Minner fra Blekebakken

Einar Gundersen (f. 1912)

I 1885 var det her fem små hus og en bondegård. På gården var det to kuer, en gris og høns. Ja, en gris hørte til alle hus på den tiden, og godt med fisk var det i fjorden. Mikkel Olsen hadde gården. Han var bestefar til baker Olsen i Brevik (Stathelle).

Mikkel var tømmermann. Han hadde en liten skute som seilte på Danmark. Han bygde noen båter. Mikkel døde i 1905. Anne og Hans kjøpte gården i 1907. De kom fra Heistad. De hadde bare høns på gården.

På Heia lå et stort dobbelt-hus. I 1912-18 bygde Trosvik Verksted ti hus. Emil og Kristian hadde en halvbror, Hans. Han fikk tomt av mor og bygde seg hus i 1897. Kristian ble der ute på havet.

Om vinteren lå det mange seilskuter her. Det var lite musikk i våre guttedager, så vi fant på noen revestreker. Det var sytråd og harpiks som vi huket på vinduene. Vi var nede hos Anne. Hun kom ut og ropte på oss. Vi måtte komme inn å få penger for musikken. Så var vi på to andre hus. Men der var de så sinte at det lyste av dem. Hadde de fått tak i oss, så hadde vi fått godt med juling. Det var ikke noe kjære mor på den tiden. Og så var vi oppe hos skomakeren på Heia. Erik tente av en fyrstikk ved vinduet. Det så skomakeren. Ut kom han med revolveren og skjøt. Da ble vi redde Janssen var svenske.

Far hadde mange dyr. Det var gris, geiter, høns, kalkuner, ender og kaniner. Far var glad i dyra, han stelte godt med dem. - Søndag var det å ro mor til byen med egg og grønnsaker, så vi hadde mye å gjøre. Vi fisket for å tjene noen ører. Det var tidlig om morgenen, for vi gikk på skolen. Om vinteren var det sildefiske. Å ro prammen opp på Frier når det var vind, var en hard jobb for oss guttunger, men opp måtte vi. Så var det å få opp garna - det var tungt. Så var det å gd rundt med silda. 20 stk. for krona. Når det var meget sild, måtte vi ro ut til Langesund med den. Men de ville ikke gi oss noe for den. Vi fikk da til slutt noen kroner for en hel pram-last, og det var lang vei å ro hjemover. - På den tiden var det mye strøm i fjorden. Å komme rundt Strømtangodden var litt av en jobb. I dag er det lite strøm igjen.

Det største sildefisket i min tid var i 1918. Det var store skuter her etter sild. Det ble for meget av den. De fikk ikke solgt den. Det lå store hauger av sild i havene.

Det gikk en sti over fjellet og ned til stranda. Der ligger et rundt fjell. Var ikke rormannen ved stranda, gikk de opp på Berget og ropte over fjorden på rormannen for å komme over. Det ble kalt Roparberget.

I enden av stranda har vi Kollbjørn. Når seilskutene kom fra England, hadde de med seg jord for å kunne sette fulle seil hjem. Kollbjørn var en fast plass. De kalte det å skyte ballast når de tømte jord i vannet. Det var skippere som hadde hus og brygge, som trillet ballasten i land til haven. I Ekstrand, Omborgsnes og Brevik har vi fått engelsk ugrass med lange og mange rotter.

I det store fjellet ved Kollbjørn var det i mine guttedager ekko. Når vi ropte til fjellet, fikk vi svar igjen.