Porsgrunds Porselænsfabrik 1887-1937

Innledning

av Chr. Abrahamsen

Hvem gav først lerklumpen form og brente den i solvarmen eller ved bålet? Vi vet det ikke og vi vil aldri få vite det, for det foregikk årtusener før all historie. De fleste av dem som har skapt og utviklet den menneskelige kultur er ukjente opfinnere, folk som gikk veier der før ikke var vandret, veier som fører frem like dit hvor menneskeslekten står idag. De gav tanken form. Slekten har senere gjennem årtusener forbedret teknikken. Skjønnhetstrangen og skjønnhetsgleden opstod og vokste med arbeidet, men den store bærende tanke er den samme idag som da den blev skapt.

Pottemakerkunsten har fulgt menneskeslekten sålenge den har levet et kulturliv. De som gransker fortidens liv og graver frem menneskeslektens historie av de gamle kulturlag, studerer også med flid og interesse de potteskår de finner i lagene. De leser av dem det kulturtrin menneskene dengang levet på, deres kunstneriske evne, deres levevis, deres forbindelse med andre kulturfolk og meget annet.

Lervarefremstillingen er derfor et interessant kapitel i menneskeslektens historie. - I dette hefte skal vi beskjeftige oss litt med det avsnitt av lervarefremstillingen som omfatter porselensindustrien, og dens 50-årige historie i Norge.

Hvordan har menneskene ved å blande sammen kvarts, feltspat og lere funnet frem til porselenet, dette tendre, gjennemsiktige, lette og dog så hårde og solide stoff? Der hvile noget av østens eventyr over det hele og man må da også til Kina for å finne oprinnelsen. Ifølge gamle kinesiske skrifter har porselenet vært kjent i Kina lenge før vår tidsregnings begynnelse. Hvorvidt dette er riktig får stå hen. Sikkert er det at den første egentlige porselensfabrikk antas i Kina omkring år 1000 e. K. av keiser Ching Te. I de følgende århundrer undergikk den kinesiske porselensindustri en rik utvikling både hvad glasurer, farve og dekorasjoner angår. Høiest antar man at industrien har nådd i løpet av 1700-årene både teknisk og kunstnerisk.

Også vest i Europa var det kinesiske porselen kjent og æret under navnet «ostindisk porselen» (navnet fordi det blev fraktet med de ostindiske handelskompaniers skib).

Den 8-900-årige Ching-Te-Chén-fabrikk blev ødelagt i 1861 under Taipingoprøret og hermed må den kinesiske porselensindustris storhetstid vel sies å være omme.

Det ostindiske porselen var kostbart og sjeldent og de mektigste fyrster i Europa kappedes om å erhverve det. Interessen for denne vare var derfor stor, og jordbunnen for en europeisk porselensindustri godt tilrettelagt.

Det var tyskeren Johann Friedrich Böttger fra Zeitz i Thüringen som blev opfinneren av det europeiske porselen. Han var født i 1682 og døde allerede i 1719 kun 37 år gammel. Av kurfyrst August II den sterke av Sachsen blev han kalt til slottet i Dresden for å utføre alkymistiske eksperimenter. Resultatene av disse var negative. Derimot ledet hans eksperimenter til opfinnelsen av det såkalte «brune» porselen i 1709, og senere i 1713 til det hvite, gjennemsiktige porselen.

Böttgers personlige egenskaper har vært meget omstridt. Antagelig har han vært en eventyrer, men med geniale evner. Den meget sammensatte og vanskelige fabrikasjonsmetode er hans verk. At tilfellet kan ha bragt Böttger på sporet av grunnelementene i porselenet kan være mulig eller kanskje endog sannsynlig, men dermed var jo fremstillingsmåten ikke funnet. Hans evner viser sig først i sitt rette omfang ved skapningen av den hele samlede fabrikasjonsmetode, der ved hans død i 1719 var nådd frem til en viss fullkommenhet. At en enkelt mann i løpet av de 10 år fra 1709 til 1719 kunde evne dette er omtrent ufattelig.

I 1710 oprettet kurfyrsten den første europeiske porselensfabrikk i Meissen og utnevnte Böttger til direktør for denne.

Efter hvert blev porselensindustrien optatt av fyrstene i en rekke av Europas stater, således i Frankrike (Sevres 1756), Prøisen (Berlin 1751), Østerrike (Wien 1718), Danmark (Kjøbenhavn 1775) for kun å nevne en del.

Hvad vårt eget land angår, skulde det nesten ta 170 år før det fikk sin egen porselensindustri. Av beslektede industrier hadde vi den bekjente fajansefabrikk på Herrebø som blev grunnlagt i 1758 og som leverte særdeles smukke stykker i rokokkomønstre. Fabrikken hadde dog ingen lang levetid. Fra 1849 skriver sig den ennu eksisterende kjente Egersunds Fayancefabrik, grunnlagt av Fredrik Feyer, hvis smukke produkter gjennem årene har vunnet så stor anerkjennelse.

Norsk porselensindustri grunnlegges

Grunnleggelsen av den norske porselensindustri er i utpreget, grad én manns verk. Det er derfor på sin plass i dette skrift nærmere å omtale grunnleggeren.

Johan Jeremiassen blev født 8. januar 1843 i Kviteseid i Telemark. Hans foreldre var seminariebestyrer Knut Johan Jeremiassen og hustru Ingeborg Ellse Helseth. Da han var i 12-års alderen, flyttet familien til Drammen. Her kom han, efter å være konfirmert, i en isenkramforretning. I 18-års alderen blev han ansatt i Skiens største manufakturforretning, og blev efter nogen tids forløp førstemann i forretningen. Derefter kom han til Kristiania, hvor han fikk ansettelse på konsul Petter Pettersens kontor. I slutningen av 1860-årene overtok han dette firmas hvitevareforretning som han derefter drev i eget navn. Som innehaver av denne forretning utnevntes han til hoffleverandør.

I 1870 blev han gift med Serine Knudsen, datter av skibsreder Chr. Knudsen i Porsgrunn. I 1872 solgte han sin forretning i hovedstaden til Heidekker & Sandberg og flyttet til Porsgrunn. Her begynte han en engros-forretning i manufaktur for Telemark. Meget snart begynte han også med skibsbygning og skibsredervirksomhet. Han bygget og disponerte gjennem årene en rekke fartøier. Deriblandt skibet «Defensor», visstnok det største treseilskib som er bygget i Skiensfjorden. Ved siden av skibsbygningsvirksomheten startet han og drev en isenkramforretning, deltok adskillig i den dengang betydelige iseksport fra distriktet og var således hovedaksjonær og disponent for A/S Traag Iskompagnie, for hvilket selskap han bygget og disponerte dampskibet Traag.

Jeremiassen tok livlig del i det kommunale liv og var således en tid viceordfører i Porsgrunn. Han var tysk konsul for Skiensfjorden. Han døde i 1889, 46 år gammel.

Som ovenstående korte levnetsbeskrivelse vil vise var Jeremiassen en virksom og initiativrik forretningsmann. Hans største og betydeligste livsverk var dog startningen av norsk porselensindustri.

På grunn av tiltagende sykelighet måtte Jeremiassen i begynnelsen av 1880-årene søke kurophold i Karlsbad. Under en badereise i 1882 blev han opmerksom på den blomstrende porselensindustri dernede og han la spesielt merke til den betydelige transport til fabrikkene av kvarts og feltspat. Han visste at disse stoffer fantes i Porsgrunns nabodistrikter og den tanke slo da ned i ham at Porsgrunn måtte være stedet for oprettelse av en porselensfabrikk. De råstoffer som ytterligere trengtes, særlig kaolin og kull, vilde man jo med byens betydelige skibsfart lett kunne skaffe sig med rimelige omkostninger.

Ved sin hjemkomst tok han fatt på gjennemarbeidelsen og realisasjonen av sine planer. Det vilde føre for langt å gå nærmere inn herpå. Resultatet var at den nødvendige kapital blev sikret og konstituerende generalforsamling avholdt på Porsgrunns rådhus den 11. mai 1885. Her besluttet man å konstituere selskapet med en aksjekapital på kr. 176.000. Samtidig besluttet generalforsamlingen å nedsette en komité til å fremkomme med lovutkast. Denne komité bestod av Johan Jeremiassen, A. Pettersen (Wright) og Gunnar Knudsen. Endelig besluttet man å gi det nye selskap navnet

Porsgrunds Porselænsfabrik

Den nye generalforsamling blev avholdt 26. august 1885. Det av den nedsatte komité utarbeidede lovutkast blev her vedtatt. Samtidig valgtes følgende herrer til selskapets første representantskap Johan Jeremiassen, Alfred Pettersen (Wright), Gunnar Knudsen, E. Hesselberg (Kr.ia), H. C. Hansen, Larvik senere Skien, Gustav M. Larsen, Skien, og E. Rasmussen, Porsgrunn.

I et påfølgende møte av det nyvalgte representantskap blev Johan Jeremiassen valgt til dettes formann. Jeremiassen fikk samtidig i opdrag å reise til utlandet «for at træffe de fornødne Forberedelser til Fabrikens Anlæg, Engagement af Fabrikbestyrer etc.». I samme møte besluttet man å anstille nærmere undersøkelser angående «den for Fabriken paatænkte Tomt i vestre Porsgrund».

I representantskapsmøte den 22. september 1885 besluttedes denne tomt innkjøpt under visse opstillede betingelser. På denne tomt som målte ca. 12 mål og hadde en strandlinje langs Porsgrunnselven på omkr. 160 meter blev så fabrikken bygget. Til tomten hadde der gjennem generasjoner vært knyttet trelast- og skibsbygningsvirksomhet.

Under sin utenlandsreise engagerte Jeremiassen i Gotha den tyske kjeramiker Carl Maria Bauer til å opføre og anlegge den nye fabrikk. Bauer var en mann med betydelig erfaring i porselensindustrien. Han hadde forestått opførelsen av lignende fabrikker i Tyskland og Russland. Han anla nu Porsgrunnsfabrikken og blev derefter i mai 1887 ansatt som dens første direktør.

I 1886 utover høsten var fabrikken ferdig og driften kunde begynne. Den første brenning fant sted i februar 1887.

Da porselensindustrien var helt ny hertillands, var man til å begynne med henvist til å søke fagarbeidere fra land hvor industrien var kjent, spesielt Tyskland, Bøhmen og Danmark. Adskillige av denne utenlandske arbeidsstokk reiste efter nogen tids forløp tilbake igjen, men mange slo sig dog ned her i byen, giftet sig og stiftet familie.

Fabrikken har ennu efter 50 års forløp nogen få av disse sine første folk. Ellers er det annen og tiIdels tredje generasjon som nu fortsetter sine fedres arbeide ved fabrikken.

Den 6. juni 1887 blev aktieselskapet Porsgrunds Porselænsfabrik anmeldt til firmaregisteret og denne dato regnes for fabrikkens stiftelsesdag.

Porselensfabrikkens barnesykdommer

Å omplante en såvidt vanskelig og ukjent industri som porselensindustrien til vårt land hvor de naturlige betingelser for den ikke lå særlig gunstig an, var jo et nokså dristig foretagende.

Fabrikkens første tid skaffet da også nok av bekymringer som viser riktigheten herav. Først efter 10 års forløp var fabrikkens stilling så konsolidert at den kunde sies å ha overvunnet sine barnesykdommer.

Som man vil huske blev fabrikken konstituert med en kapital av kr. 176.000.-. Det måtte dog efterat fabrikken var opført skaffes driftskapital, idet aksjekapitalen var medgått til opførelsen. Driftskapitalen blev tilveiebragt ved Johan Jeremiassens personlige garanti. For å konsolidere stillingen besluttedes i generalforsamling den 25. mai 1887 å utvide aksjekapitalen til kr. 260.000.-. Det gikk dog tregt med tegningen. De i Kristiania utlagte tegningslister hadde således ikke bragt noget resultat. Jeremiassen fortsatte som personlig garantist for gjelden.

For å kunne opføre to nye ovner m. v. hvad man fant formålstjenlig, tegnet representantskapets medlemmer i mai 1888 kr. 45.000 i form av nye aksjer. Aksjekapitalen var derved kommet op i kr. 260.000.-.

Fabrikkens driftsgjeld steg imidlertid stadig og var oppe i kr. 160.000.- hvorav kr. 100.000.- var lånt i Porsgrunds Sparebank mot Jeremiassens personlige garanti og kr. 60.000.- var direkte lån av denne.

I et representantskapsmøte den 12. desember 1888 blev det redegjort herfor og likeledes for at der til driften trengtes ytterligere midler op til kr. 250.000.-. Jeremiassen gikk med på å forstrekke eller garantere for disse ytterligere midler «forsaavidt eller saalænge han fandt at Fabriken blev bestyret paa den samme rationelle Maade som hidtil».

Det var således under temmelig bekymringsfulle utsikter for porselensfabrikken at Johan Jeremiassen lukket sine øine den 25. januar 1889.

Takket være Jeremiassens brennende interesse, offervilje og tro på foretagendet var bedriften hittil holdt flytende.

Når det nu tross det tap hans død voldte lyktes å føre fabrikken frem gjennem de følgende kritiske år, så tilkommer æren herfor i overveiende grad enkefru Serine Jeremiassen (født 1846) og hennes bror ingeniør, senere statsmininister Gunnar Knudsen (f. 1848 d. 1928).

Fru Jeremiassen hadde gjennem sin mann fattet en sikker tro på foretagendet og av pietet mot hans minne la hun for dagen den samme interesse og offervilje for fabrikken som han hadde vist.

Gunnar Knudsens navn og karakteregenskaper er vel kjent. Også han næret tro og tillit til saken. Ved siden herav var han den praktiske og erfarne forretningsmann og en førertype som vokser med de vanskeligheter som tårner sig op.

Efter Jeremiassens død blev Gunnar Knudsen valgt til representantskapets formann og han fikk som sådan byrdene å bære.

For å rette på den vanskelige økonomi forsøkte man påny å utvide aksjekapitalen, og representantskapet utla efter beslutning av generalforsamlingen et beløp av kr. 240.000.- til tegning, således at kapitalen skulde komme op i kr. 500.000.-. Gunnar Knudsen utarbeidet i juni 1889 en aksjeinnbydelse som blev utlagt. I denne redegjøres for fabrikkens drift fra starten og den er forsåvidt et meget interessant dokument.

Tegningen gikk dog også denne gang dårlig og i 1890 androg fabrikkens gjeld til kr. 290.000.-. Herav var ca. kr. 200.000.- lånt eller garantert av enkefru Jeremiassen

Under disse forhold opsa direktør Bauer sin stilling i februar 1890. Representantskapet besluttet i hans sted å ansette en kommersielt utdannet mann som disponent og leder av forretningen, mens fabrikkdriften skulde foreståes av en fagmann. I 1891 blev den tidligere kasserer, nu konstituerte disponent H. A. Holbye fast ansatt som sådan, mens man samtidig ansatte som teknisk bestyrer Andr. G. Wefring, fabrikkens senere mangeårige direktør og dyktige leder.

Andreas Grimelund Wefring er født i Skien i 1861. Han tok farmasøiteksamen i 1882 og apotekereksamen i 1884. Fra 1885 til 1891 var han bestyrer av Den Norske Bryne- og Slibestensfabrik (nu Norrøna fabriker) i Porsgrunn. I 1891 hospiterte han ved den tekniske høiskole i Charlottenburg og ansattes altså samme år ved porselensfabrikken, til hvilken han var knyttet like til 1911. Han flyttet da til Kristiania som direktør for A/S Norsk Labrador og Granitindustri. I Porsgrunn var han en meget benyttet mann både i kommunale og private anliggender. Han har gjennem årene beklædt en mengde tillitshverv i en lang rekke industrielle foretagender.

Her er det på sin plass å nevne den for fabrikkens tekniske utvikling særdeles fortjente mann verksmester Anton v. Haffenbrädl. Han blev knyttet til fabrikken like efter dens oprettelse, først som modellør, senere som leder av brenneriet og endelig som verksmester - en stilling han med stor dyktighet innehadde like til sin død i 1917.

Fabrikken blev nu drevet med vekslende hell nogen år. Allerede i april 1895 også Holbye sin stilling for å overta stillingen som kasserer i Riksforsikringsanstalten.

I Holbyes sted ansattes som fabrikkens merkantile leder Lars Larssen, en mann med god kommersiell erfaring i branchen.

Ved ansettelsen av de to unge dyktige menn Wefring og Larssen hadde fabrikkens ledelse utvilsomt gjort et godt grep.

Fra å være en bedrift som hadde ført en bekymringsfull tilværelse gikk porselensfabrikken i de følgende år over til å bli en overskuddsforretning som efter hvert fikk konsolidert sin stilling økonomisk.

I 1901 fratrådte Larssen sin stilling ved fabrikken og Wefring blev som adm. direktør overdradd såvel den merkantile som den tekniske ledelse.

De år som nu kommer betegner i det hele en jevn utvikling for fabrikken. Dens regnskaper viser stort sett et tilfredsstillende resultat med overskudd som muliggjør foruten avskrivninger og opsamling av reserver også et beskjedent utbytte til aksjonærene. Som nevnt opsa Wefring sin stilling i 1911. Hans efterfølger blev den nuværende direktør Andreas Keim født i Porsgrunn i 1871. Han blev knyttet til fabrikken som volontør så tidlig som i 1887, og innehadde forskjellige stillinger til 1891. Han blev da av sin tidligere chef Bauer kalt til Tyskland. Her blev han knyttet til porselensindustrien i firmaer som Ph. Rosenthal & Co. Bayern, C. Tielsch & Co., Schlesien, og var sluttelig medinnehaver av firmaet Fritz Hanke & Co., Schlesien, like til 1911. Som man vil forstå var det en mann med særlig gode forutsetninger som med Keim blev knyttet til fabrikken. Keim har gjennem årene beklædt mange kommunale og private tillitshverv. Han er tysk vicekonsul siden 1926.

Som driftsingeniør og teknisk leder av fabrikken blev i 1926 ansatt dr. ing. Sigur Keim (f. 1898). Kelm er utdannet ved høiskolen i Dresden og har derefter gjennemgåt den kjeramiske fagskole i Bunzlau, og var senere ansatt som ingeniør ved forskjellig porselensfabrikker i Tyskland og Polen.

Kontorchef er Eivind W. Olsen (f. 1900).

Forøvrig er til fabrikken knyttet 265 arbeidere og 22 funksjonærer.

Med den bedrede økonomi kunde fabrikken også ta større løft m. h. t. sine produkters kunstneriske kvalitet. I 1901 besluttet representantskapet å engagere fru Rose Martin fra Kjøbenhavn som kunstnerisk konsulent og bestyrerinne av en ny avdeling for underglasurmaling - en avdeling som i mange år under fruens ledelse nød almindelig anerkjennelse for sine smukke produkter. Fru Martin fratrådte i 1915.

Hos norske kunstnere har fabrikken gjennem årene søkt kunstnerisk bistand, således hos Th. Holmboe, Gerh. Munthe, Th. Kittelsen, O. Wold Thorne, W. Peters o. fl. og billedhuggere som Heggelund, Johs. Sirnes og Thorleif Solberg. Den danske maler og billedhugger Hans Flygenring var i nogen år knyttet til fabrikken.

Som følge herav har produksjonen gjennem årene fått en større kunstnerisk verdi - ikke bare forsåvidt angår dekorasjonsgjenstander, men også når det gjelder kurante bruksartikler.

For fabrikkens utvikling var det særdeles heldig da man i 1928 ansatte fru Nora Gulbrandsen som kunstnerisk medarbeider. Hennes mønstre og former har vunnet smigrende opmerksomhet og porselensfabrikkens kunstneriske prestasjoner må i disse år sies å ha gjennemgått en renessanse.

Som følge av den bedrede økonomi har fabrikken også kunnet tilgodese arbeiderne og funksjonærene med ganske betydelige beløp. Der er således ydet bevilgninger i årenes løp til arbeidernes sykekasse, til deres understøttelseskasse, til feriepenger o. m. a. alt ialt andrar disse bevilgninger til minst kr. 400.00.-. Samtidig har man ved forskjellige foranstaltninger søkt å gjøre arbeidsforholdene ved fabrikken så sanitære som mulig.

Til kulturelle formål har fabrikken likeledes ydet bidrag. Den har således ved forskjellige anledninger forært gjenstander av sin produksjon til kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen og Trondheim. Den er medlem av foreningen Norsk Brukskunst, og deltar i denne forenings permanente utstillinger.

Fabrikken har deltatt i en rekke norske og utenlandske utstillinger, og har fra disse mottatt forskjellige utmerkelser.

I 1888 oprettet porselensfabrikken fast utsalg i Kristiania. Dette fortsattes like til 1928, da forretningen blev overtatt av herr Jallis Knem, som fremdeles driver den for egen regning.

I 1912 kunde fabrikken feire sitt 25-års jubileum. I den anledning blev der reist en bronsebyste av grunnleggeren Johan Jeremiassen ved fabrikkens inngangsport. Bysten er modellert av billedhuggeren Johs. Sirnes.

I anledning av jubileet blev der også avholdt en større vellykket festlighet, hvori foruten samtlige til bedriften knyttede funksjonærer og arbeidere med hustruer også aksjonærer og andre innbudte var tilstede ialt ca. 400 personer.

I Allerede i forbindelse med 25-års festen blev 12 arbeidere som i disse forløpne år hadde vært knyttet til bedriften, hedret ved gaver for vel utført tjeneste. Senere har fabrikken stadig hatt den glede å kunne vise den samme opmerksomhet overfor andre arbeidere og funksjonerer som har vært knyttet til den gjennem 25 år. Ialt er 89 personer på denne måte påskjønner. Dessuten er 30 personer blitt tildelt Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

Når fabrikken nu passerer de 50 år, har den fremdeles den glede å ha endel av sine arbeidere fra de første år nemlig:

Representantskapets ordførere og styremedIemmer

I 1901 fratrådte statsm. Gunnar Knudsen som representantskapets ordfører. I hans sted valgtes skibsreder Herm. Jeremiassen, der stod som ordfører inntil 1919, og derefter som styrets formann inntil 1929. Gjennem de vanskelige krigs- og efterkrigsår deltok han med aldri sviktende interesse i fabrikkens forvaltning.

Fra 1919-1927 var konsul Alfred P. Wright ordfører. - I 1927 valgtes verkseier Chr. Reim til representantskapets ordfører og i 1929 til styrets formann. - Siden 1929 har selskapet et representantskap bestående av ing. Finn C. Knudsen (ordfører), Chr. Knudsen (Borgestad), Kr. H. Dyring, Carl P. Wright, Johan Jeremiassen.

Selskapets styre består f. t. av verkseier Christian Jeremiassen Reim (f. 1873) sønn av fabrikkens stifter, og den adm. direktør Andreas Keim.

Slutning

En av vårt lands første industrimenn blev engang spurt hvordan han hadde våget seg i kast med den storindustri han ledet. Han svarte at det var av mangel på erfaring, fordi han ikke visste hvad han gav sig i kast med. Det samme svar vilde nok mange av forretningslivets pionerer kunnet gi, og sikkert også de som gjennemførte den norske porselensindustri.

Bare den ting å ta fatt på et stort industriforetagende i en utpreget sjøfartsby som Porsgrunn i 1880-årene var, en by hvor det som het industri så å si var ukjent, måtte volde vanskeligheter. Og disse måtte bli så meget større når det gjaldt en så krevende industri som porselenstilvirkningen, hvor der fra øverst til nederst kreves innsikt, erfaring og kunstforstand hos utøverne. Vanskelighetene var store, men vilje og krefter blev satt inn og bestrebelsene blev kronet med hell.

Den bedrift av hvis 50-årige beståen vi foran har søkt å tegne et omriss, har i årenes løp grodd sig fast i byen og grodd sig fast til byens hjerte. Man er stolt av sin fabrikk, som i landets bevissthet har gjort Porsgrunn til Porselensbyen.

Det er en gammel erfaring at et håndverk setter sitt preg på sine utøvere. Hvad er rimeligere enn at dette i særlig grad må gjelde et så utpreget håndverk som porselenstilvirkningen, som krever så megen nøiaktighet og varsomhet med det skrøpelige stoff, en så stor skjønnsomhet og kunstforstand med hensyn til dekorasjon og form. Derfor krever også porselenstilvirkningen en lang og iherdig streben efter å nå det fullkomne. Mere enn i de fleste produksjoner krever den tradisjon og kultur.

Porsgrunds porselænsfabrik har efter de mange arbeidets år vært så lykkelig å erhverve sig en stab av dyktige, interesserte og kunstforstandige arbeidere og funksjonærer, som med iver og energi går op i sitt arbeide, folk som tildels allerede gjennem flere generasjoner har vært knyttet til fabrikken.

Porselensfabrikken blev i sine første år populært kalt «fabrikken». Fabrikken er nu med sine 50 år godt på vei til å bli «den gamle fabrikk». Med den stigende alder vokser uvilkårlig også den tradisjon som for en bedrift av denne art er av så stor betydning, ikke bare utad overfor publikum, men også innad overfor alle medarbeidere. Tradisjonen skaper respekt for de vunne resultater og stimulerer til nye tiltak. Den skaper bevisst eller ubevisst kjærlighet og respekt for bedriften.

Måtte de år som kommer skape fortsatt hell og fremgang for denne. Måtte det arbeide som foregår innenfor fabrikkens vegger skaffe dets utøvere glede og tilfredshet. Måtte det alltid være en glad, lykkelig og tilfreds arbeidsstokk som der utøver det gamle tradisjonsrike porselenshåndverk.