[Skinnepressing i Tistedalen]

av Arthur Berby

manuskript

Etter noen ukers jobb ved en brenntorvfabrikk sto jeg en kveld i august måned 1909 på plattfomen på Aspedammen stasjon og ventet på toget.

Driften ved torvmosen var innstilt for året og alle mine tanker dreide seg nok så selvfølgelig om muligheten for å finne en ny jobb snarest mulig,

I Stenhuggeriet, hvor jeg hadde slitt meg sønder og sammen allerede før jeg 14 år gammel, sto ikke lenger fulltt så skrekkinnjagende for meg som det den nærmeste tid etterpå hadde gjort. Nå var jeg jeg jo snart 17 år og tømmerkjøringen siste vinter og nå de par månedene med intens lemping av søkkblaut torv hadde gitt en veldig god trening.

Men nei!

Der kom erindringen om den ufordragelige duften av granittstøv som jeg følte meg omgitt av den gangen jeg lå halvt bevistløs av overanstelse etter slitet ved gatestenspussebenke. Uff nei! Det måtte kunne finns noe annet.

Langer kom jeg ikke i mine funderinger.

Jeg hører plutselig et "gukveld" og ser en mann som klyper i skyggen på uniformsluen.

Det er baneformann Svendsen. Jeg hadde sett ham da han, kjørende på sin dresin, var ute på linjevisitasjon og jeg jeg kom ulovlig på samme linjen, fordi det var den korteste vei til og fra arbeidet i torvmosen.

Jeg hadde selvfølgelig alltid respektert hans rett til å jage meg fra linjen, og at han kunne anmeldt meg til mulkt for stadig å bryte forbudet mot å trafikere linjen, men jeg så han jo alltid på lang avstand og tok da tilsprang og jumpet over gjerdet slik som en 17-årig kunne gjøre det.

"Jasså", sier han, "er det slutt i "mosen" nå?"

Jeg må jo bekrefte dette faktum, og så spør han:

"Hvor tar Ni vegen nu da?"

"Jo", sier, jeg, "foreløpig reiser jeg hjem en tur, men så må jeg ut å se meg om etter noe nytt. Blir det ikke noe annet, så blir det vel stenhuggeriet som siste utvei, selv jeg ikke er ikke er sælig lysten på det",

"Jag er ute for å skaffa 4 stødige karer til skinne-pressing jag" sier han.

Jeg blir het om ørene, ja silkkert over hele kroppen. Kan han virkelig sikte på å ville anta meg? Jeg tenker først og fremst på at jeg ennå ikke er 17 år og kommer meg ikke til å svare noe som helst.

"Skulle Ni villa ha en såan jobb?" spør han.

Jeg sier selvfølgelig ja takk på stående fot. Og han sier med en gang at jeg kan "børja i morra bitti" og at jeg kan få bo hos ham.

Han tror sikkert at jeg er adskillig eldre enn jeg er, og spør heldigvis ikke om alderen.

Selv har jeg bare en ting i tankene og det er den ubegripelige flaksen jeg har ved å bli tilbudt å gå over i ny jobb allerede dagen etter at det ble slutt i den forrige. Svendsen kaster ennå et granskende blikk langs plattformen for å se om det skulle være flere som kunne tilbys en jobb, men han oppgir dett og vi starter på veien mot hans lille koselige hus som ligger innenfor jernbanegjerdet ca. 200 m fra stasjonen.

Jeg blir anvist soveplass på et forholdsvis rommelig kvistværelset hvor det står 2 dobbelt og en enkeltseng. Her kan jeg velge den jeg vil av dobbeltsengene, men enkeltsengen er hans egen soveplass. Han gjør meg forøvrig oppmerksom på at jeg nok kunne vente å få en sengekamerat for han måtte ha tak i minst 3 røslige karer til, hvis det skulle bli noe av med skinnepressinga og dertil måtte han ha en del mere mannskap for skiftingen av skinner og slipers.

Han betrodde meg nå at det skule legges helt ny skinnegang fra Fredrikshald til Kornsjø. De gamle skinnenene var alt for spede og dertil nedslitt og i påvente av skiftingen var også svillene blitt liggende alt for lenge slik at det var merkelig at det i det hele tatt holdt å kjøre på.

Det var visst 7 baneformenn som hadde ansvaret for ca. 5 kilometer hver av denne strekningen, og Svendsen hadde fått oppdraget å starte opp selv om hans område var omtrent det midterste. Om han var særlig glad for dette eller en smule stolt, så var det ikke til å merke. Han sa bare at hvis det lyktes ham å få tak i "de rette karane" så ville de få fortsette også på de andre områdene etter hvert, og en tok sikte på at det var en 3 års jobb, men at arbeidet, vel og merke, alltid måtte innstilles fra før jul til etter påske.

Jeg hadde fått kveldsmat like før jeg forlat mitt tidligere losji, så jeg krabbet tidlig til sengs for å møte den nye arbeidsdagen så uthvilt som mulig. Jeg hørte ikke noe til Svendsen hverken når han la seg eller når han stod opp, men kl. 6 om morgenen kom han og vekket meg. Da var det bare å hoppe i skinnbuksa og å komme seg ned på kjøkkenet der Svendsen egenhendig hadde kokt kaffe og dekket bordet og smurt nisten vi skulle ha med oss til frokostpausen. Middagen og de 2 øvrige måltidene var det kona som stelte, og det skulle vise seg at det var et riktig mathus jeg var havnet i. Det var et langt flottere kosthold enn jeg noen gang tidligere var vant med. Og Svendsen selv var en meget matgla gubbe som gikk foran med godt eksempel når det gjaldt å forsyne seg.

Vi startet litt før halv sju på Svendsens dresin og da det bar utoverbakke, var det bare noen få minutter til vi var på arbeidsplassen ca 2 kilometers veg i retning nordover mot Tistedalen.

Her var praktisk talt den eneste plassen på strekningen hvor terrenget i tilstrekkelig lengde lå i plan med skinnegangeng, og her var skinnepressen allerede montert på en solid rampe av jernbanesviller og i lengderetning på den ene siden det opplagsplass for ankommende skinner og på den andre siden for ferdigpressede skinner.

Like før kl. 7 kom den første dobbeltvognen med skinner. Den koblet på som siste vognen i et lokaltog til Kornsjø og ble koblet av her og bremsene på. Vognen måtte være losset i løpet av 1 times tid slik at, toget når det kom tilbake ikke ble heftet og at den kunne kobles til foran lokomotivet. 2 kortere skinner var gjort klar og ble lagt opp på kanten av vogna slik at de ankomne skinnene kunne rutsjes ned på bakken. De to litt eldre banevokterne ved avdelingen plaserte seg på vogna med hver sitt spett og veltet skinnene utover rutsjebanen. En såkalt konstituert banevokter og jeg fikk så jobben å nappe skinnene unna før den neste kom rutsjene. Og det vr sandelig ikke bare å nappe de unna. De skulle jo også stables, og det på folkevis. Plassen vi hadde til disposisjon var bare 3-4 meter bred og vi måtte derfor opp i høyden. Og skinnene var 10 meter lange og veide 300 kg. I hver ende på skinnene var det jo heldigvis huller for laskeskruer slik at vi kunne bruke en stålkrok på ca. 60 cm. lengde til å løfte med. Og det ble løft i løft hele den 10 timers lange arbeidsdagen. For de to på vognene ble det alltid en god hvil mellom vognladningene som kom, men for oss som tok unna ble det stadig å stable bort og opp slik at det var god plass på bakken til neste vognladning kom. Og de kom som perler på en snor, for var det lengre mellom togene, så kom et skiftelokomotiv med et vognsett eller to og da måtte tempoet, om mulig settes ytterligere opp.

Hvor mange hundre løft à 150 kg. det ble fra trin til trin oppover i skinnestabelen, har jeg ingen formening om i dag. I mitt ungdommllige, for ikke å si barnslige overmot tok jeg stadig min ende av skinna først fra trin til trin og her måtte jeg så niholde den fast mens kameraten kom etter med sin ende. Somme tider rauset den allikevel ned fordi kameraten ikke klarte å løfte sin ende høyt nok og forsøkte å skrense den inn på stabelen. Dermed ble det et så veldig brekk på den enden jeg holdt oppe på kanten, at det ikke var mulig å holde den der. Og da det ikke ble noen tid til refleksjoner over denne tåpelige måten å ta tingene på, ble det bare å løfte videre. Eller kanskje er det riktigere, ja den fulle sandhet, at jeg ganske snart innså at det hele burde vært gjort på en ganske annen og lettere måte, men at jeg fryktet for at det ville bli oppfattet som svakhet og manglende innsatsvilje, hvis jeg allerede første dagen kom med forslag til endring i arbeidsmåten.

Det var frokostpause fra kl. halv ti til ti og middagspause fra kl. ett til to og kveld klokken seks. Og like sikkert som skinnestabelen vokste i høyde, ble slitet stadig mere intenst. Det jeg imidlertid husker best det er at da kvelden kom, var alt det lille jeg hadde av klær på kroppen like så gjennomvått som om det hadde vært dyppet i vann. Jo det var virkelig en illdåp, som "vasket seg".

Neste dag kom det vogner ned slipers, kasser med "dogg" og skruer og bunter med skjøtelasker og underlagsplater.

Ingen av disse tingene var særlig tunge saker, så det ble den rene solskinnsdagen i forhold til den forrige.

Og tredje dagen kunne skinnepressinga begynne. Da hadde Svendsen funnet 2 "støddiga karer" til, og så hadde han fått overført fra en annen avdeling en mann som var fullbefaren i alt skinnegangsarbeide, inklussive skinnepressing. Han ble nå satt til bas og ansvarlig for riktig pressing av, skinnene etter de kurveoppgaver som, via banemesteren og formann Svendsen, kom fra distriktsingeniør-kontoret.

Det skulle imidlertid snart vise seg at dette å presse skinner, som forøvrig alt skinnegangsarbeide, var mere slit enn kunst. Skinnene vi hadde fått, de var vist fra Spania, var det rene vrak og burde vært returnert til omvalsing, men kanskje var de kjøpt til en svært redusert pris. De ga inntrykk av å være lagret i glødende tilstand på et underlag som bevirket en svær opphøyet kul i slitebanen med en meters mellomrom. Skulle en ha kjørt tog på disse skinnene, ville de virket som det reneste vaskebrett. Følgelig måtte disse kulene først og fremst presses ned. Og dette var ingen bagatell sak med det primitive apparat vår skinnepresse var. Ofte måtte alle fire mann i hendelen for å tvinge presseskruen så sterkt ned at kulen forsvant. Og når vi så trodde oss ferdig med alle kulene, hadde skinna fått form som en voggemei, sli at dette måtte rettes ut igjen, og da det var gjort var den som regel slynget som en orm, slik at det ofte så trøstesløst ut å få dette til å bli en lysende rett eller riktig kurvet og brukelig skinne. Hvor mange ganger hver enkelt skinne ble veltet rundt og rundt og trukket fram og tilbake, var det selvfølgelig ingen som fant på å filosofere over, men senere når vi fikk skikkelige skinner ble det nærmet som en hyggelig lek i forhold til dette.

Det må innrømmes at baneformann Svendsen hadde vært heldig i valget når det gjalt det han kalte "stødiga karar". Basen han hadde fått, Einar Olsen, var en mann på 27 år og sterk som en bjørn, og en innsatsvilje hadde han som var helt enestående. De to andre, Pedersen og Madsen var noe eldre, men i sin "beste alder". Da dette med alderen ble snakket om ble selvfølgelig også jeg spurt hvor gammel jeg var, men jeg klarte å elå det bort med en spøk og sa at jeg ikke var gammel. På dette tidspunkt var det også kommet meg for øre, at daglønnen var 3 kroner for det vanlige mannskap. Basen hadde 1 krone dagen i tillegg, og oss andre imellom var det enighet om at det var han virkelig verd, l hvertfall sett fra statens side, for denne ekstra krona var vel, når sant skal sies, en vesentlig årsak til at det ble et intenst akkordtempo istedenfor et rimelig og vanlig godt daglønnstempo,

Og endelig en dag var lagret av ferdigpressede skinner så stort at det måtte kjøres ut og at skinneleggingen kunne påbegynnes. Og selv om presselaget, for ikke å si stjernelaget, som Svendsen hadde handplukket, måtte gå i spissen også her, så måtte del en del mere mannskap til. En av disse ble også min sengekamerat. Det var Johannes. Vi hadde arbeidet sammen i torvmyren tidligere om sommeren så vi var godt kjennte. Vi kom også til å følges ad ved de forskjellige strekninger her de 2 følgende år og senere både ved anlegget av Dovrebanen og Bratsbergbanen. Og da han vil komme igjen adskillige ganger i disse erindringene fra denne tiden, er det meg helt umulig å tilbakeholde en liten beskrivelse av ham allerede her.

Jeg traff ham første gang samme kvelden som jeg hadde fått lov om arbeide ved torvfrabrikken. Etter at jeg hadde skaffet meg losji og det ennå var lys sommerkveld, tok jeg meg en tur for å se på miit nye arbeidssted. Dette var forholdsvis snart gjort og jeg tar retning mot jernbanelinjen som vil være den korteste vei tilbake til losjiet. Da jeg er kommet nesten bort til jernbanegjerdet, ser jeg en mann komme l kjapp gange midt i skinnegangen. Jeg stopper opp for å la han passere før jeg entrer gjerdet. Det kunne jo være en jernbanemann som i motsetning til meg hadde lov til å gå linjen. Men nei! Han spretter ned skråningen for å entre gjerdet på samme sted som jeg har retning på. Han har en liten ransel på ryggen og et rustent blikkspann i handa. Kommet fram til gjerdet, tar han med den ledige handa på gjerdet for å jumpe elegant over. Og over kommer han; men da ligger han på ryggen med 4 liter surmelk over hele seg. Jeg iler til for å hjelpe ham opp, men han spretter opp før jeg når fram. Han tørker seg i fjeset med sixpenslua og banner noe aldeles forferdelig. På mitt spørsmål om han slo seg veldig får jeg ikke noe svar, men da han ikke hadde flere forbannelser igjen, spør han med ilter stemme: "Er du gla "mjælk"?" Han lar meg ikke få tid til å svare, men fortsetter med å fortelle at. han selv er fryktelig gla i "mjælk". Men der kan du se, sier han, når en viss mann er ute å går, da skal en ikke få lov å ha en mjælkedråpa til silda og potetene engang. Dermed deiser han blikkspannet ned på gjerdestolpen slik at det blir hengende der. Det hadde allikevel vært en skvett melk igjen på bunnen av spannet og det skvetter nå rett l bringa på ham. Han måper litt og angrer vist på at han ikke tok vare på den, men så får han travelt med å vrenge av seg den lille fillete ranselen. Her hadde han hatt en pose med noen uskrelte poteter og noen spekesild i et papir. Dette hadde nok vært en god fender og tatt av for støtet da han falt på ryggen, men så var det til gjengjeld klemt sammen en ubestemmelig masse. Og så ble det en ny salve, like så lang og inderlig som den første.

Nå blir det vann og brød i 2 dager sier han, for han orker ikke springe hjem 2 kveller på rad. Han forteller at han bor en mils vei herfra og at det ihvertfall er nok av poteter og "mjælk" der.

Da han hører at jeg skal begynne å arbeide her neste dag, byr han meg med engang å bo sammen med seg. Og jeg må endelig bli med for å se hvor greit han hadde fått innrettet seg. Det faktiske forhold var at han ikke hadde innrettet seg i det hele tatt.

Inne mellom en labyrint av tekker for tørking av presset brenntorv kommer vi til en skakk og skeiv reisverkhytte, hvor både tak og vegger og gulv består av enkle rubord. På taket er det overliggere slik at det kanskje er noenlunde tett, men veggene er så gisne at en kan se både sol og måne gjennom dem. Her hadde han spikret sammen en gebrekkelig kasse, som han hadde fylt med mose og gress, og han forsikret meg at han aldri hadde sovet bedre enn her. Han hadde også spikret sammen en krakk og et bord, og han var synlig stolt av sitt verk.

Han pratet i ett kjør og ventet ikke på noen kommentarer fra min side, og da jeg tillot meg å bemerke at han jo ikke hadde noe å koke på så parerte han med at det bare var noe tøys med varm mat for hans vedkommende, for han hadde så lang hals at han allikevel aldri fikk varm mat i seg. Og ikke var det sunt heller. Nei, kildevann og sur "mjælk" og kalde poteter og sild, det var gode og sunne greier. Og så har jeg bestemt meg for å spare penger, sier han.

Han betror meg også at han har set bedre dager. Han hadde vært handelsbetjent like fra konfirmasjonsalderen av. Det var dårlig betalt, så en måtte stjele litt ved siden av. Og en vakker dag gikk kjøpmannen konk og så ble betjentene beskyldt for å ha rundstjelt ham. Og det var nok riktig, for de to andres vedkommende, for de har fine forretninger begge to de nå, men jeg min tosk, jeg stjal for lite jeg, og nå sto jeg der på bar bakke.

Endelig fikk jeg inn noen ord om at jeg måtte tilbake til losjiet mitt før sengetid og at jeg måtte gå. Men han pratet så lenge jeg kunne høre ham, og kanskje en stund til.

På tilbakeveien var det vel bare naturlig at det steg en klukkende latter opp i meg. Dette var virkelig en pussig skrue. Det var sant som han sa selv at han hadde en lang hals. Den var praktisk talt dobbelt så lang som den naturlig skulle vært. Og oppe på den satt et hode som kanskje var litt mere firkantet enn det burde vært. Skuldrene var brede og kraftige og ryggen litt lengere enn den proposjonalt skulle vært, men så var bena til gjengjeld omtrent så mye kortere.

Når det ikke gikk alt for vrangt som f. eks. som dette med melkespannet, slik at han ble opptatt med en helt nødvendig banning, så var han alle tiders festlige kar. Han klarte alltid å bli midtpunktet i en hver stor eller liten forsamling, ja for han hadde virkelig fortellertalent og en enestående fortellerglede.

Da det ble slutt i torvmosen ble han vist gående ledig til han kom i gjengen på jernbanen, og da hadde han ranglet bort det han hadde spart seg opp under fantelivet l bordskuret, for han var minst like glad i brennevin som han var i "mjælk".

Når han nå kom l det nærmest overdådige kostholdet hos Svendsens, så tror jeg at han ganske fort glemte både surmjelka og sine teorier om sundt levesett. Det han derimot ikke glemte det var at han til hver helg måtte ha en flaske av det billigste og dermed det dårligste brennevinet som var å få på samlaget i Fredrikshald. Jeg gjorde ham imidlertid allerede første kvelden han kom til Svendsens oppmerksom på at både Svendsen og kona var sterkt religiøse så vi måtte venne oss av med å banne, og at brennevin neppe ville bli tålt der i huset. "Ja, det er greit det" sa Jakob. "Kost og losji koster jo 9 kroner uka, så det skal så faen ikke bli mye igjen til brennevin heller".

Noen dager senere kommer han imidlertid og forteller gledensstrålende at slipper en krone billigere fordi han reiser hjem hver lørdag kveld og kommer tilbake søndag kveld. "Ha mann", sier han, "det er 4 hele flasker øl det, og de skal jeg ha også, det kan du banne på".

En dag i oktober, nærmere bestemt den 30., satt baneformann Svendsen og jeg som vanlig og spiste frokost fra samme nistekurven. Og som vanlig hadde han valgt en plass i litt avstand fra den øvrige gjengen, som nå også bestod av hjelpemannskapene for skinnegangsjusteringen. Dette var absolutt ikke for hans egen forfengelighets skyld. Derimot tror jeg at han ville de skulle ha fri adgang til en prat seg imellom uten at han kanskje virket hemmende med sitt nærvær. En skulle nemlig ikke ha vært svært lenge sammen med Svendsen før en oppdaget at han var et absolutt og uaminnelig godt menneske som aldri kunne tenke å gjøre noe annet enn godt mot alle.

Da vi hadde spist og småpratet om litt av hvert, sier jeg: "Du kan gratulere meg i dag Svendsen, jeg har gebursdag "Jaha jag gratulerar så mycket, hvor gamal er du då?" "I dag er jeg 17 år Svendsen", sier jeg. "Ah, forsøk inte", sier Svendsen, "du er vel tjugotvå eller tjugayrå åt minstone". Og da jeg holder på mitt sier han på sin godlynte måte: "Men Arthur då, du er jo en kar, og du vet det er bara fruentimmer som juger på ålderen sin". Og han humrer godt over vitsen. "Vel" sier jeg, "så skal jeg ta med dåpsattesten min neste gang jeg reiser hjem. Der står det da vitterlig at jeg er født i 1892, og da må det være 17 år siden."

Svendsen blir meget alvor!ig, ja nærmest sorgbetynget. "Nei denna lappen må du inte visa mej", og han nesten hvisker: "Detta må du inte tala om så det kommer til banemesteren og ingeniøren, för då skulle du inte hatt full betalning her".

Dette går jo direkte på æren løs og jeg spretter opp: "Hva er det du sier Svendsen? Har du Ikke vært fornøyd med arbeidet mitt? Er det ikke meg som måtte ta det tyngste slitet allerede første dagen jeg kom her? Og var det ikke meg du satte til å gå i spissen for å spikre skinnene på riktig måte på den ene siden, mens basen kom etter for å spikre etter breddemålet på den andre siden?" "Jo hvars, jo hvars", sier Svendsen, "alt er i sin sjønaste ordning. Men nå måste du lugna dei, för reglementet er reglement förstår du, og der står det at åldersgrensen för fullvåksen betaling den er 18 år".

"Ja, så skal de så sandelig ha takk for meg" sier jeg, jeg kan gå til stenhuggeriet, der spurte ingen om alderen min hverken da jeg var 8 eller 14 år, og med samme slitet som her, kan jeg sikkert tjene 4 kroner dagen. Det er bare det at jeg ikke har hatt særlig lyst til det".

Da jeg er på farten til å stikke av, får jeg øye på den fordømte skinna som ligger i pressefoten med den ene enden og den andre enden på bukkn med rull på toppen. Den har ergret meg den siste tiden for jeg har trenet på å løfte den, men ikke greid det. Det er forresten bare pressebasen av hele gjengen, som har greid det.

Nå skal den til!

Jeg fyker bort tiI skinna, finner midten og krøker meg under, så jeg får den i fanget og løfter den opp så endene er klar både pressa og bukken og lar den deise ned så det smeller.

Svendsen har fulgt etter meg og pratet noe som jeg slettes ikke har hørt på.

Og nå kommer hele gjengen og er spennt på hva det er vi bråker så for.

"Å", sier Svendsen med latter i stemmen, "det er bare det at Arthur er 19 år i dag og nå kan vi gratulera honom både med detta og at han har lyftat skinnan."

Ja nå var det virkelig en som "lugna sig", og ble forbauset, og det var meg.

Tenk Svendsen løy. Snille, gode Svendsen som aldri ellers kunne tenke seg å bryte noen av de 10 bibelske bud. Nå løy han med lattermild stemme og å blunke 2 år på min alder. Men dette gjorde hm for at en stakkar som var kommet 2 år for seint til verden skulle få beholde voksen betaling, og for at han skulle "lugna sig".

Jo vist måtte en "lugna sig". En måtte jo være av stein hvis en skulle stukket av fra Svendsen etter at han hadde brakt ett, for ham, så alvorlig offer som ikke bare å hemmeligholde sannheten overfor sine overordnede, men også rett fram å lyve.

Dessuten likte jeg arbeidet og miljøet veldig godt. Kanskje mest fordi det var så slitsomt, for dermed virket det også voksent. Og dertil likte meg veldig godt hos Svendsens. En medvirkende årsak hertil var også at de hadde en sprudlende og festlig datter som var på samme alder som meg. At hun ble min første og virkelig hardeste forelskelse, er det imidlertid best å hoppe raskt overt for med tiden gikk det også over.

Vinteren kom veldig tidlig denne høsten med frost og tele, så skinneleggingen måtte innstilles tidligere enn tenkt og hele gjengen av ekstramannskap, så nær som Svendsens "nittenåring" og en sønn av den ene banevokteren, fikk slutt for året. Vi to hjalp Svendsen og de faste banevokterne med oppskoling og utjevning av de værste dompene mellom telehevingene og diverse annet men lettere arbeide.

Da Svendsen, sannsynligvis med godkjennelse av banemesteren, beholdt meg så lenge uten at noen av de eldre protesterte, så skyldts det vel at jeg var den først inntatte om sommeren og at de praktiserte ansienniteten, som det vanlige prinsipp ved statens etater.

Først lillejulaften, en times tid før kveldstid, kom Svendsen og rakte fran labben og takkt for "trevligt samarbete" og sa at ifølge opprinnelig avtale, så var det nå slutt for sesongen, men at jeg uten videre meddelelse kunne komme tilbake tredje påskedag neste år.

Allerede tidligere på høsten hadde jeg truffet Johannes Bjørnstad som forpaktet Øhr gård, og som jeg hadde kjørt tømmer for siste vinter. Da jeg fortalte at arbeidet ved jernbanen ville være innstillet fra jul til påske, bød han meg å komme til ham for å kjøre tømmer igjen nettopp denne tida. Og jeg tok overlykkelig imot tilbudet. Kanskje tenkte jeg en smule på at kostholdet her var like så sportansk som det var overdådig hos Svendsens og at betalingen og at betalingen var adskillig mindre, men dette ble overskygget helt ved tanken på det festlige livet i skogen og samværet med, og stellet av hestene.

På denne måten slapp jeg å være arbeidsledig. Det ble bare en hyggelig liten jule- og påskeferie hjemme hos mor og far, og tredje påskedag var jeg som avtalt på post hos Svendsen.

Det ble en litt vanskelig start dette året. 2 av de som var med på skinnepressinga forrige året, hadde fått seg arbeide som de betraktet som fast og helårlig og kom derrfor ikke tilbake. Det samme var tilfellet med noen flere, men de skulle egentlig ikke begynne før litt senere når vi hadde fått presset opp tilstrekkelig med skinner til at leggingen kunne begynne.

Pressebasen og jeg flyttet skinnepressa opp på stasjonstomta og monterte den der. Dermed ville vi unngå å måtte kjøre ut skinnene i motbakke. Og det hadde også den fordel at her kunne vi i roligere tempo få losse skinnene fra sidesporet.

Imidlertid var basen innkalt til militærtjeneste. Det var visst noe som den gangen ble kalt repetisjonsøvelse for landværnet og varte en måneds tid.

Vår gode baneformann Svendsen var dypt fortvilet over dette forholdet. Den eneste han hadde igjen som hadde vært borte i dette med skinnepressing var jo meg. Og selv om han hadde løyet 2 år på alderen min, så var han jo selv blitt overbevist om at jeg bare var 17 år.

Men en dag kommer imidlertid Svendsen og forteller at han nok hadde fått tak i 3 karer, men ingen av de hadde vært borte i skinnepressing. Allikevel hadde banemesteren bestemt at det måtte settes i gang straks, og at jeg skulle være bas inntil Einar Olsen kom tilbake.

Hverken Svendsen eller jeg var særlig begeistret for arrangementet. Og da de 3 møtte opp om morgenen steg min skepsis nærmest til fortvilelse. De var alle langt oppe i 50-årene og ble etter den tid betraktet som gamle. 2 av de hadde vært med på skinneleggingen året før, men her var de bare satt til det lettest arbeide, bl.a. til å veie opp slipersen så den lå ann mot skinna, mens vi andre sleit i vårt ansikts sved med å slå de svære doggspikrene ned i slipersen. Her skulle de nå være med å hale fram og tilbake og rundt og rundt disse tunge skinnene under ledelse av en som de, fra sin respektable alder, betraktet som en skittgutt å være.

Og det ble nærmest et helt spetakkel hver gang skinna skulle forhales eller tørnes og et nytt pressetak skulle tas. For meg selv ble det derfor både en fysisk og psykisk påkjenning uten like. I tillegg til at jeg skulle sikte inn skinna for å bestemme de enkelte pressetakene, slet jeg sikkert likeså mye alene som de 2 andre til sammen da skinna skulle forhales og veltes rundt. Og fjerdemann som stod oppe på pressefundamentet for å sette skruen i gang, ville sjelden gjøre dette før han grinende hadde spurt om dette nå var riktig. Ja selv da jeg erklærte skinna for ferdig og den skulle kjøres ut, ga de seg til å kikke og diskutere om dette var riktig eller ikke.

At jeg var fortvilet var nærmest et mildt uttrykk, men jeg sleit videre og tenkte vel stadig at det skulle bli noe bedre etterhvert. Og noen skinner fikk vi da omsider presset.

Jeg kan absolutt ikke huske hvor mange dager vi hadde holdt på da det imidlertid hendte noe. Det var en vakker solskinnnsdag etter middagshvilen. Svendsen og jeg kom i følge på vei mot stasjonstomten. Plutselig oppdager jeg at Svendsen begynner å klore seg intenst på handbaken. Det hadde han for vane å gjøre når han stod overfor et eller annet som var vanskelig, eller ikke bra.

Han hadde oppdaget, og nå så jeg det, at banemester Haugen stod borte ved skinnestabelen og siktet inn de skinnene. Han hadde allerede siktet på flere og veltet de ned fra stabelen og siktet videre på nye.

Jeg husker bestemt at jeg i motsetning til Svendsen var mere kald enn nervøs, og jeg gikk like bort til den strenge banemesteren og spurte om det var noe i veien med skinnene. Han svarte meg ikke straks, men vente seg fra meg og kikker etter noe, og jeg var sikkert på vei til å eksplodere for å si takk for meg da han snur seg og nærmest flirer som om han godter seg over noe. "Ja," sier han, "det er virkelig noe i veien her gutt, men nå skal vi vente litt til de kommer."

Og middagshvilen var jo over så det ble ikke lange ventetiden før de kommer og haster med å plassere seg for å ta fatt på arbeidet.

Men da skriker banemesteren med sin skingrende stemme: "Nei, stopp nå! Vi har litt å snakke om vi! Det er det at, at nå har jeg kikket på skinnene og de er helt i orden og slik som basen deres har fått ordre om at de skal være, og så bare dette at hvis jeg hører et eneste knyst av sladder fra dere, så er dere ferdige her." "Forstått?", skriker han, og gjør helt om så frakkeskjøtene flagrer.

Jeg var selvføgelig overlykkelig over at jeg hadde fått en uforbeholden godkjennnelse for arbeidet mitt, men samtidig hadde jeg virkelig vondt av gamlingene som nå var på gråten over fadesen sin.

Det var sikkert ikke av ondskap de hadde sladret. De var bare noen av de mange som aldri i sin egen ungdom var kommet bort i noen som helst ting og oppgaver som kunne gitt de den nyttige erfaring at det nettopp er i ungdommen, da alle sanser er åpne for nye inntrykk og rask oppfattelse at en kan utrette det nesten utrolige.

Banemester Haugen hadde faktisk, på tross av at han var en gammel mann selv, en nesten overdreven skepsis til de yngre og tilsvarende tillit til de yngre.

En dag vi ikke hadde mere skinner å presse, kommer han og ber meg bli med bort til den andre enden av stasjonstomten der pensen for det virkelige sidesporet ligger. "Her", sier han, må vi ha ny pens, og så ruller han opp en tegning og rekker meg. Han ser straks at jeg blir ikke så lite nervøs, men han trøster meg med at dette ikke er noen heksekunst, "og du har jo godt mannskap," sier han, og humrer i skjegget. Han kikker på terrenget ved siden av. Det ligger noe lavere enn skinnegangen, og han kikker seg rundt for å se om det skulle være noe fyllmasse til å planere ut med, men blir stående ved at vi bygger opp med gammel slipers, slik at vi kommer i plan med den gamle pensen. "Bruk vateret," sier han, og så bygger vi pensen ferdig og bakser den på plass når den gamle er fjernet.

Da han nok legger merke til at jeg ser litt henfallen ut, sier han bare at han sender opp en vogn med pensetungene og krysset og pensetømmer. "Og," sier han, "som du ser av tegningen blir det 4 kappinger og tilsvarende boringer, og radien på kurven er også ført på. Mål og kapp og press etterpå, adjø!"

Jeg ble stående nok så tafatt en stund å kikket etter banemesteren der han skjente av sted på de tynne bena sine. Men så la jeg i vei i sammme retningen bort til medarbeiderne mine og forteller om det ærefulle oppdraget. Og på stående fot lager jeg ei skrøne og sier at vi har fått 3 dager å gjøre det på. Vi kunne nemlig vente selve basen tilbake innen omtrent denne tiden og hadde jeg først fått denne oppgaven, så ble det nok ikke så lite av en prestisjesak å få pensen fiks ferdig før basen kom og overtok ledelsen av det hele.

Det var jo så helt riktig som banemesteren sa, det var ikke på noen måte noen "heksekunst." Vi hadde jo den pensen som skulle erstattes liggende der, og så gjaldt det bare å vinkle seg ut fra spissen av denne og få plassert de nye pensetungene riktig, så det ikke var noen skjevhet når den skulle skiftes inn. Deretter var det jo bare å følge målene på tegningen, og arbeide ufortrødent videre. Og ferdig ble vi til den tiden vi hadde bestemt oss for.

Banemesteren besiktiget den selv og sa at det var akkurat som han skulle gjort det selv. Dette skulle formodentlig være den beste attest vi kunne få for strevet vårt, og det fikk klare seg.