Få anmodning av redaksjonskomiteen for utgivelsene av en bok om det illegale arbeid i Porsgrunn og omegn i krigsårene (driftsassistent Arnulf Bakke, advokat Jacob Aall Møller, bademester Jens Nilsen) skal jeg gi følgende bidrag til innsamling av materiale herom.
Ved omtalen av temaet regnes med følgende forutsetninger:
Stoffet vil bli fremlagt i følgende orden:
Jeg henviser her til den ene av de vedlagte rapporter. Å omtale deltagelsen i krigen 1940 vedrører muligens ikke egentlig emnet, men jeg mener allikevel at det er av betydning å ta med en del trekk herfra, i det jeg så av tyskerne den gang fikk stor betydning for min senere holdning til dem under okkupasjonen. Den tilfeldighet i opptreden som de viste, og den fullstendige mangel på oppretholdelse av det som vi mente var alminnelig rettsoppfatning i krig, ga meg på et meget tidlig stadium den overbevisning at vi ikke kunne følge vår instinkive æresfølelse i vår holdning overfor dem. Jeg var snart klar over at det nå gjaldt vår kamp med alle midler mot et “herrefolk” der alle fra første stund de kom til landet var innstilt på å behandle Norge og nordmennene fullstendig som det passet dem, uten hensyn til vår oppfatning av rett og rettferdighet.
Hva jeg kommer til å nevne kommer som et tillegg til det jeg har omtalt rapporten, og det gjelder utelukkende sanitet.
Sanitetens virksomhet er ikke omtalt i Lødrups bok “VINJESVINGEN”. Jeg mener at dette burde vært gjort, kanskje først og fremst på grunn av tyskernes behandling av vårt sanitet, som sikkert hadde lite med vanlig praksis i krig. så vidt jeg vet er ingen av oss som hadde med sanitet å gjøre anmodet om å meddele noe om dettes virksomhet “VINJESVINGEN”.
Som nevnt i rapporten var sanitetspersonellet det eneste som ble tatt til fange i Vinje. Før tyskerne var i stand til å transportere sine sårete bort fra vår improviserte sykehus, ble vi norske brukt til å assistere dem, hva der selvsagt ikke var noe å si på, og fuldt overensstemmende med folkerettsreglene. Men etter at vi hadde vært behjelpelig med syketransporten til St. Josephs hospital i Kristiansand, regnet vi det som en selvfølge at vi ble fri. Det skjedde imidlertid ikke, angivelig fordi jeg ikke var villig til å avgi æresord på at jeg i fremtiden ikke skulle bære våpen mot tyskerne, ikke vise noen fiendtligsinnet holdning overfor tyske statsborgere osv. Det var som offiser jeg ble avkrevd dette æresord. De menige ble ikke avkrevd noe liknende. Det var en selvfølge for meg ikke å gi tyskerne noe æresord, heldigvis har jeg aldri et øyeblikk vært i tvil om hva jeg burde gjøre i den situasjon. Antagelig som irritasjon over at jeg ikke vilde gi dem æresordet, ble også de andre sanitetsfolk holdt tilbake som fanger. Vi ble alle plassert på Odderøya, de andre i et rum sammen, jeg på enerum, vel bevoktet av vakter utenfor.
Jeg ble i det hele tatt betraktet som en “farlig” mann, men fikk heldigvis beholde evnen til å se det komiske i å sitte velbevoktet uten selv å være i besittelse av våpen, eller hadde større interesse av å prøve på rømning - å bli transportert i egen bil overalt jeg skulle, ledsaget av “tungtbevepnete” soldater etc. Jeg ble absolutt ikke behandlet som offiser, hva jeg trodde tyske militære var meget nøye med. Hverken underbringelse eller annet svarte til reglene for behandling av en offiser i kringsfangenskap. Jeg hadde de første dagene stadig besøk av de forskjelligste offiserer av forskjellige grader, som dels med smiger, dels med trusler og overtalelser vilde ha meg til å forstå at jeg “for min egen skyld, burde gi det avskrevete æresord”. Jeg avslo selvfølgelig, for det første med den begrunnelse at en sanitetsoffiser ikke var forpliktet til å underskrive formularet, for det annet med at jeg av samvittighetsgunner ikke kunne gjøre det. En var enda den gang så blåøyet at en regnet et æresord for et æresord også når det gjaldt tyskere, i det en regnet med at det var så sjelden i livet en ble avkrevd sådant at en burde gi det i den hensikt å holde det. Etter at en senere har sett hvordan tyskerne helt glemte at det å avgi æresord er et kontraktsforhold hvor de selv helt neglisjerte at de var en av kontrahentene, vilde en idag se noe helt anderledes på spørsmålet.
Etter å ha sittet innesperret i 16 dager med ½ times luftepause daglig (av og til 2 ganger daglig) ble jeg kjørt i bil (på grunn av min “farlighet” kunne jeg ikke kjøre sammen med de andre fanger) til Maldemoen ved Stavanger der jeg skulle være læge ved I.R.I. (Jægerkorpset) som var krigsfanger der. Her lå jeg i barakke sammen med de andre fra Vinje. Jeg foretrakk selvsagt å bo sammen med mine kamerater derfra, men nevner at tyskerne også her helt neglisjerte at jeg som offiser skulle ha spesiell behandling.
Den 7. juni ble jeg som siste mann i leiren frigitt, uten noe spørsmål om æresord. Leirkommandanten sa til meg da jeg reiste at jeg hadde opptrådt "Im Geistes des Führers" - hva jeg ennå ikke, som nevnt i min rapport, er sikker på var ment som en kompliment eller en hån.
Hvis en ønsker det vil dr. Jan Greve som jeg hele tiden var sammen med i Vinje, sikkert kunne gi ytterliger opplysninger om tyskernes holdning. Hans adresse er Lier asyl, Lier.
Jeg avga forøvrig rapport til Norges Røde Kors om tyskernes folkerettstridige behandling av vårt sanitet, men jeg går ut fra at den er druknet i utalligheten av liknende rapporter.
Ingeniør P. F. Dahll, Porsgrunn, vil være den rette mann til å gi nærmere opplysninger om Porsgrunnsgutters deltagelse i Vinje.
Som kjent begynte undergrunnsbevegelsen mot tyskerne ganske snart etter at de var kommet til landet. Mens den illegale presse ikke kom ordentlig i sving før radioene ble tatt i september 1941, var jo propagandavirksomheten i gang lenge før.
Det første sikre jeg husker av aktivt arbeid av den art var fra høsten 1940, fra september og utover. Sven Omre, Mollhaugen (meget fremragende deltager i Vinje, senere faldt som flyver i Kanada i juli 1942) var da oppom meg og sa at han og noen kamerater var i gang med å lage antitysk og anti NS-propagandamateriell, vesentlig form av plakater, og gjerne vilde ha assistanse. Vi ordnet det da sån at det ble innrettet et “arbeidsrum” hjemme hos meg. Her ble det, i denne første og usikre tid da en var i tvil hvem en kunne stole på og ikke, gjort famlende forsøk på å komme i gang med virksomheten. Guttene satt her møysommelig hver eneste aften og skar ut papp- og trebokstaver samt sjabloner som ble brukt til å trykke plakater. Det tok timesvis å lage bokstaver til en enkelt plakat, men karene drev på. Foruten Omre var elektriker Stvimoen, senere kjent som en utmerket “illegalist”, den drivende i dette arbeidet. Med var også Holm Johnsen, nå flymekaniker i Det norske flyvåpen. Blikkenslager Vilhelm Karlsen som senere sjeiet så stygt ut, var også med litt, i det han som blikkenslager var behjelpelig med å lage blikksjabloner. Karlsen var den gang inne på en utmerket linje, og ble satt meget høyt av guttene som arbeidet sammen med ham. Skade at han senere kom inn på så gale veier.
Disse guttene var allerede da i gang med småsabotasje som ikke egner seg til å komme inn på her.
Av "pressevirksomhet" ellers, var en, som de fleste andre med samme innstilling, med på distribuering av aviser. Jeg tenker her på den virksomhet som ble drevet at Finn Bjørneboe og Siggen Olsen der gjennom lang tid tok opp nyheter i radioen i Grenmars redaksjon, og distribuerte et visst antall eksemplarer til et visst antall personer som så igjen sørget for mangfoldiggjørelse og videre spredning. Mangfoldiggjørelsen av mine eksemplarer ble avskrevet på Hydros lægekontor som på det tidspunkt begynte å bli noe av en “Illegal bule”, hva det heldigvis fortsatte med til siste slutt, takket være den utmerkede innstilling, offervilje og uredde framferd hos mine medarbeidere der.
En kan ikke komme inn på pressevirksomhet uten å berøre det strålende arbeid som ble drevet på nyhetstjenestens område av Gunnar J. Dahl ved Luftvernkontoret på Hydro. Så å si helt fra der var behov for illegal nyhetsvirksomhet drev han og hans brødre denne på en utmerket måte. Omtrent daglig kom deres nyhetslapp ut på Hydro, og det var bare noen ganske få som kjente dens opphav. Karene holdt på til krigens slutt. Hva det vil si å drive på i årevis med et så kjedelig og tidsrøvende arbeid som nyhetsopptagelse, avskrift av nyhetene, distribuering, forstår best den som har vært litt borte i dette arbeid (ikke sandt, Bakke?). Men Dahleguttene greide altså i flere år å sørge for at 2 - 3000 arbeidere og funksjonærer (hertil kommer så disses familier) daglig fikk London-nyhetene. Jeg skaffet den en gang en “Sweet-heart” etter at de var på nippet med å bli oppdaget, og sjelden har jeg hatt så megen glede av en jobb. Dahl vil sikkert kunne gi meddelelse om hans arbeid og den av og til nærmest dramatiske opptagelsesmåte for nyhetene.
Ellers var jeg i noen tid medarbeider i “Alt for Norge” med Carl F. Wright som nærmeste ledd. Heldigvis slapp jeg å følge med den gang hele denne avis’ medarbeiderstab på noen få nær ble tatt av tyskerne og satt inn høsten 1941. Så vidt jeg vet, må Wright være den rette til å meddele hvilken andel Porsgrunn hadde i utgivelsen av denne avis.
Min pressevirksomhet i det hele var mer av spordalsk natur, en deltok der en ble anmodet om det eller hvor en forsto der var behov, og drev i det små ved å sørge for at de illegale skrifter en mottok alltid ble distribuert til et så stort antall personer som mulig.
Min deltagelse i det illegale arbeid som organisert knytter seg til Milorg og gruppen Zero (se senere) hvor jeg begge steder var som medlem. Jeg kan ikke nøyaktig si når arbeidet i Milorg begynte, men det var en gang ut på våren 1941. Jeg kom i forbindelse med Milorg gjennom Robert Evensen, Tolnes. Mens jeg er inne på ham, vil jeg straks få si, hva forøvrig sikkert de fleste er klar over, at han utvilsomt er en av dem som Milorg i Telemark (spesielt D 17) allermest kan takke for sin store sucsess, og for at dette distrikt i London var regnet som det beste vi hadde (jfr. T. Frytz som var en av lederne av FO 4 (dvs. Hjemmefrontskontoret) i London). Robert hører til en av de flotteste karer jeg noen gang har truffet. Han sitter inne med det aller beste kildemateriale for bedømmelse av Milorg’ arbeid i vårt distrikt, og en bør benytte seg av ham for å få virkelig gedigne opplysninger. Riktignok er Robert en av dem som ikke bare tilsynelatende, men helt oppriktig skyr publisitet omkring sin egen person, så han kan bli vanskelig å få noe særlig ut av når han er klar over at stoffet skal brukes til offentliggjørelse. Han vil neppe skrive noe selv, men lar seg forhåpentlig bevege til å gi meddelelser hvis en bare griper saken riktig an. Ikke mindst når det gjelder “slipp” vil han være den rette mann til å gi opplysninger om alt, om de mengder vi har mottatt er omkring Porsgrunn etc. Jeg hadde flere ganger gleden av å være med på å motta “slipp”, og de opplevelser det var er så verdifulle at omtalen av dem absolutt bør ofres en bred plass i boken, selv om det er en spesiell Milorg-avfære. De “slipp” som gjelder Porsgrunn hører ialfall etter min mening absolutt hjemme i boken.
Min deltagelse i Milorg var egentlig ment som læge. Men det sier seg selv at en snart kom bort i det ene og det andre, spesielt fordi det faldt sån i min egenskap av læge, fordi lægearbeidet i seg selv ikke var nok til å fylle en jobb.
Angående sanitetsvirksomheten i Milorg vil en finne flere opplysninger i min rapport til FO 4 i London.
Gruppens leder stortingsmann Gram. Dette var en illegal gruppe som hadde sine representanter over hele landet. Dens arbeid var mangeartet, blant annet drev den med militær etterretning, og det var her jeg var med. Etterretningstjenesten var direkte underlagt FO (Forsvarets overkommando). Jeg ble med i gruppen sommeren 1941, i forbindelse med en transport vi hadde, forøvrig en meget dramatisk sådan, av en fransk offiser som var rømt fra tyskerne og ble funnet i skogen i Gjerstad av min bror. Zero’ representant i Kragerø var med på denne transport, og gjennom ham ble jeg anmodet om å representere gruppen i Skiensfjorden hvor den ikke hadde noe binneledd. I Porsgrunn var der en undergruppe som ble ledet av bokholder Willy Kittilsen, Herøya (Gruppen Hero - E 12). Kittilsen var en utmerket mann på sin plass, jeg vil henvise til ham når det gjelder opplysninger om gruppens arbeid på våre kanter.
Det falt seg sån at jeg under krigen kom bort i nokså meget eksportvirksomhet. Eksporten foregikk dels over Milorgs ruter, dels over Zero’ og dels andre forbindelser.
Den første eksport jeg ordnet med var å sende Sven Omre, Holm Johansen og tanntekniker Kramer til Sverige. Det var så tidlig som i februar 1941. Det var daværende kaptein Hauge og jeg som hadde med saken å gjøre, for det meste uavhengig av hinannen i det jeg sørget for den økonomiske side av saken og reisen til Oslo, Hauge resten. Det var sån den gangen før Flykningkontoret i Stockholm var kommet ordentlig i sving, at enkelte sørget for seg selv og sin økonomi. Det trengtes svenskepenger. I den anledning henvendte jeg meg bl.a. til banksjef Sørensen i Porsgrunns Sparebank, selvfølgelig uten å nevne noe om hva pengene skulle gå til. Det var meget vanskelig å få svenske penger den gang. Sørensen forsto nok at det ikke var til legalt formål jeg skulle ha pengene. Jeg trengte 300 kr. Da han ga meg dem, sa han: “Jeg forstår at pengene skal gå til et godt formål, må jeg få ha glede av å gi 100 kr. av dem privat”. Jeg nevner dette fordi slike tegn på støtte, offervilje og lyst til “å være med” var meget oppmuntrende, spesielt på et så relativt tidlig tidspunkt som den gangen. Jeg har desverre ikke ennå fått fortalt ham hva pengene gikk til.
Eksportvirksomheten i det hele er ikke så særlig meget å si om, da den foregikk greit og uten uheld hele tiden.
En viktig del av mitt arbeid som Zero’ representant var å ta i mot sendinger av våpen, radioer (Sweet Hearts), propagandamateriell o.a. fra Sverige. Sendingene kom med svenskeskjøyter som lastet salpeter på Herøya, som var en av Zero’ “importhavner”. Jeg mottok i alt ca. 70 - 80 kufferter inneholdende de nevnte saker. En gang var Robert Evensen behjelpelig med lossingen som foregikk på Hydros kai, en annen gang ble sakene hentet i pram av Nils O. Nilsen og Arne Andersen midt på dagen på østsidens brygge, ellers hentet jeg dem selv i H-712 under "sykebesøk" til mannskapet ombord. Jeg fikk gjerne varsel om båtens ankomst gjennom skibsmegler Realf Sørensen som ringte med opp i telefonen og ba meg komme i sykebud til kapteinen på den og den kutter. Sørensen selv visste ikke hva det gjaldt, men hadde nok sine anelser. Muligens han trodde det gjaldt svartebørsavfærer med skipperen, han var i hvert fall meget diskret, og var utvilsomt en kar en kunne stole fuldt ut på.
Det var kaptein Einar Isaksen på "UNION 7" som tok varene med videre inn til Oslo. Han var en meget benyttet mann til alslags transport, og bør bes om å gi en del opplysninger. Jeg reiste selv med Isaksen til Drammen da jeg dro til Sverige.
Den eneste komplikasjon en hadde i forbindelse med denne “importvirksomhet” var en gang en av skipperne ble tatt borte ved Vrengen (“Kjøpmansskjær-avfæren”). Heldigvis endte det sån at skipperen fikk vridd det til at han ikke hadde med seg annet enn matvarer til kjente i Norge, men han satt i flere måneder. Den virkelige lasten ble aldri funnet av tyskerne, den lå i spesialrummene i bunden av båten til etter kapitulasjonen. Men jeg fikk jo beskjed om å stikke av da han ble tatt. Da jeg ikke hadde særlig lyst på det forble jeg avventende i halvdekning, og var glad jeg ikke fulgte med de andre impliserte til Sverige.
Jeg vil sette det omtrentlige antall personer jeg personlig hadde med å gjøre i denne anledning til ca. 50.
Jeg vil nevne virksomheten med danskekutteren "Codan" hvis skipper W. Juul Andersen var en meget villig og hjelpsom mann. Jo flere han kunne ta med, desto morsommere var det. Han tok aldri kontant betaling for arbeidet, bare olje for turen. Mens jeg snakker om olje, skal nevnes at vi en gang som ca. 20 "skaugutter" fra Porsgrunn skulle avsted (stukket inn i lasten) var i sterk mangel på olje fordi den vi skulle ha var blitt forsinket. Ved Robert Evensens hjelp skaffet han en chauffør i Skien som ordnet med å tappe av de manglende 800 liter på en tysk tank i Skien og etterfylle med vann, vistnok mens den tyske vakt ruslet omkring på stasjonen. Jeg fikk forbindelse med Juul Andersen gjennom bokholder Kittilsen som igjen fikk forbindelsen av politikonstabel Jappe Jakobsen som var medlem av NS (Jakobsens forhold er innberettet til aksjonsutvalget i Porsgrunn). Det var bare skade at vi fikk forbindelsen Juul Andersen for sent, først sommeren 1944. Ut på høsten kom han selv i heisen og måtte rømme til Sverige. Jeg vil med en gang nevne at en bør sørge for at Juul Andersen får en eller annen slags takk fra de illegale organisasjoner i Porsgrunn. Dette spørsmål vil jeg senere komme nærmer inn på.
Angående eksportvirksomheten er det neppe mere enn det jeg har nevnt som kan ha interesse for Porsgrunns vedkommende. Her er det andre enn meg som kan gi atskillig opplysninger (f.eks. formann Sem, Nils O. Nilsen o.a.) hva redaksjonskomiteen best kjenner til selv.
Min del av arbeidet med dem kjenner redaksjonskomiteen til, så det skulle være unødvendig å komme nærmere inn på det her. Jeg heviser forøvrig til mine to vedlagte rapporter, spesielt rapporten til FO som jeg mener vil ha interesse til belysning av det illegale arbeids omfang og art på våre kanter. Jeg nevner igjen at jeg flere ganger i London hørte dette meget hederlig omtalt fra informerte kilder. Ellers har jeg inntrykk av at vårt arbeid her nede er relativt ukjent, hva der jo gjør er bok om det absolutt berettiget, fordi vi er litt stolte av alt som ble gjort.
Noe av det som hele tiden har imponert meg mest ved arbeidet med “gutta i skauen” er forsyningsvirksomheten. Jeg håper her at Arne Andresen får sin rette plass, spesielt fordi jeg mener det er av stor betydning for ham personlig at han får en “pick up”, idet jeg har inntrykk av at han p.t. føler seg miskjent og mistenkeliggjort, og er noe nedenfor av den grunn. Dette har jeg ikke fra ham selv personlig men fra andre.
Jeg går ut fra at "Gutta på skauen" vil komme til å danne et stort kapittel i boken, med tallmessige oppgaver over utgifter til forsyninger etc., samt oppgaver over hvordan våre bedrifter (Hydro, Dalen Portland o.a.) maskert delvis finansierte “foretagendet”. En bør også gå inn på alt det materiell som ble laget ved disse bedrifter. Hobbelhagen, sannsynligvis også Luftvernleder Kristoffersen, vil sikkert her kunne gi oppgaver for Hydro’ vedkommende.
Han var jo et fremtredende medlem av gruppen "Trio" (Andersen, "Nils" og Spirdal) som må være en glimrende kilde å øse opplysninger av, jeg hadde nær sagt av enhver art av illegalt arbeid i Porsgrunn.
Sammen med min bror Harald drev jeg under hele krigen på med understøttelse av sjøfolks - og fangers familier. Jeg henviser derfor til ham hvis nærmere opplysninger ønskes, idet det var ham som var den der hadde mest å gjøre med dette arbeid. I forbindelse med min bror kan opplyses at han var et av leddene for Marinens etterretningsvesen hos oss. Ønskes det opplysninger om hvilken rolle Porsgrunnsfolk spilte i dette arbeid, vil han kunne gi nærmere meddelelse om det.
HT understøttelsesvirksomheten så henvises til Jens Nielsen som vel er en av den som kjenner best til denne del av det illegale arbeid i Porsgrunn.
Lægene hørte vel til den stand som på grunn av sitt yrke var meget heldig stillet mht. til hjelp av spesielt enkeltpersoner under krigen. Skal en begynne å fortelle om denne virksomhet er det ikke godt å vite hvor en skal begynne å slutte. Vi ble eksperter i falske attester, og skjulte oss under det jesuitiske motto “Hensikten helliger midlet”. (Jeg håper bare at vi klarer å komme over på hederlig basis igjen.) Jeg tror sikkert at jeg skrev like meget falsk i okkupasjonsårene som jeg ellers neppe vilde rukket i en 1000 års lægepraksis. Overlæge Schrumpf som etter hvert ble meget flink, bør sikkert også interpelleres om dette, idet han sikkert vil kunne fortelle meget morsomt om maskerte innleggelsesdiagnoser i hans hospital etc. Således hadde han f.eks. en måte hvor han ved elekrocardiografisk hjerteundersøkelse kunne “fikse” det slik at undersøkelsen ga uttrykk for en mere eller mindre alvorlig hjertelidelse hos “pasienten”. Når jeg henviste til ham slike personer hos hvilke en hjertelidelse var ønsket, ble henvisningen skrevet på en spesiell måte slik at han viste hva det gjaldt. Fikk han en slik formet henvisning ble pasienten straks skaffet en hjertelidelse, og ingen på sykehuset merket noe som helst ekstra. Mang en mann ble på denne måte hjulpet fra fengsel, tvangsarbeid e.l. Det kunne i denne forbindelse være fristende å fortelle om Victor Damquist’ arrestasjon og senere løslatelse på grunn av hjertelidelse, men jeg overlater her til Damquist selv å gi beretning. Hans “hjerteanfall” i fengselet i Porsgrunn med tre vettskremte fengselsvoktere stående omkring, hans sortie i sykebil og innleggelse i St. Josephs hospital står for meg som noe av det mest komiske jeg opplevde under krigen av ting av denne art.
På Grini var svindelen utviklet til en ren vitenskap allerede i 1942 da jeg var der, og den utviklet seg visst stadig.
Det var flere måter en kunne opptre på. Allminnelig var det, under full fortrolighet med pasienten, å forklare ham de symptomer han skulle ha, enten for å forverre en eller annen latent sykdom, eller for å lage symptomer på en ny. Her var en ofte avhengig av pasientens intelligens, og metoden var ofte risikabel fordi “den syke” ikke klarte rollen. I slike tilfeller måtte en derfor gripe til å framkalle direkte sykdomssymptomer, med eller uten pasientens vitende. Det hendte nemlig like ofte at en gjorde pasienten syk uten at han selv var klar over hele sammenhengen, fordi en ikke stolte på at han kunne holde kjeft.
En kunne her nevne utallige eksempler. Jeg skal nevne et parr. En mann hadde en gang i tiden lidd av dårlig fordøyelse. Han var kommet i den situasjon at han "trengte å være syk", og det var naturlig å bygge på hans gamle fordøyelseslidelse. Symptomene kjente han, han klaget over dem til omgivelsene, sa han måtte til læge. Han ble sykemeldt, fikk diett og alt fanget henhørende. Det viste seg imidlertid at Nakkim (som jo selv anså seg som litt av en medisinmann) ikke trodde på sykdommen hans. Det var meget om å gjøre at han ikke ble sendt, ikke bare på grunn av ham selv, men også på grunn av et verdifuldt illegalt arbeid ha satt oppe i. Vi gikk derfor videre, tappet ca. 400 cc. blod fra hans ene arm, og pumpet dette ned i maven hans med slange. Dagen etter fikk han en meget stygg tarmblødning som skrev fra et mavesår. Nakkim var flau, og mannen reddet. Denne kunst hadde jeg lært på Grini.
I et annet tilfelle var det av betydning på grunn av forskjellige forhold at en kar ble syk. Han var ikke så “tett” at en turde svindle for opplagt med hans vitende. Nå var det så heldig at han fikk nokså ondt i ryggen, jeg foreslo en innsprøytning for dette. Jo da, innsprøytningen fikk han, og næste dag lå han i gulsot. Det var jo kjedelig, men ingen var klar over at sprøyten hadde hatt den tilsiktete virkning.
I andre tilfelle fikk “pasientene” hvis det var om å gjøre de skulle bli “plutselig syke” eller at en sykdoms varighet skulle forlenges, melkeinnsprøytninger i låret slik at de fikk høy feber.
Eller en penslet dem i halsen med et eller annet som de ble dårlige av. På Grini påførte en flere difteri på denne måten, men dette kunne en selvsagt ikke bruke ute i praksis.
Å framkalle eksemer eller forskjellige hudutslett hvor de objektive symptomer ikke var til å ta feil av, var ikke ualminnelig.
Overfor tyskerne var det gjerne nødvendig med objektive symptomer, idet subjektive klager ikke alltid ble tatt hensyn til. Heldigvis var en flerhet av de tyske læger “aftenskoleutdannete” folk som var mere nasister enn læger, og gjerne lette å lure.
At en som læge skulle komme dit hen at en bevisst skulle være nødt til å påføre sine pasienter sykdommer hadde vi nok aldri regnet med før krigen. Men så ble det jo.
Jeg vil stanse med dette, og heller svare nærmere på spørsmål hvis en ønsker det, i forbindelse med den utallighet av falske sykemeldinger, diettforeskrifter etc. som ble utstedt.
Fordi disse demonstrerer sider av tyskernes latterlighet og stupiditet samt brutalitet, vil jeg kortere omtale visse forhold fra de ganger jeg ble arrestert. Utenom arrestasjon som krigsfange skjedde dette 4 ganger.
Min første arrestasjon skjedde på Gausdal turisthotell 22. februar 1942. Grunnen ble oppgitt som “fornærmelse av Terboven”. Denne kom nemlig to aftener i trekk, godt bedugget, på visitt til hotellet, selv bodde han i nærheten på Skeidkampen hvor SS-avdelinger drev skitrening. Første aften han kom forlot så å si hele publikum lokalet like etter at "Der Reichskommissar" med følge hadde tatt plass. Det skjedde ikke noe den aften. Næste aften gjentok imidlertid samme historie seg, da kanskje ennå mer påfallende idet dansegulvet var tomt kort etter hans ankomst. Like etter slo plutselig en del civile gestapofolk som øyensynlig var Terbovens vokter, ned på 7 av oss som straks ble arrestert. Jeg ble beskyldt for å være aksjonens "geistige Leiter".
En demonstrasjon som denne hadde utvilsomt betydning på et så forholdsvis tidlig tidspunkt av krigen da vår virkelige antityske front var under dannelse. Om det hadde vært fornuftig å opptre på samme måte på et senere tidspunkt av okkupasjonen kan være tvilsomt, idet det da ikke var sånt behov for slike demonstrasjoner.
Straks etter at vi var tatt ble vi alle plassert i et stort rum med hendene i været og ansiktet mot veggen. (Jeg forteller dette for å vise tyskernes latterlige opptreden.) Slik ble vi stående i ca. 2 timer. Å stå med hendene i været i så lang tid er nærmest umulig, men det gikk da, idet vi ble truet på livet hvis vi lot hendene synke. At det lå alvor bak truslene søkte tyskerne å vise ved å gå rundt med revolveren direkte mot nakken på oss idet det ble sagt: "Hände hoch, wenn nicht, dann wird es Blei". I det dette skjedde besvimte en dame som også var tatt inn lokalet utenom oss 7. Hun fikk dog sitte nede.
I det hun faldt om så jeg straks en sjangse til en “pust i bakken”, jeg sa at jeg var læge, og spurte om jeg kunne være behjelpelig. Den av vaktene som var lederen, og tydelig ble litt nervøs ved hendelsen, sa han turde ikke tillate dette på egenhånd, og gikk ut til en av de civile Gestapo-folk for å spørre om jeg fikk lov å hjelpe. Denne mann kom så i døren, så på damen som lå på gulvet, og sa: "Stirbt Sie?". Soldaten svarte: "Nein, doch nicht". "Dann braucht sie kein Arzt", sa Gestapomannen og forlot lokalet. Straks etter begynnte damen å komme seg.
Mens vi sto i dette rummet ble vi en etter en tatt inn til forhør. Da jeg skulle inn ble jeg i døren til forhørslokalet møt av døren som for opp, om min forgjenger kom på hodet ut, med et ettertrykkelig spark bak av en brølende tysker. Min kamerat blødde over hele ansiktet, han så fel ut, men hadde utvilsomt sin humoristiske sans i orden, for idet han for forbi meg sa han: "Dæger’n, så mye juling har jeg aldri fått før i mitt liv". Etter at jeg hadde vært eksaminert i noen få minutter av tre brølende tyskere på en gang ble en av dem tydelig irritert fordi jeg sa det ikke var så lett å svare tre mann samtidig, spesielt når jeg hadde min fulle hyre med å svare tre mann av gangen på mitt haltende tysk. Jeg fikk en kraftig ørefik på høyre kinn, så en knyttneve på venstre, deretter et velrettet spark i baken fulgt av tilropet: "Heraus Shweinhund". Og så på hodet ut av døren og tilbake til min "Hände hoch"-stilling. Han som var inne etter meg, en mann på 55 år og noe tunghørt men meget go i tysk, tillot seg å holde hånden bak sitt høyre øre, bøye seg lett fremover å si: "Entschuldigen Sie, ich bin etwas schwerhörig". Dette resulterte i en uppercut så han kom farende på ryggen ut av rummet. Slik opptrådte de mot oss alle en etter en. Behandlingen var jo noe uvant, og hadde ingen annen virkning enn å bestyrke det tidligere inntrykk av “våre venner”. Sjelden har jeg vært så sint og innbidt som da jeg var tilbake på min plass i den nevnte stillinger. Jeg beundret en av mine kamerater som sto ved siden av meg, han holdt hendene urørlig i været i to timer. Jeg så bare hans rasende profil, og hørte ham viske: “Aldri skal noen tysker be meg mere enn engang om å stå med hendene slik. Men jeg gir meg ikke nå, selv om jeg skal stå med hendene i været resten av mitt liv”. Det er sånt som hjelper på humøret og "spiriten".
Etter at alle var forhørt, ble vi sendt ned i hotellets badstue hvor vi satt fuldt påkledd, på trekrakker i 7 - syv - timer til vi ble hentet av en lastebil, kjoret sammen og kjørt til Lillehammer fengsel. Hos fangevokteren som tydeligvis var meget “forbrytervennlig” var vi, alle mann på en enmannsselle, til vi næste dag ble det til Grini. Her var vi alle i ½ år.
Min annen arrestasjon fant sted i juli 1943. Min kone hadde sendt et litt kongepropagandabetonet bryllupstelegram som ble oppsnappet av en nasi-kvinne på telegrafen hvor det ble mottatt. Hun meldte forholdet til tyskerne. Som bekjent så mangler tyskerne, ved siden av en rekke andre goe egenskaper, også humoristisk sans. Først ble brudgommen arrestert bryllupsmorgen, noe der selvsagt var meget pinlig og komisk for alle uten brudgommen - og bruden, og selvsagt tyskerne. Dagen etter ble jeg høytidelig hentet av politi i Porsgrunn, jeg var arrestert og skulle til Victoria Terrasse. Politimannen (konstabel Kvisle som var meget grei) fulgte meg til Oslo, jeg ble forhørt av et parr Gestapomenn på terrassen, men de mistet tydligvis interessen for saken etter at jeg skyldt fuldt og helt på min kone (avtale mellom oss på forhånd). Jeg ble forhørt i noen timer, og sluppet fri. Et par dager etter måtte min kone møte opp hos Gestapo i Larvik til forhør. Det hele endte med kr. 1000 - i mulkt, en telegramtakst som heldigvis for min økonomi ikke er alminnelig. Nå ser det imidlertid ut til at jeg skal få glede av de pengene allikevel. Jeg har nemlig fått vite navnet på den nasist-kvinnen som meldte fra. Nå har jeg meldt henne, og har overfor politiet krevd tilbakebetalt de 1000 kroner som jeg har bevilget til den innsamling der for tiden pågår for politiske fanger og deres etterlatte.
Den tredje arrestasjonen, hvis en da kan kalle den arrestasjon idet jeg ble innkaldt til Gestapo i Larvik, hadde en atskillig alvorligere bakgrunn, men den endte like greit som den nylig omtalte.
Ut på høsten 1943 hadde Robert Evensen og jeg en “Nytte- og hyggetur” til Bykleheiene. Nytten besto i at Robert skulle i egenskap av våpensjef i D 17 tilse et våpenlager oppe i Vinje. Lageret besto av våpen som var gjemt undav etter krigehandlingene i den. La meg straks si at vi var imponert over hvor godt disse våpen var passet. Det var chauffør Halvor Tveiten, Edland, som hadde tilsyn med dem. Vi fant våpnene fantastisk godt skjult oppe i en ur langt oppe i fjellet, næsten utilgjengelig. Hvert eneste våpen var ettersett og smurt, og nydelig vedlikeholdt. Dette drev Tveiten og noen karer til på med, for å holde alt klart hvis det skulle brenne løs en dag. Etter at vi var klar tok vi en tur opp på Bykleheia og satte H-712 ved veien. Det var selvsagt ulovlig å kjøre bensinbil da, og vi hadde stasjonert bilen ikke så langt undav det avsperrete område. Vi traff på noen karer oppe i heia, og ble sittende å prate med dem noen hundre meter fra veien. Jeg skulle ha en tur ned i bilen for å hente noe, og var kommet ca. 50 m. nær den da jeg plutselig fikk se en elegant tysk bil komme bortover veien.
Jeg kastet meg ned bak en busk, og her lå jeg mens tyskerne undersøkte bilen og gjorde noen små slag ut av veien for å se etter eiermannen. Heldigvis kom de ikke bort til busken der jeg lå. Bilen var låst, ellers vilde det neppe vært hyggelig senere, idet den inneholdt en del våpen.
Fordi vi hadde vært så heldige å se denne bilen, og derfor kunne regne med å bli stilt til regnskap for turen etterpå, ordnet vi oss med lovlig reisegrunn og papirer fra Hegna på Transportutvalget, han var meget hjelpsomt og greide floken så godt at da jeg ble innkaldt til forhør var alt greit. Den angitte grunn at jeg, i mangel på drosjer, hadde kjørt oppover en pasient som hadde fått sjokk etter bombeangrepet på Herøya ble godtatt. Ialfall hørte jeg aldri mere. Det var bl.a. en tysk general som var i bilen som oppdaget oss.
Min fjerde arrestasjon skjedde 10. november 1944. Som bekjent var jeg da så heldig å få rømme under første forhør, og kom noen uker etter, lykkelig og vel over til England via Sverige.
Alle i Porsgrunn som var med på illegalt arbeid vet hvilken uvurderlig hjelp vi hadde av politiet der. Jeg synes det må være på sin plass at en her spørr spesielt Bjørgvin Hansen, Spirdal og ikke mindst frøken Ingeborg Hegna om å gi sitt bidrag til boken, det vil sikkert være av stor interesse. Kanskje dette allerede er gjort. Jeg kunne f.eks. fortelle om Spirdals utmerkete hjelp da han og jeg sammen var “Ribbentropper” i min leilighet 4 dager etter min siste arrestasjon. At jeg fikk beholde så meget av mine eiendeler står jeg i stor takknemlighetsgjeld til ham for.
Selv om jeg hadde anledning til å følge sabotasjeaksjoner i sin forberedelse og utførelse, var jeg personlig aldri med på noen aktive aksjoner. Her bør en be “Nils” om å uttale seg, videre den utmerkete Porsgrunnssabotør Henriksen (byggmester). Stor nytte vil en sannsynligvis også ha av å interpellere Kjell Staal Eggen, Skien, og ikke mindst Robert.
Hvem kjenner ikke “514” av oss som sto for store deler av det illegale arbeid i Porsgrunn. Jeg er neppe den rette til å skrive 514 “historie”, men regner man med at dette lille centrum for den “lyssky” virksomhet i byen får sitt kapittel i boken.
Klar over betydningen av å samle inn slik materiale i tide, satte Hobbelhagen og jeg oss i spissen for dette arbeid i Telemark. Vi gikk i gang 1943, og brukte forskjellige personer til assistanse. Materialet ble arkivert hos nåværende fylkeskasserer Tidemann Evensen, Gråten. Om det fremdeles er hos ham eller er tatt i bruk etter kapitulasjonen vet jeg ikke. I alle tilfeller må en regne med å ha nytte av det samlete stoff. Hvis det ønskes skal jeg gjerne påta meg å skrive litt mere om denne del av vårt arbeid.
Som nevnt i forordet mener jeg at beretning om enkeltepisoder innen det illegale arbeid vil ha sin store interesse. Hvor en skal begynne, og hva en skal ta med må bli en skjønnssak, jeg nevner derfor opp i fleng etter hvert som de enkelte melder seg i erindringen.
Ikke bare fotgjengere, men kanskje ennå mere vi som var så heldige å ha bil under hele krigen, var klar over betydningen av å ha papirene i orden. På grunn av vårt utmerkete politi og Transportutvalget, var det heldigvis aldri noen vanskelig forbundet med å få disse papirer, idet disse instanser alltid stilltiende gokjente enhver form for papirutstedelse når de bare hadde teften av at det lå noe “illegalt” bak.
Jeg ble ofte, særlig høsten og sommeren 1944, kontrollert i bilen. Det gikk alltid bra. Særlig en gang var jeg gla for at det gikk godt, og om denne gangen vil jeg fortelle.
Som bekjent var jeg læge for "gutta på skauen", og var i den og andre anledninger ofte ute i cellene. En gang, det var vist først i oktober, skulle jeg en tur ut til Rørholt, til det dekningssted vi hadde der, og samtidig til vår lille “konsentrasjonsleir” som lå i nærheten av dette. Denne “konsentrasjonsleiren” er det vist ikke så mange som har hørt om, ialfall var det bare noen ganske få av oss som kjente til den da den var i virksomhet. Den dagen jeg skulle ut til den hadde vi bare to fanger, den ene en tysk desertør som fungerte som instruktør i våpenbruk for guttene, den annen en vidtløftig ung mann som hadde rømt fra en av gutteforlegningene, han viste seg senere å være nasist (jakten med å få tak på ham kunne være verd en meddelelse, jeg var selv med på den, men vil overlate til Nils å gi denne beretning om den ønskes.).
Thorleif Bommen var med på turen utover. (Jeg går ut fra at Bommen er en av de kilder en mest vil gjøre bruk av når det gjelder “gutta på skauen”. Bommen vil sikkert også gi de nødvendige opplysninger om “konsentrasjonsleiren”, sammen med Bakke.)
Da Arne Andresen fikk vite at vi skulle utover til Bamle ba han oss ta med en del matvarer i bilen. Jeg var ikke særlig begeistret for tanken (hva jeg selvsagt ikke vilde vise), idet jeg anså det for ufornuftig i for stor utstrekning å bruke min bil til slike transporter, da det vilde øke risikoen for å bli knepet når jeg i mine ”sykebesøk” ble kontrollert av tyskerne. Bilen ble imidlertid lastet opp, den ble fyldt helt i baksetet og foran dette.
Videre var kufferten bak smekkfull. Av farlig materiell som kunne avsløre oss i tilfelle kontroll var et radioapparat, en sekk full av pakker til guttene (vokterne i konsentrasjonsleiren), bare merket med nummer, samt en bunke rasjoneringskort av de som kort før var stjålet fra en transport til et av rasjoneringskontorene i Porsgrunn, idet “tyveri” som bevirket den meget omtalte nedsettelse av rasjonene over hele landet. Apparatet og sekken lå innerst i kufferten bak, rasjoneringsheftene under gummiteppet foran i bilen under benene til Bommen.
For å unngå Stathellefergen kjørte vi Vold-Herre veien. Alt gikk vel til like før vi kom til Riis-svingen, da dumpet vi på en tyskerpatrulje på 8 mann. Jeg ble kall (antagelig Bommen også), og var klar over at det eneste som nå kunne redde situasjonen var ro og frekkhet. Jeg ble bedt om mine papirer som var i full orden, jeg var læge som skulle i sykebesøk “ til en bonde som bodde i en grend noen kilometer herfra”. Også Bommens papirer var i orden, vi kjente ikke hinannen, han var bare en mann som hadde fått lov å sitte på. Lederen av patruljen skulle akkurat til å vinke oss av, da han kom til å kikke inn i bilen bak, og så alle varene. Han åpnet dørene og spurte hvorfor jeg hadde så meget med når jeg var læge i sykebesøk. Jeg svarte at jeg, på grunn av vanskeligheten med transport, var bedt om å ta med varer ut til de bønder som hørte til i den grenda der den syke bodde. Det ble øyensynlig gotatt. Han skulle igjen til å la oss kjøre, da en av de andre soldatene gjorde oppmerksom på kufferten bak. Jeg tenkte på de nummererte pakker til guttene og på radioen, og ble kall men sansynligvis ikke blek, da tyskerne ikke så ut til å merke noe mistenkelig ved meg. Jeg låste opp kufferten, og pakket ut noen pakker som inneholdt smør, etc. Så åpnet jeg en papirsekk, og de øyeblikk jeg åpnet den glemmer jeg ikke så lett, da jeg var klar over at den ene av de to papirsekkene vi hadde inneholdt brød, den andre pakkene, uten at jeg viste ved å se utenpå hvilken var hvilken. Heldigvis åpnet jeg brødsekken. Så var det nærmeste kolli, det var en pappkartong med 6 saftflasker - “Sommerdrikk”. Det er merkelig som flasker er i stann til å utløse smil og forsøk på humoristiske bemerkninger, heldigvis også tyskere. Så var nemlig tilfelle her, da de så flaskene begynte den ene etter den andre å gjøre forsøk på å si vitser, og jeg diltet med så godt jeg kunne, selv om vitser var det jeg aller mindst var opptatt av i den stund. Jeg tok omhyggelig ut hver enkelt flaske og viste meget nøye etikettene med “Sommedrikk”. Jeg spurte til og med om ikke tyskerne vilde ha en, bare for å få tiden til å gå, vel klar over at de eneste ikke-undesøkte kolli som nå var igjen var pakkesekken og radioen som der heldigvis var slått et stykke grått papir om.
Da flaskene var gjennomgått en for en, reiste jeg meg og spurte føreren om det nå var all right. Han var kommet i godt humør, på grunn av vår tillitvekkende opptreden sannsynligvis, og sa ja. Så sier en av de andre at der er mere i kufferten. Jeg overhørte bemerkningen, smeldte kuffertlokket igjen og låste, hvorpå Bommen og jeg satte oss inn i bilen som heldigvis startet med en gang. Da vi hadde kjørt noen meter så vi langt på hinannen med megetsigende blikk uten et eneste ord. At jeg var gjennomvåt av svette i løpet av få sekunder vet jeg, og jeg går ut fra at noe liknende var tilfelle med “passasjeren”.
Abel "kom i heisen" i februar 1944, og stakk kort etter til Sverige. Før han dro i dekning i nærheten av Skien noen dager, og jeg besøkte ham på dekningsstedet for å få rede på om den del papirer som jeg hadde levert ham dagen før var vel undav eller fremdeles lå i leiligheten. Jeg ble enig med ham om å gjøre et forsøk på å komme opp i hans leilighet for å hente forskjellige ting han gjerne vilde ha ut. Da jeg kom til byen konfererte jeg med stedfortredende luftvernleder ved Hydro, Gellein, som var tidligere politimann og godt kjent med politiforholdene i Skien. Det viste seg nemlig at Abels leilighet var overtatt av politiet som hadde vakt der hele døgnet. Vi vilde allikevel undersøke mulighetene for å komme inn. Etter at Gellein hadde orientert seg hos politiet i Skien, var situasjonen den at leiligheten var bevoktet hele døgnet. Vi ble klar over at vår eneste mulighet var om vi kunne komme om natten mellom kl. 1. - 3, idet vakthavende politimester da nylig vilde være kommet hjem fra en lengre biltur med politimesteren, og sannsynligvis vilde være så trett at han om han la seg til å sove vilde sove meget tungt. Vi bestemte oss til å prøve denne sjangsen, etter at politiets vaktsjef hadde sagt oss at han skulle sørge for at alle patruljerende konstabler skulde være innkaldt til konferanse på politistasjonen fra kl. 1. - 3.
Jeg kjøret med bilen opp til Gelleins leilighet ved ½ 12 tiden om aftenen, og oppholdt meg der til vi dro ut vel kl. 1. I mellomtiden sto Gellein i regelmessig telefonforbindelse med vaktsjefen. Like etter at jeg var kommet opp meldte vaktsjefen at det var kommet melding fra en av konstablene til stasjonen om at min bil var sett passere Cowards hjørne, han hadde mistanke om at jeg skulle kjøre et bestemt sted og vilde ha politibilen for å kjøre etter meg. Vaktsjefen fikk imidlertid snakket ham fra det med den begrunnelse at han sikkert ikke vilde nå meg igjen. For å avlede mistanke sa han at han skulle be patruljerende konstabel om heller å passe meg opp på tilbaketur, vel vitende at alle konstablene da vilde være inne.
Konstabelen som hadde iakttatt meg var nasist, jeg har senere hørt at han skulle være farlig angiver. Det viste seg å være samme mann som skulle være vakt i Abels leilighet om natten, han var kommet tilbake fra sin tur med politimesteren like før han så bilen min og meldte fra.
Vel kl. 1. dro vi nedover. Jeg lot bilen min gli uten lys og uten motorer nedover mot Abels leilighet i Henrik Ibsens gate, og parkerte utenfor. Vi listet oss så opp, Gellein hadde fått nøklene på forhånd. Heldigvis fant vi det vi søkte på Abels kontor som lå i etasjen under det rum der vakten satt. Vi var inne sannsynligvis i ca. ¾ time før vi fant det vi søkte etter, en stor kasse som vi bar ned i bilen. Jeg startet bilen og kjørte uten lys oppover torvet, idet det på grunn av tyskernes sperringer ikke var mulig å kjøre ut av Henrik Ibsens gate og utover østre brygger. Jeg satt hele tiden og så i sladrespeilet opp mot Abels vinduer, og da vi svingte rundt ved bokhandler Krohgs hjørne, så jeg lyset bli slått på, og vakten ta gardinet til side for å se ut. Vi var altså iakttatt, men vi regnet med at vakta ikke kunne kjenne bilen. Gellein ble satt av på Cowards hjørne, og jeg dro til Porsgrunn med kassen, bragte den straks i sikkerhet et sted hvor jeg visste den ikke vilde bli funnet om huset mitt uheldigvis skulle bli undersøkt samme natt.
Det var en fredag aften dette hendte, dagen etter dro jeg til Tønsberg på et møte. Da jeg kom hjem derfra søndag ettermiddag ble jeg møtt på Eidanger stasjon av min kone og Robert Evensen som fortalte at det var litt uro om mitt besøk hos Abel. Min kone visste nemlig om turen, idet det av forskjellige grunner var nødvendig. Denne gang, som så ofte ellers, hadde jeg nytte av at min kone var informert i meget av mitt illegale arbeid. Hun fortalte at hun lørdag var blitt ringt opp av en mann som sa han var en venn av Hassa, at han viste jeg hadde hentet noen saker i dennes leilighet, og at jeg burde ta en tur til da det var nødvendig og hastet med å få dette bort. Min kone sa hun forsto absolutt ikke hva han mente, at jeg var bortreist og ikke kom hjem før dagen etter. Han sa det var for sent å hente sakene, og spurte om min kone ikke kunne få en av mine venner til å komme opp. Hun var da på nippet til å si hun skulle ordne dette, men instinktivt tenkte hun på at her var det noe galt, og fortsatte med å si at hun ikke forsto hva han mente. Hun spurte igjen hvem hun snakket med, og nå gjorde mannen sin store dumhet, idet han sa forbokstavene på navnet sitt, selvfølgelig fordi han ikke tenkte seg muligheten av at det betydde noe. Samtalen var så slutt, og min kone satte seg straks i forbindelse med Robert.
Nå viste det seg at politikonstabelen da han så bilen min ved Kroghs hjørne om aftenen brukte sitt hode, han la to og to sammen, og tenkte at det var samme bil som han hadde sett tidligere på natten. Han bestemte seg for å ta sjangsen på å få vite om hans teori var riktig ved å ringe opp til meg å si det som jeg tidligere har referert. På grunn av min kones fornuftige opptreden ble han rimelig desorientert, og handlet for sent etterpå. Da jeg av min kone fikk høre forbokstavene på hans navn kunne jeg, fordi jeg visste hvem som hadde vakt i leiligheten om natten, straks slutte meg til hvem der hadde ringt opp. Gellein sørget senere for at den rapport som ble inngitt til Barman Jensen ble holdt tilbake og sabottert før det kom så langt at saken ble videre behandlet. Og politikonstabelen gjorde en stor dumhet, han pusjet ikke saken og unndro seg sjangsen til en kup.
Denne beretning gir jeg for å vise et eksempel på alt det arbeid og de ubehageligheter en kunne få ved å hjelpe ukjente personer som en på grunn av situasjonen var nødt til å ta seg av. Meddelelsen er også et eksempel på hvor farlig det kunne være å gi seg i kast med personer som var ukjent for en, og hvor nødvendig det var å være forsiktig med å vise den for stor tillit.
Jeg ble en formiddag i september 1944 oppsøkt på kontoret en eldre Hydroarbeider, Thorstein (?) Henriksen, som kom for å be om assistanse i en virkelig vanskelig situasjon. Han fortalte at han for et parr dager siden, da han spaserte hjemover, var blitt tiltalt i nærheten av sitt hjem på Borgestad av en gebrokkent talende mann som utga seg for å være hollender. Denne hadde angivelig kommet som blinnpassasjer i kullboksen på et skib fra Bergen, og hadde sneget seg i land i Porsgrunn uten å vite hvor han var. Han hadde ravet som en full mann da han møtte ham, hadde kastet opp og virket som han var syk. I den anledning var det blitt ringt til meg samme ettermiddag, men jeg var ikke hjemme. Jeg går etter beskrivelsen ut fra at det var hungerbrekkninger mannen hadde, idet han ikke hadde spist under hele den 5 døgn lange tur fra Bergen. Henriksen hadde så latt karen ta det med ro hjemme hos seg hvor han hadde oppholdt seg i 3 døgn den dagen jeg ble anmodet om hjelp. Begrunnelsen for at Henriksen ikke turde ha ham hos seg lenger var at hans kone var begynt å bli nervøs ved tanken på å skulle huse mannen på ubestemt tid. Jeg ordnet det da sån at det ble skaffet et nytt dekningssted (hos Marie Gundersen, Lahelle, Tolnes), og hollenderen ble hentet dit av Robert Evensen i hans lastebil. Jeg gikk så om ettermiddagen i "sykebesøk" til Marie Gundersen, for å konferere med mannen. Det var en kar på 25 år, en meget pen, velproposjonert mann med et tiltalende vesen. Han fortalte meg at han hadde måttet stikke av fra Vestlandet hvor han hadde drevet sabotasje i lengre tid sammen med en del kommunister i Bergen. Han var ikke tilknyttet noen spesiell organisasjon. Han fortalte at han hadde vært med på å sprenge den ammunisjonsbåt som var skyld i Bergenskatastrofen for noen tid siden. Som bevis hadde han med seg en rekke fotografier av Bergen og deler av den før og etter eksplosjonsulykken. På grunn av at han var så fort til å snakke og åpnet seg så fullstendig for meg etter bare noen minutters bekjentskap, reagerte jeg litt på ham, og var i tvil enten han var fantast og lystløgner eller virkelig storsabotør. Han ytret et meget innstendig ønske om å bli med i en organisasjon som sabotør o.l. Jeg sa imidlertid til at han straks måtte være klar over at vi ikke på noen måtte kunne gjøre ham, at det eneste befatning vi kunne ha med ham var å holde ham i sikkerhet for tyskerne. Det var meg om å gjøre straks å poengtere dette, så mannen ikke et øyeblikk skulle bli tvil om disse forhold. Jeg sa at han vilde bli transportert over til Sverige, men at han måtte holdes i dekning til det var i orden med transporten. Jeg ventet da på en danskeskjøyte som skulle komme til Porsgrunn om to ukers tid. Da det ikke ble ansett for heldig å ha ham på Lahelle hele denne tiden, ble det ordnet sån at han skulle få plass på en gård hos en av våre folk i Vinje, idet min bror og ingeniør P.F. Dahll akkurat skulle reise oppover dit og vilde ta ham med. Jeg kjørte ham om morgenen til Skien hvor min bror overtok ham ved "Kanalen". De reiste da sammen oppover med Telemarksbåten, hollenderen som stum, idet han utenom hollandsk ikke kunde andre sprog enn tysk og russisk. Han oppførte seg meget all right, og ble plassert på Bøgrend i Vinje hos Sveinung Bø. Da det var gått noen dager fikk jeg plutselig besøk av Marie Gundersen som fortalte at hollenderen var kommet igjen, hvorfor jeg på nytt måtte i “sykebesøk” til henne. Hollenderen fortalte da at det var en tyskerleir like i nærheten av det stedet han var, så han turde ikke være der lenger. Dette viste seg senere å være noe tøys, idet grunnen til tilbakekomsten vil framgå av den videre beretning. Jeg ble meget ergelig på mannen, og ga ham en omgang kjeft. Få dager etter var det i orden med transporten, hvilket han fikk beskjed om. Men plutselig, aftenen før han skulle reise, kom Marie Gundersen igjen og meddelte at nå var “Alf” (hans dekknavn) rømt. Og ikke nok med det, det viste seg at samtidig var naboens unge hustru, en ganske pen ung kvinne på ca. 24 år, relativt nygift med et 1-årgammelt barn, reist til sin mor i Oslo. Det var imidlertid all grunn til å tro at reisens mål ikke var Oslo, men sikkert det samme som "Alf" hadde. Der hadde nemlig mens han var i dekning, utviklet seg et ganske intimt bekjentskap mellom disse to. "Alf" hadde vist helt "bergtatt" henne, med sit flotte ytre og en meget go sangstemme som han benyttet til de mest sentimentale elskovssanger som hver aften ble sunget for åpent vindu. Så endte det simpelthen med at de rømte, han fra hele Sverige-reisen og hun fra mann og barn. Situasjonen var meget lite hyggelig, ikke mindst fordi naboene ellers hadde fått kjenskap til rømningen, de var begynt å dra sine slutninger mht til denne “venn av Marie Gundersen’ mann”, og hadde trukket en viss forbindelse mellom ham og mine “sykebesøk” i huset. Og den rømte kvinnes mann var som rimelig er blitt noe oppbragt, han virket nærmest hysterisk, og kom til meg på kontoret idet han hadde fått teften av at jeg hadde noe med denne mann å gjøre. Han truet med å skyte Marie Gundersen, og antydet forsiktig at han nok kunne bringe meg også i ubehageligheter, hva han selvsagt ikke vilde da han jo ikke var angiver etc. etc. Det var ialfall klart at situasjonen måtte reddes, ingen kunne regne med at en mann i denne situasjon vilde opptre slik at det ikke ble leven. Jeg måtte derfor i sving for å finne det rømte parr. Vi kom så langt at vi bragte på det rene at de første natt hadde overnattet på et lite hotell i Hjellen, Skien, og der hadde de brukt kvinnens pikenavn som familienavn, de var selvsagt mann og kone, hva jo alle er i slike situasjoner. Deretter var de dradd til Vinje hvor de ble avvist av Bø, så var de dradd sydover igjen, og etter noen dagers intens "Scherlock"- virksomhet ble begge funnet i ruffen på en liten slepebåt i Skiens havn. Dette var ved 2-tiden om natten. Jeg fant det psykologisk mest riktig å la dem bli der om natten, og tok løfte av hollenderen om at jeg skulle hente ham hos Marie Gundersen næste dag. Næste dag dro jeg opp til overlæge Lüdemann på Faret sykehus, og sa at nå måtte han ta imot en mann som skulle være sinnsyk, en sjømann, at han måtte plasseres på enselle i tvangstrøye. I mellomtiden skaffet vi oss en innleggelsesseddel fra politimesteren i Skien, undertegnet av Barman Jensen som sikkert vilde trodd at det var hans egen underskrift om han hadde sett den. En må nemlig i slike tilfelle ha politiets anmodning om asylinnleggelse, og Lüdemann måtte jo ha papirene i orden. Jeg fikk så med meg to sivile politimenn, Jakobsen i Luftvernet, og Lassen, hvoretter vi hentet ham og satte ham inn i asylet. Der oppe hente det pussige mellomspill at Lassen ble tatt for den sinnsyke, og puttet i sellen (historien er så fornøyelig at det et spørsmål om den ikke var verd å ta med, be Lassen skrive om den).
Vi kunne selvsagt tidligere fått den brysomme hollender avsted til Sverige, men vilde ikke “misbruke” hvilken som helst rute på ham, derfor foretrakk vi å vente på dansken.
Etter 2 dager ringte Lüdemann og sa at nå var der meldt besøk av asylkontrollen som besto av flere nasister, så vi måtte se å få mannen ut. Næste morgen kl. 6 dro vi avsted, Nils O. Nilsen, Robert Evensen, Kjell Staal Eggen og jeg for å hente mannen. Alle var bevepnet med pistoler hvorav en “lydløs”, samt håndjern. Vi tok mannen med oss opp i Bjørntvedtskogen ved sandtakene for å gi ham en ordentlig skrekk i livet, stilte ham opp og sa at nå skulle han skytes, og smeldte av et skudd med den lydløse for at han skulle få se at han kunne avlives uten at smell skulle vekke oppsikt. Vi sa at nå hadde han laget så meget vanskeligheter for oss at hele vårt apparat sto i fare for å bli avslørt, så nå skulle han likvideres. Han spilte opp av redsel, og da var tiden inne for oss til å si at vi skulle gi ham enda en sjangse, og spare ham. Vi mente nå at han skulle være blitt så pass skremt at vi ikke skulle risikere mere trouble med ham. Vi tok ham deretter med til byen, og satte ham inn i en selle i Porsgrunn fengsel, en selle som var beregnet til “våre fanger”, og disponertes av "Bølla". (En bør absolutt be Bølla om å fortelle litt om denne sellen, idet det jo ikke er verst å ha sitt lille private fengsel inne i Porsgrunns offentlige sådanne, ved siden av tyskere, nasister etc.) I dette fengselet satt han 8 dager før danskekutteren kom. I mellomtiden var jeg nede en gang og snakket med ham, idet ble jeg tilkaldt for å refse ham, da han hadde innledet en for påtagelig flirt med en vistnok venerisk tyskertøs som satt i fengselet og ble brukt til å vaske i sellene. Jeg ga ham en omgang, fuldt klar over at denne mann var håpløs, selv skremmesenen i skogen hadde ikke gjort ham det forståelig at det var alvor. Etter 8 dagers opphold var det forskjellige forhold som gjorde at mannen måtte tas ut av fengselet, idet "gamle Melby" hadde fått snusen i at det var en fange som han ikke hadde tilstrekkelig orientering om. Vi tok ham derfor ut, og sendte ham til Rørholt i Bamle til vårt dekningssted hvor to karer skulle passe ham. Han så imidlertid sitt snitt til å rømme samme dag. Heldigvis fikk vi fatt i ham, og jeg måtte personlig ta ham med hjem (jeg bodde alene i huset), og ha ham der om natten. Næste morgen fikk vi ham så avsted, og han kom vel over til Sverige.
Nå regnet vi selvfølgelig å være klar ham. Men det var ikke så bra. Noen dager etter avreisen ble jeg ringt opp av Bølla som fortalte følgende. Da omtalte tyskertøs skulle reise til Oslo i Svartemaja hadde hun fått med et brev fra hollenderen, det var til hans elskede frue på Lahelle, og skulle postes i Oslo. Ved ransakning i Oslo var brevet funnet, og det ble overlatt politiet der. Politimesteren i Oslo mente at denne sak sorterte under politimesteren i Skien, og sendte den til ham. Ved et tilfelle fikk Bølla se brevet, og underslo hele saken før den kom så langt til som Barman Jensen. Hva følgene kunne blitt om den var kommet så langt er neppe nødvendig å komme inn på. Vi hadde hatt hell med oss.
Nå måtte vi da være ferdig med denne fordømte hollender. Men nei, takk. I november 1944, mens jeg var i dekning etter min rømning, fikk jeg besøk av “Nils” som sa det var kommet en forespørsel fra Sverige om hollenderen. Han var tatt på svenskegrensen av svensk grensepoliti under fluktforsøk til Norge. Han hadde så bl.a. fortalt om sitt opphold på våre kanter, om “doktoren” (navn visste han ikke), Nils etc. Nå vilde svenskene ha beskjed om hva slags kar det var, og hva han mente det burde gjøres med ham. Vi sendte prompte beskjed tilbake at han måtte inteneres til krigens slutt, at han var en farlig mann for oss her borte. Han hadde altså vært ute igjen, denne håpløse. Hvilket held det var at han ble tatt av svensk grensepoliti og ikke norsk, det er ikke til å tenke på. Igjen hadde vi vært heldige, tanken på at han skulle blitt tatt av nasister var ikke bra. Da hadde vi nok fått se vår venn igjen i Porsgrunn, ruslende med politiet og fortelle hvor han hadde bodd osv.
I forbindelse med denne historie hadde Kjell Staal Eggen en ganske fantastisk opplevelse da han reiste med bussen fra Porsgrunn til Skien etter vårt “revolverbesøk” i Bjørntvedtskogen, idet han med tre pistoler på seg kom bort i tysk bussekontroll og slapp fra det uten at en gang en revolver ble funnet. Be ham fortelle denne historie, den er vel verd å ta med.
Som våpensjef i D 17 hadde Robert Evensen lagt et av Milorgs våpendepoer i et spesielbygd rum i et uthus til hans fars eiendom på Gråtenmoen. En dag kjørte vi sammen oppover til Skien, da pekte Robert ganske rolig bort mot depoet og sa: “Se der”. Vi så da fuldt av tyskerne på jordene omkring, og en del av dem hadde tatt stilling ved huset som depoet lå i, med oppstilte mitraljøser, antiluftskyts etc. Det eneste som skilte depoet fra dem var veggen som de hadde satt en stilling oppetter. Tyskerne drev meget øvelser på Gråten i den tiden, så av den grunn rørte en ikke depoet i de dagene. Men at de skulle komme til å bruke selve depoet som “blokkhus”, det hadde vi ikke tenkt oss.
Jeg kan ikke selv referere denne hendelse nøyaktig da jeg ikke selv var med på den, men vil anmode om at en ber Robert Evensen gi en beste kilde.
Det var i jakttiden høsten 1944. Barman Jensen var sammen med 3 andre nasister på jakt i skogene ved Nisterud, og kom på en eller annen måte bort i en av 1704’ celler der oppe. Guttene ble oppmerksom på dem, tok to til fange, mens de to andre kom undav. Da disse to var kommet undav fant guttene det hensiktsløst å holde på fangene sine, hvorav B.J. var den ene.
De tok høytidelig løfte av dem om å si noe om det de hadde sett, idet de minnet dem på hvordan det var gått med lensmann Horgen som hadde angitt gutter i en liknende situasjon. Trusselen virket, ingen av de 4 røpet noe, men cellene måtte flyttes. Det ble senere fortalt fra politihold i Skien av Barman Jensen var meget opptatt av å studere de siste russebilder fra Skien, han prøvde å få dem hos fotograf Nyblin.
Det vilde faldt naturligere å kommet med denne beretningen etter “Hollenderen”, men jeg kom på historien akkurat nå.
Den viser hvor forsiktig en må være med ukjente folk, spesielt når den person som skal hjelpes, som her, har tyskerblod i årene.
Den tidligere omtalte Marie Gundersen, en gammel pasient som jeg ikke hadde kjenskap til på en annen måte, kom til meg en aften og spurte om jeg kunne hjelpe henne i en vrien situasjon. Hun hadde nettop fått hjem sin nevø, en 18 år gammel gutt hvis far var en tysker, en som hadde “reket omkring” etter forrige verdenskrig. Gutten var fremdeles tysk statsborger, men hadde alltid vært i Norge, og følte seg helt som norsk. Han var nå rømt fra en tysk båt, etter nylig å være kommet fra tysk fangenskap i 10 måneder. Hvis han ble tatt, vilde selvsagt følgende for ham bli meget alvorlige. Jeg var klar over at dette var en “drittsak”, men måtte selvsagt hjelpe ham. Han fikk dekknavn og pass, og ble satt i dekning hos gårdbruker Aksel Kjelusen, Tolnes. (samme sted hvor jeg selv var senere, og et ypperlig dekningssted hos utmerkete mennesker som kunde kunsten å holde kjeft.) Han var der en ukes tid, men så begynte han å bli vidtløftig, han tok seg turer nedover og traff “jenta”, og meget talte for at han ikke kunne tie stille. Det var derfor om å gjøre å få ham vekk. Tiedemann Evensen som hadde anvist dekningsstedet og som i stor utstrekning sørget for provianteringer til våre dekningsfolk, fikk skaffet et annet sted. I mellomtiden fikk jeg, helt på ordinær vis ved hjelp av myndighetene, skaffet ham hyre på en båt som skulde til Sverige, hvor det var stiltiende overenskomst at han skulle rømme. “Eksporten” av ham ble ordnet på denne måten, fordi en ikke hadde lyst til å benytte andre ruter i dette tilfelle. Han fikk hyren, og reiste. Et parr dager etter fikk vi som hadde hatt med ham å gjøre, beskjed om å gå i dekning. Fyren hadde nemlig, da båten var i Halden, like godt gått i land der, og var begynt å spasere landeveien til Sverige. Selvfølgelig ble han tatt, og satt inn. Nå ble en kurer sendt avsted til Halden for å undersøke, og han fikk beskjed om at fyren foreløbig satt i fengselet der borte, men at han virket svært lite “tett”, og at vi måtte være meget forsiktige. Vi var jo temmelig ergelige ved tanken på at vi kanskje flere mann måtte stikke av på grunn av en sån filleavfære, og levde “halvdekning” en tid.
Vi fikk så beskjed om at han var satt inn på Bredtvedt. Heldigvis fikk vi her goe forbinnelser inn og ut, og kunne stadig holdes underrettet om hva karen sa i sine forhør. Vi levde “på kanten” en stund, men alt gikk bra.
Historien er for så vidt ubetydelig, men jeg meddeler den fordi vi lærte av den at aldri mere skulle vi ha å gjøre med folk som hadde tysk blod i seg, om det var aldri så uttynnet.
Det var forbinnelsen med Marie Gundersen i denne sak som gjorde at vi senere benyttet hennes hjem som dekningssted for hollenderen.
Denne beretning tar jeg med (den hendte forresten lille-julaften) for å vise et av de mange eksempler på hvor villig alle mennesker var til å hjelpe i okkupasjonstiden, en erfaring som sikkert de aller fleste har gjort. Men samtidig tar jeg den med for å vise nasisters innstilling i saker selv der som denne ikke hadde noe politi tilsnitt.
Lillejulaften 1943 om ettermiddagen ved 17. tiden fikk jeg rikstelefon fra Staværn, fra ingeniør Færden som var der borte for å prøve å besøke sin sønn som var blandt de 400 studenter som satt der etter studenteraksjonen. Det så ut som om studentene skulle bli frigitt til jul, men det ble ikke noe av, og beskjeden om det ga tyskerne ikke før lille-julaften. Færden fortalte at det var besluttet blandt innbyggere i Staværn med lensmannen i spissen, at der skulle lages julefest for studentene. Men de måtte ha servise, kopper, skåler og asjetter til 400 personer. Og dette var det meningen Færden vilde ha meg til å skaffe. Det så jo litt vrient ut så sent, men etter å ha tenkt over saken noen minutter, kom en til at selvsagt måtte saken ordnes. Jeg ringte da først til frøken Wright ved Porselesfabrikken, som heldigvis arbeidet overtid den dagen, og spurte om det var mulig å skaffe serviset. Hun sa det var meget vanskelig, men da hun hørte formålet sa hun at naturligvis skulle det gå i orden. For ordens skyld måtte jeg ringe til Direktøren (nasisten Keim) som var meget kort, og sa - etter at jeg hadde nevnt formålet - at det måtte rekvisisjon fra offentlig myndighet til. “Det har jeg allerede”, sa jeg, idet jeg regnet med at lensmannen vilde gi meg denne så snart jeg kom bort med sakene. Så ringte jeg til formann Christen Andesen ved porselensfabrikken, og jeg hadde næsten ikke fått snakket ut før han sa: “Ja, naturligvis”, tok med seg en del andre karer, og gikk i gang med å finne fram porselenet. Deretter ringte jeg til min medarbeider ved Lægekontoret, den alltid beredvillige Tekster som kom opp til meg straks etter. Klokken 10 var porselenet ferdig, vi tok så bilen min og dro ned til fabrikken hvor vi lastet inn.
Så kjørte vi avsted idet vi håpet på at der ikke vilde bli tysk kontroll på veien, da vi ikke hadde ordnet med kjøretillatelse. Kommet frem til Stavern fikk vi “rekvisisjonen” av lensmann Gusland der, og dro hjem etter å ha losset vår dyre last.
Noen uker etter fikk jeg nærmest et sjokk, idet der kom regning fra Porselensfabrikken, undertegnet av direktøren selv, på kr. 56,81 for “utleie av porselen til studentene i Staværn”. Jeg ringte til ham, idet jeg gikk ut fra at det var en spøk, men nei. Regningen måtte betales. Han benyttet anledningen til å gi meg en omgang fordi jeg hadde holdt ham for narr ved å ta porselenet ut før jeg hadde rekvisisjon på det. Jeg tenkte at denne regningen måtte da publiseres til flest mulig, for å stille direktørens handlemåte i det rette lys. Derfor gikk jeg rundt med den og fikk kr. 0,50 pr. person, med bidragsyters navn på en liste. Blandt giverne var 3 av direksjonsmedlemmene i fabrikken. Det kunne vært fristende, for å få med flest mulig, å ha tatt inn 10 øre pr. mann, men det vilde blitt litt for meget bryderi. Da “innsamlingen” var over, ble pengene sendt til direktøren, bilagt med noen ord om alle de som så gjerne vilde være med å yte penger til det smukke formål. Jeg måtte motstå fristelsen å sende listen med navnene med, da det kunne blitt en for fristende “borgervaktsliste”, eller kanskje gisselliste for nasistene. (Skrivet som beløpet var bilagt med har jeg kopi av, hvis en skulle ønske det.)
Det kunne være så meget å berette, men jeg rekker ikke mere. Jeg har fått frist med innleveringen til 15. august, men reiser bort for noen uker imorgen. Skulle det være opplysninger e.a. jeg kan stå til disposisjon med, er jeg når som helst villig til det.
| Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek |