Utgitt av Brevik historielag i samarbeid med Alf Jacobsens boktrykkeri. - Brevik 1988
Det er nesten på året 180 år siden «vår» skute ble satt på vannet. Det skjedde på Cocheverven i 1809. Bortsett fra størrelsen på 65,5 commerselester, er det ikke mye en vet om selve skuta. Reder var Peder Smith Blehr.
Cocheverven heter stedet opptegnelser hvor vi tror «Brevig» ble bygd. Helt sikker kan man ikke være, da det ikke finnes opptegnelser omkring dette fra den tid. Men siden det var rederen, Peder Smith Blehrs bror, Thomas Blehr som eide denne verven på Øya, er det stor sannsynlighet for at «Brevig» ble bygd der.
I gamle dager var havnen på innsiden av Øya i Brevik opplagsplass for tømmer som ble fløtet inn fra Eidanger og Bamble. I tillegg til lasteplasser var det flere steder hvor det ble bygd skuter. Spesielt på nordsiden av Øya lå vervene tett. Der hvor Rådhusplassen ligger i dag, het det Cocheverven fra midten av det forrige århundre. Her har det gjennom generasjoner blitt bygd skuter. Ved siden av Cocheverven lå Røeverven, et navn som ble satt på stedet etter en av Breviks store skipsredere ved århundreskiftet, nemlig skipsreder Corn. Røe. Cocheverven hadde navn etter skipsreder Nic. Coch som blant annet var den første is-eksportør fra Brevik i begynnelsen av 1860-årene. Lenger ute på Øya, ved blikkvarefabrikken, ble det også bygd skuter. Salingstrand på utsiden av Øya var også et sted hvor kjølen ble strukket til en rekke skuter på 1800-tallet. - På fastlandssiden av havneområdet, der hvor «Stålpressa» (Sjøloftet) i dag ligger, var det også skutebygging. I tillegg til disse sentrale områder, ble det bygd skuter i Trosvik.
Men la oss gå tilbake til begynnelsen på 1800-tallet og se hva Peder Smith Blehr disponerte av skuter. I 1813 var det følgende skuter i rederiet:
Fører av «Brevig» i 1809 var kaptein J.R. Nybroe, Stathelle. Han førte også «Olava Peternelle» da den var ny i 1811. Da Nybroe overtok «Olava Peternelle», ble Peder A. Baar skipper ombord på «Brevig». Han hadde skuta frem til 1814. Da fikk Claus Berthel Barclay kommandoen ombord.
«Brevig» seilte med tømmer til i alt vesentlig England, men også til Holland, Belgia og Frankrike. Rederen, Peder Smith Blehr var i 1811 Breviks største eksportør av trelast. Han alene sendte avgårde 21 ladninger trelast til England det året. Verdien av dette var 19.100 riksdaler. Dette var under lisenstiden som gav et kraftig oppsving i Breviks skipsfart. Det var gode tider for alle som hadde med skip og handel på utlandet å gjøre; noe som gav store ringvirkninger i et lite bysamfunn som Brevik.
Peder Smith Blehr eide den gården i Storgaten som Brønsten eier i dag (1988). Herfra drev Blehr sin forretning med skipsfart og trelasthandel. Fra sine kontorer hadde han flott utsikt til havnen og kunne følge med på ombordlasting av trelasten, samt følge med i skutebyggingen. I 1812 ble han også eier av Ørvik gård like utenfor Brevik. Da lisenstiden var over, fikk Blehr økonomiske problemer. Han prøvde å holde firmaet gående, men i 1818 klarte han ikke sine forpliktelser lenger - og gikk konkurs. Han flyttet senere med kone og datter til Kristiansand (1822).
Claus Berthel Barclay (1784 - 1859) førte skuta «Speculation» før han gikk ombord som skipper på briggen «Brevig». Vi sakser hva Nic. W. Coch har skrevet om ham i Brevik Historielags bok «Fra Brevik i gamle dager», utgitt i 1929:
«Han tilhørte den store Barclay-slekten og blev født i Kragerø 1784. Da faren flyttet til Brevik som tollkontrollør, fulgte han med og var hjemme til han blev 16 år gammel. Da blev det besluttet i et familieråd at han "skulde prøve sin lykke på Søen". Han kom derfor tilsjøs og var skibsfører i mange år. En tid førte han eller som det stod "kommanderede" han briggen «Brevig»).
Det var bevegede tider de siste årene Claus Barclays for tilsjøs. Napoleon red jo rundt i Europa og satte op og ned på alle forhold, avsatte eller innsatte konger og fyrster efter behag og tvang dem til å ta parti for sig. Som vi alle kjenner valgte også Fredrik den 6te å knytte sin skjebne til den franske keiser, og som følge derav blev endel av våre sjøfolk beordret til å gjøre tjeneste i hans marine. Således gikk det til at også Claus Barclay kom til Frankrike for å kjempe tilsjøs på Napoleons side. Man han likte sig ikke i den franske marine, og han besluttet derfor å rømme sammen med et par kamerater. Efter mange strabadser og farer lykkedes det dem å komme frem til Danmark, hvor de var så heldige å komme med et skib som skulde hjemover hertil. De hadde allerede fått den norske kyst i sikte, da de blev kapret av en engelsk krysser og ført til England som krigsfanger. Der var de noen år og led meget ondt. Endelig kom de på en eller annen måte fri. Men hjemme lå der en arrestordre og ventet på dem fordi de hadde desertert. Der gikk rykter både om skytning og hengning, skriver Emerentze Munck i sine memoarer. Da reiste hele Brevik sig og protesterte. Imidlertid dalte Napoleons stjerne, og så døde det hele bort og Claus Barclay blev ikke hengt, men blev gift med Ole Grubbes datter - og far til mange barn.»
I 1825 finner vi ham som fører av briggen «Industrie», tilhørende madame Salige Altenburg i Skien. For øvrig var Barclay en meget samfunnsorientert mann. I 1828 ble han medlem av Breviks fattigstyre, en på den tiden meget viktig politisk posisjon.
29. januar 1835 ble han losoldermann i Brevik. I årene 1850 - 1852 var han også havnefogd i Brevik havnedistrikt som også omfattet Stathelle og Langesund. I 1836 kjøpte han gården Dalen like nord for Brevik av kjøpmann Børre Pettersen. Dalenfjæra var den gang et herlig område med store fine sletter ned mot sjøen og stranden.
I 1840 ble han valgt som varaordfører og var for øvrig medlem av formannskapet før den tid. Han bodde i det huset i Torvbakken som fra den tid har blitt kalt Barclay-gården - arkitektonisk sett en av de peneste gårder i Brevik.
| Johnny Sørensen: Brigg «Brevig». Utgitt av Brevik Historielag i samarbeid med Alf Jacobsens trykkeri 1988. - 7 s. |
|
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |