Utdrag fra: Spennende år

Opprinnelse og oppvekst

av Aksel Zachariassen

Min far var svensk, født i Nedre Luleå i 1853 som den yngste av småbruker Zachris Nilssons tre barn. Jeg vet ikke stort om min bestefar, bare at far, da bestemor døde, ble sendt til slektninger på en øy ute i Bottenviken. De har antagelig vært fiskere, for der lærte han bl.a. å binde garn, og der ble hans kjærlighet til sjøen vekket. Han drog til sjøs, og 22 år gammel ble han styrmann på ei seilskute. Dette førte ham ofte til Norge, og her likte han seg bedre. Forholdene var friere og fattigdommen ikke så påtrengende som i svensk Norrland. Men at han kom til å slå seg ned i Porsgrunn og tok skippereksamen der, skyldes sannsynligvis det at han møtte henne som skulle bli min mor, Karen Nilsen fra Ulefoss. Hun var den eldste av filermester Nilsens tre barn. Familien flyttet imidlertid til Porsgrunn hvor Nilsen fikk arbeid hos brødrene Jens og Knut Hauland som drev et skipsbyggeri.

Da begge mine besteforeldre døde, kom mor til den ene av disse brødrene, Jens Hauland, som eide et hus med stor tomt og hage i Kjølnesgate 9. Her var hun som en datter i huset inntil hun, 22 år gammel, giftet seg med far som hadde flyttet til Porsgrunn og fått norsk statsborgerskap. Gjennom mor kom han inn i et religiøst miljø, sannsynligvis hos Jens Hauland som var dypt religiøs. Da hans hustru døde, kjøpte far huset i Kjølnesgata og Jens ble boende hos oss, og vi oppfattet ham som en bestefar. Mor hadde omsorgen for ham til han døde i 1909.

I det religiøse miljøet far kom inn i som ung mann, ble han grepet av en av de mange vekkelsene som hyppig forekom på denne tid. Hans omvendelse var sterk og oppriktig, og han forble resten av sitt liv en overbevist troende. Han var kritisk innstilt til statskirken, riktignok, og sterkt påvirket av metodistkirken og John Wesleys forkynnelse som han hadde lært å kjenne i England. Dette kom til å prege vårt hjem og til dels også vår oppdragelse. Selv var jeg allerede på et tidlig tidspunkt kritisk innstilt til kristendommen, og allerede før jeg var voksen, diskuterte jeg ofte med far om dens grunnverdier.

Mor delte fars livssyn, men hun hadde et mildere gemytt og et lysere sinn, skjønt det nok var preget av sjømannskonenes evige uro og engstelse for dem som var ute på havet. Før telegrafens tid kunne det gå måneder uten livstegn, og uten at man ante hvor de var havnet. At så mange av dem søkte tilflukt i gudstro er i og for seg naturlig.

I seilskutetida var Porsgrunn en betydelig sjøfartsby. Takket være en god skippereksamen og et godt rennomé fikk far straks ei skute å føre for en av de mange Porsgrunnsredere. Selv sier han i sine etterlatte papirer, at han i 1903 hadde ført seilskuter i 19 år. Ennå husker jeg navnene på noen av dem, «Fredsel» og «Palmer» bl.a. De fleste gikk på langfart - far kunne være borte flere år av gangen. Mor var av og til med ham, det var skipperkonene ofte, en gang var hun med helt til Sørøst-Asia - hun kunne fortelle om Bangkok og andre fjerne byer for undrende barn.

Far og mor giftet seg i 1882 og fikk som det var vanlig den gang, en diger familiebibel av menigheten. Her er alle barnefødslene høytidelig notert, og den skal gå i arv til barnebarn og forhåpentligvis også til senere slektsledd. Allerede året etter giftermålet kom det første barnet, en gutt som ble kalt Nils, men som bare ble et par måneder gammel. Så kom min søster Maria, og deretter en gutt til som også ble kalt Nils. Han døde bare 8-9 år gammel, og jeg kan huske mor bebreide seg at de hadde gitt ham samme navn som en avdød bror - slikt burde man aldri gjøre, mente hun. I 1893 kom bror John, den eneste av guttene som i likhet med far valgte sjøen som yrke. Selv ble jeg født 16. november 1898, og fikk altså min fars fornavn. Yngstemann Karl ble født i 1901 og er den eneste av oss som fikk høyere utdannelse. Min søster Maria døde i 1960. John slo seg til slutt ned i Oslo og her døde han for noen år siden. Yngstemann Karl lever i beste velgående, og selv om han også er pensjonist, virker han som privatpraktiserende advokat i hjembyen.

I 1894 kjøpte altså min far bestefar Haulands hus i Kjølnesgate 9 for 4000 kroner. Det var ganske stort, fire rom og kjøkken i første etasje og en mindre leilighet ved siden av et stort loft i annen, bra med uthus som også rommet en mindre leilighet. Huset ligger der den dag i dag, i det ytre uforandret, enda det er meget gammelt. Det første papiret, grunnbrev nr. 48 til Borge, senere Borgestad, er utstedt i 1703. Fra 1800-tallet er tomta bygslet av Borgestad, som så mange andre tomter i Porsgrunn. Jeg kan ennå huske at jeg som gutt måtte vandre den lange veien til Borgestadkontoret for å betale årsavgiften som var fem kroner.

Mine barndomsminner er først og fremst knyttet til Kjølnesgata og til elva som den følger langs østsiden, Lilleelva som vi kalte den, skjønt den høyere opp ble kalt Leirkup, og hadde utspring i Børsesjø i nærheten av Skien. I elva badet vi og der lærte vi å svømme, og til hjemmet hørte også en brygge og en solid pram. I vår barndom var elva fiskerik, og takket være den drev vi fiske som vi endog kunne utnytte kommersielt. Vi satte ut «stegler» som vi kalte det, lange liner utstyrt med vormer, kroker og agn. Disse festet vi på land, strakte den på skrå ut i elva og festet dem i bunnen med en svær stein. Elva var særlig rik på ål. Ennå skal retten til ålefiske være sikret på enkelte skjøter. Men det var også gildt å få fangst på krok og sluk. Det gikk uhyggelige historier om de svære gjeddene i Børsesjø, svære som mennesker ble det sagt, noe som gjorde oss en smule engstelige der vi rodde oppover elva med sluk. Men vi fikk også flyndre på steglene våre, og det har undret meg. For flyndre er da vitterlig ikke ferskvannsfisk. Antagelig må det ha vært brakkvann, for vi fisket ikke langt unna det stedet hvor elva renner ut i Storelva som igjen løper ut i Frierfjorden. Men vi fikk også ørret. En bekk et stykke høyere opp med utløp ved Vallermyrene, ble faktisk kalt Ørretbekken. Vi solgte fisken vi fanget. Min nabokamerat, Ottar Myhra (han omkom under bombingen av Herøya i 1943) og jeg var i kompaniskap, mens våre yngre brødre dannet sitt eget selskap. For det første var ikke ålen lett å få livet av. Vi spikret den faktisk i levende tilstand mot en vegg for å få dratt skinnet av. For det andre var det bare garver Frøberg i nr. 6 som ville ha den.

Om våren ble elva nyttet til fløting fra skogsbygdene i Gjerpen. Av og til kunne tømmeret ligge tett i tett, og det var en yndet sport å prøve å springe tørrskodd fra den ene til den andre siden av elva. Det hendte nok at vi trådde feil og gikk i vannet med de konsekvenser det kunne medføre. Om vinteren frøs elva til, og vi gikk på skøyter. Under isløsinga seilte vi på isflak som var løsnet eller som vi selv hogg løs. På dem kunne vi seile ut i selveste Storelva.

Bak huset vårt lå det store åpne jorder med ypperlig anledning til å leke indianer og hvit, eller til å drive sport. Nå ligger det hus tett i tett på dissejordene, men ennå har jeg ikke fått anledning til å ta det nye store skoleanlegget på Kjølnes i øyesyn. Jeg håper å få realisert en plan som redaktør Skåum i Telemark Arbeiderblad og jeg har drøftet om å skrive et par artikler i hans avis om «Min barndoms gate». Da får jeg også anledning til å vise et maleri som jeg for atskillige år siden fikk Porsgrunns-maleren Rolf Vik (som døde for kort tid siden) til å male for meg. Det minner meg daglig om min barndoms deilige elv, der det pryder min stuevegg. Men ikke bare for å vise dette maleriet, vil jeg skrive om Kjølnesgata. Det bodde flere familier der som det vil være av interessse å fortelle om, bl.a. Porsgrunns-dikteren Hans Reynolds. Han var ubetinget hva vi i dag ville kalle en kulturpersonlighet. I sin ungdom arbeidet han som journalist i venstreavisa «Porsgrunds Tidende» - politisk var han radikaler med en sterk nasjonal profil, bl.a. interesserte han seg for Norges gamle besittelser i vest, først og fremst for Island og Færøyene, men også for Hebridene og Shetland, for Irland, ja, endog for Isle of Man. Han skrev flere bøker om sine besøk på disse gamle norske områder. Men han var også dikter og skrev både sanger og viser som ennå synges, ikke minst selvsagt Porsgrunnsangen: «Sprett og i klynger der elven seg slynger ligger du Porsblomstens by.»

Utenfor hjembyen er vel likevel sjømannsvisa «Kommen ikveld fra langreis» den mest kjente. Den ble sunget første gang på Chat Noir av Porsgrunnsartisten Willums, og derfra er den siden blitt annektert av spesialister på sjømannssanger og til dels utgitt som deres egne. Melodien er, etter hva Reynolds' venn, komponisten Klaus Egge sier, antagelig fra Florida som Reynolds også besøkte og skrev bok om. Han var i det hele en meget allsidig og produktiv forfatter. Hans bøker oppbevares av eldre porsgrunnsfolk som rene klenodier. Foruten reiseskildringene har han skrevet «Telene i norsk Hærsaga» og en bok om Gimsøy kloster i Skien. Den jeg liker best er imidlertid «Tilsjøs og iland - Skisser fra en kystby» med ikke mindre enn 62 illustrasjoner, tegninger av ukjente amatører, men også noen akvareller av broren Karl.

Som gutt pleide jeg å bære det uhåndterlige, gammeldagse lysbildeapparatet som Hans Reynolds nyttet i forbindelse med sine mange foredrag om Island, Færøyene og våre andre naboland. I hjemmet til Reynolds ble den norske avdeling av IOGT dannet. Kaptein Reynolds hadde stiftet bekjentskap med den i England, og han dannet den første norske losje i sitt hjem for nøyaktig 100 år siden. Han har forlengst fått sin bauta i hjembyen. Kaptein Reynolds hadde en sønn til, og det var den før nevnte Karl som slo seg ned i Telemark.

Kjølnesgata har sitt navn etter en svær bondegård som i min barndom fremdeles ble drevet, senere har den gjennomgått store forandringer. Den har eksistert helt fra før Svartedauen, mener historikerne. Gata munnet ut i Storelva ved Osebru. Helt til ganske nylig har jeg vært av den oppfatning at brua hadde navn etter elveoset. Men så viser det seg, etter nøyere studier, at byen, fra elva og nordover, steg oppover mot en ås som gav bydelen navnet Åsebakken, og brua het altså Åsebru. En huseier hadde bygget den, og innførte avgift på passasje - det er et par hundre år siden - men da stormet bøndene sperringene han hadde ført opp og fikk avgiften opphevet.

Der hvor Kjølnesgata munner ut i Storgata, hadde Lars Andersen sitt bakeri. Han var en av de første sosialistene i byen, og ble dens første arbeiderordfører. Lars Andersen fikk ingen innflytelse på min livsskjebne og stod meg i guttedagene fjernt, bortsett fra de kakene det kunne vanke ved besøk i hans bakeri. Stor innflytelse fikk derimot den andre av arbeiderbevegelsens pionerer i Porsgrunn, steinhuggeren Ole Wang, som til å begynne med bodde i et anneks til huset vårt. Han var egentlig fra Hedmark, men kom til gruvene i Bamble før århundreskiftet. Så slo han seg ned i Porsgrunn som steinhugger. Vi barna, og ganske særlig jeg, kom i et nært forhold til de barnløse Anne og Ole Wang. De tok seg av oss når mor fulgte far på langfart. Den nære kontakten med Wangs fortsatte også etter at de flyttet lenger bort i gata.

Wang var sosialist og IOGT-mann. Steinhuggeriet utviklet seg etter hvert til å bli en ganske betydelig affære etter småbyforhold. Rik ble han vel ikke, men økonomisk var han nok bedre stilt enn de fleste arbeidsfolk i byen, uten at det gjorde ham mindre interessert i arbeiderpolitikken. Den stod ikke høyt i kurs i Porsgrunn til å begynne med. Noen arbeiderby var den da heller ikke. Den hadde to større bedrifter, et ganske stort mekanisk verksted og en porselensfabrikk. Begge eksisterer ennå. Det var skipsfarten og skipsbyggeriene som dominerte byens arbeidsliv, og sjøfolk har vel egentlig aldri vært særlig opptatt av politikk.

Likevel fikk byen sin egen arbeideravis allerede i 1905, den første i Telemark. Det var en typograf ved navn Alfred Nilsen som gikk i gang med den. Senere endret han sitt etternavn til Aakermann. Avisforetagendet var selvfølgelig dumdristig, og da han mislyktes i å få de forholdsvis nystiftede arbeiderforeninger i fylket til å overta den, gav han opp, og drog til Amerika. Her fikk han ansettelse i den store norsk-amerikanske avisa «Skandinavien» i Chicago, og spesialiserte seg der på tittelteknikk, det vi nå antagelig ville kalle lay-out, og som meget tidlig ble utviklet i amerikansk presse. Men like før den første verdenskrig kom Aakermann hjem igjen og ble redaksjonssekretær i partiavisa i Skien, «Bratsberg-Demokraten», hvor også jeg havnet og kom til å nyte godt av hans journalistiske ferdigheter. Jeg var ganske flink på folkeskolen og fikk derfor friplass på den fire-årige middelskole som bygde på femårig folkeskole. Blant mine skolekamerater der - og jeg får vel også si mine konkurrenter - var Henrik Haugstøl. Han ble også journalist og endte som stjernereporter i «Aftenposten». En annen var Halvor Dolva, som ble sogneprest, men er bedre kjent som Norgesmester i diskos i et par år.

Mange pressefolk som har trådt sine barnesko i aviser i Porsgrunn og Skien, har havnet i Oslo-avisene. Alfred Aakermann, Georg Svendsen og jeg selv kom alle i lengre eller kortere tid til å virke i «Arbeiderbladet». Noen kom til «Aftenposten», først og fremst som nevnt Henrik Haugstøl som etter læreår i Skiensaviser, via Bergen Tidendes Oslokontor kom til «Aftenposten». Han spesialiserte seg på lokalhistorie fra Oslo og skrev flere bøker i denne genre. Den stillferdige Kari Haugholt fra «Porsgrunns Dagblad» kom også til «Aftenposten» etter å ha forsøkt seg som utgiver og redaktør av en lokalavis i en av Oslos forsteder. Det varmet meg da skaperen av OBOS, Martin Strandli, som jeg i en tid samarbeidet med, omtalte Haugholt i meget rosende vendinger fordi, som han sa, han alltid var å stole på slik at han trygt kunne fortelle ham ting som ikke skulle komme på trykk.

Den fremste pressemann fra distriktet må nok likevel sies å være Chr. A. R. Christensen som ikke bare var en av grunnleggerne og den første sjefredaktøren for den moderne «Verdens Gang», men også en av Fellesprogrammets fedre som representant for Venstre. Men først og fremst var han en fremragende kjenner av moderne politisk historie. Hans bøker om krigs- og etterkrigstid i Norge ligger på høyeste plan. Christensens svoger Arne Østvedt som også var skiensmann, gjorde også en betydelig innsats i «Verdens Gang».

«Dagbladet» sikret seg Jørgen Juve som sportsmedarbeider allerede mens han var på topp som fotballspiller. Juve gjorde avisa til en førsteklasses sportsavis, men viste seg også å være i besittelse av betydelige generelle journalistiske kvalifikasjoner - i høst kommer også han med erindringer. Selv om han lenge har vært pensjonist, leverer han hyppig små pussige bidrag i sin gamle avis. Birger H. Andersen kom også til «Dagbladet» etter læreår i «Porsgrunns Dagblad». I mange år ble han ansett som det faste, solide midtpunkt i en mangfoldig redaksjon. Jahn Otto Johansen regner seg også som porsgrunnsmann, og han er jo nå en av «Dagbladet»s sjefredaktører.

Den berømte Nordpolsfarer Hjalmar Johansens sønn, Per, startet i Skienspressen, og endte i Oslo, først i «Morgenbladet». Siden ble han knyttet til Rederforbundet og ansett som en betydelig kapasitet på økonomisk journalistikk.

Søskenparet Finn og Ruth Bjørneboe, fetter og kusine til forfatteren Jens, må også regnes som porsgrunnsjournalister, Finn er nå pensjonist etter en svær operasjon, men arbeidet lenge i «Aftenposten», mens søsteren havnet i «Dagbladet». Finn var i noen år formann i Oslo journalistklubb - det var også Georg Svendsen.

Men til pressefolk fra Skiensdistriktet må selvfølgelig også regnes Kjell Kristensen, skjønt han ikke ble pressemann i Oslo, men statssekretær hos statsministeren. Kjenner jeg ham rett, regner han seg sikkert ennå først og fremst som pressemann.

Middelskolen førte til at jeg fikk andre interesser og heller ikke tok skolegangen like alvorlig som før, selv om et par av fagene interesserte og opptok meg sterkt, historie og norsk. Det ble mye sengelesing i et soverom med parafinbelysning. Det bidrog tidlig til å svekke synet og påførte meg briller. Historielæreren min var adjunkt H. E. Torkildsen, og det er ham jeg tilskriver at jeg tidlig fikk mer enn alminnelig stor interesse for historie. Han hadde et frisinnet, radikalt syn på vårt lands politiske historie og på politikk, noe som nå var begynt å oppta meg. Jeg vanket jo praktisk talt daglig hos Wang som holdt «Social-Demokraten». Ennå kan jeg huske det gulaktige papiret og det firesidige høye formatet. Slik presse hadde avisa til 1912, og det må bety at jeg leste avisa fra jeg var 13-14 år gammel.

Arbeiderpartiet hadde nå fått en viss innflytelse i byen, og også de første representanter i kommunestyret, bl.a. Lars Andersen og Ole Wang. 1. mai ble tidlig feiret og med respektabel tilslutning. Som smågutt fulgte jeg flere år Wang i toget - det startet ved det mekaniske verkstedet på vestsida og marsjerte over Bybrua til Rådhusplassen. Av talerne husker jeg Sverre Iversen som for øvrig også hadde stiftet partiet i Porsgrunn.

Byens driftige skoleinspektør, Johan Henrik Knudsen, hadde fått i stand en gutteforening som ble kalt «Varden». Her forpliktet medlemmene seg til å ikke bruke alkohol eller tobakk - forbudet omfattet også mjød som ingen av oss egentlig visste hva var. Innenfor «Varden» ble et av landets første guttemusikkorps dannet, med organist Helland som dirigent. Han og korpset la grunnlaget for en musikkinteresse som har holdt seg gjennom hele livet. I korpset lærte jeg meg elementer noteskrift ved siden av det jeg hadde tilegnet meg selv på piano hjemme. Med guttekorpset kom vi på besøk til nabobyene, og vi medvirket i det kjempestore gutteorkesteret underjubileumsfeiringen i hovedstaden i 1914. Det var mitt første møte med byen.

Fra gutteforeningen «Varden» gikk veien naturlig over i godtemplarlosjen - «Første Norske» - som den het. Vårt hjem var fremmed for alt som het alkohol så overgangen til avhold var ikke noe problem. Innenfor losjen hadde de unge dannet sitt eget ungdomslag, «Vårheim», kalte vi det. Det var særlig her jeg gjorde meg gjeldende, både i alvor og fest. Vi hadde egen hytte utenfor byen, og her hadde vi mye moro, jenteinteresserte var vi jo også blitt.

Blant mine nye venner på middelskolen var bl. a. barna til familien Garborg som forpaktet eiendommen Aakre på Borgestad. Såvidt jeg vet var faren bror til dikteren. Skjønt jeg med min friplass ikke kunne regnes for å tilhøre byens kondisjonerte, ble en av sønnene til direktøren for porselensfabrikken en av mine omgangsvenner en stund, noe som nok bidrog til å dempe mine politiske interesser. Men i godtemplarlaget var jeg aktiv - på unggodtemplarenes landsmøte i 1915 ble jeg endog foreslått som formann, og jeg ble sendt som forbundstaler til Sverige.

Skjebnen er lunefull - jeg gjorde altså min entre i det offentlige liv som avholdstaler. Tranmæl moret seg ofte over at jeg møtte ham første gang i den egenskap. Han var jo klar over at denne interesse ikke holdt seg lenge. Jeg er ikke den eneste i arbeiderbevegelsen som har gjort min entre i avholdsbevegelsen helt til en lærte å forstå at andre sosiale problemer er minst like viktige. Jeg har i likhet med mange andre mye å takke IOGT for - det var en fin skole i organisasjonspraksis.

I losjen var det for øvrig en svenske som hadde deltatt aktivt i opplysningsarbeider i Sverige som medlem av Arbetarnes Bildningsförbund - ABF. Han fikk i stand en studiesirkel som vi kalte «Exelsior», det skulle visstnok bety noe i likhet med «Oppad og fremad». Vi arbeidet på den måten at vi etter høytlesning av bøker gikk gjennom dem i fellesskap. Det var mitt første møte med studiesirkelmetoden, den som senere skulle bli en hovedoppgave for meg. Lite ante jeg den gang at jeg ville bli den første ikke-svenske som skulle beæres med ABF's høyeste utmerkelse, gullmerket.

Men jeg var aktiv også på andre områder. Allerede som middelskoleelev kom jeg gjennom min søster i kontakt med en kristelig ungdomsgruppe. Ja, jeg holdt faktisk mitt første offentlige foredrag der - det var om Eidsvoldsforsamlingen i 1814. Da min historielærer fikk høre om det, måtte jeg gjenta foredraget i en skoletime. Det varjo mye plagiat, og det fikk jeg selvsagt høre. Man kan og må naturligvis bruke det materiale som allerede foreligger, men da må det bearbeides.

Den første speidertroppen i Porsgrunn ble dannet i uthuset hjemme hos oss. Henrik Haugstøl har skildret møtet i en fornøyelig artikkel - selv ble jeg sanitetssjef i troppen.

Min far begynte å trekke på åra, og rederne ville helst ha yngre folk som skippere. Derfor måtte han av og til dra ut som styrmann, og en kort tid jobbet han på en papirfabrikk i Skien. Vi hadde godt med uthusplass og en ganske stor tomt med hage. For å bedre på økonomien, slo far seg på småbruksdrift, hagebruk, bier og hønseavl, ja, til og med griser og en geit! Særlig lukrativ ble nok ikke denne virksomheten. Vi gutter måtte hjelpe til som visergutter hos madam Andersen ved Osebro som var hele Kjølnesgatas kjøpmann. Eller vi måtte hente skyller til grisene, av og til såkalt mask på byens gjærfabrikk. Middelskolekandidaten følte seg ikke alltid vel når han møtte skolekameratene sine i Storgata med denne transporten.

Da den første verdenskrigen brøt ut i 1914, var jeg 15-16 år og tok middelskoleeksamen med brukbare karakterer. Men heller ikke mer. De mange andre interessene og aktivitetene hadde gått ut over skolen. Det ville vel vært rimelig om jeg hadde tatt artium, men selv var jeg ikke synderlig interessert, og de økonomiske forhold hjemme var slik at jeg måtte ut i arbeidslivet. For sjøfolk stod tolletaten som noe særdeles ettertraktelsesverdig, og far fikk meg anbrakt på byens tollkammer som tollkassererens personlige kontorist. Kassereren hadde et kolerisk temperament, og politisk var han rett og slett sosialisthater. Det gikk ikke bra.

Like ved kontoret strevde Peder Hvidsten med å holde liv i en stor barneflokk og en liten venstreavis, «Porsgrunns Dagblad», hvor Hans Reynolds hadde arbeidet i sin ungdom. Men byens hovedavis var selvfølgelig høyreorganet «Grenmar» som ble utgitt og redigert av byens mektigste menn, K. H. Dyring og hans bror. I mange år var K. H. Dyring byens ordfører og innehaver av bokhandelen av samme navn som ennå eksisterer. Hvidsten måtte slåss hardt og lenge for sin avis. Men konkurransen endte med at «Porsgrunns Dagblad» gikk av med seieren etter at den fremragende avismannen, bladeierforeningens senere generalsekretær, Daniel Grini, overtok redaksjonen.

Da krigen var brutt ut, måtte jeg daglig bort i avisvinduet hvor de siste nyhetene var slått opp. En dag leste jeg at den franske sosialistlederen Jean Jaurés var blitt myrdet av en fransk nasjonalist. Såpass orientert var jeg at jeg forstod hvilken rekkevidde dette ville få for de fredsbestrebelser han hadde stått i spissen for. Da jeg kom tilbake til kontoret og fortalte min sjef denne nyheten, reagerte han slik at min karriere i tolletaten ble som Pernilles korte frøkenstand.

Medvirkende var nok også at vi unge hadde fått i stand en fredsforening. «Pax Eterna», kalte vi den - vi hadde hørt at det betydde evig fred. Under krigen ivret jo aktivistene for at Norge skulle komme med på vestmaktenes side. Den drivende kraft i fredsforeningen, Cato Dich, var sønn av byens daværende venstre-stortingsmann. Selv om han ikke hørte til mine daglige omgangsvenner, kom vi hverandre nær i fredsforeningen. Han ble religiøs og endte som metodistbiskop i Amerika.

Noe av det som ergret min tollkasserersjef mest, var nok at vi arrangerte fredsmøter, diskuterte med og tuktet byens militarister. Han hadde selv en sønn som var offiser. Men bruddet med tolletaten kom nok helst fordi jeg ble valgt som formann for et sosialdemokratisk ungdomslag i 1915. Ved siden av Vestsia var Sundjordet byens arbeiderstrøk dengang - det var ungdom derfra som ønsket å starte et slikt lag. Fra min virksomhet i losjen visste de at jeg var sosialist og ville ha meg som formann, enda jeg ennå ikke hadde fylt 17 år. Jeg er temmelig skuffet over at de som har skrevet «Porsgrunnspartiets historie» har fratatt meg denne ære som jeg også kan dokumentere, og som jeg vant i konkurranse med en eldre venn, møbelsnekkeren Waldemar Lassen.

Formannsjobben førte til at jeg måtte engasjere meg mer konkret i politikken. Politisk var situasjonen i verdenskrigens første år som antydet den at militaristiske aktivister presset på for å få Norge til å engasjere seg aktivt på vestmaktenes side, særlig etter at tyskerne satte inn med minesprengning og ubåtkrig. Nesten alle stod jo på vestmaktenes side, men det store flertall ønsket å holde seg utenfor selve krigen. Ungdomsforbundet vårt hadde laget et jakkemerke med et avbrukket gevær på rød bunn som vi demonstrativt bar ved alle mulige anledninger, noe som førte til mange konfrontasjoner som man nå kaller det - vi kalte det slagsmål. Aksjejobbingen hadde tatt til, vi opplevde at jevnaldrende, ja skolekamerater, ble rike i en fei bare ved å snakke i en telefon. Dette økte vår forakt for det kapitalistiske system, det som gjorde slikt mulig.

I 1915 var vi ellers sterkt opptatt av høstens stortingsvalg. Her skulle vårt nye ungdomslag gjøre sin første innsats. Vi forberedte oss grundig. Venstre kjørte hardt med den tvungne voldgiften, og vi tillyste et diskusjonsmøte i byens rådhus, skjønt vi ikke følte oss kvalifiserte til å delta i en slik debatt. Venstre stilte nemlig som taler ingen ringere enn Trondheimsredaktøren Haakon Løken som var en fryktet debattant. Vi bad forbundet vårt om assistanse, og de sendte oss Harald Langhelle, som dengang ikke var særlig kjent. Han hadde arbeidet på anlegg og lagt agitatoriske evner for dagen. Siden ble han jo kjent som pressemann og stortingsmann for Nordlandsbyene. Han endte som redaktør for «Arbeider-Avisa» i Trondheim, og sammen med Ole Øisang gjorde han den til en moderne lokalavis som kunne ta opp konkurransen med de sterke borgerlige avisene. Langhelle ble skutt av tyskerne under krigen.

Vi som styrte med ungdomslaget syntes det var storveies at vi skulle få en utsending fra forbundet, og ville vise det ved å ta godt imot ham. Han skulle bo hjemme hos oss, og det var ikke langt fra jernbanestasjonen. Vi leide likevel hest og trille for å kjøre ham og mottakelseskomiteen hjem - biler hadde vi ikke sett mye til dengang. Jeg inviterte endog en kusine til den første middagen så han skulle ha dameselskap. Småborgerlige manerer var vi jo flasket opp med. Langhelle hevdet seg fint i debatten med den fryktede venstreredaktøren - syntes iallfall vi.

Arbeiderpartiet hadde nominert Ole Wang som sin stortingskandidat. Noe håp om å få ham valgt hadde vi selvsagt ikke. Ved valget tre år tidligere hadde partiet bare fått 158 stemmer av 1448 avgitte. Selv om Venstre takket være det nære naboskap med Gunnar Knudsen på Borgestad hadde en ganske sterk stilling i Porsgrunn, var byen likevel på det tidspunkt en konservativ by. Ikke minst takket være avholdsfolket som ofte opptrådte som haleheng til Høyre, selv om de stilte egne lister. I ungdomslaget var vi likevel fast bestemt på at partiet skulle gjøre seg ganske annerledes gjeldende enn tidligere. Vi regnet bl.a. med å få avholdsfolkets stemmer med Wang som kandidat. Han var jo et framtredende medlem av losjen, og innehadde endog æresvervet som såkalt losjefullmektig. De unge i losjen som var sosialister, gikk hardt inn for at losjen selv skulle engasjere seg for Wang, men her støtte vi på sterk motstand fra losjens mange taleføre borgerlige. Vi tapte stort i vårt håpløse forsøk, noe som nok medvirket til å svekke min interesse for avholdssaken. Valget ble likevel en stor oppmuntring for oss. Wang fikk ved omvalget 465 av de ca. 1800 avgitte stemmer. Høyres kandidat seiret knepent over Venstres. Men ved kommunevalget året etter ble Høyres maktstilling brutt. Arbeiderpartiet fordoblet nemlig sitt mandattall og fikk valgt 8 representanter. Det er ikke for mye sagt at ungdomslagets innsats var avgjørende.

Mange fine ungdommer møttes i dette laget. En ung murer, Oscar Solberg, var spesielt aktiv, men døde tidlig av tæring. Vi reiste en støtte på graven hans, og at den heldigvis står der ennå, konstaterte jeg for noen år siden. Bakeren Anders Haug var med fra første stund, og etter siste verdenskrig endte han som byens ordfører. Men den jeg sterkest ble knyttet til var skomakersønnen Georg Svendsen fra Vallermyrene, antagelig bedre kjent som arbeiderpressens journalist og uforlignelige kåsør, Mr. George. Vi ble venner for livet. Jeg hadde lagt merke til hans humoristiske innlegg i vittighetsbladet «Hvepsen» under pseudonymet «Svensson och jag», navnet tatt fra en populær svensk revyslager. I ungdomslaget ble han den selvskrevne redaktør for vår håndskrevne avis. En av mine kamerater som har oppbevart et par årganger, overlot meg dem for en tid siden.

Georg elsket blomster over alt i verden, og på en planteskole i nabolaget kom han tidlig bort i gartneryrket. Senere ble det andre jobber til han omsider fant sin rette plass i pressen, til slutt i «Arbeiderbladet» hvor han hadde ansvar for kriminalreportasjen. Med sitt følsomme sinn var han mer opptatt av de tiltaltes skjebne enn de kriminaltekniske finesser - han søkte alltid årsaken til hvorfor de var havnet på tiltalebenken, og han raste mot sensasjonsjournalistenes hensynsløse jakt på poenger, bl.a. i et foredrag i Juristforeningen og i utallige artikler.

Georg var en fin stilist, og vi som var hans nære venner søkte å få ham til å utfolde sine evner på det kunstneriske plan, særlig lå novelleformen godt til rette for ham. Men det ble bare til noen små skisser og et par reportasjebøker.

Innenfor arbeiderbevegelsen hadde striden mellom den gamle og nye retning tatt til. Martin Tranmæl gikk inn for en mer pågående politikk og for at fagbevegelsen skulle myke opp sine organisasjonsformer slik at den mer aktivt kunne gå inn for en samfunnsendring i sosialistisk retning. Arbeiderbevegelsen skulle ikke bare innskrenke seg til å få parlamentarisk innflytelse, men utnytte massenes egen innsats for å endre samfunnsforholdene. At vi unge tok parti for Tranmæl i denne striden var nærmest en selvfølge. Vi var vel ikke så sterkt opptatt av hans faglige organisasjonsplanen, men følte oss sterkt tiltrukket av hans idealistiske forkynnelse, ikke minst av kampen mot krig og militarisme.

Vårt forbund gikk også inn for denne linjen, men mange av oss mislikte i høy grad den måten som redaktøren for vårt forbundsorgan, «Klassekampen», behandlet den gamle retnings folk på. I Porsgrunnslaget vedtok vi endog høytidelig å nekte og selge bladet av den grunn.

Ungdomslaga i Bratsberg, som dengang var fylkets navn, hadde sin distriktsorganisasjon med sete på Notodden som, da byen ble til, var noe av et senter for arbeiderbevegelsen i Telemark. Da det skulle holdes årsmøte i distriktslaget på Notodden, bebudet Olaussen at han i egen person ville møte for å ta et oppgjør med Porsgrunnslaget. Vi fant det derfor påkrevet å mønstre så mannsterke som mulig og leide en av Telemarksbåtene for turen. Jernbanen var ennå ikke kommet i gang. På møtet ble vi grovt irettesatt av Olaussen, og selvfølgelig var det da heller ikke riktig av oss å boikotte salget av vårt eget organ bare fordi vi ikke likte redaktørens skrivemåte.

Flere av deltakerne på dette distriktsmøtet kom til å gjøre seg sterkt gjeldende ved oppbyggingen av den faglige og politiske arbeiderbevegelsen i fylket, ganske særlig unge anleggsarbeidere på Rjukan. Jeg kom i vennskapsforhold til flere av dem, særlig med en rørlegger på Notodden, Erik Haugen. Senere ble han pressemann og faglig tillitsmann, men på sine eldre dager startet han en transportforretning. Like til det siste har han vært formann for, og den drivende kraft, i fylkets største pensjonistforening enda han forlengst har passert 80 år. Jeg er glad for at jeg helt siden møtet på Notodden i 1915 har beholdt kontakten med ham.

Den sterke og radikale ungdomsbevegelsen i fylket kom i høy grad til å prege den partipolitiske utvikling i åra som fulgte. Det førte til at splittelsen med kommunistene i 1923 kom til å bli dyptgående, særlig i de nedre distrikter. Mange fine ungdomsvennskap ble ødelagt, og mange ble så skuffet at de kuttet ut all organisasjonsaktivitet. Kanskje var dette den verste følgen av den indre splittelsen som norsk arbeiderbevegelse som følge av den russiske revolusjon gjennomgikk i 20-åra.