Arnt Peder Aslaksen heter han og er født i Porsgrund den 28. august 1857. Far hans het Aanen, hadde vært sjømann, men slog sig siden på skibsbyggeri. Som saadan var han med på bygningen av flere av de gamle berømmelige Porsgrundsskuter. Blant annet bygde han en del skuter for konsul Gregertsen og likesaa for Halvor Eriksen paa Vestsiden. Dessuten var han jakteskipper og seilte på Danmark.
Som smaagutt var Arnt Peder med paa Danmarksferdene og kunde derfor allerede i 14 a 15 aars alderen ta paa utenriksfart for en betydelig bedre hyre enn unggutter flest, efterdi han forsto sig baade paa kompas og annet sjømannsaktig tekniske viderverdigheter. Som det sig hør og bør for en Porsgrundsgutt, bar det først ut med Porsgrundsskuter, men efter som aarene gikk og han ble saapass til å sette "sjøbein" at han følte seg trygg nok til aa manøvrere paa dekket av fremmede nasjoners skibe, stakk han av en vakker dag.
Saa kom han med engelske skuter og seilte i Ost og Vestindiefart samt paa Japan og Kina. Han hadde adskillig aa fortelle fra de turene, men her skal kun gjengis beretningen om en en historisk misjon han var med paa ved pasifikkysten og hvis følger fikk betydning for hele "Juneitens" skibsfart. Og saa gir jeg ham selv ordet:
- Med den store engelske damper "Metepidea" kom jeg et aar fra Hongkong paa vei til Veststaterne. Ombord hadde vi 950 kulier, der var rekvirert som arbeidere til plantagerne. I virkeligheten var de bare slaver, ti da de kom frem blev de oppropt efter nummer av utsendinger fra de plantageeiere som hadde rekvirert dem.
De skulde landsettes i Albetres Island og vi kom inn paa reden der klokken 12 natt og kom inntil kaien klokken 9 morgen. Paa havnen hersket et lurveleven, idet skibet omsvermedes av baater som skulde avhente kulierne. Da viste det at hele mannskapet forut var rømt med undtagelse av en tysker og mig. Det varte ikke mange timerne førenn ogsaa tyskeren stakk av. Skipperen bad mig pent bli staaende ombord, og lovte mig forhøiet hyre naar vi kom tilbake til Europa. Jeg hadde 70 dollar tilgode og derfor liten lyst til aa gaa iland, men de andre stod i land og fristet.
Det ennte med da med at jeg gikk iland like for nesen paa baade skipper og styrmann som stod paa broen. Adjø, sa jeg. - Pas dig selv, gutten min, svarte skipperen.
Fra slaveliv, gjennem organisasjon, til menneskeværdige kaar.
Hele det rømte mannskap kom sig nu frem til San Fransisko, og blev innkvartert hos forskjellige boardingmastre. Fra disse blev vi sendt ombord i forskjellige skibe som gikk i fart paa pasifikkysten. Det var det rene slaveliv, sjømennene var utsatt for i disse havne. Saalenge man stod ombord var det jo nogenlunde taalelig efter den tids forhold. Kostholdet var upaaklagelig og hyrene var det heller ikke stort aa si paa.
Men det var iland, efter avmønstringen, at sjøfolkene blev gitt de værste blodsugende aadselsgribber ivold. Det var de saakalte boardingmastre man var henvist til aa søke til ved de anledninger man ingen penger hadde, mens man venter paa hyre. Ved siden av disse hadde man shippingmastrene, der for god betaling hadde i oppdrag aa forhyre mannskaper for anløpende skipe.
Disse to mastre opererte i fellesskap. De som en tid hadde hatt tilhold paa boardingen maatte ombord i det skib, shippingmasteren vilde ha ham hvadenten vedkommende vilde eller ikke. Det hendte ikke sjelden, at en gjenstridig sjømann fikk noen draaper smuglet i sitt glass naar han om kvelden satt i et godt lag paa boardingen.
Naar han kom til sig selv langt utover natten, kunde han befinne seg ombord paa et skib som hadde kastet fortøiningerne, letter anker og stod til hav for fulle seil, eller for full damp.Jeg har ogsaa vært vidne til at en fikk en saa sterkt dosis, at man fant han død i køien da han skulle vekkes. Det mest nedværdigende ved denne tragedien var, at den boardingmaster, som hadde begaatt denne skjendige handling var en nordmann.
Riktignok var det ikke saa mange som hadde rede paa fyrens nasjonalitet fordi han stadig gikk under navnet Shjanhay brown. I den grad han "shjanhayet" sjøfolk, som det het naar en var bragt bevisstløs ombord. Vedkommende var fra Moss, og hadde drevet denne foraktelige trafikk i den grad, at han var bleven en durkdreven skurk. Hos ham fantes ikke menneskelige følelser hverken for landsmenn, venner eller slikt.
Naar det gjaldt aa dyrke sine egne interesser sparte han ingen, ja ikke engang sin egen far. I en tid han drev boardinghus i New York lot han nemlig sin far, som ogsaa var sjømann og kom til ham, shjanhayes, bedyret han. det lykkedes ham ogsaa aa faa utført planen. Erkekjeltringen førtes ombord i et skib ved nattetid og maatte gjøre en reise rundt Kapp Horn. Men paa tilbakeveien til Amerika kom han til San Fransisko istedet for til New York. Imidlertid spilte det ingen rolle for denne driftige slyngel hvor han steg iland i Amerika.
Han hadde snart etablert ny virksomhet i sin gamle branche. Naar dette nevnes, saa er det ikke fordi nevnte person ikke dannet noen undtagelse fra de andre i kynisk brutalitet. Tvertimot. De var allesammen nøiaktig en alen av samme stykke. Kom man først i henderne paa en slik og videre overantvordet i henderne paa shippingmasteren, kunde man resikere aa fare tur efter tur utelukkende for disse forenede kjeltringer, uten at der blev mer enn en dollar eller to i avmønstringspenger.
De stod nemlig utenfor enhver kontroll. Da var det at forbitrelsen tentes hos de alle de nasjoners sjøfolk som var samlet Pasifikkysten i midten av 1880-aarene. Vi regnet ut at omkring 2000 sjøfolk skulde ha tilhold i farten derborte paa den tid. Der blev tatt initiativ til dannelse av en fagforening omfattende alle sjøfolk som fantes paa kysten. Det var hovedsagelig vi nordmenn som var de drivende krefter i dette arbeid. Vi hadde ogsaa en sakfører, eller hvad han nu var, som utformet de krav, vi skulde stille. Han het Fritjof Wærenskjold, var ogsaa nordmann, og en veldig agitator.
Vi satte en dollar i innskrivningspenger. I alle havne nedsattes agitasjonskomiteer, som fikk i opdrag aa samle sjøfolkene i organisasjonen efter hvert som de kom i land, det gikk ikke saa svært lang tid før vi hadde et antall av ca. 2000, og da skred vi til aksjon.
Det første skridt var aa faa hitført en forandring i de utaalelige forhyringsforhold. Werenskjold laget et skriftlig utkast til et andragende, som skulde forelegges De forenede Staters president. Andragendet inneholdt krav om oprettelse av statskontrollerte hyrekontorer i amerikanske havne. En deputasjon sendtes til Washington, hvor den i det Hvite Hus fikk foretrede for presidenten som dengang var Kleveland. Denne tok mot deputasjonen baade høflig og elskverdig, samtidig som han lovet at kravet skulde bli inngaaende overveiet, forholdene undersøkte og alle forføininger til forbedringer bli truffet. Med dette svar var jo deputasjonen foreløbig tilfreds og reiste tilbake.
To aars streik, de steile skibsredere og den generøse sukkerkonge fra Honolulu.
I paavente av president Klevelands svar paagikk nu organisasjonsarbeidet med full kraft i alle havne ved pasifikkysten. Fritjof Werenskjold reiste rundt og holdt agitatoriske foredrag. Paa bryggerne reiste vi op tomkasser, og paa disse stod han og preket saa folk samlet sig i store skarer, og begeistringen for sjømennenes sak tenntes i vide kretser, idet den bares langt utenfor deres egne rekker.
Paa den tid var alminnelig hyrer 20 dollar paa utseilport, og 18 dollar paa innseilport. Da organisasjonen var nogelunde fasttømret og paa en tid da et ikke ubetydelig antall av medlemmer var i land, besluttedes paa et stort møte aa stille forlangende hos "shipsaccocieteten" (skibsrederne) om en forhøielse av hyrerne til 5 dollar for hver av de overnevnte satser. Hvis dette nektes skulde vi gaa til streik.
Kravet blev blankt avslaatt og en omfattende streik var følgen. Denne kamp var uten tvil den største paakjenning den amerikanske skibsfart har hatt, og heller ikke tror jeg at noen streik er løpet av med en saa overveldende seier for de streikende. I alle havne ble det nu rastløs organisasjonsvirksomhet og agitasjonsvirksomhet, hvis ophidselse undertiden steg til feberhet stemning.
Det gjaldt aa fohindre at skibene bemandes, likesaa viktig var det aa faa shjanghaiet de mannskaper, som kom inn med anløbende skibe. Rederne paa sin side var ikke mindre uvirksomme i sin kamp mot den nye, og hittil ukjente faktor, der som en slede var lagt sig i vegen for deres profitinteresser, nemlig sjømennenes fagorganisasjon. De skrapet sammen alt det pakk og skumpelskudd de kunde faa fatt paa, og som de hadde leiede agenter til aa skaffe sig inn over landet.
Blant dette skrapsammen kunde der jo ogsaa tilfeldigvis komme endel sjømenn der var kommet paa gale veie, men det var dog ikke nok til at fullbefarne mannskap kunne skaffes til de mange skibe i denne fart. Følgerne uteblev heller ikke. Det ene skibet efter det andre splintredes og forsvant i de mange brott og brenninger som finnes paa denne kyst.
Manfoldige mennesker, som ukyndige, og uten anelse om hvilke strabadser, kamp og møie, de gikk i møte, som var satt ombord i disse skibe lukket sine øine for siste gang i de fraadende elemeneter. Man rederne ga sig ikke. Istedet for skuter som gikk bygget de nye. Det var lavmastede slettoppede treskuter. Men ogsaa de forsvant takket være ukyndige mannskaper. For organisasjonen gjaldt det nu aa faa av veien streikebryterne, som almidelighetsvis kaltes "Skabs", i første rekke da de av dem som var sjøfolk. I dette arbeide fikk vi en uventet, men prisverdig støtte hos en mangemillionær i San Fransisko, som i almindelighet kaltes "Sukkerkongen". Han eiet store sukkerplantager i Honolulu, og bodde vekselsvis der og i San Fransisko.
Han het Claus Sprechell og eiet store landomraader i Kalifornien. Av dette stillet han et stykke paa 300 eker land til vaar disposisjon i Medisina County. Samtidig lot han sin store slebebaat, "Færles", føre en av oss valgt deputasjon op til Napa City Neviar, som er stasjon for den amerikanske stillehavsflaate. Ogsaa her skulde der vises oss en imøtekommenhet, som vi minst hadde ventet, og dog blev der ikke lagt skjul paa vaare hensikter. Hos flaatechefen opnaadde nemlig deputasjonen aa faa utlaant telter, seil og presenninger. Alt dette blev sendt til Medisina County, hvor det skulde benyttes til husrum for "Skabben", hvem vi nu hadde besluttet aa sende dit.
Alt gikk som efter noter. De plukkedes op i flokkevis og sendtes avsted til sukkerkongens interneringsleir, hvor de kunde tilbringe dagene i uforstyrret ro, langt fra chippingsoccietetens efterstrepelser og dødsfelt. Den mat de trengte sørget vi for.
Under streiken tok vi nemlig vekselsvis jobber hvor det kunne falle sig. Av fortjenesten blev en viss sum overdratt en komite, som var nedsatt med det formål for øie, aa samle inn midler og kjøpe levnetsmidler til underhold av "skabben".
Da en rum tid var gaatt tilbød rederne forhandling. Vi holdt møte og besluttet der aa øke kravet med ytterligere 5 dollar pr. sats og forhandlerne skulde møte med bundet mandat, saaledes at der ikke skulde fires en cent paa kravet. Jeg valgtes som en av forhandlerne og vi bega oss av sted til møte med de høie herrer.
Da vi var kommet tilsete sa de, idet vi hadde stillet vaart nye krav: Men er dere da ikke sultne og trenger til aa begynne arbeide, det ublue forlangende de stiller er aldeles uantagelig. Tiderne er ikke slik at vi har raad til aa betale saa meget. - Nei, svarte vi, dere har bare raad til aa bygge skuter for aa sende ut til ødeleggelse og miste folk. Dermed gjorde vi oss klar til aa forlate møtet. Men idetsamme grep en dansk skibsreder, som kaldte sig Lorentz Ford, ordet: - Vær nu snille gutter og la oss bli enige. Det er riktig som det er sagt, at det er for daarlige tider til at vi kan betale hvad dere forlanger, men det kan jo bli bedre om en tid.
Vi gjorde oppmerksom paa at kravet var uttrykk for en forenings beslutning og at vaart forhandlingsmandat var bundet av denne. Men, la vi til, hvis dere ønsker noe møte med oss senere vil kravet yderligere bli skjerpet. Dermed skiltes vi. Tre maaneder innkaltes vi til nytt møte, og som vi hadde bebudet fremsatte vi nu krav om hyrerforhøielse, der igjen var øket med 5 dollar. Resultatet av forhandlingene blev atter som første gang.
Saa gikk der igjen en tid, men ikke fullt saa lenge som sist. Nu var vaart krav øket saa forlangendet utgjorde utgjorde hyrene satt til 35 og 40 doll. pr. mnd. Nu hadde rederen faatt betenkeligheter med hensyn til videre utsettelse. En av aarsakene, var den at der var sprunget en stor tømmerbom ved San Diego, hvor selskapet for Pasifikbanen var iferd med aa anlegge en større kullstasjon. Følgen av dette uheld var en stor efterspørsel paa frakter, som blev godt betalt. Dette hadde ogsaa tilfølge at vaare krav innrømmedes helt og fullt. Streiken avblåstes dermed, efter aa ha varet i 2 aar.
President Harryson setter boardings og shippingmastrene stolen for døren.
Under streikens gang ventet vi paa resultatet av president Klevelands behandling av det andragende som vaar deputasjon hadde forelagt ham. Det skulde snart vise sig at han simpelthen hadde ladt det hele gaa i papirkurven. Saken var nemlig at han kun hadde et igjen av sin funksjonstid som president. Det var maaskje en av aarsakene til at han hadde gitt en god dag i bade dette og annet, og i stedet tumlet sig omkring paa jaktfeltene, vistnok en av hans yndlingsbeskjeftigelser. Saa kom presidentvalgene og Kleveland avløstes av Harryson.
Denne hadde ikke før holdt sitt inntog i det Hvite Hus, før han fikk sig en deputasjon fra de streikende sjømenn paa halsen. I likhet med sin forgjenger var ogsaa den nye presidenten en meget imøtekommende og elskverdig herre. Det var bare den forskjel at han ga inntrykk av aa nære større interesser for saken enn den første.
Da deputasjonens ordfører hadde avlagt sin redegjørelse, sa han at han kjente noe til de elendige forhold sjømennene levet under i havnebyene, og nu skal det bli en forandring i dette. Det skal bli en av de første sakene jeg tar mig av, la han til.
Det blev det vistnok ogsaa, ti omtrent i det øieblikk streiken avblaastes kom der en regjeringskunngjørelse om, at statskontrollerte hyrekontorer skulde oprettes i alle statenes havnebyer. Dermed ophørte saavel boardings som shipingsmastrenes lysskye trafikk overfor sjømennene. Disse kunde nu ha saa meget i avmønstring naar de kom iland, at de kunde innlogere sig hos private og saa sig fra den stund av i stand til selv aa ha kontroll over sitt tilgodehavende.
Sjømannsstreiken ved Pasifikkysten, som paagikk i aarene 1885-86-87, samt den appel sjømennene retter til Amerikas president, fikk socialt og økonomisk, veldig betydning for sjøfolk av alle verdens nasjoner, hvis fart gikk i amerikanske farvanne. Størst betydning hadde det naturligvis for de som var forhyret med dette lands skibe. Hyrerne holdt sig, sa Aslaksen, i flere aar fremover, og da jeg reiste derfra i 1897 var stuerthyrerne oppe i 50 dollar, matroser hadde 40 og 45 dollar.I 1895, fortsatte Aslaksen stiftet vi Kok & Stuertforening.
Minnerne fra disse kampdage ved Pasifikkysten lot til aa være blant de fagreste i den gamle sjømanns liv. Hans øine lyste med egen glans naar han hine dagers begivenheter op for meg, mens vi satt sammen i hans lune stue. Og det var med synlig stolthet, han viste frem sine medlemsbøker og andre skriftlige dokumenter hvorpaa hans navnetrekk pranget, altsammen synlig beviser paa at han hadde vært en god og trofast kamerat og en pliktoppfyllende tillitsmann.
Efter sin tilbakekomst fra Amerika arbeidet han ved Unions brug i Skien. Han giftet sig og slog sig ned i denne by, hvor han nu bor i Bloms gate. I 6 aar har han nu vært uten beskjeftigelse, og kan derfor avse en stund til aa dvele ved minnet om svundne aar, og gjenkalle i erindringen hva han høstet av sorg og glede, godt og ondt paa sin flakkende ferd paa det rullende hav, omkring vaar vidstrakte jord.
| Fra: Breviksposten 30.03.1927 | |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |