av Arthur Berby

Ankommet til Årlifoss spurte jeg meg fram til materialforvalter og brakkesjef Hårvik. Han var ikke hjemme, men jeg traff kona hans, Malene, og det var nok så likevel hun som i vesentlig grad fungerte som sjef både i ekteparets eget hjem og i brakkene.

Mot framvisning av det velsignede antagelsesbeviset, fikk jeg anvist en overkøye i et firemannsrom. Men jeg måtte døye litt av en skuffelse, at her ikke var vanlig kokkelag. Her fikk en bare kaffe 3 ganger om dagen og så måtte en holde seg selv med den maten en ville ha, og at det ellers var spisebrakke hvor en kunne få kjøpe middag eller full kost for ukebetaling. Dette var jo ikke en lystelig beskjed for en stakkar som ikke eide en rød øre i lomma. Men når jeg ikke fikk fullstendig panikk, så var det vel dette at jeg stolte på at dette vidunderlige antagelsesbeviset, undertegnet av selveste anleggssjefen, ville virke som et sesam, sesam, når det gjaldt kredit både hos kjøpmannen og spisebrakkevertinnen.

Jeg ga meg straks ut for å undersøke om min eneste bekjente, Rør Johnsen, skulle være kommet tilbake fra Tigerstaden, så jeg kunne takke ham for det lykkelige tipset. Og det lyktes meg ganske fort.

Jeg fortalte ham vel det mest vesentligste som hadde hendt meg siden vi hadde snakket sammen på Dovrehallen i Oslo, men sikkert ikke hvor forbasket jeg hadde sultet. Det ville virke som indirekte tigging om mat. Men jeg fortalte ham om at jeg var klin blakk og ba om råd for hva som var heldigst, enten å spise full kost på spisebrakka, eller bare middag, og så holde seg med tørmat selv. Han rådet meg til det siste, for det ble nok billigst, mente han.

Han hadde visst nylig spist til kvelds selv, for det lå et halvt brød, og det sto en krokke med margain på bordet. Det var jo nå gått mange timer siden jeg fikk mitt herlige måltid på kafeen, så øynene mine hadde vel hengt temmelig mye ved brødet. Og endelig kom han vel på at jeg kanskje var sulten, men beklaget at han ikke hadde enn det jeg så på bordet, å by på.

Jeg takket begeistret for tilbudet, men sa at det jo var søndag i morgen og at han trengte sin mat selv, og at jeg ville møtte på spisebrakka neste morgen og melde meg som fast spisegjest. Etter hans råd ble det imidlertid til at jeg nå skulle spise først og så ville han gå med meg til kjøpmannen å få kredit, slik som han hadde selv.

Det sto ikke rett lenge på før det aller meste av det halve brødet var satt til livs med en liten kald kaffeskvett til og like før klokken ti, som vistnok var den vanlige stengetiden, var vi i butikken til kjøpmann Ekeberg.

Rør Johnsen kjøpte seg et brød og tok samtidig ordet for meg, at jeg hadde antagelsesbevis i lomma og skulle begynne å arbeide i anlegget mandag, men måtte ha kredit inntil jeg fikk første lønninga.

Jo, det skulle nok la seg gjøre, sa Ekeberg, selv om han nok var blitt skuffet og skremt av flere stykker som var reist til jul uten å gjøre opp for seg, men han gikk ut fra at dette var av den sorten som ga seg ut for å være aller mest "renhårige" i et og alt. Han fikk lære seg til å passe seg bedre for disse karene, mente han. Men til historien hører imidlertid, at han ikke greide dette bedre enn at han gikk konkurs før anlegget var ferdig.

Jeg var så heldig å bli plasert i laget til en Ole Slaaen. en kjempekar som nærmest så ut til å være satt sammen av bare bein og kraftige sener, som det var trukket et sterkt skinn over. Han var uten sammenligning både den dyktigste og hyggeligste bas jeg noen gang kom til å arbeide i laget til.

Arbeidet bestod i vekksprengningen av et forholdsvis stort fjellparti der kraftstasjonen skulle stå. Det gikk på skift og det falt seg slik at det ble nattskift på oss denne første uke etter jul. Nattskiftet fulgte samme rytmen som dagskiftet, og begynte følgelig kl. halvsju om kvelden med en halv times matpause kl. halv ti til ti, og en pause fra et til to og så slutt kl. seks morgen.

Det første jeg la merke til var basens dype tordenstemme da han sa til laget, at det ble steinkjøring nok i natt også, men vi måtte ha en "liggær" slik at det ble stein å kjøre på til morradan og neste natt også. Men i steden for å kommandere noen til å bore denne, spurte han om hvem som ville ta den. Og dessverre spør en kar jeg hadde fått til værelseskamerat om vi to skulle prøve denne liggeren. Det var litt av en skuffelse, for jeg ville heller vært med på steinkjøringa, men jeg kunne jo ikke si nei.

Det gikk på handboring og da ble det til å sitte vekselvis med ryggen til den kalde fjellveggen, og bare halve tiden en kunne stå oppreist og slå og holde seg varm.

Om det kom av at basen var spesielt fornøyd med oss for at vi etterkom hans anvisning om retningen og ikke kjørte liggern for mye på fypet så den ble unødig tung å sprenge, eller det var kameraten som heller ville bore enn å laste stein, det vet jeg ikke, men i hvert fall ble det til at vi slo en 4-meters ligger hver natt og ofte om også om dagen.

Og det satte inn sprengkulde som kanskje virket dobbelt så ekkelt her ved fossestryket, så det ble veldig mye frysing. Basen kom jeg svært lite i forbindelse med de første nettene og dagene. Han holdt seg sammen med steinlasterne og da vesentlig med å bryte blokker som bare var løsnet halvt ved skuddene og ikke falt ned. Hvis de skulle tas hele på tralla ved å bakses fram med spet, så var det han som ledet oppsangen, og da hadde vi faktisk den rene orgelmusikk som det var den rene fornøyelse å høre på.

Først en dag jeg var på veien til smia, hugger han meg i skuldra. Jeg hadde visst irritert ham med stadig å være litt for rask i venninga, og han brøler nærmest når han spør da han spør hva i helsike jeg flyger etter og om at jeg ikke tror at verden står til påske. Ja han spør også hvor jeg kom fra og hvor hadde lagt meg til et slikt tempo, som han hadde merket seg at jeg holdt hele dagen.

Jeg fortalte ham om at jeg kom fra Dovrebanen, og vi kom i en hyggelig prat hvorunder han fortalte at han hadde trådt sine barnesko netopp i Dovrebygda. Samtalen sluttet med at han spøkefullt ba meg sette ned farten litt, for ellers ville han bli mistenkt for å være den rene slavedriver, og det ville han nødig ha på seg.

Da det var gått en del uker var vi kommet så langt at vi hadde fått en svingkran på toppen av skjæringa for å heise opp stein og tippe den innenfor der dammen skulle komme for å ha den til prosentstein i støpingen.

Det var snekret noen svære plankekasser som ble fylt nede i skjæringa og heist opp og kjørt bort på tralle og tippet. En kveld da det var så mye stein i skjæringa at det ikke var mulig å komme til boring, satte han de øvrige av laget til å kjøre ut stein på tralle og tippe i skråningen ut mot elva. meg tok han iskuldra og rystet meg temmelig kraftig i det han brøler, at i natt skulle vi to fylle i heisekassene og forsøke å holde varmen i de som tok i mot der oppe.

Det var to kasser slik at vi alltid hadde en kasse å fylle mens den andre ble heist opp og tippet. De målte vel langt innpå en kubikkmeter. Det er opplagt at de der opp hadde en langt lettere jobb enn oss, men hvis det oppsto aldrig så lite kluss for dem, slik at ikke tomkassene var nede da vi hadde vår kasse full, så brølte han opp og spurte om de hadde tenkt å la oss fryse i hjel der nede.

Da skjønte jeg for alvor at det var meningen å kjøre meg ut i løpet av natten, og så gikk det for alvor sport i leken. Det var mye svær stein som en normalt brukte slegga på og delte opp, men det ble det ikke noe av her. Tvert i mot ble det kapping om å nappe de største steinene og slenge i kassa. Var de så store at en måtte være begge to om de, var han alltid real og nappet etter den største enden, men også dette ble det nå konkurranse om.

Da kl. var 5 om morgenen, ropte han hele laget bort til oss. Nå brølte han ikke fullt så sterkt som vanlig, men han pekte på meg og sa: "Se på han hissigfanten der. Jeg trodde det skulle være blåbær å gi ham en omgang så han fikk nokk for en stund og lærte å ta det litt roligere, men se om han ikkje står der og gliser like sprek, mens eg henger her over kassa så sliten, at eg veit ikkje hos eg skal ta meg heim."

Han overdrev sikkert en smule med hvor sliten han var, men på den annen side var han nok ikke klar over at en mann på 35 år, som han selv var, ikke har noen fordel å møte opp med, hva fysisk styrke og utholdenhet angår, i forhold til en 20-årig.

Fram på våren var planeringen for stasjonstomten ferdig, og det ble gått i gang med sprengning av de 4 synkene hvor turbinene og gereatorene skulle plasseres.

Det viste seg imidlertid at fjellet her var så løst og dårlig, at en ikke torde stole på at det var godt nok hverken til synkene eller til tunnelen for undervannet slik at en måtte sprenge en hel kanal for å støpe det hele i betong.

Dette ble et forholdsvis stort arbeide. Det ble plassert to forholdsvis kraftige, bardunerte svingkraner med en vanlig friksjonsvinsj og elektrisk motor til, og det ble satt på 4 lag a 8-10 mann i hvert, slik at sprengning og transport kunne gå kontinuerlig i dag og nattskift.

Fjellet var temmelig råttent, og en måtte stadig være på vakt for små ras. En søndag kveld da vi gikk på nattskiftet, var det min tur å kjøre kranen. Da jeg skulle jumpe opp på plattformen for å starte, trådte jeg midt over en sprekk i fjellet like innenfor kranen.

Ved nærmere undersøkelse viste det seg at denne sprekken gikk langs hele kanalen, og jeg ble praktisk talt skrekkslagen. Jeg ropte på basen og viste ham sprekken og framholdt som min mening, at han bør kalle alle folkene opp fra kanalen, så det kan rådeslåes om hva som måtte foretas, for jeg tror nemlig at fjellpartiet vil rase ut før eller senere i nattens løp, hvis vi setter i gang kranene og heisingen.

Men basen, det var dessverre ikke den fornuftige Slaaen, men en stedfortreder, og han nærmest hånte meg og gante på at han ikke ville dumme seg ut med å rope opp folkene for en liten sprekk i fjellet. Han kommanderte meg nærmest til å sette i gang krana, men jeg nektet spontant og det ble en ganske skarp krangel.

Imidlertid hadde jeg lagt merke til at det 10-15 meter nærmere elven var påbegynt en grøft fra kanten av kanalen og her var ferdigbordet to huller for sprengning. Og dermed griper jeg til den utvei å be ham la og skyte disse så slipper han å dumme seg ut, for da må flokene opp når det ropes varsko, men også dette nektet han.

Først da jeg truer med at jeg vil foreta sprengningen, selv om jeg skal låne dynamitt og lunte fra en av de andre basene, fyker han opp og sier at han skal foreta sprengningen for å bevise hvor dum jeg var.

Og vi måtte jo søke dekning ved å gå passe langt unnav skuddene. Og da det første skuddet gikk, begynte det å skje noe der borte. Vi hørte det første skuddet for nå begynte det å ramle noe voldsomt der borte, og så dumpet vår kran i dypet og så den andre.

Da steinstøvtåka var vekk, så vi kunne kikke ned, viste det seg at steinmassene hadde fyllt kanalen helt bort til den andre veggen og begravet alt av redskap også der.

Ikke en av de 10-12 mannskapene ville hatt en gnist av sjangse til å berge livet hvis de hadde oppholdt seg der nede. Og det samme ville helt sikkert skjedd, hvis og når de svære kranene, som faktisk rystet ganske godt under oppheisingen av de svære steintobbene og blokkene som ble lenger og tatt hele, var blitt satt i virksomhet.

Det var en smalnebbet og puslete bas å se til etterpå, og han undgikk helt å se meg i øynene eller å si noe. Han er død for flere å siden nå, og jeg undlater å nevne navnet hans.

Det var selvfølgelig her som ved andre slike anlegg en temmelig broket sammensetning av mannskap. Et ganske anselig antall hadde fulgt med ingeniør Monsen fra et lignende kraftanlegg i Samnanger. Men i tillegg var det folk fra alle kanter av landet.

Ja, også noen få svensker. Og da selve kraftstasjonsbygget ble satt bort i entreprise, ble sammensetningen for alvor broket. Her kom karer som ellers helst ikke ville ha noe særlig med fast arbeid å bestille, men helst loffet fra anlegg og fektet seg mat og helst penger så de kunne skaffe seg det som for dem var viktigere enn både mat og klær, menlig fyll.

En av disse var "Kalstad-Hertingen." Hans navn var egentlig Tranberg, men ble helst bare nevnt "Hertingen" Navnet hadde han fått fordi hans stadige tale var at det skulle "hertes" (deles). Dette passet jo særlig godt godt for ham, for han hadde jo selv aldri noe å dele.

Årsaken til at han vanligvis klarte seg forholdsvis godt med å luffe fra anlegg til anlegg, var at han alltid kunne diske opp med fantastiske historier om forskjellen mellom "renhårig slusk" og "nakker." "Renhårig" var alle de som delte sin surt ervervede slanter med slike karer, og "nakker" var vel praktisk talt alle de andre.

Opprinnelsen til dette skjeldsordet "nakker" har vist aldri blitt klarlagt. Det er imidlertid nokså sikkert at det var svenske anleggsarbeidere som hadde det med seg hjemmefra og hit.

Jeg diskuterte en gang med en svenske som gikk under navnet "Svarta Persson." Han mente at det opprinnelige skjeldsordet var "havrenakke" som senere for letthets skyld var forkortet til "nakke." Og opprinnelsen skulle så skrive seg fra sammenligning med hester. En hest som ble kjørt hart på bare høy og vann, fikk en slunken nakke som hang og slang, i motsetning til en som fikk tilstrekkelig med havre, fikk en tykk og struttende nakke.

Bondesønner og andre fra bygdene, som to arbeide ved vei- eller jernbaneanlegg som gikk gjennom byggda, ble vanligvis kaldt "hemfødinger" mens de av disse som var i særlig godt holdt, ble kaldt "havrenakker" i tillegg. Også et veldig mye brukt og yndet skjeldsord, som svenskene sikkert hadde bragt med seg hit til våre anlegg, var "bondtjuv." Det dekket sikkert samme begrep som "nakke", nemlig mangel på "renhårighet." En må vel gå ut fra at alle disse uttrykkene i alt vesentlig er falt bort, også ved anleggene, nå i vår industrialiserte tid.

Sikkert er imidlertid at de, i all sin tåpelighet, ble dyrket til full blomsting ved alle anleggene, også de hvor jeg arbeidet fram til 1920. Ja også vi som var organiserte og strevde med å få flest mulig till å bli medlem av foreningene, gikk over til å kalle dem for "nakker" som nektet å organisere seg. Vi hadde selvfølgelig også forening her i tilslutning til Norsk Arbeidsmannsforbunnd. Men den var vel, når sant skal sies, svært lite aktiv. Initiativet til stiftelsen var tatt av de folkene som fra anleggene i Samnanger og hadde sitt medlemsskap derfra.

Jeg var med på stiftelsesmøtet, som var holdt tre 2 eller 3 søndagene i januar, og da styret var valgt, blant de som en visste, hadde sin medlemsbok ajour på forhånd, leverte også jeg min bok for innskrivning.

Det vakte tydlig begeistring at det også kom andre som tok vare på sitt medlemsskap, men både han som var valgt til sekretær og kassereren hadde høyst motvillig latt seg velge, og nå forsøkte de å få putte sitt hverv på meg under det argument, at det var uheldig at styret bestod av bare vestlendinnger.

Dette lyktes ikke for dem, bl.a. fordi jeg nektet blankt. Men ved det halvårige årsmøtet i juli ble kassererjobben prakket på meg. Og dette ble faktisk en interessant jobb, fordi det gikk sport i å få tegnet flest mulig medlemmer til foreningen.

Jeg tok det helt systematisk og gikk fra rom til rom i brakkene, ofte til til folk hadde begyndt å gå til sengs. Og det var ingen lett jobb. Det hele måtte foregå på et rent solidaritetsgrunnlag, fordi foreningens formann og styret faktisk ikke fant noen oppgaver å løse.

Arbeidsforholdene her ved Årlifoss var faktisk de hyggeligste jeg hadde vært borte i. Nå unntas tunnelsprengningen hørte jeg aldri om noen fastsatt akkordpris på noe arbeide. Alt gikk på såkalt proforma-akkord og kunne nokk variere enn del fra lag til lag og fra det ene slags arbeid til det andre, men stort sett lå utbetalingene bedre an enn både ved jernbaneanleggene og de private anlegg vi hørte om på denne tiden.

Dette skyldtes i første rekke den både kloke og humane anleggsbestyreren, ingeniør Monsen. Men så fikk han også til gjengjeld uttført et arbeide som til og med lå langt over grensen av det som med respekt kunne betraktes som rimelig.

Dette gjalt kanskje i første rekke støpingen av dammen. Her gikk det faktisk sport i arbeidet mellom de som blandet betongen og de som tok i mot i forskalingen, slik at en kappet om å sende bud til hverandre, fra den ene siden om å komme med mere betong, og fra den andre siden om å ta unna.

Hva det på denne måten kunne presteres av hver enkelt mann, med hensyn til opplasting og fremtrilling til blandemaskinen av uharpet støpesand og tapping fra betongsiloen og fremtrilling og tipping i forskalingen, nei det tør jeg ikke sette på trykk. Det ville ganske enkelt ikke bli trodd.

Her ville det nok vært helt på sin plass at foreningen hadde grepet inn. Om ikke for annet så for å få satt ned arbeidstempoet til et tilnærmet rimelig nivå.

Jeg husker at det var flere, både yngre og særlig eldre, som bakket ut og sluttet, fordi de ikke klarte det veldige tempoet, men å gå til foreningen for å få rettet på forholdet, var det likesom ingen som hadde tanke for.

Det kan synes merkelig at en under disse forhold kunne opprettholde foreningen med en forholdsvis skikkelig organisasjonsprosent, men det faktum var at det var ganske bra.

Vi forsøkte med kortere og lengre mellomrom å arrangere møter med foredrag og underholdning, men det var jo ikke enkelt med de kommunikasjoner som var den gang, å få tak i bådde foredragsholdere og noen til underholdning.

Vi hadde imidlertid 2 ganger besøk av daværenede redaktør av "Bratsberg-Demokraten", Henrik Berg, reisesekretær for Arbeidsmannsforbundet, Hans Berntsen og en Øverland fra Notodden som både holdt foredrag og var en ganske flink oppleser og humorist. Ja vi hadde besøk av både trekkspillvirtuoser og hardingfelespillere.

Mest ble det kanskje av dansekvelder, men også de måtte arrangeres i foreningens regi og ansvar for orden. Og enten det var spisevertinnen eller foreningen eller ingeniør Monsen, som forårsaket at jeg stadig fikk jobben som ansvarlig ordensovervåker, det er jeg ikke sikker på, men det falt stadig på meg.

Til å begynne med, og lenge, var det et ganske enkelt oppdrag, Det vesentligste ble å tinge med vertinnen om å få ryddet spisesalen, og så til ingeniør Monsen å få tillatelsen til bruk av spisesalen. Det var aldri større krangel enn at det ordnet seg med et godt ord og et klapp på skulderen til hver av kamphanene.

Men etter at byggingen av selve kraftstasjonsbygningen var satt bort til entreprenør, kom det likesom et nytt folkeferd i bildet. Selvfølgelig var det også her i all vesentlighet bra arbeidsfolk, som det ikke var noen vanskeligheter med, men det var gjerne hos slike firmaer de havnet de som var ute etter en korttidsjobb for raskest mulig å tjene seg noen slanter til fyll og vandret rastløst videre.

Det var med et par av disse karene jeg kom opp i et slagsmål, som værste under anleggstiden her, og som på nære nippen holdt på å ende med forferdelse.

Jeg var blitt alt for vant med at det ble danset i all gemyttelighet og at mitt nærvær var overflødig slik at jeg en kveld tok med meg en liten hjertenskjær og gikk hjem på hybelen som jeg da bodde på.

Nettopp da var det skulle hende. Det var kommet inn et par halvfulle slåsskjemper og bød opp til styrkeprøve, og spisevertinnen hadde ikke annet å gjøre enn at hun stoppet musikken og ba en unggutt gå å hente meg. Jeg hadde imidlertid alt for hygggelig til å ta det dette alt for høytidelig og reagerte ikke før han kom igjen for tredje gangen og ropte at "de dreper kameratene dine".

Kanskje reagerte jeg da alt for raskt og sprang slik at jeg ikke hadde pust igjen da jeg nådde spisesalen. Og ganske riktig hadde de klart fullstendig å rydde spisesalen. De som var igjen, hadde tatt sin tilflukt til forgangen til kjøkkenet og pikeværelset, som lå noen trappetrin høyere enn spisesalen, slik at det kunne tjene som scene for underholdnig.

Det første jeg egentlig får øye på er at den ene av slåsskjemperne sitter skrevs over en av mine virkelige kamerater og bokser ham i ansiktet.

Jeg setter selvfølgelig kursen for å hjelpe ham ut av den underlegne stilling han er kommet i, og er ikke observert på den andre og værste, før han sitter i strupen på meg med et fullstendig jerngrep og skyver meg baklengs mot døra i den motsatte enden av spisesalen.

Han var en undersetsig kraftkar og dertil sikkert en øvet slåsskjemper, i motsetning til meg som, jeg tør si i dag, i hele mitt liv har vært motstander av enhver form for voldsanvendelse. At en kan bli tvunget til forsvar er vel imidlertid ikke til å unngå.

At jeg, som ordensmann, skulle bli kastet ut døra som en klut, det gikk på æren løs og jeg måtte gripe til et forsvarsgrep som er så rått at jeg undlater å beskrive det. Men dermed gikk han såpas hardhendt i gulvet at jeg fikk tid til å redde kameraten som fortsatt lå på gulvet med sin plageånd over seg.

Han hadde imidlertid vært så smart å gripe kamphanen i håret og trekke ham så tett ned til seg at det ikke ble den tilsiktede styrke i slagene. Men så medfaren var han imidlertid, at han forlot valplassen for å komme til brakka og vaske blodet av seg.

Dermed var jeg alene med begge slåsskjempene som gikk på som arge bikkjer. Og jeg var sikkert både redd og vanvittig sint, ellers ville jeg aldri klart det, men ut kom de begge to og døren ble låst. Det må ha vært en vrimlende batalje som det kanskje kunne værte morsomt å å se igjen på film, men jeg husker bare at jeg var så utkjørt at jeg holdt på å stupe midt på gulvet i spisesalen.

Da kom det kvinner til og støttet meg og fikk meg ut på kjøkkenet for å vaske av meg blod og sette plastelapper på de værste flengene jeg hadde fått i ansiktet.

Vi var bare såvidt ferdige med dette og jeg var kommet noenlunde til hektene igjen, da dem minste av kamphanene kommer stormende inn kjøkkendøren, som ingen hadde funnet på å låse etter en som var gått.

Han setter kursen mot meg, men er tåpelig nok til å knytte neven til slag på så lang avstand, at jeg har tid til å sprette opp, og det blir han som får en knyttneve så han går i gulvet og kvinnene drar ham ut og låser døra.

Det er klart at dette er en forsmedelse for ham så stor at dem må hevnes tilgangs, og han bestemmer seg for å vente til jeg kommer ut.

Det tar imidlertid litt tid for vertinnen koker kaffe, og vi får noe å spise og hygger oss, mens de som har vært i slagsmålet, repeterer hvordan det bølget fram og tilbake slik at også de holdt på å miste pusten.

Jeg tør ikke påstå noe om dette i dag, om jeg hadde en forutfølelse av at noen ventet på meg utenfor eller om det var tilfeldig, at jeg kom til å bryte opp først da det var begynt å lysne av dag, men da jeg var kommet 5-6 skritt fra kjøkkendøren, hører jeg et kvast og sterkt rop: "Se opp Berby!" Og jeg kikker opp tidsnok til å kunne se og hoppe unna et ganske tykt armeringsjern som kommer susende ned og deiser i bakken like ved bena mine. Og kamphanen snubler og går på nesa, også like ved bena mina. Det er vel ikke noe å undres over at jeg ble skrekkslagen over hva som ville ha hent, hvis denne jernstangen hadde rammet meg i bakhodet som tiltenkt. Det ville sikkert vært minmale sjanser til overleve det. Og dessverre ble jeg vel vanvittig sint og dermed også uvanlig sterk. Og før han får tid til å reise seg opp, griper jeg ham i nakkekraven og buksebaken og deiser ham på hodet inn i en røysete steinmur like ved.

Heldigvis var avstanden til muren så stor, at det ikke hadde særlig virkning, og i min galskap er jeg i ferd med å gi ham en ny og hardere omgang mot muren. Heldigvis kommer da mannen som hadde ropt og redder meg fra slaget av jernstangen, og griper meg i skulderen og stopper meg med de ordene: "Nei kjære deg kamerat, dette er ikke noe for deg, du vil drepe han som en flue, og det vil du sikkert ikke like."

Mannen var Jørgen Jordbrudal, en høyreist kjempekar, som jeg hadde lært å kjenne som like så fredsommelig og godmodig, som han var svær til.

Jeg tror ikke at noen hvilkensomhelst annen ville klart å stoppet det redselsinnet som hadde grepet meg, men Jordbrudal klarte det. Han reddet meg fra kanskje å bli drept og fra kanskje å bli drapsmann selv. Det er 64 år siden dette nå, men titt og ofte gjennom alle år har tankene streifet inn på denne tilfeldigheten, at nettopp denne mannen skulle være på hjemvei denne seine nattetime eller tidlige morgenstunden, og fikk avverget et drap, eller i beste fall en lemlestelse av enten den ene eller andre av to ungdommer, hvis høyeste ønske var å leve videre, og uten lemlestelse.