av Arthur Berby

Da verdenskrigen brøt ut første dagene i august 1914, og det samtidig begynte å ebbe ut med der reele anleggsarbeide ved Årlifos og ikke særlig lyse utsikter for å arbeide ved nye anlegg, måtte jeg begynne tenke på nytt arbeide før vinteren og større vanskeligheter kunne sette inn.

Under et lengre sykeopphold om våren fikk jeg besøk av min kamerat Jakob. Han hadde fortsatt ved Dovrebanen så lenge det var arbeide der, og hadde så fått "transport" til Sørlandsbanen og havnet ved anlegget av Nordagutu stasjon.

Nå fant jeg på å skrive til ham og be ham forsøke å skaffe arbeide til meg. Dette lyktes ham gjennom en velrenommert anleggsbas, som jeg også kjente fra Dovrebanen, slik at jeg kunne slutte ved Årlifos den 7. og melde meg på Sørlandsbanen den 8. oktober.

Ved anleggskontoret der jeg møtte opp for å levere mine attester og få utlevert antagelsesbevis, ble jeg henvist til Anton Granrud, som hadde fjellskjæring like søndenfor Nordagutu stasjon. Han var også brakkesjef, og det var ordnet slik at jeg kunne gå inn i kokkelaget med en gang. Her var 16 manns brakke, men av en ny og adskillig hyggeligere type enn de vi hadde på Dovrebanen.

I første etasje var spisesal og separat kjøkken, her var rom for kokke og brakkesjef og her var vaskerom og separat tørkerom. I annen etasje var det 4 stykker 4-mannsrom med jernsenger i 2 høyder. Og som bestilt var de 3 som befolket rommet, som jeg ble henvist til, vel bekjente.

Først og fremst ingen ringere enn kamerat Jakob og detil storskøyeren smed Magnussen og pertentligheten selv Thorsten Korsvoldlien. Brakka lå på en liten høyde bare et kort stykke vei fra skjæringa med en vidunderlig utsikt over den vakreste delen av Sauheradbygda. Ved kveldsbordet traff jeg også Ivar Dokken som nå betrodde meg hvor vellykket spaserturen med kokka var, etter den belivede festen der oppe ved Fokstuen, 3 år tidligere. Han var fortsatt den staselige ungkar og lot til å nøye seg med og leve høyt på de kokketilbudene som falt i hans vei. Men ble brakkelivet og hele miljøet her forøvrig så trivelig som en kunne ønske seg, så ble arbeidet det diamentralt motsatte.

Skjæringen var den rene ønskedrøm for enhver som foretrakk fjellarbeide. Den bestod av en rød granitt som lå i horisontale og vertikale lag fra 3 til 5 meters høyde. Foruten å kjøres ut og tippes i en svær fylling skulle det blandt den utsprengte massen plukkes ut murestein til en veiundergang et stykke utenfor skjæringen.

For denne var det spesiell pris, og uten at jeg i dag kan huske nøyaktig hva prisene var for uttatt masse og og tillegget for murestein, så lå det klart i dagen at her skulle det være alle muligheter for å tjene godt uten noe blodslit. Men da måtte en kunne sitt fag. Og det var dette som manglet så helt hos basen.

Han gjorde alt så tåpelig og tungvint, at alt det som kunne være en fornøyelig lek, ble en lidelse. Det var kanskje ikke så absolutt resere alle de 3 karene han hadde på forhånd, men så tillot han seg også å herse med dem så det var en skandale.

Det får imidlertid være nok å fortelle hva en virkelig anleggsarbeider mente om ham da han sluttet etter få dager: "Det er ikke sannt det at den Gud gir et embede, gir han også forstand til å skjøtte det." For han har visst vært bas ved statens anlegg lenge han, uten å ha lært annet enn å være uforskammet.

Men jeg kunne ikke slutte straks. Dertil like jeg stedet og miljøet i brakka alt for godt. Detil spilte det kanskje inn at det som regel gjorde seg dårlig å møte opp på et nytt sted med attest på alt for kort tid på det forrige. Det ble til at jeg ble i laget et år. Men da ble det også en ende med brak i.

I fagforeningsmøte i Sauherad Jernbanearbeiderforening, falt det meg vist inn å etterlyse hvordan det stod til med organisasjonsprosenten ved avdelingen. Og her ble det svart at det nok var en del uorganiserte, men at det vesentlig var "nakker" som det var vanskelig å få med. Resultatet av diskusjonen ble imidlertid at en bevilget arbeidstapsgodtgjørelse for 2 til 3 dager for å sende en mann etter lina for å tegne medlemmer. Og så resomerte en vel som vanlig, at nye koster feier best og dermed ble oppdraget lagt på meg.

Og jeg fikk tegnet et ganske stort antall medlemmer. Det gikk med vennlighet og godt humør, og jeg husker flere sa at det bare var slendrian og mangel på tiltak at de ikke var kommet selv. Men jeg steinhogg fullstendig på 2 mann som arbeidet i en sandskjæring like ved siden av skjæringa vår. Den ene kunne ikke organisere seg for sin religiøse tro, og den andre mente det var en urimelig kontigent. Den var 45 øre uka.

I brakka om kvelden fikk jeg vite at denne mannen, som syntes kontigenten var så urimelig høy, var en velstående bøhering med en bra gård og hest og mange kuer på båsen, og at han hadde en ikke særlig velbetalt dreng til å skjøtte den.

Neste morgen da jeg startet for en ny runde, kunne jeg ikke bare meg for å hilse på ham igjen og spørre om han kanskje hadde kommet på bedre tanker. Da han imidlertid kom med dette om kontigenten igjen, kunne jeg ikke bare meg for å fortelle ham, at det var kommet meg for øre at hen hadde gårdbruk, og at han godt kunne betale kontigenten med poteter og grønsaker. Han kunne bare ta det med da han var hjemme i helgen og levere det i brakka har, så skulle jeg garantere ham full pris som remisse for kontigenten.

Dette ble for mye for den stakkars mannen. Han skjønnte alt for godt, bl.a. av gapskratten til de organiserte i laget, at han ble påklistret den foraktelige tittelen "nakke."

Han hivde spaden og dro like til kontoret for å få sin sluttattest. Om han anga noen grunn for at han sluttet så midt på dagen, kan jeg ikke vite, men av det som en tid senere hendte, har jeg all grunn til å tro at denne episode ble den første anmerkning på mitt rulleblad. Men det skulle bli flere.

På dette tidspunktet var et stykke av Bratsbergbanen under grusing, og jeg ville jo skjøttet jobben jeg var tilsatt temmelig dårlig, hvis jeg ikke skulle besøkt grustaket, like nordafor Nordagutu for å undersøke organisasjonsforholdene her.

Her foregikk et et kapparbeide med lasting av grusvogner så inntenst at det lot seg ikke gjøre å få en samtale med en eneste mann. Jeg måtte innstille meg på å vente til frokostpausen. Da regnet jeg med at også justeringsgjengen fra tippen kom her, for jeg la merke til at to mann kom med en umåtelig svær kaffekjele og fyrte opp under.

Og ganske riktig. Da frokosttiden kom, samlet det seg rundt regnet 30 mann rundt kaffekjelen, svette så det dampet av dem alle, nok så selvfølgelig, først og fremst tanke for sin nistepakke og kaffekoppen.

Jeg måtte innlede med å be om undkyldning for at jeg forstyrret matroa ders, men at det gjalt noe så viktig som forholdet til organisasjonen. At jeg var utsendt fra foreningen her ved avdelingen og hadde fått tegnet som medlemmer praktisk talt alle som ikke hadde vært organisert tidligere, og at jeg nå gjerne ville høre hvordan det sto til her.

Det viste seg at ingen hverken var eller noen gang hadde vært organisert. Og jeg fikk også opplyst at prisen for lempe full de grusvognene som tok 4 kubikkmeter, var 2 kroner pr. vogn.

Jeg foreslo dem å organisere seg og så snart de fikk sine medlemsbøker, så skulle de få foreningens bistand til å få et skikkelig tillegg. Og dermed fikk jeg tegnet samtlige som medlemmer.

Det tok vel imidlertid noen dager for kassereren å få skrevet ut og få utlevert så mange bøker. Kanskje måtte han få flere fra forbundet også. Jeg husker at jeg maste på ham og formannen om å sette mest mulig fart på dette og foreslo for formannen, at han straks burde henvende seg til avdelingsingeniøren om at disse folkene måtte ha et skikkleig tillegg i akkordprisen.

Det var imidlertid ikke mulig å få den fart i saken som kunne vært nødvendig, og en vakker dag fikk jeg høre, at folkene hadde tatt saken i egne hender og forlangt 50 øre tillegg pr. vogn, hvis ikke ville de gå til streik. Nå regnet de seg som organiserte folk, og da de nokså selvfølgelig ikke kunne få svar så helt momentant, så gikk de til streik. Og da de etter 2 dager fikk et tilbud på 25 øre tillegg pr. vogn, hoppet de like raskt tilbake til arbeidet.

Hvorvidt kassereren fikk somlet seg til å få levert alle medlemsbøkene, så det ble virkelige og varige medlemmer av alle de 30, fikk jeg vist aldri rede på. Men så fikk jeg tilfulle rede på at det ble en ny anmerkning på mitt rulleblad, som jeg skulle merke og få mye moro med.

Vi fikk nettopp på dette tidspunkt en ny mann i laget vårt. Det var en som gjerne ville gå for å være en renhårig slusk. Og kanskje var han det også. Selv sa han at han hadde arbeidet ved de aller fleste anlegg fra Lindesnes til Nordkapp i de siste 20 årene. Han hadde sikkert arbeidet for 30-40 baser, med den vi hadde her, var uten sammenligning den dummeste. Ja han mente at en ødela sitt gode navn og rykte som slusk ved å arbeide så tåpelig som vi gjorde her.

Jeg kom dessverre til å gi mannen medhold, og sa at jeg hadde tenkt tidt og ofte å å slutte, men at jeg stadig hadde utsatt det, fordi det var et hyggelig sted og forhold forøvrig her.

Imidletid lavde han et veritabelt spetakkel med basen om arbeidets utførelse allerede ved arbeidets begynnelse en morgen, og jeg måtte ta mannens parti og bad basen gå på kontoret og be om oppgjør, så vi to kunne få slutte. Dette resulterte i at basen kastet spettet i fjellveggen og svor på, at han skulle gå på kontoret og ta slutt slik at vi, som var så mye bedre, kunne fortsette.

Jeg ante uråd og protesterte høylytt og advarte ham noe tull som kunne skade begge parter. For sikkerhets skyld gikk vi to med en gang og sa at han kunne betrakte oss som allerede sluttet.

Kameraten var imidlertid så blakk og fikk prakket på meg å kjøpe timene hans for en beregnet fortjeneste, mot at jeg skrev et bevis for dette og fullmakt til å motta hans oppgjør. Han puttet så sine få eiendeler i ryggsekken og stakk på kontoret og fikk sin sluttattest med en gang.

Jeg syntes det ikke hastet slik. Noe mere hadde jeg kanskje å pakke og dessuten ville jeg jo ta ordentlig avskjed med alle de hyggelige kameratene jeg hadde her. Dette måtte da helst foregå i middagspausen, men dermed kunne jeg ikke rekke anleggskontoret før dette var åpent fra kl. 5 til 7 om kvelden.

Da folkene kom til brakka etter arbeidstidens slutt, stod jeg akkurat klar til å kaste meg på en lånt sykkel for å reise på kontoret for å få min sluttattest og mine innleverte attester. Her ble jeg imidlertid stoppet ved et tilrop og en mann kom og leverte meg et ganske litet lommeblokkark. Her stod kort og godt skrevet med blyant: " I følge ordre har De å innfinne Dem på kontoret for å få utlevert Deres attester." Det var fra oppsynsmannen ved avdelingen.

Jeg mottok beskjeden med en skoggerlatter. Det var likesom for grotesk til å tas alvorlig. Tenk å få sparken etter at en vitterlig hadde sluttet på vanlig måte for mange timer siden.

Det begynte nok å koke opp et lite sinne i meg, men jeg bestemte meg for at dette måtte beherskes mest mulig. For her skulle det virkelig vaskes litt opp.

Kommet inn på kontoret til avdelingsingeniør Hals, bukket jeg det beste jeg har lært og sa navnet mitt. "Å, ja vel ja," sier han, "det et Dem som skal slutte det!" "Det er det aldeles ikke," sier jeg. "Jeg sluttet straks ved arbeidstidens begynnelse i dag og trodde det var en helt kurant sak. Og jeg har mange hederlige menn til å vitne på, at jeg nettopp for 10 minnuter siden sto startferdig for å hente mine attester. Men da jeg får denne lappen med beskjed fra Dem om å innfinne meg på kontoret for å få mine attester, da er jeg ikke dummere enn at jeg forstår at De tiltar Dem fornøyelsen av å gi meg sparken."

Jeg holdt fram lappen fra syningen for ham, men gjør han oppmersom på at han ikke får sette kloa i den, for den skal syningen få ta tilbake, og at jeg slettes ikke ønsker å slutte på denne måten.

"Men hva kan være i veien da?", spør han, "både De selv og vi ønsker at De skal slutte." "Det er det i veien," sier jeg, "at hvis De tar en kikk på attestene mine, som De har i Deres oppbevaring, så er det bare anbefalinger for både arbeide og oppførsel. Og jeg ønsker slettes ikke å la meg henge på noe dårligere renomme herfra."

"De skal slettes ikke bli hengt på hverken det ene eller det andre", sier han. "Det er bare det at De skal slutte." Jeg holdt opp lappen for ham og sier: "Denne fikk jeg overlevert av en gjeng på 8-10 mann, og ryktet om at jeg hadde fått sparken, vil spre seg som ringer i vann., og jeg akter slettes ikke å slutte på denne måten."

Hvor jeg fikk talegavene og freidigheten fra så plutselig, har jeg grunnet på i all tid siden. Jeg var enda ikke fylt 23 år.

Om ingeniør Hals grunnet på det samme, kan jeg ikke vite, men jeg lot ham få tid til å grunne. Endelig sier han at han skal på linjebefaring til torsdag, altså om 2 dager, og da kan jeg møte opp borte ved skjæringen mellom kl. 9 og 10. Jeg sier selvfølgelig at det er allright og bukker høflig og går.

Kommet hjem i brakka ble jeg overrent med spørsmål om hvordan det var gått. De hadde vist regnet med at jeg ikke aktet å gi meg med dette å få sparken etter å ha sluttet på helt ordinær måte. Jeg kunne jo bare referere hva som foregikk på kontoret og dermed at saken ikke var avgjort.

Jeg gikk ikke i noen særlig spenning den mellomliggende onsdag, men jeg fikk hilsen fra 2 baser, som sa at det var plass i laget hos dem. Den ene av dem, var en Bruberg, som på det tidspunktet hadde utgravingen og støpning av svingskiven på Nordagutu stasjon. Den andre var en Uberg som hadde dem mest ufyselige leirskjæring jeg noen gang har sett.

Torsdagen kom jeg og var ute i god tid, men jeg slapp å vente lenge før ingeniør Hals og oppsynsmannen kom anstigende. Og ingeniøren åpnet med at "her kan De ikke være." Og jeg kvitterer med at jeg har sluttet har for 2 dager siden, og at De kunne latt meg slutte uten å kjekke Dem med å gi meg sparken etter at De virkelig måtte vite at jeg allerede hadde sluttet. "Det viste jeg ikke noe om," sier han.

I det samme kommer basen heseblesende med de ord: "Eg har ikke klågå på deg eg, Berby." "Nå, det stemmer dårlig med at ingeniøren sa meg på kontoret om kvelden. Han fortalte meg da at du ikke hadde sagt noe om at jeg var sluttet, og at det var jeg som hadde bedt om å få oppgjør, men at det var du som ville ha oppgjør for å slutte, fordi det var folk ilaget som var misfornøyd med måten din å drive arbeidet på. Og du hadde sagt at jeg stadig hadde mast for å få deg til legge sterkere ladning i skuddene."

Dette tok vist en ubehagelig vending, og ingeniøren bryter inn nokså bryskt: "Hva er De støtter Dem på når De tror at De kan tvinge Dem til å fortsette her da vi sier at De skal slutte? Er det organisasjonen De støtter Dem på, så kan den brukes i større arbeidskonflikter, men ikke i saker som denne."

Om det var "Pål på Haugen" og hans "kjeften og motet," som lynte gjennom hjernen min et øyeblikk, det vet jeg sannelig ikke, men jeg spretter til i et overstrømmende humør og utbryter: " Det skal være meg en herlig fornøyelse å bevise Dem det motsatte!"

Og til overmål tar jeg opp den vesle lappen hadde sendt meg og rekker ham med et hyggelig: "Vær så go." Han tar den og kjenner den selvfølgelig igjen og utbryter: "Ka faen skal jeg med den!" "Jo", sier jeg, "Jeg har hørt at du skal være en meget sparsommelig mann, og nå kan du snu denne og bruke den annen gang, så kanskje du er heldigere, for denne gangen har du steinhugge fullstendig!"

Hvor jeg fikk denne grenseløse frekkheten, har jeg virkelig spekulert på i hele mitt liv. Men faktum var at jeg lamslo dem fullstendig. Uten avtale trakk de seg noen meter tilbake og hadde en stille konferanse.

De kom straks tilbake, og da sier ingeniøren: "De får vente i 14 dager, da er det 2 mann som skal slutte i tunnelen ved Akkerhaugen, og da kan De få begynne der, så er De vel fornøyd." "Jeg skal slettes ikke vente i 14 dager," sier jeg, "også er det vel to som skal ha sparken her også, og jeg tar slettes ikke plassen etter folk som har fått sparken på Deres lettvinte måte." På ny stivner ingeniøren til av forbauselse av min grenseløse frekkhet og blir stående målløs.

Da er det oppsynsmannen som bryter inn: "Vi lar ham begynne nede i leirskjæringa hos Uberg!" Han var en myndig mann både nedad og oppad, den gamle . Konservativ som skjelve den onde, men slettes ikke uklok. Han regnet sikkert med at at jeg da ville slutte snart så de ville bli kvitt meg.

Og han regnet absolutt riktig, for arbeidet var det ufyseligste han kunne komme bort i. Men jeg begynte der fredag morgen, og var glad til at jeg nå skulle bestemme selv når jeg skulle gå på kontoret for å hente mine attester og si takk for meg.

Imidlertid varte det bare til straks før kveldstid kl. 1 lørdag. Da kommer anstigende, stopper på en liten høyde ved skinnesporet, setter stikningsstaven i bakken foran seg og venter til jeg kommer forbi med en tom vag.

"Ja til mandan kan du begynne hos Bruberg da, Berby," sier han. Jeg burde jo sagt høflig takk. Og det har ergret meg hele livet at jeg ikke gjorde det. Men den fordømte lappen hans spøkte vel i sinnet og ergret meg fremdeles slik at jeg svarte med å bjeffe: "Ja om jeg vil da vel!" Og han sier, nok så oppgitt: "Ja om du vil ja", og går.

Og jeg begynte med glede hos Bruberg mandag morgen. De var kommet så vidt i gang med støpningen av fundamentet for dreieskiven. Det gikk, som helt vanli på denne tiden, med handbehandling av betongen, og det var et tungt men reelt og greit arbeide. Og nå fikk jeg rede på fra en av kameratene i laget, at det nok var basen, Bruberg, jeg hadde å takke for at jeg var sloppet så raskt ut fra leirskjæringa.

Han hadde nemlig kjørt på "syningen" og spurt hvorfor han hadde kjørt meg i leirskjæringa da han måtte vite at han nettopp trengte en slik kar til det tunge arbeidet med støpningen. Ja han hadde faktisk truet med at han selv var så sliten etter sommerens graving og trilling her på stasjonstomta, at han ville gå fra hele basjobben, hvis han ikke kunne få denne mannen.

Jeg glemte ikke å takke Bruberg for den støtte og bistand om han hadde ytet meg, men han var beskjedem nok til å si at det var i ren egeninteresse han hadde fått meg overført. Og arbeidet gikk med liv og lyst. På en kjempemessig svær blandingslem ble det kjørt fram 5 bårer sand og en tønne sement på 180 kg. Dette ble "kastet," (blandet) 4 ganger til blandingen var så jevn, at det ikke fantes striper i den når en strøk skyffelen over massen.

Hvor mange bøtter vann det måtte bæres et ganske langt stykke for å få denne svære haugen sammen til en jevn, homogen masse, det husker jeg nok ikke nå. Men det husker jeg at etter at vi hadde flatet ut denne massen så vid som lemmen var, så var det å tippe 6 bårer handpukket stein opp på dette og siden elte det det hele sammen til en absolutt jevn masse før den ble kjørt i forskallingen og stampet godt sammen.

Dette arbeidet var vel det tyngste av alt arbeide på denne tiden. Det var kanskje særlig ryggen det gikk utover, men var en ung og passe sterk, så gikk også dette som litt av en lek.

Men så skulle det nettopp på dette tidspunktet hende noe som skapte drama i tilværelsen igjen. Det var tillyst en distriktskonferanse for Fagopposisjonen. Den var arrangert av Skiens faglige Samorganisasjon, og holdt der. Jeg kan ikke finne ut den eksakte dato, men det var rundt månedsskiftet november-desember, og jeg ble valgt til å representere vår forening.

Jeg kan ikke huske nå om jeg søkte permisjon på høytidelig måte, men det var alt for interessant til ikke å møte der. Og i grunnen passet det godt for så vidt som det satte inn med såpass kulde, at støpningen måtte innstilles i påvente av mildere vær igjen. Det ble imidlertid kaldere i de 4-5 dagene jeg var borte, slik at ledelsen besluttet å innstille arbeidet for vinteren og plassere folkene spredt rundt i forskjellige andre lag, mens basen tok en fremskyndet juleferie og reiste hjem.

Da jeg kom tilbake, hadde jeg derfor ikke noen anvist arbeidsplass å gå til. Og min underbevissthet forbød meg sikkert å oppsøke den vrange . Jeg regnet sikkert med at han og ingeniøren nå regnet med å bli kvitt meg på en lettvint måte ved å foregi vanlig innskrenkning på grunn av kulda. Jeg strøk derfor like på kontoret og banket på hos ingeniør Hals. Bukket pent og spurte enkelt og likefrem hvor jeg skulle fortsette.

Han kikket ikke særlig blidt på meg og sier, sikkert så vrantent som han kunne få det til: "Jeg synes De kunne fortsette der De var sist, jeg, Berby." Det lynte gjennom hjernen. Her var ingen tid til utvanning av svaret. Jeg takket og smatt baklengs ut døra.

Han kunne sagt at jeg hadde forspilt min sjanse med å være borte, kanskje uten permisjon, på denne konferansen. Men han forsøkte seg kanskje på å være litt ekkel nå da han mente å ha overtaket på meg, hvilket han i virkeligheten også ville hatt hvis han hadde henvist til kulda, og av den grunn ikke hadde noen plass til meg. Men nå var min plan lagt i samme øyeblikk som jeg fikk hans vrantne svar.

Der jeg var sist var jo dreieskiven og stasjonstomten. Altså innfant jeg meg her neste morgen, som var tirsdag.

Nå hadde jeg ingen bas til å anvise hva jeg skulle ta fatt på. Og hadde henvendt meg til "syningen," så hadde han jaget meg. I hvert fall kunne han ha gitt meg beskjed om at jeg var strøket av lønningslista, og det var slettes ikke meningen fra min side. Riktignok var jeg klar over at det ikke kunne bli noen akkordfortjeneste, men vanlig timelønn er jo også mange penger.

Det var ganske fort gjort å planlegge arbeidet for de første dagene. Her var temmelig uryddig. Arbeidet var jo bare bare instilt for å vente på mildere vær igjen så en kunne gjøre ferdig støpningen. Men da kulda fortsatte, og en var nådd desember måned, ble det til at en innstilte uten å rydde noe særlig opp. Kanskje hadde det også passet best med i beregningen om å bli kvitt urokråka at en hadde skyndet seg med å plassere de øvrige av laget før han kom tilbake.

Den første dagen lempet jeg opp materialkapp fra forskallingsarbeidet, som lå hulter til bulter i bunnen av dreieskiven. Det ble en ganske stor haug som jeg etterpå sorterte og stablet opp, brukelige materialer og ved pent hver for seg. Og et ganske anseelig antall tomme sementtønner lå jo slengt hulter til bulter rundt på plassen og pyntet lite opp.

De ble båret bort og stablet pent opp ved foten av en skråning. Og da det minket på arbeidet, og noe å holde varmen på, var det bare å flytte på dette hvor mange ganger som helst.

Det arbeidet et par lag med grunnmur til stasjonsbygningen, og jeg så "syningen" skulte på meg og vel lurte seg gul og grønn på hva i all verden jeg foretok meg. Ja, jeg hadde inntrykk av at han også en dag spurte folkene ut om dette, for det ble mange som på en gang kikket undrende i retning av meg.

Jeg hadde heldigvis ikke innviet noen i planen min, så de ble selvfølgelig i høyeste grad forbauset og nysgjerrige over at "syningen" ikke visste noe om dette arbeidet, slik at han måtte spørre dem. Og ved middagsbordet ville de ha greie på hvordan dette hang sammen. Jeg svarte at imidlertid at jeg nå sorterte direkte under ingeniør Hals, og at han kanskje ikke hadde sagt noe til syningen om det.

Like før arbeidstidens slutt fredag kommer imidlertid oppsynsmannen, anstigende bort til meg. Han hilser ikke, og da gjør ikke jeg det heller. Men han hugger stikningsstaven hart i bakken og utbryter: "Jeg spør meg faen sprette meg ka du gjør her je kar!" "Jeg," sier jeg, "ser du ikke hvor pent jeg har ryddet opp her." "Kem faen har bedt deg å gjøre dette?" "Det har ingeniør Hals," sier jeg. "Nei, Hals har slettes ikkje bedt deg gå her og være idiot", sier han.

"Nei det har du rett i. Han er jo et kultivert menneske og fører ikke et slikt språk. Det er jo slikt en har "syninger " til," men han sa at jeg burde fortsette der jeg var sist, og det var da vitterlig her."

Jeg har aldri set noen gjøre en flottere helomvending enn den gamle syningen gjorde nå. Og på retningen han tok, var det ikke til å ta feil av, at han strøk like på kontoret for å avlegge rapport om denne, den mest groteske opplevelse i hans lange liv.

Og hvis ingeniør Hals var i besittelse av en aldri så liten porsjon humoristisk sans, så kan han umulig ha unngått å få seg en hjertelig latter. Dette er en slutning jeg trekker av det som skjedde neste dag. Det var lørdag. Og like før arbeidstidens slutt kl. 1, kommer syningen værdig og bedagelig anstigende. Jeg var spent på hva han hadde å fare med denne gangen. Jeg måtte jo være klar over at et slikt enmannsshow ikke kunne vare så mye lengre.

Syningen ga seg god tid denne gangen. Kikket seg rundt med et blikk som nesten tydet på anerkjennelse for at det var ryddet pent opp. Og endelig satte han staven sin i bakken og kremtet som om han ville holde meg i spenning.

"Jeg skulle spørre deg om du kunne tenke deg å begynne borte i sandskjæringa hos Hagen te mandan, jeg?" Det forundrer meg at jeg aldri har husket helt klart hvile følelser som må strømmet på meg ved anledningen. Bare at jeg svarte at det er helt fint, og ba ham hilse ingeniør Hals og si mange takk. Dermed kunne jeg være høflig uten å rette noen takk til ham, som jeg mente han ikke fortjente.

Ved middags bordet i brakka ble hele gjengen informert om showet og resultatet og fikk seg en rungende latter. Og jeg ble ønsket velkommen til laget i sandskjæringa. Det var det laget hvor den ene sluttet fordi han ikke engang ville betale kontigenten med poteter og grønsaker, og den andre fortsatt var uorganisert på grunn av sin religiøse overbevisning.

Allerede ved kaffebordet om ettermiddagen sluttet laget ring om meg og lurte på om jeg kunne finne råd til å få denne mannen organisert. De hadde ikke noe i mot denne mannen, han var grei nok i arbeidet, men de syntes det var ergerlig at nettopp de skulle være det laget i vid omkrets, hvor ikke alle var organiserte.

Og nå hadde de latt ham arbeide alene, mens det ellers alltid var 2 sammen om lasting av vaggene. Og jeg forstod straks at de var i et dillemma fordi at ingen annen ville gå sammen med ham, og at de ikke kunne by meg å arbeide sammen med den eneste uorganiserte. Jeg trøstet dem med at dette var jo den rene ønsketilstand for å få mannen organisert, og at det da ikke skulle vare så svært mange dagene før det var i orden.

Det var friskt kaldt vær, og det var det rene ønskearbeide å stå å lempe tørr sand i vaggene. En sto jo alltid en på hver side av vaggen. Det ble bestandig lastet råke på vaggene, så det kunne hende at det rant over. Og i dette tilfelle gikk det ikke bedre enn at det stadig kom noen spader sand ned over nakken på mannen på den andre siden.

Han ristet og børstet seg så godt han kunne, men det ville jo stadig bli noe som rant nedover ryggen. Og selv om det var tørr og ren sand, så rant den jo så villig ned over hele kroppen og virket ubehagelig. Etter noen vagger roper han over til meg: "Nei, du er altfor sterk kompis, nå har jeg snart underbuksene fulle av sand fordi du kaster over vaggen."

Jeg synes huske at jeg unnskyldte meg med at jeg aldri hadde vært med på slikt arbeid tidligere, og at det nok kom til å bli bedre. Og kanskje ble det litt en stund også, men det gikk vistnok galt igjen, og så gikk han til basen og beklaget seg. Her fikk han råd at han burde gå til kassereren og få seg en medlemsbok og se om ikke det ville hjelpe. Dette fortalte basen meg i middagspausen, og så ble det visst litt mindre sand om ettermiddagen.

Neste morgen kom han og viste meg splitter ny medlemsbok. Jeg gratulerte ham selvfølgelig hjertelig med at han nå var kommet til overbevisning, at han både kunne og burde være fagorganisert, selv om han var det en kaller en bekjennende kristen.

Og gikk arbeidet greit, den ene dagen like enkel som de andre. Men det virket jo snart for ensformig, og jeg husker at det var fristende å slutte til jul. Imidlertid var det jo ikke den beste tiden å søke nytt arbeid på, så det ble til at jeg kom tilbake og fortsatte etter juleferien.

Den 1. mars om morgenen var det imidlertid umulig å ta fatt på spaden. Vi hadde nettopp hatt måling og akkordoppgjøret var ikke så rare greiene, så heller ikke det fristet til fortsettelse. Jeg gikk hjem til brakka, skiftet klær og pakket, og var på kontoret hos ingeniør Hals straks kontoret åpnet.

Da jeg bad om å få mine attester, utbryter han tilsynelatende forbauset: "Å, jaså skal De slutte nå, hvor tenker De Dem hen da?" "Ja,"sier jeg, "nå er det meg som slutter, og De er sikkert glade både De og syningen." Nå tar jeg kursen til Vestlandet for å søke jobb ved noen av privatanleggene som er igang der, for her er jeg sannelig blitt litt skremt over statens anlegg." Da jeg svarte slik, så var det nok sant nok, men også i håpet om at han da ikke heseblesende skulle sende svartkattrapport på meg til alle jernbaneanleggene.