Ettersom det lakket mot slutten av den 2. verdenskrig, begynnte det for alvor å røyne på for de tyske stridskreftene. De manglet menn, og begynnte å se seg om etter fler.
Sentralledelsen for den illegale hjemmefronten (milorg.) i Norge ble i begynnelsen av 1944 kjent med at tyskerne pønsket på å tvangsutdanne nordmenn for sine militærstyrker for de forskjellige fronter rundt om i Europa. Ledelsen viste at Quisling i januar hadde lovet Hitler å stille 3 norske divisjoner til tyskernes rådighet.
Det kom vel allikevel som en overraskelse for de fleste av oss, da avisene, som var nasiststyrte, den 19. mai kunngjorde at alle gutter som var født i årene 1921 - 1922 og 1923 skulle registreres til “Nasjonal arbeidsinnsats”. Fra hjemmefrontens ledelse og over radio fra London ble det ropt et alvorlig varsko: “Ikke la dere registrere, koste hva det koste vil. “Nasjonal arbeidsinnsats” er nasistenes dekknavn på almindelig fronttjeneste!”
Tidsfristen for registrering var fastsatt til senest 24. mai. Innen den tid måtte vi komme oss unna ber og tettsteder og rømme til skogs og til avsidesliggende steder.
Gutter som bodde eller opholt seg i Porsgrunn - Solum - Eidanger og Herre la kursen mot Kilebygda. I Kilebygda var det i sving en liten mil.org. gruppe som påtok seg å anvise gjemmesteder i skaustuer, hytter o.l., og å skaffe fram proviant. Forøvrig var befolkningen i Kilebygda meget hjelpsomme mot guttene.
Men guttene var spredd over så stort område at det etter få dager ble klart at forsyningsapparatet ble for vidløftig. Mil.org. gruppa fremmet derfor forslag overfor mil.org. ledelsen i Porsgrunn at man samlet guttene i en stor leir for å lette forsyningstjenesten og for å bedre sikkerheten for guttene. Dette ble akseptert og mil.org. gruppa fant fram til at “Hulka” ved Kroktjern i Cappelens skog var meget egnet til leirsted.
Mil.org. gruppa påtok seg den meget strie jobben å samle og lose guttene til stedet. I dagene fra 26. - 27. mai og framover strømmet guttene til leirstedet i grupper fra 3 - 4 til 8 - 10.
Den 29. mai (2. pinsedag) ble den første samlingen holdt. En av mil.org. karene fra Kilebygda var sjef i leiren. Tilstede var også mil.org. sjefen i Porsgrunn, som orienterte oss. Videre var lege tilstede, som orienterte om sanitærforhold. Senere på dagen ble det avholt pinsegudstjeneste ved en prest. Vi var da samlet ca. 150 gutter. Framtida var meget uviss, og alvoret fikk vi bekrefta da vi bare noen minutter etter samlinga måtte søke dekning da et tysk fly suste over oss!
Vi ble snart klar over at sterke illegale krefter sto bak denne leiren. Lastebiler med proviant og utstyr dukket stadig op i Kilebygda. Derfra bar og slepte vi dette over heiene inn til leirstedet.
Den første tida sov vi ute under graner, halvtekker og ellers hvor det var ly og finne. Dette kunne være surt i ruskevær, undtatt for Heistadgjengen. En av karene eide en brennevinsflasker! Etter at kameratene hadde krøpet i soveposene gikk han rundt med flaska og spiseskjea. En skje til hver! For kuldas skyld.
Ettersom bygningsverktøy, spiker, papp o.l. ble båret inn begynnte hyttebygginga. Leiren tok form. For å nyttiggjøre redskapene foregikk bygginga på tre skift døgnet rundt. Det var livlig i skauen! Hyttene ble laftet op av tømmer, tekket med tjærepapp og kamuflert med granbar og mose. Innvendig ble det laget to rader med sovebrisker i to høyder og med smal gang mellom briskene. Enkelte hytter flottet seg også med peis og pipe, murt op av stein og leire. Vassbøtta, som utgjorde brannslukningsanlegget var dog flittig i bruk! Kjøkkenavdelingen var utendørs. Det ble ialt bygget 16 hytter og et stort depot. Da er også “ 5 årsplanen” medregnet. Mannskapet i denne hytta var bedagelige av seg! Derav navnet! Hyttene var på ca. 20 m2 og rommet vanligvis 12 gutter. Ialt medgikk ca. 160 m3 tømmer. Dette var med Cappelens vitende og vilje!
Huset med hjerte i døra manglet. Men vi hadde skikkelig latrine i form av en lang grøft og en solid stokk langsetter grøfta i passende sittehøyde.
For anstendighetens skyld var latrina omkranset med bjørkeløv. Det var, når sant skal siges et koselig sted, og hvor debatten gikk livlig. Alt etter hvor mange gutter som satt å vagla på stokken.
Leiren var delt i to. Leir 1 med 7 hytter på sydsiden av Kroktjern og Leir 2 med 9 hytter på nordsiden. Fram til ca. 1. juli var en av mil.org. karene sjef for leiren. Men da han ikke bodde i Leiren ble det ordnet slik at to gutter ble utpekt som sjef for henholdsvis Leir 1 og 2. Desuten bodde en tid to voksne menn fra Herøya i leiren. Hver leir hadde sin vaktsjef. Desuten hadde leiren depotsjefen og sanitetssjef og sekretær. Postvesen manglet heller ikke. Hvert hyttelag valgte sin lagfører, og kokk. Kokkekunsten ble dog delt på, da oppfinnsomhet i matvegen felte mye! Hver gutt i leiren hadde sitt nummer. På skriftlige anliggender ble nr. brukt istedet for navn for sikkerhetsskyld.
Stort sett fungerte leiren bra og med rimelig god orden. Dagsorden var følgende:
| Kl. 07.30 - | purring |
| Kl. 08.00 - | frokost, rydding i leiren |
| Kl. 09.00 - | oppstilling, fordeling av dagens jobber |
| Kl. 12.00 - | middag |
| Kl. 13.00 - | jobbinga fortsettes |
| Kl. 16.00 - | fri |
Vakttjenesten besto av 4 vaktlag og en depotvakt. Lagene ble passert er stykke fra leiren i områdene mot Kallenskot - Bjørvann - Drangedal og Landsmarka. Desuten var det fast vaktgruppe på Tholf Fjelds gård, på Kallenskot, i Bjørndalen og på Rognsbru.
Desuten var telefon sentralen på Rognsbru en meget viktig brikke i sikringen med sin telefonforbindelse med Fjeld gård. Vaktlagene fra leiren lå på vakt 1. døgn ad gangen og hadde felt på vaktstedet.
Forsyningstjenesten var ganske omfattende. På det meste bodde 226 gutter i leiren, og i den alderen er det så som så med magemålet! Mye annet utstyr skulle også til. Det var mil.org. i Porsgrunn som sto bak forsyningstjenesten. Når vi vet at alt måtte skaffes og transporteres illegalt. Forstår vi hva innsats som lå bak. Kjøpmenn og bedrifter strakk seg langt når det gjalt “skauguttene” og ikke uten fare for seg selv. Eksempelvis nevnes matforbruket for en uke: 800 brød - 200 kg. fisk - 100 kg. kjøtt - 500 kg. poteter og videre spekesild - havregryn - mel - margarin - sukker - hermetikk osv. På Fjeld lå bakekyndige gutter og bakte ialt ca. 6000 brød i en gammel bakeovn.
Tobakk var det smått med, men det ble da en selskapsrøyk i ny og ne. Guttene greide på egenhand, enten hjemmefra eller på andre mystiske måter å skaffe seg tobakksblader, eller andre mer eller mindre nifse former for “heimelava”.
Vi hadde hele tiden mat nok selv om menyen iblandt var lite spennende. Det hente at det kom “rar mat”. Vi husker vel det mystiske innholdet i alle de små flaskene? Hva det var ble vel aldri oppklart. De modigste, eller var det de mest slukhalsede, brukte det som “kryddersaus”! Og så vidt vites, uten!
Sanitetstjenesten var også godt organisert med sete på Grønnmyr seter, som lå et lite stykke fra Leiren. Her var ordnet 4 sykesenger. Sanitetsjefen hadde assistanse av 8 gutter som påsto at de var kyndige i faget. Hver kvell fikk hyttene besøk av “medisinmannen”. Å dømme etter ynk og grimasjer fra de arme pasienter, så fikk de ihvertfall grundig behandling. Det var de som påsto at det var bedre å lide i stillhet, enn å ta sjangsen på hjelp fra medisinmannen. I alvorligere tilfelder fikk vi skikkelig legebesøk. En av guttene måtte ha tannlegehjelp til ei betent, sår tann. Uten bedøvelse. Han påsto at det gjorde vont!
I leiren var det hver dag forskjellige gjøremål. Jobbene ble fordelt på morgen oppstillinga. Hovedjobben var proviantbæringa. Den var slitsom og vi husker vel alle de skjelvende beina da vi endelig sto på toppen av “svettelia”! Ellers var det vakttjeneste og annet forefallende arbeid. Med enkle midler og oppfinnsomhet var enkelte flinke til å lage fiffige forbedringer i leiren. En tid var endel gutter på grøftegraving i Cappeles skog. Da vi måtte regne med at tyskerne kunne finne oss, ble rømningsveg planlagt og reservedepot utlagt i retning mot Drangedal. Dette skulle vise seg senere at var klokt gjort. Leiren hadde også skomaker. Han hadde stri jobb da han i tilegg til skolappinga underholt kundene med fela si!
Kl. 16.00 var arbeidsdagen slutt. Da dovna vi oss eller pusla med forskjellige hobbys. Det ble dannet både sangkor og orkester. Endel troende gutter dannet lag og hadde sammenkomster. I blandt inviterte de til åpne samvær. Det hendte også at en ordentlig prest var tilstede.
I fint vær var det yrende liv i Kroktjern. Vi husker vel “sjøslaget”? (Kampen om Leir 2’s tømmerflåte) Det endte vel igrunnen med at alle sloss mot alle. Når vi tenker på det kanskje var 100 - 150 gutter med i den golynnte mølja av armer og bein rundt tømmerflåten ute i Krokrtjern, da kan vi være glad at det gikk godt! Vi drev også alsidig idrett som terrengløp - høydehopp - bryting - boksing - stuping. Til sistnevnte bygde vi et fint stupetårn med avsatser fra ca. 5 og 8 meter.
I blandt rigga underholdningsavdelingen til med morro og halloy! Best husker vi vel storfesten på Grønnemyr i anledning av kong Håkons gebursdag. Vi hadde endog gjester fra byen. Programmet var “lødig”: Velkomstord til gjestene - musikk av 9 mannsorkester - bryting - boksing - pølseløp - drakamp - TIL LAPSKAUSGRYTENE - Leirsangen - allsang - tale for kongen - “vi presenterer” - Hulkaavisa - dikt - historier - hilsen ved en av gjestene - Hulkas mannskor - “skjærsliperen” - og til slutt “dans”!
Vi hadde mye morro i “Hulka” og fikk mange nye og gode kamerater. Vi som lå der inne fikk vel et visst forhold til hverandre som for mange vil vare livet ut. Vi opplevde spennende ting sammen og var avhengige av hverandres vilje og standhaftighet til ikke å fire er tomme overfor tyskerne. Selv om vi var fredløse, fikk vi leve skogsmannens fire liv sammen i noen måneder av vårt liv.
Vi fikk også prøve tålmodigheta sammen. Tida i “Hulka” var ventetid på ubestemt tid. Hva vil skje ble det stadige spørsmålet. Og uvissheta kunne vel røyne på for enkelte.
Men så, om morgenen den 8. august! Ingen var vel i tvil da vi fikk se den svett - gjennomvåte mannen fra Fjeld som blåste alarm i hornet sitt og skrek: “ No er det “ælvor” karer. Tyskerne i massevis er etter oss!” Han hadde løpt i ett fra Fjeld, etter å ha blitt varslet over telefon fra sentralborddamen på Rognsbru, om at tyske styrker var på veg i lastebiler.
På grunn av at vi var forberedt på denne situasjonen, foregikk rømmingen greit. Vi fikk med oss eiendelene våre og alt i depotet. Til og med det tungt spann med klorkalk til latrinebruk slepte en intetanende gutt med seg innover heiene.
Vi fulgte den planlagte ruta vestover mot Drangedal og ingen gutt ble tatt. Tyskerne kom omsider fram til tom leir og det viste seg at de opga videre jakt på oss!
Tyskerne brente senere Hulkaleiren og Fjeld gård ble beslagelagt, og var det til krigen sluttet.
På Bømark i Landsmarka ble nytt hovedkvarter oprettet. Guttene slo seg ned i puljer på 10 - 20 i skaustuer og utløser i traktene rundt Bømark.
I slutten av september og oktober rømte de fleste guttene over til Sverige og sluttet seg de norske styrkene som i lå trening der. Andre sluttet seg til mil.org. grupper i distriktet.
Nasistenes forsøk på å verve norske gutter til sin tjeneste ble totalt mislykket. Det de opnådde var vel å få enda fler organiserte bevepnede motstandere mot seg!
Det er gledelig å se tilbake og vite at alle guttene slapp fra hele eventyret uten noen form for mèn, selv om det var på nære nippet mang en gang. Og vi er takknemlig og retter spesiell takk til de mange som sto bak og satte med mat og utstyr gjennom sommerhalvåret i 1944.
| Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek |