Ole Georg Moseng "38 hus"

Det ble bygd en ny tollbu for Langesund tolldistrikt på den øya som kaltes Porsgrunn i årene rett etter 1650. Men kunsthstorikeren Einar Sørensen har nylig vist at den var utformet som et praktbygg. Det var en storslagen firefløyet bygning i flere etasjer med tårn - som mest sannsynlig var ment for å markere lensherrens status og rang. Det ser ut til at det bare var et lite rom i annen etasje som var avsatt til tollvirksomhet. Og brevvekslingen antyder at bygningen kan ha vært forsøkt kamuflert som tollbu - for å få sentralmyndighetene til å betale mesteparten av regningen. Rekonstruksjonstegning: Lars Jacob Hvinden-Haug

I august 1661 konkluderte fire framstående menn fra Skien og Tønsberg – på kongelig oppdrag – at det var 38 hus i Porsgrunn. Bebyggelsen strakte seg langs begge sider av elva: 26 hus lå ”paa den Østre Side”¹⁾, og det var 12 ”paa den westre side”.
De 38 husene var ikke nødvendigvis alle. Men det var disse det var verdt å nevne. De ble taksert som et ledd i et storstilt registreringsprosjekt satt i gang av sentraladministrasjonen i den unge enevoldsstaten Danmark-Norge. Formålet for Landkommisjonen – som det er blitt hetende – var så ambisiøst som å kartlegge alle eiendommer og deres skattetakst i Norge.²⁾

Konturene av det som hadde begynt å vokse fram til å bli byen Porsgrunn var ikke klare, nå rundt midten av 1600-tallet. Resultatene av dette kartleggingsprosjektet slik de ble overlevert kongen av de lokale kommissærene i 1661, stryker bare langs overflaten av den framvoksende byen. Men de gir likevel noen viktige innfallsporter til sosiale og økonomiske forhold.
De sier oss blant annet at den dansk-norske sentraladministrasjonen rundt 1660 oppfattet Porsgrunn som noe annet enn omlandet. Om det ikke var en by, var det i alle fall en enhet med gitt avgrensning og med bebyggelse og næringsvirksomhet som skilte den fra jordbruksområdene rundt.

Men vi ser også at Porsgrunn ikke grodde fram i et vakuum. Landkommisjonen listet opp flere små samfunn av byhus. Porsgrunn var en liten, men betydningsfull del av den bymessige bebyggelsen som vokste fram langs kysten i Nedre Telemark på 1600-tallet.
Porsgrunn var det nest minste av de nye tettstedene: Brevik var så vidt litt større, med 41 takserte hus, Kragerø hadde 77 hus, nær dobbelt så mange, og lille Langesund hadde rundt halvparten, bare 21 hus.
Skien, med røtter tilbake i middelalderen og med formelle byprivilegier fra 1358, var sjølsagt i en klasse for seg. I byen Skien var det taksert 304 hus, nær dobbelt så mange bygårder som de andre til sammen.

Borgere og de andre: Sosiale skillelinjer

Forskjellene mellom den gamle byen og de nye framvoksende tettstedene er slående i 1661. Den samlete taksten som kommissærene registrerte for alle de 304 byhusene i Skien var på over 30.000 riksdaler.
Sammenligner vi med de 1.277 riksdalerne de 38 husene i Porsgrunn ble taksert til, ser vi at det ikke bare var størrelsen som var avgjørende: Den gjennomsnittlige taksten på hvert hus i Porsgrunn lå på drøyt 30 riksdaler, mens den i Skien var i snitt noe nær 100. Det er liten tvil om at det var i Skien rikdommen var konsentrert.
Løfter vi blikket litt, ser vi at den samlete taksten på Skiens bygårder var over fire og en halv gang så høy som i de nye byene til sammen. Sammenhengen mellom størrelsen på byene og den gjennomsnittlige taksten er entydig: Mens Skien var oppe i 100, hadde husene i den nest største byen Kragerø takst på rundt 50 daler, Brevik og Porsgrunn lå begge på drøye 30, mens Langesunds hus var taksert til et snitt på bare 14 riksdaler.

Frans Jørgensen taksert til 3 daler, Peder Thommesen til 400

Ser vi nærmere på Porsgrunn, er det tydelige sosiale skillelinjer også innad i den nye byen. De fleste av husene hadde i 1661 fått takst på 10 riksdaler, og de færreste lå mye høyere eller lavere enn det.
Noen hadde svært lav takst, som huset til Frans Jørgensen, taksert til 3 daler, og ”Mallenes hus”, taksert til 5, begge på vestsida.
På østsida var Jon Grøtvikens og Simen Jensens hus taksert til 4 daler hver. De to sto oppført med anmerkningen ”udøktig”. Det betydde antakelig at de var regnet som arbeidsudyktige; kanskje var de gamle og ble forsørget av slektninger.

Samtidig stikker tre menn seg ut med særlig høy takst. Alle var bosatt på vestsida, og to av dem ser ut til å ha vært tollere.
Peder Thommesens hus står med sine 400 riksdaler for rundt en tredel av den samlete taksten i byen. Han var tollbetjent, drev med handelsvirksomhet og hadde på 1650-tallet stått for driften av et sagbruk i Bamble.
Datteren hans Elsebe var gift med Giert Meidell, som hadde fått sitt hus i Porsgrunn taksert såpass høyt som 180 riksdaler. Han står oppført som tollbetjent i takstoppgavene fra 1661, og hadde en broket bakgrunn som underoffiser i Kristian 4.s hær under trettiårskrigen og som hofftjener for tronarvingen prins Kristian. Etter at han kom til Porsgrunn i noe som kan oppfattes som en retrettstilling som tollbetjent, ser han ut til å ha drevet både som sagbruker og skipsreder.³⁾
Den tredje med hus av betydelig størrelse – taksert til 150 riksdaler – tilhørte snekker Jens Thommesen. Han hadde borgerbrev i Skien og var trolig den som rundt 1652 leverte vinduer, gulv, dører og himlinger til den nye lensherreresidensen i Bratsberg, som inneholdt tollkontoret og som ble reist på den øya ved østsida av elva som også ble kalt ”Porsgrunn”.⁴⁾

Tre andre beboere i Porsgrunn hadde også borgerbrev i Skien.
På vestsida hadde Oluf på Børsen fått takst på 50 daler, for det eneste huset i Porsgrunn som var gitt eget navn i 1661.
På østsida var Torgeir Børresen og Peder Henrichsen oppført som skiensborgere, med 40 dalers takst. De ser begge ut til å ha bodd på Osebakken, og et tiår etter opptrådte også Peder Henrichsen som tollbetjent.⁵⁾

Oversikten over de 38 byhusene i Porsgrunn var ikke nødvendigvis fullstendig. Det kan godt være at noen av husene var så små eller fattigslige at de ikke ble taksert, og enkelte hus kan ha vært i bruk deler av året. Som Joh. N. Tønnesen har påpekt, var det flere personer som åpenbart var bosatt i Porsgrunn nevnt i skattelister fra tida rundt 1661 som ikke sto oppført i Landkommisjonens innberetning.⁶⁾
Dette var folk som ”Søfren ved Porsgrunn”, ”Niels skomaker” og ”Ole skredder”, og de var ført opp i skattelistene som strandsittere. Det vil si at de bebodde mindre boliger, ofte knyttet til næringsvirksomhet og gjerne litt utenfor byens tetteste bebyggelse.
En strandsitter i en by var å regne som en husmann på landet. De befant seg regelmessig blant de laveste sosialklassene, og husene de bodde i var vanligvis ikke skyldsatt. Enten leide strandsitterne i Porsgrunn husene sine av andre – grunneiere som rådde over betydelige deler av bygrunnen – eller de eide dem sjøl og bygslet tomta.⁷⁾

Vi vet ikke hvordan bebyggelsen var ordnet, utover at det var byhus på begge sider av elva, at Osebakken var regnet som en del av byen, og at de tre mest velstående hadde tilhold på vestsida.
Porsgrunn var avgrenset fra Skien, og også avgrenset fra landskapet mellom Skien og Porsgrunn, på en måte som gjør at vi antydningsvis kan snakke om et ”byrom” og en begynnende lokal identitet.
Men kommissærene registrerte i 1661 også ti hus med varierende takst ”langs stranden utenfor byen ned til Porsgrunn” – det største tilhørte skiensborgeren Arne Knudsen. Det går ikke fram om disse husene sto på vestsida eller østsida. Her bodde folk som verken hørte til i Skien eller i Porsgrunn – i ”ingenmannslandet” mellom den gamle og den nye byen. De ti husene ble åpenbart ikke regnet som en del av landsbygda heller, siden de hadde takst som byhus. Og det er usikkert om noen av disse ti kan regnes som strandsittere. Slik ser vi at det kan være vanskelig å trekke skarpe skiller mellom by og land.

Samtidig som avgrensningen fra omverdenen er et tydelig trekk ved registreringen av stedet Porsgrunn i 1661, viser også Landkommisjonens innberetning hvor innkorporert framveksten av Porsgrunn var i hele det sosiale og økonomiske systemet i de nedre delene av Telemark.
De som drev i borgerlige næringer hadde borgerskap til Skien. De som livnærte seg av sagbruksdrift kunne selge trelasten sin i Porsgrunn, men de drev sager andre steder. Og selv om opprettelsen av den nye tollbua på den øya som ble omtalt som ”Porsgrunn” – den seinere Tollbodøya – var svært viktig for dannelsen av byen, dreide tollinnkrevingen seg om hele Bratsbergs økonomi – og for så vidt hele statens økonomi – og hadde strengt tatt like mye med Skien og København å gjøre som med den nye byen Porsgrunn.

Peder Thommesen – toller og næringsdrivende

La oss se nærmere på Peder Thommesen, den mest velstående av dem som hadde tilhold i Porsgrunn rundt 1660.
Vi vet ikke hvor huset hans lå eller hvordan det så ut, men det later til å ha vært ett av to hus i Porsgrunn som i størrelse kunne måle seg med de staselige bygårdene inne i Skien.
Det andre var tollbua, som var blitt reist på den langstrakte øya som lå rett nedenfor Jønholt et knapt tiår før, og som i størrelse og utforming bar mer preg av adelsresidens enn administrasjonskontor. Den skal vi komme tilbake til, men nettopp Peder Thommesen ser på 1650-tallet ut til å ha stått bak leveranse av 1000 teglstein til en vindeltrapp i den praktfulle bygningen som huset tollkontoret.⁸⁾

Peder Thommesens næringsvirksomhet ser ut til å ha vært mangfoldig. I 1647 finner vi ham som bruker av en av de to Havredals-sagene ved Herre i Bamble, og det er antakelig liten tvil om at han også drev handel med sagbord derfra.
Disse sagbrukene var relativt store, med den høyeste skattetaksten på 25 riksdaler. Men begge gikk ut av drift en gang før 1657, på grunn av store omkostninger med kjøring og fløting av stokker og bord.
Sagene ved Herre ble seinere bygd opp igjen av den tidligere Telemark-fogden Claus Andersen, en av de store matadorene i Skien og en mann med tilgang til betydelig større finansielle midler enn noen i Porsgrunn.⁹⁾
Peder Thommesen derimot, ble flere ganger trukket for retten på grunn av uoppgjort gjeld. Rundt 1648 begikk han også et drap, som han i ettertid ikke ble straffet for. Han hadde slått i hjel dansken Frantz Jacobssøn, som skal ha trengt seg inn i huset hans.¹⁰⁾ I 1651 er han omtalt som tollbetjent, og i 1663 opptrådte han som gammel mann fortsatt med ansvar for innkreving av avgifter ved havnen i Porsgrunn.¹¹⁾

De små og fragmenterte flikene som er bevart av Peder Thommesens livsløp gir ikke store innsikten. Men de kaster lys over en person med en karriere og en sosial posisjon som på mange måter representerer noe helt sentralt i de norske bysamfunnene ved midten av 1600-tallet.
Han var åpenbart svært velstående, men hadde samtidig gjeldsproblemer.
Han var sagbruker og handelsmann, men også toller.
Han bevegde seg i gråsonen mellom privat kjøpmannskap og offentlig embete, og har mest sannsynlig – som de fleste i tilsvarende stillinger – utnyttet mulighetene til å låne av tollinntektene for å finansiere egen forretningsdrift.
Han var det historikeren Øystein Rian har kalt embetskjøpmann, det vil si at han både var embetsmann og kjøpmann på samme tid.¹²⁾
Det tilhørte mer regelen enn unntaket at tollere drev næringsvirksomhet i tillegg til sitt virke som kongelig tjener. Også andre embetsmenn gjorde det: fogder, lensherrer og amtmenn. Sammenblandingen av offentlige og private sfærer, og de langt fra vanntette skottene mellom embetsmann og kjøpmann, er noe av det som karakteriserer 1600-tallets økonomiske og sosiale systemer. Slik sett var det ikke noen egentlig gråsone Peder Thommesen og hans standsfeller opererte innenfor, men en del av det sosialt og økonomisk normale – det som på mange måter fikk hjulene til å gå rundt.
Embetsmenn som drev kjøpmannskap kunne kombinere fordeler fra flere verdener: lokal myndighet, kongelig gunst, tilgang til tollkista for investeringer og muligheter for å manipulere sine egne roller som representanter for myndighetene i retninger som var gunstige for deres egne roller som næringsdrivende.

Kilder og litteratur

Har du kommentarer til artikkelen "38 hus" som du har lyst til å la arbeidet med Porsgrunns historie få nytte av?
Da kan du sende en e-post til: Ole Georg Moseng