Ellen Schrumpf "Byggeskikk og arkitektur i Porsgrunn"

Byen er et sosialt og kulturelt system. Stedets utforming og bygninger avspeiler dette systemet. Bygningenes plassering i byen, deres størrelse og arkitektur forteller en historie om eiernes status og om næringsvirksomhet. Endringer i bybildet gir innsikt i byens sosiale, kulturelle og økonomiske utvikling.

Patrisierbyen

Tre prospekt av porsgrunnsmaleren Paul Linnaae (1791–1866) fra 1823 gir oss et bilde av hvordan Porsgrunn så ut da og i 1830- og 1840-årene.¹⁾ Prospektene viser en by med store en-etasjes patrisierhus sentralt plassert. Husene vender seg mot mot elva og har tomter ned til elvekanten. Bak gårdene ligger store løkker som strekker seg like til bygrensa. Strandtomtene er bebygget med næringsbygg: sagbruk, skipsverft, bordhus og sjøboder. Langs elva ligger allmuens boliger i form av mindre trehus. Kirkehaugen på Østsida er også bebygget med små trehus. På elva ser vi seilskutene, noen av dem er under seil. Det er en landlig ro over bildene og lite som minner oss om det vi forbinder med en by.

Ikke desto mindre hadde Porsgrunn bystatus på denne tida, og prospektene gir oss et bilde av hva slags by dette var - og hadde vært. Byen bærer preg av å være bygget opp av mektige og formuende slekter.

Det er sagt om Porsgrunn at på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var dette
”en av de steder i Norge, hvor i forhold til folketallet den betydeligste formue var samlet”. ²⁾

De rike slektene i Porsgrunn hadde en utstrakt kontakt med utlandet, både gjennom slektskap og handelsvirksomhet, og ble sterkt påvirket av europeisk stil og kultur. Kontaktene gikk særlig til England, Holland og Danmark, og de gamle bygårdene som lå på rekke nedover Storgata på byens østside viser det med all tydelighet.
Et eksempel er Floodegården (Storgata 159). Gården ble overdratt fra Nils All til Hans Møller i 1810. Møller giftet seg inn i Aallfamilien; han inngikk ekteskap med Nicolai Benjamin Aalls datter. Før giftemålet hadde Møller gått på skole i England, og da han kom tilbake til Porsgrunn overtok han Floodegården. Hovedbygningen hadde sju rom og kjøkken, men Møller utvidet og bygget om. Som reder hadde Møller tjent gode penger på lisensfarten under krigen, og han pløyde overskuddet inn i sine eiendommer.
Kunsthistorikeren Truls Alsaksby hevder at rike redere og handelsmenn – som Møller – sto overfor et problem. De måtte bygge på en måte som ikke virket utfordrende og usolidarisk i en situasjon da Napoleonskriger og handelsblokade hadde påført allmuen kornmangel og nød. Resultatet ble en heroisk, sammenbitt og dydig byggestil som gav uttrykk for byggherrens soliditet og standhaftighet. Byggherren ønsket å forsikre alle som var avhengige av ham at han og hans virksomhet var troverdig.³⁾

En streng nyklassisisme innhentet fra Europa ivaretok disse hensynene. Stilen legemliggjorde en naturlig autoritet. Nyklassisimen satte sitt preg på bygningene i Porsgrunn fra 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Perioden er regnet som Porsgrunns storhetstid. Nyklassisimen preget fortsatt byen omkring 1840.

Vi skal foreta en vandring gjennom den gamle byen.
Helt nord og på byens østside finner vi Osebakken med en rekke større trehus. Trehuskompleksene opp mot bygrensa i Storgata var store og omfattet både bolig og næringsvirksomhet. Mellom 1776 og 1830 lå amtets sykehus på Osebakken i en romslig trebygning. Sykehuset lå der hvor vi finner Storgata 215 i dag og hadde
”saavel med Værelser for Opsynsmanden og familie som for de Syge med Sænge og Sængeklæder, ...".⁴⁾
I 1831 kjøpte høker Herman Meiere sykehuseiendommen med bygning, og i 1862 ble bygningen revet.⁵⁾

På grunn av amtssykehuset fikk Osebakken også byens apotek. Det første apoteket lå i Storgata 218 og var stort og så kostbart at da den nye apotekeren skulle overta i 1815, bygget han et nytt og mindre apotek i Storgata 222. Apotekergården hadde fem værelser i hovedbygningen og forstue og kjøkken. Der var dessuten bryggerhus, drengestuebygning og et brennevinsbrenneri, noe som tyder på at apotekeren må ha hatt brennevinsutsalg. Uthus med fjøs, stall og løe lå parallelt med hovedbygningen. ⁶⁾

Lenger nede i Storgata lå patrisiergårdene på rekke og rad.
Kammerherregården var en av de fremste. Nils Aall bygget den i 1763-65, og i 1787 overtok kammerherre Severin Løvenskiold gården, derav navnet Kammerherrgården. Bygningen hadde et monumentalt preg, og den var omgitt av et vakkert hageanlegg. Kultiverte porsgrunnsfamilier samlet seg her til baller og soiréer i kammerherrens dager, og byens befolkning fulgte godt med på festlighetene i den lokale overklassen:

Her gaar endnu ord om kammerherrens fester, om den elegance der blev udfoldet, og om de store middage, der samlede alt, hvad der var fint, rigt og fornemt. Men ikke mindre ry staar der af de lystige maskeradeballer om vinteren, da bjældeklangen i gaden forkyndte slæde efter slæde med glade forventningsfulde gjester og tilkalte masser af tilskuere udenfor kammerherrens gaard. Disse nød ogsaa festens glæde kanske ligesaa meget som gjesterne selv. Mens man i Frankrige kjæmpet for ”lighed” og ”broderskab”, kunde man endnu her i vor lille by nyde synet af glade mennesker, selv om ”ligheden” manglede. ⁷⁾

Nei, likhet var ikke det som preget byen omkring 1840. Lenger nede i Storgata lå den store og staselige Aallgården, som også fikk navnet Baumanngården. Den ble revet i 1832 og bygget opp igjen. Like ved siden - i Storgata 131 - lå Gasmanngården. Gården brant ned i 1824, og Gasmann bygget opp igjen det huset som senere ble Victoria Hotell. Hammondgården som lå enda litt lenger ned i Storgata ble bygd i 1793 av Søren Rasch. Rasch var kjøpmann og trelasthandler, poståpner, losoldermann, megler og skipsklarerer. Hovedbygningen hadde 18 vinduer og fire værelser i første etasje. Gården ble senere overtatt av tollinspektør Thomas Hammond, som den fikk sitt navn etter.⁸⁾

Ved siden av Hammondgården - i Storgata 123 - lå handelsmann E.M. Floods gård. Gården ble oppført i 1823 og fikk senere navnet Dina Berghs hus etter eieren fra 1921. Hovedbygningen var i to etasjer og målte 29 ganger 11 ½ alen, det vil si 200 kvadratmeter i grunnflate. Sidebygningene var nesten like store og målte 27 ganger 9 ½ alen. I tillegg hørte det en bygning i reisverk på 55 ganger 11 ½ alen (1 alen=60 cm) til gården. Tomta strekte seg helt ned til elva, og løkka på baksiden av huset gikk til bygrensa i øst. Hovedbygningen var utstyrt med hvitmalte søyler og skulpturer og viste på alle måter at her bodde en av byens velstående handelsborgere. Taksten lød på 3000 spesidaler i 1837.⁹⁾

Ned mot elva - på Bratsbergtomta - lå Lagmannsgården sentralt i bybildet. Gården fikk senere navnet Fergegården. Den gikk med i brannen i 1905.
Et stykke lenger ned i byen, bak Tollbodgata, befant prestegården seg. Porsgrunnsarkitekten Wilhelm Swensen har sagt om Prestegården at den var en i rekken av flere praktfulle, gamle bygninger fra siste halvdel av 1700-tallet. Disse bygningene gav Porsgrunn med rette navnet av å være en av de vakrest bebygde steder i landet, uttalte Swensen.¹⁰⁾

I Raschebakken 5 lå Møllergården - enda et eksempel på byens gamle og fine gårder. Overtollbetjent Zuschlag overtok gården rundt 1811, bygget den ut og taksten lød på 1500 spesidaler i 1817.

På den gamle tollbodens grunn og ned til elva tronet den herskapelige gården Raschenborg bygget av tollkasserer Christian Rasch i årene 1774 til 1777. Regningen lød på den nette sum av 5513 riksdaler. I 1802 ble gården taksert til 5600 riksdaler. Raschenborg var det høyest takserte herskapshuset i Porsgrunn og tjente som tollbod og tollkassererens private bolig.

Den gamle Tollboden fra 1661 – den som i dag er porselensmuseum - ble overtatt av staten, satt i stand og tatt i bruk som tollbod i 1799.¹¹⁾

Den gamle Tollboden er en av få bygninger som står der den dag i dag. Wilhelm Swensen har framhevet denne bygningen som den fremste representant for det stedstypiske Porsgrunnshuset. Særlig inngangspartiet er karakteristisk med en forsenket inngangsdør, en vakker portalløsning, nydelige detaljer og fasade vitner om
”en arkitekturløsning som røper så godt kjennskap til bygningskunstens formspråk at den må betegnes som mesterlig”.

I tillegg til Tollboden fant Swensen tre eksempler på det karakteristiske Porsgrunnshuset på Vestsida: Klyvegata nr. 9 (doktor Moes hus) og nr. 7 og Wrights hus. Alle fire var mindre bygninger. De store patrisisergårdene var altså ikke stedstypiske, ifølge Swensen. Han forklarer forekomsten av Porsgrunnshuset med at et av husene ble bygd etter tegninger, og at denne planen så ble brukt videre for bygninger i byen.¹²⁾

Lenger sørover på Tollbodøya lå Frednes som tidligere var eid av Ulrich Cappelen og Hans Møller. Skipsreder Christen Knudsen kjøpte Frednes i 1854 for 6000 spesidaler.¹³⁾
Enda et stykke lenger sør i byen lå Roligheden. Niels Aall bygde Roligheden i 1783, og Aall-familien brukte stedet som sommerbolig.¹⁴⁾

I 1840 lå patrisiergårdene på rekke og rad langs elvas østside og vitnet om de gamle slektenes rikdom og om fordums storhet og om et levesett og en kultur som Claus Pavels – residerende kapelland i Brevik og Eidanger på slutten av 1700-tallet og senere biskop i Bergen - beskrev som
”den fineste, mest urbane verdenstone […] forenet med ædel, blid, utvungen, ægte norsk selskabelighed og gjæstfrihed”.¹⁵⁾

Bygningskompleksene vitnet også om at eiendomskompleksene var små samfunn som omfattet et bredt spekter av husholds- og næringsvirksomhet. Hammondgården kan tjene som eksempel. I tillegg til selve hovedbygningen fantes et tilbygg på nordsiden der det var kontor, bryggerhus, drengestue og pakkbod. Tilbygget i sør rommet pikekammers, mat- og rullebod, og i tverrbygningen mellom dem var det låve og fjøs. I en bakbygning var det stall, høyløe og arbeidsskjul, og i haven et hvitmalt lysthus med åtte vinduer. Tvers over gården ned mot elva lå en stor sjøbod i tre til fire etasjer og med ti rom. Til eiendommen hørte også en brygge.¹⁶⁾

Uthus, løkker og jordlapper tyder på at folk i byen også levde av naturalhushold. I 1865 forteller jordbrukstellingen følgende og husdyrhold og jordbruksproduksjon i Porsgrunn:

Paul Linnaes prospekter fra 1823 gir bilde av den makt og innflytelse som slektene Aall, Løvenskiold, Rasch, Møller, Flood, Wright og Vauvert hadde i byen. Samtidig utstråler bildene en ro som er betegnende for den etterkrigskrisa som næringslivet var inne i og som rammet de gamle slektene. Krisa svekket handelsborgerskapet og la grunnen for framveksten av et nytt og bredere handels- og industriborgerskap i Porsgrunn.
På den tida da Linnaae malte sine prospsekt, gikk en epoke i Porsgrunn mot sin slutt. Løvenskiold flyttet fra byen og drev videre på Fossum, og slekten Aall flyttet etter hvert til Ulefoss og Nes. I forbindelse med Amborg Aalls død i 1815 gir skifteprotokollen oversikt over Aallgardens innbo og løsøre. Patrisisergårdens rommet ufattelige rikdommer: sølv, porselen, glass og dekketøy, duker og serviser.¹⁷⁾

Byens overklasse brukte penger på seg selv og investerte i egne eiendommer og næringsvirksomhet. Men de rike slektene i Porsgrunn ytte også pengegaver til almennyttige og oppbyggelige formål. Opplysningstidas idealer og tro på at kunnskap og opplysning var nødvendig for framskrittet hadde også nådd Porsgrunn. I 1813 oppførte byens innbyggere en flott to-etasjes skolebygg på Kirkehaugen, ikke langt fra Østre Porsgrunn kirke. Her holdt borger- og fattigskolen til fram til 1846. Skolen ble finansiert ved pengegaver fra familiene Aall, Løvenskiold, Cappelen, Rasch, Møller, Wright og Vauvert.¹⁸⁾ Etter 1846 ble skolebygningen brukt som fattighus - på folkemunne kalt Asylet - og i 1892 omgjort til gamlehjem.¹⁹⁾

Østre og Vestre kirke

De gamle slektene spilte også en helt sentral rolle for å skaffe byen egen kirke - til glede for dem selv og almenheten. Fra gammelt av hadde Porsgrunn to kirker: Østre og Vestre Porsgrunn kirke. Kirkene lå tilbaketrukket i hver sin bydel og helt i utkanten i byen. De tilhørte rokokkotiden og var oppført av den samme byggmesteren. Likevel hadde kirkene forskjellig form og karakter.
Østre Porsgrunn kirke sto ferdig i 1760. Den var blant landet vakreste rokokkokirker, ifølge Wilhelm Swensen som også var kirkearkitekt.²⁰⁾ Rike jernverkseiere, handelsmenn og skipsredere hadde slått seg sammen for å finansiere og bygge en kirke slik at de selv – og byens øvrige befolkning – skulle få en kirke i nærområdet. Veien til Eidanger kirke var alt for lang og strevsom, mente Porsgrunns innbyggere.
Eieren av Jønholt gård skjenket kirketomten, og byggmester Joen Jacobsen – distriktets store ekspert på kirkebygg - besørget tegningene. Jacobsen var byggmester og ikke arkitekt, og derfor sendte de mektige oppdragsgiverne tegningene til eksperter i København for sikkerhets skyld. Byggherene ville forsikre seg om at kirkebygget ble tidsmessig. I København foretok ekspertene diverse endringer i Joen Jacobsens tegninger.
Jacobsens langkirke ble forandret til en korskirke, og Østre Porsgrunn kirke ble Telemarks største trekirke og en av de største i landet.
Kirken står der i dag slik den gjorde for snart 250 år siden, stor og hvit og prektig. På toppen av kirkespiret kan man ennå se det kunstferdig utførte smijernsarbeidet til Porsgrunns mestersmed Hans Christian Arweschoug, datert 1759. Spiret var trolig en gave fra smeden.²¹⁾ Om kirkespiret skriver Wilhelm Swensen at et så rikt og harmonisk kirkespir vil man sjelden se. Videre var kirketårnet er et av de vakreste tårn som landets kirkebygninger kunne framvise, ifølge Swensen.²²⁾

De gamle slektene bidro også med verdifulle gaver til kirken, og på mange måter framsto bygget som et monument over disse slektene selv. Inne i kirken hadde familiene sine lukkete pulpiturer: avgrensete familiestoler med skyvevinduer og med egne kunstferdig utformete stoler.
En tilsvarende sosial orden nedfelte seg også på kirkegårdene. Under mektige gravmonumenter og sentralt plassert kan vi gjenfinne de gamle slektene. Kirkegårdene kan betraktes som sosiale kart over familienes rang og makt.

Østre Porsgrunn kirke ble stor og mektig. Vestre Porsgrunn kirke var mindre og enklere. Den var eldst av de to.
Vestsidebeboerne hadde også lang vei til kirken i Solum, og i 1690 bestemte biskopen at det kunne anlegges en liten kirkegård og et kapell for gravferdene på Vestsida. Til tross for dette startet folk arbeidet for å få egen kirke. Vestsida hadde ikke i samme grad som Østsida, pengesterke og giverglade patrisierslekter, men også her sluttet folk opp om kirken ved å gi kontante bidrag og en rekke gaver. Likevel måtte menigheten ta opp lån for å få oppført kirken. Etter at kirken sto ferdig, ble gjeldsproblemet løst ved at kirken fikk tilført testamentariske gaver.
Joen Jacobsen tegnet og bygget Vestre Porsgrunn kirke. Dessuten bygget han Solum og Langesund kirke og var dessuten byggmester for Kammerherregården. Ved sitt byggmesterskap satte han et preg på byen og distriktet omkring. Menigheten på Vestsida godkjente Jacobsens tegninger uten å søke råd fra kongelige arkitekter i København. Kirken ble en langkirke, og smeden Arweschoug laget og forærte spiret som en gave til kirken.²³⁾

Porsgrunn hadde altså sine to kirker lenge før byen hadde fått bystatus. Kirkene var viktige kulturelle samlingspunkter i lokalsamfunnet og bidro også til å fremme lokalbefolkningens og bydelenes identitet. I diskusjonen om Porsgrunns bystatus i 1807 og i 1842 ble kirkene brukt som argument av de som hevdet Porsgrunns uavhengighet vis a vis Skien. At Porsgrunn var i stand til å reise - til og med to - verdige kirkebygg ble et tungtveiende argument for selvstendighet.

Rådhuset

Eget rådhus var også et uttrykk for selvstendighet. Som følge av formannskapslovene av 1837, men også som et trekk vis a vis Skien, var Porsgrunn by ute etter å anskaffe seg eget rådhus før den endelige løsrivelsen i 1842.
Tidspunktet var gunstig: Flere av de gamle slektene hadde flyttet fra Porsgrunn, og passende eiendommer var til salgs. Lokaldemokratiet i Porsgrunn og byens selvstendighet bygget - bokstavelig talt - på det gamle handelsaristokratiets grunn. I 1838 gikk Porsgrunn by til innkjøp av Kammerherregården og gjorde gården til sitt første rådhus.²⁴⁾

Med Kammerherregården hadde Porsgrunn fått et storslagent rådhus - og det var vel så mektig og flott som Skiens! Da Osebakken etter noen år - i 1842 - ble innlemmet i Porsgrunn, fikk byen full bystatus, det vil si egen jurisdiksjon og egen byfogd. Byens første fogd ankom Porsgrunn i 1843. Christian Heyerdahl het han, og han kjøpte Hammondgården som sin private bolig. Byfogden fikk derved både en standsmessig bolig og arbeidsplass.

Rådhuset hadde rikelig med plass, og mange av byens virksomheter ble lagt hit. Etter kort tid flyttet både folkeskolen og borgerskolen inn. Porsgrunn hadde et av landets første folkebibliotek, og biblioteket fikk også lokale i rådhuset. Sjømannsskole og postkontor hadde lokaler i rådhuset i en periode, og dessuten var det plass til arrestrom og vaktmesterleilighet. I tillegg var rådhuset utstyrt med store selskapslokaler. Lokalene ble brukt som teatersal, og omreisende skuespillertropper viste sine forestillinger der.²⁵⁾

Etter hvert som rådhuset rommet stadig flere kommunale oppgaver, viste Kammerherregården seg å være uhensiktsmessig som administrasjonsbygg. Det ble derfor bestemt at byen skulle bygge om rådhuset for å få plass til byfogdkontor, politikammer, byingeniørens kontor, sparebank, sjømannskole, postkontor, rettslokale, vaktmesterbolig, fengsel og selvsagt møterom for formannskap, bystyre og kemner.

Christiania-arkitekten Thrap-Meyer fikk oppdraget med å lage tegninger, og i løpet av 1882 ble Kammerherregården totalt forvandlet fra å være en aristokratisk patrisiergård og til å bli et tidsmessig og moderne rådhus. Det nye rådhuset ble bygget i to fulle etasjer, taket belagt med tidsriktig skifer i stedet for den fornemme sortglaserte hollandske taksteinen, og høye glassruter erstattet smårutete vinduer. Rådhuset var nøkternt, stilrent og tilpasset byens behov. Rent arkitektonisk hadde bygningen en utforming preget av tidas nasjonale og demokratiske verdier.²⁶⁾

I 1901 brant rådhuset ned, og byen måtte igjen til med å planlegge nytt rådhus. Valget falt denne gangen på arkitekt Haldor Børve. På grunn av omfattende diskusjoner - blant annet om plassering på tomten og rombehov - tok det lang tid før kommunen fattet vedtak i saken. Først i mars 1904 ble grunnsteinen nedlagt, men da gikk også arbeidet fort unna. I juni 1905 innviet byen sitt nye rådhus, og det sto klart til de mange arrangementer som byens arrangerte i anledning dette merkeåret i norsk historie.

Porsgrunn hadde skaffet seg nok et imponerende rådhus. Bygningen var i klassisk stil med en opphøyet hyllingsbalkong og søyler i annen etasje. Friser over vindusrekken i denne etasjen framstilte alle byens næringer. Rådhuset var relativt lite, men likevel et ruvende monumentalbygg oppført i lys, pusset mur. Hovedfasaden var streng og symmetrisk og vendte seg mot en åpen plass og mot elva i vest. Bygget rommet alle kommunale funksjoner og tjener den dag i dag som byens rådhus.²⁷⁾

Skipperbyen

Av Paul Linnaes prospekt over Vestsida kan vi lese en annen sosial orden med mindre avstand mellom klassene. Eiendomsklassen på Vestsida besto av skippere, håndverkere og mindre handelsmenn. Klassen sørget for seg og sine ved å bosette seg i hvite, staselige og romslige hus, men husene var mindre enn eiendomsklassens gårder på Østsida. Stilmessig satte nyklassisimen også sitt preg på vestsidearkitekturen, og også her var bygningene utformet på en måte som viste at husholdene omfattet mangfoldige virksomheter. Her var bryggerhus, fjøs og stall og verksteder og handelsboder i tillegg til selve boligen.

Vestsidas trehusbebyggelse lå langs Vestregate, Klyvegate og i Heigata. Klyvegate 9 (Doktor Moes hus) - et typisk porsgrunnshus ifølge Wilhelm Swensen - ble oppført av skipper Halvor Nils Pedersen etter 1814. Huset hadde da 5 værelser og kjøkken samt bryggerhus med to værelser, pakkbod og stall, fjøs og trev. En ny sidebygning ble bygget til litt senere. I 1826 ble gården taksert, og verdien satt til 1500 spesidaler. Inngjering av hus og have gav Klyvegate 9 et fornemnt preg.

I nabohuset, Klyvegaten 7, bodde Gunder Svennungsen. Han var sjømann og trolig også snekker. Huset var en mindre utgave av huset ved siden av og ble taksert til 650 spesidaler i 1837. Et stykke lenger opp lå Klyvegate 2 som var eid av skipper Ole Willumsen. Det var en vakker empirebygning fra 1750-årene taksert til 1400 spesidaler i 1827. Her var også bryggerhus, skjul, boder og matbod. I 1837 bygget skipperen en sidebygning til sin datter som giftet seg - Klyvegate 4.²⁹⁾

I Vestregate nr. 2 lå Klokkergården. Gården dannet et karakteristisk trekk i bybildet der den lå på en liten fjellpynt som stakk ut i elva. Det var en fin hvitmalt bygning i en etasje og med valmet tak. Fra gammelt av var det et hageanlegg foran huset ut mot elva, men det forsvant da det ble anlagt dampskipsbrygge for Vestsida her i 1886. I 1836 kjøpte Porsgrunn skolekommisjon bygningen og holdt skole her. Skolebestyreren, som også var klokker i Vestsiden kirke, bodde i gården, og derfor fikk den navnet Klokkergården. På slutten av 1800-tallet ble skolen nedlagt som en følge av at vestsidebarna ble overført til Østsiden skole da Porsgrunnsbrua var fedrig i 1891. Bygningen kom da over på private hender igjen.

Vestregate 8 var et mindre trehus. På 1800-tallet bodde det først en los, så en matros og senere en skipsfører i huset.³⁰⁾

I øvre del av Vestregate lå små og større trehus på rekke og rad. Apoteket flyttet inn i Vestregate 3 en gang på 1820- eller 1830-tallet, og rett vis a vis - i Vestregate nr. 14 - bygget eieren av apotekergården en egen kontor- og butikkbygning.³¹⁾

Zimmermannsgården, eller Vestregate 15, var en stor og staselig to-etasjes trebygning. Porsgrunds Brændevinssamlag overtok bygningen i 1889 og sto som eier fram til 1897 da samlaget ble lagt ned. Før den tid var gården eid av tollskriver Folkmann Francks etterkommere. I 1897, gikk gården over på private hender.³²⁾

Vestregate 6 - eller Linaaegården - var eid av Jørgen Linaae som fyttet til Porsgrunn og fikk borgerskap her i 1815. Han var skipper og bygde seg opp til å bli trelasthandler og skipsreder.³³⁾

I 1830-årene fikk handelen med manufaktur og kolonialvarer et oppsving på Vestsida. Oppsvinget hadde sammenheng med gode tider i trelasthandelen og skipsfarten. Gode konjunkturer kom vestsidebefolkningen til gode i form av økt kjøpekraft. Resultatet ble at handelsfolk etablerte seg med egne butikker. Forretningene på Vestsida var antagelig de første i hele Langesundsfjorden. Også folk fra Skien reiste dit når de skulle kjøpe seg noe riktig fint, ble det sagt.³⁴⁾

Jacob Müller var eier av den første butikken i Vestregate 20 (senere Aaslands jernvarehandel). Müller var skipperborger og handelsborger, og startet og drev en stor og ”velassortert butikkhandel”. Butikken hadde to innganger, en for fine og en for alminnnelige folk. Selv bodde Jacob Müller i Vestregate 19, rett vis a vis butikken. Bolig og næringsvirksomhet hadde altså skilt lag, noe som pekte framover mot et mer spesialisert samfunns og arbeidsliv. Müller bodde i en større to-etasjes trebygning.³⁵⁾

Lenger nede, i Vestregate 46, lå Folkman Wrights hus. Huset ble antagelig bygget i 1776 og taksert til 1400 spesidaler i 1837. Wright var skipper og skipsreder i det små. Huset i Vestregate 52 h brant ned til grunnen i 1851, men ble bygget opp igjen i to etasjer; et vertikaltdelt hus med to leiligheter. I den ene leiligheten bodde eieren, enkemadam Stenersen, og i den andre bodde seilmaker Brønlund, grunnleggeren av Porsgrunds mekaniske verksted.

Lengst i sør mot byen grense var det en en fin hvit en-etasjes trebygning: Vestregate 66. Huset var eid og bygget av skipper John Jensen.³⁶⁾

På Vestsida ble bydelens fineste hus taksert til omtrent halvparten av partisierhusene på Østsida. Trehusbebyggelsen besto av fine, mellomstore hus i nyklassisk stil. Husene var omkranset av små enkle trehus der bydelens arbeidsfolk bodde.

Arbeiderbyen

Kirkehaugens småhusbebyggelse ekspanderte også. Området økte med nesten 50 nye hus i løpet av de siste ti-årene av 1800-tallet. Crøgerlia ble bygget ut, og på Sundjordet kom det bortimot 30 nye hus. Den nye bebyggelsen kom i forlengelse av den gamle, men byens løkker ble også lagt ut til tomter. Høghløkka ble solgt i 1894 og øst for Storgata - der hvor byen var bredest - vokste det fram to helt nye boligstrøk i 1890-årene: Baumannbyen på begge sider av Baumannsgate og Nybyen mellom Aallsgate og Bjørntvedtgate.
Byens arbeidere bosatte seg i disse husene. De ble bygget i 1 ½ etasje og med leiligheter på to rom og kjøkken i hver etasje.³⁷⁾

Den største tilveksten av nye boliger kom på Østsida. 200 nye småhus ble satt opp i løpet av de siste ti-årene på 1800-tallet. 12 hus hadde en takst på mellom 600 og 1000 kroner. For 48 hus lå taksten mellom 1000 og 2000 kroner. Ved en generaltakts i 1866 hadde Porsgrunn 410 beboelseshus. 200 befant seg på Østsida, 110 på Vestsida og 100 på Osebakken. På Vestsida var bygrensene så trange at det ikke tillot ytterligere vekst innenfor byens grenser.³⁸⁾

”Arbeidsfolks huse” finner vi på Sundjordet, Kirkehaugen, Ligata på Osebakken og i områdene omkring Vestregate og Klyvegata på Vestsida.
Et av disse småhusene lå på Kirkehaugen, i Helleberggata 11. Det fikk betegnelsen Porsgrunns minste hus. Stua var på under ti kvadratmeter, kjøkkenet hadde en golvflate på tre kvadratmeter, og hele huset var i alt 19 kvadratmeter. I tillegg kom et vindfang med bod og et uthus. Rundt huset var det en liten hage. Huset var lite, men harmonisk i sin utforming, mente arkitekt Wilhelm Swensen. Alle mål var nøye vurdert, vinduet plassert inn i veggflaten på en riktig måte, taket avpasset til husets form og døra sirlig og vakker. Swensen fant dessuten huset velstelt med en pen og trivelig liten hage.³⁹⁾
Arbeiderboligene på Kirkehaugen, Osebakken og Vestsida uttrykte en nøysom og funksjonell estetikk, og behovet for trivelige omgivelser var tydeligvis jevnt fordelt i Porsgrunns ulike sosiale lag. Materielle ressurser var derimot ikke jevnt fordelt.

Mot slutten av 1800-tallet var det en betydelig industrietablering i Porsgrunn, og industriarbeiderne bosatte seg gjerne i områder av byen der arbeidsfolk hadde bodd tidligere, noe som medførte en kontinuitet i bybildet både når det gjaldt sosialt mønster og byggeskikk. Mange arbeidsfolk bosatte seg også i nærheten av arbeidsplassen, det vil si i områdene omkring Porsgrund Mekaniske Verksted, Porsgrunds Porseleænsfabrik og Norrøna Fabriker.⁴⁰⁾

På Vestsida vokste det fram et betydelig industriarbeidermiljø i tilknytning til den nye industrien.
Omkring 1900 hadde porselensfabrikken og det mekaniske verkstedet til sammen cirka 450 arbeidere. Noen var fra Porsgrunn, og andre var innflyttere. Innflytterne kom fra nære og fjerne områder i byens omland, men mange kom fra utlandet. Til porselensfabrikken kom fagarbeidere fra Tyskland, Bøhmen, Danmark og Sverige.
Arbeiderne bosatte seg i bydelens eldre trehus, en bebyggelse som var heterogen. Byggeskikken hadde variert gjennom årene, og planløsningen bestemt av forskjellige forhold, blant annet av tomtens størrelse og form. Det er derfor vanskelig å finne faste grunnplantyper i den eldre trehusbebyggelsen. De fleste husene var i en etasje eller halvannen etasje. Stilmessig bar de preg av 1800-talls klassismen, men mange ble modernisert med sveitserstiltrekk omkring århundreskiftet. På Vestsida finner vi arbeiderboligene i Klyvegate og i søndre del av Vestregate.⁴¹⁾
Helt nye og moderne arbeiderboliger kom også til. På Vestsida ble noen av disse bygget innenfor bygrensa, men de fleste lå utenfor; i Heigata, Hagermanns gate og Linaaes gate. Husene var forholdsvis ensartet med 50 til 60 kvadratmeter grunnflate, to rom og kjøkken i første etasje og to soverom i annen etasje. I Langgate utenfor bygrensa satte eieren av Porsgrund Mekaniske Verksted opp boliger for arbeiderne. Boligene ble oppført i nyklassisk stil med innslag av jugend, og de dannet en vakker rekke av hus som blant annet har gått under navnet ”Havebyen”.⁴²⁾
Navnet tyder på at arbeiderboligene var omgitt av en hageflekk. Det var vanlig i byenes arbeidermiljøer at folk dyrket litt grønnsaker og poteter. I Porsgrunns hager vokste det også rare planter og blomster som var hentet hjem fra fremmede strøk. Arbeidsfolk hadde ofte noen høner og en gris. Derfor hadde byens arbeiderboliger som oftest et uthus.⁴³⁾ De nye arbeiderboligene i Porsgrunn var mer enhetlige enn den gamle trehusbebyggelsen.

Ulike trosretninger - kirkelig mangfold

Norrøna Fabriker lokket også utenbys arbeidere til Porsgrunn. Til Norrøna kom det arbeidere fra Kragerø. Arbeiderne var medlemmer av Den evangelisk-lutherske frikirken i Kragerø, og i 1887 dannet de en egen frikirkelig menighet i Porsgrunn med fabrikkbestyreren på Norrøna som ”eldste”. I 1888 kunne menigheten innvie sitt nye kirkehus i Norønnagata like ved fabrikken. Det var en stor hvit trebygning med buete vinduer og stakittgjerde rundt. I 1912 fikk menigheten sin andre kirke på Osebakken.

Metodistene utgjorde den tredje store menigheten i Porsgrunn. Menigheten ble dannet i 1858, og i 1907 fikk metodistene sin egen kirke i Jernbanegata, også den etter tegninger av Haldor Børve. Kirken var - i tråd med læren - streng og nøktern og oppført i tegl.⁴⁴⁾

Ved begynnelsen av det 20. århundre rommet byen flere menigheter med egne kirker. Sosialt og åndelig var Porsgrunn blitt en mer sammensatt by. Kirkebyggene - det gjaldt særlig den katolske kirken og metodistkirken - hadde helt andre stiluttrykk enn byens lutherske kirker som representerte statskirkemakten. Den lille, brune katolske tømmerkirken i stavkirkestil kan tolkes som historisk tilbakeskuende. Metodistkirken i solid tegl framsto som ambisiøs, jordnær, streng og nøktern. Noe hadde kirkene likevel felles: De fungerte ikke bare som åndelige og religiøse sentra, men som sosiale samlingssteder og frirom. Her benket folk i Porsgrunn seg til oppbyggelse og en stille stund i en hektisk hverdag. Varmen, sangen og musikken og det å sitte i ofte rikt utstyrte og vakre kirkerom bød på opplevelser som lå fjernt fra den tilværelsen som porsgrunnsfolk flest fristet i det daglige.

Bybranner og byfornyelse

Den første storbrannen ved Osebro i 1865 tok 18 hus. Etter det var Porsgrunn lenge spart for branner, men 14. mai 1899 begynte det å brenne igjen, denne gangen i det huset som lå på hjørnet av Kirkebakken og Meierigata. Et helt kvartal gikk med i brannen.
Bare noen måndeder senere, 8. august 1899, reiste ildhavet seg igjen over byen. Brannen begynte i Storgata 128 og tok med seg fire hus og to boder ned mot Jeremiassens plass. Victoriagården og Hammondgården holdt på å ta fyr og måtte rømmes, men effektivt slukningsarbeid reddet dem.⁴⁵⁾
Store verdier gikk opp i røyk ved disse brannene, men det var for lite å regne i forhold til hva som ble lagt i aske under storbrannen i 1905. Det var en varm sankthansaften etter en lang tørkeperiode. Barns lek med fyrstikker forårsaket at det tok fyr i en presenning over en plankestabel hos trelasthandler Franklin, Baker & Co på Bien, og straks sto hele trelastlageret i flammer. Brannen spredte seg til husene i Schweigaardsgate og videre til Kirkehaugen. Ved Brogata ble den forsøkt stoppet, men et vindkast kastet flammene over gata, og der raste brannen videre. Raschenborg brant ned, men Tollboden og prestegården som var skjermet av store trær, ble reddet. Huken strøk med opp til Crøgerlia, og derfra spiste flammene seg oppover til Kirkehaugen. Mange småhus, Brannvakta , Arbeiderforeningens hus i Tordenskjoldsgate 7 og Lagmannsgården brant ned. På fire timer hadde flammene lagt 61 hus i aske, 24 hus var skadet, og brua var ødelagt. Trelastlagrene nede ved elva hadde gått med, og anleggene til Franklin, Baker & Co - byens største bedrift - var gått opp i flammer. Bedriften ble aldri bygd opp igjen.

De totale brannskadene ble taksert til en million kroner - uvurderlige verdier var gått tapt i brannen. På den annen side: Brannen lettet reguleringen av gatenettet. Storgata ble rettet ut og utvidet i bredden. Brannen fikk også betydning for bygningsplanene. Nye bygninger som ble oppført etter brannen, ble alle oppført i mur. I 1899 ble murtvang påbudt for alle nybygg i bestemte områder av byen, og etter brannen i 1905 gjaldt bestemmelsen nesten hele byen. Murtvangen ble delvis tvunget fram av forsikringsselskapene som hadde tapt stor penger på bybrannene.⁴⁶⁾

Brannene gjorde at byen skiftet karakter. Patrisierbyen var definitivt på retrett. Da Baumanngården brant i 1908 var det ikke mange minner igjen etter den gamle byen. Porsgrunn framsto som mer moderne med et tettere utbygget gatenett, med solide hus og forretningsgårder oppført i mur og med nye industribygg i tegl på begge sider av elva.

Vestsida hadde vært forskånet for branner. Her var trehusbebyggelsen intakt til utpå 1960-tallet. Da ble den gamle trehusbebyggelsen lagt i grus som følge av myndighetenes rivningsvedtak. Fram til da beholdt bydelen i stor grad sitt gamle preg.

Bybrannene fikk følger for byens brannvesen som hadde vist seg mangelfullt. Ordningen fra 1700-tallet med vektere, branninspektør, fire vannsprøyter på Østsida og to på Vestsida og et menig brannkorps som skulle innfinne seg ved sin sprøyte når brann ble varslet, viste seg modent for fornying. En forutsetning for utbygging var at byen hadde eget vannverk, og brannen i 1865 satte fart i planene. I 1868-69 fikk byen sine to vannverk, et på Østsida og et på Vestsida.⁴⁷⁾ En ny brannordning ble så satt i verk med branndirektør, brannmester og tre brannkonstabler. Hver bydel fikk brannkonstabel, håndkjerre og bedre - det vi si tette! - brannslanger. En ny brannvakt ble bygget på Kirkehaugen med bolig for fast brannmannskap, og i 1881 fikk Porsgrunn branntelegraf. En mann skulle holde vakt døgnet rundt. I 1890-årene anskaffet byen to brannhester og dampsprøyte.⁴⁸⁾

Byens brannvern ble gradvis forbedret og utbygget, og i 1900 reiste det seg et 24 meter høyt branntårn og en kombinert brannstasjon og elektisitetsverk på Friisetomta. Byens aktive arkitekt Haldor Børve hadde tegnet bygningen.⁴⁹⁾ Vaktårnet raget høyt og var et synlig bevis på at sikkerheten til folk og bygninger skulle ivaretaes. Fem år senere raste en ny bybrann - den største noensinne.

Bybilde i endring

Hvor man før fra elven saa patrisiergaardenes rolige fasader med de smukke prydhaver foran og de maleriske sjøboder speilende sig i vannet, ser man nu urolige bakgaardsvegger, lurvet og likegyldig sammensatt. Byens ansikt vender fremdeles mot elven, men vor tid synes aa ha glemt det.(…) Det gamle Porsgrund er svunnet inn til et forklemt og forkrøblet billede som bare gir et svakt begrep om hvordan her engang har sett ut. ⁵⁰⁾

Wilhelm Swensen skrev ovenstående om Porsgrunn i 1925. Swensen beklaget utviklingen og at patrisierbyens harmoni er gått tapt til fordel for en brokete industriby. Rester etter den gamle byen gjorde det likevel mulig å komme i kontakt med den.

Rester og spor har også satt oss i forbindelse med gamle Porsgrunn. Avslutningsvis skal hovelinjene i endringene i bybildet i perioden mellom 1840 og 1920 tegnes. I hovedsak dreide det seg om endringer fra en enhetlig patrisierby med skipsfart og trelast som hovednæringer til en sosialt og næringsmessig mer kompleks og mangfoldig by.

Omkring 1840 hadde Porsgrunn et mektig og aristokratisk preg. En økonomisk krise etter napoleonskrigene rammet det lokale næringslivet, og de gamle slektene mistet sin rikdom og makt i Porsgrunn by som i landet for øvrig. Et nytt og bredere borgerskap vokste fram innenfor skipsfart og industri. Samtidig økte arbeiderbefolkningen. Sosiale endringer avspeilet seg i bybildet ved at byens ledige arealer og løkker ble bygget ut med mellomstore og mindre hus. Stilmessig avløste en folkelig og nasjonal stilart den strenge, aristokratiske og patriarkalske klassisimen, og Haldor Børves ankomst til byen i 1889 innledet en ny og mer liberal epoke når det gjaldt byplanlegging og arkitektur.

Klassisismen var likevel fortsatt i bruk når man ønsket å uttrykke en naturlig og opphøyet autoritet. Middelskolen og folkeskolen fra 1883 og det nye rådhuset fra 1905 ble alle utformet i en nøktern, men klassisk stil som var egnet til å uttrykke politisk og kulturell makt. Andre monumentalbygg - reist i kommunal eller privat regi - ble oppført i den nasjonale sveitserstilsgotikken. Eksempler er Dicks villa, Meierigården og Post- og Telegrafbygningen.

Det mest slående uttrykket for nytida finner vi på Vestsida der store industribygg og ragende industripiper og kraner vitnet om hektisk aktivitet. I løpet av 1880-årene sto Porsgrunds Porselænsfabrik ferdig i solid tegl og utformet i datidas vakre og solide industriarkitektur etter tegninger av arkitekt W. Hansteen. Om porselensfabrikken het det at den var byens største severdighet. Like nedenfor lå Den norske Bryne- og Slibestensfabrik – senere Norrøna Fabriker - etablert i 1883 og også oppført i tegl. Deretter fulgte Porsgrund Mekaniske Værksted – tidligere Brøndlunds Mekaniske Værksted – som ble bygget om til byens største skipsverft i 1899.

På Østsida var det også industrireisning. Porsgrunds Gjærfabrik fra 1883 var lenge landets eneste gjærfabrikk. Fabrikken lå i Sverresgate 9 - 11, også den var utformet i en tidstypisk industriarkitektur og i tegl. Porsgrund Baandfabrik ble grunnlagt i 1889 på Osebakken og Den Norske Knappefabrik i 1890 i Storgata 155. Like ved jernbanesporet mellom Rådhusgata og Elvegata startet Porsgrunds Trevarefabrik virksomhet i 1899. Her ble det produsert dører, vinduer, trapper og enklere møbler. Lenger nede i byen - i Schweigaardsgate - lå dør- og vindusfabrikken Nordkyn.

Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde Porsgrunn gjennomgått første fase av en industriell revolusjon. Byens borgerskap investerte overskuddskapital i ny, dampmaskindrevet småindustri. Parallelt med etablering av ny industri bygde byen ut et moderne skolevesen. Behovet for kvalifisert arbeidskraft var også en bakgrunn for at Skiensfjordens Mekaniske Fagskole ble bygget på Osebakken og sto ferdig i 1895. Bygningen var tegnet Børve. Den var staselig og signaliserte at industribyen Porsgrunn etterspurte kvalifisert arbeidskraft og at enkeltmennesket kunne gjøre seg gjeldende ved hjelp av egeninnsats og tilegnete ferdigheter. Medfødt og nedarvet sosial posisjon var ikke lenger det eneste gyldige.

Endringene i økonomi og næringsliv førte til synlige forandringer i bybildet med nye bygninger og ny aktivitet. Mellom byens nye fabrikkanlegg og boligområdene strømmet folk til og fra arbeidet hver eneste dag til helt bestemte tider. Menneskestrømmene var uttrykk for en ny tidsdisiplin. Omlegging til moderne produksjonsmåter formet et usynlig tidsskjema som definerte tidssoner med klarere skiller mellom arbeidstid og fritid.⁵¹⁾

Byen sendte ut synlige signaler og tegn for å ordne virksomhetene etter bestemte mønstre. I gatelyktenes opplyste områder kunne folk ta seg tryggere fram, bruas røde og grønne lykter geleidet båtene på ferden opp og ned elva. Endringene i byen kunne trolig også luktes: Fabrikkpipene slapp ut støv, røyk og damp. Sikkert er det at industribyen kunne høres. Hver eneste virkedag signaliserte porselensfabrikken til sine arbeidere at arbeidsdagen begynte eller sluttet med støt i dampfløyten. Signalet hørtes over hele byen. Fra verkstedene lød metalliske slag og hamring. Her ble det klinket , boret og meislet skipssider og mekanisk utstyr til den nye industrien. Hamringen gikk jevnt og hardt. Fra trelasttomtene sendte maskindrevne dampsager høye hvin fra sagblad som hurtig og effektivt arbeidet seg gjennom tømmer og plank, og jernbanevognene som gikk tungt mellom stasjonen og dampskipsbrygga, knirket og pep under den tunge lasten.
Fra elva hørtes andre lyder. Med det samme et dampskip eller ei seilskute hadde passert hovedbygningen på nedre Frednes i sør eller Moldhaug-odden i nord, lød bestemte signaler til mannskapet på brua: Dampskip sendte et langt og to korte støt i damp-pipen, og seilskip sendte lange støt i tåkeluren helt til brua åpnet. Hvis sikten var dårlig, sendte brumannskapet signaler om at brua var åpen ved en stadig klokkekiming til båtene som var på vei ned elva og ved langsomme klokkeslag til båter som var på vei opp. Hvis tåkeluren lød fra brua, visste mannskapet ombord i båtene at brua var lukket og kunne ikke passeres.⁵²⁾

Byen hadde fått en ny rytme og puls, en annen støyende energi: ”Den milde stemning som var egen for det gamle Porsgrund var avløst av en rastløshet”, skrev Wilhlem Swensen i 1925.⁵³⁾ Gradvis snudde byene ryggen til elva; nye virksomheter og urolige bakgårdsvegger stengte for kontakten med den. I 1920 hadde ikke elva den samme sentrale betydning for byens befolkning og næringsliv som 80 år tidligere.

Litteratur:

Har du kommentarer til artikkelen byggeskikk og arkitektur i Porsgrunn som du har lyst til å la arbeidet med Porsgrunns historie få nytte av?
Da kan du sende en e-post til: Ellen Schrumpf