... en bokhandel åpnes

1842 - 1967

H. Joh. Dyring 12. oktober 1967 125 år

En by i vekst

«Jo mer man søker å klargjøre for seg de viktigste epoker i Porsgrunns historie, desto mer blir det åpenbart at 1840-årene er det betydningsfulleste decennium i dens historie som BYSAMFUNN. Innen alle grener av samfunnslivet skjer det noe nytt, både i offentlig forvaltning, i næringsliv og kulturliv. I 1840årene blir byen utvidet med Osebakken, den endelige emansipasjon fra Skien finner sted samtidig med at det tidligere Langesunds toll- og havnedistrikt blir delt i tre; byen får for første gang velge sin egen stortingsrepresentant uten å behøve å dele ham med en annen by. Med den selvstendige jurisdiksjon blir det kommunale selvstyre fra 1837 konsolidert og utbygd, og byen får i sitt vakre rådhus et samlingssted for de kommunaleorganer. Broplanen lanseres for første gang. Med den alminnelige økonomiske oppgang i verden og i Norge for øverig lysner det endelig for byens to hovednæringer, trelast og skipsfart, den siste også i to nye former: emigrantfart og isfart. Skipsbyggeriet får et betraktelig omfang og decenniet er knapt ute før byen får sitt første dampskip. - Næringslivets menn er formående nok til i samarbeid med kommunen å etablere en bank.

Det friere samfunnsliv gir god grobunn for en rik organisasjon'sdannelse både av politisk, faglig pg humanitær art.

Også på den kulturelle front gjøres de første fremstøt: byen får et av landts første folkebiblioteker - et leseselskap var det allerede fra før -,

en bokhandel åpnes,

byens første avis ser dagens lys. Det blir åpnet mulighet til høyere skoleutdannelse for en videre krets, og kort etter kommer en sjømannsskole igang. Over alt spirer og gror det, et rikere samfunnsliv utfolder seg, og et videre lag av folket trekkes etter hånden inn i det. En ny dag begynner».

Sitat fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, 1840-årenes grotid.

En bokhandel åpnes

Som sitatet fra Porsgrunns Historie på foregående side vil vitne om, var det et ekspansivt miljø grunnleggeren av firmaet H. Joh. Dyring i Porsgrunn kom til i 1842. 12. oktober dette år ble «Huset Dyring», om man må få kalle det noe så fint, grunnlagt. Siden hen har denne forretning og dens innehavere kommet til å bety mer for byens kultur- og næringsliv enn den kanskje noe raske setning i Porsgrunns Historie kunne vitne om.

At en bokhandel ble åpnet, var et resultat av annen forretningsdrift, og husets første syssel var da også knyttet til håndverkertradisjonen gjennom den gamle kulist å binde bøker. For dagens forretning betyr vel bokbinderiet ikke stort lenger - andre grener av driften er kommet til å bety så meget mer. Dette har ikke vært noen bevisst politikk i et hus hvor den egentlige betydning av ordet håndverk er satt meget høyt av alle generasjoner, men det er blitt slik i en generasjon hvor følelsen for det solide og gjennomarbeidede er blitt vekk til fordel for de masseproduserte og i dobbelt betydning billige varer. Sjelden er det idag å se virkelig bokkunst - den er forsvunnet til sorg for mange, men vel allikevel til glede for den store majoritet som heller vil kjøpe god og rimelig litteratur ofte, enn kostbar og god litteratur sjelden. Selv ikke en Hans Johan Dyrings motto «Solid og billig!» har kunnet overleve i pocketbokens tid.

Hans Johan Dyring

Om sin far Hans Johan Dyring, forteller Theodor H. Dyring og Kristian H. Dyring i forretningens Mindeblad ved 50 års-jubileet i 1892:

«Hans Johan Dyring var født i Kjøbenhavn Juleaften 1818 af Forældrene Johan Peter Dyring, der var Tømmermester, og Ingeborg Chatrine, født Hemmings fra Møen; Moderen døde tidligt, Faderen i det store Koleraar 1853. Paa Fædrenesiden nedstammer Familien fra Hannover, hvor Slægten kan følges langt ned gjennem Tiderne; dens Vaapen vil sees paa Titelbladet. Familien Hemmings stammer fra Ditmarsken.

I ung Alder kom H. Joh. Dyring, der var den ældste, af to Sønner, i Huset hos den almenagtede, nu afdøde Bogbindermester J. C. Andersen i Kjøbenhavn, hos hvem han senere blev antaget i Lære. Gjennem Andersen, der var Medlem af det dramatiske Selskab «Holdbergs Minde», kom Dyring i Berørelse med flere bekjendte Personer, f.Ex. «Dannerskjalden» Garbrecht, Jomfru Rasmussen (senere Grevinde Dannet) og Jomfru Dolgorucki, sidstnævntes Veninde.

Udlært hos Andersen tog Dyring Plads hos en Bogbinder Olsen i Holbæk, hvor han med de Tiders haarde Vilkaar for Haandverksarbeiderne havde det meget trist og opsagde derfor snart sin Kondition her for at modtage Ansættelse hos Bogbindermester Bränning i Kjøbenhavn. De strænge, men dog gavnlige Bestemmelser for Lærlinge og Svende i den Tid, drev imidlertid Haandverkerne frem til at blive dygtige Mænd, der fuldt ud forstod sit Fag, saaledes ogsaa med denne Forretnings Grundlægger, der snart vandt den vanskelige Brånning for sig. Under sit Ophold her blev Dyring optaget i en livlig og velanskrevet Vennekreds i Kjøbenhavn og deltog med denne i Kjøbenhavnernes muntre Dyrehavsture. - Længe forblev han dog ikke i Danmark, idet Skjæbnen havde lagt andre Planer for ham, og efterat han havde gjennemgaaet en haard Gigtfeber paa Fredriks Hospital, modtog han to Tilbud om Plads her i Landet, hvorhen mange af Danmarks Haandverkere dengang søgte hen; han valgte en Kondition hos Bogbinder og Bogtrykker Melgaard i Skien. Afreisen til Norge foregik med Dampskibet i Dyrehavstiden 1839, og hans talrige Vennekreds drog efter Afreisen til Dyrehaven, hvor de ved Kirsten Pfils Kilde med «høi» Røst raabte Hurra for ham, forat «han skulde høre det paa Søen!»

I et Par Aar arbeidede Dyring hos Melgaard, hvorefter han paa Opmundtring og med Støtte af den anseede Møllerske og Floodske Familie Høsten 1842 begyndte som Bogbinder her i Byen. I Begyndelsen virkede han kun ganske i det smaa, og først 13de Januar 1845 løste han Borgerskab som Bogbindermester. Til sit Haandverk føiede han ogsaa snart efter Handel med lidt Smaateri som Papir, Skrivebøger etc. Det var imidlertid smaa Forholde i Porsgrund dengang, og mange rystede vistnok paa Hovdet ved Tanken om, at en Bogbinder kunde leve her i de Tider. Men Dygtighed, Orden og Sparsommelighed viste, at den lille Bedrift ved den mest udholdende Arbeidsomhed og smaa Fordringer til Livet, kunde føde sin Mand. Hans Valgsprog: «Solid Arbeide og billige Priser» viste at have Fremtiden for sig. Byen havde dengang ca. 2200 Indbyggere.»

Det Porsgrundske miljø i 1840-Årene

Det miljø Hans Johan Dyring kom til i Porsgrund i 1842, var nok som småbymiljøer flest, men det var også preget av en begynnende blomstring og en oppgangstid som Dyring var oppmerksom på, men som han også kanskje ble en del av årsaken til.

Formannskapslovene var vedtatt i 1837 faktisk som en fortsettelse av Eidvoldsverket, en liberalistisk ånd gjorde seg gjeldende særlig i de øvre samfunnsskikt. Denne ånd som kom til å prege byen ga ikke resultater bare på det økonomiske område, men kanskje like meget på det kulturelle. Vi var kommet til et vendepunkt i byens historie.

I 1842 ble Osebakken tillagt Porsgrunn, som derved fikk en stor byutvidelse etter den tids målestokk. Ganske typisk for den tid som var gått forut, var Osebakken kjent som et fattig sted. Men her på Osebakken ligger også noen av de best bevarte bygninger fra århundreskiftet, og disse bygninger kan vitne om ellers stor velstand. Slik vi kjenner disse bygninger i dag har de nesten sett ut fra de ble bygget. På Osebakken ligger Admiralgården, Storgaten 218, som har sitt navn etter admiral Jens Schou Fabricius.

Fabricius var Eidsvoldsmannen som man mener fant slagordet «Enig og tro til Dovre faller». Fabricius stiftet «Selskapet til Osebakkens Vel».

Byens første apotek var i Storgaten 222. Litt lenger nede i Storgaten 215 lå Radsykehuset, et amtsykehus for radsyke, et sykehus som imidlertid snart ble nedlagt, så hele helsevesenet i 1842 besto av dr. Johan J. Schaaning og apoteket som ble drevet av Thyge Thygesen i Storgaten 198.

Selv om det først var fra 1840-årene og utover at byen virkelig skulle leve stort på trelasten og den derav følgende skipsfarten, var allikevel trelastfirmaene de som dannet grunnlaget for byen fra tidligst av. Alle de gamle slekter bygget stort sett sin velmakt på skogens grøde - og vi kan i fleng nevne navn som har betydd meget såvel for byen som for fylket ja, landet med: Cappelen, Aall, Løvenskiold, Møller, Gasmann, Rasch, Creuger, Flood og Vauvert.

Disse mennesker visste å skape miljø rundt seg. Visst ble det klasseskille, men typisk for Porsgrunns gamle slekter har det vært at sansen for vekst og trivsel har vært større enn sansen for det sosiale skille.

Nå kan man nok si at Dyring ikke var en hvemsomhelst-håndverker som kom til byen i 1842. Han var utvilsomt både spirituell og dyktig, og hans vesen og fremferd avtvang respekt, noe som gjorde at han snart var vel ansett i byen. Men Dyring følte båndet til håndverkertradisjonen og -miljøet, og her utviklet han seg og bygget opp sin forretning. Hans kloke vurderinger av mulighetene og hans flid bragte snart forretningen fremover.

Når man ville ha Dyring til byen, var det sikkert også fordi man savnet en skikkelig bokbinder til familienes rent private samlinger. I 1830 var det dannet et Avisleseselskap i Porsgrunn og Skien. Dette ble for Porsgrunns vedkommende i 1833 omdannet til «Porsgrunds og Osebakkens Avis- og Læseselskab». Stiftelsen foregikk hos Peder Paus i Storgaten 110. Denne gården som for dagens borgere er best kjent som Bryhnegården, ble revet for få år siden. Peder Paus hadde her brennevinsutskjenkning. Den var flittig besøkt og hadde slett ikke bare godt ord på seg.

Etter endel diskusjon, ble det vedtatt å stifte nevnte selskap, som ennå eksisterer i en noe endret skikkelse, og som helt siden 1845 har kjøpt og fått ordnet sin lesning hos Dyring. Man besluttet å velge «sådanne bøker som ville tilfredsstille pluralitetens fordringer til en behagelig morskapslektyre». Til styre valgte man Carl Møller og E. M. Flood som hadde arbeidet for å få Dyring til Porsgrunn.

Det fantes nok «bønhasere» i Porsgrunn fra før av, det vil si folk som fusket i faget, men en skikkelig bokbinder hadde byen aldri hatt. I dag, når pocketbøker og billigbind svømmer over markedet, er det ikke ofte at folk stopper opp foran virkelig håndverk. Hvis bindet skal ha betydning, må det være fordi det skal pynte pp i bokhyllen. Bare boksamleren har i dag interesse av boken utover dens innhold han kan gledes som et barn over å holde et skikkelig håndverk i hånden. På den tid var det ikke ualminnelig at man fikk bøkene heftet fra forlagene for at man selv skulle kunne få dem innbundet.

«Porsgrunds og Osebakkens Avis- og Læseselskab» bragte aldri noen glede til almuen. Mange forsto dette, og et av medlemmene, Peter Bøyesen, sørget derfor for at det ble opprettet en almueboksamling, «at vårt fedrelands fri forfatning måtte bringe opplysningens sol å kaste velgjørende stråler inn i hytten».

«Hendrik Wergelands almuebogsamling» ble navnet - ett av de første folkebiblioteker i landet. Det ble en stor suksess. Dyring skaffet bøkene både til leseselskapet og til biblioteket. Dermed var det grunnlaget lagt som gjorde at Dyring mer og mer slo fra seg tankene om å dra tilbake til sitt elskede Danmark. Byen var i 1840-årene oppe i en rik utvikling. En rekke ideer slo rot, grunnleggelsen av folkebiblioteket var et typisk utslag av sosial tenkning. Men også ganske typisk for den tids tenkning var at en utjevning ikke måtte skje på bekostning av noen mennesker, men ved at disse ved sin innsats var med på å bringe «sol inn i hytten», d. v. s. å bringe almuens åndelige og økonomiske grunnlag oppover.

Det var ikke bare sjømenn som bragte nye impulser med seg hjem. Håndverkersvenner måtte gå som vandrende geseller, gjerne i utlandet, før de fikk lov til å ta ut sitt mesterbrev. Det bragte gjerne litt mer perspektiv over tingene. Slik også i bokbinderfaget. Men her som i andre tradisjonsrike håndverksgrene var det aldeles ikke alle som tålte vandrerlivet. Det gikk i blodet for dem. Derfor skjedde det ofte «når vårsol i bakkene blengte» at noen av dem igjen grep til vandringsstaven, - men fremragende dyktige i sitt fag var de.

I bokbinderiet arbeidet det noen av disse gesellene i årenes løp bl. a. en svenske. Da han ble gammel hendte det han om våren ville slutte, han ville til Sverige for å dø i fosterlandet «og få en svensk blomma på sin grav». Men når høsten kom, gjerne med regn og ruskevær, banket det på døren i bokbinderiet og inn trinet vår reisende gesell - og med en flott sving med hatten kom det: «Sitter ni här og knugar över limpottan, gossar! Nu har jag varit i Happaranda, Sveriges nordligaste stad och plantat en blomma på min moders grav».

Det kan ikke sies at Porsgrunn har vært noen sentral handelsby før i de senere årene. De håndverk som har fulgt handelen har derfor aldri stått særlig sterkt i byen - mens skipsfartens håndverk alltid har hatt gode levevilkår. Men noe sterkt håndverkermiljø var det allikevel ikke da Dyring kom til Porsgrunn, selv om det var mange håndverkere. Men de som sto tilsluttet laug, måtte knytte båndene til laugene i Skien. Derfor ble det naturlig for Dyring straks å tenke på det gamle ord om at samhold skaper styrke.

I 1839 var det 24 håndverkere i byen, men to år senere var tallet allerede 38, dette skyldtes særlig den nye håndverksloven. Tallet steg stadig, og det var utvilsomt med glede Dyring var med da byens håndverkerforening ble stiftet 12. januar 1847. Siden da er håndverkertradisjonen holdt ved like i familien helt til den nåværende generasjon, når nye forretningsmetoder har gjort det mer hensiktsmessig at innehaverne har overlatt håndverket til ansatte og selv ofrer seg mer for det forretningsmessige og administrasjonen. Typisk er det at Ivar Dyring senior ved siden av sin juridiske embetseksamen i 1912, også avla svenneprøve i protokollfaget i 1930.

Den videre utvikling

Vi lar igjen minnebladet ved 50 års-jubileet berette om firmaets utvikling fra starten i 1842:

Forretningen aabnedes i Br.-Matr. Nr. 37 (Kjøbm. Johannessens nu nedrevne Gaard) der da eiedes af Lorents Glose. Senere boede Dyring hos Skomagermester Skredsholt, skraa overfor Hr. P. M. Petersen. Ovenpaa i denne bygning arbeidede D. i flere Aar. og deltog i Jan. og Febr. 1847 i Dannelsen af Porsgrunds første Haandverkerforening. D. blev forøvirgt fra første Færd mødt med stor Sympati; afd. Toldkasserer Rasch var saaledes hans erklærede Velynder, hvorfor D. stadig var med til de eiendommelige Fester som da holdtes paa R.s Eiendom Jønholt. - D. havde dog oprindelig ikke til Hensigt at bosætte sig i Norge for bestandig; Omstændighederne forandrede vistnok senere hans Beslutning, men han omfattede dog bestandig sit Fædreland med den største Kjærlighed. 1 1848 blev D. gift med Martine Bolette. Datter af Seilmagermester Michel Halvorsen og Magdalene, født Aarøe. Strax efter sit Bryllup flyttede D. ned i Br.-Matr.-Nr. 39, Holmergaarden, som han før sit Bryllup havde kjøbt af Kjøbra. Nils Vauvert. Her indrettede han den nordlige Del til Butik og Verksted, og efterhaanden udvidede han sin Handel til at ogsaa omfatte Skolebøger og andre mere kurante Bøger; han blev her.ogsaa Bibliotekar for Porsgrunds Læseselskab. Uagtet Dyrings solide og gode Bogbinderarbeide snart blev kjendt og godt anskrevet rundt om i Distriktet, begyndte Forretningen først at gjøre større Fremgang efterat være flyttet fra det lille trange og uhensiktsmæssige Lokale paa Strømtangskjæret og op til Br.-Matr.-Nr. 204 B ved Osebro. Her begyndte Forretningen at skyde Væxt og at erholde flere og flere udenbys Kunder. Hans to yngste Sønner, hvoraf den ældste i længere Tid havde uddannet sig i Kjøbenhavn, tiltraadte da Forretningen og flere og flere Forretningsgrene blev tillagte. D. var da allerede optaget baade som Medlem af den norske og den danske Boghandlerforening. Handelsborgerskab løste han 4de Novbr. 1868. - I 1877 grundede D., efterat hans yngste Søn havde uddannet sig som Bogtrykker, et Bog- og Accidenstrykkeri, hvorfra Nyheds- og Avertissementsbladet «Grenmar», begyndte at udgaa; Forlagsretten til Bladet er senere solgt.

- Bogtrykkeriet blev tidsmæssig udstyret med bedsteSort Hurtigpresse og rigt Udvalg af Skrift og Materiel, det arbeider under firmanavn Brødrene Dyring. Men kort efter, at D. havde opnaaet at faa alt i god Gjænge, og han efter menneskelige Beregninger kunde nydt godt af sit lange og trofaste Arbeide, var Kræfterne nedbrudte, og han afgik ved Døden 13de December s. A. i en Alder af kun 61 Aar.

Efter H. Joh. Dyrings Død overtoges Forretningen af hans to i Firmaet før arbeidende Sønner, der efter som Forholdene har tilladt det, har utvidet den, og der er saa vidt muligt fuldt med i de nyeste Frembringelser. Fra en Stipendiereise, som den ældste af Forretningens Indehavere i 1880 foretog til Tysklands og Danmarks største Bogbinderier og Protokolfabriker, medbragtes mange nye og tidsmæssige Ideer, der i Forbindelse med de efterhaanden anskaffede Maskiner og Materiel, bidrog til at hæve Firmaet op til at blive et første Rangs, der sattes istand til at kunne opptage Konkurrancen. Bogbinderiet er nu saaledes forsynt med alle nyere Maskiner og Lettelser i denne Branche. - Bokhandelen modtager gjennem sine mange forbindelser og de omtrent daglige Sendelser den nyeste Literatur paa hurtigste Maade, likesom Lageret stadig indeholder et Udvalg af den ældre Literatur. - Papirhandelen har gjennem den lange Aarrække arbeidet sig op til at træde i Forretningsforbindelse med de største og bedst renommerede ind- og udlandske firmaer. - Boktrykkeriet er som før bemerket stadig bleven kompletteret med nyere Skriftsorter og tidsmæssigt Materiel, der har sat det istand til at kunne levere selv meget store Trykningsarbeider. Forretningen har deltaget i tre Udstillinger, nemlig i 1880, da den belønnedes med Hedersdiplom, i 1888 tildeltes den Sølvmedalje og Hans Majestæt Kongens Prismedalje og endelig ved den norske Landsudstilling i 1891, da den ligledes erholdt Sølvmedalje.»

Th. H. Dyrings eldste sønn Johan Dyring arbeidet i firmaet fra 1895 til 1908 da han overtok firmaet Joh. Preutz Bog- og Papirhandel, etablert 1838 i Larvik, et firma han og 2 av hans sønner har drevet frem til en stor velansett forretning.

Th. H. Dyrings nest eldste og yngste sønner Ivar Kr. Dyring og Erling Dyring har begge tatt del i forretningens drift fra 1908, og disse drev fra farens død forietningen helt frem til 1. juli 1967, da Ivar Kr. Dyrings to sønner, Ivar jr. og Harald Johan kjøpte ut sin onkel Erling. På denne måten har det vært en kontinuerlig familiedrift i firma H. Joh. Dyring gjennem fire generasjoner i rett nedstigende linje, og firmaet er landets eldste personligeide bokhandel, og landets 3. eldste bokhandel i alt.

Ved Kr. H. Dyrings død i 1945, gikk etter hans ønske Brødrene Dyrings Boktrykkeri inn i firmaet H. Joh. Dyring.H. Joh. Dyring har alltid søkt å følge opp utviklingen. Også dette firma fikk i sin tid merke overgangen fra byens tradisjonelle næringsgrunnlag trelast og skipsfart til industri, men ved kloke disponeringer og fremsynthet, ble også driften lagt om. Det er derfor naturlig at firmaets hovedinteresser i dag dreier seg om papiret.

I 1945 ble firmaet medlem av Papirgrossistenes Landsforbund, og er i dag byens eneste papirgrossist. Denne utvikling henger naturligvis sammen med den stadig utvidede trykkerivirksomhet. Brødrene Dyrings Boktrykkeri arbeider i dag med helt moderne maskiner, og ikke minst på offset-fronten har man søkt å følge opp ved å opprette egen avdeling. Bestyrer for boktrykkeriet er Per Marthinsen som ble ansatt for få år siden.

Men det betyr ikke at de tradisjonelle grener er lagt på hyllen. Bokhandelen vil også i fremtiden være en av firmaets hovednerver - en del av forretningen hvor man søker å følge opp tidens strømninger og formidle dem videre til kundene. Videre vil bokbinderiet alltid måtte forbli et naturlig ledd i en forretning hvor trykkeri og papirhandel har en så sentral stilling.

Som et naturlig ledd i forretningen er også tatt opp salg av kontormøbler og -utstyr, en del av forretningen hvor også omsetningen stadig er stigende. Firmaet har også gjennom generasjoner vært autorisert sjøkartforhandler og med den stadig økende trafikk i Porsgrunn Havnedistrikt har også dette vært en vesentlig del av firmaets daglige handel. Erling Dyring tok i 1912 opp teater- og konsertbyråvirksomhet, og dette er også glidd naturlig inn i forretningens daglige liv. H. Joh. Dyring er arrangør for bl. a. Riksteateret og andre norske byråer for formidling av konserter og teateropptredener.

Fremtiden

Det er vanskelig å spå især om fremtiden, sier Storm P. Hva som vil skje i Porsgrunn i årene fremover, er umulig å si. Men man vet at Nedre Telemark er et, område hvis hele eksistens avhenger av industri både i stort og lite format. Kommunikasjonene har ikke bare bundet distriktet mellom Langesund og Skien sammen til et stort område som om få år må betraktes som ett marked, men har også knyttet distriktet Grenland nærmere til både Telemark, Vestfold og det øvrige land.

Vi må være forberedt på å gå nye veier og bruke nye metoder. Vi må være klare til å møte konkurransen på vårt eget domene. Oppgavene vil bli store - men også mulighetene.

Dette vil koste arbeide og innsats. Men først og fremst vil det hele avhenge av hvordan firmaet drives og av hver enkelt medarbeider. H. Joh. Dyring har vært drevet på sunn konkurranse og sunne forretningsmetoder. Dette parret med kunnen, viten, innsikt og kloke disposisjoner har drevet firmaet fremover. Vi tror at om mangt er forandret - både når det gjelder målsetninger og metoder, så vil alltid ærlig og sunn forretningsdrift være det viktigste i enhver forretning. Slik vil H. Joh. Dyring bli drevet også i årene som kommer.

Firmaets tidligere og nuværende ledelse

Theodor H. Dyring var født i 1853, utdannet seg i Kjøbenhavn. I hans tid ble stadig flere bransjer knyttet til firmaet og drevet videre fremover. Han ofret seg sterkt for den daglige drift, og selv om også han var en mann som ble meget benyttet både til offentlige- og foreningsgjøremål, ble det særlig broren som kom til å vise et ansikt utad. Theodor Dyring var en sjelden energisk og virkelysten mann. I 22 år frem til sin død var han medlem av direksjonen for Porsgrunds Sparebank, fra 1879 var han kasserer for Porsgrunds Sjømandsskolé, og da Den norske Handelstands Fællesforening ble dannet i Porsgrunn, var han formann i Porsgrunds Handelsforening. Også en rekke kommunale tillitsverv ble lagt på hans skuldre. Han døde i 1916, bare 63 år gammel.

Kristian Henrik Dyring var en usedvanlig aktiv mann. Han grunnla bladet Grenmar, og «Dyrenes Ven» og redigerte også Tidsskrift for Fjærfeavl. Han var også med og stiftet Handelsstandens Fællesforening, tok initiativet til opprettelsen av Porsgrunn tekniske Aftenskole, var medlem av SKK's styre, representantskapet i Norges Brannkasse, og tilsynskomitéen for Jarlsbergbanen. Videre var han formann i Porsgrund Håndverk og Industriforening i 25 år, formannskapsmedlem i 35 år, hvorav ordfører i 12 år. Han tok initiativet til uttapningen av deler av Vallermyrene og tok meget del i natur- og dyrevern. Kristian Henrik Dyring var ridder av St. Olavs orden og av Dannebrogsordenen. Han var født i 1858 og døde i 1945.

Ivar Kristian Dyring, født 1. april 1885, er sønn av Theodor Dyring. Han er student fra Latinskolen i Skien 1904 og arbeidet fra 1908 i onkelens firma. I 1912 tok han av hensyn til sitt virke i Grenmars redaksjon juridisk embedseksamen og har siden vært med å drive familiefirmaet fra farens død i 1916 sammen med broren Erling Dyring i bokog papirhandelen. Fra morens død i 1928 har han eiet og drevet firmaet sammen med broren. Han avla svenneprøve i protokollfaget og fikk sitt håndverksbrev 1930.

Erling Dyring, yngste sønn av Theodor Dyring er født i 1892, og har vært aktiv med i firmaet fra 1908 til 1. juli 1967, da han ble kjøpt ut av nevøene Ivar jr. og Harald Johan. I 1912 tilla han forretningen teater- og konsertbyrå, og har siden vært arrangør for Porsgrunns Teater. Hans interesse for bokhandelen har stadig drevet,denne fremover - og selv har han også et anselig bibliotek. Erling Dyring er også aktiv kunstmaler, og har en rekke ganger vært representert på Kunstforeningens vårutstillinger og Statens Høstutstillinger fra 1928. Han har nedlagt mye arbeide for kulturlivet i byen.

Ivar Th. Dyring er født 27. desember 1922. Etter eksamen fra Oslo Handelsgymnasium i 1941 gikk han inn i firmaet. I 1947 praktiserte han et års tid i en bok- og papirhandel i Stocholm. Ved å delta i flere bransjekurser har han forsøkt å holde seg ajour med utviklingen i bransjen. Han har i flere år vært medlem av styret i Porsgrunn Handelsstands forening, derav 3 år som viseformann. Ved kommunevalget 1967 ble han valgt inn i Porsgrunn bystyre. Medeier i firmaet fra 1967.

Harald Johan Dyring er født 30. september 1929. Han tok eksamen artium i 1948, og eksamen ved Oslo Handelsgymnasium i 1949. Etter avlagt militærtjeneste ble han ansatt i firmaet i 1950. Senere har han avlagt eksamen ved Bokhandlerskolen samtidig med at han praktiserte hos bokhandler Trier i Oslo. Medeier i firmaet fra 1967.