Fra bryner til slipestein

Norrøna Fabrikker 100 år

Grunnlaget for produksjonen på Norrøna Fabrikker var sten fra Eidsborg i Telemark.

Den var en fin, skiferlignende sten som egnet seg til redskaper av mange slag. Som kastevåpen var den mye brukt, og i middelalderen brukte man stenen i skipene både som ballast, handelsvare og kastevåpen. Men den hadde også en annen, fremragende egenskap: Den egnet seg til brynesten på hardt, nordisk stål. Den kunne gjøre alskens redskap skarpere.

I dag drives det ikke lenger i bruddene i Eidsborg, selv ikke til husbruk i bygda. Stenuttakeren ligger stille etter vekslende drift gjennom tusen, kanskje flere tusen år. Men før industrifremstilt kunststen overtok, rakk Eidsborgstenen å avføde en ide om industri. I mange år var stenen eneste råstoff. Denne industrien lever videre i beste velgående.

«Den norske Bryne- og Slibestenfabrik» ble stiftet 8. desember 1883 på et møte på Central Hotel i Kragerø. Norrøna Fabrikker A/S er navnet blitt etter hvert. Det er ingen storindustri som nå fyller 100 år, men det er en enestående industri som er bygget på vårt lands aller eldste tradisjoner, båret frem av sterke og villende personligheter.

Om denne industrien skal dette skriftet fortelle.

Miljøet

Siste halvdel av det 19. århundre var en veldig veksttid for Norge. Telemark fikk etter hvert også stor andel i denne veksten som fortsatte inn i vårt århundre. Rundt Porsgrunnselven vokste det opp en nesten eventyrlig mangslungen industri, fra Skien i nord til utløpet ved Herøya. Mye av det spesielle i denne veksten skyldes ideer og kapital fra egne rekker. Porsgrunn hadde solide skipsfartstradisjoner, og mange impulser ble bragt hjem fra den vide verden. Dyktige mennesker skapte virkelighet av ideene. Den mekaniske industri hadde sin store fremvekst. Det var ikke tilfeldig at byen fikk sin mekaniske fagskole - den som siden ble hetende Skiensfjorden tekniske fagskole. Her utdannet man dyktig teknisk personale som har satt spor etter seg i norsk industri.

Mye kunne skrives om dette, men vi henviser heller til Joh. Tønnesens «Porsgrunns Historie» som med stor grundighet tar for seg denne epoken i byens liv gjennom tidene. Også her vil man forstå viktigheten av ideer, kapital, handel og en stor skipsfart. I den populære bysangen synges det om:

Skute på havnen ved verft og ved brygge,
heising og hiving og hal.
Skip're i gatene, værbitte, trygge,
oppseilt en slump kapital.

Det beskriver virksomheten og den trygge vilje, men også viktigheten av risikovillig kapital. Også Norrøna Fabrikkers historie forteller om dette.

Starten

I dette miljøet vokste Norrøna Fabrikker A/S frem, men selve starten skjedde ikke i Porsgrunn. Det lille eventyret begynte i Kragerø, der agent Tellef Plesner fra Oslo startet et brynestenssliperi på Buchholm i 1879. Dette var basert på leveranser både fra Kjønnestøylsbruddene i Lårdal og fra Eisborgbruddene. Etter et par år tok en ildebrann hele sliperiet, og Plesner utvidet planene da gjenoppbyggingen skulle finne sted.

Den 8. desember 1883 ble det så avholdt et møte på Central Hotel i Kragerø. Her deltok representanter for mange solide Kragerøfamilier, og blant stifternavnene finner vi f. eks. Biørn, Sibbern og Schweigaard. Men vi finner også navn som Niels Aall fra Nes (opprinnelig Porsgrunnsfamilie) og Alfred Petersen fra Porsgrunn. Den siste og hans familie har i alle år spilt en stor rolle ved bedriften. Petersen tok etter hvert navnet Wright etter sin mor, og det blir som konsul Wright vi vil møte ham i denne beretningen.

Plesner overdro til det nye selskapet den bedriften som var anlagt og satt igang av ham i Kragerø. I overdragelsen var også med patenter for sliping av bryner og fabrikasjon av «composisionsstener» samt alle Plesners rettigheter i brynestensbruddene i Telemark. For dette fikk Plesner 100.000 kroner, mens hele aksjekapitalen ble på 120.000 kroner. Det var ikke småpenger i de dager.

Det gikk imidlertid bare et halvt år før man besluttet å flytte hele produksjonen til Porsgrunn. Årsakene var nok flere, men først og fremst skyldtes nok flyttingen den enklere og rimeligere stentransporten dit fremfor Kragerø. Konsul Wright hadde kjøpt en vanntomt på Vestsiden i Porsgrunn. Denne ga han 12.000 kroner for.

Samtidig ble aksjekapitalen forhøyet til 160.000 kroner, og cand.pharm. Andreas G. Wefring ble ansatt som bedriftens leder. Wefring ble senere direktør for Porsgrunds Porselænsfabrik som noen år senere ble bygget på nabotomten.

Bedriften skulle fabrikkere «bryne- og slibesten samt slibeskive efter Ransome's methode», og man satte optimistisk igang.

Optimismen var ikke vel fundert, for gjelden bare økte og økte, og allerede i 1886 var den blitt så høy at de to største garantistene, brukseier Niels Aall og konsulent Wright, som hver heftet for 70.000 kroner, måtte si stopp. To av de andre stifterne, C. Thorstensen og Axel J. Myhre ble den 29. desember dette året gitt i oppdrag å selge selskapets verdier eller slå det konkurs. Plesner måtte forlate selskapet.

Men bare en drøy uke senere, i januar 1887, overtok de to garantistene hele selskapets aktiva og passiva. De to herrer betalte gjelden, og administrasjonen ble overtatt av Wrights gamle familiefirma, P. M. Petersen & Søn. Fra 1882 hadde dette handelsfirmaet også administrert Porsgrund Gjærfabrik som lå i bygningen hvor Odd Fellow nå holder til.

Familie og by

P. M. Petersen & Søn ble administrert fra Petersen-familiens eiendom i Storgaten. Den lå der hvor Den norske Creditbank nå har sitt store bygg. Til eiendommen hørte store løkker, bl. a. Kammerherreløkka. Den hette så, fordi den lå bak Kammerherregården som ble flammenes rov straks etter århundreskiftet. Omtrent på tomten etter denne gården ble det nye rådhuset bygget.

Familien forærte Kammerherreløkka til byen, og halvparten av løkka utgjør idag byens bussterminal, den andre halvparten er Rådhusparken som ligger som en oase midt i Porsgrunn.

Det må være tillatt å nevne at Porsgrunn var arnested for mange familier som kom til å prege vårt lands historie. Hit kom familier som Rasch, Deichman (hvis bibliotek ble grunnlagt i byen og forært hovedstaden), Løvenskiold, Aall, tildels Cappelen, Knudsen, Jeremiassen, Flood, Petersen, Wright og mange flere. Alle disse bygget sine praktfulle boliger i byen og var med på å prege sin tid. Dessverre har branner lagt nesten alle disse gårdene i grus. Statsministrene Severin Løvenskiold og Gunnar Knudsen var begge fra byen. Bare en mils vei vekk lå Skien med sine gamle handelshus, og vi forstår at miljøet både var stimulerende og kulturelt utviklende.

I 1892 var igjen gjelden steget, og brukseier Aall meddelte Wright at han ønsket å innfri sine forpliktelser og tre ut av selskapet. Han frafalt sin innskuddskapital og betalte Alfred Petersen Wright 5000 kroner mot å bli fridd for ethvert ansvar. Wright satt nå som ene-eier og forandret bedriftens navn til «Smergel- og Brynestensfabriken Norrøna». I 1908 ble navnet Norrøna Fabriker, og i 1927 ble det aksjeselskap og med en aksjekapital på 360.000 kroner. I 1979 ved nyetableringen ble navnet rettet til Norrøna fabrikker A/S.

Alfred Petersen Wright var født i 1847 og døde i 1929, 82 år gammel. Han var en dyktig forretningsmann og meget vel betrodd, ikke bare i Porsgrunn og distriktene rundt, men både nasjonalt og internasjonalt. Han ble juridisk kandidat og overtok firmaet P. M. Petersen & Søn etter sin far. I en tid var han ordfører i Porsgrunn og stortingsmann fra 1909 til 1912. I en årrekke var han dansk vicekonsul og var ved sin død dekorert med såvel Danebrog som med St. Olav (ridder).

Han ble etterfulgt av sin sønn Carl Petersen Wright som trådte inn i firmaet i 1918. Han ble hele byens Carl P., aktet og æret for sine holdninger og den gavmildhet som han viste i det stille om noen led nød. Den første begynnelse til Milorg skjedde på hans landsted Mulevarde utenfor Porsgrunn. Han ble tatt og dømt til døden. Ved en farlig og frekk aksjon fra major Arne Quenilds side, ble han reddet sammen med Diderik Cappelen fra Skien, og de leverte begge et strålende arbeid i London under krigen. Etter krigen ble han stortingsmann (og siden etterfulgt av Cappelen), men han hadde også rukket å være ordfører i Porsgrunn. Carl P. Wright var handelskandidat, og var ridder av både Danebrog og St. Olav. Da konsul Carl P. Wright døde i 1961, var det et stort følge fra hans kjære Vor Frue Kirke.

Eidsborg - Grunnlaget

De første årene fikk bedriften alle sine råemner fra bruddene i Eidsborg og Kjønnestøyl. De sist nevnte bruddene ga en sten med andre egenskaper enn Eidsborgstenen. Disse bruddene er langt yngre, stenen er vanskelig å drive ut i et uhyre problematisk terreng - og det viste seg også at kvaliteten ble for dårlig. Eidsborg ble etterhvert eneleverandør av sten.

Hvordan rettighetene ble ervervet i Eidsborg er et kapitel for seg - og det vil føre for langt å komme inn på det her. Dels ble noe ervervet og noe leiet, kontrakter ble satt opp og andeler overdradd. De geologiske forhold måtte vurderes og de spesielle regler og lover for bergverksdrift følges. Eldgammel hevd og gamle regler måtte tas hensyn til. Vi kjenner til domsavsigelser fra 1300-tallet omkring brynestener, og brynesten fra Norge omtales i gamle engelske kilder.

Bedriften har i eie Gjerløw Skaardals inngående beskrivelse av alle disse forholdene, der han med store kunnskaper setter både geologer og historikere på plass. Interesserte vil kunne få kopi av dette ved henvendelse til bedriften.

La det bare være nevnt at de eldgamle steintingene^*) i bygda fortsatte helt frem til 1955, - men da siste gang bare for å vedta hvor de gamle protokollene skulle oppbevares.

Norrønas stenuttak i Eidsborg skapte en betydelig virksomhet på stedet. Stenen skulle ut av fjellet, og den skulle kløves til råemner som så ble fraktet til Porsgrunn. Det ble en betydelig lettelse da Bandak-kanalen ble åpnet, slik at frakten kunne foregå pr. båt.

Det var en kunst både å ta ut stenen og behandle den riktig. Noen ble mestere i faget, andre fikk det aldri til. Mye av steinen ble vraket, og avfallshaugene som ligger i Eidsborg er svære. Når stenen var råbehandlet, ble den lastet i lektere og fraktet til Porsgrunn der fabrikken ferdigbehandlet den og solgte den som brynesten. Helt til etter krigen kunne man på den italienske landsbygden møte kramkarer som førte rundt Norrønasten.

Nå er brynestensfabrikasjon et blad i historien, men det er dog den grunn som fabrikken er tuftet på. Carborundum-stenene og andre kunststener har overtatt markedet, men det finnes nok fremdeles rundt omkring en mengde bryner som stadig bærer Norrønamerket med hakkespetten som sliper sitt nebb. Den siste last med brynestener gikk i 1952, og siden da har produksjonen i alt overveiende grad dreiet seg om slipestener til tremasseindustrien.

Slipeskiver og meget mer

Slipeskivene var et kapitel for seg. De ble støpt og formet med et silikatbindemiddel og måtte lagres før bruk. Det ble brukt smergel fra de greske øyer og Smyrna som slipekorn - inneholdende 70% aluminiumoksyd. Av den grunn ble de kalt smergelskiver, et navn som har holdt seg selv etter at fabrikken gikk over til syntetiske korund- og silisiumkarbidskiver. Dette var den første produksjon i Norge av slipeskiver - etter Ransome's patent.

Men riktig sving på skivene fikk man først da man gikk over til keramiske bindemidler hvor skivene ble brent ved høy temperatur i spesielle ovner. Oppfinnelsen ble gjort i USA av en svensk pottemaker som het Pålsson, den fikk stor betydning da Pålssons arbeidsgiver Norton Inc. utviklet produktet til å bli en verdensartikkel etter hvert. Videre fikk oppfinnelsen av syntetisk korund og silisiumkarbid, kiselkarbid, stor betydning for kvaliteten på skivene. Allerede i 1904 ble en stor kullfyrt ovn bygget på Norrøna for brenning av skivene, den kunne ta ladninger på 4-5 tonn av gangen. Ovnen ble revet i 1965, den var da erstattet med en elektrisk fyrt ovn, levert av firmaet C. H. Evensen i Fredrikstad. Denne er i drift den dag i dag.

Slipeskivefabrikasjon ble etter hvert for arbeidskrevende, særlig formingsprosessen med støping var gammeldags og lite effektiv. I begynnelsen av 1970-årene ble produksjonen for salg av skiver nedlagt, idag kjøres bare for å dekke eget behov.

Erfaringene og kunnskapene fra slipeskiveproduksjonen skulle imidertid vise seg å være overmåte verdifulle da fabrikkens folk tok fatt på å lage keramiske segmenter for slipestener til tremasseindustrien. Grunnlaget var lagt, nå gjaldt det å komme videre på det felt hvor Norrøna allerede hadde et godt fotfeste, slipestener ble fabrikkens store artikkel etter hvert. Men før vi går nærmere inn på dette området, skal vi nevne et par andre produkter som i årevis ble laget på fabrikken med gode resultater og som bidro til å befeste Norrøna's ry som produsent av slipeartikler.

Allerede i 1887 ble produksjon av møllestener for bygdemøller kornmaling - tatt opp. Men kvaliteten var ikke helt god, det finnes brev fra disponent Carl P. Wright's tid som omtaler de vekslende resultater med reklamasjoner og andre klagemål, produksjonen sank etter hvert ned til et minimum i 20-årene. Men i 1934 inngikk fabrikken en avtale med en svensk fagmann, Alfred Bergstrøm, om kjøp av hans oppskrift og beskrivelse på fremstilling av kvernstener. Produksjonen fortsatte utover i 30- og 40-årene, tross alt var det over 700 gamle bydemøller her i landet så sent som i 1950. Men produksjonen ble definitivt stoppet i begynnelsen av 50-årene, et kapitel var avsluttet.

Helt fra starten av ble Norrøna's periferisten laget som en av de mange «spesialkvaliteter» ved fabrikken. Disse ble brukt til sliping av stort og tungt gods i støpejern og stål. Noen stor artikkel ble disse stenene ikke. De var laget som ringer eller skiver med store hull for feste til slipemaskinen. Diameteren kunne være 48 tommer, bredden 6 til 8 tommer, og skivene kunne p.g.a. sin mindre vekt sammenliknet med kompakte skiver kjøres adskillig hardere.

Både produksjonen av møllestener og periferstener viste bredden i Norrøna's virksomhet når det gjaldt slipemidler. I tillegg ble en rekke andre artikler inneholdende slipekorn i forskjellige varianter laget, f. eks. slipepasta, registrert under navnet «UNO», en artikkel for motorfabrikker og verksteder. Dette ble en viktig artikkel under krigen og selges fremdeles ved fabrikkens jubileum.

Det må nevnes her at også en annen artikkel var gjenstand for produksjon, selv om den intet hadde med slipemidler å gjøre. Etter 1907, da slipeskiveproduksjonen forbigående var innstillet, ble det satt i gang prøvebrenninger av glaserte syltetøykrukker, fat og annet stentøy. Dette ble satt i gang nærmest for å utnytte ledig ovnskapasitet og skaffe folk arbeid. Prøvebrenningene falt positivt ut, og det ble lagt planer for en utvidelse av produksjonen. Dette gikk nå imidlertid ikke, folkene som var satt til å lede denne produksjonen, sluttet eller falt fra på annen måte Sluttstrek ble satt under verdenskrigen 1914-18 da et stor sekundalager av krukker kunne selges ut til gode priser og produksjonsutstyret ble overlatt til bl.a. stentøyhandler Andrea Moe i Trondheim. Som et siste minne om virksomheten dengang, finnes et eksemplar av krukkene idag på fabrikken. Kanskje finnes det andre gjenstander fremdeles i bruk hos de gamle familie i Porsgrunn?

Slipestener for produksjon av mekanisk tremasse

Dette ble etter hvert fabrikkens hovedartikkel, og på dette feltet har Norrøna utviklet seg til en internasjonalt anerkjent produsent etter hvert. Her fikk fabrikken et produkt å stå på, i gode som i dårlige tider. Mange tilbakeslag har det vært, men vanskelighetene ble overvunnet, nye kunder erobret og avsetning sikret også utenfor Europa's grenser. Det vitner om pionerinnsats, stor innsikt i den spesielle slipeteknologi og en sterk vilje til å vinne frem med et produkt som i sin design og tekniske utforming så helt og holdent er fabrikkens eget.

Først noen få ord om mekanisk tremasse og sliping av tømmer.

Det er tyskeren C. F. Keller som er blitt tildelt æren for å ha «oppfunnet» den mekaniske tremasse. Vi regner året 1844 som det år da produksjonen startet, men vi vet fra bl.a. amerikanske kilder at allerede en del år tidligere ble papir laget i USA som inneholdt tremasse. Oppfinnelsen gikk ut på å presse tømmerstokker i passende lengde mot en ru stenoverflate under tilsetning av mye vann. Stenkornene forårsaker vibrasjoner som løser trefibrene fra hverandre og river dem ut av trestokken. Varmen som oppstår må fjernes for å unngå brenning; dette skjer ved en stadig overrisling av vann på kontaktflaten mellom tømmer og sten. Fibrene eller rettere sagt knipper med fibre blir så senere bearbeidet og avvannet. Denne masse er den viktigste komponent i alt treholdig papir, f. eks. i avispapir som er den største forbrukeren av mekanisk tremasse.

Det første tresliperi i Norge ble anlagt på Bentse Brug i Oslo i 1863. Kittilsens Brug i Skien ble anlagt i 1871, og utover i 80- og 90-årene hadde vi i Norge og Sverige mange tresliperier. Hittil var det brukt utelukkende naturstener som ble hugget ut av fjell og bearbeidet til sin endelige form med meisel og hammer.

Norrøna var den første produsent i verden av stener som ble bygget opp av slipekorn, bindemiddel og jernarmering. Bindemiddelet var først vannglass (natriumsilikat), senere fra 1935-36 sement. I takt med den teknologiske utvikling av slipeapparatene, overgang fra kaldslip til varmslip osv., steg kravene til slipestenenes holdbarhet enormt. Bare en kunstgjort slipesten kunne fylle de krav som ble stillet, og på dette området har Norrøna ydet treforedlingsteknologien et vesentlig bidrag i og med utvikling av nevnte stener som muliggjorde denne raske fremgang.

Den første slipestenen, journalnummer 34, ble levert til Kittilsens Bruk i Skien den 1.11.1888. Neste sten ble levert til Tinfos Papirfabrikk 9.9.1890 og så - 4 år etter - den 1. mai 1894 til H. C. Hansens tresliperi i Skien, pris kr. 388,60 + kr. 255,20 for klembrikker. Prisen for en tilsvarende sten idag ville være over 10.000 kr!

De første stener til utlandet ble levert gjennom AB G. Hartmann i Stockholm. De første prøvene med noen få unntak ble mislykket, senere kom fort bedre resultater og utviklingen av stener gikk sin jevne gang.

Stenene ble laget av smergel med vannglassbinding. Fabrikasjonen foregikk på den måten at den seige massen ble jevnet ut i sjikt på 30-40 mm tykkelse og stampet sammen av 7-8 mann, plassert rundt formen med lange, tunge staver som i enden var forsynt med stålbeslag. Stampingen foregikk uten avbrudd for å unngå setninger, den tok hele dagen og ofte kvelden med. Senere fikk man maskiner, et sakte roterende stålbord brakte formen stadig rundt mens mekaniske stampestaver ved hjelp av et fjærsystem under øredøvende spetakkel stampet massen sammen.

I 1890-årene gjorde varmslipingsmetoden sitt inntog i Amerika. Denne metode stilte større krav til stenene enn før, idet man foruten større slipetrykk og større sentrifugalkraft også fikk store materialspenninger forårsaket av temperaturforskjeller å hanskes med, noe som i utgangspunktet ga de armerte stener en fordel fremfor naturstenene.

Ifølge våre kilder fikk Norge sitt første varmslipeapparat i 1895 på Union Bruk i Skien - 3 år før svenskene fikk sitt første apparat. Det hadde lenge vært på det rene at fabrikken, for å få produksjonen under full kontroll, måtte ha en kjemiingeniør ved fabrikken. Konsul Alfred P. Wrights eldste sønn Olaf, født 1889, var utdannet kjemiingeniør fra Zürich, han ble ansatt og bygget opp laboratoriet ved fabrikken. Dessverre døde han så altfor tidlig, allerede i 1913 etter at han fikk sukkersyke. I 1922 ble sivilingeniør P. Alsgaard ansatt ved fabrikken. Han kontrollerte råmaterialene og fikk rettet på de verste mangler, likevel var det endel reklamasjoner på stenene. Alsgaard gikk i 1929 over i Hydro's tjeneste. Ingeniør Arstal som også var kjemiingeniør var ansatt ved kontoret i 1925, men tok også i en viss grad del i utviklingen av slipestenene. Men Arstal hadde som sitt spesielle virkefelt salget i Mellom-Europa, og fabrikken måtte se seg om etter en ny assistent til driftsbestyrer Kittil Evensen. Ingeniør K. B. Houlder, sliperimester på Glommen Tresliperi, ble ansatt fra 1.07.1929 og ble ved Evensens fratreden i 1931 fabrikkbestyrer. Houlder var ikke kjemiingeniør - hans styrke lå mere i den maskinelle retning. Etter krigen i 1945 meldte behovet seg på nytt etter mere kompetanse på teknisk kjemi, og sivilingeniør Aasmund Sandnes ble ansatt i 1947. Sandnes var utdannet ved NTH, Trondheim. Han hadde vært innom Materialprøveanstalten ved Høyskolen noen år før han kom til Norrøna, og var således meget godt skikket til å ta fatt på de mange oppgaver som ventet.

Sandnes gikk meget grundig til verks i sine undersøkelser, og den sterke stigning i salget av sementbundne stener i 50-årene kan til en stor del tilskrives de betydelige forbedringer i kvalitet som oppnåddes under Sandnes' ledelse. Fabrikkens krav, bl.a. på å få innført bedre råmaterialer fra utlandet, ble først innvilget av myndighetene da det ble klart at man ellers ville bli nødt til å innstille produksjonen. Det var særlig kravet til en bedre sementkvalitet som fabrikken gjennom Sandnes satte alt inn på å få tak i. Sandnes ettterfulgte ingeniør Houlder som fabrikkens bestyrer den 1. juli 1954, Houlder fortsatte året ut med å avvikle sitt engasjement. Det var særlig kvaliteten på stenene som Sandnes var opptatt av, selve produksjonsmetoden for sementstenene ble ikke særlig endret, den var for såvidt god nok. Bedre betongblanding og bedre lagringsforhold for de ferdige stener sto sentralt i Sandnes' arbeide, senere kom også bestrebelsene på å finne et bedre slipekorn i korund, et arbeide som tok lang tid og kostet mange utprøvinger.

La oss stanse opp et øyeblikk i utviklingen å se på hvor fabrikken sto i 50-årene. Produksjonen dreiet seg bare om to artikler, stener og slipeskiver. Det var to adskillte deler av fabrikken. Helt til i våre dager har betegnelser som skiveavdeling og stenavdeling holdt seg, idag er de meningsløse da det bare lages stener.

Det var slipestenene som dominerte fabrikkens virksomhet. Produksjonen ble utført med 30 til 40 mann i arbeid, noe varierende etter hvor store oppdragene var. Kvaliteten som langsomt ble forbedret i løpet av 50-årene, medførte store ordre, og man kom inn i en sikker leveringssituasjon. Norrøna hevdet seg godt i konkurranse med 15-20 andre fabrikker i verden som laget slipestener.

Stenene kunne variere ganske meget i størrelse, de små stenene ble etter hvert fortrengt av større stener til mere hurtiggående slipeverk. De største stenene målte 1,8 m i diameter med bredde opptil 1,6 m, vekten var opptil 8 tonn og det var noen dryge rugger som ble lastet og fraktet avgårde. Men så skulle de holde ut anselige krefter også, tømmeret ble presset mot stenoverflaten med stort trykk, stenen selv roterte med en hastighet på opptil 27 m i sekundet, drevet av store elektromotorer på opptil 3000 hk.

Det fantes på 50-tallet en mengde tremassefabrikker i Norden, alene i Norge ca. 50 stk., i Sverige det samme antall og i Finland ca. 30 stk. Norrøna's stener var inne på ca. en fjerdedel av alle apparater, derfor var produksjonen også stor:
i perioden 1950-1969: ca 340 stener pr. år,
i perioden 1961-1970: ca. 230 stener pr. år,
i perioden 1971-1980: ca. 150 stener pr. år.
Antallet gikk altså raskt nedover etter hvert, vi kommer tilbake til årsaken senere.

Men det var ikke bare i Norden at våre stener var etterspurt, fra Tyrkia i sør til Sovjet-Russland i øst, over hele Mellom-Europa og i England rullet Norrøna's stener. Da nåværende disponent reiste rundt i Europa på 70-tallet kunne han stadig konstatere at navnet «Norrøna» var blitt et slags synonym for slipestener av beste kvalitet, i Polen f. eks. kunne papirfabrikkene skrive og bestille «Norrona» når de mente slipestener! T/S-stenene, det vil si stener i vannglassbinding, forsvant etterhvert. Kravene til varighet og styrke kunne ikke etterkommes, på slutten av 1960-årene ble de overhodet ikke lenger produsert.

Slipeskiveavdelingen ble ledet av sivilingeniør Jan Freuchen fra 1949 til 1955, ved hjelp av 5-6 mann forsøkte han med spartansk utstyr å produsere skiver som holdt mål. På slutten av 50-tallet kom endelig den første elektriske brennovn til fabrikken, men da var det nesten for sent. Produksjonen opphørte på midten av 60-tallet, konkurrentene laget skivene bedre og billigere, Norrøna valgte å konsentrere seg om slipestener.

Utviklingen i fabrikken er tydelig, man velger å sjalte ut i tide produkter som ikke kunne lages kvalitativt tilfredsstillende eller der hvor etterspørselen gikk tilbake. Igjen sto slipestener som ledelsen hadde tro på, det viste seg at på dette feltet hadde Norrøna mye ugjort ennå.

I 1960-årene skjøt den tekniske utvikling av store slipeapparater ny fart. Apparatene ble ikke bare større, men hastighet og kraft på stenene økte og dermed steg kravene. Amerikanerne hadde allerede på midten av 20-årene tatt ut patent på en keramisk slipesten, det vil si en sten hvor sliteoverflaten besto av keramiske materialer som var udelt mye sterkere og hårdere enn en sementslipesten. Den keramiske slipesten kom for alvor på markedet i 30-årene og viste seg som et ypperlig verktøy i slipeprosessen. Utviklingen av stadig sterkere maskineri begunstiget også innsatsen av den keramiske slipesten, slitesterk og robust som den er.

Norrøna kjempet i slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene hardt for å holde på sin posisjon på markedet. Utviklingen av en korund-holdig sementsten var fullført i 1960-61, men tross alle anstrengelser kunne man ikke hamle opp med de keramiske stener.

Ingeniør Sandnes og hans medarbeiderne satte igang med orienterende prøver og forsøk i den nå så stillestående skiveavdeling. Vunne erfaringer fra keramisk produksjon kom dem til gode, men det var en rekke spørsmål som skulle løses. Sliping av tømmer krever et annet keramisk materiale enn sliping av stål og støpegods.

Det var ekte pionerånd over de menn som bar arbeidet frem med den keramiske slipesten, produksjonsnr. 1 eller i løpende nr. 16 854. Fødselsdagen var den 1.12.1967, nesten på dagen 84 år etter at firmaet ble grunnlagt. Over 16 800 stener hadde fabrikken laget inntil den dag. Mon tro hvor mange tonn tremasse det var slipt på disse stenene i alle de årene, tremasse som er den viktigste bestandel i trykkpapir - vår tids informasjonsspreder nr. 1 og fortsatt kulturbærer?

Sten nr. 1 ble levert til Songe Bruk på Sørlandet, nå nedlagt. Design og tekniske løsninger var fabrikkens egne, dette var ingen kopi av eksisterende produkter. Det krever en sann porsjon stahet og utholdenhet for å få slikt til, men også dyktighet og kunnskaper, og sist, men ikke minst, en sterk tro på at man vil vinne frem.

Det må nevnes at Norton's patent på den keramiske slipesten gikk ut i 1965. Flere andre stenprodusenter forsøkte seg med hva Norrøna hadde gjort, men alle laget mere eller mindre vellykkede kopier av det amerikanske forbildet. Dette at Norrøna's sten var annerledes var faktisk et lite handicap som måtte overvinnes ved innsalget av stenen. Idag er det fabrikkens styrke å kunne presentere en uavhengig løsning på de utfordringer man møter i moderne slipeapparater.

Under produksjonsteknisk kummerlige kår ble i årene 1967 til 1972 ialt 15 keramiske stener laget ved fabrikken, først i 1972 sto en egen produksjonshall med utstyr klar for en større og mer rasjonell produksjon. Utviklingen på 70-tallet gikk raskt, de første år var preget av markedets avventende holdning, gjennombruddet kom i 1977-78, siden den tid har fabrikken kjørt produksjonen på topp hele tiden.

Ved utgangen av dette jubileumsår vil fabrikken ha laget nesten 400 keramiske stener. Det som i 1967 sto som et usikkert eksperiment står idag, 15 år senere, frem som et produkt internasjonalt anerkjent og etterspurt. I jubileumsåret eksporteres de første keramiske stener til USA, et krevende marked som vil ha det beste. En bedre markering av fremgangen kunne bedriften ikke ønske seg.

Administrasjon, salg og teknisk ledelse

Tellef Plesner er nevnt som fabrikkens bestyrer og disponent fra 1883 til 1886 da han fratrådte. Men det var vel bedriftens eier, konsul Alfred Petersen Wright som var den egentlige administrator og leder. Som tidligere fortalt tiltrådte hans sønn, Carl P. Wright i 1918 som firmaets disponent og etter arveskiftet i 1927 hvor firmaet ble omdannet til et familieaksjeselskap, var dets administrerende direktør. Med et avbrekk under krigen, hvor sivilingeniør Thb. Heyerdahl var disponent, ledet Carl P. Wright sitt firma på en fremragende måte frem til 1961 hvor hans nevø, Olaf Wright Schou, overtok ved onkelens død som disponent. På noen få aksjer nær var også Wright Schou bedriftens eier frem til 1972, hvor 51% av aksjene ble solgt til Porsgrunds Porselænsfabrik A/S, den adskillig større nabobedrift. Olaf Wright Schou var dansk vise-konsul og ridder av Danebrogsorden. Han døde i april 1983.

I 1973 ble Porselensfabrikkens tekniske sjef, sivilingeniør Christian Aas anmodet om å overta som disponent. Aas hadde erfaring fra treforedling gjennom sitt virke i Borregaard i mange år. I 1976 overtok Porselensfabrikken samtlige aksjer, en utvidelse av aksjekapitalen med 250.000 kroner var skjedd allerede i 1973, og bedriften fortsatte som heleiet datterselskap av PP frem til 1.1.1979. Da fikk disponent Aas en leieavtale med Porselensfabrikken på fabrikklokalene i Vestregate 44 og etablerte sitt eget aksjeselskap som skulle drive produksjonen videre under navnet Norrøna Fabrikker A/S.

Fra salg og markedsføring i de første år skal nevnes fabrikkens salgsrepresentant i utlandet, N. Haslund som på provisjonsbasis foruten Norrøna også representerte Jacob Aall & Sønn, Nes Jernverk. Haslund døde i 1902. Jacob Plesner, bror til bedriftens første disponent Tellef Plesner, hadde en tid salget i Norge, Sverige og Finland, han etterfulgtes av tidligere skipskaptein O. A. Olsen som var kontorsjef Nilssens svigerfar. Olsen omtales av finske kunder som en usedvanlig «jovial och trävlig gubbe», men uten erfaring i bransjen. Senere kom Gjerløw Skaardal sterkt inn i bildet, hans reiser til norske, svenske og finske sliperier ble mange og ordrene store etter hvert. Han knyttet i årenes løp mange verdifulle forbindelser til Norrøna i alle nordiske land, forbindelser som holder godt den dag i dag.

På kontinentet var ingeniør Aksel Arstal virksom i 20-årene, men det var med ansettelse av Harald Trælvik i 1933 at firmaet virkelig fikk en førsteklasses salgsmann med store språkkunskaper som gjorde Europa til nesten et hjemmemarked. Trælvik hadde stor aksjonsradius, med sin sans for språk og vinnende vesen kombinert med solide fagkunnskaper om de produkter han solgte, var fabrikken representert på en ypperlig måte. Trælvik tok opp salg av andre produkter ved siden av slipestener, særlig salg av skjerpeutstyr for stenbehandling ble en stor artikkel i Trælvik's tid. Salget av stener til Øst-Europa utviklet seg til å bli betydelig, særlig de årlige leveranser til polsk papirindustri fikk et omfang som etter hvert betydde adskillig for fabrikkens økonomi.

Idag har fabrikkens ledelse styrket kontakten med de mange kunder i inn- og utland. Nye agenter er engasjert og arbeider effektivt for å øke salget av slipestener, skjerpeutstyr og andre artikler. På det hjemlige marked har disponent Olaf Wright Schou og dagens leder også vært aktive, men her har nok de fleste kunder forsvunnet etter hvert. Av 50 sliperier og papirfabrikker i 1950-årene er det dessverre ikke mange igjen, nødvendigheten av å gå utenlands er sterkere enn noensinne. Hele verden må være Norrøna's marked, under dette motto arbeider salget idag.

Det skal nevnes i kronologisk rekkefølge alle de fremragende tekniske ledere som har vært ved fabrikken gjennom de 100 år. For noens vedkommende har de samtidig vært firmaets disponenter.

Tellef Plesner fra 1883 til 1886.
Andr. G. Wefring fra 1886 til 1891, Wefring ble ansatt i 1884 og sluttet i 1891 for å bli leder på den nystartede porselensfabrikken.
Kittil Evensen fra 1891 til 1931, Evensen var ansatt ved Plesners fabrikk i Kragerø før 1883 og var med på flyttingen til Porsgrunn.
K. B. Houlder fra 1931 til 1954, Houlder ble ansatt som assistent for Kittil Evensen i 1929.
Thb. Heyerdahl fra 1942 til 1945.
Aasmund Sandnes fra 1.7. 1954 til 1.9. 1983, ansatt i 1947.
Fra 1.1.1983 er Andreas Sandersen driftsleder for produksjonen, ny kjemiingeniør skal ansettes fra årsskiftet 1983/84.
I slipeskiveavdelingen har disse vært ledere og stått for drift og produksjon:
Kaptein og ingeniør Arthur Andersen fra 1931 til 1940.
Sivilingeniør Jan Freuchen fra 1949 til 1955.
Avdelingssjef O. W. Schou sammen med K. A. Lyng fra 1955 til 1958, sammen med ingeniør Stavdahl fra 1958 til 1961.
I slipestensavdelingen har mange dyktige ingeniører gjort seg bemerket, her skal nevnes sivilingeniør P. Alsgaard som ble ansatt i 1922 og arbeidet ved fabrikken frem til 1929 og.ingeniør Aksel Arstal som ble ansatt i 1925 og forlot firmaet i 1938. Også sivilingeniør Otto Aarum skal nevnes for det arbeid han nedla i forbindelse med fabrikkens utvidelser i 50- og 60-årene. Aarum var ansatt på halvtid i firmaet ved siden av sin omfattende virksomhet som byggteknisk konsulent i Porsgrunn.

Andre fremtredende personer innen administrasjon og salg var mangeårig kontorsjef Ingvald Nilssen, ansatt allerede i 1894 og frem til 1953. Nilssen var autodidakt på mange områder, han var en dyktig musiker og språkmann og nød stor respekt i Porsgrunn by.

Gjerløw Skaardals navn skal nevnes nok en gang, hans innsats som bestyrer for skog og stenbrudd i Eidsborg var betydelig, han ble ansatt i 1900 og gikk i pensjon i 1962, en utrolig lang tjenestetid som sikkert ikke vil bli slått noen gang. Skaardal tjente sine første penger som 12-åring i steinbruddene i Øvre Telemark, senere i Porsgrunn gjorde han en stor innsats på salgssiden som nevnt. Han var en stor Porsgrunnspatriot og levende opptatt av byens ve og vel.

De ansatte og fagforeningen

Fagforeningen ved fabrikken ble stiftet 12. februar 1938, den første formann var Johs. Hansen. Konstitueringen fant sted på Sjømannshjemmet i Porsgrunn. Fagforeningen er med i Avdeling 20 i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. Formann i jubileumsåret er Svein Erik Haug og foreningen teller 15 medlemmer.

Fabrikken har alltid hatt en stab av medarbeidere med meget lang tjenestetid. Denne troskap mot bedriften har vært en styrke for Norrøna, tradisjon og kollegialitet har vært stillet i fremste rekke og preget de mange mennesker som har gått ut og inn av fabrikkporten på Vestsiden.

Fabrikkens utvikling de seneste år

I dag er det for tidlig å sette begivenhet og beslutninger tatt de siste tiår i historisk perspektiv. I ettertid vil man kanskje se noe annerledes på hvilken betydning dagens og gårsdagens avgjørelser har og vil ha for fremtiden. Fabrikken har konsentrert seg om et produkt hvor vunnen erfaring og innsikt i tremasseproduksjon og slipeprosess skulle utnyttes maksimalt. Under disponent Olaf Wrights Schou's ledelse gjennomgikk fabrikken en utvikling mot de mål man hadde satt seg, han var entusiastisk når det gjaldt å få frem de keramiske slipestener og innså betydningen av disse for Norrøna fremfor noen. Hans etterfølger kunne trekke opp nye linjer i fabrikkutbygging og markedsføring, samtidig ble betydelige midler brukt på å ruste opp det interne miljø i fabrikken. Strenge krav fra offentlig myndighet til tekniske innretninger måtte også etterkommes.

De siste 15 år har vært preget av store skiftninger i eiendomsforhold og ledelse. Men fabrikken har på tross av urolige forhold i 70-årene utviklet seg positivt og står i jubileumsåret travelt opptatt med å forsyne alle kunder i inn- og utland med slipestener både keramiske og sementbundne stener. I jubileumsåret har 24 mennesker sitt arbeide på fabrikken

De første 100 år er tilbakelagt, vi vet ikke hva fremtiden vil bringe. Fabrikken står vel rustet til å ta fatt på de neste tiår, la oss være beskjedne og ikke skue for langt fremover, de nære ting opptar oss og deretter blir planer lagt. Vårt verktøy i denne prosess er våre ferdigheter og erfaringer, vår vilje til omstilling og fornyelse. Vi skal konsentrere oss om de vesentlige elementer i utviklingen av en moderne industribedrift. Lykkes vi her, er det liv laga for bedriften på Vestsida i Porsgrunn.

* Se Norges geologiske undersøkelser, årbok for 1920/21, artikkel av R. Falck-Muus.