av Arthur Berby

Og skinneleggingen og skifting av slipers går sin gang så det nærmer seg tiden da vi må ha ny forsyning av skinner så vi kan fortsette å presse igjen. Da kommer Svendsen en dag like før kveldstid og forteller at han har fått ordre fra banemester Haugen om å sende fire mann ned til Fredrikshald for å være med å laste opp skinner. Vi må reise om kvelden og skulle få bo i jernbanevogner slik at vi kunne begynne arbeidet til vanlig tid. Det hele hørtes nok så rimelig ut for vi ventet jo nettopp på nye skinner.

Da vi kom på toget viste det seg at det også var plukket ut ekstramannskaper fra andre avdelinger, slik at da vi kom til byen, var vi i alt 21 mann.

På plattformen ble vi møtt av streikevakter fra losse og lastearbeiderne som på en rolig og pen måte gjorde oss oppmerksomme på at det var streikebryterarbeide vi var engaskjert til, og at de håpet at vi var så fornuftige og reale karer, at vi ikke innlot oss på å falle dem i ryggen. De var nemlig i streik og nå var det ventenes en båt med skinner, som skulle losses og lastes opp på jernbanevogner her.

Og riktig nok ble vi også møtt av en uniformert jernbanemann som fulgte oss til 2 vanlige kuvogner med en del rughalm slengt utover gulvet. Her var også et par underoffiserselever fra Fredriksten festning møtt opp med et dravognlass med ulltepper som vi kunne få låne ut mot kvittering.

Jeg husker bestemt at vi, i hvertfall de fleste av oss, reagerte voldsomt mot dette med kuvognene, og jeg tror ikke det var mange som tok i mot noe ullteppe. Vi hadde vel forespeilet oss at vi, om ikke nettopp sovevogner, ihvertfall kunne fått et par gamle kupevogner hvor vi kunne ha ligget på benkene om natten.

Det ble selvføgelig holdt rådslagning utenfor kuvognene. Og selv om vi var temmelig uvitende om alt som het organisasjon og streik, og kanskje aldri hadde støtt på et ord som solidaritet, så demret det vel for de fleste at det var noe uverdig i hele dette å bli innlosjert i kuvogner for å overta et arbeid som rettelig var andres. Noen var også voksne nok til til å hevde dette, mens andre mente at de aldri torde vise seg i byen mer av frykt for disse stuerne som holdt så godt sammen.

Noen beslutning ble selvsagt ikke fattet, men alle syntes å være enig om å ville betakke seg for å arbeide under slike forhold. De fleste av hos gikk en tur i byen for å fordrive tiden, mens andre ble gående å spankulere lenge utenfor vognene, for det var ingen som hadde lyst til å krabbe inn og legge seg i halmen. Men litt etterhvert siger trettheten etter dagens arbeide, og behovet for søvn seg på, og den ene etter den andre krabber inn.

Blant de tre siste som kommer fra byturen er Jakob. Han hadde fått snust opp en gauk og så hadde de spleiset til en flaske brennevin ogg var høyrøstede og glade da de hjalp hverandre inn i vogna.

Jakob hadde nå som nesten alltid munnspillet sitt i lomma og nå satte han ivei å spille det beste han hadde lært, og de 2 kompisene la ivei og danset så halmen gøyv oss andre om ørene.

Omsider krevde søvnen sin rett også hos disse tre, så både musikken og dansen stoppet. Hvor mange timer søvn hver enkelt klarte å få i nattens løp er uvisst. Selv husker jeg at det var guffent og i høyeste grad utrivelig.

Klokken fem om morgenen blir vi vekket ved at det ble banket hardt på dørene, sikkert med en stein, og en mann med kvell stemme skriker "tørn ut." Dørene blir åpnet og utenfor står skinnmagre banemester Haugen. Nå skriker han med sin skingrende stemme at båten har kommet og at vi må møte på brygga senest klokken seks.

Den ene etter den andre krabber ut fra halmen og gnir søvnen ut av øynene, og en fra vogna vår er modig nok til å spørre hva dette er for noe tøys de vil narre oss opp i, og at vi er enige om å si takk for det hyggelige losjiet de har gitt oss for natta, men at vi ikke vil la oss bruke som streikebrytere.

Banemesteren stirrer undersøkende fra den ene til den andre. Han kan ikke tenke seg, og ikke tro, at hele denne gjengen av trofaste slitere kan være så formastelige å nekte å parrere ordene. Men ham blir visst snart klar over det nytteløse i å palamentere, og at det beste han kan gjøre, det er først og fremst å avlegge rapport til nærmeste overordnede, avdelingsingeniøren, og dermed sjener han i vei så bonjourflakene flagrer rundt de tynne bena hans.

Nå hopper den ene etter den andre ned fra kuvognene og rister og børster av seg halmen. Det lille som blir pratet er dempet og alvorlig. En foreslår at vi skal gå ned til til brygga for å se på denne båten, men det blir bestemt frarådet av flere. Her, blir det sagt, er vi på jernbanens grunn hvor vi hører til, og Haugen kommer sikkert igjen. Og det slår til.

Da det er gått vel et kvarters tid er han tilbake, men da i følge med ingen ringere enn selve avdelingsingeniøren, Darre Jensen.

Nå er denne ellers pene og rolige, distingverte ingeniøren vår oppskaket nesten til det ugjenkjennelige. Hele kroppen skjelver og haken dirrer så han har vanskelig for å få sagt noe. Men han får da dirret frem at det at dette var en så grov oppsetsighet, at hver enkelt måtte ta følgene.

Han river opp en notisblokk og blyant og sier at han skal ha svar av hver enkelt om de vil arbeide eller ikke. Noen svarer et lavmælt nei, noen mere kontant, og en enkelt er så freidig at han svarer at han har vært arbeidsvillig i all sin tid, men dette var jo streikebryterarbeide og det skulle ingen makt i verden få ham til å utføre. Men innimellom hadde han imidlertid fått ja fra 3 mann. Disse tilføyde imidlertid, kanskje som en unnskyldning overfor alle oss andre, at de hadde familie og derfor var nødt til å arbeide.

Dermed hadde han fått 3 mann som ville arbeide og 17 som nektet, og han gjorde seg klar til å stikke boka i lomma. Jeg hadde som yngste mann holdt meg i bakgrunnen og han hadde hoppet over meg. Jeg gjør oppmerksom på dette og han lysner opp i ansiktet og sier: "Ja, Du vil selvføgelig arbeide." Jeg svarte slik som jeg akkurat hadde stått og tenkt, uten hverken freidighet eller frekkhet, at jeg hadde arbeidet fra jeg var 8 år gammel, men at jeg ikke ville ta arbeidet fra andre, og at dette arbeidet var veldig farlig for uvante folk.

Hele mitt liv har jeg husket den spontane forandring som skjedde med ansiktsuttrykket hans. Han var liksom ikke sint lenger, men ble stående å måpe med åpen munn. Og slik blir han faktisk stående en stund, men så klapper han notisboken sammen uten å spørre om navnet mitt og uten å notere meg.

Dermed kommanderer han: "Kom an", og de tre blir ekskortert til brygga av ingeniøren på den ene siden og banemesteren på den den andre.

Vi 13 står litt henfalne tilbake. De fleste regner med at nå blir det sparken og ser veldig triste ut. Andre sier at de har klart seg uten statens arbeide tidligere, og at de nok skal gjøre det herettter også. Noen foreslår at vi skal gå til brygga for å se hvordan det går, og om de virkelig har fått mannskap nok til å få losset noen skinner. Dette blir imidlertid frarådet, og vi blir enige om å vente med dette en stund til de eventuelt er kommet i gang.

Noen har med seg niste og kald kaffe på flaske og setter seg hvor det faller seg og spiser. De fleste av oss blir enige om å gå en tur "på byen" for kanskje å finne en kafe åpen. Det er imidlertid for tid og etter en stund blir nysgjerrigheten for stor og vi setter kursen for brygga. Der er det ganske folksomt. Ikke bare streikevaktene, men visstnok hele stuergjengen er der, og dertil andre som er kommet til av nysgjerrighet. Og politimesteren er der i full uniform og med hele sin stab av betjenter og konstabler. Men ingen lossing er kommet i gang.

Vi får høre at streikeledelsen har gått med på at mannskapet på båten kan kjøre vinsjene, uten at det blir betraktet som streikebryteri, fordi dette er deres vanlige arbeide. Og de 3 "stakkarane" som ikke våget å arbeide er puttet i lasterommet for å "lenge" skinnene.

Men den eneste som bryter den alvorsstemte stillheten er banemester Haugen. Han skriker med sin sjingrende stemme rett opp i ansiktet til 4 eldre banevoktere med uniformslue på, og vil ha 2 av dem i lasterommet for å hjelpe til med lengingen og 2 på jernbanevogna for å ta i mot.

Det endte med et kompromiss, idet banevokterne gikk med på at de skulle ta i mot skinnene på vognene, så hadde de ihvertfall ikke nektet å arbeide på jernbanens område, men i lasterommet hadde de ikke noe å gjøre.

Mens parlamenteringen, hvorav vi bare kunne høre at banemesterens ubeherskede skrik pågikk, fyker en svær rusk fra stuergjengen bort til politimesteren og spør hvor mye det koster å å lukke kjeften på denne skrikhalsen en stund.

"Det blir 20 kroner i mulkt det mann, hvis de legger hånd på en mann som bare gjør sin plikt", var svaret. 20 kroner var mange penger den gang, det var faktisk en vanlig ukelønn, men han smetter av seg lua for å samle inn bløpet.

På dette tidspunktet stikker vi av. Rent instinktivt syntes vel de fleste av oss at det ville være en for grov spøk å være med på å spleise til en mulkt for å helseslå vår egen banemester, som forøvrig ellers var kjent som en redelig og grei kar som stod like meget på sine arbeideres side som på statens.

Her var han bare kommet bort i noe som lå langt utenfor hans begripelse. Hvor lenge vi var borte fra kampplassen, husker jeg ikke, men til gjengjeld husker jeg helt tydelig at vi like ned mot brygga møtte en hestedrosje i god fart. Og opp i vognens baksete satt en mann som støtte opp en annen mann hvis ansikt var like hvitt som om han skulle være død.

De var på vei til sykehuset og etter hva det ble fortalt senere lykkes det å redde livet på ham. En av stakkarene ble imidlertid drept på stedet og ble kjørt direkte på likhuset. Den tredje hadde vært heldig og hadde bare fått skadd foten sin, og ikke verre enn at han kunne hinke bort til et pakkhus og få satt seg.

Ikke en skinne var kommet på jernbanevognen. Vinsjekjøreren hadde sagt fra at de kunne begynne med tre skinner om gangen. Og det ville ikke være noen som helst kunst for øvede folk å få lenget skinnene så de holdt sammen og ikke sklei ut. Men hvordan dette skulle gjøres, var det ingen som gadd å lære dem og dermed kom skinnene hulter til bulter tilbake i lasterommet.

Hva som hendte med banemesteren og mulkta, fikk jeg aldri riktig klarhet i. Dertil var beretningene alt for mange og høyst forskjellige. Det sannsynligste er vel at ingen, hvor oppbrakt han enn kunne være, kunne få seg til å slå til denne gamle skinnmagre mannen, og at dette med innsamlingen bare var en gest.

Vi ekstramannskapene var, oss i mellom, klar over at episoden hadde kostet oss arbeidsplassen, så hvis noen la noe humør for dagen, så var det nok bare galgenhumør. Da vi skiltes for å reise tilbake hver til vår kant, var vi imidlertid enige om, og glade for, at vi hadde handlet riktig og at vi derfor kunne reise hjem med løftet hode og liv og lemmer i behold.

Da Jakob og jeg kom hjem til Svendsens ut på ettermiddagen, var det allerede kommet beskjed om at det var sparken for alle som hadde nektet å være med på skinnelossingen. Svendsen meddelte oss dette med sorgbetynget alvor, men han rådet oss til å ta det med ro noen dager og ikke reise vekk, for han hadde følelsen av at det kanskje kunne bli en ordning.

Dette forstod vi svært lite av, men allerede tredje dags ettermiddag kom det beskjed om at vi kunne begynne i arbeide neste dag. Senere fikk vi høre at havnestreiken var slutt slik at båten ble losset av "stuergjengen."

For oss var det nok at det ble opplyst at stuerne hadde satt som en ufravikelig betingelse for opptakelse av arbeidet, at alle som hadde fått avskjed, fordi de hadde nektet å losse skinner, måtte inntas igjen. Om det også hadde vært med i betingelsene at vi ikke skulle trekkes i lønnen for den tiden vi hadde gått ledig, var ukjent for oss, men da måneden var ute og vi fikk lønning, var det til vår overraskelse ikke trukket noe for de 3 dagene vi ikke arbeidet.

Om ingeniøren og banemesteren var en god del flaue og ergelige over sitt nederlag, fikk vi ingen anledning til å iaktta, fordi vi jo bare sjelden eller aldri kom direkte i kontakt med med disse store karene. I hvert fall ikke på denne tiden.

[Kornsjø]

Ut på sensommeren var hele Svendsens avdeling ferdig og vi ble flyttet til Kornsjø. Her ble jeg imidlertid ikke med på hverken pressing eller legging av skinner.

Her var det jo grensestasjon og de svenske statsbaner skulle bytte over til større lokomotiver, og da måtte også dreieskiven, som stod til disposisjon for tørning av lokomotivene utvides. Dette medførte bl.a. en del fjellsprenging, og da ble det spørsmål etter noen som hadde så mye erfaring i dette at de ville melde seg frivillig, så valgte jeg det.

Dette holdt imidlertid på å bli min "siste reis". Til skytebas her var det satt en fullstendig overåring. Det var en svenske med typisk bukkeskjegg. Han var sikkert ikke de 65 år, men rett og slett åreforkalket og livsfarlig både for seg selv og andre i slikt arbeide. Ofte, da vi hadde boret blokker som skulle sprenges, gikke han og dekte over det siste skuddet til det første gikk av. Og andre ganger da han var kommet unna i betids, hendte det at han han hadde glemt dynamittpakka på en av blokkene og bad oss som var lette på foten, som han sa, om å springe og hente pakka, mens det begynte å smelle i samme nu.

En dag satte han en jevnaldrende og meg til å bore et hull på ca. halvannen meters dybde oppe på toppen av skjæringa. Det var et parti på et par kubikkmeters fjell som var blitt stående igjen og dannet et overheng, som måtte ned. Da vi var ferdige med boringa bar vi opp fasiner for dekning, men selve dekningen ville han alltid besørge selv.

Mens gubben var opptatt med å lade hullet og dekke over, var vi sikkert opptatt med våre egne ting slik at vi ikke fulgte med i det han foretok seg. Men plutselig hører vi han roper: "Hør ni pojkar! Ni må komma øpp og hjelpa meg med fasinerna!"

Han burde sagt kjettingen, for det var den han ikke klarte å få festet sammen rundt fasinbunten. Vi skyndte oss selvføgelig for å parrere ordren. Og istedenfor å springe en lang omvei for å komme opp, reiste kameraten en stige på den ene siden av skuddet, mens jeg klarte å klatre opp i fjellskotene på den andre siden.

Da vi var kommet så høyt at vi hadde fasinene i brysthøyde, ser jeg at det ryker og utbryter: "Men er du spikkane gal mann, har du tent?" "Ja," sier mannen, "men her så lang lunte at her smeller det inte på lenge!" "Det gir jeg svarte," sier jeg, da smalt det. Det ble luftseilas fra 4-5 meters høyde. Og folk kom stimlende til. De hadde settt oss 2 i lufta sammen med fasiner og stein og ventet vel å finne oss mer eller mindre lemlestet.

Men et utrolig hell hadde fulgt oss. Kameraten var havnet på alle fire på bakken, men hadde fått slått skinnet av knokene på den ene handa og en skramme på kneet. Jeg var imidlertid kommet helt uskadd fra det hele, men på en helt ubegripelig måte var det klippet et hull i lua mi så stort som en femøre. Men vi skalv begge to slik at vi hakket tenner da vi skulle snakke.

Da røyken var gått vekk, dukket bukkeskjegget opp oppe på fjellet og spør: "Hur i helvete gikk detta til pojkar?" Vi hakket visst bare tenner til svar, men hadde vi greid å si noe, så hadde det nok blitt et enstemmig; "dra til Blokksberg!"

Gubben hadde vært like så heldig som vi. Fasinene hadde slengt ham innover fjellplatået, men her var det jo flatt, så han tok ingen skade. Og selv om han kanskje var litt mørbanket etter å ha rullet rundt noen ganger, så holdt han klokelig tett med det.

Nå ville det imidlertid være urealt bare å snakke om gubbens negative side. Han hadde virkelig også en positiv. Det var at han hadde en ren intuisjon av hvor stek ladning som til enhver tid var nødvendig, men ikke for sterk. Dette var vel grunnen til at til at han i det hele tatt hadde vært brukelig hittil, og at og at det gikk så bra denne gangen. Men nå hadde han vist også på følelsen at tampen brant. For da han kom ned fra toppen, styrte han like bort til oss to som stod for selv og var mere interessert i hvordan det var gått til at det var klippet hull i lua mi, enn i kameratens blodige knoker.

"Nu," sier han, "må ni vara snella pojkar og inte språka om dette så det kommer til banemestaren, for då får jag sparken." Han burde visst at dette var bortkastet prat. For her var en masse folk stimlet sammen, og blant dem var hele stasjonspersonalet med stasjonsmesteren i spissen. Og jeg hadde inntrykk av at det ved jernbanen var innført et legalt sladresystem, selv om dette riktignok hadde den mere høytravende betegnelsen "rapport."

Men helt sikkert er det at ingen av oss to avla noen "rapport". Og jeg tror ikke banemester Haugen hadde hjerte til å gi ham sparken. Gamle skytebas August Olsen, som var hans navn, hadde sikkert gitt staten og samfunnet mere enn staten hadde gitt ham for et langt livs arbeide.

En dag vi holdt på med oppryddingsarbeide rundt den fornyede dreieskiven, kommer banemester Haugen bort til meg og spør om jeg vil ha en jobb av ham. Han ber meg bort til en uryddig fylling ut mot vannet. "Her,!" sier han, "skal vi planere ut til et sidespor ned til vannet. Her er stukket ut og nivellert slik at det som tas fra fyllinga, skal gi passe masse til plan og skråning for det nye sporet. Du får velge deg et par mann å få med deg, og hvis du vil ha akkord, så er prisen 50 øre pr. kubikkmeter." Han legger til at vi bør være ferdige til jul, så hvis det kniper med tida, så måtte vi få flere mann.

Jeg henvendte meg først og fremst til min borekamerat fra den før omtalte sprengningen og i felleskap valgte vi en tredjemann som vi ville ha med, og selvfølgelig ville vi ha akkord. Det var en rett ufyselig masse vi fikk å hanskes med. En blanding av større og mindre stein og seig leire, og vi sleit noe aldeles forferdelig. Det var 6-7 uker vi hadde å gjøre det på, og nå ville vi tjene penger og helst være ferdig så tidlig at vi kunne få pengene til jul. Og det klarte vi.

Godt og vel en uke før jul var vi ferdige og en stikkningsformann kom og kontrollerte og godkjente arbeidet. Han skulle også regne ut hva vi hadde tjent, og da fikk vi fikk vite det et par dager senere, trodde vi ikke våre egne ører. Det var 5 kroner og 50 øre pr. dag pr. mann. Hele arbeidsstokken, innbefattet banevoktere og baneformannen, korset seg og sa at dette villle vi aldri få utbetalt.

Vi burde ha slitt litt mindre og nøyd oss med et rimelig overskudd. Det hadde vi nok også gjort hvis vi hadde fått oppgitt massen, så vi kunne regnet ut hvordan vi lå an, men slik meget nødvendig bestemmelse for akkordarbeide ble jo først tilkjempet gjennom organisasjonen flere år senere. Og grunnen til at både staten og private arbeidsgivere strittet i mot en så rimelig bestemmelse, var ganske enkelt den den, at en ville ha et forsert arbeidstempo, men at en så uten videre kunne regulere utbetalingen hvis resultatet ble for godt for arbeidstakerne.

Ja, jeg våger uten å blunke å påstå, at den ville vært en søkkrik mann som hadde fått utbetalt de summer som anleggsarbeiderne hadde vært snytt for på denne måten.

Men dette passet ikke for vår gode banemester Haugen. Allerede dagen etter at vi hadde fått rede på hva vi hadde tjent, var avdelingsingniør Darre Jensen på inspeksjon, fulgt av banemesteren og baneformannen. De besiktiget den utvidede dreieskiven og diverse sporarrangementer, men det var nok så opplagt at ingeniøren var ute for å se på planeringen for det nye sidesporet. Vi som hadde utført dette arbeidet, holdt nettopp da på med justering av et annet sidespor like i nærheten.

Avstanden var imidlertid for stor til at vi kunne høre hva ingeniøren sa. Derimot hørte vi med all tydelighet hva banemester Haugen sa. For nå skreik han like så intenst og skingrende som forrige år da han ville ha sine gamle banevoktere til å være streikebrytere.

Og det vi hørte var omtrent følgende: "Å, jasså da!," "skulle de ikke ha fått rede på hva de har tjent? Har de ikke selv godkjent prisen som jeg foreslo? Det er en meget rimelig pris for en slik masse, som engentlig var enklere enn jeg trodde på forhånd. Men guttene har slitt som hester. Ja de har til og med sprengt fast fjell som ikke var beregnet uten å forlange tillegg for det. Og så skulle vi kanskje takke dem med å holde noe tilbake og likefrem snyte de på betalingen? Men hvis ikke de kan attestere oppgjøret som det er, så bare reduser De! Men da skal banemester Haugen betale av sin egen pung, slik at guttene får det de har slitt for og virkelig tjent.

Baneformannen som var tilstede og hørte levenet på nært hold, fortalte oss etterpå at ingeniøren flere ganger hadde forsøkt å stagge den iherdige ordflommen, men kom ikke til orde, og reelt oppgjør og utbetaling fikk vi lille julaften, sammen med beskjed om at vi kunne møte opp og melde oss for baneformann Svendsen ved Prestebakke tredje påskedag neste år.

[Prestebakke]

Det var tre lykkelige gutter som nå tok farvel med hverandre og takket for samarbeidet og ønsket god jul. Det var blitt litt ekstra penger i lommeboka. Og etter som vi hadde påhørt hvor iherdig banemesteren hadde gått inn for vår rett, var vi ikke i tvil om at det var ham vi hadde å takke for dette. Om vi noen gang kom til å takke ham direkte, kan jeg ikke huske. Sannsynligvis ble det bare med disse varme tankene.

Og så ble det nok en vinter med festlig tømmerkjøring. Den tredje og siste. Jeg var den første av ekstragjengen som meldte meg til tjeneste året 1911. Jeg benyttet påskeuka til å skaffe losji.Det ble et lite nyinnredet kvistværelse. Huset lå like ved jernbanen, 2-3 kilometer fra Prestebakke og således omtrent midt på den strekningen som skulle omlegges.

Men det var bare nakne værelset jeg kunne få, det var for en billig pris, men så måtte jeg møblere selv og stelle min mat selv. Jeg kjøpte meg en meget enkel og billig sammenleggbar jernseng med spiralbunn og en stoppmadrass til. Dertil en kaffekjele, en stekepanne og et parafinapparat med veke, til å koke og steike på. Sengetøy og det aller viktigste nødvendigste spisetøy, fikk jeg med fra mor mot å love at jeg skulle komme hjem hver helg, så jeg i hvert fall kunne få middagsmat en gang i uka.

Da jeg påskeaften kom drassende fra butikken med en stor kasse til bord og enn mindre kasse til stol, syntes min vertinne det ble litt for ille og fant et kassert vingebord og en taburett til meg. Dermed var alt i sinn skjønneste orden, og jeg gikk inn for å leve billig så jeg kunne spare noen penger.

Og det ble kaffe og brød alle fire måltidene, også da jeg kom hjem fra arbeidet om kvelden, men da stekte jeg gjerne litt flesk og et par egg til brødet og hadde det riktig gildt.

Melk brydde jeg meg aldri om å skaffe meg. Derimot spiste jeg godt med "bondesmør" på brødet. Det viste seg at det virkelig lot seg gjøre å arbeide hardt i 10-timers dag uten den overdådighet det ble disket opp med, f.eks. hos Svendsens på Aspedammen. Og slik jeg hadde innrettet meg nå levde jeg for 5-6 kroner i uka i steden for 9 den gang.

Arbeidet her ble det vanlige med skinnepressing og omlegging. Einar Olsen kom og tok seg av skinnepressinga, Jakob kom også, men ingen av de eldre ekstrafolkene som hadde vært med ved Aspedammen det meste av forrige år. Derimot var det i alt 5 ungdommer som var sønner til baneformannen og de to banevokterne. Det ble på denne måten en helt ungdommelig gjeng med et veld av humør og livslyst. Og hverken baneformannen eller de to banevokterne var noen hengehuer som så skjevt til en glad livsutfoldelse.

Alle sønnene til de fast ansatte bodde hjemme og betalte vel lite for kosten. Og Jakob hadde så kort vei at han kunne bo hjemme nå, så nå kunne han sikkert ha realisert den stadige fablingen om å legge seg opp penger. Men det ble det sikkert lite av for dem alle. Dertil var det altfor lettvint å få sendt opp øl og brennevin fra Fredrikshald.

Det var en tørr, varm sommer dette året, og det ble ofte sammenkomst til dans i det frie. Så vidt jeg husker var det ikke noe bestemt på forhånd om dette, men ungdommen seg om lørdags og søndagskveldene på en plass i skogen hvor det ble danset år etter år. Fikk en så fatt på en som kunne rikse litt på et en eller toraders trekkspill, så kunne dansen gå til solen stod opp og kanskje lenger.

Somme tider hendte det også at noen eldre kom for å se på dansen og friske opp gamle minner. Den gjeveste av de besøkende var i så måte den mange og sekstiårige banevokter Pettersen. Han var og ble den ekte rallar i sinn og skinn. Tettbygget og lraftig og med et umistelig humør som steg til de store høyder, hvis han fikk litt "bluss på lampa". Og det var nok for å oppnå dette at han tok en tur til danseplassen.

Han nærmet seg alltid sakte og forsiktig, speidende for å se om det var noen av de ekte "randulane" der. "Randular" var betegnelsen han brukte på de av ungguttene som var litt mer lystige og uvørne i sin ferd, ja kanskje er det riktigere at han brukte uttrykket da det gjaldt unggutter i det hele tatt. En gang i arbeidet da han brukte uttrykket, ville jeg ha det litt morro med ham og spurte: "Randular," Pettersen,! Hva er det egentlig?" "Jo ho," svarte han, "randular" det er sådanne som deg det gosse." "Men," la han til, "Kanskje er du inte helt av retta sorten." Pettersen behøvde som regel ikke å speide lenge etter "randulane" sine.

Som regel var de fleste av skinnegangs-gjengen der med Jakob i spissen, og det ble nærmest et kappløp om å få bydd fram flaskene sine først for å traktere Pettersen og få en god prat i gang. Og det var så vidt vanskelig å få det til. Så snart som Pettersen så den første flaska, lyste han opp som en soloppgang. Øynene tindret og det sterke, markerte ansiktet ble ungt igjen. Han kunne svare til høyre og venstre og slå vitser så det spraket og gnistret.

Det var imidlertid ved det første synet av flaskene og etter de første slurkene han var mest spirituell. Han tok bra til seg og rusen drog fort på, og da drog det snart en skygge over det nyss så blide ansiktet. Han ble mere innadvendt og ville helst bare snakke selv. Da valgte han seg en passe plass å få satt seg på. En kunne se det på hele skikkelsen, at alle tankene hans drog tilbake til hans egen "førflutna" ungdom. Han hadde vært enkemann i mange år nå og hadde vel hatt det strevsomt nok med en stor barneflokk. Minnene var ikke bare lyse.

Nå kunne han bli sittende å murre ved seg selv inntil noen kom med flaska og sa at han måtte se til å komme i humør igjen så de kunne ha det morro.

Da kunne gubben sprette opp igjen og ta til motmæle; "Hva i sju tusan er det ni seger?" "Ni kan vel inte roa er?" "Her lar ni bondrengarna komme å danse med tøsane deres utan så mycket som att gje dom et blått øga!" ni skulle ha varit med på Bergslagsbanan. Der slog vi bondrengarna i gølvet så spikerhuvurna høppa i/åt taket." "Og fruentimmerna har ni jo inte alls førstånd til å ordna øpp med.Ni tror visst at døm er til å bara før å dansa med."

"Nej, gossar! Jag skal tala om for er hur det gick til hemma i Sverige, då jag var ung. Det er lenge sedan nu, men jag kommer i håg det som om det skulle ha varit i går. Min kompis Jante og jag tok oss en tur efter landsvegen just før å treffa fruentimmar. Det var midt på blanke søndags eftermiddagen og vi møtte en enslig flicka. Utan parlamentering tog han flickan fatt og bar henne inn skogen. Hon skrek nog, med hjelpte så lite, før tjock blev hon i sama minuttet. Jonte var renhårig forstås, han gjæfta seg med flickan."

Det var i det hele tatt et gemytlig og festlig miljø her ved Prestebakke. Her var masse ungdom av begge kjønn. Også enken som jeg bodde hos, hadde 2 sønner og 3 døtre som var voksne. Den eldste datteren hadde dessverre fått et barn så snart hun var voksen, men noen mann og gifting var det ikke blitt noe av. Så hadde hun en tid forsøkt seg på noe de kalte for å være "Kristi brud" og gikk på vekkelsesmøter, sang og spilte gitar, men det ga visst liten erstatning for de lengsler for de lengsler hun hadde.

Nå var det jo også kommet mannfolk til gårds så kanskje nærte hun en sjangse til å bli en virkelig og håndgripelig manns brud. Vår gode bas Einar bodde jo også her. Han var et par år eldre enn henne og en alle tiders solid og respektabel kar. Men de som kjente ham særlig godt påstod at han var et absolutt ubeskrevet blad da det gjaldt det annet kjønn. Ja det var de som sa at han ikke en gang hadde anelse om hvor det som sannsynligvis blir betraktet som det mest atråverdige hos kvinnen var.

Einar bodde imidlertid sammen med en annen mann og det falt vel derfor litt vanskelig å få røkt ham ut. Selv hadde hun et lite kvistværelse ved siden av det jeg hadde, og det var derfor så lettvint å slå ned på meg. Det gjorde hun på den måten at hun kom og spurte om å få lov til å spille litt gitar og å lese litt i bibelen for meg. "Ja," sa jeg, "kom inn med gitaren du, og syng og spill, og bibelen kan vi jo snakke om uten at du behøver å ta den med deg."

Og hun var virkelig flink til å synge og spille. Det ble sanger både om "Jesu brud" og om skuffet kjærlighet. Noen prat om bibelen ble det visst svært lite av. Derimot ville hun svært gjerne prate om hvorvidt Einar hadde noen kjæreste eller ikke. Og her kunne jeg fortelle at det nok var flere som forgjeves hadde lagt ut sine garn for ham, så nå kunne da virkelig hun prøve å beseire ham. At det kunne passe godt, var hun skjønt enig i. Ja hun var redelig nok til å tilstå at det var vanskelig for henne ikke å ha en og "støtte seg til i livet".

Det ble flere kvelder med sang og gitar på det lille rommet, men mest av alt ble det prat om det stadig tilbakevendende tema om hvordan hun skulle få has på Einar, og det endte med at jeg skulle greie opp med dette.

Nå var det slik at Einar var litt av en jeger, men hadde ikke hagla si med her nå. Jeg fortalte ham imidlertid at jeg et sted borte i skogen flere ganger hadde støtt på en del storfugl, og om han ikke ville være med bort og orientere seg om dette da kvelden kom, og så kunne han ta med seg børsa neste gang han var hjemme i helgen.

Jo han var interessert og vi avtalte at vi skulle skynde oss litt med middagsmaten og skifte klær så vi kunne starte tidligst mulig. Etterpå instruerte jeg Hulda om at hun skulle ta seg en tur nettopp på den veien jeg ville føre Einar, og så skulle jeg forsvinne slik at hun fikk ham for seg selv.

Og det gikk som fot i hose. Da vi var omtrent halveis der vi skulle, møtte vi Hulda som liksom hadde tatt seg en stille skogtur for seg selv, og jeg slo en plate og sa at jeg helt hadde glemt, til nå, at det var onsdag og at det jo nettopp var den dagen i uka da jeg hadde mitt obligatoriske møte med mitt eget lille "faste følge." "Men," sa jeg: "nå kan vel du Hulda slå følge med einar resten av veien ditt vi skulle, og så kan de høre på høre fuglesangen og ha det koselig, og hvis Einar er interessert så kanskje han finner "storfuglen også."

Gjennom alle år har jeg kunnet se for meg det forstyrrede, ja nesten skrekkslagene fjeset til Einar. Det var likesom det spurte: "Hva er det jeg har kommet bort i nå?" Men min misjon var fullført og jeg ønsket dem god tur og forsvant fortest mulig for å komme på såpass avstand, at jeg kunne slippe ut den latteren som holdt på å kvele meg ved synet av det fortvilede ansiktet ansiktet til Einar.

Jeg hadde slettes ikke glemt at det var onsdag og at jeg skulle møte mitt eget "faste følge." Og som planlagt klarte jeg også å overholde den vanlige tiden for dette. Jeg kom hjem ved 11-tiden og alt var stille i huset. Også ned ved bryggerhuset, hvor Einar bodde, var det stille, og jeg regnet med at både han og Hulda hadde gått til ro etter den forhåpentlig vellykkede skogturen.

Det var en vindunderlig vakker kveld, så selv om jeg nok trengte å krabbe til køys raskest mulig for ikke å forsove meg om morgenen, ble jeg allikevel stående en stund ved det åpne vinduet. Herfra kunne jeg se ganske langt både langs jernbanelinja og hovedveien mot Kornsjø, og på den motsatte siden av linja gikk den fortryllende skogveien, hvor jeg 3 timer tidligere hadde "satt av" de to som skulle spleises sammen.

Jeg hadde fått av meg jakka og skoene og trakk opp vekkeklokka. Da får jeg plutselig se et par som kommer spaserende etter jernbanelinja. Jo da, det var virkelig Hulda og Einar. Som det ligner ham, var min første reaksjon. Tenk for en kavaler! Her var det en hyggelig vei på hver side og så trakk han jenta med inn på jernbanelinja, hvor hun enten måtte forskreve seg fra slipers til sliper, eller også trampe i den grove ekle grusen.

Jeg var selvfølgelig nysgjerrig på hvordan avskjeden ville bli mellom de to og forsøkte å kikke uten selv å bli sett. Det lyktes imidlertid dårlig. Så snart de var kommet innenfor grinda mellom jernbanen og gårdsplassen, hørte bare den fjollete latteren som var så egen for Einar, og et: "Go natt dæ!" og ferdig med det.

Nå kikket jeg dessverre litt for dristig ut vinduet og møtte øynene til Hulda i det hun gløttet opp til vinduet og fikk se meg. Jeg tenkte at jeg vel ville få rapport om turen neste dag og skulle nettopp til å kle av meg, da en hånd liksom i vanvære slo mot døren min. Jeg svarte selvfølgelig; "Kom inn!" Og inn kom hun.

Hun var synlig trett etter den lange turen, og ba om å få sette seg ned. Min eneste stol var imidlertid belemret, så jeg bød henne sette seg på senga og satte meg selv ved siden av henne. Det hadde vært en forskrekkelig tur, fortalte hun. Kavaleren hadde ikke hatt den ringeste sans for småfuglenes sang, men streifet skogen rundt på kryss og tvers for å skremme opp storfugl, som han hadde sagt. Og hvis hun satte seg ned for å hvile, kom han bare og sa at de måtte videre til nye felter, og da de så støtte på jernbanelinjen, tok han uten videre fatt på hjemveien etter den og så måtte hun dilte med.

Det ville vært usant om jeg hadde sagt at jeg var forbauset. Det var jo tredje sommeren jeg var sammen med Einar, og jeg hadde hørt og vært vitne til hans ubegripelige og tåpelige keitethet, da det gjaldt det annet kjønn.

Men jeg måtte jo late som jeg var forbauset, og sier så: "Men kjære deg, de slo dere ned i det grønne og hadde noen hyggelige stunder også?" "Å langt i fra", sier hun, "han tok meg ikke så mye som i armen da vi gikk ved siden av hverandre." "Jeg kunne like gjerne ha gått ut med katten i et band."

Jeg måtte jo vært minst likeså tåpelig som min gode kamerat Einar, hvis jeg ikke, etter denne kraftsatsen fra, hadde oppdaget et dypt udekket behov, og jeg ville vel vært likeså keitet som han hvis ingenting skulle ha skjedd.

Etter denne kvelden tok hun stadig feil av dørene og havnet inne hos meg. Og hun glemte visst både gitaren og bibelen og vekkelsesmøtene. Derimot gikk hun inn for å lære meg tilbaketrekkingens vanskelige strategi slik at vårt forhold ikke måtte få følger, for jeg var, altfor ung for å gifte meg.

Dette siste, om gifting, satte en voldsom strekk i meg, og jeg sa henne med all bestemthet som var mulig, at jeg ikke under noen omstendighet kom til å gifte meg med noen som helst på mange, mange år ennå. Jeg måtte fortelle henne at selv om jeg var borte i det som ble kalt "fast følge", så var dette helt platonisk, og at jeg hadde usigelig dårlig samvittighet for det vi drev på med her.

For å være skikkelig slem, anbefalte jeg henne å ta opp den avbrutte jakten på Einar igjen. "Han er helt igjennom en bra kar, sa jeg, selv om han er litt keitet, så kan du vende han av med det. Gift deg med ham, så får du i hvert fall en solid forsørger."

Hun gikk fnysende fra meg med forsikringen om at hun ikke ville ha ham om han ble kastet etter henne. Dette ble siste besøket av henne. Det hører imidlertid med til historien, at jeg et par år senere fikk høre at Einar var ansatt som banevokter og at Hulda og han hadde giftet seg.

Det var bare så synd at jeg ikke hadde fått hørt om det på forhånd, så jeg kunne ha sendt dem min hjerteligste lykkeønskning. Nå er de forlengst døde begge to, uten at jeg noen gang fikk anledning til å treffe dem igjen.

Og livet på jernbanen gikk sin vante gang. Det jeg husker best fra det året, er hvor uvettig Einar og jeg jaget hverandre da vi som tidligere i år hadde å spikre hver vår skinne etter at den nye slipersen var lagt. Det var så visst ikke lett å drive de svære dogg-spikrene ned i slipersen. Lysende rett ned måtte de stå, og skulle en slå feil, så risikerte en å slå en større flenge i skinneflensen, og det var litt av en skandale.

Både aktsomheten og den kraft som måtte legges i slagene, betydde derfor en vedig anstrengelse, og jeg kan ennå se for meg hvordan svettedråpene fra ansiktet satte våte flekker bortover skinna. Allikevel kan jeg ikke huske at jeg et eneste øyeblikk mislikte arbeidet. Og som sommeren led og arbeidet gikk fram, ryktedes det at det nok allikevel ville bli arbeide neste år også for strektninger som gjenstod.

Utdrag (s. ) fra:
Arthur Berby: Erindringer. [manuskript]
Til innholdsfortegnelsen
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen