Intervju med Ragnar Lassen

Porsgrunn 30/9 -83

NAVN: Ragnar Lassen
ALDER VED KRIGENS BEGYNNE: 22 år
KOM MED I MOTSTANDSBEVEGELSEN FØRSTE GANG: mai 1940
POSISJON INNEN MOTSTANDSBEVEGELSEN: gruppesjef i O 1703 frem til våren 1943. Ansvarlig for XU-gruppen i nedre Telemark fra januar 1943
DEKKNAVN: Per Tveit

Jeg var ferdig i Garden i januar 1939 og kom ut i nøytralitetsvakt vinteren 1939/-40 i Kristiansandsområdet. Jeg kom tilbake fra denne og ble instruktør for en tropp i Hærens Frivillige Militæropplæring. Kaptein Arthur Hauge var lederen for dette militære opplæringstilbudet. 7. april 1940 var vi alle på Heistadmoen til avsluttende skøyteøvelser.

9. april var jeg mobiliseringspliktig på Heistadmoen. Vi lå i stillinger i området Saggrenda - Meheia fram til 13. april. Det hele ble nå oppløst, og vi masjerte tilbake til Heistadmoen hvor vi ble tatt til fange av tyskerne. Etter først å ha ligget i Oslo ca. en uke, ble jeg internert på Høtorp Fort ved Mysen i Østfold. Her ble vi holdt til 15. mai da vi slapp fri etter å ha skrevet under på en erklæring om at vi ikke skulle delta i noen form for militær virksomhet. Jeg dro så hjem til Porsgrunn.

J. B.: «Når kom du første gang i forbindelse med illegalt arbeid?»

Dette skjedde ganske snart etter at jeg kom tilbake til Porsgrunn. Min nærmeste nabo var kapt. Arthur Hauge som jeg hadde hatt som klasseforstander på skolen og overordnet i den frivillige militæropplæringen. Han begynte umiddelbart etter at han kom tilbake fra kampene i Hallingdal å diskutere motstandsarbeid med meg og oppfordret meg til å danne et lag bestående av 10 -12 mann som jeg kjente og kunne stole på. Jeg satte ganske snart sammen et slikt lag av jevnaldrende kamerater. Nesten alle sammen hadde for øvrig vært med under krigshandlingene. Jeg husker navnet på følgende karer: Arne Thorstensen, Christian Young Halvorsen, Per Bjørntvedt, Karl Kristian Lassen, Åge Lassen, Rolf Beck, Alf Eriksen, Bærulf Fjeldvik og Arne Lunde.

J. B.: «Nevnte Hauge noen gang overfor deg hvor vidt han hadde oppfordret andre personer i Porsgrunn til å danne liknende motstandslag?»

Ja, det gjorde han, og jeg mener bestemt at bl.a. Victor Nilsens navn ble nevnt i denne sammenheng. Han gav meg helt klart forståelsen av at dette ikke bare var noe han var alene om, men at han også hadde kontakter i større sammenheng. Vi kjente jo til karene fra Vinjesvingen og ante at dette var noe som bygde videre på deres motstandsvilje og innsats.

J. B.: «Fikk du noen forståelse av, gjennom Hauge, at oppbygging av motstandslag også var igang utenfor Porsgrunn?»

Ja, jeg fikk ganske snart forståelsen av at dette foregikk innenfor hele Grenlandsområdet. Vi ble ganske raskt kjent med gruppedannelser i Skiens- og Breviksområdet.

J. B.: «Hadde du kontakt med andre i Porsgrunn som dannet motstandslag?»

Ja, Victor Nilsen ganske bestemt og også Reidar Gundersen og Leiv Grundseth. Jeg mener imidlertid at Victor Nilsen ganske snart fikk et overordnet ansvar for de militære gruppedannelsene som fantes i Porsgrunn og skulle koordinere disse. Etter at kapt. Hauge måtte flykte, var det Victor Nilsen som var vårt holdepunkt.

J. B.: «Når og hvordan kommer motstandsarbeidet i Porsgrunn inn i fastere former?»

Høsten 1940 fikk vi ordre om å dann tropper á 4 lag. Jeg fikk ordre om å danne en slik tropp. I denne sammenheng hadde jeg direkte kontakt med Victor Nilsen. Vi bygget på lagene vi hadde og fikk disse guttene til å verve nye deltakere. Hvert lag skulle bestå av 10 - 15 mann, og det ble ført lister over deltakerne slik at vi skulle unngå «Tordenskiolds soldater». Jeg skulle ha et lag i Langangen, ett fra Eidanger/Nystrand, ett fra Herøya og et fra Porsgrunn (Vallermyrområdet). De tre andre som dannet slike tropper var Leiv Grundseth, Arne Lunde og Aage Flagstad. De hadde alle tre gått befalsskolen og var sersjanter.

J. B.: «Etter denne organiseringen, kom dere igang med noen form for illegal aktivitet innen troppen?»

Ja, vi kom igang med lagvis trening. Vi som hadde en militær bakgrunn, drev som instruktører sammen med de respektive lagførerne. Før vi fikk instruksjonsvåpen, drev guttene mest med skauturer og kondisjonstrening.

J. B.: «Hvem var lagførere innenfor din tropp?»

Det var Jacob Sundsåsen i Langangen, Christian Young Halvorsen, Vidar Langangen og Per Bjørntvedt.

J. B.: «I november 1942 ble D 17 besøkt av den første Lingeekspedisjonen som kom til Norge for å drive instruksjon av Milorgkarer, Operasjon Bitten. Var du til stede under deres instruksjon?»

Ja, jeg var den eneste fra Porsgrunn som deltok. Orderen om å være med kom direkte fra distriktsledelsen gjennom Arne Skjærum. Instruksjonen foregikk for øvrig i en liten hytte ved Lille Økter.

J. B.: «Hvilke andre deltok i denne instruksjonen?»

Det var Robert Evensen fra Skien, Aslak Johannesen fra Brevik og Albert Lauli fra Kragrø. Det var bare oss fire pluss de to instruktørene. Jeg husker dette ganske bestemt fordi alle vi fire kjørte sammen tilbake til Skien i en drosjebil sammen med alt utstyret vi fikk utlevert.

J. B.: «Hvor lenge pågikk denne instruksjonen?»

3 - 4 dager. Jeg husker jeg måtte få ordnet med en sykemelding for å komme unna jobben på politikammeret. Denne sykemeldingen var det for øvrig dr. Thiis-Evensen som sørget for.

J. B.: «Hvordan artet selve instruksjonen seg?»

Vi syntes det var litt vilt enkelte ganger. Vi lærte å bruke TNT og alle de spesielle sabotasjeinstrumentene som tidsblyanter, trykkutløsere m.m. og Stengun, Tommygun og de mest kjente pistoltypene. Etter instruksjonen skulle vi være gode nok til å drive videre instruksjon rundt om i våre respektive områder. Vi fikk med oss hver vår ryggsekk full av instruksjonsvåpen; Stengun, Colt, håndgranater m.m.

Denne sekken oppbevarte jeg en periode og drev instruksjon av gruppelederne i Porsgrunn hjemme hos Victor Nilsen. Jeg husker spesielt en gang hvor Busse Holt overtok instruksjonen og klarte å fyre av et skudd fra en Stengun gjennom bordplata og gulvet og ned i etasjen under. For øvrig deltok også Leiv Grundseth og Asbjørn Henriksen i disse instruksjonene.

Etter at instruksjonen av gruppelederne var over, ble våpnene lagret hos Fredrik Dahl. Han var på dette tidspunkt våpenforvalter innen området. Senere skulle hver gruppesjef instruere sine respektive lagførere i bruk av disse våpnene. Jeg instruerte mine lagførere oppe på Tollsåsen en kveld og natt våren 1943. Kort eller hadde jeg også en instruksjon med de samme våpnene for laget ute i Langangen.

Dette var for øvrig det siste jeg gjorde i ren Milorg-sammenheng. Fra nå av, våren -43, var jeg bare knyttet til XUs virksomhet i nedre Telemark.

J. B.: «Når kom du første gang i forbindelse med XUs virksomhet i nedre Telemark?»

Jeg ble kontaktet mot slutten av 1941 av daværende politikonstabel Rolf Jacobsen i Porsgrunn som var svoger av rittmester Johan Holm i Langesund. Holm hadde som offiser fått endel etterretningsoppdrag fra mer sentralt hold og var den første XU-kontakt utad i nedre Telemark.

Fra Johan Holm gjennom Rolf Jacobsen fikk jeg flere konkrete etterretningsoppdrag; følge med utbyggingen av stillinger, alle typer troppebevegelser, identifisering av tropper og offisernavn, skaffe fabrikasjonshemmeligheter. På dette tidspunkt var jeg Johan Holms kontakt i Porsgrunn.

Johan Holm ble imidlertid ganske tidlig koblet ut som leder for XU fordi han også ble engasjert på en rekke andre illegale områder. Rolf Jacobsen var en kontaktmann under hele krigen, men kom litt på siden av det hele etter hvert. Han ble også tidlig leder for det sivile luftvernet i Porsgrunn.

I januar 1942 fikk derfor jeg ansvaret for XU-gruppen i nedre Telemark. På dette tidspunkt var jeg altså både gruppesjef i Milorg og XU-ansvarlig i nedre Telemark. Under instruksjonen ved Lille Økter bad jeg de to Lingekarene på høyere hold ta opp spørsmålet om ikke jeg burde være avgitt til det ene eller det andre. En tid senere fikk jeg ordre gjennom distriktsledelsen om at jeg fra nå av var løst fra Milorg-tjenesten og skulle ofre meg helt for arbeidet for XU.

J. B.: «Hvor stort geografisk område omfattet ditt XU-område?»

Vi hadde grense til Notodden. Området omfattet hele Nome, Sauherad og helt sør til Langesund. Mot øst hadde vi en kontaktmann i Larvik og i vest en i Kragerø.

J. B.: «Overtok du et ferdig apparat med kontakter, eller bygde du selv opp et kontaktnett?»

Kontaktnettet ble bygget opp etter hvert med utgangspunkt i Johan Holm, Rolf Jacobsen og noen få mann til. Jeg ble selv koblet inn i dette da det passet fint i mitt arbeid som kontorfullmektig ved politiets bilavdeling i Skien. Her hadde jeg ansvaret for utferdigelse av legitimasjonskort, reisetillatelser, grenseboerbevis m.m. og hadde fine kontaktmuligheter ved politikammeret. Vi hadde ved denne avdeling også en nær kontakt med Transportsentralen i Skien som hadde med utferdigelse av bensinkort og kjøre kort å gjøre. Mine nærmeste kontakter på politikammeret var Ragnar Blekelid og Andreas Moen.

J. B.: «Fikk du noen form for opplæring i XU-tjeneste?»

Nei, de regnet med at vi hadde nødvendig militær teft. Vi fikk jo også helt konkrete oppgaver og skulle ellers være så godt orienterte at vi nærmest skulle fungere som Londons forlengede arm i området.

J. B.: «Hvordan var kontaktnettet bygd opp?»

Både gjennom direkte kontakt og mellommenn. Vi bygde det hele oppmed «vanntette skott». Vi hadde også innleveringssteder for post og meldinger slik at kontaktene ikke visste hvem de meldte til. Ett av disse meldstedene var Standard bensinstasjon ved Porsgrunnsbrua. Det var hit Gestapo senere fant fram. Vi hadde et annet innleveringssted hos bokhandler Gulliksen i Porsgrunn. Han huset oss også når det var behov for felles sammenkomster. Vi jobbet også endel på kontoret til grosserer Torstensen.

I Skien kom kontaktene direkte til meg på politikammeret. Her var for øvrig Ragnar Dolva og kontordamene ved bilavdelingen mine nærmeste medarbeidere. J. B: «Hadde du andre innleveringssteder rundt om i distriktet?»

Nei, sentrum for XUs virksomhet i nedre Telemark var her i Porsgrunn. Her hadde vi Hydro- anleggene, en livlig havnetrafikk, det var her de bygde Vallermyrene, Lager Franken og Miltenberg, utover i fjorden ble det bygget mange stillinger og i Langesund; Tangen Fort. Skien var først og fremst interessant med tanke på transport over jernbanen til Skien G og N: Hva ble sendt med jernbanen, og hvor skulle det hen eller kom det ifra?

J. B.: «Virksomheten på Hydro?»

Hydro var et hovedområde for vår etterretningsmessige virksomhet. Jeg tror ganske bestemt at de opplysninger som ble gitt fra oss om virksomheten der ute var med på å bestemme de alliertes vedtak om bombing av anleggene. Vi visste for øvrig ingen ting om at det ble bestemt å bombe Hydro.

Straks etter bombingen kom vi for øvrig over et tysk kart over Herøya-området hvor alle bombenedslag var tegnet inn; nøyaktig og grundig. På grunn av dette kartet som vi sendte til London, var senere rekognosering med fly helt unødvendig og ble heller aldri foretatt. For dette arbeidet fikk vi en skriftlig påskjønnelse fra London. Brevet nådde imidlertid aldri oss. Det ble stoppet i Stockholm av sikkerhetsgrunner.

J. B.: «Hva vil du peke på som selve hovedoppgaven gjennom krigen?»

Etterretningsarbeid i forbindelse med bygging av militære anlegg. Vi hadde tre slike store festningsanlegg i nedre Telemark: Langesundtangens Fort, et stort anlegg på Klovdal og et i Valle i Bamble. Når det gjelder anlegget i Valle, blir det påstått at tyskerne tok feil av Valle og Vallø ved Tønsberg og bygget for 40 millioner kroner på feil sted. Anlegget ble jo «bestykket» med tømmerstokker og pappskjermer for å se ut som et virkelig anlegg. Dette rapporterte vi til London og fikk beskjed om at de fra nå av ikke var interessert i festningsanleggene i Valle lenger.

J. B.: «Opprullingen av XU i Porsgrunn.»

Vi ble varslet gjennom Sivorg om at tyskerne var interesserte i innleveringsstedet vårt ved Porsgrunnsbrua. Det som skjedde og som ble klarlagt senere, var at to unge kurérer fra Drammen angav oss for penger. De to het Strand og Bjerke. Noen av guttene våre i Drammen og Tønsberg ble tatt, og tyskerne slo også til her i Porsgrunn; direkte mot Rolf Gulliksen i hans hjem. Han ble nå ille torturert. De hadde fått tak i mitt dekknavn i Drammen, og Gulliksen ble tatt med i drosje opp til huset hvor jeg bodde. Han røpet imidlertid ikke mitt virkelig navn. Det var så Grossmann som ringte på døren og spurte om jeg var Per Tveit. Dette benektet jeg og viste han mitt politifunksjonærbevis med innstemplet bæretillatelse for våpen fra sikkerhetspolitiet i Larvik. Dette forvirret Grossmann, men han undersøkte allikevel hele huset. Han gikk så ut i drosjen og hentet inn Gulliksen sammen med et par gestapister. Men Gulliksen holdt fortsatt tett. Det ville imidlertid bare dreie seg om øyeblikk før hele dobbeltspillet var oppdaget så da muligheten bød seg så jeg mitt snitt til å stikke av. Jeg endte til sist i dekning på Bøle sagbruk. Her lå jeg en uke i dekning og ventet på transport over til Sverige. Denne transporten skjedde for øvrig med båt fra Ståholmen med Ivar Isaksen som skipper.

J. B.: «Var nå hele XU-apparatet i nedre Telemark raknet?»

Ja, alle som var sterkest engasjert var ganske snart ute av bildet. Gulliksen var allerede arrestert, mens mine to andre nære medarbeidere Arne Thorstensen og Kristian Young Halvorsen kom seg i dekning, men i løpet av uken som fulgte, klarte Gestapo å spore dem opp og arrestere dem. De ble sendt til Børsen i Drammen som under krigen fungerte som fengsel. Herfra hadde de to for øvrig en eventyrlig flukt sammen med Rolf Gulliksen, den tsjekkiske vaktkommandøren og arresterte XU-folk fra Buskerud og Vestfold. Alle disse kom seg over til Sverige.

J. B.: «Ble XU-nettet i Telemark forsøkt bygd opp igjen?»

Delvis på papiret, men ikke i realiteten. Vi var jo kommet fram til påsken -45. Det var for øvrig skolesjef Reidar Klingberg som skulle erstatte meg. Det var også gitt beskjed om at de som skulle ta over kunne finne vårt arkiv nedsunket i en stålbeholder i Bjørntvedtdammen.

J. B.: «Hvilke kontakter hadde du utenfor Telemark fylke?»

Drammen var sentrum for: Buskerud, Vestfold, Telemark XU-distriktet. Den første leder for dette distriktet var Nils Bruslid. Han måtte flykte en gang rundt 1943 og ble erstattet med Gunnar Kværk i Drammen. Han ble for øvrig senere trukket inn til hoved-XU i Oslo og erstattet med Otto Isachsen fra Notodden.

Alle meldinger vi sendte til Stockholm og London gikk gjennom lederen i Drammen. Noen ganger gikk meldingene direkte fra oss til Drammen, men det mest vanlige var at de gikk gjennom Gunnar Jessen i Vestfold. Han var den XU-mann jeg hadde mest med å gjøre i løpet av krigen. Vi ble da også etterlyst samtidig av Gestapo.

Okkupasjonshistorisk arkiv Søk i bokbasen Porsgrunn biblioteks hjemmeside