Produksjonen ved Øya Verksted i slutten av 30-årene og fram til 1947 bestod alt vesentlig i forskjellige typer ventilatorhetter for skip og noen enklere deler innenfor transportsektoren. Enkelte ventilatorhetter hadde i ovennevnte tidsrom og fram til 60-årene en spesiell og vanskelig utforming som gjorde at man selv måtte lage seg det verktøy og de maskiner som var nødvendig for produksjonen. Daværende eier, Mattias Vold som var en meget oppfinnsom mann, laget seg da også selv det nødvendige verktøy for produksjonen av disse spesielle ventilatorhetter. Meget enkelt og sinnrikt ble dette verktøy konstruert og effektivt i bruk var det også. Det skal ikke underslåes at personer med noe teknisk insikt av og til måtte beundre den effekt dette hjemmelagde verktøy hadde. Ettersom Øya Verksted var eneleverandør av disse spesielle og tradisjonelle ventilatorhetter i Norge, ble da også de aller fleste skipsbyggerier kunder til Øya Verksted på dette utstyr. Den årlige produksjon i kroner ble imidlertid aldri stor på dette utstyr. I 60-årene nådde omsetningen opp i ca. kr. 130.000,-, som var under 5% av den øvrige produksjon som da var i gang på verkstedet.
Fra 1947 begynte det en ny tid og en ny utvikling for Øya Verksted, idet Bamblemannen Edvin Andersen tok en fem-års leiekontrakt med daværende eier, Mattias Vold. Andersen som på den tid hadde en lang og god praksis fra sitt arbeide ved Trosvik Verksted, innstilte seg på å produsere for industrien som etter fem lange krigsår hadde mange ulike oppdrag.
Oppdragene for Øya Verksted ble også mange og til dels for store etter forholdene som på denne tid var til stede på Øya Verksted.
I 1952 var oppdragene blitt så mange og store etter forholdene at det tvang seg fram en løsning for bedre lokaliteter og bedre utstyr dersom kundekretsen og arbeidsstokken skulle kunne tilfredsstilles. Eieren av verkstedet, M. Vold, var på denne tid ikke interessert i å avhende verkstedet og utbygging av dette var derfor ikke mulig. Andersen som hadde forutsett denne utvikling, hadde i mellomtiden gjort undersøkelser angående ny tomt for oppføring av nytt verksted. Konsesjon ble gitt på en tomt liggende ved «Eidanger Jernbanestasjon» (nå bebygget av Isola Fabrikker). I siste liten, må man kunne si, idet det nærmest på dagen da oppmåling og feste av tomten skulle foregå, meddeler M. Vold at han likevel er villig til å avhende, selge verkstedet. Således ble da Øya Verksted liggende og ble utbygget mitt i Brevik by.
Det begynte nå en meget travel tid ved verkstedet, idet riving, planering, gjenfylling av gammel slipp og bygging av nytt verksted med tilhørende spisesal, garderober m.m. måtte foregå samtidig med produksjonen som på denne tid var kommet i god gjenge. Under disse utrivelige arbeidsforhold utviste daværende arbeidsstokk en enestående holdning til sin arbeidsplass og arbeidsgiver, idet disse med stort tålmod deltok vekslende i produksjonen og oppbyggingen av verkstedet.
Det ble etter hvert de store oljeselskaper som ble verkstedet største kunder og arbeidsstokken økte ved verkstedet ettersom oppdragene ble mange. I tiden fram til 1967 ble det levert og montert omkring 250 oljetanker i størrelsesorden 100.000 til 9 millioner liter. Disse tanker ble da laget i deler ved verkstedet, fraktet til anlegget og montert (sammensveiset) med utstyr, trykkprøvet og godkjent før leveransen kunne avsluttes.
For å kunne danne seg et inntrykk av dimensjoner på disse største oljetanker kan nevnes: Vekt ca. 500.000 tonn stål, diameter 29 meter og høyde 15 meter. Tankene ble montert på diverse anlegg liggende fra Lindesnes til Nordkapp, og de montører som fikk delta i disse oppdrag fikk da også god anledning til å bli kjent med sitt land. Det kan nevnes at det i en tidsperiode ble montert flest tanker i Nord-Norge og Finnmark fylker. Bare i Honningsvåg på Magerøya, ca. 30 kilometer fra Nordkapp, ble det således montert 4 stk. av de større importtanker med et samlet rominnhold på 23.800 m3 (23,8 mill. liter).
Det største oppdrag Øya Verksted hadde, regnet i kroner, var i årene 1962 - 66 da verkstedet leverte tre større tankanlegg til «Forsvarets Bygningstjeneste». Om disse anlegg ble det, på grunn av sikkerheten, meget liten publisitet; for de fleste bare kjent med benevnelsen «Natoanlegg». Anleggene ble bygget langt inne i fjell og var til dels kompliserte med komplett røropplegg, pumpehus, blanderi og dampanlegg. Anbudssum for stålarbeider for et slikt komplett anlegg var ca. 2,5 mill. kroner og derfor en stor og krevende oppgave for det lille Øya Verksted.
Et meget interessant og godt samarbeide hadde også verkstedet i mange år med Ingeniørfirmaet Oscar Haneborg, Oslo, hvor Breviksmannen, Per Scherven, var disponent. Gjennom dette firma leverte verkstedet transportmateriell til 14 stk. kornsiloer, bygget for Statens Kornforretning. Utstyret for siloene bestod av horisontale og vertikale transportører (begerelevatorer), sluser, spjell og fjernstyrte fordelere for styring av komet til de forskjellige lagringsseller. Med disse leveranser fulgte det også, som for oljetankene, en god del konstruksjonsog tegnearbeide for verkstedet. Materiellet ble også her sendt til anleggene i deler og montert av verksteders ansatte.
I tillegg til ovennevnte oppdragsgivere hadde Øya Verksted gjennom årene mange og interessante oppdrag for Norsk Hydro og Norcem. For Norcem ble det bygget store lagerskur, transportbroer og flere cementsiloer i stål for betongblanderier.
Ettersom arbeidsmengde og arbeidsstokk økte i 60-årene, meldte også problemet seg i forbindelse med arbeidsplass. For å bedre dette, ble da Brevik Stålpresse leiet som produksjonssted og Livollens eiendom på Banken leiet som lagerplass. På grunn av den begrensede arbeidsplass, var verkstedet avhengig av arbeidsoppdrag som til enhver tid skaffet arbeide for 25 - 30 mann utenfor bedriften, og dette kunne gjøre det noe vanskelig i vintermånedene da det som regel var mindre med tankarbeider som var en vesentlig del av produksjonen ved verkstedet.
Med årene utviklet det seg et spesielt godt arbeidsmiljø ved Øya Verksted. En av grunnene til dette var nok at de ansatte fikk være med på så mange ulike og interessante oppgaver og derved ble meget allsidige innenfor sitt fagområde. Et meget godt tillitsforhold mellom ledelse og de ansatte var det også ved Øya Verksted. Trivsel, ansvar og arbeidsglede var lett å spore hos alle ved bedriften og eieren inntil 1967. Edvin Andersen kan da også fortelle at han gjennom årene av diverse kunder fikk mange lovord for den oppførsel og arbeidsinnsats de ansatte utviste.
Etter 20 års arbeide med å bygge opp verksted og produksjon, valgte så Andersen å overdra bedriften til Trosvik Verksted, hvor han, inntil pensjonsalder, fortsatte som driftsleder for avdelingen Øya Verksted.
P.S. En ting som er verd å nevne er: I de 20 år Andersen drev verkstedet, forekom det ingen konflikter i form av streiker på arbeidsplassen eller erstatningskrav fra kunder på grunn av gitte garantier. Heller ikke hadde bedriften i denne tiden noen økonomiske problemer eller behov for juridisk assistanse for løsning av problemer.
Utdrag (s.36-41) fra: Brevik Historielag. Årsskrift 1982 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |