Porselensfabrikk og kirke levende kulturminner i Porsgrunn.

Aasmund Beier

Porsgrunds Porselænsfabrik har en helt spesiell posisjon i vår bevissthet, lokalt og nasjonalt. Porsgrunns identitet som by er også sterkt forbundet med denne kunstindustrivirksomheten som med sitt mer enn 110-års sammenhengende historie er både tradisjonsdannende og nyskapende. De gamle bygningene er fremdeles i bruk og de vakre teglstensfasadene som speiler seg i elven, er i seg selv historiefortellende og kulturminner av stor verdi.

Porsgrunds Porselænsfabriks historie er fra starten av vevet sammen med den katolske menigheten i Porsgrunn. Fagarbeiderne som var nøkkelpersonene på den nystartede fabrikken, kom fra Tyskland og Bøhmen. Disse sentraleuropeerne var katolske innvandrere til det protestantiske Norge. Under de nye kulturelle forhold savnet de sterkt nærværet av sin egen kirke. Samtidig var dette en ekspansjonstid for den katolske Kirke i Norge som pånytt kunne etablere seg etter adskillelsen som fulgte av reformasjonen. Det lå derfor godt til rette for å opprette en ny menighet i Porsgrunn.

Dette skjedde i 1890. Et år senere kom de første St. Joseph-søstrene til Porsgrunn og begynte sitt virke med sykepleie og etterhvert sykehusdrift. Men først i 1899 fikk menigheten bygd egen kirke, Vår Frue kirke, formet etter modell av norske middelalderske stavkirker. I inneværende år feires kirkens 100-års jubileum.

Slik er bedrift og arbeidsplass og kirke og menighet forbundet med sitt felles, historiske utgangspunkt og forankring i tradisjonen. Med sitt kontinentale utspring, faglig og kirkelig, knyttet porselensfabrikken og de katolske fagarbeideme byen og vårt distrikt med nye bånd til det europeiske kulturfellsesskap.

«Det hvite gull» i Europa har en rik historie. Det var først i 1709 at det lyktes Johann Friederich Bøttger i Meissen, en alkymist som med alle sine mislykte forsøk på å lage gull, var satt i fangenskap hos fyrsten, August den Sterke av Sachsen.
Dette ble begynnelsen på en eventyrlig utvikling av europeisk porselensindustri gjennom 17 og 1800-tafiet. I denne sammenheng varte det lenge før vi fikk en norsk fabrikk. Men i 1885 var tiden moden i Porsgrunn.

Et ekspansivt næringsmiljø, den tekniske, industrielle og økonomiske utvikling, ja selve tidsånden virket for grunnlegging av ny industri og virksomheter. Allikevel må man si det var stort tenkt og stort gjort å våge å starte en porselensfabrikk med sine krav ikke bare til kapital, men spesielt til fagkunnskap og kompetanse som måtte hentes utenfra.

Konstituerende generalforsamling ble holdt den i 1. mai 1885. Vanntomten på Vestsiden ble erhvervet og allerede høsten 1886 stod fabrikkbygningene klare. På mindre enn to år var fabrikken reist, og man produserte porselen av ypperste kvalitet. Noen av disse som ble merket med «Porsgrunds Porselænsfabrik 1. Brænding 11. februar 1887» vises i porselenssamlingen på Porsgrunn Bymuseum. Etableringen var i seg selv en bragd det står den største respekt av.

Den fremragende, tyske ingeniør og porselenseksperten Carl Maria Bauer som ble fabrikkens første direktør, laget utkast dl bygningene og deres tekniske utrustning, mens utøvende arkitekt var Waldemar Hansteen som på denne tiden, 1884 - 90, virket i Skien. I mars 1886 hadde han tegningene klare og murerarbeidet ble gitt til murmester Eriksen i Skien.

Arkitekt W. Hansteen er lokalt mer kjent som arkitekt for Skiens Sparebank som med sin utforming og ornamentikk, tårn og spir, har nygotikkens stilpreg. Porselensfabrikken viser derimot en tidstypisk industriarkitektur med sine upussede teglstensvegger og et nøkternt uttrykk som likefullt vitner om en allsidig og dyktig arkitekts talent, om godt grep om form og håndverksmessig detalj.

Når vi betrakter disse bygningene, er det et viktig assosiasjonsmessig poeng at en porselensfabrikk som produserer «keramikk» av fineste sort, oppføres av et annet keramisk materiale som det røde tegl.

Arkitekt for den katolske kirken var Haldor Børve som hadde egen praksis i Porsgrunn. Da han fikk oppdraget med å bygge kirken skal han ha utbrudt: «Min drøm skal altså gå i oppfyldelse». Kan hende hadde han lenge gått med ideen til en ny «stavkirke».

I dette spesielle prosjektet kunne nasjonalromantisk dragestil historisk begrunnes. Når den katolske kirke skulle gjenreises i Norge, hva var da mer nærliggende enn å ta utgangspunkt i nettopp stavkirkene, som var reist i katolsk tid og som dessuten var aktet på som noe av det mest særmerkte overhodet av norsk middelalderarkitektur. Den 8. oktober 1899 ble kirken innviet.

Arkitekt Børve klarte å formidle stavkirkenes tradisjonelle form og struktur i sitt prosjekt, ca. 700 år etter at de opprinnelige stavkirkene ble oppført i Norge. Man kan med utbytte lese den middelalderske, kjente «Stavkyrkjepreika». Den symbolikken som der knyttes til kirkebygningens forskjellige ledd, gir også forståelse av Vår Frue kirke som byggverk.

Interiøret i kirken viser dette tydelig i grunnplanen, sideskipene med omgangen og i de konstruktive ledd som stolpereisningen med «planketenger», rekkene av Andreaskors, takkonstruksjonen med saksesperrer m.m. Søylene har malte terningkapiteler med Urnesdyr malt på. Dragene bukter seg i den ornamentale utsmykningen i korbuen og utvendig på mønekammene,

Kirken ble oppført på tomten hvor Folkets Hus nå ligger, men i 1937 ble den flyttet over gaten. Kirken ble rullet hel over på skinner. Dette var i seg selv et beundringsverdig prosjekt, men styrken og den faste strukturen som stavkirkekonstruksjonen gir, var sikkert vesentlig for at flyttingen av kirkebygningen lot seg gjennomføre på denne måten. I forbindelse med flyttingen ble våpenhuset bygd ut slik det fremdeles står. Senere har kirken også gjennomgått reparasjoner og noen tilpasninger, som er gjort med respekt for helheten og arkitekt Børves idé.

Ellers er Børve kjent for Hotel Dalen, Rådhuset og Meieriet i Porsgrunn og en rekke privatoppdrag. Børve, Hansteen og mange av de andre fremragende arkitektene som gjorde seg bemerket i Norge i samtiden, var utdannet i Hannover. De hadde grundig skolering i historiske stiler og form og slikt sett et vidt repertoir for å velge det stilpreg som var egnet eller foretrukket til de enkelte oppdrag. Samtidig må vi verdsette det gode håndverk som var avgjørende for gjennomføringen av disse prosjekter og bygningsverk. Porselensfabrikken og Vår Fruees kirke er blitt stående som monumenter over sin tid og som viktige kulturminner med en stor symbolverdi knyttet til historie og fortid som til nåtid og fremtidshåp.

Aasmund Beier er konservator ved Porsgrunn Bymuseum.