NAVN: Olav Eide
ALDER VED KRIGENS BEGYNNELSE: 26 år
KOM MED I MOTSTANDSBEVEGELSEN FØRSTE GANG: 1942/43
POSISJON INNEN MOTSTANDSBEVEGELSEN: troppssjef i O 1703s celle i Vallerdalen
DEKKNAVN: ingen
Ved krigsutbruddet i april 1940 var jeg i Gudbrandsdalen i plikttjeneste etter endt underoffisersskole i 1939 (ingeniørvåpenets befalsskole i Oslo). Jeg møtte her på Hvalsmoen og fulgte troppene oppover i dalen til Vestre Gausdal hvor vi kapitulerte. Vi ble internert på Jørstadmoen og slapp løs herfra en av de første dagene i mai. Jeg dro så til Oslo hvor jeg bodde på hybel. Jeg gikk nemlig på dette tidspunkt på teknisk skole i Oslo.
J. B.: «Når kom du til Porsgrunn?» Etter at jeg var ferdig med teknikkeren i Oslo i 1942.
J. B.: «Når kom du med i illegalt arbeid i Porsgrunn?»
I 1943/44. Jeg kom da i kontakt med Leiv Grundseth og ble med i hans gruppe. Høsten 1944 kom jeg med som befal i O 1703s celle i Vallerdalen og ble leder for en av troppene der. Vi drev regelrett militær opplæring av cellekarene; d.v.s. troppstjeneste - oppstilling om morgenen (med bønn) - trening i lende - våpenøvelser o.s.v. Enkelte ganger skjøt vi med skarpt.
J. B.: «Kan du fortelle om bakgrunnen for din arrestasjon høsten 1944?»
Som militær fikk jeg ganske tidlig beskjed om at jeg hadde meldeplikt og måtte vise meg ved Telemark Politikammer hver 14. dag. Da vi reiste opp i Vallerdalen, fikk vi under hånden beskjed om at vi kunne sløyfe denne meldeplikten. Frammøte ville likevel bli registrert. Bjørgvin Hansen som var vår kontakt ved politiet, ville ordne dette og holde kontroll. Men etter en tid kom det beskjed om at noen hadde observert at vi militære ikke hadde meld oss. For ikke å sette Bjørgvin Hansen i klemme, bestemte vi oss for å melde oss på politistasjonen.
Da jeg skulle dra ned til politistasjonen i Porsgrunn fra leiren, var det kommet masse nysnø. Det var i november måned, og jeg rodde over Mensvann. Samtidig hadde Leiv Grundseth og en tropp reist ned til veien for å ta imot en mattransport. Da vi alle var kommet ned til veien, ble folkene stående å vente på transporten. Leiv Grundseth, Arne Lunde og jeg selv fant etter en stund ut at vi skulle gå lenger nedover for å møte transporten. Vi ruslet nedover, men gikk plutselig inn i en tysk patrulje. Vi ble beskutt. Grundseth og Lunde kom seg unna, mens jeg ble stående igjen. Jeg hadde nemlig før jeg dro renset meg for alt kompromitterende stoff. Jeg ble imidlertid tatt med inn på ei hytte, Willy Møllers hytte, uten at det skjedde noe der. Seint på natta ble jeg så hentet med hest og slede og kjørt til Porsgrunn og tatt inn i en tyskerbrakke. Her begynte to mann umiddelbart å slå for å få meg til å snakke. Forhøret forløp slik at hver gang jeg sa noe, slo de. Jeg ble konfrontert med en rekke navn først og fremst på folk som hadde vært med i den frivillige militæropplæringen før krigen. Men jeg nektet blankt på at jeg kjente noen av disse. Jeg fikk også lagt foran meg et kart for å vise hvor jeg hadde vært da jeg ble arrestert. Jeg hadde nemlig fortalt at jeg hadde vært på skauhogst i Skifjellområdet og måtte vise hvor jeg hadde vært.
J. B.: «Hvor lenge holdt de på med avhøret?»
Det tør jeg ikke si, men to - tre ganger gikk de gjennom hele mitt levnetsløp fra jeg var liten og fram til arrestasjonen. Det hele ble hver gang skrevet ned på maskin og jeg måtte skrive under mens en av forhørerne presset en pistol inn i nakken på meg.
Etter forhørene ble jeg kjørt til Odd Stadion. Her lå jeg en uke og ble så fraktet til kretsfengselet i Skien. Her fikk Milorg kontakt med meg igjen. De ba meg om å ta det med ro, hvis jeg skulle fraktes videre, ville de ta meg ut av transporten.
Julaften 1944 ble jeg sendt til Larvik, men ingen fra Milorg tok meg ut. Jeg ble satt inn på kretsfengselet. Etter en uke ble jeg kalt opp til sikkerhetsoffiseren til forhør. Her skjedde ingen form for voldsbruk, men det var hele tiden to mann som forhørte. Etter en tid gikk de ut. Da de kom tilbake, fikk jeg beskjed om at jeg skulle sendes til Tyskland. De begynte nå på nytt igjen med det samme forhøret. Jeg forsøkte å holde tråden så godt jeg kunne. Da de var ferdige gikk de ut igjen og kom tilbake med beskjed om at jeg skulle sendes til Grini. Deretter gikk de igang med det samme forhøret for tredje gang. Nok en gang gikk de ut etter endt forhør, men da de kom tilbake tredje gang, sa sikkerhetsoffiseren at jeg kunne reise hjem. Jeg ble mildt sagt paff og meget skeptisk. Det hele var imidlertid riktig, og nede på kretsfengselet ga de meg sogar penger til hjemreisen.
Hjemme i Porsgrunn var imidlertid alt gjort klart for å ta meg ut av fengselet. Personer som ville være i faresonen etter en slik aksjon; min kone, Aage Flagstad med kone var kjørt i dekning oppe i Lågendalen og skulle fraktes videre til Sverige. Men nå fikk vi dem alle tilbake til Porsgrunn. Selv holdt jeg meg i ro og fikk streng beskjed om å ikke kontakte noen av Milorgkarene. Men intet skjedde, og utover våren -45 ledet jeg våpenøvelser for gruppa i Vestre Porsgrunn og Kilebygda.
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |