av Arthur Berby

Jeg følte meg såpass beslått med penger at jeg ville ta inn på hotell i Oslo og bli der til julen var over, og så ville jeg reise ut for å få meg nytt arbeid.

Han skulle så sende meg pengene, som vi regnet ville bli rundt 70-80 kroner. Og jeg tok det løfte av ham at han skulle gå direkte på postkontoret med dem, så jeg fikk dem straks og visste hva jeg hadde å rutte med.

Min vane tro levde jeg så spartansk som det var mulig. Det ble middag på Dampkjøkkenet til 50 øre og frokost og kveldsmat på de aller billigste smørbrødkafeene.

Den enste luksus jeg tillot meg en enste gang, var å gå i Dovrehallen en kveld. Om dette var noen spesiell flaks eller ikke, er vel ikke så godt å bedømme, men der traff jeg en mann som jeg hadde lært å kjenne på Dovrebanen før streiken. Nå arbeidet han på anlegget til Årlifoss Kraftverk, og trodde sikkert det ville være arbeide å få der på nyåret.

Han fortalte meg også om den billigste reiseruten, og dette ble min plan. Skulle det ikke lykkes der, så hadde en jo Norsk Hydros anlegg både på Notodden og Rjukan i bakhanda.

Men nå begynte jeg å bli spent på pengene fra Jakob. Og da de ikke kom hverken lillejulaften eller julaften, begynte jeg å ane uråd. Ja, i sannhet ble disse 2 juledagene enda tristere enn de forrige i brakka. Jeg gikk straks ned til den billigste middagen på Dampkjøkkenet, nemlig 35 øre.

Dette klarte jeg i grunnen ganske bra. Men da det så ikke kom noen penger hverken tredje eller fjerdedag jul, og at jeg derfor måtte gi opp alt håp, ble det så kritisk at jeg absolutt ikke torde spise noe annet enn denne 35-øres middagen noen dag.

Det værste var ikke å måtte sulte litt, men jeg skulle jo betale for meg på hotellet, og jeg måtte jo ha reisepenger til Notodden hvor kontoret til Årlifossanlegget var. Til dette ville juleoppgjøret vært dobbelt tilstrekkelig, men dette var altså ikke i min besittelse.

Jeg hadde flere onkler og tanter fra både mors og fars side i byen og et par fettere i meget gode stillinger. De ville med glede invitert til å bo og spise hos seg og lånt meg mere penger enn nødvendig. Men jeg var jo flyktning! Jeg ville ikke treffe hverken familie eller et eneste kjent menneske.

Men jeg hadde så vidt hørt om en annen onkel, pantelåneren. Han kunne jeg jo gå til og søke hjelp, uten å gjøre rede for hvorfor jeg var ille ute. Og for min flotte og deilige vinterfrakk, klokka, et par helt nye sjevråstøvler og en premieobligasjon til 10 kroner, fikk jeg den svimlende sum av 27 kroner.

Dette var omtrent det jeg skyldte på hotellet, og så hadde jeg 7-9 kroner igjen til å dra "ut i verden" med for å søke arbeide.

Jeg hadde på forhånd forhørt meg om at båten til Skien gikk kl. 9 om kveldn, og at billetten kostet 3 kroner. Jeg gikk ut fra at båten videre til Notodden kostet noenlunde det samme, så det skulle klare seg, men til mat ble det faktisk ingen ting.

Båtens annenplass var stappende full, delvis med støyende mennesker, som i hvert fall hadde penger til øl. Ja, noen var det også som benyttet pengene sine så fornuftig at de kjøpte seg kaffe og smørbrød også. Om jeg hadde tort bruke 35 øre til dampkjøkkenmiddag denne siste dagen i Oslo, kan jeg ikke erindre, men jeg husker at jeg følte meg veldig sulten da jeg så de andre spise ombord på båten.

Til alt uhell satte det inn med tåke, så vi ikke rakk den vanlige korrespondanse med båten fra Skien til Notodden om morgenen, slik at vi ville rukket dit før anleggskontorene til Årlifoss stengte. Det ble derfor noen lange timer å spasere gatelangs i Skien før ettermiddagsbåten gikk.

[På Notodden]

På båten var jeg imidlertid så heldig å treffe og komme i prat med to svensker som arbeidet på Rjukan. De hadde vært hjemme i julen og var visst like dårlig stilte som jeg, men de regnet med at de ville ta inn på Tvetens Hotell om natten, da de kunne ikke komme videre før neste morgen.

Da jeg imidlertid fortalte at jeg dessverre ikke eide penger til losji og måtte spasere ute om natten, ropte de i kor at dette da ikke gikk an i vinternatten, og at de heller måtte få smuglet meg inn på rommet de ville få, så fikk vi heller sove på skift.

Det gikk veldig bra. De hadde ikke noen særlig bagsje selv, og tok derfor med seg min også. Og da de hadde innlosjert seg på et dobbeltrom, kom den ene ut og hentet meg. De la seg sammen i den ene sengen, for det var de vant med, sa de, og jeg fikk den andre og sovnet lykkelig vekk fra all spenning og bekymringer for hva morgendagen ville bringe.

Mine velgjørere vekket meg ganske tidlig for de skulle jo med morgentoget til Rjukan. Den ene av dem tok min bagasje og fulgte meg ut. Vi ventet på den andre, så fulgte jeg med dem til jernbanen og fikk satt inn min bagasje.

Det var noe tidligere enn kontorene åpnet, så foreløpig ble det å drive i gatene og finne ut hvor Årlifoss-kontoret holdt til. Dette var ganske fort gjort, og jeg merket meg kontortiden denne dagen som var lørdag, fra kl. 9 til 1.

Hvilken filosofi eller intuisjon som lå til grun for at jeg ikke heseblesende la an på å være tidligst mulilg på kontoret for å spørre om arebeide, tør jeg ikke si i dag. Men hadde jeg vært tilstrekkelig overtroisk, så ville jeg sikkert hele livet vært hellig overbevist om at en spesiell skytsengel sto meg bi den dagen. Det var kanskje et kvarter eller halvtime etter kontorets åpning at jeg nærmet meg for å gjøre et forsøk. Men like i nærheten av kontoret møtte jeg en gjeng på 6-7 mann som banner på både norsk og svensk for at forsøket hadde vært forgjeves.

Jeg ser straks at dette var var virkelige anleggsarbeidere. Noen ganske alminnelig kledd, men også noen med den vidbremmede sluskehatten på snei, og den høyre skuldra løftet høyere enn den andre, som bevis på at de var tunnelarbeidere og hadde fått denne skjevheten av å slå "engelsmann" og "tørring."

Hva i all verden hadde jeg å møte opp med i forhold til disse karene? Det falt meg imidlertid helt naturlig at jeg ga meg i prat med dem om mulige andre utsikter til arbeide og slo også følge med et par av de ned til "Salpeteren" for å gjøre et forsøk der. Der møttes vi imidlertid med oppslag om at der for tiden ikke ble inntatt nye arbeidere, og vår vei gikk tilbake til torvet.

Her sto flere grupper av mere eller mindre forhutlede individer. Sikkert mange bra arbeidsfolk, men et sikkert flertall av typisk boms, som vel ikke hadde hatt fast arbeide om det hadde vært å få. Det var snesevis av slike boms i denne tiden, som bare loffet og fektet seg fram fra anlegg til anlegg, hvor det var mulig å leve som parasiter på skikkelige arbeidsfolk, og særlig på unge folk som ville bli betraktet som renhårige ved å gi dem en slant av sine surt fortjente penger.

Som regel gikk en helst lengst mulig utenom slike grupper, men var i den stilling at en var like blakk og forhutret selv, så var det intet å risikere. Tvert i mot kunne det kanskje være et eller annet tips å snappe opp, som kunne være en til nytte.

I hvert fall falt det meg i dette tilfellet helt naturlig å havne midt iblandt en slik blandet gruppe. Og her ble det diskutert diverse muligheter for fortsatt livberging. Av det jeg husker var et alternativ å møte opp ved arbeidstidens slutt ved Salpeterfabrikken og Karbidfabrikken å få fektet sammen så mane øre at en kunne komme med toget til Tinnoset. Her ville en kunne komme gratis med fergen hvis en sa at en hadde arbeide ved Rjukan, men at en risikerte sparken hvis en ikke kom tilbake til julepermisjonen var slutt.

Fra Rollag til Rjukan var det så bare halvannen mil som det var en bagatell å luffe. Og kom en først til Rjukan, så ble det alltids livberging selv om det ikke var arbeide å få, for her var det mye renhårigt folk, i motsetning til i denne bondebyen her.

En av de mest støyende i gjengen var en, som jeg senere fikk høre, gikk under navnet "Skrubben". Alle anleggsfolk kjendte ham, men ingen hadde noen gang hørt at han hadde gjort en arbeidsdag. Han bare loffet fram og tilbake mellom de forskjelligste anlegg i hele de sørlige Norge med Oslo. Ved anleggene fektet han sammen penger, og i Oslo drakk han dem opp.

Nå var det kanskje den vanskeligste tid på året for ham. Alles ressurser var uutømte i og med julefeiringen, i hvert fall når det gjaldt kontanter. Og det som plager ham mest, var sikkert dette at det var så små utsikter til kontanter som kunne omsettes til det fludium som kunne leske ganen og klarne hans rustne fyllestemme.

Nå hadde jeg lagt merke til fra første stund jeg hadde stoppet der i gjengen, at denne ufyselige fyllegubben stadig beglodde meg fra topp til tå. Selv midt i fossepraten med de andre, tok han seg tid til å beglo meg. I min undring over årsaken til denne begloing, kom jeg til det resultat at han betraktet meg som "nakke" og ikke "renhårig slusk," og at jeg derfor var uønsket i gjengen.

Da jeg imidlertid gjorde tegn til å bryte ut av gjengen og gå min vei, griper han meg i armen og spør hva jeg henger med nebbet for. "Med deg er det da ikke farlig," sier han, "du som er så godt dressa, du har vel arbeidsklær?" "Slå deg sammen med meg så loffer vi over heia. Mat skal vi få, det garanterer jeg deg, og sove kan vi gjøre godt og varmt på flere kalkovner bortover. Og når vi kommer til Oslo, vet jeg hvor du kan få mest mulig for den flotte dressen din."

Det var altså dette han hadde tenkt på da han glodde så intenst på meg. Bare tenk på hvor mye herlig fyll han i tillegg kunne få, men ikke et øyeblikk på hvor mye værre stillet hans ville bli som ikke lenger hadde en skikkelig dress å ha på seg da han skulle videre for å arbeide.

Forslagene hans forekom meg så grotesk og virket så uforskammet, at jeg holdt på å miste besinnelsen. Heldigvis for ham, og kanskje mest for meg, holdt det, og jeg skar ut og vekk fra gjengen uten et ord.

Jeg ga meg til å drive i de ensomste gatene og grublet over min stilling, som syntes så tvilsom som den på noen måte kunne bli. Men nå lyktes det meg å legge en slagplan, som jeg trodde mer og mer på dess mer jeg tenkte på den.

Det var min store sjangse at jeg ikke hadde blandet meg med en større gjeng og allerede blitt avvist en gang. Nå var jeg første gangs søkende og ville vnete til like før stenegtid, og så måtte jeg late uvitende om at så mange hadde vært der før på dagen. Da klokken var kvart på ett, torde jeg ikke vente lenger. Jeg måtte jo ikke risikere at kontoret ble stengt for dagen. Hjertet banket meg opp i halsen, men jeg puslet meg inn på kontoret til ingeniør Monsen og bukker dypt og fikk stammet fram at jeg var arbeidssøkende. "Ja", sa han, "jeg får si til Dem som jeg har sagt til minst 30 mann før i dag, at De får komme igjen om 14 dager, da er vi kommet mer i orden her oppe." "Så lenge klarer jeg ikke leve, herr ingeniør", sier jeg.

Han satte et par meget spørrende øyne i meg, og jeg fortsatte å fortelle at jeg dessverre er gått blakk og praktisk talt har sultet over en uke nå, og i hvert fall ikke smakt mat på to dager. Og jeg fortsatte med å si at jeg ikke kan gå på loffen og tigge mat, men nå tigget jeg om arbeide, for det synes jeg er en ærlig sak. "Men hvorfor har De kommet til å stille Dem slik da unge mann?", avbryter han meg.

Dermed må jeg fortelle om pengene som ikke kom, at jeg hadde truffet en mann jeg kjente, som arbeidet ved Årlifoss nå, og som sikkert trodde det ville være arbeide å få for meg der også. Ja jeg fortalte også at jeg bare så vidt hadde smakt brennevin, men at dette nå var 4-5 år siden, og at jeg måtte la frakken og lommeklokka gå til pantelåneren for å få gjort opp på hotellet og så vidt hadde fått reisepenger hit.

Jeg var redd for at jeg allerede hadde snakket for meget, men jeg drister meg til å fortsette med å si at jeg forstod godt at de ikke kan ta inn flere folk enn de har bruk for, i hvert fall ikke i flokkevis, men at det kanskje kunne finnes et lag å putte en ulykkelig mann i.

"Ja," sa han, "De har kanskje rett i det, i hvert fall synes de ikke å være særlig egnet til å gå på loffen." Og dermed ba han om å få se mine attester, som han kikket flyktig gjennom og beholdt. Og så skrev han ut antagelsesbevis og rakte meg.

"De kan henvende Dem til oppsynsmann Gustavsen, og materialforvalter Hårvik vil anvise dem brakkeplass. Men det kan ikke nytte å reise opp før mandag, for det er vel ingen til å ta i mot Dem på lørdagskvelden."

Dette siste om ikke å reise opp før mandag, passet jo svært dårlig, men det falt meg ikke inn å nevne dette nå. Jeg bukket og takket meg baklengs ut av døra, og så på blikket hans at han gledet seg ved å se hvor lykkelig jeg var.

Å beskrive den vidunderligste lykkestemning jeg var i der jeg faktisk fløt nedover gaten, har jeg ikke evne til, og skal jeg ikke forsøke meg på. De bunnløse bekymringene var blåst vekk og den sviende sulten nærmest en lystfølelse.

Jeg styrte mine skritt direkte til jernbanen og kjøpte meg billett til Årlifoss og fikk greie på hva oppbevaringen av bagasjen ville koste. Da hadde jeg 45 øre igjen som jeg kunne kjøpe mat for. På min vandring i byen om formiddagen, hadde jeg lagt merke til en liten kafe som etter navnet å dømme ble drevet av en gren av arbeiderbevegelsen.

Jeg er ikke sikker på det i dag, men det forkommer meg at det netn var "Verdandi" eller "Internasjonalen," den het. Den lå i annen etasje i en gård ved torvet, hvor det var avistrykkeri i første etasje, vistnok "Teledølen."

Ditt styrte jeg mine skritt, og med den freidighet jeg nå torde boltre meg med, la jeg minst 45 øre på disken og ba damen gi meg billige smørrebrød for disse. Hun spurte forundret om jeg ikke også skulle ha kaffe, men jeg fortalte hvor lite mat det hadde blitt de siste dagene, så det fikk klare seg hvis jeg fikk et glass vann av henne. Jeg fant meg en plass og straks etter var damen der med et veldig fat med smørrebrød og en stor kanne kaffe.

Det er ganske merkelig at jeg aldri har gjenkalt i erindringen hvor herlig herlig hvert smørrebrød må ha smakt. De gikk sannsynligvis alt for raskt ned i maven for å stille sulten. Derimot har det alltid plaget meg at jeg aldri kom til å gjøre noe til gjengjeld for denne elskverdigheten fra serveingsdamen.

På tross av ingeniørens uttalelse om at det ikke nyttet å reise opp til Årlifoss før mandag, hadde jeg jo med en gang tenkt for meg selv at min eneste mulighet til å få et sted å sove til natten og følgende natt, det var å reise opp samme kvelden.

Toget gikk ved sjutiden om kvelden, og jeg var ute i god tid og fikk løst ut bagasjen og stilte meg opp på plattformen for å vente på toget. Men før meg var allerede først og fremst den gjengen som jeg hadde sett på torvet om formiddagen med "Skrubben" som midtpunkt. Slike karer var jo gjerne svært påpasselige ved de forskjellige kommunikasjoners ankomst og avreise den gang, for det tilfelle at det skulle være kjentfolk eller annen "renhårig slusk" i farten som det lot seg gjøre å fekte en slant av. Og det var ikke lenge før jeg var omringet av en gjeng på 7-8 stykker med "Skrubben" som ordfører.

"Hå ska du hen da", buste ham meg. "Jeg," sa jeg, "jeg skal til Årlifoss jeg." "Å skal du der å gjøre da? Du hørte da på torvet i dag at de har kontoret sitt her på Notodden. "Ja," sa jeg, "jeg hørte det, og så gikk jeg dit og fikk arbeide." "Du juger, du har penger du", sa han sint så det freste av ham. De eventuelle pengene skulle vel etter hans mening være delt broderlig med ham og gjengen.

"Nei," sa jeg, "av penger har jeg ikke en rød øre nå, men jeg har noe som er verd mange penger for den som lliker å arbeide for sitt brød." Dermed trekker jeg fram antagelsesbeviset og viser ham.

Tiraden om "å arbeide for sit brød" prellet sikkert av som "vann på gåsa" på ham, men på egen og kompissenes vegne gikk han helt opp i rollen som arbeidssøkende så lenge det ikke forelå noen risiko for at det kunne lykkes å få noe.

Derfor vendte han seg harmdirrende og med knyttet neve hevet til gjengen sin med følgende kraftsats: "Der kan dere se da; "Nakker" får arbeid de, men "renhårig slusk" skal ikke ha noe."