Ole Georg Moseng "... oc kaldis det Sted Porsgrund" - Om forutsetningene for byvekst

Skien ca 1668-1775

1545: Bergverk, toll og utlendinger

Den danske lavadelsmannen Iver Jenssøn Baden hadde bodd i Norge i knapt 25 år og hadde vært gift med Karen Olavsdatter, etterkommer av den gamle norske adelsslekten Galle, i drøye ti, da han ble utnevnt ”i Kongens Tjeneste for en Berghøvedsmand i Norge”.
I 1545 kom han på den måten i besittelse av ”Skien Len, Skiens Syssel, Gimsø Kloster og Frølands Skibrede med al deres rette Tilliggelse, Bønder, Tjenere, Biskopsrente med al anden Kongellig Rente og Rettighed”.¹⁾
Det var et område som trolig stort sett dreide seg om det som seinere skulle bli omtalt som Bratsberg len – bortsett fra Frøland skipreide, som omfattet Trøgstad og Askim.²⁾
Forleningen ble først og fremst gitt ham som belønning og godtgjøring for arbeidet med å holde oppsyn med kongens bergverk i Norge, og han fikk beholde alle inntekter av Skiensyssel mot å betale en årlig avgift på 200 riksdaler. Med ett unntak: Kongen forbeholdt seg selv rettighetene til alle tollinntekter fra det viktige Langesund tolldistrikt, som omfattet den nåværende Telemarkskysten og hele Langesundbukta og antakelig et godt stykke både østover og vestover.

Samme dag, 17. mars 1545, fikk Iver Jenssøn ordre fra kong Kristian 3. om å holde oppsyn med de ”mange Udlændiske [som] fordriste sig til at bygge og bo i Skien og Skiens Len”, og som drev handel med både nordmenn og utlendinger. Disse utlendingene hadde verken vist noen lojalitet til kongen eller vært til nytte for bergverkene, og det eneste virkningen av kjøpmannskapet deres var at de hadde ført inntekter ut av landet.
Iver Jenssøn fikk beskjed om å stoppe dem – eller straffe dem.³⁾

Disse to dokumentene, et lensbrev og en kongelig befaling, summerer på mange måter opp vesentlige trekk av en samfunnsmessig utvikling som vi ser spor av i Norge rundt de første tiårene av 1500-tallet.
De kaster lys over tre felt som representerer nye tenkemåter, nye former for organisering, ny økonomi og ny kultur:
Den bergverksdriften som Iver Jenssøn ble satt til å overvåke var en ny virksomhet i Norge ved begynnelsen av 1500-tallet.
Tollen, som kongen var så opptatt av, representerte driften av sagbruk. Utlendingene hadde forbindelse med begge deler. Sporene er ikke tydelige og prosessen er langsom og tvetydig, men i løpet av en hundre års tid er det åpenbart at mange sider av samfunnet ikke var som de hadde vært.
Det er i denne tida det begynner å gro opp fire nye bysamfunn ved utløpet av Skienselva. Et at dem er Porsgrunn.

«Gud har vist os Overflødighed af Jernmalm»

Telemark hadde en svært sentral plass i kong Kristian 3.s planer for gruvedrift i Norge i tiåra etter reformasjonen. Tre bergverk ble anlagt i årene rundt 1538, alle med den tyske bergmesteren Hans Glaser som ledende kraft.

Størst forhåpninger hadde antakelig kongen til kobberfunnene i øvre Telemark. Ved Guldnes i Seljord hadde det allerede vært virksomhet seinest siden 1524, med Hamar-biskopen som ansvarlig, men det var først etter 1538 at tyske bergmenn begynte gruvedrift. Så vellykket fortonte driften seg, og så mye sølv inneholdt kobbermalmen, at det til og med ble drevet et myntverk på Gimsøy klosters grunn 1543–46. Men alvorlige konflikter mellom de tyske bergarbeiderne og lokalbefolkningen – og trolig også mindre malmtilgang – førte til at driften ble lagt ned i 1549. Guldnes var siden bare sporadisk i drift.

Den samme skjebnen fikk Moisesberg i Fyresdal. I 1543 klaget de tyske bergarbeiderne over landet de var kommet til. Det lignet ”et villniss, hvor de hadde gått langs grusomme veier, vanket om i myrer og nå var henvist til fjerne steder, mellom klipper, for å bo der som kirkesvalene”.⁴⁾ Kongen ga opp driften i 1549.

Trolig gikk ingen av disse bergverksprosjektene noen gang med overskudd, og det må ha blitt lagt atskillig mer myntmetall ned i driften av gruvene enn det kom opp av dem. Men så mye satte kongen inn på å sikre driften av gruvene i øvre Telemark, at det ble satt i soldater for å slå ned bøndenes opprør i 1540.⁵⁾

Noen annet var det med Fossum jernverk. ”Gud har vist os Overflødighed af Jernmalm, som sees udbredt på mange steder i vidt udstrakte felte”, skrev bergmester Glaser til kongen i 1538.⁶⁾ Etter at driften kom i gang i 1543 ble verket i de første årene drevet for kongens egen regning, og i en tidlig fase fikk jernverket malm fra lokale gruver i Gjerpen. Fossum jernverk var åpenbart heller ikke videre innbringende de første tiårene. Først etter 1625 var det snakk om kontinuerlig drift, og virksomheten ble ikke endelig innstilt før 1873.⁷⁾

Bergverkene var kostnadskrevende virksomhet som forutsatte betydelig kapital og investeringer i ekspertise, arbeidskraft og teknikk.
Rundt midten av 1500-tallet var det bare kronen som rådde over midler store nok til å finansiere bergverksdrift, og Kristian 3. s leting etter edelt metall kaster lys over et statsapparat som i stigende grad viste interesse for å utnytte ressursene i Norge. Kongen trengte jern og han trengte kanonkuler.
Militære behov skulle utgjøre en større og større del av statsutgiftene. Det kommer til syne i det bestillingsbrevet Wulff hammersmed fikk på ”Kronens Jernhytte i Skiensyssel med Hammer og al Redskab” i 1558.⁸⁾ Kongen krevde forkjøpsrett til 300 våger stangjern (rundt 5,5 tonn) og Wulff skulle få betalt for de ”Kloder, han gjør til Kongens Skyt”.

For bøndene i Gjerpen var det andre forhold som var vesentlige.
Wulff hammersmed hadde, som alle ansvarlige for bergverk, behov for arbeidskraft og betydelige forsyninger av ved og kull.
Kongebrevet dikterte to betingelser:
For det første at han selv skulle bekoste arbeidslønn, materialer og det som var nødvendig til smelting ”... og dermed ingen Besværing gjøre Undersaatterne …”.
For det andre fikk han fri tilgang til hogst i skogene som hørte til krongodset.⁹⁾
I praksis betydde dette at bønder som var leilendinger på gårder som tilhørte kongen fikk en form for arbeidsplikt i forbindelse med jernverket. Og det var en arbeidsplikt som i utgangspunktet skulle være betalt. Dette har vært tolket som en forløperen for et viktig økonomisk fundament for bergverkene, det som blir kalt sirkumferensordningen.¹⁰⁾
Sirkumferensen til et bergverk innebar et område der bøndene hadde plikt – og rett – til å levere ved og kull og andre nødvendige produksjonsmidler, til å kjøre malm og til å utføre annet arbeid med hest.
Sirkumferensen kunne bli svært omfattende.
Sølvverket på Kongsberg hadde i 1720 en sirkumferens for arbeidsplikt som strakte seg så langt vest som Heddal, og så langt sør som Lardal.¹¹⁾
Bergverksdrift innebar betydelige ringvirkninger langt utover malmbryting og smelting, og virksomheten i verkets periferi skulle komme til å bety mye for de bøndene som var engasjert i den. Den innebar at bøndene ble trukket inn i en ny form for økonomi, der mulighetene for å utnytte ledig arbeidskraft ga nye former for inntekter. Det var dette som på lengre sikt representerte bergverkenes vesentligste betydning for bondeøkonomien, for tenkemåter og for samfunnsforholdene. Slik sett er det antakelig riktig å betone retten framfor plikten.

Det bergverkseventyret som Kristian 3. satset på litt før midten av 1500-tallet var kortvarig og lite lønnsomt. Men i Telemark, der den mest omfattende virksomheten foregikk, la gruvedriften på 1540-tallet likevel grunnen for seinere prosjekter som var mer effektive og mer innbringende.
Det er liten tvil om at nye former for næringsliv som dette var en vesentlig forutsetning for framveksten av de nye byene sør for Skien.

«2 eller 3 Sagkværne os og Kronen til Gavn og Bedste»

Dette kartet befinner seg i det danske Søkartarkiv i København. Det er ikke angitt hvilket år kartet er tegnet, men man mener det er mellom 1640 og 1688. Dette fordi det på kartet er en bro over Langefoss, som skal være bygget i 1640, men ikke over Klosterfoss, hvor det kom bro i 1688. Videre er det en stor sannsynlighet for at kartet er fra 1681 eller den nærmeste år, fordi Hjellen, som brant ned dette året, er fullstendig ubebygd.

Det fins også en lengre beretning i Riksarkivet fra 1681, hvor borgerne i Skien klager til kongen over at sagflis har tilstoppet havnen, slik at skipene ikke lenger kunne komme opp. Kartet har nemlig dybdehenvisninger, og det er ikke usannsynlig at kartet nettopp har fulgt med denne beretningen.

Med vannsaga kom revolusjonen. Den var rask, men stillferdig. Det ser ut som om den først og fremst ble drevet fram av bøndene selv, men den fikk langsiktige ringvirkninger som det ikke finnes maken til innenfor noen andre næringsveier før eller siden.
De første norske sagene ble trolig reist helt ved begynnelsen av 1500-tallet.
Ved Moss var to sager i drift rundt 1503.¹⁴⁾ De er de første vi har spor av, men kildemateriale fra de neste tiåra viser at utbredelsen var betydelig. Fra Bergenhus len omtales en Villum sagskjærer flere ganger rundt 1520.¹⁵⁾ I 1528 ble Lodin sagmester på Eiker dømt til å betale 18 sagbord i bot for slagsmål. Slagsmålet sambygdingen Ola Kolberg var innblandet i må ha vært grovere, for han ble idømt en bot på 42 sagbord.
På grunnlag av lister over navngitte bønder som betalte skatter i sagbord, er det mulig å antyde at det var et tjuetalls sagbruk i drift langs Drammenselva på denne tida. De må ha vært der en stund, for kildematerialet vitner om en innarbeidet praksis med fastlagte bøtetakster for sagbord, utvikling av prisdannelse og et aktivt marked.¹⁶⁾

Skattelistene for bygdene ved Drammensvassdraget gir de første konkrete indikasjonene på omfattende sagbruksdrift i Norge.
Det finnes ikke lignende kildemateriale bevart for Skiensysla eller Bratsberg len så tidlig. Bøndene i Gjerpen, Solum og Eidanger betalte sin skatt i sølv eller tøy, ikke i sagbord.¹⁷⁾ Vi vet lite eller ingen ting om Bratsberg-bøndenes eventuelle bruk av vannsag ved begynnelsen av 1500-tallet. Men det er rimelig å tro at de tok i bruk den nye teknologien de også, som i andre deler av landet der vidstrakte skogressurser, elver med tilstrekkelig vannføring og gode fløtningsforhold lå til rette for det.

De prøvelsene Reinholt Myre måtte gjennom rundt 1537 vitner om forgjeves kamp mot overmakt og overgrep – men også om aktiv handel med trelast.¹⁸⁾
Han var antakelig identisk med lagrettemann og borger i Skien, Reinholt Jonsson, og hadde sammen med to andre fått bygget et skip på 200 lester. Det var et relativt stort skip som kan ha hatt plass til 600 kubikkmeter, og Reinholt var på vei til England med blant annet tømmer og ulike typer forarbeidet trelast.
Dårlig vær tvang ham i land ved Flekkerøy. Der ble skipet kapret av et fransk skip, som tilhørte guvernøren av Picardie. Franskmennene jagde mannskapet i land, og seilte bort med fartøy og last. Med anbefalingsbrev fra kong Kristian 3. til kongen av Frankrike reiste så Reinholt Myre over Nordsjøen og fant sitt skip ved havn i St. Valery i Normandie.
Der kom det ikke på tale å frigi noen norsk trelastskute, og han gikk så langt som å oppsøke kongen selv i Fontainebleu. ”Men her fikk jeg”, fortalte Reinholt Myre, ”av hr. konstabelen den barske melding, at om jeg ikke på timen pakket meg bort, så ville han sørge for at både jeg og mine ledsagere ble hengt i samme galge”.¹⁹⁾

Fra 1540-åra av finnes det belegg for sagbruk i Bratsberg:
Tyske bergverksarbeidere har reist en sag ved Moisesberg i 1543, både kongen og bønder ser ut til å drive flere sager rundt 1545, og skiensborgeren Frants Bundtmager van Hall får i 1548 tillatelse til å sette opp en sag på kongens grunn på Hellestvedt i Bamble.²⁰⁾
Etter midten av århundret vitner kildene om en økonomi der bønder, borgere og embetsmenn i stigende grad er involvert i sagbruksdrift og handel med trelast. Den innsatsen som ble gjort på 1560-tallet i Skien for å anlegge sagbruk er både enestående og bemerkelsesverdig. Prosjektet foregikk på Eidet, det som da var den lange halvøya som strakk seg ut sør for bykjernen, og som nå heter Bruene. I 1561 fikk lensherren Peter Bildt kongelig tillatelse til:
At skulle lade igjennembrænde en Steenklippe, som allerede begynt er, til at sætte 2 eller 3 Sagkværne os og Kronen til Gavn og Bedste …²¹⁾

Det kongen beskrev var store kunstige kløfter gjennom berget på Eidet, som skulle fungere som vannrenner for sagbruk. Det var trolig erfaringene fra den tidlige bergverksdriften på 1540-tallet som lå bak.
Prosten og forfatteren Peder Claussøn Friis besøkte Skien i 1576, og skrev seinere at vannrennene var: ”… til en del opptenkt og bekostet av sal. Jørgen von Ansbach”.²²⁾
Den tyskfødte Jørgen von Ansbach hadde vært forvalter for bergfogden i Bratsberg, og ble i 1559 gitt kongebrev både på to av kronens sagbruk nær Skien og på Gimsøy kloster.²³⁾ Det var åpenbart bergverkserfaringer som lå til grunn for den innovative virksomheten på Eidet. Å ”gjennombrenne” berget ville si å varme opp fjellet med store bål, for så å bryte ut stein langs de sprekkene som hadde oppstått. Dette var en ny praksis for fyrsetting, den gamle bergverksteknikken som ble brukt i de fleste norske gruver fram til kruttet ble innført ved midten av 1600-tallet.²⁴⁾v

Jørgen von Ansbach var altså en av dem som tok kongens krav fra 1545 til utlendinger som oppholdt seg i Bratsberg alvorlig. Han tok borgerskap i Skien, ble borgermester og var på slutten av 1500-tallet antakelig den største av sagbrukseierne i lenet, bortsett fra kongen. Fra sine to sager utførte han alene i 1585-86 trelast til en verdi av 3.000 riksdaler.²⁵⁾

Seinere på 1560-tallet fikk flere skiensborgere kongelig tillatelse til å brenne seg vei gjennom fjellet på Eidet for å sette opp sagbruk, og ved slutten tiåret var det 11 vannrenner i bruk.²⁶⁾ Kart fra slutten av 1600-tallet viser at det da fantes 17 eller 18 sagbruk som fikk vannkraft ved gjennombrente kløfter på Eidet.

Dette kartet er vanskelig å datere. Det ble skjenket til Fylkesmuseet for Telemark og Grenland av boktrykker Chr. M. Pedersen, Skien og er 54 x 44 cm, utført i vannfarger. Kartet er en kopi av en original i Deichmanske bibliotek, men originalen er forsvunnet. Kartet er meget naivt tegnet, og det er mange feil.

Klosterbroen er bygd, noe som hentyder på en datering etter 1688, og Skien kirke er tegnet med høyt spir. Da kirken brant i 1777 ble det kun bygd et lavt tårn, så kartet må sannsynligvis være fra før den tiden.

Flere historikere har ment at Bratsberg len i løpet av 1500-tallet utviklet seg til å bli landets mest betydelige område for sagbruksdrift og trelasthandel.²⁷⁾ Det var åpenbart også holdningene i samtida.
Den lærde humanisten Peder Claussøn Friis var prost på Lista i en drøy mannsalder, og skrev i 1613 det stort anlagte historisk-topografiske verket Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse.
Der omtaler han trelasthandelen ved kysten utenfor Skien slik:
Imellem Brunlaugnæs og Jomfruland ere to Mile offuer Fiorden yderst i Gabet oc heden ved en Uge Siøs [1 sjømil] ind i Fiorden er den merckeligste oc naffnkundigste Ladsted i Norrig, kaldis Langesund, i huilcken huert Aar ladis nogle hundrede Skib med Master, Spirer, Spærer, Deler som utføris fra Skiene oc andre Stæder, langt offuer aff Landet, oc der sellis i Haffnen.²⁸⁾

Slike herligheter finner man andre steder i landet også, hevder Peder Claussøn, men han understreker at de var ”dog ikke så rundelige som i dette len Telemarken”.²⁹⁾

Hva var det Langesund som Peder Claussøn omtalte som ladested?
Mest sannsynlig brukte han navnet som betegnelse på hele kystområdet innenfor Langesundbukta, altså Langesundfjorden, Frierfjorden og Skienselva opp til byen. Slik brukte også hans prestekollega, biskop Jens Nilssøn, navnet Langesund da han reiste på visitas i Telemark i 1583.³⁰⁾
Langesund ble i Peder Claussøns tid, altså i siste halvdel av 1500-tallet, betegnelsen på det tolldistriktet og seinere den tollbua som tok for seg fortollingen av trelast og andre varer fra distriktene rundt Skien, og det var i den betydningen navnet ble brukt, fram til den bymessige bebyggelsen vokste fram rundt midten av 1600-tallet.³¹⁾

Men Peder Claussøn omtaler også Porsgrunn:
Halffanden Uge Siøs Nord ind fra Langesund, oc 2½ Mile ind fra Haffuit, kommer Skiene-Elff ud i den Fiord, oc kaldis det Sted Porsgrund.

For den berømte topografen er Porsgrunn altså ”et sted” ved Skienselvas utløp. Det er håpløst å vite hva han har ment med denne beskrivelsen. Men vesentlig i denne sammenhengen er at han funnet stedet Porsgrunn så viktig at det var verdt å nevne.
For videre gir prosten en beskrivelse av Skien og næringslivet der: En haiff Miel der offuen fore ligger den Kiøbstad Skine (aff huileken Skielæn næffnis) paa den østre Side ved Elffuen, der som den ved en Fos falder neder for en Klippe, huileken Klippe er mangesteds igiennem huggen, saa at Vandet løber der igiennem, som igiennem lange Render, oc neder paa deris Sagequerner, huileke de hafue en gandske Hob Staaendis der for Byen […] Strax offuen for Byen, ved ½ Miel, ere Jærnhytter, udi hulleke Vandet, som der løber forbi, met stoer Konst oc Behendighed driffuer deris Instrumenter oc Redskab.

Slik blir stedet Porsgrunn, uansett hva prost Peder Claussøn hadde ment med betegnelsen, en del av et tidligmoderne økonomisk system i nedre Telemark, og en del av de nye ekspansive næringsveiene som mer og mer bidrar til å åpne lokalsamfunnet mot verden.

Statens krav: «uden al Gjenstridighed at udgive »

Vi vet lite om den tidlige framveksten av sagbruksnæringa i Bratsberg len i første halvdel av 1500-tallet. Men slik vi kan se det i nordøst, langs Drammenselva, var det bøndene selv som sto for det store spranget inn i bruken av ny teknologi.
I de første tiårene var det den enkelte bonde som tok hånd om alle deler av produksjonsprosessen: bygging av sag, hogst, skjæring av tømmer, transport, fløting og salg. Ei vannsag var ikke en dyr eller komplisert innretning. Stort sett kunne en nevenyttig bonde finansiere og sette opp en sag på egen hånd. Det eneste som var nødvendig å kjøpe var sagbladet, og i Bratsberg kan vi regne med at en god del sagblad ble smidd av jern fra Fossum.³³⁾
For mange var transport også forholdsvis enkelt, der elvene gjorde fløtning mulig. Og salget foregikk, må vi regne med, i hovedsak direkte til internasjonale kjøpmenn.
I 1585-86, da vi for første gang gjennom bevart kildemateriale finner spor av trelasthandelen i Bratsberg, er det nederlendere som representerer den klart største gruppen trelasthandlere i Bratsberg. De kjøper over halvparten av de sagbordene som fortolles, men en god del blir også fraktet av skippere fra hansa-byene, Slesvig-Holstein, England og – nær sjølsagt – Danmark. Nær 350.000 sagbord er registrert som utført og fortollet fra Bratsberg de to årene.³⁴⁾ Hvor mye som ble skåret og solgt utenfor tollernes oppsyn vet vi mindre om. Men det var en betydelig mengde, som vi skal se i et seinere kapittel.

En betydelig del av de sagene som var i drift i Bratsberg len i siste halvdel av 1500-tallet var kontrollert av kronen. En av de tidlige sagbrukene vi kjenner i Eidanger, er den saga som Jens Ågessøn på Rørå fikk kongebrev på i 1568.³⁵⁾
Den var satt opp på kirkens eiendom, som kronen hadde overtatt ved reformasjonen. Jens Ågessøn fikk drive den på betingelse av at han betalte avgifter til prestene i Eidanger og i Gjerpen, og ved hans død skulle rettighetene til saga tilfalle kongen.
Jens Ågessøns kongebrev gir oss to viktige innfallspunkter til å forstå den tidlige sagbruksdrifta i Bratsberg. Det ene er at han hadde satt opp saga si sjøl. Det andre er at kongen både regulerer og tjener på sagbruksdriften.

Kronens mange innspill for å skaffe seg inntekter av 1500-tallets sagbruksvirksomhet – og samtidig kontroll med den – er vesentlige utviklingstrekk i de strukturene som begynner å dannes i de sentrale delene av Bratsberg len. Det første statlige utspillet kommer i form av krav om tiende på sagbruksdrift. Da Frants Bundtmager van Hall fikk kongelig tillatelse til å bygge sag i Bamble i 1548, gjorde kongen krav på hvert tiende bord han sagde.³⁶⁾
Kravet om sagtiende var i praksis gjeldende helt fram til 1818. I utgangspunktet kunne kronen selge tiendebordene eller gjøre direkte bruk av dem til byggevirksomhet, men den ble i løpet av 1600-tallet omgjort til en pengeskatt.
Neste utspill kom i 1560, i form av en sagskatt som ble utlignet på den enkelte sagbruker etter vannføringsforholdene – og dermed hvor effektivt og innbringende sagbruket kunne regnes for å være.
En årgangssag – det vil si en sag som kunne brukes store deler av året – ble avkrevd 3 riksdaler; en flomsag – som bare hadde vann nok i flomtidene – det halve.³⁷⁾

En tredje form for reguleringstiltak for sagbruksdriften var kravet om kongelig forkjøpsrett, som ble gjort gjeldene med lokale varianter en rekke ganger. Det åpne brevet Fredrik 2. sendte sine undersåtter i ”Skien Syssel udi vort Rige Norge” i 1579 er talende.
”Vider, at eftersom vi til vor Gaard Bratsberg have liggendes en stor Hob Sager”, skriver kongen, og er bekymret for at sagene hans skal mangle tømmer: ”…saa at dersom de med Sagtømmer ikke kan blive forsørget, skulde de med Tiden blive øde”.³⁸⁾
Et forbud mot at bønder og borgere solgte sin sagskurd uten at de kongelige sagene først ble tilbudt det de hadde behov for, var selvsagt et effektivt virkemiddel i en situasjon der kronens eierinteresser i sagbruksnæringen var betydelig.

At kongens undersåtter ikke nødvendigvis alltid var like pliktoppfyllende når det gjaldt å betale skatter og avgifter, kommer utvetydig fram i 1593, da Fredriks etterfølger på tronen, Kristian 4., ser seg nødt til å innskjerpe strengt overfor ”menige vore og Kronens Bønder og Tjenere” nødvendigheten av å gjøre opp sine forpliktelser til rett tid:
… og hver særdeles hermed strengeligen byde, at I retter eder efter herefter aarligen til rette betimelig Tid og uden al Gjenstridighed at udgive til vor Embedsmann der sammesteds paa vore og Kronens Vegne, hvis Leie og anden Rettighed I os og Kronen pligtige ere.³⁹⁾

Men det var uten tvil tollen på trelast som i det lange løp skulle bety mest for statens inntekter av norsk sagbruksnæring.
Utførselstoll på trelast ble innført første gang i 1562,og begrunnelsen hentes i en form for økologisk tankegang:
Vider, at vi, efterdi mangfoldige Klage os er forekommet, hvorledes at der skeer stor Skade paa Skovene udi for(nevnte) vort Rige Norge, saa at de saare forhugges og udføres udi fremmede Lande, og dersom det nogen Tid skulde vare, er befrygtendes, at Skovene aldeles skulde bive øde og vore Riger brøstholdes for Tømmer …⁴⁰⁾

Påbudet om at det skulle svares toll på eksport av tømmer og sagbord ble lansert i en situasjon der kronen ennå selv drev et betydelig antall sager, ikke minst i Bratsberg, og der behovet for inntekter fra selve sagvirksomheten nok i utgangspunktet kan ha vært det mest avgjørende.
Men det kan nok også være grunn til bekymring for at skogene reelt skulle hogges ut i de mest kystnære strøkene. Det samtidige totalforbudet mot å utføre eiketømmer, og forbudet mot å eksportere mastetømmer over 16 palmer – altså med omkrets på over 140 centimeter – viser hvordan kronen var på vakt mot å skulle komme i beit for nødvendige materialer til skipsbygging i en tid med truende krig.

Men det var selve tollen som på lang sikt var det sentrale. Kronen trakk seg mer og mer ut av den direkte sagbruksdriften. Men tolltariffene ble skrudd opp, og ikke minst ble effektiviteten av tollinnkrevingen betydelig styrket. Kongens engasjement i å skaffe staten inntekter fra sine riker var svært omfattende på 1600-tallet.
Fra århundreskiftet og til innføringen av eneveldet i 1660 økte skatteinntektene fra Norge åtte ganger. Men tollen ble tolvdoblet i samme tidsrom. Fra Bratsberg len utgjorde toll den klart største inntektskilden fra midt på 1630-tallet og ut århundret.

I skjæringspunktet mellom statsmakt og næringsliv

Slik sett var den raske utviklingen innenfor sagbruksnæringen en vesentlig forutsetning for statens makt og velstand. Da den nye tollrullen ble forordnet i 1611, la ikke kong Kristian 4. skjul på at begrunnelsen var at han forberedte seg på krig mot Sverige:

« at eftersom vi ere komne og geraadne udi en aabenbare Krig og Feide med den stormægtigste høibaarne Fyrste og Herre, Hr. Carl den niende, Sveriges, Gothers og Venders Konning etc., hvortil en mærkelig stor Summa Pendinge vil fornøden gjøres, da have vi derfor været foraarsaget med vores elskelige Danmarks Riges Raads Bevilling og Samtykke at lade gjøre en ny Taxt og Forordning, hvorledes vor og Krinens Told, Sise og anden mer Rettighed af den handterede Kjøbmand […] skal tages eller oppebæres, imidlertid og al den Stund samme Krig og Feide varer og paastaar.»⁴¹⁾

For Norges del utmerket Kalmar-krigen seg ved at bøndene for en stor del nektet å kjempe, og isteden gjorde som de mente var mer fornuftig: vende hjem til slåtten.
Men skatteøkningene var betydelige, og slik fikk kongen sitt likevel. For Bratsbergs del er det tydelig å se sammenhengen mellom betingelsene for det lokale næringslivet og statens krav.

Her ser vi konturene av de nye samfunnsforholdene som skulle komme til å prege 1600-tallet og bidra til å omforme det tradisjonelle bondesamfunnet:
Et ekspanderende næringsliv med ny teknologi og nye markeder som sto på terskelen til å utfordre århundregamle økonomiske strukturer.
Bønder, embetsmenn og borgere som driver utenrikshandel – delvis i stort format – som står for nye tankemåter og nye kulturelle impulser.
Og en statsmakt som tar fatt på oppgavene å kontrollere betingelsene for næringsdrift og skaffe inntekter til statens akselererende militærutgifter.

Det er i dette skjæringspunktet at Porsgrunn skulle utvikle seg til et mer og mer bylignende samfunn. Konturene blir ikke tydelige før ved midten av 1600-tallet.
Porsgrunn er ved inngangen til århundret fortsatt ”et sted”, som prosten og topografen Peder Claussøn Friis uttrykte det.
Det skal ta en hundre års tid før kong Kristians 3.s krav til lensherren Iver Jenssøn om å oppebære tollinntektene i nedre Telemark manifesterer seg i en mer konkret identitet – et bysamfunn. I 1661 er det svært konkret.

Kilder og litteratur

Har du kommentarer til artikkelen "... oc kaldis det Sted Porsgrund" som du har lyst til å la arbeidet med Porsgrunns historie få nytte av?
Da kan du sende en e-post til: Ole Georg Moseng