og godt stell hos veldig hyggelige folk på Skyer gård ca. 10 minutters vei fra tunnelen de siste 3-4 månedene, og herfra var det ganske vemodig å bryte opp, og ganske forbauset var folkene også, da jeg i løpet av noen få minnuter pakket mine eiendeler og takket for meg og sa adjø.

Om ettermiddagen ranglet jeg som rimelig var på byen for å treffe kjentfolk, og nærmest som i de gamle eventyrene, var jeg så heldig å treffe min nye kamerat til tunnelen og han kunne fortelle at også han sluttet og gikk en time etter meg.

Entreprenøren kom nemlig ned i tunnelen en times tid etter at jeg var gått derfra og ville vite om vi var blitt uvenner eller hva som var årsaken til at jeg sluttet så brått. "Nei," hadde han sagt, "vi har da aldri vært uvenner, men han målte noe her og regnet noe og så banna han ei lita lekse og så forsvant han." Deretter hadde entreprenøren tatt de samme målingene, og da han regnet på dette, begynte han å rive seg i håret og utbryter: "Å nei, å nei at han ikke kunne ha sagt dette da, så var det nok noen andre som skulle ha gått. Disse "kara" har nå drevet i 14 dager på dagsskift og ligger på vel tredjedelen av det som vanlig fortjeneste på to skift tidligere!"

Og da han hadde gjentatt jamringen at du ikke hadde sagt dette, så fikk han det svar at slikt gjorde i hvert fall ikke "renhårig slusk", og så får de ha takk for meg også.

Jeg var ikke fylt 25 år dengang, men for meg var dette et slående bevis på riktigheten av den erfaringen jeg allerede hadde høstet, at selv om verden er stappfull av villlige og strevsomme og dyktige folk som en kan få utrettet det utrolige med hvis de bli riktig ledet og påvist hvordan arbeidet gripes an og utføres. Men folk som både kunne og ville legge seg i selen for å finne den beste måten å gjøre arbeidet rasjonelt på, har vel alltid og til dags dato vært en mangelvare.