PEA gjennom 50 år

Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4 | Del 5 | Del 6

Krig og okkupasjonstid

av Carl Lund

l mellomkrigstiden, årene fra 1920 og frem til annen verdenskrig, var det svært få og små forandringer i PEA's øverste ledelse. Styrets sammensetning var hele tiden den samme med gjenvalg år etter år av de faste medlemmer, Alex. Christiansen fortsatte som adm. direktør med sete i Oso, og fra 1924 var ing. T. Ellefsen driftsbestyrer og den daglige leder av virksomheten på Roligheten.

Av de seks styremedlemmer hadde den ene av Meteors to representanter, dir. Levy, aldri møtt, mens dr. Friderich var til stede på de fleste styremøter og på alle generalforsamlinger. I oktober 1938, bare en måned før bedriftens 25-års jubileum, 15. november, døde styrets formann gjennom alle disse år, høyesterettsadvokat Arthur Knagenhjelm. Han hadde vært en god mann for PEA, og ble med rette takket på generalforsamlingen 14. mars 1939 som «den kloke rådgiver og det elskverdige menneske han alltid var».

På denne generalforsamling i 1939 forelå det forslag til en viktig forandring i vedtektenes paragraf 4, bestemmelsen om styrets sammensetning. Det var dir. Christiansen som ønsket å begrense antallet av styremedlemmer til fire, mot tidligere seks. Akkurat da lå forholdene vel til rette for en slik forandring. Av de seks styremedlemmer var som nevnt den mangeårige formann advokat Knagenhjelm nettopp avgått ved døden, og direktør Levy møtte aldri selv i styret.

Både SKK og Meteor erklærte seg på forhånd enig i forslaget, som så ble enstemmig vedtatt på generalforsamlingen. Til styremedlemmer ble valgt rådmann H. E. Kjølseth, dir. N. Traaholt, dr. Friderich og dir. Christiansen. Av disse fire representerte Kjølseth og Traaholt SKK, som fikk flertall i styret i og med at Kjølseth på første styremøte ble valgt til formann.

I september 1939 døde Traaholt. I sin minnetale på PEA's generalforsamling 30. mars 1940 takket styreformannen, rådmann Kjølseth, ham for hans store innsats, og sa bl. a. at han «innla seg stor fortjeneste ved vårt selskaps stiftelse og har siden 1920 som medlem av styret nedlagt et stort og fortjenestefullt arbeide i selskapets tjeneste».

I samme referat heter det også: «Vårt mangeårige styremedlem og en av stifterne for vårt selskap, M. Leon Levy, avgikk ved døden den 6. februar sistleden. Vi minnes med takk hans verdifulle og interresserte arbeide for selskapet.»

Dagen før denne generalforsamlingen var driftsingeniøren i Vestfold Kraftselskap Olav Strand blitt ansatt som ny adm. direktør i SKK. Han tiltrådte først 20. mai, og var foreløbig ikke tilstrekkelig informert om PEA. Rådmann Kjølseth ble derfor sammen med en annen av SKK's ledende menn ordfører og bankbestyrer Th. Weber, Solum, valgt inn i PEA's styre. Dr. Friderich og dir. Christiansen fortsatte som styremedlemmer, og rådmann Kjølseth ble igjen styrets formann.

Noen dager etter kom den 9. april, dagen som innledet de fem lange og tunge okkupasjonsår. Det var en tid som gjorde det vanskelig for hvert menneske og hver bedrift i landet, og PEA stod så langt fra i noen særstilling. Den fikk det heller vanskeligere enn mange andre bedrifter. Som eksportindustri ble den avskåret fra de fleste av sine markeder, og som produsent av ferrolegeringer til bruk som tilsatsmateriale til stål, dvs. råmateriale for krigsmateriell, kom den direkte inn i okkupasjonsmaktens interresseområde.

Krigsutbruddet i Europa i september 1939 kom plutselig, men ikke egentlig uventet, og PEA møtte det heller ikke uforberedt. På styremøte 9. september 1939 kunne dir. Christiansen meddele at beholdningen av råmaterialer og kull var tilstrekkelig til to ovner i 8-9 måneder. Under de usikre forhold ble det besluttet å utsette igangsettingen av en tredje ovn, og å arbeide for å få komplettert lagerbeholdningen ytterligere.

Forholdene lå altså på mange måter vel til rette for fortsatt storproduksjon, men så møtte bedriften en vanskelighet den nå hadde vært spart for i en lang årrekke. Kraftrikeligheten ble avløst av kraftmangel. Vintrene 1939-40 var vannfattige, kraftleveransen stoppet opp, og det ble totalstans ved PEA, i tre måneder i 1939-40, i fem måneder i 1940-41, og i syv måneder i 1941-42. Begrensningen i kraftleveransen rammet alle kraftkundene, men etter 9. april hadde leverandøren ekstra liten grunn til å anstrenge seg for å skaffe kraft til rustningsindustrien PEA.

Som storparten av den norske industri gikk også PEA inn for å beskjeftige sin arbeidsstokk på ca. 150 mann når det var driftsstans. For å gjøre sin kapital mer rentabel, satte bedriften igang store nyanlegg. Det hadde alt i lengre tid vært arbeidet med planlegging av utvidelser og fornyelser av anleggene, og someren 1940 vedtok styret å bygge en ny ferrosilisiumovn i et nytt smeltehus.

Dette arbeidet var først kalkulert til ca. 750.000 kroner, men i styremøtet 15. august 1940 ble det godtatt et tilbud fra ing. Selmer som lød på 800.000 kroner. Da skulle veggene i ovnshuset være av jernbetong, og de indre bærekonstruksjoner være av jern. Samtidig vedtok styret at det straks skulle bygges et nytt materiallager. Det viste-seg nemlig at malmbeholdningene var brakt ut i atskillig mer enn beregnet av ferdige produkter. Det ble ekstra overskudd på hele 250.000 kroner, et beløp som dekket utgiftene til et nytt lagerhus.

Mens det nye vokste frem, måtte det gamle vike. Styret aksepterte et tilbud på 1000 kroner for den gamle bygningen på Roligheten. For dette beskjedne beløp ble Aallfamiliens gamle bolig solgt til nedrivning.

Det var fremdeles så pass kontakt med den sveitsiske aksjonærgruppen at styret fikk Meteors godkjennelse av de store nybygg. Derimor lyktes det ikke foreløbig å få sendt Meteor de penger de hadde til gode. Sveitsisk valuta var sjelden vare i Norge på den tid.

Vesentlig på grunn av vanskelighetene med kraftleveransen gikk produksjonen i årene omkring krigsutbruddet sterkt tilbake fra nesten 20.000 tonn jernlegeringer i 1938 til vel 16.000 tonn i 1939, ca. 10.000 tonn i 1940, og bare 6000 tonn i 1941. Etter at nyanlegget var ferdig i 1942, steg produksjonsresultatet igjen, men ikke så meget som det kunne ha gjort. Hverken den lokale bedriftsledelsen eller arbeidsstokken følte trang til særlig effektiv arbeidsinnsats for å produsere mest mulig råstoffer til hjelp for den tyske rustningsindustri, og dermed den tyske krigføring.

Bedriften var nå helt avhengig av tyske og skandinaviske markeder, både for tilførsel av råstoffer, og for avsetning av de ferdige produkter. Storparten av produksjonen ble solgt til den tyske stat til akseptable priser. Det kan f. eks. nevnes at av de 2500 tonn silikomanganjern som ble produsert under den reduserte drift vinteren 1941-1942 ble bare 20 tonn solgt til Norge og 220 tonn til Sverige, mens resten, hele 2260 tonn havnet i Tyskland. Partiet ble levert på kontrakt med Gesellschaft für Elektrometallurgie, Berlin, som representerte det tyske Wirtschaftsministerium i alle jernlegeringer utenom kiseljern.

For å kunne produsere trengte PEA nå som alltid kraft. Den gamle kraftleieavtalen fra 1920 og 1925 var som nevnt i 1936 i modifisert form blitt forlenget i tolv år, dvs. fra 1. juli 1942 til 1. juli 1954. Denne avtalen var i alt vesentlig inngått mellom direktørene Traaholt i SKK og Christiansen i PEA. Den var inngått i fredstid, forholdene var nå blitt helt anderledes, og det viste seg at dir. Traaholts etterfølger dir. Strand hadde et noe annet syn på saken. Det utviklet seg en betydelig divergens mellom ham og dir. Christiansen angående forståelsen av kontrakten. Denne uenighet sammen med kraftknappheten på grunn av vannmangel førte til en viss interessekonflikt mellom SKK og PEA, en konflikt som ble skjerpet ved politiske motsetninger, særlig etter at dir. Christiansen hadde meldt seg inn i NS.

Dir. Christiansen så det øyensynlig mer og mer slik at PEA måtte komme vekk fra forbindelsen med SKK, Kraftselskapet var etter hans mening ikke lenger egnet til å sitte som hovedinteressert i bedriften. l stedet søkte han kontakt med Norsk Hydro, som han regnet med kunne skaffe all den kraft som var livsviktig for en så kraftslukende bedrift som PEA.

Alt i 1938 hadde dir. Christiansen forhørt seg hos Meteor angående et mulig salg av deres aksjer i bedriften. De var nok interessert, men bare i salg etter hvert og i mindre poster. l 1941 var Meteor derimot villig til å selge alt, men da i sveitsisk valuta, en nærmest umulig betingelse under de daværende forhold. Hydro var imidlertid ikke særlig interessert i å kjøpe ut Meteor, enda de fikk et relativt rimelig tilbud. De var bare interessert i kjøp hvis de kunne sikre seg aksjemajoriteten, hvilket ville si kjøp av SKK's aksjer. En slik mulighet var som nevnt også akkurat det direktør Christiansen ønsket.

Forhandlingene mellom ham og Norsk Hydro kom i gang i 1941, etter at dir. Christiansen hadde skaffet seg større innflytelse enn før i PEA's ledelse. Det var nemlig 4. april 1941 foretatt nytt valg, der han etter lange forhandlinger var blitt valgt til styrets formann. For å oppnå dette måtte han undertegne en erklæring om ikke å oppta noe arbeide for å endre de gjeldende eiendomsforhold ved bedriften, dvs. han måtte love ikke å motarbeide SKK's interesser.

På generalforsamlingen dagen før var SKK's adm. direktør ing. Strand blitt valgt inn i styret istedenfor rådmann Kjølseth, mens dr. Friderich ble gjenvalgt. Det ble vedtatt en tilføyelse til paragraf 4 i vedtektene: «Det velges 4 personlige varamenn for styret.» Den nye bestemmelsen ble vel særlig satt inn med tanke på dr. Friderich, som foreløbig var avskåret fra å møte. Hans personlige varamann, driftsbestyrer Ellefsen, ble derfor i praksis fast medlem av styret.

Imidlertid fortsatte forhandlingene med Norsk Hydro, eller rettere sagt med dets datterselskap Nordisk Lettmetall A/S. Nå ble også SKK trukket inn i bildet. Der var det gamle styret blitt avsatt i mars 1941, men de nazioppnevnte «ledere» opptrådte uselvstendig og fulgte stort sett dir. Strand, som fortsatte som adm. direktør også etter systemskiftet, etter uttrykkelig overenskomst med det gamle, lovlige styret.

Dir. Strand var nå oppe i en meget vanskelig situasjon. Han valgte den utvei å gå med på dir. Christiansens forhandlinger med tyskerne, men ved å stille helt urimelige og uantagelige krav. Etter lange tautrekkinger, som det neppe har noen interesse å gå nærmere inn på her, endte forhandlingene med et klart brudd på et møte i Oslo 20. desember 1941. På dette møtet ble dir. Strands krav avslått, og med det ble det altså ikke noe aksjesalg til Hydro.

For dir. Strand fortonet det seg også slik, at et salg av SKK's aksjer kunne ha ført til at PEA ble nedlagt, og det betraktet han nærmest som en fordel, siden det nå gjaldt tysk rustningsindustri. For driftsbestyrer Ellefsen, som ellers hadde samme syn som dir. Strand i alle spørsmål som hadde med krigen og okkupasjonen å gjøre, stilte akkurat denne side av saken seg noe anderledes. Han var redd for de følger det ville få for de ansatte og for distriktet om bedriften måtte stanse.

Om det altså ikke ble noe av aksjesalget, gikk en annen salgsavtale med Norsk Hydro i orden. Det gjaldt noen tomtearealer nord og syd for PEA's fabrikkanlegg. Etter lange forhandlinger ble det solgt til Nordisk Lettmetall A/S. Salget ble godtatt på generalforsamlingen 15. april 1943, og innbragte PEA vel 273 tusen kroner.

Men selve eierforholdet ble altså uforandret, med SKK som innehaver av aksjemajoriteten i PEA. Og ved neste valg i bedriften, på styremøte 28. februar 1942, benyttet kraftselskapet seg av dette til å sikre seg ledelsen i styret ved å velge en av sine representanter til formann. De andre styremedlemmer var dir. Strand og dir. Christiansen, og ved siden av dem driftsbestyrer Ellefsen som varamann for dr. Friderich.

Før valgene ble det truffet en avtale i to punkter. Dir. Christiansen erklærte å ville stemme på kraftselskapets formannskandidat, men spørsmålet om kraftselskapets rett til «under de foreliggende forhold» å besette flertallet i styret skulle underkastes voldgift av tre voldgiftsdommere oppnevnt av høyesterettsjustitiarius.

Det samme styret ble valgt i 1943, men i 1944 kom det til åpen konflikt. På generalforsamlingen 12. april 1944 ble dir. Christiansen kastet som medlem av styret, og på det følgende styremøte ble dir. Strand valgt til formann. Dir. Christiansen reagerte sterkt på disse valg. Han beklaget seg over dem i brev til nazimyndighetene, og rettet alvorlige beskyldninger mot dir. Strand. Dette fikk ingen direkte følger for Strand, men det var et av anklagepunktene mot dir. Christiansen under rettsoppgjøret etter krigen.

Dir. Christiansen klaget også til Meteor, hvis ledere den gang neppe var tilstrekkelig orientert om norske forhold. Men det kom aldri til noen avgjørelse i voldgiftssaken mellom SKK og den sveitsiske aksjonærgruppen om retten til å besette flertallet i styret i PEA. Saken ble avbrutt ved at dir. Christiansen bragte den inn for det nazistiske Innenriksdepartementet. Dette satte dir. Strand utenfor styret, og da driftsbestyrer Ellefsen under disse omstendigheter nektet å møte som suppleant for Meteors representant, fikk PEA et helt nazistisk styre.

Dette styret rakk imidlertid bare å holde ett møte,så var krigen slutt og dets virksomhet ute. Samtlige norske styremedlemmer, den adm. direktør, og bedriftens revisor ble alle fengslet, og driftsbestyrer Ellefsen ble av fylkesmannen oppnevnt som midlertidig leder til det igjen kunne velges et lovlig styre for bedriften.

Uenigheten mellom SKK og PEA gjaldt også kraftprisene. Der fikk fabrikken - dvs. dir. Christiansen - støtte av nazimyndighetene, men kraftselskapet - dvs. dir. Strand - var freidig nok til ikke uten videre å godta deres avgjørelse. De reiste rettssak mot Arbeidsdepartementet for å få kjent ugyldig en prisfastsettelse for en del av selskapets rekvirerte kraftlevering til PEA. Dette vakte imidlertid så stort raseri hos tyskerene at saken etter press ble trukket tilbake.

Den maktkamp om ledelsen i PEA som her er skissert, ble øyensynlig skjerpet ettersom krigen gikk sin gang, men den synes ikke å ha grepet forstyrrende inn i selve produksjonen. Denne var fremdeles ikke egentlig imponerende stor men stor nok til å sikre et godt utbytte. Bedriftens gode økonomiske stilling under krigen skyldtes i første rekke dens store lagre av oversjøiske råmaterialer ved krigsutbruddet. Det var dessuten gode priser på de ferdige produkter, og avtagerne-dekket den altoverveiende del av merutgiftene til rekvirert kraft vintrene 1941/42 og 1942/43.

Ellers slet nok PEA - både de ansatte og ledelsen - under okkupasjonen med de samme problemer som hele det norske folk og hele det norske bedriftsliv var opptatt med. Det er slikt som bare tilfeldig og glimtvis kommer frem i de skrivende og trykte kilder. Sommeren 1941 heter det f. eks. at styret til hjelp for de ansatte vedtar å anskaffe et parti saltet sild til fordeling etter redusert innkjøpspris, og fra juni 1942 skal suppe, som hittil har vært levert for 25 øre porsjonen, leveres gratis.

Bortimot slutten av krigen forsvant en av bedriftens eldste medarbeidere. l mars 1944 refereres i styreprotokollen et brev fra dr. ing. Frisak om at han har forlatt landet. Det heter videre at myndighetene - uten anførselstegn - har gitt meddelelse om at det ikke må utbetales noen godtgjørelse til ham.

Midt under krigen var fabrikken en gang utsatt for en direkte krigshandling. Sammen med sin nabo Norsk Hydro ble den bombet av allierte fly 24. juli 1943. På møte et par dager etter, den 27. juli, drøftet styret de nødvendige disposisjoner etter bombingen. Det avgjørende for å kunne sette i gang driften igjen, var ovnenes tilstand. Det heter at ovn 3 og ovn 6 må fornye foringen, og tidligst kan komme i drift om ca. 6 uker. Ovn 2 kan bli tidligere klar, og de øvrige skader vil ikke volde noen forsinkelse.

Ingen mennsker var blitt skadet under bombingen, men den materielle skade var forholdsvis stor. Skadetaksten høsten 1943 lød på 216 tusen kroner. Reparasjonsomkostningene ble adskillig mer, nesten 300 000 kroner. Dessuten var en del personlige eiendeler gått tapt eller blitt skadet. Styret bevilget inntil 15 tusen kroner for å dekke tapet. Pengene skulle fordeles av en komite sammensatt av representanter for bedriften og for arbeiderne (driftsbestyrer Ellefsen, verksmester Jonassen og kranfører R. Hanæs).

l styreprotokollen heter det også at den elektriske kraft ville stå til disposisjon den 29. juli, men slik gikk det imidlertid ikke. Det ville ha vært en lett sak å få SKK's skadede transformatorer på Roligheten i drift igjen i løpet av 8 - 14 dager, men arbeidet ble sabotert, og tok flere måneder. Ut på høsten ble det kraftmangel, og arbeidsstansen ble forlenget til langt ut på våren 1944.

Tross driftsstanser og andre vanskeligheter var som nevnt krigsårene økonomisk sett gode år for PEA. Det var hvert år store overskudd, og foruten 8% til aksjonærene ble det også gitt gratialer til funksjonærer og arbeidere, samt bevilget støtte ti forskjellige veldedige institusjoner. Et stort løft var det at det i 1940 i samarbeide med «Norske Folk» ble vedtatt en pensjonsordning for alle fabrikkens arbeidere.

Utdrag (s. 30-39) fra:
Carl Lund: PEA gjennom 50 år
(Særtrykk av: Verksnytt)
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Vis bilder Søk i bokbasen