Da Breviks første kirke, «Hellig Trefoldigheds Kirke», var oppført i 1670, ble den snart utsmykket med bibelske figurer som en del brave borgere av staden i 1674 hadde bestilt hos datidens førende Kristianiabilthugger, Kristoffer Ridder. Også døpefonten ansees for å være av denne kunstner,1) men det er mulig at den er levert senere. På det metallfat, som er naglet fast til døpefonten og gir inntrykk av å ha vært en integrerende del av den helt fra først av, finnes en inskripsjon som kan peke i den retning. Innskriften lyder nemlig: THE GIFT OF CAP. JOHN WARD OF HARWICH IN ENGLAND IN THE YEARE OF GOD OUR LORD 1686.
At det høyst fordringsløse fat alene skulde være den engelske skippers gave til kirken synes lite sannsynlig. Da er det rimeligere å anta at han har bekostet hele døpefonten. Det kunde jo være noget til votivgave.
Til å legge oppi døpefonten fantes der ifølge kirkens inventarfortegnelse av i 69 i såvel et stort tinnfat som et stort messingfat.2) Senere kom det langt verdifullere fat som fremdeles er i bruk, og som her skal nærmere omtales.
Det er et praktfullt arbeide i drevet sølv, skjenket til kirken i 1733 av den velstående «Negotiant i Lahdestædet Brevig og Borger til Kjøbstaden Scheen» Jacob Nielsen Leerstang og hans hustru Boel Axelsdatter.3)
At dette sølvfat som virker så gedigent, ikke bare ved sin størrelse og vekt,4) men også ved sin kunstnerisk skjønne utforillning, har vært ettertraktet av samlere er ikke å undres over. Det fortelles således at det i sin tid ble budt 2000,- kr. samt et like fullvekti- sølvfat i bytte. Hvorvidt dette medfører riktighet er ikke godt å få avgjort, men - se non é vero, é ben trovato. Kanskje vi kan ta det som et lite vidnesbyrd om Breviksfolks store tanker om dette klenodium som de fleste av dem iallfall en gang i sitt liv har vært i berøring med - da de på kjærlige armer ble løftet over det og mottok dåpens hellige bad.
Hvilken mester er det så som har skapt dette skjønne døpefat? Da det bærer signaturen O. S. synes det å ligge mest iiær å tenke på Skiensgullsmeden Ole Stær som just bruker dette stempel, og arbeidet er også fastslått som hans.
Ole Jensen Stæhr nevnes som gullsmed første gang i 1720 (lærebrev 6/11 1720), tar borgerskap som gullsmedmester i Skien 1723 og blir av amtsmestrene H. D. Glassen og O. Bechmann i Skien anbefalt til å innskrives som mester i lauget.
Foruten døpefatet i Brevik har han bl. a. forferdiget kalk og disk til Gjerpen kirke.5)
Slekten Stær er formentlig mindre kjent og visstnok ikke gjort til gjenstand for genealogisk gransking, men en del arkivopptegnelser kan dog meddeles. Om en Christen Jensen Stær (antagelig bror av gullsmeden Ole Jensen Stær) heter det at han 24/4 1732, sammen med flere borgere, møter i Rådstueretten i Skien «for at give deres betenkning - i anledning Deres Mayestæt i egen høye og hellige Person er venteiides til Landet» og muligens klinde besøke Skien. I 1735 hører vi at Christen Jensen Stærs hus er strøket med ved Skiens brann og at han har solgt branntomten til Hans Gregersen. I 1739 møter vi ham som en av takstasjonsmennene for Skiens arresthus som da var nybygd. I I 761 støter vi på navnet Stær igjen hos en Peder Christensen Stær - rimeligvis sønn av forannevnte.
Endelig er en Mads Jensen Stær oppført i borgervæpningsrullen for Skien 1801. Han oppgis å være snekker, 57 år gammel.6) At han som født omkr. 1744 skulde være bror av Christen Jensen Stær eller Ole Jensen Stær synes lite rimelig, idet sistnevnte jo ble gullsmedmester alt i 1723 og da selvsagt var en voksen mann. Men en slektning har han nok vært.
Om gullsmeden Ole Jensen Stær hører vi at han 1/10 1746 får skjøte på Nils Winthers gård i Prinsens gate i Skien for 600 rdl. (tinglest s. å.) I 1774 ga rektor N. Winther obligasjon På 400 rdl. til Ole Jensen Stær, som i 1749 transporterte den til Jens Baar (avlest 1753). At gullsmedyrket har vert innbringende, så han etterhånden er blitt noget av en formuende mann, synes ogsa å fremgå av at han har vært overformynder, et hverv han frasa seg i 1754. Det var nemlig kun formuende menn som ble tatt til overformyndere, da de måtte stå ansvarlige for umyndiges midler.7)
Er døpefatet i Breviks kirke et typisk uttrykk for hans håndverks standard, kan det ikke undre oss at han fikk et navn og ble betrodd oppgaver som kastet noget av seg og gjorde ham til en holden mann. Har han selv tegnet utkastet til fatet, kan vi si at han ikke bare var en dyktig håndverker, men en ganske betydelig kunstner.
Hvordan ser det så ut dette klenodium? Det som først og fremst påkaller oppmerksomheten er en ganske stor haut-relief medaljong i fatets bunn. Det er en fremstilling av syndfloden. Med stor dramatisk kraft og frodig fantasi er katastrofen så levende fremstillet at en uvilkårlig kjenner medynk med de ulykkelige som kjemper sin fortvilede men håpløse kamp mot de rasende elementer. Det er en klar illustrasjon til den strenge lov: Syndens lønn er døden.
At slangen mellem de andre dyr som forgår i syndfloden (hest og ku, hund og katt), har fått en central plass i bildet, er ganske betegnende. Som symbol på syndens utakt og medvirkende årsak til den fryktelige katastrofe, opptrer den vel etter kunstnerens intensjon som en allegorisk figur midt i en forøvrig realistisk fremstilling. Kanskje kan den eiendommelighet at slanget] ,ynes å holde seg bedre oven vanne enn de andre skikkelser tydes derhen at det er forbundet med den største vanskelighet å fi druknet og dødet den gamle, onde natur. Hvem vet - kanskje det eticlo- har foresvevet kunstneren noget av det vi møter i Horats' sentens; Naturam expeIIas furca, tamen usque recurret.
Mest fremtredende i bildet er allikevel Noas ark, et temmelig rundbuket skrog med et stort hus på dekket. På det øvrige bundfelt utenom dette bildet av syndfloden står det da også inngravert flg.:
I Pet: 3 V: 20.21
I Noæ Tid Bereddes Arcken, I Hvilchen Faae, det er 8te Siæle bleve Frelste, Ved Vand: Til Hvilchet Daaben Svarer, som Giør os Salige.
Dessuten er der omkring bildet en inskripsjon i to linjer som lyder slik:
I Vand den den Første Verden Fich Sin Grav og
Gandske Undergich, Syndflodens Vand det Giorde:,
Dog Archen Fri Fra Vandel blev, Det Vunder Sckib
Udruchned Drev, Med Otte Inden Borde.
Saa Druchner Daabens Hellig Søe, Den Gamle Adam
Som maa Døe, Med Lyst og Laster Sine:,
Men Hvo Som Frelse Vil Sin Siæl, I Daabens Arck,
hand blive Vel, Og Frem i Dyder Trine.
Etter det siste ord kommer så initialene O S innstemplet, gullsmedkunstneren Ole Stærs signatur. På fatets forholdsvis brede kant er der - innrammet av blomster, blad og frukter - parvise felter med inskripsjoner som illustreres av bibelske relieffer. Dertil et bredt skjoldformet felt som vel har fått den beskjedneste plass, men dog er ganske viktig, idet det forteller hvem der har gitt fatet til kirken:
I Brevig Først vort lives Laab: I Brevigs Kirche fick vi dsab
I Brevig boede Roelig
I Brevig Venter Vi vor Grav: Til Daabens Zür det Daabs Fad gav,
I Himlen Sidst vor Boelig.
Jacob Nielsen Boel Axelsdatter
St. Hans den døberis dag den 24 Juni
1733.
Midt imot dette felt, på den annen side av fatet og dermed midt over bildet av syndfloden og arken, er der en fremstilling av Jesu dåp. På billedfeltet er her følgende inskripsjon:
Math: 3 V: 17 Denne er Inni Elskeligt Søn.
i tekstfeltene til venstre og til høyre for bildet heter det:
Af Døberen I Jordans Flood,
Wor Frelser Sig Døbe Lood.
En Himmel-Røst Bebreved
Ham Titul af Guds Elskte Søn
Der Aanden Som en Due Schiøn
Ham Kraftig Oversveved.
Der Vidnet blev hver Christens Daab
Og Fyldt med Lifsens Store Haab
At Aand med Vand Foreenis
Og Giennem-Guder Saae det Vand
At hver et Adams Baren Kand
Guds Børne-Ræt Forleenis.
Neste bilde fremstiller omskjærelsen og har over bildet teksten;
Deut: 10 V: 16 Omskiærer eders Hierters Forhud.
Teksten i feltet på siden av dette bilde lyder:
Her I Vises Frem en blodig Pagt
Naar Jøde-barnet Spee og Svagt
Sit blod maa Lade rinde
Omskiærelsens den blodig Kniv
Betegned kun af Syndsens Liv
Af Hiertet bør Hensvinde.
Den Sckiære-Kniv er Syndsens bod,
Nu Pagt i Vand og ey i blod
Gud med hvert Barn Opretter:
Enhver Sin Daabs Betydnig bær
Om Gammel Adam Skaaren er
Og Synd sit Liv Tilsetter.
Bildet midt imot viser at Filip døper den etiopiske hoffmann. Tekst i bildefeltet:
Actor: 8 V: 36 See der er Vand. Hvad hindrer mig at Døbis.
Teksten i feltene på sidene av dette bilde lyder:
Af Hedning Strax en Christen mand
Blev Moorland Kamersvend paa Stand
Da Daabens Vand ham Rørte:
Hans Døbe-Funt Var Floden Nest
Hans Vogn var Choor - Phillipus Præst
Saa glad Sin Vey hand Kiørte.
Glem Ey den Dag da du blev Døbt
Og ey den Gud, Som dig har Kiøbt
Derom Philippus Læste
I Aandsens Drift Far derpaa Frem
Til du I Himlen Faaer det Hiem
Og saa din Daab Befæste.
Kristoffer Ridders døpefont, som i mere enn 200 år har båret dette dyrebare klenodium hver gang de små skulde bæres frem til dåpens hellige bad, har måttet dele skjebne med så mangt et kirkelig kunstverk - den er blitt overmalt. En trist gråaktig farve, som skal gi illusjonen av at døpefonten er hugget av granitt, har skjult de opprinnelige, friske farver som gjorde interiøret i Hellig Trefoldighets Kirke så levende og interessant. Forhåpentlig er den tid ikke så fjern da den atter kan fremtre i sin rette farveprakt. Da vil Ole Stæhrs vakre døpefat komme ennu mer til sin fulle rett, og det hele vil bli en severdighet av rang, ikke bare for Breviksfolk, men også for andre som besøker Breviks kirke.
Noter:
| utdrag (s.18-25) fra
Historielaget for Telemark og Grenland. Aarsskrift 1946 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |