Intervju med Asbjørn Henriksen

Porsgrunn 12/1 1983

NAVN: Asbjørn Henriksen
ALDER VED KRIGENS BEGYNNELSE: 30 år
KOM MED I MOTSTANDSBEVEGELSEN FØRSTE GANG: sommeren 1942
POSISJON INNEN MOTSTANDSBEVEGELSEN: Leder for sabotasjegruppa innen O 1703

Sommeren 1942 ble jeg med i et militærlag med ingeniør Nils Jacobsen som leder.

J. B.: «Hvor hadde laget samlings- og treningssted?»

Første samling av hele laget var i Bjørkedalen med kaptein Aage Flagstad som leder. Vi fikk der innblikk i lagoppbygning m.m. Den andre samlingen av hele laget var på Nils O. Nilsens hytte i Bergsbygda under ledelse av kapt. Aage Flagstad. Nils O. Nilsen demonstrerte stengun, og en bror av Nils, Ansgar Nilsen, demonstrerte colt og andre pistoltyper. Tilstede her var: Aage Flagstad, lagfører Nils Jacobsen, Nils O. Nilsen, Ansgar Nilsen, Ragnar Vik, Gunnar Adolfsen, Gordon Kaalstad, Jacob Mikkelsen, Sigurd Krätsel og jeg selv.

J. B.: «Hvor hadde dere ellers samlingssted og trening?»

Det kunne være litt forskjellig, men jeg tror mest her i Fjellstien 1 i mitt instrumentverksted.

J. B.: «Hva dere med i instrumentverkstedet?»

Først og fremst gjennomgåelse av ulike våpentyper slik at vi kjente deres oppbygning og virkemåte. Vi hadde enkelte demonstrasjonsvåpen som ble benyttet til dette: Kragrifle, stengun, pistoler m.m.

J. B.: «Hvor hadde du skaffet deg kjennskap til sprengstoff og bruken av dette?»

Som tidligere bygningsarbeider var en del av arbeidet utsprengning av tomter, grøfter osv., så bruk av sprengstoff var ikke noe nytt.

J. B.: «Jeg er blitt fortalt at du var med på samtlige sabotasjeaksjoner i O 1703s regi. Hvilken var den første aksjonen?»

Den første var vel bensinaksjonen i 1944. Dette skulle være en stille aksjon, og det ble også stort sett. Et unntak var ved Porsgrunnsbrua, men det får Nils O. Nilsens som var leder her, selv fortelle om. Bensintankene rundt om i byen ble boret hull i, og bensinen rant ut. Det kan tenkes at der hvor det stod vann i grunnen under tankene, var det muligens en del som ikke rant ut. Bensinen er jo lettere enn vann og flytter på vann.

J. B.: «Sprengningen av transformatoranlegget på Nordisk Lettmetall.»

Det var senhøstes 1944 at det kom beskjed fra D 17, Arne Qvenlid, via V 17, Robert Evensen, og Victor Nilsen om at transformatorene på Nordisk Lettmetall måtte ødelegges lørdag 18. november kl. 24.00 presis. Grunnen var, ble det fortalt, at en lignende transformator på Menstad skulle sprenges samtidig. Vi fikk utlevert det nødvendige materiell av Nils O. Nilsen, men på grunn av tidsfaktoren fikk vi ikke bakt sprengstoffet. Det vi kalte baking, var å varme og bake sprengstoffet sammen til passende ladninger.

Det var kommet et spesialskip fra Tyskland for å hente transformatorene, og forberedelsene var gjort til selve overføringen. Transformatorene kunne bare flyttes på jernbaneskinner med spesialvogn ned til kaia hvor skipet som skulle frakte dem til Tyskland, lå og ventet. Sprengningslaget som skulle gjennomføre sabotasjeaksjonen, besto av: Ragnar Vik, Johan Stivimoen, Rolf Rennesund, Halvard Langli, Gunnar Adolfsen og meg selv. Stivimoen og Rennesund var «krabbekjente» i området.

Fremme ved transformatorene møtte vi den store overraskelsen fordi avstanden mellom transformatorene var mye lengre enn oppgitt. Vi hadde beregnet dobbeltsavle med cortexlunte, men nå måtte vi legge to ladninger. Dette ble gjort, og vi tok oss ut av fabrikkområdet. Det slo meg imidlertid at det gikk svært fort å klemme av tennerne (tidsblyantene) og trekke ut sikringene. Jeg spurte derfor Rennesund om han hadde trukket ut sikringene. Dette hadde han glemt å gjøre, og selv hadde jeg på dette tidspunkt vært opptatt med å «bløffe bort» en vaktmann. Situasjonen var nå nærmest umulig. Klokken var straks 24.00, og vi ventet at smellet fra Menstad skulle komme. Tre mann fra laget ble sendt hjem, men vi tre som var tilbake: Rolf Rennesund, Ragnar Vik og meg selv valgte å gå tilbake inn på området igjen. Vi var klar over at dette var meget farlig, men vi kom fram til målområdet nok en gang. Vi fikset ladningene og trakk oss ut på ny. Det første smellet kom etter ca. 15 min., og det andre noen minutter senere. Jobben var utført.

Etter den vellykkede aksjonen på Nordisk Lettmetall var hele Sabotasjegjengen samt D 17, Arne Qvenlid, samlet i Fjellstien 1. Qvenlid slo på at det måtte være en sjef for gjengen, og valget falt enstemmig på meg. Ellers var deler av laget, 3 - 4 av gangen, samlet på instrumentverkstedet i Fjellstien 1 eller på sagbruket til Nils O. Nilsen.

Fjellstien 1 ligger jo midt i Porsgrunn så en måtte være så forsiktig som mulig. Her i huset hadde jeg en hybelleilighet hvor det av og til og for kortere tid bodde folk i dekning i påvente av å bli sendt i sikkerhet. Jeg kan i denne forbindelse best huske tre mann fra politiet i Porsgrunn: Frank Grøn Jacobsen, Reidar Lillefjære og Johan Spirdalen. De som lå i dekning her kom seg alle i sikkerhet. Vi hadde jo sjøkaptein Einar Stensholdt. Han tok turen over til Sverige rett som det var, men den som kan fortelle om dette, er han selv.

J. B.: «Om jeg ikke har hørt feil, har du mye mer å fortelle.»

Ja, det er kanskje en aksjon på brygga du sikter til? V 17, Robert Evensen, kom innom verkstedet en ettermiddag. Han fortalte at nede ved brygga holdt tyskerne på med å laste over materiell fra en lekter til en større båt. Materiellet var sikkert ment å bli fraktet til Tyskland. Han mente at litt «saluttering» for tyskerne ikke var av veien. Vi tre: Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik og jeg selv gikk straks igang med arbeidet, og Nils O. Nilsen måtte «punge ut» med diverse utstyr for anledningen: en bensinkanne, dynamitt og tennere (tidsblyanter). Bensinkannen ble fylt med så mye dynamitt at den så vidt sank. Et vedtre ble bruk som flottør samt et snøre på vel en meter slik at kannen holdt seg flytende ca. en meter under vannflaten. Et oppmålt snøre var festet i bryggen lengre oppe slik at kannen drev ned og la seg til rette under lekteren.

Det gikk en halv time, og smellet kom nesten som bestilt.

Aksjon Donau:

Planen var å sprenge Donau i to midt i skipsleia (Dypingen, ved Geiterøya utenfor Langesund). Et solid bensinfat ble skaffet tilveie av Halvard Langli, og brakt opp til Fjellstien 1. Der var vi to mann som skulle klargjøre minen: Gunnar Adolfsen og jeg selv. Gunnar var sveiser og skulle ta den delen av arbeidet. Halvard Langli skaffet til veie noen spesialtrekte rør fra Metallverket til tennmekanismen. Aage Flagstad kom med noen forseglede tynne glassrør med salpetersyre som skulle knuses når båten bøyde kobberrørene som inneholdt glassrørene med salpetersyre. Syren renner så ned i sprengstoffet og antenner dette. I minen det her er snakk om var det innebygget en bremseordning som utsatte eksplosjonen med 1. til 1½ sekund. Dette for å få smellet mer under midten av skuta. Under sveisingen oppstod et lite uhell idet det begynte å brenne i gassledningen og oppe på toppen av gassflasken. Gunnar fikk slukket uten at det oppstod noen skade, men det han ikke visste var at ca. 4 meter unna stod det 2 jerntønner med nesten 200 kg. sprengstoff (plastic). Dette var midlertidig oppbevart for V 17, Robert Evensen. Minen ble ferdig og sammen med 95 kg. dynamitt kjørt ut til Bjønnes brygge ved Langesundsfjorden. Den som tok risikoen med å kjøre det hele, var lastebileier Ivar Kittilsen fra Porsgrunn. Fra Bjønnes ble alt lastet ombord i en motorbåt og fraktet ut til Wictor Damquists hytte på Siktesøya. Rolf Rennesund, Halvard Langli, Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik, Johan Stivimoen og jeg selv ladet minen ved hytta. Den var da ferdig til å fraktes ut, men tennsatsen og rørene på toppen ble ikke montert. Disse måtte først settes inn når minen var på plass.

Været var ikke helt bra med dårlig sikt, og vi bommet med noen få meter. Donau slapp ut av fellen. Vi senket minen senere, mest fordi vi hørte at det ble pratet en del om saken. Vi tok derfor ingen sjanser på at dette skulle bli enda mer kjent.

Aksjon Svartufsbrua (ved Nisterud):

Ordren om å sprenge brua var mottatt av sprengningsgruppa. To mann av den faste gjengen: Johan Stivimoen og Rolf Rennesund var opptatt på annet hold, og de gjenværende fire: Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik, Halvard Langli og jeg selv måtte ha forsterkninger.

Det lå en tysk vaktavdeling ved brua som bestod av ca. 8 mann, trenende skarpskyttere, og en måtte regne med å kjempe seg fram til brua. De seks ble tatt ut i tillegg var: Gunnar Gregersen, Frank Endresen, Magne Hødnebø, Karl Gustav Johansen, Arne Coates og den 6. var John Kolbjørn Stensnes fra Kompani Linge som var hjemmehørende i Horten. Stensnes var denne gang leder for sprengnigslaget. Han arbeidet alene, men for resten av Kompani Linge var det en stående ordre om alltid å være to sammen. Stensnes var «døpt om» og het her Karl Klyve (Kalle).

Vi, det vil si det forsterkede laget, hadde fra Nils O. Nilsen på Frednes fått opp til Fjellstien 1 det nødvendige materiell som: sprengstoff, primere, detonerende lunte, innpakningstape osv. Nesten hele laget var samlet her i instrumentverkstedet hvor sprengstoffet ble varmet opp og bakt sammen i passende ladninger. Et vittig hode hadde omdøpt verkstedet til «bakeriet». Alle ladningene til brua, ialt 10 stykker, ble koblet med detonerende lunte og fordelt i ryggsekkene til endel av lagets medlemmer. Halvard Langli og jeg selv hadde tyngden av sprengstoffet i våre ryggsekker. Vi syklet hovedveien til Skien opp til Hartvig Larsens trelastforretning på Nylande. Det var sønnen til Hartvig, Johannes Larsen, som var basen her. Hele laget fra Porsgrunn var kommet hit uten uhell. Her traff vi kjentmanns- og sikringslaget som bestod av åtte mann fra Skien og omegn. Her fikk vi utdelt våpen som: rifler, pistoler, håndgranater, feltrasjoner m.m.

Hele sprengningslaget fra Porsgrunn og sikringslaget fra Skien ble av Stensnes plassert på Larsens lastebil, og til tross for protester måtte vi alle sitte i fanget til hverandre. Her var vi helt fastlåst og ute av stand til å kunne forsvare oss i en fart om noe ekstra inntraff. Det riktige her hadde vært å sitte på vanlig militærvis rygg mot rygg og våpnene klare til forsvar. Larsens sjåfør, Harald Løberg, førte lastebilen opp mot aksjonsstedet så langt som det var mulig å kjøre. Deretter gikk vi til fots med Skienskarene i teten fram til første stopp; en mindre tømmerkoye. Der fikk karene sine instruksjoner, og man ble enige om et bestemt tilrop (Jens) og et svarrop (Ost) som alle måtte huske å bruke riktig, ellers risikerte de å bli skutt av sine egne i mørket.

Til beregnet tid før det ble mørkt gikk karene til sine poster: Sikringslaget til sine, og sprengningslaget tok seg fram mot brua.

Den tyske forlegningen av skarpskyttere lot seg ikke overtale til å avstå fra all motstand. De ble på sine poster og begynte en intens skyting. De fleste av tyskerne ble skutt, men en klarte å rømme. En alvorlig overraskelse møtte oss når det gjaldt ståldimensjonene i brukonstruksjonen for de var større enn det vi hadde fått oppgitt. Vi hadde beregnet overmål på ladningen, men de ble likevel i det minste laget.

Ladningene ble plassert og Stensnes tente lunta. Tilbaketrekningen gikk greit for de fleste, men enkelte episoder et det alltid. Under tilbaketrekningen trodde jeg at jeg var sistemann, men fikk høre at det var en bak meg i mørket. Jeg ropte det avtalte (Jens), og han bak meg svarte ja-ja. Jeg brølte (Jens) igjen, og karen svarte igjen ja-ja. Jeg hadde han på kornet, men i siste liten kom svaret (Ost). Han som nesten hadde glemt svarropet (Ost), var en av skienskarene. Fra sin vaktposisjon lenger oppe i lia kom han nedover bak oss. Dette å glemme riktig svar ved tilrop kunne blitt kostbart for ham da jeg først trodde det var en tysk soldat, og jeg ville ikke ta risken på å få en tysk håndgranat i ryggen. Ellers var det ingen episoder så vidt jeg husker.

I en glatt motbakke gled jeg og slo kneet ganske kraftig. Det viste seg senere av røntgenfoto at kneskjellet var i tre deler. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å følge mine kamerater nedover. En kraftig kar fra Skien, Øistein Ruud, bar i tillegg til sine egne våpen også mine. Mine kamerater fra Porsgrunn tilbød seg å bære meg, men det kunne jeg ikke gå med på da de selv hadde en lang og vanskelig vei hjem. Det var etter brusprengningen storalarm i tyskerleirene. Aksjonledere var da ikke å få tak i. Disse hadde på et tidligere tidspunkt sporløst forsvunnet. Karene var overlatt til seg selv å ta seg hjem; ukjente i området som mange av dem var. Hadde vi hatt sårede blant oss, tør jeg ikke tenke på utfallet. Selv greide jeg uten hjelp å ta meg fram til kjente i nærheten, og jeg ble der i noen dager til jeg kunne komme meg hjem til Porsgrunn.

Dette var i mars måned 1945, og det ble ikke flere aksjoner for meg. Dette er i grove trekk noe av det som hendte. Skulle alt en husker tas med her, ble det en hel bok alene.

Okkupasjonshistorisk arkiv Søk i bokbasen Porsgrunn biblioteks hjemmeside