Høitidsdag i Porsgrunn 10. okt. 1937

«Plu grande si, ma non di te plu bella -».

I en gammel beskrivelse av Porsgrunn heter det: «Den senere toldbodø lå på en øde med pors bevokset grunn -» og av denne lille porsplante (myrica gale) fikk byen sitt navn og sitt våpen, hvis annen halvdel bærer et anker, håpets symbol. Og man tør nok med sannhet hevde at dagen den 10. oktober 1937 stod i blomstenes og forhåpningenes lyse tegn. Blomster kranset vår vei hvor vi gikk - roser blomstret som skulde det være midtsommers langs den praktfulle opkjørsel til St. Josephs hospital - i flere uker var de blit dekket hver natt med presenninger at ikke kulden skulde ødelegge dem tør festdagen. Og roser slynget sine røde klaser om Guds mors billede inne i hennes egen kirke. Men så er vi jo også i måneden som bærer blomstens betegnelse: i selve rosenkransmåneden. Og så var det jo også selve rosenkransens dronning som kalte oss til fest - vikariatets eneste kirke, viet hennes hellige navn: mater boni consilii, Vår Frue kirke i Porsgrunn. Og vi kom. Vi kom fra Oslo, Drammen, Fredrikstad, Tønsberg, Arendal, Kristiansand - ja selv så langveis borte fra som fra Stavanger. Der var bragt mange ofre for at dette kunde bli mulig -men alle ofre fikk sin rikelige belønning og det blev en dag som vil bli stående i minnet som «en dag av dine» slik ordfører Wright, Porsgrunns menighets primus motor ønsket det i sin tale. Det var en dag i «Herrens forgård» - en dag viet det Guds rike som er «mitt i blandt» oss. En god, en glad, en skjønn dag som det dessverre skjenkes oss få av i livet - antagelig fordi vi ikke alltid er lydhøre overfor dem - vi følger ikke alltid kallelsen fra våre trosfeller når de sender bud og ber om lov til å gi også oss andel i sin glæde. Men denne gang så kom vi med vår biskop i spissen - han som selv tilhører en kongregasjon viet til Guds mor, og som i sitt første hyrdebrev stillet virket sitt under hennes særlige beskyttelse. Til ham sluttet sig 9 prester med sin ærverdige nestor pastor Riesterer, yngst av sinn. Det var mgr. Irgeris og pater Notenboom samt pater de Paepe fra Oslo, pater Rommelse fra Stabekk, pastor dr. Sund fra Tønsberg, pastor dr. Gorissen fra Arendal, pastor Dietrich fra Kristiansand - og endelig og selvfølgelig Porsgrunns egen elskede og aktede sogneprest. Ialt kalte kirkeklokken over 200 katolikker sammen, da det blev ringt til den første messe og prosesjonen satte seg i bevegelse fra prestegården. Også de herværende søsterkongregasjoner var fyldig representert, idet mére Zoé og moder Antonia kom fra Oslo, og søster Regina, Porsgrunns St. Joseph hospitals mangeårige priorinne, fra Drammen. St. Franciskus-søstrene hadde sendt moder Camilla og en søster til fra Arendal og to St. Elisabethssøstre kom fra Tønsberg.

Men hvilket arbeid var ikke gått forut før man kom så langt! Vi fikk et svakt inntrykk av det da vi kom dagen før. Det var jo ikke alene kirken som skulde vigsles igjen efter sin flytning, idet var også menighetens nye forsamlingshus med foreningslokale og skolerum - og det var denne kombinasjon som gav denne høitidsfest sitt spesielle preg, sitt spesielle katoIske preg. Men som også gav vertene dobbelt arbeid.

Vi tok oss først en tur op til St. Josephs hospital, det store og vakre bygg som ligger høit og fritt med den før omtalte praktfulle opkjørsel der deler sig på begge sider av et anlegg omkring en vakker statue av St. Joseph med Jesubarnet på sine armer. Hospitalet selv er omgitt av et stort og dekorativt haveanlegg, bygget op i terrasser av dets dyktige vaktmester Elseth, og selvfølgelig har det en Lourdes-grotte. Det faller i to deler: en eldre fløi som utgjør den oprinnelige bygning og har fått en utløper i en sidefløi som utgjør kapellet - og den helt moderne utstyrte hovedbygning med sin praktiske innredning og mange sindrige anordninger til lettelse av det daglige arbeid. Bak den eldste del av hospitalet ligger forresten en morsom og meget dekorativ gammel låvebygning som like inntil nu bl.a. også har gitt plass for skolen.

Tross den travelhet som hersker, idet søstrene foruten det daglige arbeid også skal være verter for lunsjen i foreningslokalet efter innvielsen og derfor arbeider om kapp med menighetens damer på å ifå alt ferdig, tar moder Céline sig dog tid til å vise oss hele det store og tidsmessige sykehus hvis vakre farvesammensetninger er en fryd for øiet. Til å begynne med er det litt vanskelig å orientere sig, da 1. etasje i det gamle bygg er annen etasje i det nye - men efter hvert akklimatiserer vi oss og kan hengi oss til gleden og beundringen over alt som vises oss. Blomster og planter overalt - sol inn ad sykeværelsenes vinduer, da disse med velberåd hu alle ligger til solsiden - hyggelig opholdsrum i etagene for patienter som kan gå oppe - et stor tip-top moderne fysikalsk institutt med fem forskjellige behandlinger, røntgenfotografering m.m. Operasjonsværelser, laboratorier, steriliseringsrum - alt er som det skal være. Og som sagt: særlig bemerkelsesverdig anbragt er hospitalets mange inn- og utganger, plasert efter moder Antonias anvisninger til hver sitt spesielle bruk.

Og så kommer vi inn i det skjønne kapell, hvis buevinduer er som nedsenket i et grønt hav, idet haven høiner slg foran dem og lyset derfor spiller inn gjennem bølgende gyllengrønne grener. Foruten en meget vakker korsveiandakt har kapellet en sjelden kommunionsbenk, hvis forsete er et flettverk av smiejern, en gave fra ordfører Wright og utført i et stilfullt vindrue- og aksmønster efter hans egen tegning. Kapellet er forholdsvis nytt, men kongregasjonens virke skriver seg helt fra 1. august 1891, da 4 søstre blev sendt ned som hjelp for pastor Blom der var kommet året før. Vi skal senere komme tilbake til dette i referatet av stortingsmann Wrights tale.

Men så langt er vi ikke kommet ennu. Det er ennu bare lørdag - og fra hospitalet går vår vandring selvfølgelig til selve festens mål, den skjønne Vår Frue Kirke, flyttet, utvidet og oppusset.

Ja - virkelig fIyttet. Ned av sitt fundament som vi skimter som en annen ruinpark på den annen side av den nokså brede gate, snudd i rett vinkel, trukket tvers over gaten og reist på sitt nye fundament. Glimrende arbeid prestert av byggmester Høiseth som sammen med ingeniør Lindboe har påtatt sig utførelsen! Fire mann trakk hele kirken ved hjelp av donkraft langs et skinnelegem - lagt på stabler av gamle jernbanesviller - og så godt blev det utført at ikke en eneste liten rute er smadret, alle statuer er blitt på sin plass uten å rigge sig en centimeter - ja, sognepresten fortalte meget pussig at en av arbeiderne hadde sagt: «Dere kan godt lese messe hele dagen mens vi drar uten at dere vil merke noe!» Og efter flytningen er den blitt forlenget - bl. a. er der nu god og rummelig plass til sangerne oppe på orgelpulpituret. Kirken er forøvrig i besiddelse av et sjelden stort og fulltonende orgel, gave i sin tid fra stortingsmann Wright, likesom også det vakre Mariabillede er skjenket av ham. Forøvrig treffer vi ham i kirken hvor han sammen med den unge Hansteen-Knudsen holder på å slepe benker og bedeskamler og anbringe dem på plass, mens rengjørlngsdamene vasker omkapp og søstre samt menighetens damer smykker altrene med krysanthemer i gult og hvitt, de pavelige farver. Tross travelheten og uroen får vi et imponerende inntrykk av det høireiste kirkerum, som uttrykker det beste og mest kunstneriske i den gamle stavkirkeform. Men det er lett å merke at man ikke ønsker tilskuere ennu - på en elskverdig måte opfordres vi til å ta foreningslokalet i øiesyn, hvorpå vi trekker oss tilbake i full orden og ballanserer over et terreng, vakkert med allé og busker, men ennu uryddig, skjønt det bearbeides av en arbeidsstokk som forsikrer at det skal bli fint til imorgen - hen til foreningslokalet hvor vi treffer St. Elisabeths foreningens formann, frk. Margrethe Andersen og kasserer frk. Anlaug Hansen i full aktivitet, idet de dog elskverdig gir sig tid til å fortelle mig om foreningens virke, som består i sammen med søstrene å opkle skolebarn samt forferdige paramenter. Desverre må festen undvære det tredje styremedlem, sogneprest Reektenwalds søster, elsket og aktet som få, men nu i månedsvis syk og sengliggende.

Foreningslokalet er stort og rummelig og inndelt slik at den nederste halvdel i hverdagslivet skal anvendes til skolelokale og den øverste halvdel kan brukes til møter o. l. Ved festlige anledninger som nu, kan skilleveggen slås sammen og det hele bli et stort og prektig lokale. Bakveggen optas av en liten, men praktisk scene med påkledningsrum på hver side. En god garderobe, anretning og kjøkken m. m. fullstendiggjør et forsamlingshus som med sine klare farver og gode lysforhold er en pryd for byen og en fryd for menigheten.

Og så blev det aften og morgen - den store dag oprandt i strålende sol.

Allerede fra kl. 6 av blev det lest messer i hospitalets kapell - og fra kl. 7 begynte trosfeller fra alle kanter å innfinne sig. Den ene store rutebil rullet op for hospitalets dør og avleverte sitt innhold av feststemte mennesker - de fleste gikk til 8-messen som lestes for pastor Blom og de avdøde i Vår Frue menighet. Efterpå serverte søstrene frokost for alle som ønsket det - likeledes fikk alle de mange som kom med «lyntoget» fra Oslo, kaffe i det gamle skolelokale.

Hvem der kom - umulig å nevne navn fra alle de mange steder. Familien MüIler med hr. Leo MüIler fra Fredrikstad i spissen var fyldig representert - fra den tid han bodde i Porsgrunn har jo hr. MüIler, som også sognepresten nevnte i sin tale, stor andel i Vår Frue kirkes tilblivelse. Fra Drammen kom bl. a. formannen for St. Elisabethforeningen, fru Helene Næs - fra Oslo St. Olavsforbundets formann, bankehef Parmann, formennene for lokalleddene St. Vinsensforeningen, Mariakongregasjonen, O. K. Y. samt styremedlemmer av N. K. K. F. og M. U. L. Også Elisabethkongregasjonen var representert.

Efter hvert samledes man alle foran prestegården, og mens kirkeklokken satte i med jublende toner ordnet prosesjonen sig med biskopen, fulgt av alle prestene i spissen. Sangkoret istemte asperges me - og i strålende sol, mens de gylne blades sakte raslen, idet de dalte langtil jorden ibåret av en blid høstbris, akkompagnerte med sine dempede toner, gikk prosesjonen rundt kirken, og biskopen besprengte dens vegger.

Og så blev døren slått op - og mens den høifortjente organist Nilssen, for sitt opofrende virke ved orglet hver søndag i 25 år dekorert med den pavelige orden Bene merente, lot tonene bruse, fyltes kirken hurtig - fra orglet taltes over 200 mennesker. Så lød salmen: «På sannhets fjell», mens biskopen nyvigslet kirkerummet - den evige lampe tentes på ny og mens koret vakkert og klangfullt intonerte Griesbachers deilige «Salus infirmorum», celebrerte sognepresten messen bistått av sogneprestene Notenboom og Rommelse, mens mgr. lrgens var ceremonimester. Hs høiærverdighet biskopen holdt festtalen over ordene «Salige er de som bor i ditt hus, Herre i all evighet vil de prise dig!» Vi er alle idag glade over at dette lille skjønne gudshus har fått en ny og vakrere skikkelse og at det verk nu er blitt kronet som arkitekten og bygningsarbeiderne med flid og dyktighet har utført. Ti det er biskopen som med den hellige vigsel gjør en kirkebygning til et gudshus. Vi trenger til kirker selv i vår tid med sine veldige fremskritt på folkeoplysningens og videnskapens områder. Nettop nu trenger vi de hellige steder hvor verdens støi forstummer og vårt «urolige hjerte» kan finne hvile hos Gud. I «Brand» har Ibsen skildret en protestantisk prests tragedie da han tror at den menneskelige ville kan bli sterk og fri når den løses fra alle religiøse former og søker sig sin kirke oppe i den ville natur, som dog knuser under sin lavine den som trosser sig frem alene. Det er i det hele tatt den moderne religiøsitets tragedie at den tror at frelsen kan komme utenom Guds lov, livet i Guds Kirke på jorden. Kun i den finner vi Guds nåde. Da Gud forjog menneskene av Paradiset, fikk de lengselen efter det med sig - og overalt siden søker menneskene å finne igjen det sted hvor Gud bor. I den katolske Kirke tilfredsstilles denne lengsel - foran Tabernaklet står ingen engel med flammesverd og nekter oss adgang. Der finner hjertet fred og glede.

Håpets lampe glimter foran Tabernaklet lik et fyrtårn på livets oprørte hav som ofte truer med å knuse oss mot verdens skjær. Over hele orden stråler lyset fra utallige kjerter hver morgen når sol står op - tente kjerter på de altre, hvor prestene uttaler de hellige ord som forvandler brødet og vinen til Kristi legem og blod. I alle døgnets 24 timer går derfor Kristus som før i tiden velsignende gjennem verden og ber sin bønn: «Fader, bevar i ditt navn alle dem du har gitt mig, for at de må være ett som vi er ett!» - Tro ikke at, vi vil kunne tro på Gud og leve i Gud hvis vi ikke hadde våre kirker! Erfaringen viser at besøker man ikke lenger gudstjenestene, kastes også snart troen og alle religiøse følelser over bord. Og den som gjør det vil engang måtte erkjenne at han har mistet ved egen skyld det beste han eide i livet, uten å ha fått det erstattet med noe bedre. Han har ikke samlet sig skatter i himmelen, ti «salig er de som bor i ditt hus, Herre, i all evighet vil de prise dig!»

Gud ser ennu i nåde til vår moderne gudløse verden fordi så mange hender i kirkene løfter sig mot ham i forbønn for dem som glemmer ham - slik som han også i sin tid så i nåde til Israel gav folket seiren så lenge Moses' hender var løftet i bønn mot himmelen. Når presten i en katolsk kirke hever den hellige hostie i været i forening med menigheten, ser Gud i nåde til den jord hvorfra hans sønns bønner stiger op og han vil være oss en hjelper i hver en nød.

Derfor, har vi grunn til å glede oss over at vi har fått så vakkert et Guds hus - og med Guds mor, vår himmelske mor til vernehelgen. Vi vil be henne ledsage oss til kirken som hun engang ledsaget sin guddommelige sønn til templet - og «i all evighet vil vi prise dig» her.

Da gudstjenesten var slutt gikk alle over til foreningslokalet - nu skulde det vigsles det sted hvor ordet og sakramentene vi mottar i kirken skal bære frukt i kjærlighet, i hjelpsomhet og godhet mot vår neste. Smykket med blomster og med festlig dekkede bord ventet det oss - her var vi alle St. Josephssøstrenes gjester, og kunde vel andre bedre innlede denne side av menighetslivet enn St. Josephs alltid offervillige og gjestfrie døtre? Men aller først vigslet også hs. høiærverdighet dette sted efter at O.K.Y.'s dobbeltkvartett med friske røster hadde hyldet fedrelandet i en sang. Munter og glad klang derpå stemmene og hilste festens gleder for de mange som nu skulde ta lokalet i besiddelse og fryde sig ved livets gode gaver. Efter at frk. Anlaug Hansen hadde fremsagt en meget vakker prolog talte sogneprest Recktenwald en liten åndfull velkomst til alle som var kommet som disiplene pinsedag fra nær og fjern. Porsgrunns omegn var så rik på store katolske minner, og disse skulde bli holdt i akt og ære og verdig fortsatt - det skulde være hans og menighetens takk til biskopen for den forståelse og storslåtte gavmildhet han hadde utvist overfor dette bygg. Og sognepresten endte sin tale med å hilse sin egen kirke med Michel Angelos berømte ord da han tek avskjed med sin ungdoms verk: kirkekuppelen i Florenz, for å dra til Rom og bygge St. Peterskuppelen. Med tårer i øinene så han lenge på den, hvorpå han utbrøt: «Piu grande si, ma non di te piu bella» = større kan hende, men ikke vakrere! «Jeg sier det samme til dig, min elskede Sognekirke: andre kirker kan være større og herligere, men ingen vakrere finnes».

Den tilslutning sogneprestens ord fikk av de tilstedeværende må ha overbevist ham om at han hadde mange meningsfeller!

Så talte ordfører Wright, idet han efter sogneprestens ønske fortalte Vår Frues menighets historie. En så øvet taler som hr. Wright evner selvfølgelig å gi et iforveien interessant emne en fengslende form og vi lyttet i likefrem spenning til hvordan denne menighet har vokset sig frem samtidig med at Porsgrunns berømte porselensfabrikk blev grunnlagt i 1887. Til å oplære norske arbeidere i den vanskelige kunst å fremstille fint porcelen innkaltes folk fra Sachsen, Bayern og Tsjekkoslovakiet - alle katolikker, som i den første tid greide sig med prester utsendt fra Oslo, som leste messen i fabrikkens kontor. Antagelig hadde den kjente konvertit pastor Kragh-Tonnings virke omkring år 1879, som har satt sitt blivende spor i den frivillige forening «kirkelig fattigpleie», også forberedt sinnene. Faktum er at biskop Fallize i 1889 stasjonerte pastor Blom i Porsgrunn. Denne virket alene et års tid til St. Josephssøstrene kom. I noen år gudstjenestene i hospitalets kapell, til Vår Frue vakre kirke stod ferdigbygget 1899 skjønt en voldsom ildebrand, efter pastor Bloms efterladte optegnelser, la en del av byen i aske og også truet kirken. Siden er det gått fremad - ja, kirken bokstavelig også da den nu er rykket hen til et sted hvor dens beliggenhet er meget bedre enn før med hensyn til den sisste reguleringsplan. Og hr. Wright sluttet med noen varme og følte ord om den personlige lille verden av minner som kirken representerer for hver enkelt. Til disse minner håpet han at festen idag vilde gå inn som et kjært ledd - og uten overdrivelse tør man vel nok hevde at ordførerens håp ikke er gjort til skamme.

Efter at frk Margrethe Andersen på menighetens vegner hadde frembåret en innerlig takk til biskopen for hans faderlige velvilje mot Vår Frue menighet som nu hadde gitt sig så sterkt et utslag samt lovet at alle fremover vilde delta i menighetslivet med ennu større glede og interesse avsluttet hs. høiærværdighet den spirituelle del av festen med noen vektige ord om foreningslivets betydning som fullstendigjørelse av det vi mottar i kirken. Også han takket hver den hadde bidradd til arbeidet: arkitekt, byggmester, håndverkere, arbeidere - alle de mange katolikker i Nederland og Luxemburg som hadde støttet med sine penger - og sist, men ikke minst, søstrene og hr. Wright.

Med den katolske ungdomssang sunget av O.K.Y.s dobbelkvartet var formiddagens program ferdig og man var nu alle søstrenes gjester ved en elegant lunsj hvor foreningslokalet viste sig å kunne rumme utrolig mange mennesker og utrolig mengder mat. Hvorpå vi hver gikk til sitt.

For atter å møtes kl. 4.30 i kirken hvor var unge mer enn lovende musiker W. Schwarzott skulde gi en orgelkonsert. Vi traff der den allsidige ordfører Wright som kirketjener idet han anviste alle plass for bakefter å gå op på pulpituret og forene hvervet som klokker med opgaven å synge i Koret.

Kirken blev hurtig fyllt igjen og hr. Schwarzott fremførte et utsøkt program av Beethoven, Boellmann, Rheinberger og Back med dyp musikalsk innlevelse i komposisjonens melodi og megen teknisk dyktighet. Umiddelbart efter konsertens slutt begynte aftenandakten, celebrert av hs. høiærværdighet biskopen bistått av pastor Riesterer og pater de Paepe. Organist Nilssen var som vanlig på sin plass ved orglet mens O.K.Y. ledet sangen.

Prekene blev holdt av pastor dr. Sund fra Tønsberg som gikk ut fra een av Davids salmer som tolker lengslen efter Herrens tempel som himlens forgård. Efter å ha omtalt kirken som skueplassen for de store religiøse begivenheter i vårt liv gikk pastor Sund over til å skildre kirken som forstaden til det evige Jerusalem - det sted hvor den usynlige åndelige verden møtes med den synlige. Men serlig la pastoren oss på hjerte å minnes Peters ord: «I er en utvalgt slekt, et kongelig prestedømme, et hellig folk, et eiendoms folk». Disse ord er en formaning, en vekkelse av kallsbevisstheten om det almindelige prestedømme hvortil alle, menn som kvinner er kallte. Ved innstiftelsen av den hellige eukaristi oprettet Kristus det spesielle prestehyrde og læreembed - men alle er kallt til å være prest på åndelig vis, til å frembære åndelige ofre. Det er ikke den personlige daglige selvopofrelse i vår ferd og vår handlinger som menes med dette hvorvel denne selvfølgelig også skal utøves. Men det er en erkjennelsesprocess i vårt eget sinn som utkreves en gudhengivenhet i vårt sinns innsth]ing, n bevisst opofrelse av våre egne naturlige reaksjoner, en handling av vårt åndelige jeg overfor det lavere i vår sjel. Selv er vi den som ofrer og, den som ofres og ut fra denne erkjennelse må vi ta del i den hellige messehandling. Apostlen kaller de troende «Helligåndens tempel» - av «levende stener» bygges forgården fil Guds hus. I dette bygg er vi alle med - og som det ytre symbol har festen idag kallt oss sammen. Og pastoren sluttet sin tankevekkende preken med noen vakre og hjertelige ord om Guds mor hvis billed prydet kirken. Som «de gode råds mor» var dette gudshus vigslet henne - aldri måtte vi glemme hver de i sannhet gode råd ene var å finne.

Med «Store Gud vi lover dig!» og sakramental velsignelse samt avsyngelsen av «Gud signe vårt dyre fedreland» var så gudstjenesten slutt.

Og så oprant siste akt: den store festmiddag i Odd Fellowhuset hvortil ordfører Wright hadde innbudt alle fra fjern og nær. 175 mennesker hadde fulgt innbydelsen og placerte sig ved de rikt blomstersmykkede borde hvor hver eneste gjest ved sin kuvert fant et askebeger av Porsgrunn porcelæn som i brun dekor på hvit bunn bar et billed av kirken med angivelse av dag og år. Verten førte hs. høiærværdighet biskopen til bords og hadde på sin venstre side St. Olavsforbundets formann, bankchef Parman - på høire side av biskopen sat frk. Marie Knudtzon, Porsgrunns menighet trofaste støtte gjennem mange år. Samtidig med at ordfører Wtight bød velkommen meddelte han at der ingen taler vilde bli holdt - kun leste sogneprest Recktenwald en rekke telegrammer op, bl.a. fra Porsgrunn ordfører og borgermester, fra Dominikanerne, pére Béchaux, Fredrikstad sogneprest, menighet og søstre, likeledes fra de samme i Kristiansand, Franciskussøstrene i Hønefoss, pastor de Geus, Holland, N.K.K.F. pater Leo, familien Martin, og fra Haldep. Ennvidere bragte sognepresten en hilsen fra sin syke søster.

Selvfølgelig føltes det som et savn at man ikke i ord kunde takke dagens bærende kraft, ordfører Wright - men idet mgr. Irgens takket for maten fikk man endelig revanche, og en sann applausorkan brøt løs som bedre enn ord fortalte disponent Wright hvor takknemlige vi var for den strålende fest. Ved kaffen underholdtes vi av musikk av den unge Schwarzott som spilte utdrag av det program han skal ha på sin koncert i Aulaen i begynnelsen av november - førstefullmektig Ruyter takket alle i Porsgrunn for den på alle måter så gode dag og så rullet lyntog og biler atter avsted til hver sin kant.

Festen var slutt - men la oss takke for den ved å be for Porsgrunns sogneprest og menighet med ordene fra kirkevigselsmessens slutningsbønn: «Gud, du som av levende og utvalgte stener bereder en evig bolig for din guddomsvelde, hjelp ditt ydmykt bedende folk, at din Kirkealt som den vokser i ytre omfang, også må forøkes ved åndelig vekst.»

Bedre kan vi ikke forme vår takk