av Arthur Berby

Heldigvis kom ingeniøren på befaring i slutten av uka. Han visst i særlig dårlig humør og ville ikke innrømme at dette var en håpløs affære. Da basen spurte om han skaffe laget "ei lita fjellskjæring" til vinteren, svarte han at dette ikke var noe lag, det var bare en fant fra hver bygd, som vart rasket sammen for å få tatt denne grøfta. Og dermed var besøket avsluttet. Og fullstendig slutt ble det med den siste rest som var igjen av arbeidslysta også.

Allerede dag kom det imidlertid beskjed om at arbeidet med grøfta skulle innstilles. Hvor det ble av basen og de to andre, vites ikke, men de to brødrene Hansen og Jakob og jeg fikk beskjed om å melde oss for en Thorset i brakke 4. Han hadde 3 mann fra før, slik at vi nå ble 8 mann i gjengen.

De tre var Magnus fra Lesjaverk, Myhre fra Elverum og Johansen fra Hamarkanten. De var alle solide og bra karer som det var en glede å være sammen med både i arbeide og i brakka.

Det samme kunne en dessverre ikke si om Thorset. Han var brakkesjef, samtidig som han var bas, og hadde fått seg tak i ei attergløyme som kokke. Om han var gift med henne, vites ikke, men skrekkelig sjalu var han, enda hennes skabelon burde være en borgen for at han ville få henne alene under en hver omstendighet.

Han var en av de få mennesker som hadde et humør i fritiden og et helt annet i arbeide. På brakka om kvelden kunne han bli som en soloppgang, men så snart han kom ut i arbeidet, var han som en tiger. Han kunne aldri gi en beskjed eller sette noen til arbeide, uten at det måtte skje på en grinete og bjeffende måte.

Kanskje kom dette av at han var så kurrende liten, at han mente han måtte opptre slik for å hevde seg og bli respektert. Det hadde imidlertid ikke vært nødvendig. Han hadde bra folk i gjengen, som likesom han selv hadde arbeidet ved flere anlegg tidligere. Etter den store branden i Ålesund i 1904 hadde han imidlertid drevet som "kvakker," det vil si tatt på seg grunnarbeider og leid med seg folk til å slite for seg. Og det var kanskje her han hadde lagt seg til den uforskammede opptreden.

Arbeidet han var overlatt her, var forskjæringen til den såkalte vendetunnelen som halvveis oppe i den ca. 400 meter stigningen som måtte overvinnes fra Dombås til høyfjellsplatået, måtte gå i hel hel kurve inne i fjellet.

Det var sikkert ikke meningen at han skulle drive tunnelen. Ikke hadde han øvelse i det selv, og slettes ikke hadde han fått tildelt en eneste mann som noen gang hadde vært borte i det. Derimot var han vel primært ansatt for å mure en stor stikkrenne under fyllinga 60-70 meter foran der skjæringa begynte. Og til dette skulle det så skaffes stein i forskjæringa.

De var kommet et stykke på vei både med stikkrenna og skjæringa da vi kom. Det vil si de hadde sjaktet av et ganske tykt lag jord et stykke oppover skjæringa og begynt å sprenge for å få murestein. Dette med murestein ble det imidlertid dårlig med så lenge skjæringa var lav. Da ville det jo helst bli skrotstein av alt det en sprengte ut.

Til det første han hadde fått murt, fikk han stein fra den forholdsvis dype sprengningen som måtte til for å få stikkrennas fundament i det nesten horisontale plan den skulle være.

Dermed skulle han latt resten utstå til han hadde kommet lengre inn i skjæringa og fått brukelig stein for det ene, og for det andre ville jo tippen vokst i lengde slik at vi ville fått en ganske kort og lett transport av de forholdsvis tunge blokkene. Det var jo foreskrevet 2 skift mur a 60 cm. høyde, og det forlangtes også en skikkelig lengde av hver stein slik at det ble solid mur som skulle tåle alle tiders påvirkning.

Og her syndet ikke vår gode bas! Ikke mot staten i hvert fall ! Det arbeidet han leverte, skulle være feilfritt og uangripelig. Da fikk han heller synde så mye mere mot seg selv og de stakkrene han hadde fått med for å slite for seg.

Og det gjorde han på den måten at han isteden for å ta det over lang med stikkrennaog få både mursteinen og de store dekkhellene fra skjæringa, hvor vi jo også ville fått kubikkprisen for det uttatte volum, så fortsatte han å sprenge videre inn og delvis ned i terrenget utenfor stikkrenna, og tvang oss til å blodslite for å få blokkene opp og på plass.

Det første arbeide Jakob og jeg ble satt til, var å legge transportskinner. Vi skulle få tralle til steinen og vagger til jorda istedenfor trillebårene. Men trallemateriellet lot vente på seg, og så satte han oss til til å bore et minehull i en svær blokk som var forbigått borte i jordskråningen.

Jeg tillot meg å spørre om vi ikke heller burde slå 3 eller 4 kilehull i den, så ville vi få 2 dugelige muresteiner av den. Vi kunne jo ta de på tralla når den kom.

Mere skulle det ikke til for vår lille bas, før han hoppet opp og spurte om jeg ikke hadde fått rede på hvem det var som var bas i dette laget og som bestemte hvordan det skulle gjøres. Jeg skyndet meg selvfølgelig å forsikre at jeg var fullt klar over hvem som var bas, og at jeg nok skulle parere ordre.

Men for ikke å stå der fullstendig som en skolegutt, så fortalte jeg ham at jeg hadde arbeidet 6-7 år i steinhuggeri, og at også jeg kunne litt om både kiling og hugging av stein. Med dette gjorde jeg visst galt værre, for han viste tenner og freste som en sint hund.

Imidlertid måtte vi finne bor og såkalt postfeisel og fikk stablet oss opp til blokka og begynt. Med øvelsen til Jakob i dette, var det enda værre enn jeg hadde drømt om. Heldigvis var vi litt på avstand fra de andre, så de så ikke hvor elendig vi bar oss til. Først ville han holde og snu boret, for han var ikke så sikker til å slå, sa han. Og det var nok riktig nok, men så kunne han ikke snu boret heller. Så snart vi var kommet et par sentimeteer ned i steinen, var det et fullstendig trekantet hull istedenfor rundt.

Jeg stoppet å slå. "Nei du får ta feiselen," sa jeg. "Det går aldri an å vise denne sinna basen noe slikt som dette." Og ikke kommer vi noen vei heller. Det værste var at Jakob ikke forsto noe av at dette bar galt ivei.

Jeg måtte derfor gi ham en helt grunndig forklaring like fra jeg begynte å sette boret på steinen. "Som du ser her Jakob, har dette boret bare et skjær og det nytter ikke å drive dette rett ned i fjellet. Det må snues, men bare så mye, at det knuser et par tre milimetertil hver side for hvert slag det får. På den måten får en stadig en jevn bunn og et rundt hull. I ditt hull var det blitt 3 dype groper, og når du snudde boret, så hoppet det bare fra det ene til den andre gropen uten muligheter for å knuse de tilsvarende bolker imellom, og så ville vi stå der å banke uten å komme av flekken."

Og nå fikk Jakob begynne å slå. Det ble riktignok adskillige blodige knoker for mitt vedkommende, men vi kom da omsider så langt at boret sto støtt i hullet slik at jeg kunne overta feiselen og Jakob boret.

Omsider kom vi så langt at vi kunne rope på basen og spørre om det var dypt nok. Og det var det. Men vi hadde med vilje satt det litt på skrå i lengderetningen for at det skulle falle bedre å komme til å slå på boret.

Dette benyttet sinnataggen som grunn fo å skjenne oss huden full. "At de kan være så inn i helvete dum kara", skreik han med flekte tenner.

Det er slikt en tåler lite av da en er 19 år, og jeg kan ennå i dag kjenne hvordan det kokte i meg. Men jeg hadde på følelsen at en slik tosk av en bas, som kunne opptre så uforskammet, også kunne gå til ingeniøren og slarve og få oss sparket både Jakob og meg. Og vi var blakke og ville være mere enn ille stillet.

Jeg måtte derfor forsøke å betrakte ham som den stakkar han i virkeligheten var, og så sier jeg så stille og beskjedent som mulig: "Nei ta det nå litt med ro da Thorset! Selvom jeg er ung, så har jeg da både kilt og hugd stein i flere år, og nå mener jeg at du burde sprenge denne med krutt, så vil du få 2 bra muresteiner av den."

Dette var visst det værste jeg kunne ha sagt. Basen flekte tenner og skreik kritthvit av sinne, at han ikke lot seg belære av en hvalp. Dermed skar han i vei til ammunisjonskassa og kommer tilbake med dynamitt.

Hvis det nå ikke hadde vært så nær brakka, at han var redd for å skyte ihjel kjerringa si, så hadde han sikkert ladd så det hadde blitt bare pukkstein av hele blokka. Men nå la han sikkert bare såvidt at det skulle klare seg. Og resultatet ble at at blokka bare kløv seg pent i 2 og fine mureblokker. Det var bare synd at han ikke lot til å glede seg over at det gikk så bra.

Omsider var vi kommet så langt med det avdekte fjellet i skjæringa, at vi måtte sjakte vekk jord igjen. Vi hadde imidlertid ikke fått jordvagger ennå, ellers hadde vi kunne kjørt de i butte med skjæringstuffen, som bare var vell så 2 meter høy, og tippet direkte opp i vaggene kjørt på tipp.

Nå ble det bygd en simplest mulig trilleløpe av bukker og planker, og når så fallet ble forholdsvis sterkt, så sier det seg selv at ikke alle var særlig lystne på å la det stå til utover, men prøvde å begrense farten mest mulig ved å holde igjen.

Jeg var jo langt den yngste og den dumdristigste og lot det stå til. Det hadde jo også den fordel at da overvant jeg den forholdsvis sterke stigningen på vei til tippen med bagatellmessig anstrengelse. Og mens de andre leste og trillet hver sin bår, så leste Jakob alle bårene mens jeg avlastet ham med all trillinga, hvilket var tilfredsstillende for oss begge.

Mens vi holdt på med dette, kom ingeniøren på befaring og ble stående rett i overgangen mellom skjæringa og fyllinga og prate med basen. Han kunne vel ikke godt unngå å legge merke til trillinga på den forholdsvis dårlige løypa. Hva ingeniøren sa, var det visst ikke noen som oppfattet, men av kameratene som passerte dem, fortalte etterpå at han helt tydelig oppfattet følgende fra basen på hans brede blandingsspråk: "Jo da, han æ bra å trajl gutfarken, men fy fan så oppkjæfti."

Like etter at ingeninøren hadde vært på befaring, fikk vi opp både jordvagger og steintraller og trodde det skulle bli en stor lettelse i arbeidet. Men det ble i virkeligheten et veritabelt slit, særlig med å trykke de tunge steintrallene opp den sterke stigninngen.

Da julen nærmet seg og vi skulle ha oppgjør, regnet vi med at vi skulle ligge veldig bra an, slik som vi hadde slitt. Ja vi startet så tidlig i mørket om morgenen og holdt det gående så lenge om kvelden, at nabolagene gjorde narr av oss.

Men da vi fikk vite hva vi hadde tjent, viste det seg at vi lå dårligst an av alle lagene på avdelingen. Det vil si vi rakk såvidt det minmum som lot til å være fastsatt for akkordutbetaling, nemlig 4 kroner om dagen.

Da oppgjøret kom, var det trukket for kostpenger. Disse kunne variere fra kr. 1,50 til kr. 2,00 ettersom kokka var flink til, og etter som hun var sparsommelig eller råflott. Jeg kan ikke huske hva kosten kom på i dette tilfelle, men vi hadde jo trekken for lønna til kokka 1 krone for uka og for brakkeleia 1 krone, så det utbetalte oppgjør var sørgerlig lite.

"Juleferien", som jo var helt på egen bekostning, var av anlegget fastsatt til 14 dager. Det het selvfølgelig så vakkert, at en etter så mange måneders arbeide og brakkeliv skulle ha en skikkelig ferie sammen med familien. Og det skal være visst at de trang den. De fleste hadde kanskje ikke vært hjemme siden påske.

Men når det har vært lite å sende hjem hele tiden og det også ble lite å ha med hjem til jul, så kan enhver forstå at det i gleden ved å komme hjem til sine kjære, var både hakk og skår.

For Jakob og meg var saken såre enkel. Vi var klar over at vi måtte sove over i brakka. Og heldigvis skulle basen og kokka gjøre det samme. Så vi fikk det vante stellet.

Vi var nede på Dombås og fikk den veldige avlønningen samtidig med de som reiste hjem. jeg husker at vi gjorde noen beskjedne innkjøp "til jul" og dro tilbake til brakka. Jakob virket veldig oppskjørtet på hjemveien. Han syntes alltid at jeg gikk for fort oppover de steile bakkene, men nå var det han som maset ivei.

Han skulle skrive etter brennevin. Og brevet måtte sendes samme dagen, for da regnet han med at han på postkvitteringen kunne få låne et par flasker inntil forsendelsen kom. Han satte seg ved bordet og tellet sine fattige kroner og kom til det resultat at det ikke var noe å dele på, og derfor puttet han hver krone i bankobrevet og skar ivei nedover bakkene igjen. Og planen hans holdt. Han var veldig flink slik. Ut på kveldsia kom han hjem med en full og en halvtømt flaske og var som han selv sa, lykkelig og deilig full.

Men dette holdt jo ikke så svært lenge. Og han var redd for å rake opp. Så allerede den tredje dagen var han på posthuset og spurte etter pakka si.

Det var rimelig at den ikke var kommet, men da det gjaldt brennevin, kjente frekkheten hans ingen grenser, så han kom jo hjem med en tredje flaske da, selvfølgelig nær halvdrukket og herlig full selv. Lille julaften begynte han tidlig på dagen og mase på meg om å være med til Dombås. "Du skjønner det," sa han, "at nå er pakka kommet og da må du være med å passe på at jeg ikke blir stjålet fra de dyre dråpene.

Jeg klarte å overbevise ham om at vi burde vente til posten var kommet om kvelden slik at vi slapp å gå og vente. Og riktig nok kom den først ved 7-8 tiden. Men pakke? Det var en svær uhanterlig trekasse. Om det var 14 eller 16 flasker, er jeg ikke sikker på, men godt pakket med halmsvisker, så ble den jo ganske stor. Og hadde jeg ikke vært med ham, så hadde han sannsynligvis ikke rukket til brakka den kvelden.

Vi bar den i armene hvert vårt stykke til vi kom ut fra alfarvei og så diskuterte vi hvordan vi best skulle bære oss ad for å få elendigheta opp de ekle bakkene.

Jeg skjente dyktig på Jakob for at han, som jo visste hvor mye det ble av det hele, ikke hadde så mye praktisk sans at han hadde skaffet noen snorer, så vi kunne ha lavet handtak og båret den mellom oss, men det hjalp jo lite.

Han foreslo at vi skulle brutt opp kassa og ta så mange flasker som mulig i lommene, og når vi så sparte et bord i lokket til handtak, så ville den bli rimelig å bære. Dette var slettes ikke noe urimelig forslag, men i håp om å få kassa vel hjem til brakka slik at han ikke skulle komme til å smake på det underveis, så nektet jeg å stappe meg ut med brennevinsflasker.

Jeg hadde heldigvis kniv og kunne kutte en liten bjerk med såpas kvist, at jeg fikk en hake til å huke i kassa for å dra den; det var godt sledeføre.

Men for å få til en slik huking, måtte jeg kutte vekk en snei av det ene bordet i kasselokket, og vips var Jakob der og rev vekk hele bordet og nappet til seg en flaske. Det var ikke noen grunn til å være særlig blid hverken for den unormalt store kassa eller for at han begynte å drikke før vi kom hjem med den, så jeg overlot til ham å dra mest mulig til å begynne med. Og det gikk forholdsvis bra den første halvdel av veien, selv om han stoppet ofte for å ta seg en klunk.

I en bakkekneik gikk han imidlertid på nesa og mistet taket, så kassa kom rutsjende ned i beina på meg og senere ble det min jobb å få både kassa og ham vellberget i hus. Neste dag som var julaften, var kaffedokter det første han måtte ha tillivs. Og det var kanskje ikke å undres over med den forsyninga han hadde skaffet seg.

Jeg måtte imidlertid gå strengt på ham og minne om det han hadde lånt og at han vel hadde lovet dette tilbake til jul. Det lyktes også etter en del mas om å ikke gjøre skam både på seg seg selv og anleggsarbeidere i sin helhet og få ham med til bygda med de 3 flaskene.

Jeg voktet imidlertid på på, og nektet ham konsekvent, å ta med noe drikke underveis. Og etter mye spetakkel og forsikring om at han kunne drikke seg sansløs hele jula uten at jeg la meg opp i det, lyktes det å få ham edru til bygda og hjem igjen.

Men så tok han det igjen resten av jula. Julekvelden satte han nok så selvfølgelig en hel flaske på bordet og bød alle forsyne seg etter behag. Om han hadde noen baktanke om å oppnå litt mere av en sårt savnet goodwill hos basen, kan ikke vites, men nokså sannsynlig. Imidlertid lot det til at basen kunne styre sin begeistring både for brennevin i sin helhet og for at kokka tok like så godt til seg som Jakob selv.

For ikke å virke prippen og uselskapelig, da det nå engang var julekvelden, tok også jeg et par glass til ribba, men jeg var så innstilt på å holde meg borte fra alkohol, at det smakte vondt. Kanskje "syndet" jeg nok på alle mulige andre måter.

Mine helgestøvler trengte både halvsåling og helflikking, og jeg var en av dagene før jul på butikken og kjøpte lær og bek og tråd og bust for å gjøre dette selv i den lange fritiden. Jeg hadde aldri gjort det før. Riktignok hadde jeg plugget såler og spikret heljern og sålebesparere under arbeidsstøvlene, men å få satt bust på riktig trinnet og passe tykk "bekatråd" det fortonet seg som rene kunststykket og var veldig spennende.

Ja så spennede var det at det klødde i fingrene allerede mens jeg satt og spiste frokost juledagen. Og tross min strenge religiøse barneoppdragelse hvori inngikk at en ikke måtte gjøre bruk av noen slags verktøy, nei ikke en kniv for å spikke fliser for å nøre opp i ovnen med på en vanlig søndag, så startet jeg like etter frokost.

At jeg plundret for å få skåret randen riktig i sålen og stukket hull for bektråden nøyaktig der det måtte være og så stukket busten igjennom fra hver side, det er vel nok så selvfølgelig. Det får imidlertid være nok å fortelle at jeg rakk den ene støvelen første juledag og den andre annendag, og at sålene satt der så lenge det var flis igjen av dem.

Selvfølgelig var det et tåpelig påfund dette med absolutt å halvsåle støvler netopp juledagen, men det var vel nærmest for å holde vekk den tristheten som kunne melde seg disse dagene.

For selv om jeg var klar over da jeg reiste hjemmefra, at det nok ikke ville være mulig å reise den lange veien frem og tilbake etter bare 2 måneders arbeide, så føltes det jo litt anderledes da virkeligheten var der.

Hverken i basen eller kokka fant jeg noe særlig selskap, selv om de var ganske hyggelige både ved måltidene og ellers. Og Jakob hadde jo så travelt med å få drukket opp alt brennevinet sitt, at med ham visste jeg jo at det ble bare fylleprat.

Helt anderledes enn selve juledagene visste jeg at hverdagene i romjula ville kunne fortone seg. Da kunne en ta en tur ned til Dombås og få kjøp en avis og kanskje en tur etter landeveien og betrakte den eiendommelige bebyggelsen med et hus for hvert formål. Det var nytt og veldig interessant.

Utsikten fra brakka var noe helt for seg selv. Det hadde likesom ikke blitt tid til, eller en ikke hadde sansen for, å betrakte den noe særlig så lenge det absolutt primære var arbeide fra tidlig morgen til sen kveld.

Jernbanelinjen, før den gikk i vendetunnelen, som den ble kalt, gikk bare 120 meter nedenfor den øvre, som vi arbeidet på, og så var mellompartiet ryddet for skog. Dermed hadde vi en utsikt som var nærmest enestående. Ikke bare ned til Dombås og bebyggelsen på begge sider av lågen, men også milevidt inn over fjellene mot Vågå og Lom.

Jeg kan ikke huske at de 14 dagene virket særlig lange og kjedelige. Det føltes sikkert deilig å være fri og kunne dovne seg så lang tid. Det hadde faktisk ikke hendt meg siden jeg var 8 år gammel.

Og annen eller tredje januar var alle mann på plass igjen og jobben i skjæringa gikk som før. Det var ikke mye skifting av mannskap, men det skjedde da det var noen som ikke holdt ut den elendige bjeffinga fra basen og gikk midt i økten. Men det kom stadig nye og fylte plassen. Enhver bas hadde, enten han var mer eller mindre dugelig, 10 øre dagen ekstra pr. mann inklusive seg selv, og vår bas var en av som tenkte så mye på hver ekstra 10-øring han var sikret, at han overså det faktum at en mann mere enn det var skikkelig arbeidsrom for i skjæringa trakk akkordfortjenesten nedover

Selv fant han det langt under sin verdighet å være med på steinlastinga eller den intense skyvinga på trallene opp stigningen til tippen. Han innskrenket seg til å stange med spettet og bryte ut eventuelt løst fjell og finne ansett for storskudd.

Fjellet lå mest for standere (vertikalhull) og da han hadde funnet det han syntes riktig, så ropte han på SmåJohan. Det var den yngste og minste av brødrene Hansen han hadde satt dette "kjælenavnet" på til tross for at han faktisk var større enn basen selv. Ellers var det helt vanlig at basene deltok i opplastinga og satte folkene vekselsvis til å bore storhullene.

Her satte han seg derimot alltid selv til så skrevende selvfornøyd og lot SmåJohan treske og slå hele skiftet, mens han selv bare snudde boret og nøt synet av at laget sleit både med opplastinga og den slitsomme skyvinga av trallene. I lengden irriterte dette både hele laget og SmåJohan selv, som slett ikke satt pris på denne gunstbevisningen fra basens side.

Den som imidlertid fant en måte å bringa dette til opphør på, var kamerat Jakob. Han var stadig i åpent krigsforhold til basen. Ja så i den grad at de flere ganger var nær ved å gå på hverandre med det de hadde av redskap i hendene, slik at laget måtte gripe inn og skille dem ad.

Nå hadde sikkert Jakob spekulert adskillig på dette med å få noe riktig morro, samtidig som basen kunne få herlig juling uten at det kunne falle ham inn at det var tilsiktet. Det lakket til at det skulle bores storhull igjen, og jeg tror hele laget var blitt innviet i planen til Jakob, som nå skulle gjennomføres av SmåJohan. Enda så vanvittig planen var, så var det noen som protesterte. Tvert i mot. Det lot til at alle humret og koset seg ved tanken, selv om de vel trodde mindre på at den kom til utførelse. Men det gjorde den virkelig.

I skumringen om morgenen fikk SmåJohan ordre om å gå til smia etter bor og selv hentet basen borevann og borkaus og rigget seg til med noe godt og sitte på. Det begynte ganske ordinært med små pene slag, som basen ba om hver gang han begynte med nykvest bor. Han ga også beskjed om da han selv mente at boret var tilslitt slik at det tålte harde slag uten at skjæret røk istykker.

Fram på formiddagen merket jeg at Jakob virket nervøs. Han begynte kanskje å tvile på at skuespillet hans ville bli oppført den dagen, slik som SmåJohan hadde lovet.

Men nå kommer det et vrel oppe fra skjæringstoppen og basen spør: "Hva i helsike går det av deg Små-Johan,?" Og Johan på sin side jamrer minst like mye over fadesen, og sparker i fjellet og mener nok han har glidd og mistet balansen.

Basen hadde imidlertid tykke lærvanter på, så det gikk ikke hull og blødde, men en kraftig ters hadde han sikkert fått.

Hadde dette hent for en hvilken som helst annen ilaget, hadde han sikkert skjennt ham all ære fra livet og jagd ham ned i steinlastinga og fått opp en annen mann.

Men nå var det Små-Johan og da var det et hendelig uhell. "Kom igjen Små-Johan," sa basen. "Det skal mere enn et slag til før en gammal bas gir seg vet du." Og Små-Johan sparker i fjellet og tripper for å stå godt og jomser på skråen i den tannløse kjeften sin og setter igang igjen, tilsynelatende meget forsiktig.

Vrel nr. 2 lar imidlertid ikke vente lenge på seg. Johan hadde vært i stand til å få deiset til ham rett i handleddet så basen krøllet seg sammen som et piggsvin og jamret seg noe aldeles forferdelig. Og Johan kastet feiselen så langt vekk han orket og stakk til skogs selv.

Det var et skuespill av virkelig klasse, men det var jo i grunnen så grotesk at en visste ikke riktig om en kunne le lengre eller ikke. Hilmar, broren til Johan, syntes han var den nærmeste til å trøste basen. Han kravler seg opp på toppen og spør hvor ille det har gått og sier også at han må frita Johan for å slå på boret mere i dag, for han må være blitt nervøs og helt indisponert.

Da klarer basen og få rettet seg opp og hveser på sin vanlige måte: "Bry deg faen om dette du ! Det er ingen her i laget som slår bedre på boret enn Små-Johan i alle fall." Og han gir seg til å rope på ham. Og Små-Johan kommer nølende med sitt mest begredelige ansikt og ber så inderlig om å slippe å slå mere i hvert fall i dag, for da tror han det går gæli igjen.

"Å langt i fra", sier basen. Han rekker fram handleddet og ber Johan knyte lommetørkledet hans over en svært blodig flenge hvor lærvanten ikke hadde rukket til å beskytte mot slaget. Basen setter seg til rette for å snu med venstre handa og Små-Johan begynner uendelig forsiktig og knakke på boret, ja så forsiktig at basen synes det går for smått.

"Bara rappa på du Små-Johan," sier han, "nå skal vi snart bytte bor og så blir det bedre for deg å slå." Og boret begynner å bli så kort at det bare såvidt er plass til lærvanten mellom toppen på det og fjellet.

Da plutselig kommer det tredje vrelet mere intenst og hjerteskjærende enn de 2 første tilsammen. Nå hadde stakkaren fått handa på høykant mellom fjellet og et iltert rapp av den tunge feiselen.

Basen svarte ikke med et eneste ord. Han var slått ut i dobbel forstand. Han var kommet opp i sittestilling igjen, men satt bare og ynket seg inntil 2 av de eldste karane kom opp og støttet ham en omveg ned fra fjellet og fikk ham inn til kokka. Han sov visst ikke en blund den natta. En av karene som hadde vært inne hos ham og hjulpet kokka å skifte blyvannsomslag på den stakkars handa, sa at den var kullsavrt og stor som et vanlig brød.

Og basen holdt seg innendørs så mange dager at både han og vi fikk konstatert at arbeidet i skjæringa gikk minst like godt uten ham. Vi fikk også god anledning til å drøfta det inntrufne. Og når sant skal sies, så var det ikke så morro lenger, dette med de fingerte feilslagene. Med unntakelse av Jakob, som vel mente at han hadde lidd så mye overlast og forulempelser fra basens side at ingen straff var for hard, så var vi visst enige om at den kunne klart seg til overflod med de 2 første slagene. Men mer inndirekte hadde basens fravær sin betydning.

Det viste seg selvfølgelig at arbeidet, både sprengningen og transporten, gikk minst like godt, og en ble enige om at fra nå av skulle basen settes på plass og få ordre om å slutte med bjeffinga si.