Jeg har vært tilsluttet milorg. fra arbeidet med denne organisasjon begynte i Telemark 1941. Min egentlige organisasjonsmessige stilling har vært å fungere som sanitetsleder i D 17 - O2 og O3.
Forøvrig har jeg også på annen måte deltatt i milorgs virksomhet, en naturlig følge av at en etter hvert kom bort i flere av organisasjonens arbeidsområder fordi sanitetsarbeidet under “fredsforhold” ikke var så omfattende at det kunne oppta en mann helt. Mitt virke utenom sanitetsarbeidet har vært: etterretningstjeneste og diverse arbeide sammen med V 17 (distriktsvåpensjefen).
Min rapport vil i første rekke omfatte sanitets- og forsyningsvirksomheten etter “mobiliseringen” i september 1944.
En går ut fra at også S 17 i Stockholm har gitt rapport om disse ting. Personlig vil jeg senere kunne gi mere detaljerte opplysninger om personell, utstyr utgifter etc., hvis en får det materiale som ble skrevet hjem etter ca. 15. januar (gjennem E kontoret Stockholm).
Det er imidlertid ikke mulig å omtale milorgs “celler” uten å se dem i sammenheng med boykotten av “Arbeidsinnsatsen” i mai s.a. og de civile gutteforleggninger som dannet seg i skogene i tilslutning til den. Disse kom på mange måter til å danne grunnlaget for milorgs celler.
En kan heller ikke godt unngå å peke på hva boykotten av “Arbeidsinnsatsen” betydde, ikke bare for selve hjemmefronten, men også for milorgs celler som i og med at de i publikums bevissthet var det samme som de opprinnelige forlegninger, gjorde det meget lettere enn det ellers ville vært å dekke deres militære karakter.
Våren 1944 var vel utvilsomt den slappeste periode en har hatt på hjemmefronten. Det gikk tregt på de militære fronter, en var begynt å innstille seg på en længere varighet av krigen det var dårlig med mat, klær og ellers nær sagt på alle mulige områder. Folk var slappe, “giddeløse”, nærmest apatiske. Så kom 21-23 årsklassenes reaksjon på arbeidsmobiliseringen, og med ett var det som der var blåst nytt liv i alt og alle, illegalt arbeid fikk en blomstringsperiode som sjelden før.
Nær sagt alle mennesker ble med en gang “implisert”, og deler av folket som tidligere hadde vært i beste fall uinteressert (forretningsstanden, bøndene) ble direkte med på det hele, først og fremst på grunn av forsyningene til guttene. Med ett var det rent blitt overflod på mat, bygningsmaterialer etc., idet “guttene på skauen” ble et “sesam sesam” til alle mere eller mindre skjulte lagre. Denne villighet til å hjelpe holdt seg stadig like god de måneder skogsforlegningene holdt seg, og bø som nevnt på store security-messige fordeler da milorgs celler ble opprettet, idet overgangen ble ukjent for publikum.
Den første tid holdt guttene til i hytter og på gårder, men på rent utrolig kort tid var de samlet i forlegninger som i alt omfattet ca. 1000 gutter fra Skienfjordens byer med omliggende distrikter, og utgjorde den aller vesentligste del av de utskrevne årsklasser, hvorav der meldte seg i Skien 6 mann, i Porsgrunn 4, i Brevik 2 o.l.
De første dager voldte det litt vanskeligheter med organiseringen og driften av leirene, idet det ikke var blitt helt klart om milorg eller civorg alene, eventuelt begge organisasjoner sammen, skulde ta seg av guttene. Det ble framholdt fra milorgs side at det ville være meget uheldig for denne som organisasjon å blande seg for meget i gutteaksjonen av security-hensyn, særlig så lenge det var usikkert hva følgene ville bli, både mht. eventuell aksjon fra tyskere og hjemlige nasister, og til det helt åpne spørsmål om aksjon vilde utvikle seg til en militæraffære av større dimensjoner med hjelp utefra etc. Dette siste mente en nemlig allerede da å måtte ta med i beregningen. Dessuten var bare endel av guttene medlemmer av milorg, slik at innblanding fra organisasjonens side ville sette den i en tvangssituasjon ved å måtte ta flere med i eventuell instruksjon etc., på et tidspunkt da en langt fra var klar over i hvilken grad det fortsatt var nødvendig å holde milorgs eksistens mest mulig skjult.
Det endte med at hele organisasjonsapparatet ble en civil affære, et valg hvis riktighet nå ikke behøver å diskuteres.
Det ble laget forlegninger følgende steder:
| Nr. 1 | Luksefjell | (Skien og omegn) |
| Nr. 2 | Siljan | (Siljan) |
| Nr. 3 | Melum | (Øvre Solum) |
| Nr. 4 | Bamble | (Langesund og omegn) |
| Nr. 5 | Langangen | (Brevik og omegn, Eidanger) |
| Nr. 6 | Skifjell | (Porsgrunn og omegn) |
| Nr. 7 | Kilebygda | (Porsgrunn og omegn) |
Nr. 1,2 og 3 organisert og forsynt fra Skien og Ulefoss
Nr. 4 organisert og forsynt fra Langesund
Nr. 5,6 og 7 organisert og forsynt fra Porsgrunn (5: også fra Brevik)
I 1,2 og 3 ble der vesentlig brukt på forhånd ferdige hytter, dels barhytter. I 4,5,6 og 7 bygde guttene selv hyttene mens de i mellemtiden lå i telt og barhytter, dels i hus eller på gårder. Hyttene ble satt opp av tømmer eller panel, dels kledt innvendig med huntonitt, utenpå dekket av tjærepapp og kamuflert med granbar, og meget greit innredet. De største forlegninger var nr. 6 og 7.
Da det igrunnen ikke vedrører denne rapport og det på annet hold (i Stockholm) er gitt nærmere beretning om leirene, deres oppbygning, organisasjon etc., så lenge de var helt civile, skal jeg ikke komme nærmere inn på det.
I lengere tid gikk det helt bra med alle forlegningene og deres forsyninger fra byene, uten at tyskere og hjemlige nasister gjorde vanskeligheter. Men sist i juli ble det en dag større rassia i Kilebygda og på Luksefjell. På grunn av vårt gode etterretningssystem var det varslet at Gestapo i Larvik var i gang med å foreta rassia. Ca. ½ døgn før den begynte hadde vi fått beskjed. Hele forlegningen i Kilebygda ble evakuert. En hadde god tid, og alt foregikk fuldt ut etter planen med flyktning til annet sted (se Stockholmsrapport). Det ble foretatt noen arrestasjoner som imidlertid ikke berørte forlegningen.
På Luksefjell gikk det også bra, alle kom undav, en del rigtignok i siste liten slik at to mann ble lettere såret da tyskerne begynte å skyte. En rekke personer ble arrestert, men det var mest bærplukkere og skogsarbeidere som ble løslatt kort etter.
Rassian førte med seg at det ble tatt bestemmelse om å eksportere flest mulig gutter til Sverige, og i tiden utover ble flere hundre sendt avsted. Milorg holdt tilbake flest mulig av sine folk. Forlegningen ble nu reorganisert og dels lagt andre steder, og de tok etter hvert mere og mere form av meget godt utbygde leirer av militær karakter. Den militære karakter ble mere utkrystallisert etter at sist i september ble “mobilisert” med beskjeden om at den beredskapstilstand som var fastlagt skulde være fuldt utbygget innen 15 oktober. En viss prosent av milorgs andre aktive ble innkaldt og trops-og lagførere etc. sendt ut i forlegningene for å sveise forlegningene sammen til militære enheter. Våpen ble utdelt fra våre depoter, og det gikk meget godt med e “slipp” som kom ned. Arbeidet ble etter mitt skjøn meget vel utført, og der var etter forholdene veldisiplinerte og sammensveisete små-avdelinger som var ferdig oppsatt innen den fastsatt tid.
Denne side av saken går jeg ut fra er innrapportert fra annet hold.
Jeg skal konsentrere meg om å meddele resultatet av det arbeid som ble gjort med forsyningene og sanitetsapparatet, og da først og fremst i de områder jeg hadde direkte med å gjøre personlig.
Disse var:
O1 - celle i Bamble - ca. 100 mann - Langesundslege (delvis underteknede)
O2 - celle i Langangen - ca. 100 mann - Underteknete
O3 - celle på Skifjell - ca. 100 mann - Underteknete
O4 - 3 celler à ca. 45 mann, på Nisterud ca. 135 mann - Skienslege (er p.t. sannsynligvis S 17)
Underteknete
Som sanitetssjef for distriktet (S 17) fungerte en Skienslege (nå i Sverige).
Det var hver områdeleges oppgave å sørge for sanitetsutstyr og personell til sit område, oppsatt etter plan utarbeidet i samråd med S 17 og områdesjefene. Samarbeidet med områdesjefene gjaldt vesentlig personalet og plassering av førstehjelpsplasser.
Min oppgave var spesielt å sørge for O2 - O3. På grunn av min stilling som bedriftslege ved Hydro med gode lokalforhold, god arbeidshjelp (2 diakoner) og det forhold at en kunne arbeide under dekke av bedriftsvernsanitetet, ble det min oppgave å sørge for innkjøp og pakkning av sanitetsutstyret til alle de nevnte områder, bortsett fra O1 som i alt vesentlig sørget for seg selv.
Da guttene dro på skogen i maidagene, ble forsyningsapparatet raskt organisert og bragt i system. En mann ble satt som leder og han skaffet 6-7 hjelpere som hver hadde sine bestemte forsyningsoppgaver. De samme personer fortsatte å ha med forsyningene også etter at milorgs celler var opprettet. En del ikke milorg folk ble derved trukket i organisasjonens arbeid. Alle varer ble bragt til et avtalt sted som egnet seg meget godt til formålet, idet biler her kunne bringe og hente uten at det var påfallende, på grunn av at der ellers var stor trafikk. Det gikk bil på bestemte dager til bestemt forlegning, slik at en alltid var klar over når varene skulle bringes inn. På grunn av meget godt samarbeid med forsyningsnevndene var det aldri vanskeligheter med rasjoneringsmerker. Guttenes rasjon var satt rummelig, den var større enn de vanlige, hva vi anså nødvendig ikke mindst på grunn av den psykologiske betydning av å ha nok mat. Alle var hele tiden meget tilfreds med “forpleiningen”. Hver mann fikk en eske tobakk eller 40 cigaretter i uken, en rasjon som var 3-4 ganger så stor som den vanligste.
Som nevnt før hadde vi meget stor nytte av at publikum ikke visste at gutteforlegningen nå hadde forandret karakter. Det var sjelden vanskelig å skaffe det en trengte, hjelpsomheten var overalt strålende. Et lite eksempel: Etter at hyttene i Skifjell-cellen var ferdige, var det litt vanskelig å få komfyrovner.
Ved hjelp av 10 frivillige arbeidere i Hydros verksted, ble der en lørdag etter arbeidstid gått i gang med å lage ovner. I løpet av lørdag - søndag var 10 stykker ferdig, og mandag morgen var de på plass inne i ville skogen. Slik var det overalt. “Bestilte” en f.eks. så og så mange kasseroller ved Hydros verksted, ble arbeidet satt i gang og fullført på rekordtid. Med stilltiende tillatelse av bedriftene ble deres lagre lettet for papp, tråd, spiker, taugverk etc. etc. Og de mange “tyverier” i skotøy og klæsvareforretninger ble nærmest tiet ihjel, hvorpå eierne fikk dekket sin merkekvote i forsyningsnevndene etter at tyveriet var “godkjent”. En kunne nevne eksempler i det uendelige. Oppfinsomheten og aktiviteten var uanet. Økonomisk hjalp forskjellige bedrifter (særlig Hydro og Dalen Portland) på forskjellig maskert vis.
De daglige forsyninger gikk, som en vil forstå, meget godt. Det samme var tilfelle med de forsyninger som var bestemt for depo i tilslutning til de forskjellige celler. For hver celle ble der deponert beholdninger for 4 uker.
Dette tok sikte på:
Det sier seg selv at disse to grener ble koordinert mest mulig, slik at visse deler av det daglige arbeid ble drevet med krigshandlinger for øyet.
Som nevnt var områdsanitetsjefen leder av alt sanitetsarbeid innen området. Det daglige sanitetsarbeid besto foruten i tilsyn og behandling av de syke og skadete, av hygienisk helsearbeid i cellen for å holde guttene mest mulig i form, og såvidt mulig unngå sykdom som under de aktuelle forhold selvsagt var høyst lite ønsket. Det ble i hver celle sørget for en mindre sykestue til behandling av de syke, spesielt hvis det var grunn til smittefrykt (halesyke, forkjølelse etc.). Sykestuen var ganske godt utstyrt, beregnet på i alminnelighet 5 sanger pr. 100 mann. I hver hytte var det hengt opp renholdsregler (for personlig og leirrenhold) som ble påsett fulgt av ledelsen. Priveter og avfallssteder var plasert i god avstand fra hyttene, og ble desinfisert med klorkalk. Der var badstue i hver celle med plikt til mindst 1. ukentlig bad. Som leder av det daglige sanitetsarbeid var der i hver celle valgt ut en som på forhånd hadde en viss grad av sanitetsutdannelse.
Der ble tatt ut et visst antall mann for opplæring i førstehjelp. Disse ble tatt ut med tanke på å være behjelpelig i påkommende tilfelle, og var ikke beregnet til utelukkende å være sanitetsfolk, idet de ellers var med på alminnelig instruksjon i leiren.
Det var regelmessig legevisitasjon i hver celle. Vi var meget heldige under hele skogsoppholdet, og slapp å få alvorlig sykdom av betydning.
Medikamenter og utstyr ble skaffet fra byens apotek og fra luftverns depoer.
Det sier seg selv at en i dette arbeid ikke kunne følge de gamle militære rettningslinjer for oppsetning av sanitet under de forhold en nå arbeidet. Anlegget av det hele apparat måtte derfor tilpasses de spesielle forhold. De prinsipper en arbeidet ut fra var: a) Minimumskravene til utstyr og materiell måtte dekkes, men heller ikke mere. b) Utstyr etc. måtte tilpasses de mest mulig enkle forhold med den mulighet for øyet at behandling av syke og sårete kunne foregå i friluft, i hytter eller i beste fall på gårder. Samtidig måtte de behandlingssteder en valgte ligge sån til at der var transportmuligheter til felt- eller permanent sykehus, om transport dit skulle bli mulig.
Dette ble sammensatt etter en forhåndsplan hvor de tenkelige hensyn var tett til utvalg og mengde. En var kommet til at det ville være passe å samle utstyret i enheter beregnet for 100 mann. Det ble pakket i lett transportable kufferter (2 til hver enhet) og på en slik måte at det lot seg deponere i lengre tid. Depostedene var tatt ut i samråd med områdesjefene, og lå på steder hvor der var minst mulig risiko for at tyskerne skulle finne dem, i noenlunde nærhet av cellene. Innen 15. oktober hadde vi til de forskjellige områder (O2, O3, O4) sendt ut i depo 10 enheter. Flere var desuten ferdige og ble oppbevart inntil videre i Hydros sanitetsstasjon. Foruten selve medikament - instrument - bandageutstyret hadde vi 5 bårer med utstyr til hver enhet, sanitetsvesker til sanitetsmannskapene og Genferkors armbinn. Desuten hadde en, for det meste på Hydro, (i samarbeid med overlegen ved et av byens sykehus) foretatt blodtapninger (½ liter pr. mann) med fremstilling av blodserum som ble tappet på seltersflasker og plassert i spesielt forarbeidete kasser som egnet seg til deponering. Slikt blodserum kan holde seg brukelig i ca. ½ år. Blodet ble gikk frivillig av Hydros arbeidere - til luftvernet. En beregnet 12 seltersflasker pr. enhet.
Alle mannskaper som lå ute ble blodtypet og hver enkelt utstyrt med kjenningsmerke påtrykt mannens nummer og område samt blodtype.
I tillegg til det utstyr som er omtalt hadde vi i dep0 en sanitetsenhet (regimentsenhet) som var tatt vare på siden den ble fjernet 9. april 1940 fra Herøya hvor der lå en luftvernavdeling på nøytralitetsvakt.
Desuten var alle luftvernets beholdninger og deposteder tellet opp (i Porsgrunn, Eidanger og ved bedriftene) og disponert for eventuelt bruk. Disse beholdninger (hvorav flere mindre sykehus-enheter) var meget rikholdig. De var for det meste ukjent for tyskerne.
Til behandlingssteder hadde vi tatt ut forskjellige gårder som vi mente egnet seg for formålet, (i Solum, Oklungen, Siljan og Langangen) i så pass antall at der var alternative muligheter for hvilke en ville bruke. Gårdene var til dels avsidesliggende, men med bra transportmuligheter til permanent sykehus eller til eventuelt feltsykehus.
Fylkets leger var uttatt og hadde fått sitt spesielle arbeidsområde i tilfelle krigshandlinger. Av sanitetsfolk var det såpass mange i hver forlegning som hadde gjennomgått kurser at vi regnet med å være dekket. Vi beregnet 2 bårelag pr. enhet. De hadde sine spesielle oppgaver desjifrert. Desuten hadde vi fortegnelse over skikkete sanitetsmannskaper blandt de ca. 400 personer som hadde gjennomgått sanitetsutdannelse i Hydros bedriftsluftsvern. Alle hadde her god trening gjennem kurser og praktiske øvelser. Det var blant dem tatt ut og oppsatt i planen de best skikkete, dog uten at de enkelte selv visste om det, (av security-hensyn). Vi tok bare ut folk som vi kunne bringe på det rene ikke var disponert for andre oppgaver. Vi sanitetsutdannet desuten 3 partier på tilsammen 40 lotter (Kilebygda, Solum). De var utstyrt med hver sin ferdigpakkete sanitetsveske som altid måtte være komplett. Heller ikke disse viste at de var uttatt med tanke på den spesielle oppgave, men bare for “eventuelt bruk”. Hertil kommer så Røde Kors Hjelpekorps i Porsgrunn på ca. 40 mann. Stort sett mente vi å kunne regne med at vårt sanitet var i meget godt beredskap til den fastsatte frist 15. oktober. Verd å nevne er det også at vi i O3 hadde laget en “konsentrasjonsleir” langt inne i skogen i nærheten av et dekningssted. Bare noen få av oss visste om den. Her satt 6 utvalgte gutter som vaktmannskap. Da jeg reiste var der 2 fanger, en tysk desertør og en rømling fra “Panzer- Grenadier-Regiment SS” som hadde lurt seg inn i en av gutteforlegningene hvorfra han var rømt og senere tatt igjen av våre folk.
Da en forsto at det ikke ble noen invasjon som ventet, var en snart klar over den meget vanskelige situasjon cellene nå var kommet i. Ingen kunne vite om ikke guttene, hvis tyskerne oppdaget dem, ville bli betraktet som franktirører med de følger det ville ha. Å ligge ute i skogen over vinteren kunne det neppe bli tale om, idet utstyr etc. ikke egnet seg til overvintring. Desuten måtte en også regne med hvor meget lettere alt ville bli oppdaget fra luften, når sneen kom. Situasjonen var virkelig mindre hyggelig. Å la alle mann komme tilbake til byen var ikke enkelt, idet flere var meldt borte og dels ettersøkt på grunn av det lange fravær. Desuten måtte en regne med at det vilde ble så som så med alt som het secuity under slike forhold. Hittil hadde ingen hatt lov til å forlate leirene, og det var bare de av oss som direkte hadde med dem å gjøre som fikk komme dit og visste nøyaktig hvor de lå. Det ble til sist bestemt at en skulde sende tilbake til arbeid de som det var mulig å sende, det var særlig de som ikke hadde vært for lenge borte, og hadde sørget for å legitimere sitt fravær på en eller annen måte (sykdom etc.). De øvrige ble overveid å sende til Sverige, så nødig en enn vilde det. Før en imidlertid kom så langt å få evakuert cellene etter denne plan, hendte flere ting som bragte en del forstyrrelse i den.
Først ble områdesjefen i O2 arrestert. Han klarte seg meget godt unda forhøret, slik at arrestasjonen ikke ble så stor fare for cellen som tenkt, men risikoen for at O2 vilde “sprekke” måtte en selvsagt regne med allikevel, og forandring måtte gjøres med cellen. Hvordan det hele ble ordnet kan jeg ikke si nøyaktig, da jeg selv ble arrestert ikke så lenge etter.
Så ble en av O4 celler avslørt idet nasipolitimesteren i Skien (Barman Jensen) sammen med 3 andre var på jakt og var næsten ikke til å forstå. Guttene prøvde å ta de 4 jegerne til fange, men to av den unnslapp, hvorfor det ikke hadde noen hensikt å holde på de øvrige som så ble gitt fri. Men først måtte de love ikke å røpe noe. Deres skjebne hvis noe ble røpet ble forklart dem, og politimesteren ga som et slags bevis på at han aktet å tie, ga han fra seg en Colt 45 som han hadde tatt opp da en av gutter som forfulgte ham mistet den. Ingen av den 4 våget senere å si noe. Men cellene var oppdaget og forandring måtte gjøres. Hva som detaljert ble gjort bortsett fra delvis evakuering, kan jeg ikke si bestemt av samme grunn som nevnt.
Så plutselig en dag røk O3 celle. Dette var få dager etter at jeg ble arrestert. Grunnen til min arrestasjon (10/11 -44) var at en bil med sanitetsutstyr etc. til cellen ble kontrollert av tyskerne og innholdet oppdaget.
Straks etter ble jeg tatt på mitt kontor (av 2 civile Gestapo og 3 Gendarmer). Fordi de som var med i bilen ikke hadde kjennskap til sakene (det var 3 mann som alle nå er på Grini) og fordi jeg var så heldig å få rømme under forhøret skjedde ingen katastrofe, og ingen av de som hadde med cellene å gjøre måtte forsvinne eller gå i dekning av den grunn. Før avviklingen av cellene var begynt, skjedde et nytt uhell idet en patrulje på 8 tyskere tok en proviantlast til cellen, ikke så langt fra denne. De to som var i bilen fikk stukket av, men like etter ble det tatt en sersjant som var på vei nedover med en rapport, heldigvis mundtlig. Da det ble kjent i cellen at han var arrestert ble der nærmest panikk, og alle mann løp til skogs. Heldigvis ble ikke cellen oppdaget, og alt våpen og utstyr bragt i sikkerhet senere. Den arresterte sersjanten ble innsatt i Skiens fengsel, hvor han ble slått og sterkt mishandlet, men allikevel karte seg meget fint. Senere ble han satt inn på Grini. Ingen flere ble arrestert. De evakuerte fra cellen ble senere samlet, noen måtte dra til Sverige, andre gikk tilbake til sit arbeid.
Noen dager senere ble også O1celle oppdaget av en tysk patrulje. Der ble skuddveksling og 2 av våre gutter ble drept. (Den ene ble kort etter begravd i stillhet tidlig en morgen på Bamble kirkegård. Hvordan det ble med den andre vet jeg ikke.) De andre kom alle undav, ingen ble tatt. Så å si alt våpen og utstyr fikk de med seg. På grunn av det raske oppbrudd ble der imidlertid igjen i hytten flere ting som var nok til å legitimere eierne og andre som hadde med cellen å gjøre (bøker med navn, brev o.a.). Alle disse ting, samt radioapparater etc., ble av tyskerne samlet på en lastebil for å kjøres til byen. Takket være omtenksomhet og rådsnarhet klarte chaufføren å sette fyr på hele lasset. Dermed var bevismaterialet borte, og flere mann som ellers hadde måttet forsvinne fra Langesund, mente at de fortsatt kunne bli. Guttene fra cellen ble sendt til Sverige.
Slik var stillingen hjemme da jeg reiste. Med de uhell en hadde hatt var alt tross alt gått bra, og stort sett sto hele milorgs apparat i D 17 ved nytårstid 1945 mere uintakt enn en kunde håpet.
22/3 -45
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |