Fabrikkanlegg og ny industri

Da Porsgrunns næringsliv ble rammet av krise på slutten av 1870-årene, utløste det ingen dyp og langvarig krise i byens økonomiske liv. Foruten iseksporten fikk byen en ganske stor industri å falle tilbake på. Typisk for industrietableringen i Porsgrunn var at skipsfarten i stor grad forsynte den nye industrien med erfaring og kunnskap, arbeidskraft og kapital. Industrien vokste fram gradvis og nesten organisk på grunnen til en skipsbyggingsnæring i krise. Dessuten var byens beliggenhet gunstig med hensyn til industrietablering. I 1885 kunne byfogden fortelle om en betydelig industrietablering i Porsgrunn.

Den nye industrien vokste fram på grunnen til de gamle skipsverftene. Mens det tidligere ble produsert kapitalvarer i form av skuter langs begge elvebredder, produserte den nye industrien varer til den moderne byens innbyggere: vinduer og dører, bruksporselen, sko, knapper og bånd.¹⁹⁶

Ved utgangen av 1895 var det til sammen ti fabrikker og industrianlegg i Porsgrunn med en samlet arbeidsstyrke på 564 arbeidere. Samtidig var over 900 mennesker sysselsatt på byens skuter. Av industri fantes en smergel- og brynestensfabrikk med 30 arbeidere, en porselensfabrikk med 219 arbeidere, et mekanisk verksted med 76 arbeidere, enbåndfabrikk med 50 arbeidere, to dampsager med 61 arbeidere, høvlerier og trevarefabrikker med til sammen 99 mann og ved gjærfabrikken og knappefabrikken arbeidet henholdsvis 14 og 12 arbeidere. Porsgrunn var blitt en betydelig industriby og lå som nummer to i amtet etter Skien. I Skien var det 25 industrianlegg med 656 arbeidere.¹⁹⁷

Industriutviklingen skapte optimisme og framskrittstro i hele regionen kunne amtmannen fortelle:

Etablering av ny industri fikk også betydning for kontakt og handel med byens omland. Foruten at industrien ble forsynt med råvarer fra distriktene, som brynesteiner til slipesteinsfabrikken og trelast til trevarefabrikkene, trengte også en voksende industribefolkning forsyninger av ferskvarer som kjøtt, flesk, smør og melk. I femårsberetningene fra Gjerpen, Eidanger og Solum i tida omkring og etter århundreskiftet heter det at "salg af Kjød og Flesk er tiltaget meget. Melkeproduktionen er tiltaget, og Salg af Melk til Byer og Fabriker er af megen Betydning."¹⁹⁹ I byen fikk bøndene avsetning for sine varer. Industriutviklingen fremmet omlegging av jordbruksproduksjonen i nabobygdene til animalske produkter.

"the best stone in the world" - "Norrøna Fabriker"

Alfred Petersen - som senere tok navnet Wright - var en av byens betydelige industrietablerere. Petersen var sønn av skipsreder Peter Magnus Petersen og representerte sønnen i firmaet "P. M. Petersen & Søn". Fimaet var eier av et betydelig skipsrederi, men under Alfred Petersens ledelse ble det utvidet til å omfatte ny industri. Et av industriforetakene var etableringen av den "Den norske Bryne- og Slibestensfabrik" i Porsgrunn i 1883. Fabrikken skiftet navn til "Smergel- og Brynestensfabriken" i 1892 og "Norrøna Fabriker" i 1908.

Brynesteinsfabrikken ble opprinnelig grunnlagt av Tellef Plesner i Kragerø i 1879. Her ble det produsert smergel og brynesteiner med utgangspunkt i en hard, skiferlignende stein som ble hentet ut fra bruddene i Eidsborg og Lårdal i Telemark. I 1883 ble fabrikken overdratt til et aksjeselskap med Alfred Petersen Wright som en av flere aksjonærer. Den største aksjeposten hadde da Tellef Plesner med hele åtte aksjer. De øvrige aksjonærer hadde en eller to aksjer hver.

Straks etter overdragelsen ble produksjonen flyttet til Porsgrunn. Steinen som ble transportert fra Dalen og langs vannveien gjennom Telemarkskanalen og ned til produksjonsstedet, fikk ved flyttingen til Porsgrunn, adskilling kortere transportvei. I Porsgrunn satte Alfred Petersen Wright opp en ny fabrikkbygning på Folkman Wrights tidligere eiendom på Vestsida, og Tellef Plesner ble ansatt som disponent. Virksomheten ble imidlertid lite lønnsom, noe som førte til at selskapet ble avviklet i 1886. Avviklingen førte til en bitter strid mellom grunnleggeren, Tellef Plesner, på den ene siden og Nils Aall og Alfred Petersen på den andre. I første omgang toppet striden seg i forbindelse med et forslag om å ansette en tysk disponent ved fabrikken i Porsgrunn. Plesner må ha oppfattet forlaget som en tilsidesettelse og hevdet at det innebar et brudd på den kontrakten han hadde inngått med selskapet i 1883. Styret bøyde ikke av, og i brev av 11. november 1886 - stilet til fabrikkens generalforsamling - skriver Plesner i et følelsesladet brev at han ser seg tvunget til å bli løst fra den bedriften han selv hadde grunnlagt:

Men "krenkelsene" tok ikke slutt med dette. I 1887 reiste Alfred Petersen og Nils Aall søksmål mot Plesner. De ville ha rettens medhold til å innkreve 1000 kroner per aksje - til sammen 4000 kroner - for å dekke selskapets gjeld, i henhold til vedtak på selskapets generalforsamling i 1886. Plesner avviste kravet med den begrunnelse at hans aksjer var gått tapt, og at han derfor ikke hadde noen forpliktelser i forhold til selskapets gjeld. Byfogden i Porsgrunn gav Plesner full støtte, men Petersen Wright og Aall anket dommen til stiftets overrett i Christiansand. Også i overretten fikk Plesner full støtte og bekreftet byfogdens dom.²⁰¹

Det foregikk en hard drakamp om brynsteinfabrikkens ledelse. Til tross for at Plesner var grunnlegger og fikk meldhold i rettssaken, var det han som ble skjøvet ut av bedriften og forlot den som syk og nedbrutt mann. Hva som lå til grunn for konflikten mellom Plesner og Aall og Petersen Wright kan man bare spekulere om. Trolig lå forventningene om å drive mer lønnsomt og framtidsrettet til grunn for avgjørelsen om å ansette en tysk disponent ved bedrfiten i Porsgrunn. Utfallet av striden ble i alle fall at Nils Aall og Alfred Petersen Wright overtok hele selskapet i 1887, og Andreas G. Wefring ble ansatt som disponent. Seks år senere var Nils Aall ute av eierskapet. Fra da av eide firmaet "P. M. Petersen & Søn" brynesteinsfabrikken på Vestsida. Alfred Petersen Wright overtok selv ledelsen av bedriften med Ketil Evensen fra Kragerø som bestyrer fra 1891.

Ved århundreskiftet arbeidet 50 til 60 mann ved "Smergel- og Brynestensfabriken". Fabrikken leverte slipte naturbrynesteiner til markeder i både Europa og Sør-Amerika. I England fikk steinene navnet "Lionstone", og gikk for å være "the best stone in the world". Men fabrikken produserte også slipesteiner av smergel for metall og tremassse. Smergelen ble importert dels fra Smyrna og dels fra den greske øya Naxos. I Porsgrunn ble smergelen knust, vasket og siktet. Ved en svært komplisert og krevende produksjon ble den så omgjort til slipe- og møllesteiner. Smergelsteinene var så harde og skarpe at de langt overgikk natursandsteiner. Ved århundreskiftet hadde Norrøna oppnådd fire gullmedaljer og en sølvmedalje for produkter av høy kvalitet.²⁰² Utmerkelsene ble brukt for alt de var verdt. Allerede i 1886 hadde bedriften anskaffet et vakkert dekorert brevpapir der de prestisjefylte medaljene prydet fabrikkens brevhode.

Slipesteiner ble fabrikkens hovedartikkel, og på dette feltet utviklet Norrøna seg til en internasjonalt anerkjent fabrikk. Norrøna var den første produsent i verden av kunstlagde slipesteiner. De ble en viktig teknologisk nyvinning for tremasseindustrien, og de første steinene ble levert til den nye treforedlingsindustrien i Skien.²⁰³ Slik ser vi at industrien dannet lenker og gav impulser til annen industri i distriktet og sto i vekselvirkning til andre næringsområder. Kunstlagde slipesteiner fra Norrøna ble levert til treforedelingsindustrien i Skien, og begge disse industriene sto igjen i forbindelse med bygder og bønder i Telemark som leverte innenlandske råvarer; stein og trevirke.

Etter århundreskiftet utvidet Norrøna med en fabrikk for tilvirkning av forbruksvarer som steintøy, syltekrukker og melkeringer.²⁰⁴ Det gikk ikke så godt, og sluttstrek for denne produksjonen ble satt under første verdenskrig. Slipesteiner var og ble fabrikkens hovedartikkel og merkvare.

Konsul, ordfører og stortingsmann

Alfred Petersen Wright ble født i 1847 i Porsgrunn. Han var sønn av Peter Magnus Petersen og Karen Magdalene Wright. Alfred Petersen, som senere tok navnet Wright, studerte jus og ble en velrennomert forretningsmann, både nasjonalt og internasjonalt. Han giftet seg med Helene Wright, en framtredende kvinne i byens kultur- og organisasjonsliv. Helen Wright var med å stifte "Kvindernes Læseforening" i 1898 og "Porsgrunds Sanitetsforening" i 1905. Hun ble Santitetsforeningens første leder. Sønnen, Carl Petersen Wright, kom også til å spille en viktig rolle i byens historie, som forretningsmann, ordfører, stortingsmann og motstandsmann under krigen. Familien Petersen Wright var lokale strateger i byens politikk, næringsliv og kultur.

Kilde: Christian Aas (1983): 13.

Alfred Petersen Wright hadde en styrende hånd med flere av byens virksomheter. Da "Porsgrunds Gjærfabrik" ble opprettet som interessantskap i 1882 og som landet eneste pressgjærfabrikk, sto firmaet "P. M. Petersen & Søn" som eier av den største aksjeposten. Gjærfabrikken møtte behovet fra et bysamfunn der folk i større grad kjøpte sitt brød. Byens økende antall bakere hadde tidligere hentet gjær fra København og Gøteborg. Den lokale gjærfabrikken gjorde forsyningene av gjær både mer regelmessige, og varen ble dessuten billigere og friskere. Flere fulgte imidlertid etter, og i 1899 tok Alfred Petersen Wright initiativ til å opprette en landsforening for de åtte gjærfabrikkene som da fantes i Norge. Han ville motvirke undergravende konkurranse. Petersen Wright ble selv foreningens første formann.²⁰⁵

"Porsgrunds største Seværdighed" - Porsgrund Porselænsfabrik

I 1885 ble "Porsgrund Porselænsfabrik" etablert som et aksjeselskap. To år senere - 10. februar 1887 - kunne den første brenningen plukkes ut av den glødende muffelovnen. Dermed var produksjonen av kopper, tallerkener og serviser i gang ved denne bedriften som skulle få en helt spesiell stilling i byens historie og porsgunnsfolks bevissthet. Fabrikken var da - og har siden vært - den eneste av sitt slag i Norge. Produksjonen av bruksporselen møtte en økende etterspørsel både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet. Endringer i livsstil og framveksten av en tallrik middelklasse gjorde at porselen ikke lenger var forbeholdt et øvre aristokratisk sjikt, men ble en forbruksvare i bredere sosiale lag. Ved siden av bruksporselen satset bedriften også på å produsere en liten samling prydgjenstander og noen få eksklusive bruksgjenstander av høy kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet. Kunstgjenstandene ble vist fram på utstillinger i inn- og utland og høstet premier og ankjennelse overalt hvor de ble vist.

Det var flere grunner til at landets eneste porselensfabrikk ble etablert nettopp i Porgrunn. Stagnasjonen i næringslivet åpnet for folk med initiativ og handlekraft. Johan Jeremiassen var en gründer som benyttet seg av mulighetene. Han var født i Kviteseid i 1843 og etablerte seg i Porsgrunn i 1870. Da gikk han i gang med skipsbygging, rederivirksomhet og iseksport. Samme år giftet han seg med Serine Knudsen, og ekteskapsinngåelsen innlemmet ham i Knudsenfamilien og i Porsgrunns ledende skipsfartskretser. Porselensfabrikkens kapitalgrunnlag ble hentet fra disse to kildene: familien Knudsen og skipsfartensnæringen.

Familien Knudsens økonomiske engasjement i bedriften var helt avgjørende. Skipsreder Christen Knudsen kjøpte seg inn med 40 aksjer, Gunnar Knudsen med 20 aksjer og Jørgen Knudsen med ti. Familien Knudsen satt følgelig med en femdel av alle aksjene i det nye selskapet. Etter mannens død og etter en nytegning i 1892 hadde Serine (Knudsen) Jeremiassen den største aksjeposten.²⁰⁶ Med aksjepostene fulgte innflytelse over bedriftens ledelse, og familien Knudsen var godt representert i styret. Gunnar Knudsen var styremedlem fra starten av, og etter at Johan Jeremiassen døde i 1889, overtok han som styreleder. I 1900 satt både Jørgen C. Knudsen og hans sønn Finn C. Knudsen i styret, foruten Gunnar Knudsen. Styrene i de nye aksjeselskapene fungerte som nettverk for byens lokale strateger. I porselensfabrikkens styre satt også Alfred Petersen Wright, brukseier H. C. Hansen, grosserer A. Johnson og skipsreder Hermann Jeremiassen.²⁰⁷

Når landets eneste porselensfabrikk ble lagt til Porsgrunn, har det også å gjøre med forklaringer av litt mer tilfeldig karakter. Johan Jeremiassen var sykelig og av denne grunn reiste han til tyske kuranstalter for rekreasjon. I Tyskland ble Jeremiassen oppmerksom på landets blomstrende porselensindustri, og den tanken slo ham at Norge - eller nærmere bestemt Porsgrunn - burde ha forutsetninger for å starte porselensindustri. I Porsgrunns omegn fantes både feltspat og kvarts, noe som begge deler var viktige bestanddeler i porselensmassen. Slik ble tanken om å starte porselensproduksjon i Porsgrunn sådd.

Porselensfabrikken reiste seg bokstavelig talt på grunnen til en skipsbyggingsindustri i krise og på tomter der det tidligere hadde ligget skipsverft. På elvas vestside ble den "storartede og tidsmessige bedrift" oppført i tegl etter tegninger av arkitekt W. Hansteen, og fabrikken sto der som uttrykk for tidas vakre og solide industriarkitektur. Det knyttet seg store forventninger og optimisme knyttet til den nye industrien blant byens befolkning. Interessen var så stor at det ble klaget til politimesteren over publikums plagsomme nysgjerrighet. Pågangen hindret arbeidet på byggeplassen. Og da fabrikken sto ferdig, fortsatte publikum å strømme på. Fabrikkens ledelse rykket inn en annonse i lokalavisa Grenmar der det het at "den sterke Tilstrømningen af Tilskuere til Fabriken" måtte begrenses og derfor ville fabrikken være åpen for publikum en gang i uken.

Det knyttet seg tette og positive bånd mellom porselensfabrikken og lokalsamfunnet. Porselen ble omtalt som "det hvite gull", og byen oppfattet seg etter hvert som "porselensbyen". Særlig fikk bedriften betydning for vestsidesamfunnet som på mange måter var et eget og avgrenset lite samfunn på denne tida og fram til brua sto ferdig i 1891. Her utviklet det seg en egen "vessiekultur", en identitet som vokste fram av bydelens tilknytning til skipsfarten og etter hvert til det faktum at byens stolthet og landets eneste porselensfabrikk befant seg nettoopp her.²⁰⁸

Bedriften kunne tilby arbeidsplasser i en nedgangstid. Severin Bertiniussen var en av dem som benyttet seg av de nye mulighetene. Han hadde tenkt å gå til sjøs som så mange unge gutter i Porsgrunn, men begynte i stedet å arbeide på porselensfabrikken:

Til å begynne med var fabrikken en mannsarbeidsplass. Mange utenlandske fagarbeidere ble lokket til byen for å fylle bedriftens behov for kvalifisert arbeidskraft. Dreiere og malere kom til Porsgrunn fra Tyskland og Bøhmen og etablerte seg her med sin strenge, tyske disiplin og utenlandsk klingende navn og satte et litt eksotisk og fremmedartet preg på byen. Her var første generasjon av Wassler, Böhssler, Geyer, Grüber, Hafenbrädel, Grohs og Marx. Etter hvert kom kvinnene også inn i bedriften. Det var ofte kvinner som var gift med mannlige porselensarbeidere, særlig fagarbeidere. I 1892 ble det meldt om en arbeidsstokk på 106 arbeidere, derav 58 kvinner.²¹⁰ Etter 1900 hadde mer enn 200 folk arbeid ved fabrikken. Porselensfabrikken var blitt en betydelig arbeidsplass for kvinner og menn og noen barn og en av byens største og viktigste bedrifter.

Produksjonen av porselensvarer hadde en posisjon mellom et tidkrevende, tradisjonelt kunsthåndverk og en mer effektiv serie- og masseproduksjon. Det sto også som en konflikt innad i bedriftens ledelse om det skulle satses på høyvkalitetsvarer med store krav til håndverksmessig og kunstnerisk kvalitet eller om det skulle legges om til moderne forretningsmessige prinsipper med vekt på lønnsomhet. Gunnar Knudsen ville satse på lønnsomhet og legge om til "kurante og simplere varer for det store forbrug". Da Knudsen tok over som styreleder i 1889, sto han overfor en stadig økende driftsgjeld. Han besørget en modernisering og rasjonalisering av driften, blant annet ved å avskjedige den tyske direktøren, Carl Maria Bauser, som representerte tradisjonelle, håndverksmessige prinsipper med høye krav til kunstnerisk kvalitet. Likevel ble driften gjennom 1890-årene usikker med lave overskudd og år med underskudd. Fra slutten av 1890-årene ble det jevnere drift og gunstige avsetningsforhold.²¹¹

Uenigheter i fabrikkens ledelse og omlegginger til tross: Kvaliteten på de porselensgjenstandene som ble sendt ut på markedet, holdt høy kvalitet. Innen århundret var omme hadde "Porsgrunds Porselænsfabrik" oppnådd to gullmedaljer, to sølvmedaljer, en bronsemedalje og fortjenestediplom ved nasjonale og internasjonale utstillinger. Etter opphevelsen av mellomriksloven i 1897 (loven sikret Norge og Sverige gjensidig tollfri import av varer) ble fabrikken satt noe tilbake ettersom Sverige utgjorde et viktig marked for bruksporselen. På den annen side forsvant nesten svenske porselensprodukter på hjemmemarkedet, og etter århundreskiftet gikk det igjen framover. I 1905 var omsetningen større enn før mellomrikslovens opphevelse.²¹²

Serine Jeremiassen, født Knudsen

Da Johan Jeremiassen døde i 1889, bare to år etter at porselensproduksjonen startet, så Serine Jeremiassen det som sin oppgave å føre bedriften videre. Hun skjøt inn penger da det knep og sørget for at virksomheten ble ført videre. Hans Andersen ble ansatt ved fabrikken i 1891, og han sa det slik at "det var jo fru Serine Jeremiassen og Gunnar Knudsen som holdt det hele gaaende."

Serine Knudsen var født på Salterød ved Arendal i 1846. Her levde hun sine åtte første år, og brødrene Jørgen og Gunnar var hennes nærmeste lekekamerater. Det fortelles om Serine at hun fulgte med brødrene overalt om bord i skuter som lå ved verft og brygger, og hun klatret i master og rær. En gang falt hun ned etter å ha klatret opp i et skip som var under bygging på Salterød. Under fallet kom hun borti en spiker som laget et langt rift over venstre øye. Lege var ikke i nærheten, og moren sydde resolutt såret sammen.

I 1854 brøt familien opp og seilte til Porsgrunn for å slå seg ned på "Frednes". Skolegangen på Salterød hadde vært mangefull, men i Porsgrunn fikk Serine privatundervisning og begynte deretter på Borgerskolen i "Kammerherregården". Det hørte med til den borgerlig dannelse at unge kvinner lærte seg søm, pianospill og sang, så da Serine var 19 år, oppholdt hun seg en hel vinter i Kristiania for å få undervisning i disse kvinnelige sysler. Men Serine ble også en dyktig skøyteløper den vinteren og drev sporten videre på Gunneklevfjorden da hun kom tilbake til Porsgrunn.

Da Serine var 23 år var hun så gammel at hun nesten hadde gitt opp å gifte seg. Men så traff hun Johan Jeremiassen i 1870, og det ble bryllup. I 1872 bosatte de seg i Storgata 123, og paret fikk ni barn. To av barna døde da de var helt små: en gutt på ti måneder og en pike på fire år. Det var et hardt slag. Men ikke nok med det - da Serine bare var 42 år mistet hun mannen og satt alene igjen med eneansvar for en stor barneflokk. Serine møtte livets vanskeligheter med et dypt religiøst sinnelag. Hun drev med veldedighet, og mange av byens syke og fattige fikk besøk, mat og trøst av Serine gjennom årenes løp. Barna hennes ble også sendt rundt med matspann, og de lærte at folk i nød skulle hjelpes på paternalistisk vis. En av dem var Christian Reim som senere ble eier av "Porsgrunds Mekaniske Værksted". Særlig var lillejuleaften en travel dag for barna. Da ble kurver med flesk, saft, julekaker og godter sendt rundt til alle kroker av byen.

Da Serine Jeremiassen var 70 år mottok hun kongens fortjenestemedalje i gull for samfunnsnyttig virksomhet. Da skrev avisa "Grenmar" blant annet dette om henne: "Fru Jeremiassen er en fra hjertets og åndens side rikt utrustet dame, der likesom hennes to brødre har satt fremstående merker i denne bys historie, og i hvem store og samfundsgagnlige foretagender og formål har hatt betydningsfull støtte." Kvinnehjemmet Fredensborg (1892), Hvidebåndsforeningens arbeidsstue, Porsgrunds Sykehus, Dr. Munk og Klems barnehjem kunne alle takke Serine Jeremiassen for økonommisk støtte og en stor arbeidsinnsats. Dessuten hadde hun skjenket legater til kirkelige og almennyttige formål. Til minne om sin døde datter skjenket hun et legat på 20 000 kroner til trengende og syke barn i Porsgrunn i 1907. Hun satt som medlem av bystyret for Avholdspartiet fra 1908 til 1913, og hun var den første kvinne som deltok i formannskapet i Porsgrunn da hun møtte som vara for avholdspartiet i 1908.

Kilde: Våre besteforeldre (1929): 146-157.

"Porsgrunds mekaniske Værksted"

Virksomheter innenfor en næringsgrens skapte ringvirkninger i byens næringsliv. Grunnlaget for byens mekaniske verksted var etterspørselen etter skipsinventar til skuter som ble bygget ved byens egne verft og til skuter som ble reparert her. Men etter hvert produserte også verkstedet maskineri til den nye industrien i distriktet, sag- og møllemaskineri.

I 1862 ble R. J. Brønlunds verksted - etablert i 1857 - overtatt av aksjeselskapet "Porsgrunds mechaniske Værksted". Omorganiseringen og gode tider førte til at produksjonen ble utvidet og virksomheten blomstret. Men på slutten av 1870-årene ble verkstedet rammet av krisa i skipsfartsnæringen. Det førte til tap og innskrenkninger. I 1886 gikk bedriften konkurs, men ble nyetablert som interessentskap i 1887 med åtte interessenter. Nå leverte verkstedet sliperimaskiner til tremasseindustrien og utførte forskjellig reparasjonsarbeid.

I 1896 var det bare tre interessenter igjen: Gunnar Knudsen, Louis Vauvert og Erik Rasmussen. Ægedius Elling ble bestyrer og teknisk disponent, og virksomheten ble lagt om til bygging av mindre dampskip. Elling var litt av en oppfinner, og han utviklet en egen modifikasjon av dampmaskinen: "Ellings System". Systemet førte til at verkstedet etter hvert vant et godt ry. I denne perioden ble tilstøtende tomter kjøpt opp og et moderne jernskipsbyggeri anlagt. Her ble det dels bygget skip og dels maskiner til skip som var bygget andre steder. Investeringene hadde imidlertid kostet, og driften var lite lønnsom. Eierne la verkstedet ut for salg.²¹³

I 1899 overtok ingeniør Christian Jeremiassen - han tok senere navnet Reim - verkstedet med tilhørende tomter. Til verkstedet hørte store tomtearealer; bruksnumrene 80, 81, 83a og b, 107 og 119 i Vestre Porsgrunn, samt et gårdsbruk med eiendommer utenfor bygrensa i Solum; gårdsnummer 23 og bruksnumrene 50 og 54. Kjøpesummen var på hele 272 000 kroner, og kjøpet ble gjort opp ved overtakelse av verkstedets gjeld og 100 000 kroner i kontant betaling. På dette tidspunktet var Christian Jeremiassen 26 år! Hvordan var det mulig for en så ung mann å gå løs på et så stort og dristig prosjekt?

Som mange av industrietablererne i Porsgrunn på denne tida var Christian Jeremiassen Reim etterkommer av en av byens skippergründere. Men veien fram til etablering av næringsvirksomhet var nå en helt annen enn to generasjoner tidligere. Tilgang til utdanning og kapital var viktige forutsetninger, og Christian J. Reim hadde denne tilgangen. Reim tilhørte den kapitalsterke familien Knudsen. Han var barnebarn av Christen og Guro Knudsen og sønn av Johan Jeremiassen og Serine Knudsen. Han fikk en solid ingeniørutdanning som besto av både praktisk og teoretisk opplæring i verksteds- og skipsbyggingsfag. Etter middelskoleeksamen gikk han på Brønlunds skole, eller "Skiensfjordens mekaniske Fagskole", hvor han deltok i praktisk verkstedsundervisning. Så var han læregutt ved Nylands mekaniske verksted i noen måneder og gikk deretter på Trondhjems tekniske læreanstalt. Så bar det ut i verden, til Tyskland og Den tekniske Høiskole i Charlottenburg i Berlin og til England for å arbeide i den mekaniske verkstedsindustrien. Samtidig fortsatte han parallelt sine studier på egenhånd. Reim avtjente også den militære verneplikten før han gikk i gang med næringsvirksomhet i hjembyen.

Christian J. Reim hadde en praktisk og teorietisk skipsingeniørutdanning. Han behersket dessuten språk -- tysk og engelsk -- og hadde sett og erfart mye av verden. Reiser til Egypt og Australia, til Hongkong og Shanghai og videre til Japan hadde han tilbakelagt til sjøs, og derfra reiste han videre til Vancouver og San Fransisco hvor han arbeidet et halvt års tid på tegnekontor. Før han vendte tilbake til Norge, syklet han tvers over det amerikanske kontinentet fra San Fransisco til New York!²¹⁴

Da han overtok "Porsgrunds mekaniske Værksted" i 1899, var Christian J. Reim ung av år, men rik på erfaring. Han overtok selv ledelsen og brukte den første tida til å sette seg inn i den forretningsmessige siden av virksomheten. Ægidius Elling fortsatte som teknisk bestyrer fram til 1902. Da overtok Christian J. Reim selv den daglige tekniske ledelsen med L. J. Larsen som driftsingeniør.

Allerede i 1900 og 1901 ble verketedets tomteareal utvidet med to større eiendommer mot elva. Etter hvert hadde verkstedet en strandlinje på 300 meter. Verkstedet besto av følgende avdelinger: støperi, maskinverksted, kjeleverksted og smie, tømmenmannsverksted, modell- og snekkerverksted og skipsbyggeri. Det ble også anlagt en ny slipp der båter opp til 200 tonn kunne trekkes opp på land. Dessuten ble det bygget en svær ny maskinhall med over sju hundre kvadratmeters gulvflate og med to "vandrekraner". I 1900 kunne byfogden fornøyd registrere at femåret 1895-1900 hadde vært framgangsrikt. Det var 180 arbeidere ved verkstedet og 28 damskip hadde blitt ferdigstilt i femårsperidoen. Driften var lønnsom.²¹⁵ I 1901 leverte verkstedet følgende: et fiskedampskip, et bugserdampskip og et passasjerdampskip. Dessuten var det fire fiskedampskip under bygging det året, og verkstedet hadde levert to dampmaskiner til Porsgrunds elektrisitetsverk.²¹⁶

Christian Reim satset på å utvide og rasjonalisere skipsbyggeriet. Byens gamle skipsverft for bygging av seilskuter var nedlagt, og en ny tid for verkstedindustrien med bygging av jern- og dampskip sto for døren. Her var det muligheter, og Reim gikk inn for å bygge standardbåter som delvis ble bygget på spekulasjon og solgt på det gunstigste tidspunkt. I 1919 stiftet Reim rederiet og aksjeselskapet "Frank" -- senere Reims rederi -- som overtok verkstedets byggenummer 80, en båt på 1300 tonn dødvekt. Rederivirksomheten ble drevet parallelt med verkstedet og i nært samarbeid med dette.²¹⁷

Christian Reim var en innovativ og framtidsrettet skipsingeniør. Blant annet ble den elektrisk-hydrauliske styremaskinen utviklet ved "Porsgrunds mekaniske Værksted" i 1930-årene. Reim gikk også inn for å bygge båter med maskinen bak og ikke midtskips. Men som bedriftsleder var han av den tradisjonelle typen. I 1904 ble det etablert en Spare- og understøttelseskasse blant verkstedets arbeidere og funksjonærer. Verkseieren skjøt selv inn grunnfondet i kassen, og de ansatte betalte et årlig beløp på 25 øre. Reim sørget også for å bygge boliger til verkstedets arbeidere. Boligene ble oppført i Langgate på Vestsida i nyklassisk stil med innslag av jugend, og de dannet en harmonisk husrekke som blant annet har gått under navnet "Havebyen".²¹⁸ Ordningen med egne hjem til arbeiderne kunne tilfredsstille flere av arbeidsgiverens behov. Det var en måte å binde positive bånd mellom arbeidsgiver og ansatt og slik sikre bedriften en stabil arbeidstokk. Egne hjem kunne også tenkes å virke oppdragende og stimulere arbeideren til orden og pålitelighet. Under 1. verdenskrigs matmangel satte Reim i gang et lokalt suppekjøkken. På mange måter var Reim en paternalistisk bedriftsleder, og han hadde et spent forhold til fagorganisasjonen. I beretningen til Skiensfjordens samorganisasjon heter det i 1926 at med unntak av støperiet var bare én mann ved verkstedet organisert.²¹⁹

På sykkel tvers over Amerika

Tidlig i livet ble Christian Jeremiassen rammet av en stor sorg. Da han var 16 år, døde faren. Han skriver selv om hvordan han opplevde dette tapet: "Fars død gjorde et overordentlig sterkt inntrykk på mig, og for at jeg lettere skulde komme over sorgen, sendte mor mig ut på en sjøtur med et lasteskib til Egypten." Han oppholdt seg flere år i utlandet, og før han vendte tilbake til Norge i 1898 la han ut på sin legendariske sykkeltur fra kyst til kyst i Amerika. På denne turen avslørte Christian Jeremiassen noen karaktertrekk som også skulle kjennetegne ham som næringslivsmann og bedriftsleder. Han var en sliter og hadde en ubøyelig vilje og pågangsmot. Mange steder på sykkelturen manglet det vei, og lange strekninger måtte han sykle eller leie sykkelen langs jernbaneskinnene. Hver dag førte han dagbok, og lørdag 16. april 1898 noterte han følgende i dagboka:

Jeg kom sent tilkøis i går aftes da jeg måtte sy istand bukserne mine og udrette et par andre småting. Følgen var et jeg først kom på benene ved 7-tiden idagmorges. (...) Jeg har i dag avanseret langs jernbanelinjen hvilket gik småt da det kun er korte stykker man kan ride. Jeg startede ved 9-tiden og ankom hertil 4 1/4 efter at have tilbakelagt ca. 25 mil. Det er ikke noget rart resultat men det var også en dårlig bicyclevei desuten stiger veien betydelig. Jeg er nu omtrent 6000 fod over havet. (...) Man må overalt her ride på sporet mellem skinnerne og være nokså agtpågivende og høre efter når togene kommer og da hurtig placere sig selv og bicyclen ved væggen til dette er forbi. Man kan høre togene længe før de kommer og der er plads nok langs væggen så der er ingen fare når man blot er forsigtig. Til en begyndelse var jeg jo lidt nervøs og indbildte mig stadig væk at jeg hørte et tog komme men man blir snart vant til dem. Huh, for en larm de gjør når de bruser forbi en medens man sidder der med nesen 12 tommer fra de fremspringende kanter på lokomotiv og vogne. (...) Jeg fik i dag for første gang revolveren ud færdig til brug. Den er kun beregnet på vilde dyr. Mennesker vilde den næppe indgyde nogen rædsel på grund af sin lidenhed. Jeg har seet adskillige slager på turen. De fleste har dog været overkjørte og ligget døde på veien men i går så jeg flere levende. En kom jeg til at kjøre over. Den lå tvers over veien en stor brun en og da jeg først så den da jeg var den for nær til at forandre kurs kjørt jeg ret over den på midten. Da jeg så mig om efterpå lå den der lige god og rund. Tilsyneladende havde det ikke afficeret den det ringeste. Maveknib synes jeg dog den måtte få deraf.

Da han ankom New York 1. juli, anførte han følgende i dagboken:

Jeg er i New York og dog når jeg tænker over det blir jeg næsten trist. Det blir at tage afsked med det frie liv på landeveien. Det er merkværdigt hvor tiltrækkende sligt liv er. Jeg forstår så godt hvilke følelser landstrykerne har. Jeg traf en i aften da jeg var inde på en simpel resturant og fik et glas øl - 1/2 gallon for 5 c. Jeg spurgte en mand som stod der om veien til Broadway og kom på den måde i snak med ham og hvis jeg ikke tilslut havde revet mig løs fra ham vilde jeg vistnok være bleven stående der endnu og snakke med ham. (...) Stakkars fyr jeg havde ond af ham som han sagde: "You Norwegians are all right you stick together and help each other but I am the son af an Irishman and nobody would care even if I died here in the street.

Kilder: Våre besteforeldre Gruo og Christen Knudsen og Dagbok fra Chr. J. Reims sykkeltur fra Stockton til New York.

Knapper og bånd til all slags bruk

Blant byens mindre bedrifter finner vi utstyrsindustrien, den som forsynte byens befolkning med utstyr til arbeidsklær, hverdagsklær, selskapsklær og uniformer. Økt etterspørsel la grunnlaget for fabrikkmessig produksjon av utstyr til klær, og driftige handelsmenn satte i gang for å imøtekomme etterspørselen. I 1889 startet O. C. Johansen "Porsgrunds Baandfabrik", og produksjonen av bukseseler, belter, strømpebånd og "velourkant" til kjoler startet i 1890. Fabrikklokalene lå på Osebakken rett nord for "Skiensfjorden mekaniske Fagskole". Anlegget ble utvidet flere ganger, og i 1903 med en ny avdeling, nemlig "Porsgrunds Kunstbroderi- og Applikasjonsanstalt". Fabrikken var en kvinnearbeidsplass. En mengde damer, skrev "Grenmar" ble sysselsatt i produksjonen av kunstbroderi, et produkt som tidligere ble importert fra Tyskland. Etter 1900 var opp til 50 mennesker ansatt ved denne fabrikken som i 1927 ble nedlagt.²²⁰

"Den norske knappefabrikk" ble grunnlagt av kjøpmann Anthon Hansen i 1890, men i 1892 gikk Jørgen C. Aall inn med kapital og ble leder for virksomheten. I 1892 oppførte Aall en større fabrikkbygning i Floodsgate 4. Her ble det dreiet, stemplet og presset knapper for all slags bruk, og knapper ble polert, forgylt, forsølvet eller overtrukket. Fabrikken var den eneste som produserte så allsidig i Skandinavia, og den leverte knapper både til offentlige etater og til Kristiania kommune. Ved fabrikken arbeidet mellom 25 og 40 personer, og også her var det mange unge kvinner. Både båndfabrikken og knappefabrikken oppnådde utmerkelser for sine produkter.²²¹

I 1913 flyttet Jørgen C. Aall til Kristiania og solgte da Knappefabrikken til "Knappefabriken National" i hovedstaden. Bedriftene ble slått sammen og fortsatte produksjonen i Porsgrunn under navnet "De forenede Knappefabriker" fram til 1921. Da flyttet den til Lillehammer.²²²

"Norkyn" og Porsgrunds Trævarefabrik

Industrietablering og byvekst skapte etterspørsel også etter hus og inventar. I Storgata, Bråten og Skiensgate ble det etter hvert bygget mange små trehus fram mot århundreskiftet, og ved Osebro krøp bebyggelsen oppover Lilleelvgata, langs Rådhusgata og på Floodeløkka. Kirkehaugens småhusbebyggelse ekspanderte. Crøgerlia ble bygget ut, og på Sundjordet kom det bortimot 30 nye hus. Byens løkker ble lagt ut til tomter og her vokste det fram helt nye boligstrøk i 1890-årene: Baumannbyen på begge sider av Baumannsgate og Nybyen mellom Aallsgate og Bjørntvedtgate. Husene ble bygget i en og en halv etasje og med leiligheter på to rom og kjøkken i hver etasje. Til sammen ble det bygget 200 nye hus på Østsida i løpet av de siste ti-årene av 1800-tallet.²²³ Også Vestsida ble bygget små trehus langs Heigata, Hagermannsgate og Linaaesgate.

Til husene trengtes vinduer, dører, trapper og innredning, og i 1893 startet treskjæreren Ellef Lie fra Bø dør- og vindusfabrikken "Norkyn" i Porsgrunn. Fabrikken lå ved Schweigaardsgate på den gamle meierigårdens grunn. Da Ellef Lie døde i 1898 ble "Norkyn" drevet videre av enken med sønnen på 22 år som bestyrer. Foruten dører og vinduer ble det produsert ski og barnesluffer ved "Norkyn". Etter bestilling leverte fabrikken også gjerder, trapper og annen innredning. Ti til 12 mann var i arbeid ved "Norkyn" ved århundreskiftet.²²⁴

Etterspørselen etter trevarer var stor, og to av byens bygningssnekkere så også mulighetene i det lokale markedet. I 1899 startet Ole Thovsen og Carl Torjussen en trevarefabrikk i Porsgrunn. Fabrikken lå i området mellom Rådhusgata og Elvegate, nær jernbanesporet som førte ned til dampskipsbrygga. Ved fabrikken ble det produsert dører, vinduer, trapper og innredninger samt mindre trevarer og enkle møbler. 14 mann arbeidet her i 1901. Stor etterspørsel førte til at fabrikken ble utvidet straks etter oppstart.²²⁵

"Franklin & Baker"

Den store byggeaktiviteten skapte også et marked for høvlete bord til gulvplanker. Det første høvleriet i byen startet "Franklin & Baker" ved Raschenborg i 1885. James W. M. Franklin var en av mange engelskmenn som kom til Porsgrunn i 1870-årene for å ta seg av trelasteksporten til England. En trelastforretning på Øvre Roligheten var eid av engelskmenn, og Franklin ble ansatt som bestyrer av sagbruket. I 1884 måtte Hans J. Gregersen gi opp sin trelastforretning, og Raschenborg med verft og trelasttomter ble solgt til Franklin og engelskmannen Algernon N. Baker. Eiendommen omfattet hovedgård, bruk og tomter mellom tollboden, Schweigaardsgate og Brogaten. Her grunnla engelskmennene byens største sagbruk og trelastforretning med produksjon av telegrafstolper og props. I 1891 kjøpte selskapet tomtene som lå mellom brua og det gamle ferjeleiet. Franklin og Baker ble en stor og viktig industribedrift i byen. I 1892 anla de kreosoteri etter engelsk mønster - det første av sitt slag i Norge. Ved kreosoteriet ble trelast impregnert for å forebygge råte og angrep av insekter og pelemark. Firmaets impregnerte last vant anerkjennelse både hjemme og på det utenlanske markedet. Det viste seg at marken holdt seg borte fra kreosotimpregnerte stolper selv etter lang tid i vann. I 1897 startet bedriften dessuten produksjon av tresko. 50 000 par tresko ble produsert årlig for det innenlandske markedet. I 1898 ble "Franklin & Baker" omgjort til aksjeselskap, noe som tilførte selskapet ny kapital. Betydelige investeringer i nye bygninger og maskineri fulgte. I 1900 var "Franklin & Baker" en av byens største bedrifter med 150 ansatte. Men katastrofen rammet i 1905. Ved bybrannen - som for øvrig oppsto på trelasttomtene hos "Franklin & Baker" - brant sagbruk og trelast ned til grunnen, og bedriften ble ikke bygget opp igjen. Med det forsvant byens betydeligste sagbruk og trelastindustri.²²⁶

Har du kommentarer til artikkelen "Fabrikkanlegg og ny industri" som du har lyst til å la arbeidet med Porsgrunns historie få nytte av?
Da kan du sende en e-post til: Ellen Schrumpf