av Arthur Berby

Allerede høsten 1911 da Jakob og jeg hadde installert oss på Dovrebanen, gikk det rykter om forestående streik ved statens anlegg til kommende vår. Det ble sammenkalt til møte for vår avdeling i en av brakkene den 30. oktober, og grønbøgens Jernbanearbeiderforening ble stiftet.

Under møtet her meddelte Norsk Arbeidsmannsforbund gjennom sirkulærskriv at forbundet allereede 7. juni hadde tilskrevet styret for Norges Statsbaner med påminnelse om at det nå var 9 - ni år siden en departemental komite var nedsatt for å utarbeide innstilling angående lønninger og arbeidsordning ved statens anlegg. Og tilføyde: "Vedlagt tillater vi oss at oversende forslag til overenskomst i 2 eksemplarer, idet vi vil anmode om at forhandlinger kan bli opptatt i den nærmeste fremtid."

På dette skriv innløp intet svar, og forbundet gjorde fornyet henvendelse 28. august samme år. 5. september fikk en svar som gikk ut på at forbundets skriv av 28. august (ikke det av 7. juni) skulle bli forelagt Arbeidsdepartementet. Siden hørte en intet hverken fra jernbanestyrrelsen eller departementet.

Den 15. mars 1912 sendtes så et skriv til Arbeidsdepartementet hvor en minnte om skrivet til jernbanestyrelsen av 7. juni forrige år om forhandlinger, og at en nå forventet at slike forhandlinger kunne opptas.

Først 27. april svarer departementet at det fant å måtte forelegge saken for Stortinget i nærmeste framtid, på grunn av "de store økonomiske interesser." 29. april skrev så forbundet til departementet, at det i henhold til tidligere fattede beslutninger ville inntre arbeidsstans ved jernbaneanleggene 1. mai.

Før denne tid interpellerte Magnus Nilsen om saken i Stortinget, men interpellasjonen kom først opp til behandling 6. mai og resulterte i et arrogant forslag fra Odmund Vik om å gå over til dagsordenen, og dette ble vedtatt.

Den 14. mai nedsattes så en departemental kommite til å fremkomme med innstilling om lønninger og arbeidsvilkår ved anleggene. Komiteen hadde et absolutt flertall av verkseiere og overingeniører pluss en uorganisert og i høyeste grad reaksjonær veianleggsformann.

Fra jernbaneanleggene kunne en visstnok ikke finne noen uorganisert, men hadde undgått å få med en virkelig fremtredende organisasjonsmann. Forbundets formann Richard Hansen hadde de dog ikke turdet utelate.

Komiteens innstilling som ikke var annet enn et regelrett status quo ble fremlagt og vedtatt i Stortinget 24. juli. Dermed var saken låst fast og en måtte enten vedta eller fortsette streiken til et nytt storting trådte sammen.

Forbundets forretningsutvalg sendte saken ut til uravstemning, men på tross av at denne ga 548 stemmer mot opphevelse og bare 325 for, så en seg tvunget til å oppheve streiken. Det økonomiske resultatet av streiken var 24 øre mere pr. uke utbetalt som forskudd mellom akkordoppgjørene.

Denne kuriositeten fremkom vel ved at arbeidstiden ble nedsatt til 57 timer pr. uke, mens en tidligere hadde arbeidet 59, men fått utbetalt 60 timer a 30 øre. For at ikke denne veldige utbetalingen skulle svikte med 90 øre pr. uke, måtte en derfor legge på 2 øre timen.

Selv om det økonomiske resultatet av streiken nærmest kunne synes lik null, hadde den allikevel hatt sin store betydning. Den hadde lært både det store arrogante borgerskap og arbeiderne at det nyttet å streike også mot staten.

Richard Hansen var en meget dyktig mann og det lyktes ham å få med en bestemmelse om samme betaling for ekstraarbeide som snørydding m.m. som der tjentes i akkord og den kom veldig til nytte, særlig på Dovrebanen.

For meg var det en veldig interessant og spennende tid de par siste månedene før streiken inntrådte. Det var holdt en rekke møter vekselvis rundt i brakkene, og her ble meget nytt å høre om samhold og solidaritet som det eneste aktivum vi arbeidere hadde å sette inn mot de elendige og vilkårlige lønns og arbeidsvilkår som rådet.

Her opptrådte mange prektige og trauste karer hvis hele skikkelse og måte å oppføre seg på, og å snakke på, har fulgt meg helt tydelig hele livet til i dag, 60 år etter.

Jeg kan ikke avholde meg fra å nevne noen få av disse: Det var formannen M. Nyhus og hans arbeidskamerat og sekundant Støland, radikaleren Alfred Øvergaard og den mere moderarte Rasmus Norheim.

De to siste forfektet sterkt hvert sitt syn på tidspunktet på streik, men selv Norheim var vel egentlig ikke konservativ. Ikke på det tidspunktet i hvert fall. Ikke værre enn at han distribuerte det ultraradikale månedskrift "Klassekampen", som på det tidspunkt ble redigert av himmelstormeren Eugen Olaussen. Mannen som var så radikal at han i løpet av et snes år brandt fullstendig ut og gikk fullstendig i hundene. Han ble fullstendig høyremann før han døde.

Når jeg erindrer ham i denne forbindelse, så er vel grunnen den at han var den første som gjennom skrift og tale ga virkelighet næring til den latende radikale sosialistiske livsinnstilling som siden ble min ledetråd hele livet.

Kanskje hadde de fleste håpet at det i aller siste liten allikevel skulle bli en slags løsning, og streiken i hvert fall utsatt en tid.

Påsken kom i første halvdel av april og mange overveiet vel om det var lurest å sløyfe hjemreisen til streiken eventuelt brøt ut. Men på den annen side, hvis det skulle bli noe av streiken, så ville det kanskje ikke bli råd råd til å ta seg fri og komme hjem før jul, og dermed bli et helt år en ikke så familien sin.

Jakob og jeg kranglet veldig om dette. Men for ham var saken klar. Han ville ikke ligge i brakka både jul og påske, og for ikke å bli liggende alene sammen med Thorset og kokka, så føyde jeg ham og reiste med.

Vi hadde imidlertid så lite penger at på tross av at vi lofet på våre ben både frem og tilbake mellom Otta og Dombås, så kom vi helt blakke tilbake. Og nå ble det bare 2 ukers arbeide til streiken begynte og alle fikk ordre om å forlate brakkene straks og uten opphold så snart arbeidet stoppet.

Fra vår brakke pakket alle og forsvant momentant. Noen reiste hjem og noen skyndet seg til bygda for å få seg et losji. Også Jakob og jeg dro til byga, men uten å ta sakene våre med. Vi mente det ikke var slik bråhast, og vi hadde ikke noe å kjøpe mat for. Kanskje regnet vi også med at det ville være litt igjen i brakka å livnære seg med til vi fikk de kronene som eventuelt ble i lønning da alt var trukket.

Da vi kom tilbake var basen og kokka reist med hesteskyss og renset med seg alt av verdi i matveien. Det som var igjen var noen poteter, en pose tørre grønnsaker, litt havregryn og et par store bunter knekkebrød.

Kommentarene til Jakob var disse: "Her bli det nok litt omlegging i kosten, men her blir vi foreløbig." Jeg hadde ikke særlig grunn til å være uenig i dette. Det fantes ikke en boplass å finne med en så vidunderlig utsikt hverken i Dovre eller Lesja og her rant en bekk med det herligste fjellvann like utenfor døra.

Og husholdningen lovet Jakob helt å ta seg av, jeg kunne bare gå til bordet å spise når han sa i fra. Til å begynne ble det nok litt ensformig. Det kunne jo bare veksles mellom grønsakssuppe og knekkebrød til, og havregryn i bare vann eller kokt til grøt.

Men etter et par dager skar Jakob til butikken og kom hjem med et spann med sild. Han hadde sagt på butikken at han skulle hatt en større forsyning, men så hadde han sprunget fra portemoneen sin og så måtte han bare få fullt dette spannet med sild slik at han slapp å bære det tomt hjem. Han var smart slik, Jakob.

Og nå kokte han en veldig gryte med poteter, for de var best kalde til sild, sa han. Og så spiste vi kalde poteter og sild med både knekkebrød og vann til et par ganger om dagen og havregryn i vann for resten. Med et par dagers mellomromm kom det utsendinger fra anleggskontoret for å få oss ut av brakka, så vi måtte stadig passe utsikten nedover veien, så vi kunne låse døra og rømme til skogs da de kom.

Etterpå var vi trygge et par dager og kunne ta oss noen streifeturer til bygda og gjøre oss litt kjent. Lørdagskvelden var vi selvfølgelig på jentejakt og kom fra hver andre og kom hjem til forskjellig tid.

Vi hadde vel bodd i brakka i halvannen uke da jeg kom hjem ved 3-4 tiden en morgen. Jeg hadde kledd av meg for å gå til sengs, men natten hadde vært så deillig og været var så vidunderlig, at jeg ikke orket å gå til sengs, men ble stående å nyte utsikten fra vinduet.

Da plutselig oppdager jeg noe som beveger seg langt der nede i den slyngete veien. Etter som det kom nærmere ser jeg at det er en mann som strever og bær på noe. Han legger av seg børen og hviler og starter igjen. Det er Jakob. Og nå ser jeg hva det er han sliter med. Det er en spekeskinke innsydd i lerret, slike som det hang mange av på veggene rundt de fleste gårdene.

Min første tanke er at nå har han vært ute og slått en kjempeskrøne for å skaffe mat. Vi hadde jo fortsatt nesten ingen penger fordi det lille vi hadde tjent de 14 dagene før streiken begynte, var blitt borte i alle trekkpostene, og streikebidrag fikk vi jo ikke for første uka, så det ble først utbetalt i slutten av andre uka.

Da Jakob kommer inn sliten, men uhyre stolt og kaster skinka på bordet, er selvfølgelig mitt spørsmål hvordan har klart å skaffe den.

"Det var den enkleste sak av verden det," sier han. En har vel kniv. "Og den bannt jeg på en stang og filte av snora, og så var det bare å komme til skogs med både skinka og stanga. Ingen spor forstår du! Bonden ville ikke savne den, for det hang 4 eller 5 skinker igjen på veggen. Jeg stjeler ikke fra fattigfolk, må du tro. Nå skal det ikke bli suppe på bare grønnsaker, forstår du."

Og han beordrer meg til bekken etter friskt vann og til å fyre opp i ovnen, så skal han koke suppe og poteter og lave et festmåltid.

Jeg forsøker å protestere og sier at jeg aldri har spist stjålet mat før, men han bare hånflirer til meg og spør om jeg ikke har lagt meg sulten ofte nok ennå.

Og enden på spetakklet ble at jeg hentet vann og fyrte i komfyren. Men så gikk jeg og la meg. Riktignok sulten, men så vidt jeg husker, uten å ha noen definitiv bestemmelse om å være med på å spise skinkesuppe eller ikke. Da Jakob vekket meg ved 7-8 tiden, duftet det imidlertid så herlig, at alle refleksjonene var blåst bort, og vi hadde det aller herligste måltid.

I ennå 14 dager klarte vi å leke sisten med plageåndene som ville ha oss ut av brakka. Jakob bestemte nemlig at vi skulle bo der så lenge skinka varte. Nå hadde vi jo også fått streikebidrag og kunne kjøpe oss kaffe og smør og brød og syntes vi hadde det alle tiders.

Når vi klarte å bo i brakka så lenge uten å bli sendt lensmannen på nakken for regulativ utkasting, så skyldtes det sikkert at oppsynsmannen, Espeland, var en mere forståelsesfull og human mann. Han resonerte sikkert nøkternt som det var, at det ikke kostet staten en øre om vi bodde der en tid, og at vi kanskje hadde lite å leie losji for.

Men endelig en dag kommer Jakob og forteller at han hadde fått losji i bygda og at det vel var best å flytte. Streikebidraget var fra 3dje uka av forhøyet fra 8 til 10 kroner, så nå skulle vi klare oss brilliant. Og losjiet var en "kleva" på gården Joramo like bortenfor brua over Jora som skiller mellom Dovre og Lesja, så det ble ganske sentralt.

"Klevan" var ikke større enn at det såvidt var plass til en dobbeltseng som var minst 30 cm. for kort og et bitte litet bord og 2 stoler. Et litet vindu hadde aldri vært å åpne, så den lufta vi kunne få inn var gjennom døra til kjøkkenet, slik at vi fikk inn damp og os fra alt det som koktes til både folk og fe. Dette fikk vi lov til å rette på ved å gå til butikken å kjøpe hengsler og sette inn slik at vi kunne ånde i den herlige sommerluften både natt og dag.

Hadde vi bare kunnet sette hengsler på fotenden av senga også, slik at vi kunne slått den ned og få rettet ut bena om natten. Men dette måtte vi fint slite med som et mareritt i 3 måneder. For de som var blitt tilvendt med det fra ungdommen av og ikke visste om at senger kunne være lange nok gikk det vel bra, men for oss var det en veldig plage.

Forøvrig var vistnok var vi av de aller heldigste av de som fikk husvær på gårdene. Her var både tørt og rent og veldig hyggelige og snille var værtsfolkene. Men jeg kom til anleggsarbeidere som "budde slik som ingen skulle tru at nokon kunne bu", som det heter i visa.

En gang skulle jeg oppsøke en mann som Jakob og jeg skulle gjøra en jobb sammen med. Vi skulle enda ta ut stein og mure grunnmur til et nytt bedehus i grenda.

Jeg var visst relativt tidlig ute om morgenen, men fikk da spurt meg fram til jeg sto utenfor der han skulle bo. Men kunne det være tilfelle? Huset så da ut til å være kondemnert for mange herrens år siden. Mange tømmerstokker var så råtne at en måtte kunne renne foten igjennom dem, og torvtaket var det jo nesten ikke noe igjen av. Men det stakk rester av en gråsteinspipe opp gjennom taket og her røk det, så jeg tok mot til meg og gikk forsiktig inn.

Nå ble jeg minnet om at det hadde regnet dagen før, for her fløt bokstavelig talt alt. Og det dryppet ennå overalt av jordfarvet vann fra taket. Det første jeg oppdager av lov er en kvinne som skriker opp. Hun sitter borte ved gråsteinspeisen og nyter visst sin morgenkaffe mens hun forsøker å tørke serken sin som ser temmelig våt ut.

Da reiser mannen seg opp i sittestilling i noe som vel skal være en seng, men jeg så ikke så nøye på den at jeg noen gang husket hvordan den så ut. Derimot har jeg aldri kunner glemme hvordan de fire barna deres hadde det.

I noe som vel var en gammel seng av den vanlige korte typen lå 2 halvvoksne jenter overpakket med rester av gamle oljefrakker og med en paraply spent over hodene deres. Og på gulvet under et rundt bord lå 2 gutter i 8-10 års-alderen.

Det er klart at en hadde søkt å beskytte barna så det ikke drøp direkte på dem, men alt det som drøp på paraplyen og oljetøyrestene og også på bordet, det randt videre ned i sengen og ned på gulvet og bløtte opp både det de hadde under seg og på seg allikevel.

Når denne familen var nødt til å finne seg i å bo så elendig, så skyldtes det så visst ikke noen slags form for tilbakeliggenhet eller ubehjelpelighet fra noen av foreldrenes side. Tvert i mot! Mannen var i hvert fall helt fullbefaren og anerkjent i alt anleggsarbeide og hadde i mange år stadig vært bas i sitt lag.

Heller ikke kan det sies at bøndene og de fastboende ikke strakk seg så langt som en med rimelighet kunne forlange, da det gjaldt å leie ut tak over hodet til anleggsarbeiderne. Men her som ellers overalt ble det til at de som var flest i familien, fikk det siste som var å få.

Når det gjaldt streiken var faktisk bøndernes og alt bygdefolkets sympati på anleggsarbeiderens side. Derom syntes bl.a. bedhusforeningenes tilbud om å la oss lave grunnmuren til bedehuset deres å vitne. De regnet absolutt ikke med underbetalimg.

Også lensmannen i byga, Alstad, oppsøkte oss ved bedhustomta og erklærte sin sympati for de streikende arbeiderne og ville gjerne skaffe oss arbeide. Han hadde noe steinete utmark som han gjerne kunne tenke seg å rydde til åkerland og vi kunne gjerne ta fatt på dette da vi var ferdig med muringa.

Vi så gjorde. Men at dette ble en elendig affære både for ham og oss, er en annen sak. Vi ble enige om at vi skulle prøve for en pris av hundre kroner målet for å få vekk stor og små stein.

Lensmannen skaffet dynamitt og trillebor og planker slik at vi kunne trille steinen opp i hauger. Og for så vidt gikk det bra. Vi var 4 friske karer og steinhaugene vokste og ble store som hus. Og lensmannen kom på inspeksjon og var imponert av de store steinhaugene. At jordsmonnet ble mindre og mindre å se til fordi det reiste mere og mere i avgrunnen etter hvert som vi brøt opp stein, det ville han ikke forstå, selv da vi gjorde oppmerksom på det og sa at vi like godt kunne innstille det hele som nyttesløst.

Nei da la han på prisen en tikroning hver dag til vi var oppe i kr 140, og til middag hadde han invitert oss alle sammen omtrent hver annen dag.

Det var en velvilje så over all måte, at vi på vår side ble helt rådville med hva vi skulle gjøre. Tilsist ble vi enige om å varsko at han fikk betale oss det han syntes passet, men at vi ville innstille det hele som nyttesløst. Da betalte han oss hele summen kr 140, men ba oss endelig om å fortsette.

Det gjorde vi imidlertid ikke. Vi måtte innse at lensmannen var minst like tåpelig på jordbruk som han var snild, og så fikk det stå til om han ble skuffet over oss.

Vi hadde hermed hatt 6-7 ukers arbeide og tjent 80-90 kroner hver, og det var et veldig flott tilskudd til streikebidraget, som vi jo faktisk ellers ville klart oss på. Nå tenkte vi vel også at streiken snart måtte være slutt, og så ville vi nyte friheten for resten.

Og det ble i sannhet en herlig tid. Bonden vi losjerte hos, ga oss blanko-fullmakt til å ta inn på setra hans, Grønsetra, når det passet oss. Men selv om dette var en av de nærmeste, så ble det ikke den vi benyttet oss mest av. Det var jo så mange setergrender med mange vakre og utrolig hyggelige budeier.

Ofte var vi 3 stykker i følge da vi dro på fisketur langs Jora og grøna. Og både Jakob og tredjemannen, Berg, var utrolig flinke til å fiske med flue, noe som jeg aldri lærte meg til å få noe sving på.

Men vi var jo praktiske folk og inngikk den arbeidsfordeling at når de hadde fått hvert sit knippe av glinsende blank og feit ørret, så var min jobb å gå til en eller annen seter og be om å få stekt fisken. Og jeg kan ikke huske at det klikket en gang.

Kanskje var det sjelden kost for dem, for de regnet vel som en selvfølge at fisken skulle nytes i felleskap, og så disket de opp med nasjonalkosten "skrivarbrød" og "feitbrød" og den herligste nysilte melk som bare kan produseres på det virkelige høyfjellet.

Bare en gang var vi veldig uheldige. Vi planla en tur så langt inn som vi med rimelighet kunne rekke på en dagmars inn mot Joras løp. Her skulle vi få lov til å overnatte på en jakthytte som husverten vår var medeier i. Den het "Korpestua" og var en vanlig gråsteinshytte med torvtak.

Vi hadde fått oppgitt den retningen vi kunne holde fra Grønsetra og gikk like til hytta, og to a tre hundre meter i nordvestre retning gikk elva med et stille struk og kameratene styrtet i vei dit for å prøve øreten.

Jeg tok meg tid til å kikke inn i hytta, men det var et trist syn. Riktignok var det flere trebrisker med reinsdyrskinn til både underlag og overbredsel, men uhyre skittent og utrivelig. Min første tanke var å gå ned til kmeratene å varsko om at jeg ikke under noen omstendighet ville overnatte her, og at jeg ville returnere til Grønsetra selv om det ville bli ut på natta før jeg rakk fram.

Jeg var imidlertid ikke kommet mere enn halvveis til elva før gutta var innhyllet i tåke, og det eneste jeg kunne gjøre var å rope det meste jeg orket for å gi dem retningen og så skynde meg selv mot hytta mens jeg enda så den. Der ble jeg stående å gaule og holde kontakten med dem til de kom fram. Hadde vi vært alle tre ved elva ville det i hvert fall kunne blitt strevsomt nok å finne hytta. Nå hadde vi den. Og det var så sannt ingen alternative løsninger for nattopphold.

De to kameratene var selvfølgelig like skuffet over hytta som jeg var. Og særlig Jakob leste en velsignelse over alt som het bønder og reinsdyrjegere som kunne skremt den villeste renhårige slusk ned i støvlene. Og det var virkelig grunn til det.

Ikke var det en vedpinne til å fyre på peisen med, ikke var det noe vindu til å slippe inn litt lys gjennom og ikke lysstump til å lyse litt opp da vi stengte døra. Vi burde selvfølgelig ha anklaget oss en god del selv også for mangelfull utrustning, men det falt visst ingen av oss inn.

Det var forutsetningen at vi bare skulle ligge over en natt på hytta for å få sove noen timer. Resten skulle vi kampere i fri luft og ernære oss ved fisk stekt på glør eller spidd på bål som jeg skulle holde ved like. Derfor hadde vi bare tatt med vår egen lille brødpakke.

Dette med maten tok vi foreløpig med godt mot. I morgen ville selvfølgelig tåka lette, og fisk skulle det sikkert bli, så det var best å spare mest mulig av brødet for å ha det til fisken. Vi valgte oss derfor hver vår brisk og krabbet under reinsdyrskinnet. Kanskje lettet tåka tidlig så det gjaldt å komme seg opp og få flua på vannet og få tent bålet så det kunne bli en skikkelig frokost.

Men nå begynte morroa for alvor. Så snart vi var kommet under reinsdyrskinnet og fått varmet det opp, var det tusen vis av lopper som skulle ha kveldsmat.

Jeg hadde virkelig stiftet bekjentskap med både lus og lopper tidligere, men et slikt stormangrep har jeg heldigvis ikke vært utsatt hverken før eller senere. Det er ikke mulig rent tilnærmelsesvis å beskrive den krigsdans som ledsaget av iltre hyl og banning, ble oppført i "Korpestua" den kvelden og natta.

Alle måtte opp og tumlet om hverandre i mørket for å finne noe å skubbe seg i mot. Og da døra kom opp viste det seg at kamerat Berg var splitter naken og nå sprang han ut i tåka og slo om seg med undertøyet sitt.

Jakob og jeg fulgte eksemplet og så kastet vi tøyet ut over fjellriset. Deretter returnerte vi til hytta etter alle reinsdyrfellene i hver vår brisk og ga disse samme omgang risting. Så lenge denne ristingen pågikk holdt vi oss noenlunde varme, men selv mittsommers blir det kaldt på fjellet når kvelden og natta faller på, så vi måtte ta på undertøyet selv om det var blitt fuktig og guffent.

Vi ble forresten straks enige om at det beste vi kunne gjøre var å jompe i yttertøyet også. Det hadde hengt på knagger inne i hytta og var vel noenlunde loppefrie, og vi vitset med at nå ville ta en stund til de beistene fant inn på kroppen igjen slik at vi kunne få en liten blund.

Hvor mye det ble av søvn kan jeg absolutt ikke huske i dag. Det jeg husker at hverken klokka eller tåka ville flytte seg særlig fram over morgentimene, og at vi diskuterte nokså grettent om de to skulle ned å prøve fisken, så fikk vi noe å spise eller om vi skulle bryte opp og prøve å finne fram til Grønsetra.

Den som insisterte mest på å bryte opp var kanskje meg. Jeg hadde kikket så mye på kartet tidligere, at jeg så for meg setra rett i sør og Fokstua rett i vest. Hvis vi derfor kom for langt til venstre, så ville vi, selv om det ble langt, komme ut på hovedveien mellom Fokstua og Dombås. Og kom vi for langt til høyre, så ville stoppe oss. Altså, bare vi ikke gikk i ring så ville vi finne fram, selv om vi gikk nok så mye galt.

Siktbarheten var noe bedre, kanskje 20-30 meter, og vi startet. Vi hadde sett fronten av hytta først da vi kom, og det var derfor ikke vanskelig å bli enige om startretningen. Og det gikk bra en times tid. Men så begynte Berg å mase på at jeg stadig ville dra kursen for langt til venstre, mens jeg mente at den retningen han var innstilt på bar for langt til høyre,

Dermed mente Jakob at vi sikkert tok like mye hver til vår kant og at midt imellom var den rette kursen. Det fatale var at vi ikke kunne bli enige, men gjorde den største galskap som kan gjøres på fjellet, selv på sommertid, vi skilte lag og tok hver vår retning.

Denne gangen var det Jakob som hadde hatt rett. Han hadde merkelig nok gått forholdsvis rett og oppdaget Grønsetra ved at han hørte bjelleklang rett før han han holdt på å gå forbi den ut på ettermiddagen. Med meg gikk det dårligere.

Jeg mente stadig at jeg var på rett vei og tenkte på at det ville gå som da vi loffet fra Dombås til Otta til påske, at jeg ville komme fram et par timer før kompissene. Bena mine har nemlig alltid vært det aller beste av min utrustning, mens jeg oppdaget at orienteringsevnen kanskje var den aller dårligste.

Fra der vi skiltes hadde jeg satt kursen nesten rett vest, og med den farten jeg hadde holdt, følte jeg meg viss på at jeg nå straks måtte dumpe bort i Grønsetergrenda, og at jeg nok skullle være der som første mann.

Da plusselig befinner jeg meg i et lite steinbrudd og mister nesten pusten av forbauselse. Dette kan ikke være noe annet enn jernbanens nylig påbegynte steinbrudd, som jeg hadde hørt om siste høst.

Jeg husker så tydelig at jeg satte meg rett ned og følte skamrødmen steg meg til hårrøttene. Jeg hadde gått slik at jeg var nesten like langt fra Grønsetra som fra Korpestua. Og tåka den var like tett! Og temmelig tett var jeg sikkert i knollen også der jeg satt og bare tenkte på min store fadese.

Men plusselig gikk det opp for meg at jeg fra stasjonstomta om høsten hadde sett en ganske tett rad av staker over hele myra fra Fokstua, og at jeg hadde fått forklaringen, at dette var for at folka i steinbruddet skulle finne fram til brakka hvis tåka satte inn.

Og ganske riktig, der skimter jeg den første staken borte i tåka, og da jeg kommer dit ser jeg også den neste. Om en snau time annslo jeg at jeg ville være ved Fokstua, og det betydde også mat. Deretter ville de 17-18 kilometer landevei hjem til Jordamo gå som en lek, og så ville jeg benytte meg av det som jeg hadde lært av kamerat Jakob å slå den plata i ham, at jeg like så godt hadde bestemt meg for å gå veien om Fokstua for å få et måltid ordentlig mat.

Med kamerat Berg var det gått ennå dårligere enn med meg. Han hadde kommet like så for mye til høyre som jeg til venstre og dermed havnet han ute ved Jora, hvor den for alvor begynner å gå i store buktninger gjennom dype gjuv.

Så hadde han gitt seg til å følge disse buktningene og gjorde veien dobbelt så lang, inntil han endelig bestemte seg for å trekke mer til venstre, og dermed kom han langt om lenge på en setervei som han kunne følge til bygda.

Ved denne turen tror jeg vi ble skremt fra flere langturer til fjells. Men vi la vel bare om rytmen i slaraffenlivet vårt. For streiken fortsatte, og vår 10-kroning fikk vi de ukentlige utbetalingsdagene. Da ble det også gitt meddelser og orientering om det som ble gjort fra forbundets side i retning av å purre på for eventuelle forhandlinger. Men meddelsene var stadig negative. Og endelig kom den famøse meldingen om Stortingets vedtak av den departementale komites innstilling og forbundets anmodning om å vedta dette ved uravstemning.

Enda så fåfengt det var, ble det i vår forening, som i landsmålestokk, stort flertall for å fortsette streiken. Allikevel anså forbundets forretningsutvalg, som foran beskrevet, saken så fastlåst at det var nyttesløst å fortsette og meddelte både jernbanestyrelsen og foreningene at arbeidet ville bli opptatt fra 15. august av.