Navn: Einar Anker Stensholt, 26.07.10/399.50
Bopel: Porsgrunn inntil 1970 deretter Skien.
Etter 2 ½ år i utenriksfart som overstyrmann ombord i m/t "Jotunfjell" kom jeg hjem til Porsgrunn 7. juli 1939. 2. september s.å. ble jeg innkalt til Marinen p.g.a. min utdannelse der som radiotelegrafist i 1932. Sammen med 10 andre innkalte med skipsførersertifikat ble jeg tatt ut til å gjennomgå sjøoffiserskurs ved Sjøkrigsskolen i Horten. 1. januar 1940 ble jeg utnevnt til fenrik og beordret som nestkommanderende ombord i bevoksningsfartøyet "Ramoen" med stasjon vekselvis i Tønsberg og Vrengen. Sjef ombord var orlogskaptein Gunnar Tveten fra Oslo. Tjeneste rutinen var 1 døgns bevoktningstjeneste av ytre Oslofjord, 1 døgns fritjeneste og 1 døgns stand by. I denne tjenesten var det 9 fartøyer hvorav 3 stadig var på vakt fordelt på østre, midtre og venstre side av ytre Oslofjord. "Ramoen" var en gammel damptråler fra Ålesund, tidligere engelsk, og hadde som bevæpning, en Bofors kanon fra 1918 på bakken og 6 geværer. Etter bevoktningstjeneste mellom Ferder og Torbjørnskjær fra 7. til 8. april 1940 kom vi tilbake til stasjonen i Vrengen. Etter tidligere avtale reiste fartøysjefen, kanoneren og radiotelegrafisten hjem på permisjon. Natten til 9. april kom ordren fra staben i Tønsberg om skarp beredskap. Kl. 05.00 kom ordren pr. tlf. om hurtig avgang for å hindre tysk landgang ved Vallø. I overskyet vær og tett tåke seilte vi straks ut for Vallø. Underveis ble ammunisjon og kanon gjort kampklare, og det ombordværende mannskap fordelt på sine poster. Ved ankomst Vallø viste det seg at tyske tropper allerede var landsatt. Sendte frivillig en matros i land som klarte å telefonere til fartøysjefen som var på perm i Oslo. Av sjefens frue fikk matrosen opplyst at Tveten var reist samme morgen med første tog til Tønsberg. Tok matrosen ombord igjen og ga rapport i kode over radioen til Tønsberg. Alt var stille på Vallø, og etter ordre ble vi liggende der som vakt, inntil jeg mottok telegrafisk beskjed kl. 10.00 om straks å seilte til Tønsberg da fiendtlighetene var opphørt. Ved ankomst Tønsberg fikk jeg om å melde meg på Marinestaben hvor samtlige av distriktets fartøysjefer ble samlet for å avgi rapport. Etter møtet fikk samtlige fartøysjefer ordre om å dra ombord igjen for å avgi skriftlig rapport - og å sende denne hurtigst mulig med ordonans til Stabssenteret. Etter å ha skrevet rapport og avsendt denne med ordonans, ankom min fartøysjef ombord, samt de andre mannskaper som hadde vært hjemme på perm. Ordonansen kom ombord igjen og meddelte at hele Marinestaben evakuerte Tønsberg. Ble dimittert av fartøysjef Tveten den 16. april etter en begivenhetsrik marinetjeneste - og med sorg i hjertet over den mildt sagt elendige beredskap i Marinen både når det gjaldt materiell og øvelser.
Ved ankomst Porsgrunn ble jeg oppsøkt av orlogskaptein Paust som meddelte, at radiostasjonen ved Marinestaben i Tønsberg var demontert og i gode hender. Ble spurt om jeg var villig til å følge transport av stasjonen til Rjukan for montasje og betjening som telegrafist. Svarte at jeg var klar til å reise når som helst, men hørte siden intet fra Paust. Kom derimot snart med i det illegale arbeide med god kontakt til Bjørgvin Hansen, bademester Jens Nilsen og Borti Reichelt. Etter midlertidig tjeneste i politiet, gikk jeg til sjøs igjen 13/10 -42 som fører av m/t "Banco" av Stavanger. I midten av juli 1943 kom jeg tilbake til Porsgrunn. Den første jeg kom i virkelig god kontakt med var Nils O. Nilsen som drev sag og slepebåttjeneste på Frednes. Resten av krigen hadde jeg et nært samarbeide med Nils. Våren 1944, før skauguttaksjonen, foreslo jeg å opprette sjørute på Sverige for å avlaste de bestående ruter over land. Diskuterte dette i første rekke med Nils, Jens Nilsen, Arnulf Bakke på Metallverket og Halvard Hem, Eidanger Salpeterfabrikker Nils og Robert Evensen forela saken for D 17 som ga godkjenning og i sept. -44 tok Nils og Robert meg til Langesund hvor Trygve Etland ble kontaktet. Vi fikk møte fisker Ivar Isaksen og Hans Aasoldsen. Rute på Sverige ble bestemt opprettet, og Isaksen stilte til rådighet sin reketråler, men ville selv ikke være med som maskinist. Aasoldsen var heller ikke villig, og Robert Evensen skaffet derfor maskinist Nikolaisen fra Solum. Etter avtale med disponert Kleve, Heistad Fabrikker, fikk vi kai plass og stasjon der, og i slutten av sept. var vi operative derfra. Samarbeidet med Kleve og siv.ing Svein Jervell utviklet seg til et tillitsfullt og enestående samarbeide hele til krigens slutt.
2. okt. -44 gikk første tur til Sverige med kun 1 passasjer, en ung mann som etter sigende, var kurer fra Oslo. Etter ordre skulle vi gå til Ursholmen og der ta kontakt med fyrvokteren. Sjøkart over Svenskekysten hadde vi ikke. Men Aasoldsen sa under vårt møte i Langesund at en redningsskøyte hadde vært på Ursholmen, og at innseilingen var på sydsiden av holmen. På turen over blåste det opp til stiv kuling, og da vi nærmet oss holmen fra sørsiden, stod sjøen i et eneste kok over en rekke båer og skjær. Innseilingen kunne således ikke være fra sydsiden av holmen, men det var for sent å snu mellom bråttene. Vi kom til slutt i le av holmen og ble liggende der, inntil fyrvokteren kom i sin motorbåt og tauet oss inn i havnen gjennom en smal renne med lite vann under kjølen. Vi ble forklart at innseilingen var fra nordsiden, og fyrvokteren mente, at vi hadde vært mer enn heldige som ikke hadde forlist. Etter fortøyningen i havnen ble vi invitert til et herlig måltid hos fyrvokteren som ga beskjed over telefonen om vår ankomst. Sent på ettermiddagen s.d. kom en motorbåt fra fastlandet, og en mann i kavai og pelslue kom mot meg og sa: "God dag, kjenner du meg ikke ?" - "Jeg er Einar Sørensen fra Sandefjord og er sjef her for båttrafikken mellom Norge og Sverige". Vi fant hverandre fra første stund, og det ble opptakten til et solid vennskap så lenge krigen varte. Det ble avtalt at Sørensen skulle komme tilbake med spesialkart over svenskekysten neste morgen etter avlevering av vår passasjer. Tidlig på morgenen den 3. okt. kom Sørensen tilbake med det lovede sjøkart, og etter ytterligere konferanse med Sørensen og avskjed med fyrvokter m/frue, gikk vi ut på nordsiden av holmen og satte kursen tilbake til Norge. Ankom Heistad Fabrikker om kvelden den 3. okt.
Den 6. okt. -44 gikk turen på ny til Ursholmen med orlogskaptein Stang Lund fra Oslo som skulle som kurer til Stockholm. Vår ordre var å vente på Ursholmen for å ta ham med tilbake til Heistad. Turen over gikk greit da vi nu hadde kart, og ved ankomst møtte Sørensen opp for å ta imot vår passasjer. Ventetiden på Ursholmen ble lang og kjedelig. Først etter 4 døgn kom Sørensen tilbake med 4 fullt militært utrustede karer. Blant dem kjente jeg igjen Halvor Øya fra Porsgrunn. Sørensen ba meg ta med karene tilbake til Norge, og jeg samtykket under forutsetning at Stang Lund var enig. Sørensen reiste tilbake til fastlandet igjen etter å ha ordnet med innkvartering hos fyrvokteren. Den 11. okt. i kveldingen kom Sørensen tilbake til Ursholmen med Stang Lund som nå hadde 3 store og tunge kofferter som bagasje. Stang Lund fikk hilse på de 4 karene som skulle være med oss tilbake, men han nektet tross iherdige overtalelser fra Sørensens side, å godkjenne at karene skulle bli med oss tilbake. Da karene ikke kunne forstå denne innstillingen fra en sjøoffiser, ble de sinte, og de besluttet å undersøke koffertene til Stang Lund. Det viste seg at koffertene inneholdt kaffe og te, samt dameundertøy og damestrømper i ull og silke. Lederen for gruppen ble sjokkert over denne oppdagelse og sa at han skulle rapportere Stang Lund til Stockholm. Denne rapporten skulle få vidtrekkende følger for min videre fart på Sverige for Mil.org. da Stang Lund opplyste sitt familiemedlem D 17 at jeg personlig hadde rapportert hans bagasjes innhold til Stockholm. En direkte løgn. På turen tilbake med Stang Lund ankom vi Langesundsbukta sent på natten den 12. okt. i tykk tåke. Ble liggende å drive med 10 favner ankertau ute inntil det letnet så meget, at jeg fikk øye på fyret på Såsteinen. Tok fyret ankterinn med kurs for Arøya og Dypingen. Etter ca. 1 times kjøring avleverte jeg Stang Lund med bagasje til disp. Kleve på Heistad. Etter noen få dager fikk jeg beskjed av Kleve at jeg var kuttet ut av D 17 for videre fart på Sverige. Kleve håpet dog at jeg ville fortsette med svenskefarten såsnart nytt kunne skaffes. Tilbake i hjemmefrontmiljøet i Porsgrunn avla jeg rapport om svenskefarten, og det resultat det førte til. Spesielt Siv.org. var fortørnet over den måten jeg var blitt behandlet på og besluttet å opprette egen rute på Sverige. Halvard Hem skaffet midler gjennom sin arbeidsgiver, Eidanger Salpeterfabrikker, og Hem og jeg besiktiget og kjøpte en solid og sjødyktig 24 fot kogg med 4. cyl. motor fra Alf Kittilsen i Stranda. Stasjon ble igjen opprettet på Heistad Fabrikker, og som hjelpemann fikk jeg med meg laborant Henry Myhre, som ble frigitt fra sitt arbeide ved Eidanger Salpeterfabrikker. Hem ble vår faste kontakt i land.
Første tur omkring midten av november 1944 gikk med full båt til Ursholmen hvor folkene ble levert til Sørensen, og på tilbaketuren fikk vi med oss de 4 fullt bevæpnede karene som vi skulle hatt med oss en måned tidligere. Disse ble landsatt i Åbyfjorden.
Etter flere turer til Ursholmen ble trafikken dit for stor for fyrvokteren. Sørensen var da i forhandlinger med svenske myndigheter om opprettelse av base på en av øyene i skjærgården. Inntil dette var i orden i feb./mars 1945, måtte vi lande i Havstensund inne på fastlandet. Ved større transporter fikk vi låne en reketråler fra Sandøya. På første turen med denne var eieren selv med for å sette meg inn i motorens pass og vedlikehold. Vi tok da ombord full last av "skaugutter" fra Bjønneslandet og landsette dem i Havstensund. Blant disse karene kjente jeg igjen flere fra Herøya. Det var et imponerende syn å se den lange rekken av flokk ungdom som gikk i land. En av karene snudde plutselig inne på kaféen og løp tilbake ombord for å takke for turen. Det hendte kun denne ene gangen at noen tenkte på å takke, for alle var nok for oppspilte i nervene for å tenke på slikt. På tilbaketuren gikk vi inn til norskekysten nord for Jomfruland for å følge leia derfra. På turen over Rognsfjorden ble vi stoppet av det tyske bevoktningsfartøyet. Tyskerne ville kjøpe fisk men jeg forklarte at vi bare hadde vært i Havsund for å bunkre, men at vi neste gang skulle huske på dem, når vi kom inn fra fiske. Tyskerne kom heldigvis ikke ombord til oss, og vi fortsatte. Gikk inn Dypingen og landsatte eieren av skøyta på Sandøya før vi gikk til Heistad.
På de følgende turene tok vi ombord folk som lå i dekning på Arøya, Siktesøya og Sandøya, samt direkte fra Heistad og Nystrand. På en av turene hadde vi returlast av limpets i kasser. Disse bar vi i land til mottager i Åbyfjorden. På en annen tur bestod returlasten av kasser med utstyr til hjemmefronten. Vi hadde også med en telegrafist med sender/mottager, som ble landsatt på brygga i Nystrand. Han skulle til Kristiansand, og jeg så ham vel avgårde med toget etter først å ha snakket med konduktøren. Jeg har ofte lurt på hvordan det gikk med ham, da han virket svært umoden for oppdraget. Turene ellers gikk greit unntatt en tur fra Heistad Fabrikker. Det skulle jeg ta ombord folk som lå i dekning på gjestehytta til Kleive. Blant dem var ekteparet dr. Lønnichen fra Skien. Det var et elendig vær. Jeg mente det var for stor risiko på grunn av været, men Kleive mente jeg måtte forsøke, da han nødig ville ha dem fortsatt i dekning. Da vi kom ut Dypingen var det liten storm med meget grov strømsjø. I den bekmørke natta ble skøyta ført av vind og sjø mot festningen på Langesundsodden. Det så stygt ut, men heldigvis klarte jeg å komme innenfor moloen i Langesund og returnere til Heistad. Hørte at folkene siden kom til Sverige på annen måte.
I mars -45 kom vi med folk ombord i motorbåten til den nyopprettede basen til Sørensen på en øy i skjærgården mellom Ursholmen og Havstensund. Her kom vi i kontakt med mannskap som betjente ruten på Vestfold med enkelte avstikkere nedover Sørlandskysten. Ruten hadde stasjon på basen og la ut etter telegrafist kontakt med Norge. Disse folkene fra Vestfold var de eneste vi kom i kontakt med i Sverige. Sørensen spurte meg om hva som var hendt med Telemark da forbindelsen var brutt. Han ba meg oppsøke D 17 for å få opprettet kontakten igjen. Tilbake i Norge tok jeg kontakt med Hem, og mitt oppdrag fra Sørensen ble formidlet til D 17. Hem og jeg ble innkalt til å møte på 514 i Folkerestauranten i Porsgrunn. Der møtte vi en maskert D 17. Hem ble meget opprørt over å skulle snakke med en maskert mann. Slike narrestreker ville han ikke være med på og ville at vi skulle gå. Jeg fikk roet Hem ned, og forela D 17 den beskjed jeg hadde fra Sørensen i Sverige. Møtet endte i full forståelse, og D 17 ba oss transportere over til Sverige folk som lå i dekning på en hytte i Åbyfjorden. Jeg hadde tidligere gjennom kjøpmann Johan Jacobsen i Porsgrunn fått låne en 25 fots motorbåt tilhørende Rolf Martin Condrup, og med denne båten hentet Myhre og jeg folkene som lå i dekning i Åbyfjorden. Blant dem som var familien Kihle fra Skien med en baby på 3 md. Turen over ble temmelig sliten for passasjerene. Vi fikk grov sjø og sterk vind midtveis til Sverige, men det gikk heldigvis bra denne gangen også. Skøyta fra Sandøya måtte vi levere tilbake, men nu hadde vi 2 motorbåter å bytte på.
I begynnelse av april -45 ble jeg oppsøkt hjemme av laborant Nergaard som hadde 3 franskmenn i dekning på Eidanger Salpeterfabrikker. Han var blitt henvist til meg av tollkontrollør Paust som samarbeidet med disponent Kleve i Marinens etterretningstjeneste. Av Hem ble jeg bedt om å ta med en russer som vi tok med oss til vår base på Heistad. Etter avtale med Nergaard tok vi ombord franskmennene ved Prisgrunnen i Bamble. Det ble en dramatisk tur da tyskerne var i full aktivitet på Langesundsbukta med ettersøkning. Det var disig vær og månelyst. Vi hadde nettopp passert Fugleøya da vi hørte motordur komme rett mot oss. Jeg tørnet straks 180 grader, kom inn i skyggen av Fugleøya, stoppet motoren, hev meg flat ned på bakken og fikk feste i en fjellsprekk. Det var i siste liten for snaut 50 meter fra oss passerte en skøyte med bevæpnede tyskere på dekk. Da alt igjen ble stille, fortsatte vi. Ca. 10 minutter senere stoppet maskinen. Det viste seg at bensintilførselen til forgasseren var stoppet. På ledningen fra tanken var det et filter, og dette var tilstoppet av en hvit masse, utskilt av den syntetiske svenskebensinen. Mens jeg blåste rent filteret, hørte vi den kjente lyden av motoreksosen fra det tyske bevoktningsfartøyet nærme seg oss. Det ble et kappløp med tiden, men heldigvis fikk jeg motoren i gang igjen før tyskerne fikk øye på oss gjennom disen. Turen videre gikk greit, og vi landsatte de 4 utlendingene og overlevert dem til svenske myndigheter i Havstensund.
Tilbake i Norge ble vi bedt om å hjelpe Milorg med transport av folk fra Nystrand til Ståholmen hvor de ville bli hentet av skøyte fra Sverige. Sammen med en motorbåt som ble ført av transportsjef Semb i Milorg, tok vi ombord full last av folk. Semb ga oss ordre om å følge etter ham. Natten var bek mørk, og da vi la ut over bukta fra Fugleøya i kjølevannet på Semb, så jeg at han hadde for sydlig kurs for Stråholmen. Vi kom inn mellom småholmene øst for Stråholmen. Semb stoppet, og vi gikk opp på siden av ham. Da vi forstod at Semb ikke visste hvor han var, ba vi ham følge oss, og vi landet trygt i havn innenfor moloen på Stråholmen. Etter avleveringen av sine passasjerer, reiste Semb tilbake til fastlandet. Vi ble liggende ca. 1 døgn på Stråholmen innen skøyta kom fra Sverige. Det viste seg å være samme skøyta som jeg brukte på mine 2 første turer til Sverige i okt. -44. Ombord var eieren Ivar Isaksen og Hans Aasoldsen. Folkene, blant dem Thommesen på Parkrestauranten, politibetjent Ragnar Lassen m/familie, ble hurtig innskipet og skøyta la ut for Sverige. Henry Myhre og jeg vendte tilbake til vår base på Heistad. Så fikk jeg beskjed fra D 17 om å reise som kurer til Stockholm. Myhre og jeg reiste straks til Heistad, hvor vi om kvelden før avreise hadde en hyggelig sammenkomst med disponent Kleve og siv.ing. Svein Jervell. Fremme på basen i Sverige ga Sørensen beskjed at det kun var jeg, som skulle til Stockholm. Dette mente jeg var urettferdig da Myhre var min faste medarbeider. Sørensen godtok mine synspunkter, og samme dag reiste vi til Gøteborg. I Gøteborg tok Sørensen oss med til sin faste leilighet der hvor hans frue bevertet oss på beste måte. På nattoget bar det videre til Stockholm hvor vi ankom på morgenen. Tok drosje til Den norske Ambassade hvor jeg overleverte konvolutten til Hasse Abel. Etter en lengere konferanse i ambassaden, ble vi fulgt til et depot hvor vi begge fikk utstyr som bestemt for hjemmefronten. Våpen kunne vi tidligst få utlevert om ett til halvannet døgn da våpen måtte rekvireres fra Den amerikanske Ambassade. Dette falt bort da jeg hadde gitt beskjed om fast dato for vår tilbakekomst til Norge. Imidlertid ble vi liggende værfast på basen til Sørensen i ett døgn, slik at vi godt kunne ventet på våpen. Etter ekviperingen i Stockholm ble vi utstyrt med penger og togbilletter, samt anvist hotellrom for overnatting. Om ettermiddagen tok vi en tur på byen, og i Kungsgatan traff vi på Ragnar Lassen m/forlovede. Om kvelden gikk vi på kino, og neste morgen bar der videre med toget til Havstensund. Vi ble møtt av Sørensen og fraktet ut til basen. Som nevnt ble vi liggende der værfast ett døgn før vi kunne returnere til Heistad.
Den 6. mai -45 fikk jeg beskjed fra D 17 om å hente en tropp hjemmefront folk i Sverige. Skøyta skulle stilles til rådighet i Åbyfjorden etter kontakt med transportsjef Semb. Neste dag besiktiget Myhre og jeg skøyta sammen med eieren og Semb. Da skøytas motor hakket og spydde ut svart eksos, foreslo jeg at eieren eller Semb ble med som maskinist, men ingen av dem ville ta risikoen. Vi måtte derfor legge trøstig i vei natten til den 8. mai. På turen over hadde jeg et svare strev med å regulere motoren for å dempe den svarte eksosen. Etter å ha passert Ursholmen, ble vi møtt av en båt fra Sørensens base med det norske flagget vaiende fra mastetoppen. Vi skjønte da at tyskerne hadde kapitulert. På basen ble det et festmåltid for å feire frigjøringen - og for å takke Sørensen og hans folk for samarbeidet. Etter en time på basen tok vi folkene ombord. (Blant dem var bokhandler Ivar Dyring, advokat Schanke og lensmannsbetjent Leif Sørensen.) Troppen ble landsatt i Åbyfjorden, og skøyta ble levert tilbake til eieren.
For Henry Myhre og jeg var nå svenskefarten slutt. Båten som Hem hadde skaffet, ble avlevert. Før jeg leverte tilbake båten til Condrup, måtte jeg gjøre en elvetur til Menstad og Porsgrunn mek. Verksted med en engelsk flyoffiser. Han hadde i oppdrag å besiktige skader forårsaket ved engelske flyangrep under krigen.
Resten av mai måned arbeidet jeg som medlem av "514" med forskjellige oppdrag, inntil jeg ble innkalt til marinetjeneste fra 1. april.
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |