Ellen Schrumpf "Folk og virksomheter"

Byfødt eller innvandrer?

Kilde: Folketellingen for Porsgrund 1865

Folk som flyttet inn til byen, flyttet altså ikke langt. Innflytterne kom for det meste fra nabokommunene Gjerpen, Solum, Eidanger, Bamble, Brevik og Langesund. Mange flyttet også fra nabobyen Skien til Porsgrunn. Men en stor flokk hadde flyttet fra Holla i Telemark og ned til kystbyen.

Hva kunne denne flyttestrømmen skyldes?
I Holla var det både jernverk og sagbruk, og stedet hadde en næringsstruktur som var ganske bylik. Likheten fremmet flytting.
I byen gikk hollakvinnene i tjeneste (13), mens menn ble tomtearbeidere (5), skipstømmermenn (4) eller formere (3). Noen drev også med handel (2) og håndverk (3). Men tre la ut i helt ukjent farvann som matros, skipsfører og skipperborger. Å vandre dreide seg altså for mange om å oppsøke det kjente, og for noen om å søke noe nytt.

Ellers var det også innflytting til byen fra Christiania, Drammen, Kongsberg, Larvik. Dessuten innvandret mange fra Sverige og Danmark. Noen hadde fødested i Amerika og England.
I 1865 bodde det 51 mennesker i Porgrunn - eller 1,8 prosent av byens befolkning – som hadde utenlandsk opprinnelse.

Det viser seg at de fleste - fem av sju - av de som var født i Amerika og England og bodde i Porsgrunn i 1865, var barn. De fem barna var født i Amerika, fire av dem var barn av den amerikanske konsulen Carl Johan Krabye og hans kone Pernille. Carl Johan Krabye var født på Toten og Pernille i Fåberg kommune. Ved begynnelsen av 1850-årene hadde det unge paret reist til Amerika hvor de slo seg ned og fikk tre barn. Etter noen år og med enda en familieforøkelse i vente, måtte familien ta et standpunkt om de skulle bli eller vende tilbake til Norge. De bestemte seg for å vende tilbake, og endte i Porsgrunn hvor Carl Johan ble amerikansk konsul.

Det var altså ingen reell oversjøisk innflytting til Porsgrunn omkring midten av 1800-tallet. Men innflyttingen fra Sverige og Danmark var ganske betydelig: 44 mennesker - eller 85 prosent av alle utenlandsfødte - kom til Porgrunn fra nabolandene.
Det var for eksempel svensken Johan Hamlund som var skredder og metodist. Som håndverker var Johan kanskje på svennevandring. I Porsgrunn traff han Hanna som han giftet seg med, og i 1865 hadde paret fått to døtre, seks og tre år gamle. Som Johan var de fleste innvandrere fra Sverige håndverkere: skomaker, baker, snekker, garver og kompassmaker. Blant danske innvandrere var det også mange håndverkere.
Arbeidsinnvandringen til byen representerte en ressurs. Mange av innflytterne tilførte byen faglært arbeidskraft, samt mennesker med initiativ og handlekraft.

Flyttestrømmen gikk imidlertid ikke bare en vei. Mange flyttet også fra byen. Ifølge folketellingen for 1865 bodde det 948 mennesker som var født i Porsgrunn, men som hadde flyttet fra byen og bodde forskjellige steder i Norge. De fleste hadde flyttet ganske kort.

Kilde: Folketellingen for 1865. Digitalarkivet

Innflyttings- og utflyttingsmønsteret er følgelig ganske likt: Folk fra Porsgrunn flyttet for det meste til Skien og til nabokommunene Solum, Gjerpen, Bamble og Eidanger. Man kan tenke seg at flyttestrømmene både ut av og inn til byen dannet et nett av personlige forbindelser og kontakter. Folk brøt ikke opp for å søke noe nytt, men noe kjent.

Men hvem var de menneskene som flyttet fra byen?
Det er en sammenheng mellom utgangspunkt og endepunkt i bevegelsene gjennom det geografiske og det sosiale landskapet. Flytteavstand har sammenheng med personlige, kulturelle og økonomiske ressurser. Det krever mer ressurser å flytte langt enn kort.²⁾

Unge kvinner fra Porsgrunn og som var på flyttefot, flyttet gjerne kort. De søkte tjeneste der de kom.
Folk som flyttet fra Porsgrunn til Agder-fylkene og Vestfold, søkte arbeid innenfor sjøfart, handel og håndverk.
Til hovedstaden flyttet mange representanter fra byens gamle overklasse - de som hadde flyttet til Porsgrunn 100 år tidligere og som så sine eiendommer og framtidsmuligheter svinne hen i årene etter 1814.
Blant Christianiavandrerne finner vi en Løvenskiold, Cappelen, Flood og Gasman, og flere representanter fra slektene Rasch, Linnaae og Møller. Disse var karriereflyttere. I hovedstaden håpet de å opprettholde sin sosiale posisjon og sikre levestandard og kulturell kapital som kammerherre eller overtollbetjent, bokhandler eller kopist i departementet. Men ikke alltid resulterte flyttingene til at drømmer og forventninger ble innfridd.
Som Eleonore Hedvig Møller fra Porsgrunn, 43 år og ugift i 1865. Hun flyttet til Christiania, men endte sin vandring på byens arbeidsanstalt i Storgata.
Andre greide seg bedre. Marie Frederiksdatter fra Porsgrunn reiste til Christiania og fikk arbeid i den nye tekstilindustrien ved Akerselva. Marie fikk losji Maridalsveien i kort avstand til arbeidsstedet.
Ved midten av 1800-tallet var Porsgrunns befolkning på flyttefot. Flyttingene var først og fremst en bevegelse i det geografiske landskapet. Sosialt sett medførte flyttingene liten bevegelse. De fleste flyttet kort.

Porgrunnshushold

Husholdet som skjuler seg bak gårdsnummer 184 i østre Porsgrunn kan tjene som et eksempel. Her bodde Amund Hansen som var 32 år gammel, skipsarbeider og født i Gjerpen. Han var gift med Marie Mathea Larsdatter, 27 år og født i Bamble. Paret hadde sønnen Hans, to år gammel. Amunds mor var 66 år gammel og enke, og hun bodde sammen med den unge familien. Dessuten hadde familien en leieboer. Johannes Andersen var sjauer, 41 år og ugift.
Husholdet til Amund og Marie Mathea var ganske vanlig med hensyn til størrelse og sammensetning. Her var fem medlemmer, tre generasjoner og en leieboer. Men husholdene kunne variere. I Porsgrunn finner vi helt små hushold med en eller to medlemmer. Det kunne være en eldre enkemann eller et nyetablert ektepar uten barn.

Hans Evensen var 30 år gammel, skipperborger og gift med Anne Marie, 27 år. Hans og Anne Marie bodde alene i et parhushold.

Vi finner også kvinnehusholdet i Porsgrunn: Søstrene Birgitte og Karen Wiborg var 71 og 68 år gamle, de var ugifte og tjente til livets opphold som blomsterarbeidersker. Søstrene hadde ei tjenestejente til å hjelpe seg i huset. Tjenestejenta het Marie og var 22 år gammel.

En tredje husholdstype var storhusholdet. Trelasthandler Erik Rasmussen var gift med Marthe Kristine. Paret holdt hus med elleve andre mennesker som bodde eller arbeidet i husholdet. Husholdsmedlemmene kom fra forskjellige steder i og utenfor Telemark: fra Solum, Porsgrunn, Larvik, Seljord, Holden og Bamble. Aldersmessig var husholdsmedlemmene fra ett år til 42 år. Erik og Marthe Kristine selv hadde sju barn i alderen fra ett til 15 år. Trelasthandleren hadde også en fullmektig som inngikk som medlem av husholdet. Dessuten hadde familien to tjenestegutter og ei tjenestejente. I et byhushold som dette, som også tellet en hest, tre kuer og fire sauer, var det behov for mye arbeidskraft.
Jordbruksproduksjonen tilsvarte to tønner havre, seks tønner poteter og en halv tønne hvete årlig.

I Porsgrunn fantes også de store bygårdene med flere hushold i samme gård. I Sømoegården i Storgata bodde det 34 mennesker i 1865, og de fordelte seg på fem forskjellige hushold. Handelsmannen Sømoe og kona hadde åtte barn og ei tjenestejente. En gammel arbeiderske og enke på 71 år bodde også der.

I hushold nummer to finner vi tømmermand Pedersen fra Sverige. Han sto oppført opp som ”huusfader”, hadde kone og en sønn på 13 år som begge var fra Christiania. Pedersen hadde tydeligvis på sin vandring fra Sverige til Porsgrunn hatt et opphold i hovedstaden.

Jordmor Eli Svendsen dannet et tredje hushold i Sømoegården. Hun kom fra Hedemark, var enke og enslig forsørger for to barn på 12 og 8 år. Jordmorfamilien hadde tjenestejente fra Sverige.

Så var det bakermesteren som også bodde i Sømoegården. Han var fra Kongsberg, og kona var fra Larvik. De hadde to små barn, ei tjenestejente og en bakerdreng. Bakemesterfamilien hadde dessuten jomfru Frederikke på 23 år boende hos seg. Frederikke var sansynligvis en yngre søster av bakerens kone.

Styrmannen Severin Sømoe, hans kone og deres seks barn dannet det femte husholdet i Sømoegården.

I Sømoegården eksisterte et helt lite samfunn bestående av nordmenn og svensker, bygdefolk og byfolk, barn, voksne og gamle, herskap og tjenere, folk som drev med handel og håndverk, arbeidere og sjøfolk. Det var mennesker som tilhørte ulike sosiale grupper og fristet forskjellige liv og tilværelser. Men de bodde under samme tak og levde tett på hverandre.

Næringer og yrker

Kilde: Folketellingen for Porsgrunn 1865

Skipsfarten sørget altså for levebrødet til en stor del av befolkningen. Mer enn 40 % av mannlige arbeidstakere arbeidet på sjøen eller ved byens mange skipsverft. Befolkningvekst skaffet arbeid til byens håndverkere innenfor utallige håndverksfag.

Av oversikten trer også trelastbyen fram: Mange porsgrunnsfolk hentet levebrødet sitt i sagbruks- og trelastnæringen. Nært knyttet til håndverkene ble det også drevet handel, og både kvinner og menn livnærte seg ved salg av varer. Offentlig sektor var liten og begrenset til et begrenset antall stillinger innenfor undervisning, kirkevesen, helsevesen, ordensmakt og samferdsel.

Næringsstrukturen var enkel og tradisjonell, men et nærmere blikk på de konkrete yrkesbetegnelsene i folketellingen viser et komplekst og differensiert arbeidsliv. Ifølge en grov beregning hadde menn mer enn 100 forskjellige yrker å velge mellom, mens kvinner kunne velge mellom 20.
Oversikten under viser spesialiseringen i arbeidet.

Kilde: Folketellingen for Porsgrund 1865. Digitalarkivet

Spesialisering og kommersialisering lå til grunn for den lange rekken av spesifikke yrkesbetegnelser. Bare blant sjøfolkene var yrkesbetegnelsene mange, noe som tyder på at oppgavene om bord i seilskutene var varierte og krevde ulike ferdigheter og kunnskaper. I 1865 fordelte sjøfolkene seg på disse yrkene:
matros (74), jungmann eller sjømann (91), styrmann (41), skipsfører og kaptein (37) og skipper og skipperborger (25).
På land var skipsredere (4) skipstømmermenn og skipsarbeidere (28) og seilmakere (13) sysselsatt for å få skutene under seil og i fart.
Av i alt 717 menn i arbeidslivet var 312 menn fordelt på elleve forskjellige yrker knyttet til skipsfart og skipsbygging i 1865.
En porsgrunnkvinne var skipsreder. Hun er unntaket som bekrefter regelen. For øvrig var de aller fleste yrkeskvinner i tjeneste; nærmere tre av fire (72 %) yrkesarbeidende kvinner var tjenestejenter.

Husholdene var små og større bedrifter med stort behov for arbeidskraft. Tjenesteyrket var også spesialisert. I private hushold kunne kvinner tjene som husjomfru, selskapsdame, husbestyrerinne, husholderske, kokkepike, stuepike, barnepike og tjenestepige. Og det var stor forskjell - både når det gjaldt lønn og anseelse - på en husjomfru eller selskapsdame som var ansatt hos en av byens finere familier og enepiken som tjente i for eksempel et håndverkerhushold.

Ved sagbrukene og trelasttomtene var det også et variert oppbud av ulike gjøremål. Blant omkring 100 gutter og menn finner vi sagarbeidere, tomtearbeidere, sjauere, bjelkehuggere, tømmermenn, sagmestere og bruksmerker.

Listen over byens mange håndverk er likeledes lang, og også mange kvinner skaffet seg levebrødet ved håndens arbeid.
En av ti yrkeskvinner (31) drev med søm av ulike slag eller de var syersker, veversker, paraplymakersker og bakersker, og nærmere en av fem menn i arbeid (130) var beskjeftiget innenfor forskjellige håndverk. Bare i skomakerfaget var mer enn 30 mann sysselsatt. Folk i Porsgrunn må ha slitt sitt skotøy!

Her var ellers bakere, blikkenslagere, bokbindere, formere, garvere, malere, murere, smeder og snekkere. Ja, til og med fotograf var det i Porsgrunn så tidlig som i 1865.

Inntekter og livsbetingelser varierte fra håndverk til håndverk. Murere, garvere, boktrykkere og gullsmeder hørte til elitefagene med høye inntekter, mens skomakernes og skredderens inntekter lå vesentlig lavere.³⁾

Skipsfarten, trelast og håndverk fremmet handelen i byen. Handelsbestyrer, handelsborger, handelsbetjent, handelsfullmektig, handlerske, kontorist, kjøpmann, kasserer, ”contoirbud” og visergutt var alle knyttet til virksomheter i forbindelse med omsetning av varer. Byens brennevinshandlere hører også med i denne gruppen.
Handelborgersker - enker som hadde overtatt mannens virksomhet - og handelskvinner finner vi innenfor motehandel, restaurant, ølutsalg og blomsterhandel. Kommunikasjonene åpnet for yrker som fergemann, rorskar og vognmann.

Til Porsgrunns kulturelle og økonomisk elite hørte byfogden, sakfører, konsul, lege og prest, apoteker og lærer. Større handelsborgere og skipsredere hørte til byens økonomiske overklasse.
Byens administrasjon og utbygging av offentlige tjenester vokste. Likevel var gruppen av offentlig ansatte liten. Her var politibejent, postmester og postbetjent, overtollbejent og tollkasserer i 1865. Det offentlig gav også levebrød til kvinner: Til sammen var fem kvinner ansatt som jordmor, lærerinner og våkekone.
Arbeidslivet var spesialisert, men vareproduksjonen var enkel og håndverksbasert og rettet mot et lokalt marked. Samtidig opererte byens tradisjonelle næringer, nemlig skipsfarten og trelasthandel, på et stort og globalt marked.

Et stillestående samfunn?

Sosialt kan man si at Porsgrunn var lite bevegelig samfunn ved midten av 1800-tallet. Og som vi skal se i neste kapittel, var det liten bevegelse i økonomi og næringsliv på denne tiden.

Men kan vi si at Porsgrunn var et stillestående samfunn?
Tar vi for oss geografisk tilhørighet, var Porsgrunn en by av ”heimfødinger”. Mer enn to tredeler av befolkningen var født i byen eller i byens nære omland. Flyttestrømmene ut fra byen gikk også til disse kjente og nære områdene. Flyttebevegelsene dannet et nett av personlige forbindelser og knyttet byen til omlandet - og omvendt.
På den andre siden var skutebyen per definisjon en by der folk var i hyppig kontakt med en større verden. Porsgrunn var et globalt orientert lokalsamfunn. Mennesker og skip vendte jevnlig tilbake fra fremmede havner og brakte varer og impulser tilbake til byen. En viss fjerninnflytting var det også til byen. Svennevandringer og innvandring av svensker og dansker satt byen i kontakt med mennesker fra andre land og kulturer.
Likevel: De store flyttebevegelsenes tid hadde ennå ikke nådd Porsgrunn.

Kilder og litteratur:

Har du kommentarer til artikkelen "Folk og virksomheter" som du har lyst til å la arbeidet med Porsgrunns historie få nytte av?
Da kan du sende en e-post til: Ellen Schrumpf