av Arthur Berby

Imidlertid ville jeg stoppe noen dager i Skien, hvor jeg hadde et lite jentebekjenntskap, og hun fikk meg til å søke arbeide der slik at jeg kunne bli i Skien.

Jeg hadde sluttet hos ingeniør Hals ved Nordagutu 1. mars, og nå mønstret jeg opp på anleggskontoret i Skien 3. mars, spent på om det var kommet noen rapport som satte stengsel for et hvert håp om mer arbeid ved statens anlegg. De viste seg imidlertid at jeg hadde regnet riktig. Rapporten var underveis, men var ikke rukket fram. Og jeg var heldig og traff selve avdelingsingeniør Søren Lund i egen høye person. Han var litt av en frisk fyr, det en vanligvis kaller en rabbagast.

På mitt spørsmål om arbeid, spurte han med høy stemme: "Er de overtroisk?" Og fortsatte: "Tør de ta plassen etter en som skjøt seg her for et par dager siden?"

Nå hadde jeg allerede hørt om dette. Han hadde stukket en dynamitt med lunte i munnen og fyrt på like utenfor vinduet til en beryktet anleggskokke som han hadde stått i forhold til. Jeg svarte at dette ikke kunne skjenere meg, og så ropte han kontordamen i det andre værelset: "Skriv ut antagelsesbevis til en ung mann her. Han har attester på fjellsprengning, støpning, muring og skinnelegging, så han kan vi sikkert få glede av!"

Jeg skulle begynne i laget til Otto Løken og jeg ble bedt om å levere antagelsesbeviset til oppsynsmannen. Jeg møtte i tunnelen neste morgen for så å levere det til "syningen" da han kom på befaring.

Otto Løken var en sindig og rolig kar, og en absolutt dyktig tunnelbas. Han var også en interessert og solid organisasjonsmann, og vi kom straks godt ut av det med hverandre.

Med "synigen" ble det litt annerledes. Han var en middelaldrende tjukk og kroppslig rund gubbe, men åndelig og omgjengelig var han så kantet og høyneset som det var umulig å være. Jeg leverte ham antagelsesbeviset og sa, at ingeniøren hadde lovet meg å bli med på skinneleggingen da den begynte.

Her på svarte han bare med et veldig langt grynt og dro videre med sin hovne mine, uten å vekse et eneste ord med meg. Jeg funderte litt på om årsaken kunne være at "svartkattrapporten" var kommet samme formiddagen, men det kunne jeg selvfølgelig ikke få konstatert. Mest sannsynlig var det i hver fall, etter hva jeg lang tid etter har meddelt. I så fall hadde det lykkes meg å ta innersvingen på ingeniør Hals og statens jernbaneanlegg nok en gang: Og det morsomme er at det skulle heller ikke bli den siste.

Det var et skrekkelig dårlig og farlig fjell for tunneldrift med et så stort tverrsnitt. Når det gikk så vidt bra at det bare ble en dødsulykke, som forøvrig ikke skyldtes ras fra taket, så skyldtes det i flere tilfeller en enestående flaks, og vel også den måten det ble drevet på .

Istedenfor som vanlig å gå foran med et "galleri" i godt og vel 2 meters høyde, så rense taket godt og ta bunntrossen som vanlig skjæring, så hadde en her valgt å sprenge bunnpartiet først og så strosse ned takpartiet med betydelig lettere ladninger enn det som måtte til ved vanlig drift.

Det ble bare brukt boremaskiner og skulle selvsagt være lettere enn handboring. Men det var jo i forhold til det en er kommet frem til i dag noe elendig herk. Vannspylig og rotasjonsdrift av boret var jo ikke oppfunnet enda, slik at en, særlig ved de horisontale hullene langs taket, var henvist til ved nidkjær påpasselighet å vri boret fram og tilbake.

Og dette kunne bare foregå i en stilling, slik at en fikk spruten av borestøvet rett i ansiktet, og slik at når en var ferdig med et 3-4 meters hull, var en fullstendig tettpakket av støv i både nese og hals. Og samme støvet dalte ned over dem som lastet steinen på traller slik at alle så ut som møllere da kvelden kom.

En var allerede kommet langt med selve sprengningen da jeg kom her. Og det var jo Norsk Hydro som var interessert i banen for sin transport til og fra Rjukan, så arbeidet ble forsert. Helt ekstraordinært hadde en anlagt 2 tverrslag, hvorfra det ble drevet til begge sider, slik at det i alt ble drevet i 6 skuffer og i 2 skift på denne 1800 meter lange tunnelen.

Etter hvert som gjennomslagene ble ferdige, ble det satt i gang en grundig rensing av både tak og vegger. Og dette ble et ganske spennende arbeid. Det ble bygget stilasjebukker så store at de nesten rakk fra vegg til vegg og så sterke at de skulle tåle det som ble brutt eller kilt ned fra taket. Bukkene ble plassert på fire hjul og gikk på en vanlig jernbaneskinne på hver side slik at de med rimelighet kunne spettes framover.

Det ble et spennende arbeid. Og at det ikke skjedde ulykker med dødelig utgang i flere tilfeller, er nesten ubegripelig. Vi arbeidet 4 mann på hver bukk, og det falt seg da slik at en tok utgangspunkt fra hver sitt hjørne og brøt og kilte til en møttes og rådslo om det var godt nok, slik at en kunne flytte bukken framover.

Bedømmelsen kunne jo bare foregå ved at en banket i taket med en slager, og det forekom stadig at det drønte for slagene, slik at det sladret om at det ikke var reelt fast fjell. Men da det ikke var sprekker med angrepspunkter, måtte en la det stå til og gå videre.

Et stykke bortenfor oss drev et lag på samme måten. Vi hørte av og til det drønte da større blokker falt ned på bukkene deres. Ellers så vi bare lysningen fra karbidlampen som hver mann hadde. Vi styrtet selvfølgelig ned av bukken vår og sprang bort med anelser om det værste Og redde for alvor ble vi da vi ikke straks fikk noe svar på hvordan det stod til med dem. Akkurat da det ble spurt om nærmeste vei til telefon for å tilkalle lege og ambulanse, kom den ene etter den andre krabbende fram fra ruinene av bukken. Selvfølgelig hadde de fått en del skrammer, men slettes ingen alvorlige.

Det viste seg at det var en blokk på ca. 1 meter i firkant og godt en halv meter tykk, som de hadde bedømt for å være fast og god, så det ikke var nødvendig å gjøre noe med den. Heldigvis kom den fra midt i taket, og folkene hadde holdt i hver sitt hjørne, slik at de kom etter blokken da bukken knaste sammen.

Dette arbeide kunne selvfølgelig ikke foregå på akkord, og timelønnen var satt til 75 øre. Det var jo adskillig mer enn det som betaltes for vanlig timelønnsarbeid, men også mindre enn akkordfortjeneste i tunneldrift. Og nå mente vi at det passet å presse for å få høynet timelønna. Det var i alt 4 lag som drev med dette arbeide, og vi sendte alle basene til kontoret for å bære fram kravet.

Det resulterte i at både avdelingsingeniør Lund og assistenten hans, Lunde, kom på befaring før det kunne gis svar.

De kom begge klatrende opp på bukken og kikket i taket, og Lund utbryter på sin vanlige friskfyraktige måte: "Men her var det da fint karer." Og en i laget svarer med latter i stemmen: " " Og jeg napper en slegge og rapper til i taket på et sted jeg visste at det drønte felt for slaget. Da utbryter ingeniør Lund: "Men Herregud er du gæren du da mann. Vet du ikke at jeg har kjerring og unger hjemme?" Det ble ikke tid til mer parlamentering for da var de allerede på vei ned stigen, og vel kommet ned på planen, ropte han opp at vi skulle få 10 øre i tillegg så hastet de videre.

Allerede neste dag kommer "syningen" bedagelig stabbende. Han var sikkert ergerlig for at både basene og så ingeniøren hadde gått utenom ham da det gjaldt tillegget.

Nå stod han nede på planen og harket og kremtet for at vi skulle legge merke til hans høyhet, og da vi stoppet arbeidet, kom det verdig og høytielig: "Ja, jeg hører at dere har fått pålegg nå, så da kanskje det er håp om at denne kan komme fram noen meter om dagen. Og skulle det mankere arbeidslyst, så kunne dere vel sende basene til kontoret etter det også."

Mere spydig og fornærmende var det vel ikke mulig å få uttrykt seg. Og vi ble selvfølgelig rasende alle mann. Jeg husker episoden som det skulle hendt i går, og at en av karene seg ut over rekkverket og ber han holde sin bedritne kjeft, og at hverken han eller de på kontoret hadde mer arbeidslyst enn de sikkert trengte selv. En annen i laget fylte på med med høy røst, at han som skulle være "syning," ikke hadde giddet å krabbe opp på bukken en eneste gang for å bedømme om arbeidet var tilfredsstillende eller ikke.

Og "syningen" vagger vider uten et kremt mere. Om det var en eller 2-3 dager etter denne episoden at vi var klare til å flytte fram stillasjen, det er umulig å huske i dag. Men det som virkelig hendte, har jeg aldri glemt.

Vi renset alltid så langt forover som vi kunne rekke fra bukken, og dermed var vi i dette tilfellet kommet nokså nær et parti, hvor takhøyden var 30-40 centimeter lavere. Nå skulle vi flytte bort under dette, og det så veldig fint ut.

Men heldigvis kom vi til å snakke om hva denne svære forskjellen på takhøyden skrev seg fra, og vi kom til det resultat at den større høyden der vi stod nå, ikke hadde vært tilsiktet ved mineringen, men at den skrev seg fra slepper og dårlig fjell. Vi måtte derfor være ekstra forsiktige fremover.

Jeg husker at jeg gruet veldig for å flytte bort under dette partiet. Ja, jeg var rett og slett uvel så jeg var inne på tanken om å gå hjem. Imidlertid hadde jeg lenge vært oppmerksom på et parti på ca. en kubikkmeter, akkurat i overgangen mellom tak og vegg, som så dårlig ut. Det var nettopp på min side, men det var umulig å rekke fra der bukken sto nå. Skulle jeg bryte det ned etter at vi hadde flyttet fram, så ville bukken bli slått mer eller mindre i stykker. Det ble til at jeg fikk ørenslyd for å vente til jeg fikk prøvd dette.

Det var risikabelt nok dette også, men jeg gikk ned og reiste en stige kloss bort til og fant en planke på et par meters lengde og la den fra stigen og inn på bukken. Etter å ha plassert meg midt på planken, regnet jeg ut at jeg ville rekke å kaste meg mot rekkverket og klamre meg fast hvis jeg fikk partiet til å løsne.

Jeg regnet ikke med at det var løsere enn at det måtte en del bryting til og så meg ut en sprekk å støtte brytespettet i med den kraft jeg kunne prestere. I et lynblink så jeg hele partiet løsne og kastet meg mot rekkverket. To av karene hadde stått aktpågivende og dro meg inn på bukken. Vi var så langt ute mot innslaget fra Follestad, at vi de siste dagene hadde et skinn av dagslyset. Nå ble det helt mørkt, og et forferdelig brak hørtes. Om vi regnet med at vår siste time var kommet, er uvist. Men en lang stund var vi innhyllet i en støvtåke som fylte nese, munn og øyne.

Da vi fikk fyr på en av karbidlampene våre, som hadde blåst ut av lufttrykket, og støvet delvis var trukket vekk, så vi at hele fortykkelsen i taket var vekk. Og det var opplagt at det var løsningen av det lille raset i veggen og opp til taket som hadde utløst det store takraset her ved bukken. Så fortsatte det videre og dannet faktisk etter hvert en sjalusi over tunnelens profil.

Hvor langt raset strakte seg, ble sikkert ikke målt, men det foresvever meg at det var rundt 30 meter. Det kom andre folk og transporterte det vekk, og dette pågikk ca. uke på 2 skift, så det var ikke nettopp småtterier. Hadde vi flyttet bukken fram som normalt, så ville vår levetid uvegerlig vært begrenset til dette tidspunkt.

Vi fortsatte med rens av veggene og sprengte vanngrøft langs med kanten av tunnelen. Da denne grøften var ferdig, hadde en ikke mere bruk for pressluft på dette området og kompressorkjøreren ble dermed arbeidsløs.

Denne mannen var dermed ingen ringere enn den senere bekjente journalist og fagorganisasjonsmann Johan Ødegård. Vi var blitt kjente og gode kamerater og det lykkes meg merkelig nok via basen å få ham plassert i laget vårt. Han var ikke særlig bevandret i anleggsarbeide, men vi var også begynt med grovkulting av banelegemet og her var det ikke nødvendig med øvede folk.

Det skulle imidlertid ikke gå mange dagene fra at Ødegård begynte før det oppstod krangel mellom en del av laget og basen sluttet.

Han var nemlig bydd en akkordpris på dette arbeidet, som karene mente var for liten og insisterte på å arbeide på timelønn til han kunne få en antagelig pris.

Selv var jeg enig med basen i at prisen var antagelig og lang bedre enn den usle timelønnen, men dessverre hadde jeg tatt meg fri den dagen krangelen oppsto.

Nå fortsatte vi uten bas og arbeidstempoet ble da virkelig så som så. Og det varte ikke mange dagene før ingeniør Lund møtte opp i egen høye person og ba hele laget møte opp utenfor tunnelen. Han hadde med sin assistent og oppsynsmannen, men selv førte han ordet og bebreidet oss, på sin friskfyraktige måte, at vi hadde vært så urimelige overfor den skikkelige basen, at han ikke orket å trekke med oss lenger. Og nå måtte vi velge oss en ny bas og godta akkorden, ellers ville han sparke hele laget.

Det kunne vært fristende og sagt sannheten at jeg aldri hadde vekslet et eneste uvennlig ord med basen, og at jeg ikke var på arbeide den dagen krangelen oppsto. Men som stillingen var nå, så måtte vi jo stå ubrytelig sammen hele laget.

Og det ble Ødegård og kanskje i største grad jeg som tok diskusjonen. Ja hvis det kunne kalles en diskusjon? Aldri har vel en mann måttet ta i mot en slik bebreidelse for både for både statens og hele det privatkapitalistiske systems utbytting av arbeiderklassen.

Da Ødegård stoppet skar jeg inn, og det varte og det rakk i det uendelige inntil Lund skrek høyt: "Hva i himlens navn blir det til?"

En i laget vårt var å fornuftig at han fikk kastet inn et forslag om at vi da måtte få tid til en konferanse oss i mellom før vi kunne gi svar.

Dette ble innrømmet, og statens representanter trakk seg tilbake. Og nå viste det seg at det var stort flertall for å godta akkordprisen på kultingen, hvilket straks ble meddelt. Men hva det nå skyldtes, så ble det ingen oppnevning av bas slik at dette måtte gjøres under sterk diskusjon og under motpartens påhør.

Jeg var raskest og foreslo den eldste i laget og som jeg mente passet best, men han nektet plent og sa at han da heller sluttet med en gang. Og dermed kom det forslag på meg som flere sluttet seg til slik at ingeniøren avbrøt. Jeg synes huske at det var med en viss barskhet i stemmen: "De er valgt Berby! Lykke til," og forsvant.

Men for meg var dette en lykke. Jeg ble nærmest lamslått. For det første hadde jeg sikkert rapport på meg for å være en umulig knekt og nå lå det vel svært nær å tro, at jeg hadde vært anføreren i krangelen med basen som sluttet også, ettersom laget absolutt skulle ha meg til bas.

Jeg var stadig inne på tanken om å gå på kontoret og slutte, og samtidig fortelle at jeg aldri hadde skiftet et uvennlig ord med basen som sluttet, og at jeg til alt overmål ikke var på arbeide den dagen det ble kranglet.

Dette ble imidlertid stadig utsatt. Og en dag får jeg høre at en så smått var begynt med skinneleggingen. Det var riktignok en spe beggynnelse med legging av penser på Nylende stasjon og de hadde ennå for lite mannskap.

Jeg ville ikke gå glipp av dette arbeide og strøk like godt hjem til "syningen" privat om kvelden og spurte om han hadde glemt det jeg fortalte, da jeg leverte antagelsesbeviset mitt til ham, at ingeniøren hadde lovet meg jobb med skinneleggingen da den tid kom.

Om det var for å fornærme eller pine meg, eller for å tenke seg godt om for å svare meg på den mest avskyelige måten det kan jeg ikke vite, men han ga seg til å stirre opp i lufta både mot øst og vest, inntil jeg utbryter i fullt sinne: "Vel, så går jeg til ingeniøren. Der vil jeg i hvert fall få et svar."

Da endelig låter det i ham: "Ja hvis De kan slå i en "Dogg," så kan De jo begynne i morra da." Jeg kan ikke huske at jeg sa takk. Derimot for det en liten djevel i meg om å ta ham en del av storheten hans. "Det er fantastisk," sier jeg, "at en oppsynsmann og arbeidsleder i staten ikke blir så mye vurdert at han får kikke på attestene til de mannskapene som inntatt og sendt til ham. Hadde De fått det, så ville De være uvitende om, at jeg har hatt 2 års praksis nettopp med legging av ny skinnegang, og beste anbefaling både for arbeide og oppførsel "Syningen" smatt inn døra fortere enn jeg rakk å si godnatt.

Det var ikke skjedd noen som helst framskritt på 5 årene siden jeg var i dette arbeidet. Alt fra skinnepressing til kapping og boring for penser foregikk ved handdrift. Bare den forskjell at en her var gått over fra 10 meter lange og 300 kg. tunge til 12 meter lange og 480 kg. tunge skinner. Disse svære beistene ble lastet på en vanlig sterk jernbanetralle. vanligvis av seks mann, men ikke så sjelden helt ned til fire, som da måtte løfte 120 kg. hver.

Værre, ja nesten utrolig høres det ut idag, hvordan en fikk de fra trallen og plassert dem på rett plass på slipersen.

Fremst på trallen var plassert en liten rull. På denne ble skinna plassert og skjøvet fram så den lå på vippepunktet. Og nå måtte 2 mann med et tvertre som var forsynt med en gripeklo om skinneflensen sette på sprang med skinna mellom seg.

En måtte jo springe på de på forhånd utlagte slepers og slippe den ned da mannen ved rullen heiet ut slik at den falt jevnest mulig ned med begge ender. Det ble jo først de siste skittene en en fikk 120 kg. hver seg å bære, men allikevel! Det var selvsagt bare unge og spreke karer, som vågde seg på disse jobbene. Et eneste feilsteg ellersnubling, ville jo føre til at vedkommende fikk skinna over beina.

Men skinnelegging var alltid en ettertraktet jobb, vel både fordi den gikk med liv og lyst, og at en kunne slite seg til en relativt god fortjeneste. Jeg var med på leggingen av spor og penser fra Eikonrød til Hoppestad, med undtagelse av tunnelen hvor det skulle legges eikesleppers, men som en hadde ventet på en tid.