Intervju med Johan Reim

Porsgrunn. 26/7 1985

NAVN: Johan Reim
ALDER VED KRIGENS BEGYNNELSE: 24 år
KOM MED I MOTSTANDSBEVEGELSEN FØRSTE GANG: januar 1945
POSISJON INNEN MOTSTANDSBEVEGELSEN: leder for B. org. på Porsgrunn Mek. Verksted.
DEKKNAVN: ingen

Porsgrunn Mek. Verksted var et personlig firma, eid og ledet av min far og med meg selv som hans nestkommanderende. Ved siden av verkstedsbygninger på land hadde vi også en tørrdokk. Det var skipsbygging og reparasjoner av skip som var vår hovedbeskjeftigelse. Fra 1937 bygget vi for øvrig bare skip til vårt eget rederi.

J. B.: "Hvordan ble aktivitetene ved PMW berørt da krigen brøt ut?"

Vi sjøsatte skroget av en nybygging til eget rederi, en 2400 tonner, i 1940. Når det gjaldt videre utrustning av denne båten, brukte vi hele resten av krigen, ca. 5 år, på dette. Vanlig byggetid for en slik 2400 tonner var ca. 2 år. Vi gjorde med andre ord så godt vi kunne for å trenere og forsinke arbeidet på verkstedet.

Ved siden av arbeidet med vår egen nybygging beordret Admiral Norwegen oss til å bygge en torpedotransportbåt og en 2000 tonn tankbåt som ble levert. Denne tankbåten var for øvrig noe av den merkeligste farkost som ble levert fra vårt verksted og kan umulig ha fått gjort spesielt nytte for seg. I tillegg utførte vi også noen reparasjoner av skip.

I 1944 syntes imidlertid de tyske myndighetene at arbeidet gikk for sent hos oss og innsatte en tysk direktør, Vick, over min far. Ansettelsen av Vick hadde imidlertid den nesten motsatte virkning av det tyskerne ønsket å oppnå. Vicks eneste kvalifikasjoner som skipsingeniør var nemlig at han hadde vært ombord i en del båter. Han var tidligere los på Hamburg havn, men skipskonstruksjon ante han over hodet ingen ting om. Fra nå av skulle alt hva vi foretok oss godkjennes av ham, og han sa ja, til absolutt alt hva vi foreslo. Dermed kunne jo alle feilkonstruksjoner, forsinkelser osv. henvises til ham, og dette gjorde det selvsagt enda lettere å drive stille sabotasje.

Tyskerne interesserte seg for øvrig merkelig mye for vårt verksted. Vi hadde ialt 150 ansatte og var altså er forholdsvis lite skipsbyggeri, men tyskerne sendte i løpet av høsten 1944 50 - 60 soldater til å holde vakt. Fra nå av patruljerte tyske vakter døgnet rundt både på kaia og i gaten utenfor verkstedsområdet. Selv bodde jeg i et hus inne på selve området og måtte ha passérseddel for å slippe inn og ut. Som vaktstue brukte de verkstedets spisebrakke.

J. B.: "Når ble B. org organisert på PMW?"

Omkring nyttår 1945 fikk jeg direkte henvendelse fra Hallvard Løken om å ta ut egene folk til B. org. I alt dreide dette seg om 12 - 14 mann.

Vi hadde noen møter hvor Løken orienterte og underviste oss, men utover dette var det ingen særlig aktivitet. Vi hadde noen sprengningsøvelser i teori, men ikke i praksis.

For øvrig var jeg også luftvernsjef for det sivile luftvernet på verkstedet og hadde derigjennom drevet en god del med førstehjelps- og brannslukninsøvelser.

J. B.: "Den kommunistiske motstandsgruppa i Porsgrunn stod bak en sabotasjeaksjon på verkstedet i 1945."

Sabotasjeaksjonen var rettet mot omformeren til dokken. Dokken ble drevet med likestrøm og denne omformeren omformet fra vekselstrøm til likestrøm. Etter aksjonen var dokken ute av drift en tid, men skadene var ikke særlig store og forholdsvis enkle å reparere. Det var først og fremst det elektriske som ble ødelagt. Skadene på de mekaniske delene var små. For øvrig visste jeg ikke hvem som stod bak aksjonen og hadde heller ikke fått beskjed på forhånd om at den ville finne sted.

J. B.: "I april 1945 ble PMW angrepet av allierte fly."

Angrepet fant sted 11. april og ble gjennomført av 45 Mosquitofly med raketter og brannbomber. Det var en aksjon rettet mot selve verkstedet. Resultatet var at 5 skip pluss dokken ble senket. Ingen sivile ble drept, men tyskerne hadde flere sårede og visstnok også noen drepte. Tyskerne var i det hele svært hemmelighetsfulle med sine tap. Skadene i de tilgrensende områdene til verkstedet var små når man tenker på angrepets omfang; 4 - 5 hus brant opp. I tillegg var det flere branner inne på verkstedsområdet, bl.a. brant uthuset mitt opp.

Dette var etter arbeidstid, ved 17-tiden, vi fikk øye på den store svermen av fly som kom innover området i lav høyde med nordøstlig kurs. Været var fint, og flyene kunne i tillegg føle seg helt trygge da det ikke fantes luftvernskyts i Porsgrunnsområdet. Selv stod jeg sammen med vaktsjef Thommesen og så flyene som stadig kom nærmere. Vi lurte begge på hvor de hadde tenkt seg hen; skulle de til Oslo? Nei, der dreide de mer vestover. Var det Herøya som skulle angripes for annen gang? Plutselig skjønte vi at det er oss de skal ta. Vi løp begge for å finne dekning. Selv fikk jeg kastet meg ned i en grøft. Flyene strøk nå like over hustakene og tømte det de hadde av skyts mot verkstedet. Det dreide seg om raketter, 15 cm. uten sprengladning, men med en voldsom gjennomslagskraft. Disse boret hull i skipssidene rett under vannlinjen, og skipene sank "rolig og pent" ett for ett. I tillegg skjøt de små brannbomber over området som antente en rekke branner. Det hele stod ikke på lenger enn ett minutt, angrepet var meget konsentrert og målrettet. Da det hele var over, var det bare to skip som fløt - den før omtalte nybyggingen samt en tysk forpostbåt, Helgoland, som vi hadde til reparasjon. Denne båten hadde for øvrig luftvernskyts ombord som skjøt mot de allierte flyene. Visstnok ble et fly truffet og så hardt skadet at det måtte nødlande utenfor Kragerø under tilbaketuren.

Etter dette var verkstedet helt ute av drift fram til frigjøringen. De tyske soldatene forble for øvrig på verkstedet og fortsatte sitt vakthold. Det eneste vi nå kunne gjøre var å rydde opp. Vi visste jo at freden var nær forestående og undret oss nok flere ganger over hva hensikten med dette flyangrepet kunne være.

J. B.: "Hvordan forløp frigjøringsdagen 8. mai seg?"

7. mai hørte jeg i radioen om fredsslutningen i Europa. Samtidig forsvant de tyske vaktene på kaia og i gaten utenfor verkstedet.

8. mai var vi så nede på kaia for å se hvor "våre" tyskere holdt til, og ganske riktig satt de pent og rolig med sine våpen i spisebrakka vår.

Jeg satte to mann til å gå vakt på området. Disse var utstyrt med hjelmer og armbind, og en av dem hadde en Colt-pistol. Den andre bar hylsteret slik at det så ut som om begge var bevæpnet. Milorg hadde bare denne ene Colten å avse til vaktholdet av verkstedet med 60 bevæpnede tyske soldater. Det var godt det ikke kom til noen slags konfrontasjon mellom oss og tyskerne.