Dagboken Skaugutta i leiren "Hulka" i Kilebygda

Administrasjonen

Leirleder
Leirsjef
2 avdelingsledere
2 vaktsjefer
5 troppsjefer
16 lagførere
16 lagkokker
Proviantdepoet
Deposjef
Nestdeposjef
Regnskapsfører
Sanitetstell
8 mann

Mandag 15/5 1944

Vidkun Quisling taler i ettermiddag. Ofte har han i løpet av de siste fire år latt høre fra seg. Myndig har han vært mer enn engang, om ikke nettopp hans myndighet har gjort det inntrykk som han hadde ønsket. Sterke ord har han brukt. Men i dag - aldri før har vel tonen vært myndigere og baskere enn i dag. Og selvsagt er ikke talen uten trusler. En avgjørende kamp forestår. Utfallet av denne kamp kan ikke ligge så langt inne i fremtiden. En aner at noe vil skje - snart.

Dagbokopptegnelser for Grønnmyr-bataljonen.

Mandag 15/5

Rykter om mobilisering av årsklassene 21-22-23 er i dag utover hele byen. I det triste regnværet står det klynger av gutter på alle hjørner og diskuterer. Quisling og hans drabanter har planlagt et vilt (angrep) forsøk på å samle norsk ungdom i tysk håndlangertjeneste, men den gang ei. Nazistene ser skjevt på oss der vi står og diskuterer, og de føler seg store, stakkars kryp, men engang skal vi vise dem hvor David kjøpte ølet. Et spørsmål er brennende aktuelt: Hva skal vi gjøre i tilfelle mobilisering? Rømme; svaret kommer kontant og unisont, men foreløpig tar vi det med ro.

Tirsdag 16/5

Ryktene står fremdeles ved makt, men avisene er tause, og ingen ordre er gitt oss. Hvor skal vi rømme? Spørsmålet diskuteres, men alle muligheter synes å være håpløse. Over Ballestad og videre til Kikut og Siljan blir foreslått, men det er ikke noen heldig veg å ta. Sperring i Skien kan stoppe oss. Gjennom Bjørkedalen (lille-Tyskland) til Oklungen blir så foreslått, men nedstemt. Bjørkedal er jo et berømt nazireir som kan bli vanskelig å forsere. Men Kilebygda foreslår, Kilebygda ja. Joho, forslaget blir overveid og til slutt vedtatt. Reiserutene for gruppen blir forklart, klokkeslett bestemt og proviantbeholdning satt opp. Hva nå? Fremtiden ligger foran oss som en skoddeeim.

Onsdag 17/5

17. mai, Norges frihetsdag, i alle gode nordmenns hjerter banker det heftig i dag, og vi tenker tilbake på den tid da vi kunne feire dagen som frie menn. Vi minnes vår tapre dikter Nordahl Griegs manede dikt og siterer det for hverandre:

Idag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær,
men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

Torsdag 18/5 (Kristi Himmelfartsdag)

Det ligger en uhyggestemning i luften. En aner det er noe vondt i gjære. Det er som om noen vil knuge oss ned, og vi vet at "noen" er det tyske maskineri sammen med våre egne landsmenn forræderne. De vil prøve og presse ut den siste livsgnist av oss nordmenn, men vi er på vakt. Ingen overrumpling som 9. april 1940. De skal ikke få oss i sin makt. Det er en dyster stemning i byen. Jentene må gå alene hjem. Guttene har annet å tenke på. Skal vi rømme innad? Klokken elleve kommer budskapet. Kort og kontant og fremfor alt kalt: RØM, i morgen kommer mobiliseringen. Det var ingen tvil lenger. Bittert alvor. De siste ordrene blir gitt og så bærer det hjem etter ryggsekken. Den henger klar og så er det bare det siste farvel og heimen ligger langt bak oss. Farvel mor, far og søsken.

Fredag 19/5

Klokken er åtte om morgenen. Vi har vært samlet hos O på Odden til opptelling, og da de sist ankomne har avisa med, kaster vi oss over den. Annonser og petitartikler blir lest høyt og analysert og studert. Vi var ærlig talt litt skuffet. Vi trodde forordningen skulle tre i kraft straks, men ikke før mandag skulle innmeldingen ta til. Men første etappe i rømningen var fullendt og heldig gjennomført. Snille bønder spanderte melk på oss. Uvant kost for oss. Diskusjonens bølger gikk høyt en stund, men snart etter måtte vi bryte opp. Syklene skulle vi gjøre oss av med, og vi vedtok å gjemme dem. Over stokk og stein slet og bar vi syklene og fant til slutt en fin gjemmeplass. Vi fikk plassert syklene og satte kurs for hytta på Oddåsen. Da vi endelig var fremme følte vi oss svært slitne, men da vi gikk fra det velldekte kveldsbordet var humøret på topp igjen. Vi gikk til ro, men fikk ikke fred lenge, nye rømlinger meldte seg. Det var fire kjente mennesker fra byen som kom, trette og slitne men ved godt humør. Vi byttet rykter en stund inntil søvnen overmannet oss. Bare to menn var på vakt og patruljerte hytta. Vi var elleve mann den kvelden og lå noenlunde som ansjos i boksen. Utpå natta brølte Arne "Alarm!", og det ble et ubeskrivelig kaos i hytta. Det regnet med støvler, ryggsekker hvinte ut døra, noen skreik, andre brølte av sinne fordi andre stod i veien, mens Klem og Kristian satt i overkøya og glodde uforståelig på hverandre og så dumme ut. Da vi endelig hadde fått somlet oss ut, viste det seg å være blindalarm. Det må sies at mange var arge den natta. Arne sto der og forklarte og formante i lange baner at vi måtte være mye raskere en annen gang, men ingen hørte på ham, for de som ikke hadde fått støvler i hodet, var ømme andre steder og hadde mer enn nok med sine plager. Natten forløp ellers rolig med stiv kuling og blås på toppen av og til.

Lørdag 20/5

To av oss fulgte de fire over fjellet til ei hytte lengre inne i bunnen av Vassbonnkilen. Vi gikk seinere tilbake og hentet de øvrige over fjellet. Vakkert vær og stille i skogen. Ikke noe spesielt å fortelle, unntatt nærmere detaljer om mobiliseringen og melding til registrering. Da vi hadde installert oss i Vasbonn ble terrenget undersøkt og vaktposter satt ut på de mest utsatte steder. Utpå natta da noen av oss hadde vært i bygda etter proviant og de siste meldinger, kom en bonde med fire nye rømlinger. Vi diskuterte de forskjellige emner, og de siste bynyheter ble diskutert. Vi la oss i alle retninger på golvet og stor plass ble det ikke. Vi var da også femten mann denne natten.

Søndag 21/5

Vi som hadde hatt med provianteringen og gjøre, tre mann, ble stasjonert på en hytte nærmere Rognsbru, med en ordonans til hjelp. Men det ble for hardt og gå vakt om dagen og hente proviant om natten. To mann ble overført til oss. Utpå ettermiddagen hadde ordonansen to rømlinger med seg fra byen. Dem stasjonerte vi på postene.

Mandag 22/5

Stille og rolig. Mye provantarbeid om natten. En eldre mann som var rømt hjemmefra på grunn av tyskernes innrullering av landsmenn bosatt i Norge (sivile) ble rodd fram til første vakthytte, "Martas Minne". Likeså en ny rømling fra Porsgrunn i 22 års alderen.

Onsdag 24/5

"De fredløses forbund" ble i dag stiftet. Skogen er i dag vårt hjem. Dette mottoet forteller i grunn de fredløses situasjon.

Torsdag 25/5

En av guttene O. Klem feiret i dag stillhet i 22 år i skogen i dag. Ellers stille og rolig, ingen spesielle nyheter. Hentet to mann på Oddåsen og ga ordre til en gjeng som ble igjen. Det blir livlig innover i skogen. En av våre ordonanser hadde overanstrengt seg og begynte å kaste opp, etterfulgt av krampe og besvimelse. Speiderne satte igang førstehjelp, mens de øvrige marsjerte av sted for å holde avtalen om marsjordren. Ordonansen kom seg, men for sikkerhets skyld gikk en etter lege. Legen fikk den syke til bygda, mens vi to som var blitt igjen kjørte med legen til Gjerdeseter, hvorfra vi ble rodd over til Ingeborgtangen. En halv time senere kom Vassbottentroppen sammen med guttene fra Livets Plass og slo seg ned etter en drøy marsj over fjellet. Dessverre var to forsvunnet og "Politiet" gikk straks igang med å lete etter dem, men resultatet var negativt. Vassbottentroppene og guttene fra Livets Plass fortsatte.

Fredag 26/5

Stadig losarbeid over fjellet med rømlinger, og mye arbeid med å få proviant til alle, men alle er ved godt mot og har glimrende humør - og da går det nok.

Lørdag 27/5

Ordonans fra byen melder om total rømning fra byen. Lagfører Olav H. Nakkim er synlig nervøs, har dobbelt politivakt sies det, og nazistene er mer eller mindre søvnige om morgenen p.g.a. stemningen i byen. Den skal være dyster.

Søndag 28/5 (1. pinsedag)

Fikk i dag ordre om å bryte opp og dra inn til den planlagte leir. Alt ble pakket, hytta gjort ren, men et lite uhell inntraff.

Mandag 29/5 (2. pinsedag)

Samling i leiren. Åpning, andakt ved pastor Amlie og sang av fem mann. En festlig leirsang ble sunget. Om kvelden besatte vi Grønnmyrseter og sov.

Tirsdag 30/5

I dag bare sov og spiste vi etter flytningsstrabasene. 43 mann samlet og saniteten stasjonert med åtte mann. De syke melder seg etterhvert.

Onsdag 31/5

Vanlig leirarbeid. Ikke noe spesielt. En nyhet, den ene av de rømte fra troppen vår kom frivillig til leiren. Hirden avvæpnet, sies det.

Dagbokopptegnelser fra "Bjårvannbataljonen"

18/5-44 (Kristi Himmelfartsdag)

Det går ord blant folk at avisene i morgen vil bringe bud om at norsk ungdom i årsklassene 21 - 22 og 23 skal mobiliseres og at meldingen vil være kamuflert som "Nasjonal arbeidsinnsats". En dyster stemning blant folk, spenning. Tankene går framover mot det ukjente, og spørsmålene reiser seg. Først og fremst dette: "Hva skal fremtiden bringe land og folk?", hva skal framtiden bringe oss? Gud signe deg Norge - Norge i våre hjerter. Vi ble oppfordret til ikke å melde oss. Hvordan skal vi da forholde oss? Svaret må da bli dette: stikk til skogs! røm!. De første tar til å pakke sekkene, innover Kilebygda ser en i de stille morgentimer de første rømlinger. Fredløse gutter, spente, uvisse, hva nå?

Fredag 19/5

Klokka er bare fem, en kald morgen. Det er for tidlig å gå inn på gården (K) å vekke dem. Får ligge her i skogholtet litt til. En hjertelig mottagelse på gården. Snille gavmilde bønder steller godt om oss. En sjelden god frokost. Avisene kommer med meldingen "Nasjonal arbeidsinnsats". Hmm, nå ja, tro det den som vil. En henvises til arbeidsformidlingens lørdagsannonse angående innskrivningen til arbeidsinnsatsen.

Lørdag 20/5

Det blir stadig mer folksomt på vegene, unge spreke syklister med oppakning. Og kursen, målet? Hvem vet. Vi vet bare at vi må bort fra byen, bort fra myndighetene. Avisen melder: gutter fra Eidanger og Porsgrunn skal innregistreres på de respektive arbeidskontorer de tre første dagene i uken, Solum, Gjerpen og Skien de fem første. Kommer om kvelden til Gisholdtgrenda. Snakker om situasjonen, legger sammen med karene på gården planer for dagene fremover. Folket i grenda viser stor imøtekommenhet og velvilje når det gjelder utleie av hytter og prammer. Utpå natta drar fire av oss til det sted der vi skal bo inntil videre, Ingeborgtangen. I mørke finner vi fram, tar oss litt mat og legger oss til å sove.

Søndag 21/5

Ingeborgtangen er et idyllisk sted med fin beliggenhet. Vi finner oss straks til rette og tar oss til rette, steller mat. Et ufyselig vær er det, utpå ettermiddagen kraftige haglbyger. Da vi ror noen gjester tilbake til Buktestranda, møter vi de neste rømlinger. Utover kvelden kommer det stadig flere, fjorten i hytta om natta.

Mandag 22/5

Det kommer gutter til de andre hyttene ved Bjorvann. Tangen karene hadde det slitsomt i natt. En i høy grad kald og våt fornøyelse. Vi henter ruser i Krokvann og setter dem ut. Noen av oss bærer ved fra skogen og tar til å sage og hogge. Seint på kvelden kommer fire nye rømlinger som blir hos oss denne natten. Sannelig lå vi trangt, 18 mann. Velger hyttesjefer og depotsjefer.

Fredag 23/5

I dag tar vi til å bygge sams depot i Bjorhusdokka for hyttene ved Bjorvann. Hytta ferdig i løpet av fire - fem timer, snakk om kamuflasje. De første vakter settes ut, på Hestneset og Ingeborgtangen. En åre i været ved Eriksøy er tegn på at det er kjentfolk som kommer roende.

Onsdag 24/5

Hestnesvakta Olav kommer løpende, hesblesende og melder: gjør dere klare for rømning gutter, snakk om liv. Ryggsekkene blir gjort klare, bagasjen brakt til prammene og på kort tid er vi ferdige, skyver prammene fra land og setter kursen for fastlandet på den andre sida. Olav og Thor blir igjen for og undersøke nærmere. En stund etter går signalet "faren over". Første alarm, første rømning og den forløp utmerket. Fem russiske fanger rømt fra leir i Drangedal, med kurs for Bjorvann sies det, rimeligvis Bjorvann i Tørdal.

Torsdag 25/5

Proviantbæring, i nattens mulm og mørke bringer vi kukjøtt fram til hyttene. Første gang vi kommer i kontakt med organisasjon, han som skal være vår leder Th. Bommen (Pål) besøker oss og refererer nyheter. Han overnatter på Ingeborgtangen.

Fredag 26/5

Brødrasjoneringen inntil videre opphevet.

Lørdag 27/5

Etter ordre kommer Tholf Fjell til Ingeborgtangen og drar med oss opp til Hulka, stedet der den fremtidige leiren skal ligge. Vi tar til å hogge ned trær og bære dem sammen. Det som først trengs er et depot. Ved totiden slutter vi å arbeide. Etter å ha spist opp nisten, setter vi kursen mot Fjell for å hente brød der og bringe det ned til hytta. Guttene fra Ingeborgtangen var fremme kl. 19.

Søndag 28/5 (1. pinsedag)

En underlig høytidsdag, hørte pinseklokker kime. Guttene driver på med å hogge tømmer, hvem tenker vel på at det er 1. pinsedag? Et nydelig vær. Ved midnatt drar to av oss over Hestness for å møte Vassbotten-troppen og guttene fra Livets Plass for å føre dem fram til Ingeborgtangen. Venter vel en time, da hører vi at kvister brytes på den andre sida, straks etter høres stemmer. Vi tenner en fyrstikk, signalet er forstått. Noen minutter etter er de første 10 gutter steget i land på Hestness og prammen vender tilbake for å hente nye. Det viser seg at et par gutter har rømt under marsjen. Karene fra Ingeborgtangen må stå opp og dra ut for å lete etter dem og blir således snytt for søvn den natten.

Mandag 29/5 (2. pinsedag)

I tidlige morgentimer drar troppen videre, målet er Hulka. Vi drar fra hytta kl. 11.00 om formiddagen, det er kunngjort samling av guttene i Hulka kl. 15.00. Tholf Fjell gir signal med jakthornet og guttene samles. Etter en orienterende tale av Pål for Dr. med. Thiis-Evensen ordet og gir gode råd ang. det sanitære, legeundersøkelse. Etter den holder pastor Amlie andakt over pinseevangeliet. Noen gutter synger flerstemt en leirsang som slår svært godt an.

Tirsdag 30/5

Fem rømlinger fra Tangene, to av dem blir tatt av guttene fra Ingeborgtangen på Fagernes. En kommer seg unna, en annen blir tatt på låven og ført tilbake. Den andre kom seinere tilbake frivillig. Tre var søkt nedover, tidlig om morgenen bringer en bonde to av dem til Ingeborgtangen. Den tredje var det vanskelig å få tak i.

Onsdag 31/5

Flere og flere rømlinger har innfunnet seg på feltet, dette er selve hovedleirplassen som nå teller 200 gutter. Alle er i ferd med å bygge hytter av laftet tømmer, som gir god ly mot kulde og regn. Det er stor spenning blant guttene. Hva vil Quisling og Co. foreta seg nå?.

Torsdag 1/6

Livet på feltet tar til å komme i mer regelmessige former, enhver har sitt arbeid å passe. Matforsyninga til depotet har foregått upåklagelig.

Fredag 2/6

I dag har hyttesnekringen lydt over hele feltet fra tidlig i morges. Hyttene tar form, en og annen jamvel rukket å reise takbjelkene.

Lørdag 3/6

Været ser ut til å forandre seg, mørke uværsskyer syner seg i horisonten. Det gjelder nå å få tak over hodet, taket blir tekt med tjærepapp som kamufleres ved hjelp av mose og grankvister. Første oppstilling etter at guttene har kommet til leiren for godt. Avd. sjef, proviantsjef o.s.v. utnevnt for leiren. Det er lørdagskveld, guttene sitter i sine respektive hytter foran et provisorisk ildsted. Fra en og annen hytte høres dempet sang.

Søndag 4/6

Uværet er over oss. En har drevet hardt på med hyttearbeid og de fleste har fått tak over hodet. En enkelt har og gått i gang med innredningen av brisker og annet inventar. I dag har lederen vår sammen med tre av organisasjonens medlemmer vært og besøkt oss. De var her i anledning en nyhetslapp som hadde foruroliget oss. Etter at de hadde holdt noen orienterende taler falt gemyttene til ro igjen.

Mandag 5/6

Romas fall betegnes i de tyske militærkretser som en frivillig overgivelse av den hellige stad for å hindre at denne ble gjort til krigsskueplass. Uværet pågår med uforminsket styrke. Det blir lite eller ingenting gjort, da det faller vanskelig å få tørket klærne, skotøyet er hos mange i en elendig forfatning.

Tirsdag 6/6

Depotet er nå etterhvert blitt tømt for sine opplagrede varer. Forsyningsekspedisjonen har i dag vært på fjell og hentet brød og melk. For første gang etter at fristen for melding til arbeidsinnsatsen er utløpt har Vidkun Quisling latt høre fra seg i et opprop til Germanske SS Norge, som i de siste uker har ligget i våpenøvelsesleir i Holmestrand. Han uttalte at av sosiale, nasjonale og forsyningsmessige hensyn kreves arbeidsinnsatsen gjennomført, og vi skal gjennomføre den uttalte han til slutt. Krigen er gått inn i en ny og begivenhetsrik fase. Den angloamerikanske invasjon på kontinentet som man lenge har ventet på, tok til tidlig i morges.

Onsdag 7/6

Guttene tar til med å bygge nytt depot. Avisene brakte i dag nyheter om de operasjoner som ble innledet på den franske nordvest kyst i går. Kampen føres etter de tyske meldinger på en front som er omlag 2 km. brei ved Caen.

Torsdag 8/6

Guttene har lenge savnet tobakken, men nå er den kommet. Beholdningen, 18 esker Mahuni og en del tobakksblader er ennå ikke delt ut. Leiren har i dag fått sin første radio som skal monteres så fort som mulig. På grunn av den sterkt reduserte kjøttkvote, ble det i natt stjålet å slaktet en okse som ble transportert til vaktens hovedkvarter Bjørndalen. Det har vært mye proviantbæring om dagen fra Fjell og særlig fra Kallenskott. Hans Petter instruerer og dirigerer Grønmyrguttene. Den kjente svenske folketonen "Bred dina vida vinger". Der har nå i mange dager vært et elendig vær, men i dag er det oppholdsvær. Avisene for i går er ankommet, voldsomme kamper i Frankrike. Opprop fra London til fiskerne i Holland, Belgia og Norge om ikke å dra ut de sju første dagene, reknet fra i dag kl. 21.00. Opprop til kystbefolkningen.

Fredag 9/6

Dagen stort sett som andre uten hendinger av noe slag. Været er upåklagelig, og godt vær skaper lysere stemning blant guttene. Proviantbæring, alle får melk i dag. Livlig prat i hyttene til bortimot midnatt.

Lørdag 10/6

Det kommer en del regn og bløter opp stiene. Nødvendig med proviantbæring i dag også. En sliter veldig på fottøyet til fortvilelse for mange. Skomakeren har nok å gjøre med reparasjoner, men han har dessverre dårlig utvalg av materiell og redskap.

Søndag 11/6

Ordre om oppstilling kl. 09.00. Bommen kommer med en ny kar fra byen. Han har militær utdannelse med sersjants grad. En sympatisk ung mann med tilstrekkelig erfaring til å kunne lede en slik leir som denne. Det er et samstemmig ønske blant guttene om å få en voksen ansvarlig leirsjef som kan bo her fast. Leirkveld kl. 21.00. Programmet er for størstedelen sang, solo og duett. Arne Kalhovde avsluttet med andakt i tilknytning til salme 40. 2-4a. Leirkvelden bør avgjort bli en fast tradisjon og mange av guttene er sikkert i stand til å yte verdig bidrag til et fullgodt program. Kvelden ble endt med den vakre og alltid gripende "Gud signe vårt dyre fedreland".

Mandag 12/6

Det regner fra blåsvart himmel, striregn. Ufyselig vær og til dårlig humør. Det er virkelig ytterst ubehagelig her når værgudene viser vrangsiden til som i dag.

Tirsdag 13/6

Ikke noe bedring i dag heller. To voldsomme haglskurer pisker pappen på hyttene, slår i fjellet og lager reine stormen på Kroktjerns ellers stille overflate. Vått i vått og grått i grått. Gjennomvåte klær og støvler etter en slitsom proviantbæring. Om kvelden ønsker noen hver at han lå i en deilig tørr og bløt seng med hvite laken, reinvasket og med ei trygg følelse av å ha fått ro på legeme og sjel.

Onsdag 14/6

Værforholdene bedrer seg. En urolig diskusjon blant guttene. Flere snakker fullstendig tøv. Det viser seg at vi gutter som har rømt fra tyskerne og nå har en enestående sjangse til å sende en knyttneve i nazismens vemmelige fasade, vi kan ikke enes og dra lasset på en veg, enda vi har nok mat og god mat, og ingen av oss lider nød. Noen hver går til køys mørk i hu, hva mon kommer?

Torsdag 15/6

Får stort besøk i dag: Leirlederen Pål og Arne Andresen kommer til leiren for å berolige oss og gi nytt håp og oppmuntring. De er svært forståelsesfulle og kommer med en ganske betydelig nyhet. De av guttene som ønsker å komme til et annet sted, kan søke seg vekk dersom de kan ordne med matforsyninger å greie seg selv. To gutter nytter høvet. Ivar Grottnes overtar leiravisen.

Fredag 16/6

I dag innføres noe nytt i leiren, nummersystem. Hver gutt skal ha sitt nummer, det burde lette for eksempel postvesenet for mye arbeid. Dessuten virker det mer feltmessig, og det er den rette utvikling. Vi må føres inn mot det militære, skal vi engang kunne yte effektiv innsats for fedrelandet. Hvorfor skal nettopp den norske ungdom spares når hele verden svømmer i blod? Mange gutter måtte bære proviant i dag, etter en hard tur til Kallen-Skott, var dagens plikt utført.

Lørdag 17/6

Usikkert vær og litt regn i dag. For første gang offentliggjøres nyheter om nytt tysk våpen. Det er ikke til å unngå at dette gjør et vist forstemmende inntrykk på guttene, men selvsagt er det ingen tvil om at de allierte vil mestre situasjonen. Nå svirrer det rykter om at vi skal få radio, men ennå det ingen som fester større tiltro til disse ubekreftede rykter. En usikker utålmodig kjennetegner stemningen inntil Ole Lukkøye gjør sin virkning.

Lørdag 18/6

Nydelig vær i dag, badingen tar til for alvor. Mange soler sine hvite rygger, og en del blir temmelig brente, men humøret er svært bra. Noen gutter har bygd flåter og leker sjøslag på Kroktjerns blå flate. Om kvelden er det undersøkelse i hyttene om alle er tilstede. Det ryktes at en ukjent har vært i nærheten av Depotheimen. Alle guttene i leiren har fått innbydelse til et kort møte oppe på fjellet ovenfor Heistadhytta kl. 13.00, av disse fulgte 40 stk. innbydelsen. De troende guttene sang, fulltonende lød sangen i middagsstillheten. Arne Kalhovde holdt andakt over evangelieteksten Luk. 14. 16-24, fire andre vitnet om sin Herre og Mester. Andaktstunden ble avsluttet med salmen "Alltid freidig når du går".

Mandag 19/6

En stille og rolig dag, været er fortsatt strålende. Alle sammen koser seg, bader og bruner seg. I kvelinga blåser Egil Weber på trompeten og tonene bølger ut i den sølvklare sommerstillheten, vibrerer i luften og svinner hen, mens solglansen gyller åsene rundt de fredløses leir.

Tirsdag 20/6

Igjen en herlig dag når det gjelder værtilhøve. Ingen særlige episoder eller forstyrrelser i solsteken. Vanlig melkedag i dag, omlag en ½ liter pr. mann. Nyhetslappen for lørdag melder om ny framgang for de allierte både i Frankrike og Italia.

Onsdag 21/6

Fremdeles nydelig vær med nesten blå himmel. Godt humør blant guttene. Ved Kroktjern er det bading, skrik og skrål som ved de kjente badesteder en lekker sommerdag. Kl. 10.00 starter en del av guttene for å hente proviant. Leirkveld kl. 19.30. Referat fra leirkvelden 21/6: Leirkvelden tok til kl. 19.30 og pastor Amlie var tilstede. En fra saniteten, Kjell Johnsen, stod for arrangementet. Programmet var følgende:

1. Leirsangen "Vi seiler alle" synges unisont
2. Lasse Åkesen leser opp et dikt forfattet av ham selv. Diktets handling dreide seg om Breviksguttens ferd til Hulka
3. Samme mann synger "Den får ikke du"
4. Tholf forteller jakthistorier
5. Thor Omnes synger "Arne Haug fra Grue"
6. Kjell forteller norsk-amerikanske skrøner
7. Gustav Adolf Werkhorst forteller en pussig historie i Munchausen-stil
8. Leirvals ved Ivar Grotnæss
9. Trompet solo ved Leif Larsen
10. Sverre Andreassen synger "Ut på mørkblå vanne"
11. Thorleif Kristiansen synger "Leisiq vous aimer"
12. Birger Bjørndtvet synger "Å, eg veit meg et land"
13. Munnspill solo av Olav Solli
14. Kristne gutter synger "Er din troshimmel skyet" og "Det største her i verden"
15. Andakt ved Pastor Amlie
16. Kristne gutter synger "Navnet Jesus blekner aldri"
17. Avsluttes med "Gud signe vårt dyre fedreland"

Leirkvelden var stort sett vellykket og den viste at vi har gode krefter til underholdning bare de slipper løs.

Torsdag 22/6

Strålende vær i dag også. Den dovne rytme i dagens ensformige musikk holder seg fortsatt. Start for proviantbæring kl. 14.00. Guttene henter kjøtt til leiren, og middagsmaten er velkommen nå til St. Hans. Ivrige forberedelser til St. Hansaften, og de velkjente diskusjoners bølger går høyt til langt på natt.

Fredag 23/6

Spenning i luften, det er St. Hansaften. Enkelte av lagene har pyntet med bjerkeløv for å prøve å få den vanlige ramme over dagen. Enkelte av guttene har skaffet seg fluidum og da Tholf Fjell kommer sammen med forloveden, er allerede mange i et noe overstadig humør. (I flg. leirreglementet er det strengt forbudt å ta kvinner inn i leiren.) Av den grunn blir leiraften mislykket. Fire gutter finner det for godt å ta et bad i Kroktjern i full påkledning. Mange tragikomiske scener kan innregistreres. Ja, en minnerik kveld, for en del vel helst såre minner. Flere gutter ute av leiren.

Lørdag 24/6

Dyster stemning i leiren.

Søndag 25/6

Dagen er stille og fredelig uten episoder. Guttene dovner seg.

Mandag 26/6

Ingen særlige hendelser å rapportere i dag. Flere av de som dro på fisketur er kommet igjen. Gode krigsnyheter: russerne har begynt en gigantisk offensiv, og de allierte har tatt Cherbourg i Frankrike.

Tirsdag 27/6

Sola har vanskelig for å bryte fram, og ut på ettermiddagen går det over til småregn. Kl. 18.30 kommer det en flott batterisuper til leiren, nærmere bestemt til Munkeheimen. Dessverre ikke låt i den med en gang, men seinere kommer en akkumulator fra Kallen-skott, og det er den "missing link" nå virker radioen helt glimrende. Nyheter fra Sverige kl. 23.00. Tidlig på ettermiddagen er Pål en trip i tropp 2 og kommer til Fjellgården, men fortsetter ikke opp til oss. Andersen den nye leirsjefen kommer til leiren. Han skal bo i og påse at instruks og reglement blir fulgt opp, det er ikke for tidlig. Ordre om at guttene på fjellseter skal flytte opp i leiren. Melketildeling, stor stemning i dag.

Onsdag 28/6

Revelje kl. 07.30, oppstilling kl. 09.00. Utnevnelse av fire midlertidige troppssjefer, ny vaktordning. Mye proviantbæring både om formiddagen og kvelden.

Torsdag 29/6

6 mann fra feltet ned til Kallen-skott for å skifte ut vakta der. Hver lagfører skal ha en nestlagfører under seg. Vekslende vær. Tre mann reiste for godt i dag nedover.

Fredag 30/6

Reveljen går som vanlig kl. 07.30. Oppstilling kl. 09.00 med rapporter og dagsorden. Om lag 50 skal bære proviant i dag, resten skal rydde rundt hyttene. Disig vær, melken hentes.

Lørdag 1/7

Regnvær fra morgen av, ingen revelje og oppstilling i dag. Matutdeling fra depoet, det skal deles ut derfra bare hver onsdag og lørdag. Kontroll i hyttene av troppssjefene, to sanitetsmann skal hver dag inspisere hyttene. Mye sykdom i leiren, mye forkjølelse og mange som har verker.

Mandag 2/7

Hulka ,"rømlingenes leir", nå ligger den badet i sol. Ved avmelding kl. 09.00 i formiddag viser det seg at 36 menn har unnlatt å møte opp. I dag venter vi Andersen tilbake, men han kommer ikke. I kveldingen har vi Pål her og med ham to nye karer. Den ene av disse Johann Stubb Olsen skal bli her som leirsjef sies det. Maten blir satt frem i hytte tre og den ser ut til å smake etter den drøye marsjen. Under måltidet og etter hagler det ene spørsmålet etter det andre over dem. Mange er det som nytter høve til personlige konferanser. Adskillige søknader fra gutter som ønsker å reise til gårder er blitt innvilget, og guttene får beskjed. To gutter fra avd. 1 har hentet en akkumulator og i løpet av en liten stund er radioen igjen i stand. Da signalet for oppstilling går kl. 21.00 samles vi først utenfor hytte 10, "Munkheimen", for og høre nyhetene. Deretter går vi til samleplassen hvor Pål holder en manende tale til oss om å forholde oss rolig å følge de instrukser som blir gitt. Talen gjør inntrykk det er tydelig og merke og blir lønnet med applaus. Den nye leirsjefen blir presentert for Hulka-beboerne.

Tirsdag 4/7

Ved oppstilling er Pål tilstede. Guttene får beskjed om at det er mye proviantbæring i dag. En fra hvert hyttelag skal til Fjell for å hente melk. Jo, sannelig skal en bli kjent med stiene til Kallen-skott og fjell. Stas skal det være når en seinere kan dra på lysttur til de traktene en lærte å kjenne i 1944, kan gå på de samme stiene, sette seg ned ved Kroktjerns bredd trygt og tenke tilbake og peke - - minnene vil dukke opp: der lå hytta vår, der var vi samlet til leirkveld, der - - der, måtte riktig mange av oss oppleve det.

Onsdag 5/7

Guttene har mye å gjøre i dag. Et lag under ledelse av avd. sjefen for 2-ern drar innover til Mjårvannseter for å bygge et nytt reservedepot, et annet lag bygger stupetårn, to lag, guttene fra hytte 10 og 11 tar til på en ny hytte, som skal være "kontor, skomakerstue" m.m. De andre lagene hugger granbar og bærer det frem for å tekke taket. Adskillige av hyttelagene har i dag lapskaus, og der slipper en sannelig å dukke etter kjøttbitene, velgjørende. Ettermiddag, nærmere bestemt ved firetida gjør avd. 1 invasjon i avd. 2 etter at de i går har gjort et landgangsforsøk. En stor styrke setter over Kroktjern. Raskt sprer ryktet seg i toern "invasjon" for å si det kort, ydmykende er det, men det må vel sies (referentens hjertesukk) 1ern erobret flåten, og en kan vel og føye til at invasjon ble heldig gjennomført - av og for dem. Men det kommer en dag. Leirkveld kl. 19.30. Ny idrettsleder, en Rjukangutt blir representert av leirsjefen. Programmet for kvelden var litt snaut kanskje, men godt. Den populære Thorleif var frampå selvsagt. Mathias gjør stor lykke med nyheter fra T.T. Det er bryting, sjefen instruerer - og boksing. Kvelden avsluttes med andakt over Jer. 29.11 og fedrelandsslamen.

Torsdag 6/7

Noen herlige sommerdager har vi hatt en stund, og dagen i dag er også strålende. Sola skinner fra en klar og skyfri himmel, og dens stråler kaster glans over dagen for mange, også for oss i Hulka, ja nettopp for oss. Der er virkelig humør i Hulka i dag, sol - sommer - sol. Sannelig er det godt og være menneske når en kan ha det slik som vi har det nå. Men vi kan ikke la være å tenke på dem ute ved frontene, mange av dem på vår alder, for et liv. Og dette er det som kan legge noe tungt og dystert over vårt Hulka liv - men ellers. Vi kjenner oss som frie gutter i skogen. Det er utvilsomt et sundt liv det vi lever, men likevel håper vi at oppholdet ikke blir for langvarig. For noen dager siden var det et par skogskarer hos sjefene for å rådføre seg med dem. Tidlig i dag kommer det en fra Cappelen og skal sette oss i arbeid. Han har med seg noe redskap, resten tar vi fra leiren. Økser blir slipt, enkelte av dem er svært hakkete i eggen. En må huske på at det er mange slags folk, folk fra mange yrker som i dag må ta fatt med hugst. Flere av lagene blir med skogskaren for å barke tømmer oppe omkring det gamle depoet. Det bygges videre på kontor og nytt depot.

Fredag 7/7

Proviantbæring som vanlig. Lag 7 som onsdag bygde stupebrettet ved 5-ern, har i dag fått oppdrag å bygge ennå et, et lavere nede ved Odden. Allerede ved middagstid er snekringen gjort, brettet blir dekt med sekker og tatt i bruk "offisielt åpnet". Guttene forberedes på terrengløp i morgen lørdag. Likeledes ved oppstillingen på at det søndag kl. 12.00 skal være andakt på fjellet ovenfra Heistadhytta.

Lørdag 8/7

Barking av hyttene. En fortsetter på depotet ved Mjårvannsetret. Om kvelden terrengløp med start fra Grønnmyr kl. 20.00. Løypa går nedenom leiren, forbi depotet, tar inn på stien Kallen-skott - Grønnmyr. En vanskelig løype, omlag 2,5 km. som går gjennom et svært kupert terreng. Særlig drøy er stigningen fra Grønnmyr og bakken fra leiren til depotet. 38 mann starter i løpet som blir vunnet av Olaf Skogen med tid 7,53. Etter ham følger de rutinerte skogskarene Neri Næss, Tor og Olav Gisholdt. Svært mange har møtt fram på Grønnmyr til terrenget som er omfattet med stor interesse.

Søndag 9/7

En herlig sommerdag, oppe på fjellet har de kristne guttene møte kl. 12.00. Få er møtt fram, en driver vist forberedelser til svømme og stupekonkurranse kl. 18.00. Anders Langgård åpner møtet med å lese Luk. 5, 1-11, og Arne Kalhovde holder andakt for dagen. Solosang av Arne Andresen, flerstemmig sang av 10 mann. Fire mann går av sted for å lete etter en rømling. En av Heistadguttene får i ettermiddag et svært kutt i foten som følge av knivkasting. En lummer kveld.

Mandag 10/7

En har hørt flydur i natt, det har regnet og tordenen har rullet. Ved oppstillingen: en mann til rømt. Bagasjen blir sendt etter ham. Bygging av sjefsbrakke.

Onsdag 12/7

Duskregn, sjefen fra byen, Th. Bommen kommer i ettermiddag med 10 nye mann som er overflyttet fra Valdalleiren i Gjerpen. Vaktsjef Olav Løland har fått permisjon til 24. juli og i hans sted er Oddvar Graneng konstituert. Tobakksutdeling.

Torsdag 13/7 og fredag 14/7

Gråværsdager, mye regn, Valdølinger fortsetter å komme til Hulka. Guttene drar fredag til fjell etter melk, men kommer tilbake med tomme spann.

Lørdag 15/7

Melken er kommet og hentes i dag. Leirsjefen Johan Stubb Olsen og avdelingssjefene flytter i dag inn i den hytta som er bygd spesielt for dem. Alle Valdalguttene er kommet og er blitt plassert i de forskjellige hyttene. Det kan nevnes at Munkeheim har fått helt ny besetning.

Søndag 16/7

Fortsatt regn, men utpå kvelden er været noe bedre. Sju mann avgårde etter ovn til sjefsbrakka.

Mandag 17/7

Det er vel i grunnen ikke noe å si på at guttene i leiren ofte spør seg selv og andre om hvor lenge Hulka oppholdet skal være, hvor lang tid det skal gå før det blir en eller annen forandring, for ikke å snakke om når en igjen kan sette beina innafor stuene hjemme. I dag har en kunnet høre mange forskjellige tips. La det imidlertid være sagt at pessimisten ikke stikker så dypt. En kom til meg å fortalte at julepynten alt var kommet til depotet, og den sanitetsmannen som hadde runden i morges fortalte at han hadde sett seg ut juletre sør for Grønnmyr. Ut på ettermiddagen kom Pål til leiren. Noen av de første han kom i kontakt med er guttene fra Valdalen. Etter en god prat med dem drar han bort til den nye sjefsbrakka. Når det gjelder radioen, kan jeg fortelle at den lørdag ble installert i sjefsbrakka, men i dag overflyttet til hytte 3. Kan så godt forstå sjefen at de ville bli av med den. Det ble vel ikke arbeidsro eller annen ro å få så lenge en har radio i hytta. Men de som skal overta den, hvordan er da de stemt for overflyttingen? Ja, de er vel oppmerksom på at det blir ståk. På den annen side vil det bli mye god musikk å lytte til i sene nattetimer. Nåja, slikt skal visstnok ikke være tillatt sies det. Idrettslederen og noen andre karer bærer i kveld halmsekker til Grønnmyr. Det skal lages brytematte der oppe.

Tirsdag 18/7

Det har nå i flere dager vært et ustabilt vær, slett ikke noe typisk julivær nei. Da vi i dag morges stikker hodet ut av gluggen er det opphold, ja alt tegner til at det skal bli en helt igjennom strålende dag. Men ikke mange timer av dagen har gått før det regner - først jamt og stille, senere mer intenst, til slutt striregn. Mange av proviantbærerne er nok blitt våte under turen i formiddag. Lenger ut på dagen skinner sola igjen, varmt. Ved oppstillingen i dag opplyser Pål som er tilstede at det er oppnevnt en komite på fire medlemmer, som har å ta seg av leirkveld arrangementet: sørge for sanger, musikk, sketsjer, skrive aviser m.m. Videre er det oppnevnt en komité til som skal sørge for at det kommer i stand en kristelig forening i leiren. Foreningen kan selv bestemme hvilken hytte de vil ha til møtene og legge de an slik de finner best. Pål inspiserer leiren. Han tar sammen med en av guttene fra Valdalen ut tomt til ny hytte. Det blir bestemt at den skal ligge mellom hytte 1 og 2. En liten tropp på 10 mann med leirsjefen og idrettslederen har linjegymnastikk på sletta ved Grønnmyr like etter oppstillingen. Skal se nå blir virkelig fart i idretten i leiren. En av sanitetens folk som har vært i Kallen-Skott etter melk kommer våt tilbake mens referenten besøker Grønnmyr ved middagstid og kan fortelle at han slo ut så og si all melken fire a fem minutters veg fra målet sanitetens hovedkvarter. Han skulle ikke sagt så mye forteller han dersom det hadde vært første gangen, men det var det ikke. En må vel ha lov til å være en smule irritert når slikt hender. I slikt høve føler en det slik at en har lite igjen for arbeidet. Vår venn fra saniteten tar det imidlertid merkelig rolig. Av Grønnmyr nytt ellers kan nevnes at nå går havregrøten og suppa i kyllingene. Dette bør vel forklares nærmere, saken er den at en av sanitetens folk har fått i oppdrag og stelle en del unge tupper og haner som hører hjemme på Fjellgården. Så helt går en inn for denne oppgaven at en ikke riktig unner seg selv maten. Havregrøt og suppe har de ikke smakt på flere uker, men som nevnt den går i kyllingene. En av de unge haner har vist magesjau om dagen, noe som går sier folk. Den skiller seg ut fra de andre, går alene, filosoferer. Forresten kan en se på den at den ikke er riktig frisk, den virker ikke lite tuslete. Det er ikke for ingenting at våre venner i saniteten kaller den for sjefen for de dårlige tider. Av mer alvorlig art: en får beskjed om at fem tyskere holder til nede ved Bjorvann. Det sies at de er der for å se på tømmer, dette høres vel uskyldig ut? Ekstra vakter settes ut.

Onsdag 19/7

En herlig sommerdag, sola får riktig tak i dag. Kroktjern ligger stille i de tidlige morgentimer, med små krusninger en gang i blant. Ved oppstilling i dag opplyses det om at det et tatt ut fire mann til en politipatrulje. Den har å påse blant annet at det er ro i leiren etter kl. 23.00 om kvelden. Det er ikke tvil om at det til sine tider kan være på sin plass med en slik autoritet. Videre er det bestemt at lørdager skal være faste vaske og lappedager. Det er vel trolig at det kan bli vanskelig med fast vaskedag, da det er ytterst sparsomt med vaskebrett og baljer i leiren. Etter oppstillingen går alle guttene til Grønnmyr, en skal for alvor ta fatt på gymnastikken nå og det er det vel neppe noen som har noe imot. Vi har så lenge ligget å hatt det for rolig så nå må det virke velgjørende med virkelig gymnastikk. Gjennomgår med oss Sjødins øvingsprogram. Leirkvelden har vært imøtesett med stor forventning denne gangen. Som nevnt tidligere er det oppnevnt en komité som skal ta seg av leirkveldene, og at denne komitéen har tatt sin oppgave alvorlig er lett å se. Noen hver har derfor gledet seg til denne kvelden. Kl. 21.00 tar morroa til og på veien til Grønnmyr ser en i kveldinga feststemte gutter. Oppe på leirplassen er alt ferdig til at programmet skal ta til. En fin kveld er det, gressbakkene ligger der fine og grønne. Enkelte dager har en hatt kyr her oppe, bjelleklangen har lydt så festlig, og selve Grønnmyrhusene ligger der og minner om en gammel norsk seter. Synet av den får en til å tenke på bondesmør og melking og rømmegraut, på kulokk og rauting, kort sagt på alt som har med en gammel seter og gjøre. Grønnmyr, i kveld er du vitne til et selsomt skue: norske gutter som har rømt fra sine hjem, gutter som å er fredløse i sitt eget land, og som er samlet til en festkveld, til et program som skal lyse opp og heve stemningen i et ellers grått og ensformig tilvære. Når var du Grønnmyr vitne til noe liknende? Når lød latteren så befriende og sterkt på dine enemerker? Når lød den feiende musikken ut i kveldsstillheten som i kveld? Grønnmyr vel aldri og vi bærer minnet om deg og samlingene der med oss videre på vegen. Et rikt, fyldig program og svært greit avviklet. Viser, Fiolinsolo, gitar og trekkspillduetter. Men jeg vet godt hva guttene vil huske lengst, hva som vil lyse mest opp når en om førti a femti år, forhåpentlig sitter ved peisen i en god stol, tenker på tida tilbake og trekker fram minner om Grønnmyr: Det er boksekampen mellom vinter og sommer. For en kostelig tevling, snakk om noe som fikk smilet opp. Men et par ting kritiserer vi: Den simple gudsbespottlige vise som ble servert, siste gang en del av oss vil sitte og høre på slikt. Nei, la meg ikke refse og kritisere mer. Stort sett var det en fin kveld.

Torsdag 20/7

Radioen vår allierte nå når vi har vennet oss til den, kan vi ikke tenke oss den foruten. Hytte 3 er adskillige ganger på dagen fullt besatt av nysgjerrige gutter som venter - og håper. Større har imidlertid ikke interessen etter nytt vært i de ukene vi har her enn nettopp nå. Denne torsdagen synes å innlede en serie begivenhetsrike og spennende dager. Hør bare hva som blir meldt: Den japanske regjering avsatt, en krise i landets politikk. Attentat mot Hitler. Storforbryteren selv har fått lettere hjernerystelse og mindre sår, men flere av hans nærmeste høye offiserer sterkt såret. Snakk om ikke disse hendelser varsler noe? Innleder ikke særs spennende tid. Disse nyheter får humøret i Hulka - som i og for seg er upåklagelig - til å stige adskillige grader. Hver dag kan en være forberedt på at det skjer noe. Den dagen kan være temmelig nær da fredsklokkene igjen ringer. Hvilken følelse da, hvilken stemning og jubel. De som opplevde forrige fredsslutning kan fortelle hvilket inntrykk det gjorde da budskapet nådde fram: Fred! Og hvor det måtte få kunstnersjelen til å yte, gi noe. Forrige gang i 1918 satt den norske komponistinnen Signe Lund Skabo bort i New York og skrev fredsklokker. Og hvor den gir uttrykk for det som rørte i mennesker da. Men som en av guttene sa her i sted: "Tar jeg feil når jeg trur at det om få uker er slutt på krigen, så kommer jeg vel over den skuffelsen og, jeg har hatt så mange før under krigen". Vi håper og tror at det snart vil bli slutt. Vårt syn på krigen har endret seg totalt på de aller siste dagene. På den annen side er vi også forberedt på at det kan ta tid før løsningen. Også det alternativ regner vi med. Men i alle tilfeller vår tid kommer. Kl. 17.00 tar den fastsatte svømme og stupekonkurranse til. Det blir konkurrert i 100 m. brystsvømming, stup fra begge brettene og stafett, fire etapper, frisvømming. Det er svært folksomt bort på knausen under stevnet, kampstemningen er der heiaropene runger ut i ettermiddagsstillheten. Og prestasjonene, mange av dem gode. Bestemann i brystsvømming blir Frank, og seierherren i stup, Birger.

Fredag 21/7

Bakken er våt etter regnet om natten. Litt kjølig er det i de tidlige morgentimer, men likevel hopper mange i vannet. Kl. 09.00 er hytte 3 full av guttene som hører de siste nyhetene om revolten i Tyskland. Ved oppstillingen gis ordren: Proviantbæring alle mann. Det blir lang ventetid ved Kallen-Skott i dag. 3 a 4 timer går uten at bilen viser seg. De omlag 70 mann som er det i første runde blir jagd inn under trærne av en regnskur. Endelig kommer bilen med fullt lass. Utbruddene fra guttene kommer unisont: "Det er sannelig ikke for tidlig". I leiren har som nevnt de siste nyheter skapt en helt annen optimistisk stemning. Da det også blir delt ut ei pakke sigaretter til hver, kommer stemningen helt på toppen. Om kvelden blir Øksenvads tale påhørt med den største interesse. Jo, han kan snakke for seg den karen. Og slike merkelige betegnelser som han bruker på dem som i de siste årene har hatt noe å si både i Tyskland, Norge og andre land. Hans tale i kveld dreier seg om attentatet på Adolf Hitler. En må være forberedt på at det skjer noe - mye i hans rike - i dagene som kommer. Det blir gitt ordre om at 70 mann skal ned etter proviant, men det er bare omlag 20 som går. Av disse også noen for annen gang i dag. Guttene får beskjed om at 50 til må gå.

Lørdag 22/7

Revolten i Tyskland er det store samtaleemnet i leiren. Hvordan skal det gå der nede? Hva skal fortsettelsen og slutten på revolten bli? Betyr det som nettopp har skjedd, et snarlig gjennombrudd, eller kan det ennå gå lang tid før en større lysning viser seg? Guttene blir ikke trett av å stille spørsmål og å svare, slik som de tror det vil gå. Men det er vi alle oppmerksom på: Svarene på spørsmålene - de virkelige svar - hører framtiden til. Det blir og smøre seg med tålmodighet å vente. De varene som skulle vært bringa opp i går og ikke ble det, hentes i dag. Flere av Valdalguttene synes det er svært drøy vei vi har å gå for å få maten opp i leiren. Men vi som har vært i leiren siden begynnelsen, er overtydd om at når de blir vant med å hente proviant, "vil de ikke noe annet", men ikke for det noen av hver av oss vil vel bevare minnet om den første gangen vi med full ryggsekk klatret opp Svettelia.

Søndag 23/7

Det er søndags høye ro. Jovisst, litt forskjell på hverdag og helg det merker en her også. Ikke blir det gitt ordre som på de andre dagene, det er mer ro i leiren-hvile. Men ellers kan en si at hvordan søndagen blir avhenger mye av en selv. Om en vil kan en stelle seg slik at mest mulig arbeid gjøres om lørdagen, så at det til helgedagen står igjen det absolutt nødvendige. I går kveld var referenten en tur borte i "Furruly" der var søndagsveden opphogd og pent lagret, plassen utenfor hytta var sopt rein. Det hele gav et svært tiltalende inntrykk. Et trekk som viser hvordan en kan innrette seg, et eksempel som det går an å etterfølge, i hvert fall enda, slik som stoa er nå. Mange av guttene har pleid å ta med seg sovepose og lettere lektyre og har gått ut for å legge seg å ta livet med ro. Litteraturen utgjør særlig ukeblader. Adskillige har gledet seg til å tilbringe denne søndagen uti solbakken med et ukeblad, men det blir en fritatt for. Riktignok ser været heller lovende ut om morgenen, men det skifter til gråvær. Ut på ettermiddagen striregner det, det lyner ned ved og tordenen braker. Et forferdelig vær. I dag høver det sannelig å synge: "Og noen hver blir saktens gjennomvåt uti slikt et herrens vær". Ellers kan en ikke la være og smile enkelte ganger når den nevnte sangen blir sunget og det er herlig sommervær. Jamvel, en vet at det ligger noe dypere i disse ordene. Det blir inneliv i dag, i enkelte hytter tennes parafinlampene allerede kl. 16.00. Middagsmaten i dag er for de aller fleste lapskaus og den var god. I grunnen er det stort sett flinke kokker i leiren. Vel er det så at kokkene ofte får høre kritikk og klage, men den er bare velment: Dette er den måten enkelte gir komplimenter på. Etter middag kommer det lettere lesestoff fram, og guttene drar seg - noe en fort blir lei av. I ettermiddag et usedvanlig ren av nysgjerrige gutter som for øyeblikket har bare en interesse: å høre nytt ute fra verden den vide.

Mandag 24/7

Det blir stadig mer fart i gymnastikken. Pål uttaler ved oppstilling at vi må slutte mannjevnt opp om den, for som han sier, "den kan komme godt med". Hva som ligger til grunn for denne uttalelse vet jeg ikke, men en aner og det er rett: Vi må alltid være beredt, vi må ha de våkne øyne. Og vi kjenner at det gjør godt å myke opp kroppen. Etter at gymnastikken for dagen er slutt, løper 5 - 6 karer fra leiren innover forbi Grønnmyr for å trene til terrengløpet som skal være i slutten av uken og for om mulig å finne en ny løype. Fint terreng er det innover og det er velgjørende å løpe slik. Når det er godt terreng, og guttene har god tid, skulle det være muligheter for å kunne drive det. Dersom en bare utnytter mulighetene. Vaktsjefen for avd. 1 har hatt permisjon omlag 14 dager, men i ettermiddag kom han tilbake. Guttene i har allerede oppdaget det: Den spinkle låten fra Heistad brakka "Furruly" røper det. Han har allerede prøvd fløyta og funnet at låten er den samme. Han har forresten fått seg et nytt navn her oppe i tillegg til det klingende gamle, nemlig "Slangetemmer'n". Om han er stolt av navnet heller ikke skal være usagt. Han uttaler på vår henvendelse at ferieoppholdet i Bamble har vært strålende bondefolkene han besøkte var overmåte elskverdige. Jordbærstykket på gården var stort forteller han, og vi føyer til som en formodning: Godene fra det har sikkert også vår kjenning, her vaktsjefen hatt fordel av. "Munkeheimen" har fått ny latrine. Vår medarbeider har betraktet verket, ja til og med prøvekjørt det og har funnet at det fyller fullt og helt de krav som stilles til en moderne latrine. Vi ønsker Munkeheimens beboere til lykke med det nye byggverk og håper at det må bli flittig brukt. Ut på ettermiddagen tar det til å regne, det er grått, kaldt og høstlig.

Tirsdag 25/7

Det går det ord i leiren at det er utsted arrestordre på alle gutter i den registrerings pliktige alder (21-23 år). Foreløpig et rykte, men hvor mye det er i rykte vil vel snart vise seg. Det sies også at Lensmennene alt er i virksomhet for å få tak i rømlingene, de undersøker både på gårder og i hytter. Så var det vel ikke for ingenting at det på eterens bølger i går kveld gikk ut et opprop til Norges lensmenn hvor beskjeden var klar med hensyn til hvordan de skulle forholde seg overfor rømlingene. Et høve til å gjøre godt igjen. Det er blitt lensmennene til del, så spørs det: vil de lyde parolen, vil de nytte det siste høve, eller velge å løpe lina ut? Dagene vil vise det. Når det gjelder oss her, har altså vi fått høre ennå en gang at det er om å gjøre å være rede hva tid det skulle være. Faren er såvist ikke over. Den blir vel stadig mer overhengende situasjon mer prekær. "Nei, se hvordan det blåner her". Noen hver av oss husker denne strofen fra skoletiden, disse ordene Arne Garborg legger i Velsemøys munn, der hun går og gjeter kyrne og får se blåbærene store og saftige. Kilebygda har fra tidligere et godt ord på seg for sine bærtrakter, og nå tar bærtiden til igjen. Flere av guttene har vært ute etter bær, i dag så jeg de første molter. Nei, ikke noen sommer har vi hatt traktene så ned. Skal si det blir riktig mye syltetøy i ukene framover. Det gjøres store forberedelser til leirkvelden lørdag. I kveld tar et kor til med sine øvelser oppe på Grønnmyr, dirigent og sangere er svært fornøyd med de første øvelser. På leirkvelden skal det og være orkestermusikk. Flott besøk skal vi også få. Foruten sjefen fra byen, leger tannlege, prest og fotografer. Så vi håper at vi må få en fin festkveld, Olsok er det også den dagen. Kunngjøring fra Hitler om at det i de besatte områder og det tredje rike skal gjennomføres total krigs og arbeidsmobilisering.

Onsdag 26/7

Fra i dag av nytt nummersystem i leiren, guttene får lest opp sine nummer. Tidligere hadde hytte 10 "Munkeheim" de første nummer, nå tar de til på hytte 1 og det er jo rimelig. Mange har reist fra leiren i det siste ukene, numrene har blitt stående ledig etterhvert. Til slutt ble det for mange ledige, og en fant det klokest og gi nye nummer. Det tales om at det skal legges telefon til Kallen-Skott, og guttene tar til å rydde vei. Det skal bygges scene oppe på Grønnmyr til leirkvelden lørdag, en tar med arbeidet i formiddag.

Torsdag 27/7

For et elendig vær vi har i dag, mye, mye regn. Det er en kjent sak at det er flere faktorer som avgjør et menneskes sinnsstemning og humør. Og blant disse er været slett ikke ubetydelig. Vi i Hulka har da hatt adskillige høve til å skjønne det. Se bare i dag i det griseværet som er nå. Tam, dyster stemning, noe tungt over guttene. Mismotet vil sige inn over dem, og så får de tid til å tenke, til å stille spørsmål, til å tippe. Det blir å holde seg inne i dag også. Gud vite om vi slipper fra dette med livet? En må vel ha rett til å stille et slikt spørsmål og gjør vel rett i og regne med begge alternativer. Hvor jeg synes alvoret med livet må få plass hos oss i ei tid som denne. At det gjelder å utnytte mulighetene, at det gjelder å supe livet inn i fulle drag, mens en lever, at det gjelder å leve rett. På den annen side: tenk på alle dem som i vår tid stilles ansikt til ansikt med døden og får en brå død. Om vår egen framtid vet vi ikke noe. Men hvor gjelder der ikke å være alltid beredt.

Fredag 28/7

28. juli, to måneder siden 1. pinsedag. Det var mer enn en gutt som tenkte og sa da vi stakk til skogs at vi nok ville være hjemme til pinse, men hvordan har det gått? Nå er de samme guttene visstnok glad til hvis de kommer hjem til jul. For som nevnt stemningen varierer mye her, alt været tobakksutdelingen o.s.v. er. En er tilbøyelig til å tro at nyhetene om revolten i Tyskland som i flere dager har hatt så stor plass i dagsnyhetene kanskje har vært en smule oppblåste. En har ventet, etter den omtale vi gjennom eterens bølger har fått, at revolten skulle få et langt bredere omfang. Nå snakkes det sjelden om den. Gårsdagen og denne har vært store dager for krigen i øst, mange byer inntatt. Dette skulle gjøre en del til å heve stemningen, men nå tror guttene mer og mer på det som har blitt varslet tidligere, at dette vil bli en langvarig stillingskrig. Været i dag minst like dårlig som i går. En del av provianten kommer opp, ingen melk i dag. Siste dag før den store leirkvelden. Det har regnet i dag, men lysner utover kvelden. De siste forberedelser er gjort til dagen: scenen er så og si ferdig, en har bare igjen å pynte med lauv. Det var en del som i går ymtet noe om at scenen nok kom til å bli oppført etter en fem års plan (i likhet med hytta til lag 16). Men sannelig står den ikke der i dag ferdig, stor er den, den ruver. Orkesteret og koret legger siste hånd på verket, bare generalprøven står igjen til i morgen ettermiddag. Med dette spørsmål går guttene og arrangementskomiteen ned fra Grønnmyr. Blir været slik i morgen at vi kan avvikle programmet?

Lørdag 29/7

Olsok - hva rommer ikke selve ordet olsok - minnet om kong Olav Haraldssons fall på Stiklestad for nesten 1000 år siden. Minnet om kristendommens innførelse i Norge. Vi tenker ikke så ofte kanskje på hva verd dette har hatt for landet, men hvor forandringene ble synbare, hvor kristendommen ble nyskapende og gjennomgripende. Hvor folkelivet fikk mer og mer dens preg hvor innstillingen litt etter litt ble en annen, innstillingen til livet, til døden, til livet etter døden. "Alt fikk si vigsla i kyrkjefamn. Brudgom og brud med sin lovnad. Heimen og borni sit i kristennamn, dei som for ut, dei som kom i hamn, dei som i Herren fikk sovna." L. rev. 803,2. Olsok minnet om en kamp og nyskapingstid. Olsok seirens dag, slekt skal følge og om et par generasjoner skal 1000 årsfesten feires. Måtte da Nidarosdomen vår nasjonale helligdom stå på den gamle kristkirkens grunn og minne slekten om at i kirken "Her hev vore fedre funne hjertefred og sælebot, her hev livsens kjelda runne friskande om hjarterot". L. rev. 12,2. Da en våkner om morgenen og gløtter ut har en et svakt håp om at leirkvelden i Hulka Olsok 1944 skal bli en virkelighet. Men da det under oppstillingen tar til å regne brister håpet. Det blir etter en kort konferanse fastsatt at den skal avlyses. I alle tilfelle ville en ikke ha det fulle utbytte av kvelden, vått gress og våte bergnabber. Leirprogrammet utsettes til onsdag eller lørdag førstkommende. Det har vært flere tilfeller av sykdommen i leiren: ørelidelser, magesykdom o.s.v. En av sjefene sykler i natt for å få tak i lege. Utpå ettermiddagen kommer han, svært bløtt hadde det vært på stien fra Fjell, nok en uvant doktorreise. Og legen skulle vært på en helt annen kant i dag enn Hulka hadde han tenkt, nemlig på weekend i Brunlanes, men slik er det, det går ikke støtt som en tenker. En lege må være budd til å dra på sykebesøk, jamvel når han minst ønsker det. Det er melk på Fjell i dag, halvsur visstnok. Mange som ikke tar turen ned dit, følgelig blir det mer på dem som i bløyta trasker nedover, fulle spann.

Onsdag 30/7

Bra vær i dag, en heller stille søndag. Som tidligere nevnt har det vært en del magesjau i leiren i det siste, i dag florer elendigheten verre. Mange er dårlige og legger seg, andre føler seg slappe og uvel og aner at sykdommen også vil nå dem. Og grunnen til sjauen? Ja, guttene tipper som deres vis er. Noen trur at det er de tørrede potetene, andre at grunnen er gammel halvkokt kål, andre at smitten står i samband med latrinene som aldri blir spadd over. Ut på ettermiddagen spiller det nylig sammensatte orkesteret på den nye gymnastikkplassen. Dansen går også, men det blir ikke særlig fres på den. Referenten tilbringer denne strålende dagen hos snille bondefolk i Høydalen. En dag han nok vil minnes, en behagelig avveksling i Hulka tilværet. Ingen oppstilling i dag. Den avd. sjefen som reiste til byen, kom tilbake i går kveld og fortalte at politiet drev undersøkelser på vestsiden og i Knardalstrand.

Tirsdag 1/8

En stille og fin sommerdag, kanskje skal august bli en fin solrik måned? Vi i Hulka ønsker selvsagt det, alle er enige om at vi i grunn har hatt nok regn på disse måneder i skauen, og kan ikke skjønne annet enn at bonden må ha fått nok regn. Skal en karakterisere stemningen i leiren, kan en vel si at en avventende, sindig, men litt dau holdning særkjenner den. Guttene blir sløve, og det vil en kanskje forstå, kanskje vil en også tilgi dem det? Det er proviantbæring i dag, men det kommer ikke så mye, av middagsmat fiskepudding og sild, ikke noe pålegg. To fra sjefsbrakka er ute på blåbærtur og finner hele fjorten liter: Magesjauen fortsetter det blir meldt om stadig nye ofre. Et rykte synes jeg må få plass i dagboka, hvor mye det er i det tør jeg ikke innestå for. Det blir sagt at det er kommet 3000 blodbikkjer til Oslo. Dette høres nifst ut og er som rimelig kan være gjenstand for en del snakk, selve ordet blodbikkje virker reint uhyggelig. Og de som har lest en del om dem, har mye å fortelle, kanskje er det muligheter for at vi kan få slike etter oss. Da..... Nei, la oss heller snakke om noe annet som f.eks. det siste fra Finland. President Ryti går av meldes det, Mannerheim overtar. Sannelig lever vi ikke i en begivenhetsrik tid, den ene historiske hendelse avløser den andre. Hvilken betydning presidentskiftet i Finland vil ha når det gjelder landets politikk, vil de kommende dagene vise oss. Sjefene i leiren får ved middagstid beskjed om at lederen og andre størrelser fra byen ikke kommer opp onsdag som fastsatt, men torsdag. Altså blir leirkvelden også utsatt en dag. Når det gjelder gårsdagen mandag 31/7 kan jeg fortelle at været var tålig bra og at alt var rolig i leiren, men ellers ingen hendelser å fortelle. Som en nok vil skjønne blir dagene forresten nokså like her i leiren, men små episoder å melde er det da.

Onsdag 2/8

Fint vær i dag også, vi nyter livet i et slikt fint vær. Vel skulle det vært hyggelig å tilbringe noen sommerdager ute ved en ramsalte sjøen, ligge der ute på svaberget blant kjentfolk og supe inn sol. Vel kan en gjøre det her og, men likevel når sommeren kommer er livet ved sjøen det ideelle. I år blir det ikke noe av det, såvidt vi kan skjønne. Men hyggelig kan det vel også være for engang skyld og feriere et stykke inne i landet, f.eks. ved et lite skogsvann?

Torsdag 3/8

"Ditt valgspråk alt for Norge det har du trofast holdt". Så måtte H.M. kong Håkon 7. tilbringe også denne åremålsdagen i utlendighet. Hvor vi hadde unt ham å ha dagen i Norge i år, blant sine egne, i det folket som han for snart førti år siden kom å ga sitt løfte. Hos det folket han har lært å elske og som elsker ham. I grunn hadde vi vel trodd det vi og at vi skulle ha den glede å ha ham hos oss i år, men vi får altså vente. Han er nå kongen, har nådd støvets år. Gud vet hvor lang tid han har igjen å leve her. Han kjenner timene, men det ønsker vi at kongen må få leve sine siste dager i Norge, at han må få dø her og hvile i mor Norges jord. En herlig sommerdag, en dag guttene har sett frem til, og som komiteen har gjort mange forberedelser for å gjøre så festlig og minnerik som mulig. Etter oppstillingen merkes løypa til terrengløpet som skal ta til kl. 11.00 fra Grønnmyr. Det er folksomt der oppe i dag, denne dagen er hel fridag og guttene vil gjerne følge med i alt som foregår. Oppropet til terrengløpet står Skogen for, av de bortimot 30 som hadde meldt seg, startet bare 13 mann. En av guttene til den dårlige deltakinga er nok at mange av guttene følger seg slappe etter magesjauen som de siste dagene har hatt takk i mange av guttene i leiren. Men ellers kommer det vel av at mange kvier seg for den over 4 km. lange løypa. En behagelig løype var det, godt terreng gikk den i, men en stri tørn for oss, storparten har for liten trening. Løpet ble hurtig og greit avviklet. Neste post var svømmekonkurransen kl. 14.30, først lagsvømming og deretter stup. En ny kar som kom fra Stavern tirsdag utmerket seg særlig, han hadde rolige elegante stup. Ellers tipper vi at vår kjenning, vaktsjefen Olav L. vil nå langt opp på premielista. Ordonansene og et par til har dratt ned til Kallen-Skott for å møte størrelsene fra byen. Det er blitt sagt at det skal komme hele 12 mann. Ut på ettermiddagen kommer de første, pustende og pesende. I en fart av med klærne og på hodet ut i Kroktjern, spreke karer. Klokken 19.00 er storparten av guttene samlet oppe på Grønnmyr. Alt tyder på at det skal bli en fin kveld. Scenen er vakkert pyntet med lauv og flaggene vaier, guttene har tatt på seg de beste klærne de virker forventningsfulle, komiteens medlemmer er i stadig virksomhet. Jovisst har de mye å tenke på. Det er liv på Grønnmyr, det er feststemning. Resten av byfolka har innfunnet seg, mange kjente ansikter fra Porsblomstens by. Her er folk fra transportutvalget, forsyningsnemnd, proviantering. Videre representant for tannlegestand, og ikke minst medesinere er møtt fullstendig fram.

Leirkvelden 3/8

1. Velkomst ved Egil Weber
2. Musikk av et 9 manns orkester, dir. Egil Weber
3. Brytning: a) Ole og Johan Stubb Olsen, b) Eivind Ovastrøm og Henry Carlsen
4. Boksing: a) Harald Håkonsen og Valther Karlsen, b) Eivind Winther og Reidar Kristoffersen (Sommer)
5. Pølseløp (tomater)
6. Tautrekking
7. Oppstilling til marsj til lapskausgrytene. Leirsang m/ork.
8. Bevertning - svært god. Mesterkokken Carsten Bryhne.
9. Musikk.
10. Sang av Egil Weber: Så vær velkommen (mel. It's a long way to Tipparari).
11. Pål taler.
12. Forsamlingen m/ork. "Gud signe vår konge god" og "Ja, vi elsker".
13. Vi presenterer, vise v/Sigurd Finnerud (Drammen).
14. Dikt av Birger Østbye.
15. Avisa, Rolv Iversen.
16. Gustav Werkhorst forteller ei livshistorie i Munchhausenstil.
17. Erling Wiik forteller trønderskrøner.
18. F. Th. G. bringer en hilsen fra de hjemme.
19. Korsang, Hulkas Mannskor (20 mann) dir. Øivind Sandvik. a) Abel, Vuggevisa fra Kentucky b) Thompsen, Barndomsminner fra Nordland
20. Skjærsliperen, Sverre Henry Stokke og Rolf Kristiansen.

Andakt v/Tor Auensen. Unison sang: "Gud signe vårt dyre fedreland".

Fredag 4/8

Du verden hvor tobakkshungeren har vært stor her enkelte ganger. Støtt har en hørt maset: har'ru en røyk? Åssen står det til med tobakk her? o.s.v. Svært ofte var svarene nedslående med høflige: "Nei, dessverre, dårlig gitt!" I dag får enkelte gutter tilfredsstillet sin hunger for en kort tid. Ved oppstillingen blir de tildelt en spispose som trønderen sa med tobakk til dem som opprådde ved leirkvelden i går. Av den grunn har det vært adskillige fornøyde fjes å se i formiddag. Nå ser det sannelig ut til at hytte 16 reiser seg. De har holdt lenge på med verket sitt nå, og de andre guttene i leiren har vel i grunnen sett mistroiske og skeptisk til beboere nede på Odden. Men nå er det etter alt å dømme umiddelbart før verket står der. De har forresten sagt at hytten skal være ferdig til innflytning denne uken, og det skulle være rike muligheter for at de klarer å holde ord. I så fall vil vi ønske til lykke. Kl. 21.15 har de troende gutter andakt borte ved stupebrettet, omlag 35 gutter har fulgt innbydelsen. Denne kveldsandakten blir knyttet til salmistens ord: "Hos deg er livets kilde i ditt lys ser vi lys". Han omtaler lengselen hvert menneske kjenner i seg, lengselen etter det gode og rene, etter et rikere liv på et høyere, dypest sett: "En lengsel etter Gud, etter et liv med Gud". Notatene for den 5 - 6 og 7/8 var ferdig og skulle vært innført i dagboken, men under det virvar som oppstod under rømning av leiren er de på et eller annet vis blitt borte under flukten.

Torsdag 8/9

I de tidlige morgentimer blir en vekket av et jakthorn som med sine korte, skarpe støt får fart i guttene. Mannen bak hornet er vår gamle kjenning Tholf Fjell som kommer med de alvorlige beskjeder at tyskerne er i Kilebygda og antakelig på vei mot leiren. Det er til å begynne med en del forvirring blant guttene, da våre avd. ledere som var de første som skulle fått beskjeden, ikke var til stede. Men Fjell kommanderte på eget iniativ guttene til å tømme proviantdepotet og demonterte radioen. Dette går raskest mulig og etter at sekkene er klare, og avd. lederne har fjernet alt papir og bøker setter karavanen seg i bevegelse under avd. sjefenes ledelse. Veien går om Grønnmyr til Mjåvannseter som er første stoppested. Her blir det kokt noen dugelige gryter med havregrøt og en del av guttene går tilbake for å hente det som er igjen på depotet. Guttene er falt til ro og diskutere situasjonen fram og tilbake, men her er ingen tid til lange diskusjoner, vi må videre, og i kveldingen er vi framme ved Henneseidvannet. I prammer blir satt over dette og kommer vel fram til Næstangengården som skal huse oss den første natten. Gårdens folk er meget hyggelige og det samme er tilfelle med feriegjestene i villaen nedenfor. To kjekke piker får noen av oss til å angre på at ikke barbersaker og saks er brukt flittigere, men, men. Vaktene settes ut og guttene som er trette tar sin tilflukt til loven, snart sommernatten like mørk og stille som ellers. Dagen som har gått vil stå for oss et minne, som en virkelig merkedag. Men vi er jaget ut i den store uvissheten, skal vi bli ytterligere jaget? Skal vi i det hele overleve Ragnarok? Vi håper å tror at så må skje, at vi må få se frigjøringsverket, og at vi kan bli i stand til å minnes denne dagen i et frelst og fritt Norge.

Onsdag 9/8

Tidlig på dagen drar vi bort i et skogholt for å være i best mulig dekning. Grytene kommer over og det renskårne oksekjøttet blir tatt under behandling av kokkene. Radioen som er hentet fram blir montert midt i skauen og nyhetene fra T.T. avløser for noen minutter vrien. Ved middagstid fikk vi den gledelige beskjed at Johan, leirsjefen vår, var kommet tilbake. Han hadde vært ute i et spesielt oppdrag sammen med et par av våre beste kjentfolk og hadde på veien fått beskjed om det inntrufne. De snudde med engang og kom vel fram til oss etter en spennende tur. Det satte oss alle i bedre humør at vi hadde fått vår virkelige sjef tilbake. Det ble nå med en gang sendt ut ordonanser for om mulig å oppnå forbindelse med lederen i byen, så at vi kunne få videre ordre. Uten denne kontakten ble alt straks vanskeligere. Det trekker ut på dagen opp til et kraftig uvær, og da mann nødig vil ta mot dette under åpen himmel, ble mann etter en stunds rådslagning enige om å sende 1. og 5. tropp til noen skogstuer ved småfiskevann, en halv times gang lengre innover. Resten av guttene ble så installert på Næstangen. Andre dag på flukt er også slutt. Guttene har fått beskjed om at de må svært tidlig opp i morgen, og med forvisningen om at i morgen er det atter en dag, rimeligvis en slitsom dag, er guttene glad til at de kan legge hodene ned og sove.

Torsdag 10/8

"Klokken er fire, dere må stå opp!" Det er vakta som roper dette ut. Litt vemmelig å bli vekt så tidlig, synes guttene, og jeg som sov så godt nå mumler en. "Og jeg som hadde en så fin drøm nå", kommer det fra en annen. Alle er enige om at det å vekke folk så tidlig som kl. fire, ja det er beint fram umenneskelig. Hadde det ikke vært for det at vi var rømlinger hadde vi protestert, men siden vi var det må vi finne oss i alt, alt må gå. Det var egentlig meningen å dra videre tidlig på dagen, men det viser seg ikke å bli noe av. Guttene på Næstangen som er blitt vekt kl. 03.30 kommer oppover en del senere enn ventet. Kaffe kokes og en del av guttene legger seg ned der hvor det faller seg. Den tidligere omtalte kua blir ført opp til skogstua og slaktet. Tholf leder an og får satt guttene i sving. Carsten som kom svært godt fra sin oppgave som kokk på siste leirkveld, regnes som å være suveren som slik. "Mesterkokken" kalles han populært blant oss. Han får overlatt kukjøttet, det blir skåret opp, en vasker poteter, lager ildsted nede ved bekken, setter over kjeler og noen timer senere er lapskausen ferdig. Tror nok at de fleste gutter synes at kjøttet er for ferskt. Det smaker ikke så godt for alle. En har gått å kikket på kuskrotten ettersom en er kommet lenger og lenger med slaktingen, har sett på innvollene og blodet som er å finne her og der, i graset, på kvister, på Tholf og de andres kjeledresser o.s.v. Jo forståelig at ikke alle har så god lyst på det varme kukjøttet, at ikke matlysten er så stor. Greit kan en vel si at det siste er, det vil vel i dagene fremover bli vanskelig å skaffe mat til så mange. Mens vi sitter over lapskausen får vi se to kjente fjes sammen med to rømlinger med kurs for oss. Pål og Ole O., synet av dem får begeistringen til å løsne. Endelig et pust utenfra sivilisasjonen, de bli hilset med stort bifall, det er tydelig at gjensynets glede er stor. En kjenner at det er bånd som binder oss sammen, og at de er sterke. Helt tilfeldig hadde karene fra byen truffet på våre gutter. De hadde satt seg ned for å studere kartet, da de ser to kjenninger nærmer seg. Hva skulle en kalle slikt? Rikskansler Hitler eller korporalen, oppkomlingen som Øksenvad og andre kaller ham, ville ha sagt at det var forsynet som stod bak. Noen ville vel kalle det et av skjebnens innfall, andre igjen et lykketreff, den troende Guds ledelse. Sannelig ser det ikke ut som vi har lykke og hell med oss. Vi synes å ha merket det adskillige ganger nå. Alt flasker seg som en sa. Tenk bare på sunnhetstilstanden, våte klær har guttene gått i mer enn en gang, elendig fottøy. Lange proviantturer i sterkt regnskyll på sølete stier. En skulle ha trodd at mange ville blitt syke, men like friske synes guttene ha vært. Kanskje vil noen be meg passe meg å si: "Bank i bordet!" Vel la meg være høflig å følge henstillingen, men ikke sant, dette er et eksempel på at det er gått så bra med oss som overhodet er mulig. Det kunne nevnes mange flere, dette innser guttene, og det gjør at de er takknemlige tross alt. Håpets stjerne er tent, vi tror at det vil gå bra denne gangen også. Ved 15 tida etter en lederkonferanse blir det kunngjort at de som har soveposer eller har høve til å få plass i telt kan gjøre seg klar for avmarsj. Kl. 16.00 starter en med Pål, Ole og Tor Gisholdt som reiseledere. En kan regne ut at ca. 70 gutter er med i første omgang, resten skal komme i morgen. Turen går over hei, myr og mo. Undertiden er stor stigning. En slitsom tur, men gjennom et herlig terreng går den. På et par steder flott utsyn over skog, hei og dalfører, vidt utover ser en, naturen er som kledd til fest. Hvor vi føler oss stolte over at det vi ser rundt oss, det er et stykke Norge, Norge vårt land. Er det ikke som vi bedre skjønner den kjærlighet, glede og takknemlighet som ligger til grunn for og har skapt herlige fedrelandssanger og salmer? Hvor vi er enige med Anders Hovden når han synger "Fagert er landet du oss gav", og at vi skylder å gi Gud takk for gaven. Om vi rett kunne ta vare på denne ferenearven vi har fått i hendene og være mot den. Vi når fram til Bømark ved 20 tiden etter at vi mange ganger har stanset på vegen. Gården ligger vakkert til ved foten av Bøfjell. Vi marsjerer fram foran husene og folkene på gården står de og tar imot. En kjenner at en er velkommen, og den følelsen er god og gjør en trygg og takknemlig.

Fredag 11/8

Hvor en blir lett til sinns når en våkner om morgenen og ser at det er godvær. I den situasjon vi nå er, har været så mye å si. Vi gjør vel rett i å regne med at heller ikke Bømark er noe blivende sted. Det er vel muligheter for at vi må traske rundt i skog og mark, og hvem er vel lysten på å pløye Drangedal og Solums skoger med elendig fottøy i grisevær? Dersom det er solskinn går det selvsagt. Vi har sovnet godt i natt, noen køyer og på gulvet i kjørestuen andre igjen ute i friluft, men storparten i løa. I dag er det mye proviantbæring. Etter at vi har spist vår porsjon med havresuppe og brød, drar vi i veg. Først er det matvarene fra Drangedal som skal bæres fra Pondalskilen til Bøvann, og derfra ros over vannet. Dernest går turen tilbake til skogsstua i småfiskevanndalen for å hente det som de andre ikke fikk med seg. Nede ved Pondalskilen blir det gitt alarm tidlig i dag. Noen av depotfolka som nettopp holdt på med noe der nede, får sannelig fart på seg. Var som en er, hører en alt og synes å høre når det ikke er noe eller noen, enhver lyd virker mistenkelig. Denne gangen er det noen men et par av våre egne. Når rømlingene oppe i lia oppdager det, er de snøgge om å ta med seg ryggsekk og sovepose og fly ned til hytta igjen. Noen får ordre om å bære opp kjeler og annet utstyr til Hellsokken. Et fint sted sies det, men for en fæl veg opp dit. På enkelte steder er det svært bløtt så en siger dypt ned. Store stigninger er det også enkelte steder. Senere på dagen får vi en ny ordre: nemlig å hente sakene ned igjen fra Hellsokken, da alle skal være her nede inntil videre. Denne ordren blir etterfulgt av en tredje: i morgen skal adskillige av karene dra oppover til Hellesokken, og det var det. Om ettermiddagen blir guttene ropt sammen utenfor låvebygningen, og Pål snakker. Klart legger han frem for oss hva vi har å gjøre. Det gjelder å være årvåken, å følge de ordre som blir gitt, lydighet, hjelpsomhet og samhold må enhver vise, samhold gir styrke. Disiplin er en viktig betingelse, ikke minst i den stilling vi nå er. La oss løfte hodet, la oss holde ut siste etappe også og ikke glemme: vår time kommer. Den glød, fremtidstro og optimisme talen er båret av, griper guttene, og jeg tror en kan si: hos guttene er det bare en mening, å gjøre sitt beste. Om kvelden er det hardt regnevær, men heldigvis ble det bare en byge. Mesterkokken som i dag fyller sine 23 år serverer deilig lapskaus og havresuppe. Tholf drar av sted med 32 gutter til Pondalshytta, de skal være stasjonert der nede. En har fått vite at en del av Fjelds naboer er tatt som gisler. Tyskerne har de siste dager satt ganske stort preg på bygda. En patrulje av våre som har vært nede på kjente trakter å undersøke terrenget, hadde hørt tyskerne skratte og le nede i leiren. Ja, særlig stort bytte er det ikke blitt i første omgang. Gad vite hva de grønne syntes om brakkebyen vår? De er imponert over tiltaket tenker jeg. En virker ikke innbilsk om en uttrykker seg så sterkt vel? Kan ikke tru det nei, men det er forresten riktig det, vi er stolte av den leiren som er skapt, og det verste er vi mener vi har grunn til å være det og.

Lørdag 12/8

Får ligge lenge i dag. Sannelig sover en ikke godt i løa jamvel om det er trangt om plassen. I dag skiller guttene lag, noen drar mot sørvest til Grunnvannstua, andre til Gamleseter, andre igjen vestover til Hellsokken. Litt underlig er det for oss å komme fra hverandre jamvel om vi vel vil sees heller ofte. Bømark skal nemlig være hovedkvarteret og her skal de andre gruppene hente maten sin å få sine ordre, men et er sikkert, med denne spredningen i flere grupper er en ny epoke i rømlingenes historie innledet. Tilbake på Bømark blir bare 4. og 5. tropp, mesterkokken, skriveren og to sjefer. Ut på ettermiddagen varsles det at vi må være forberedt på rømning. Senere kommer kontraordre, det er ingen fare foreløpig. Ordonansen hadde meldt at et lass proviant var tatt av tyskerne, ikke en matbit er tatt. Til Hellesokken kommer bare kontraordren, meldes det. Et eksempel på at en ikke er kommet riktig til ro enda, synlig forvirring hersker. Det viser seg at det er kommet tyskere til Drangedal fra Tørdal til russerleiren. Da vaktene fikk se tyskerne ante de uråd og sendte bud videre for å varsle. La meg med det samme fortelle at dem en er kommet i kontakt med nede i Drangedal har synt en enestående velvilje og et stort offersinn når det gjelder å hjelpe rømlingene. En har fått adskillige eksempel på at det er ikke bare prat dette med samhold. Samholdet er en realitet hos storparten av det norske folk i dag, mer enn før trengs det også nå. En upålitelig kar nede i bygda får i dag et brev hvor han blir pålagt å ti still med hva han måtte se i dagene framover. Og hvis ikke ta følgene av sin handling og huske på at det er krig i landet. Det er kjølig i luften, enkelte svære regnbyger i kveld. I slikt vær er det vemmelig og være rømling. Inne på kjøkkenet er det lunt og varmt, det spraker så festlig i komfyren. Kari er snill og lar oss slippe inn. Guttene tar plass på stoler og benker i det romslige kjøkkenet. Borte på vedkassa sitter en å spiser havregryn. Skumringen faller på og parafinlampen blir tent. Snart lyder "Vi seiler alle" og mange andre sanger ut i augustkvelden.

Søndag 13/8

Ved 4 tiden om morgenen hører en lyder av stemmer utenfor låvedøren. Det er rømlinger som har vært nede i bygda og hentet proviant. Nå kommer de tilbake til Bømark og er nettopp i ferd med å åpne døra for å komme inne for å få en blund før dagen gryr. En slitsom tur har det vært å bringe varene fram i mørket. De reiste av gårde i går ettermiddag, og eneste maten de fikk i seg på turen var litt flatbrød. Ved frokosten er de fleste uten smør på brødet, og de som har noe igjen skuler man på, som rimelig kan være. En er nok alle mennesker som kjenner til denne minst tiltalende grunnegenskap, misunnelsen. Og hvilken utslag den kan gi seg, er vel heller ikke fremmed for noen av oss. Været er bra i dag, kanskje litt kaldt. Enkelte av guttene har hver morgen tatt seg en dukkert i Bøvannet, ellers er det vanlig at en om morgenen tar med seg toalettsakene ned til Grunnvannselva. Thorleif ("Jounnita") og Finn ("Fiffi") har disse dagene vekslet om å ha plass på kjøkkenet. Når en har gått forbi vinduet der, har en støtt hatt høve til å se minst en av disse i konversjon med Kari. Hvorvidt hun bryr seg om disse besøk skal være usagt. Hun har ennå ikke uttalt seg om dette. Men trolig liker hun de blide åsyn og den befriende latteren rundt seg. Finn har lagt for dagen en påfallende interesse for å sage, hugge og bære inn ved, mens den andre også er flink til å gi en hjelpende hånd når det gjelder å utføre forefallende arbeid. I dag underholdt Thorleif med sang der inne og både han og sangen er etter det en kan skjønne godt omtykt. Lege er blitt budsendt fra Lunde til to karer her, men da han selv er bortreist kommer assistenten, en ung tiltalende sykepleierske isteden. Denne blir etter å ha sett til pasienten, traktert med kaffe inne i sjefstua. Tre av sanitetsgutta fra Grønnmyr er stasjonert i et rom i 2. etasje i framhuset. En kan nok med god grunn snakke om provisorisk når en snakker om sanitetstellet på Bømark. I rommet finnes det riktig nok to senger og to stoler, så dette er da allright, men det vil gjerne bli trangt om plassen der oppe, og det er mindre materiell, det er slutt med overfloden fra Grønnmyr. Det er bestemt at en skal prøve å få lagt de to karene inn på Søve. Sykesøstra skal forsøke og få ordnet det slik at de kan reise i morgen allerede. Fredag kom det to Notoddengutter som var på veg til Holmen i Mælum hit til Bømark. Den ene var på vår alder. Da ledelsen ikke ville la dem fortsette, ble de holdt tilbake noen dager. I dag får de fortsette etter å ha avgitt æresord om å holde tett. Som en nok vil skjønne er det vårt ønske å bli her fremfor å bli jagd som andre "dustinger" av de grønnkledde. Det er inntil videre bestemt at ingen får sende brev hjem. Vi må leve helt isolert. Pål som reiste til byen i går, skal imidlertid sørge for at våre nærmeste får bud om at alt står vel til. Denne beskjeden vil sikkert bringe glede og nytt håp inn i de ymse hjemmene.

Mandag 14/8

Inntil i dag har en hatt matvarene borte i skuret ved kjørestua. Depotfolkene er kommet svært bra fra sin oppgave og har utført et godt arbeid under de vanskelige forholda de siste dagene. Men de har sikkert lengtet tilbake til depotet i Hulka, ja for det var noe til depot det. Selve bygningen var svært solid, det var lagt gulv i motsetning til i de fleste hyttene, det var fine hyller langs veggene og mye i hyllene i motsetning til de legale forretningene nede i byen, ei tønne med salt kjøtt er borte i det ene hjørnet, mel, sukker og grynsekker i et annet, ei stor skinke i taket, en fin disk, og der sto selvsagt vekta, i døra en ordentlig gammeldags lås. Er det rart at depotfolka og andre med drar et tungt sukk og sier: "Akk, ja sann" når de tenker tilbake på den herlige tiden i Hulka? Slik fortoner det seg nå. Det er slik: en slitt, bekymret byfrue ville bare bli stående og måpe om hun fikk et gløtt inn i hyllene i Hulka depotet. Saken er den at det var plent som en gammeldags velassortert, jeg understreker velassortert, landhandel. Og når så hun en slik sist? At en får igjen et slikt depot som det i Hulka, har ingen håp om. Men et sted å ha maten når forsyningene fra byen kommer må en da ha. I dag tar en til å bygge borte i Åskjemslåtta, omlag et kvarter fra gården. Tanken er at depotet skal være ferdig i løpet av tre á fire dager. Om en får det ferdig til den fastsatte tiden, eller om en i det hele tatt får fullført det før vi igjen må avgårde - ja, se det vet ingen. Middagsmaten har vært den samme hver dag siden rømningen, god solid lapskaus. Tenk kjøttmiddag hver dag i et vanskelig år som 1944. Ja, vi har det ufortjent godt, men våre kjære i byen, hvordan har de det. Har hørt det skal være ytterst lite av både fisk og poteter der. Og kjøtt! Det er nok lenge siden de har hatt kjøttrett, for ikke å snakke om kjøttretter, nede i byen, ja. Tholf har sammen med et par andre vært nede i Hulka leiren å undersøkt den. De var meget forsiktige før de gikk inn i leiren. I lia ovenfor ble de sittende lenge for og være sikre på at det ikke var folk der nede. Ved undersøkelse av hyttene viste det seg å være tomt over alt. Det som muligens hadde vært igjen etter rømlingen hadde nok tyskerne tatt med seg. Men støvlene til Johan fant de og tok med seg tilbake. Ved senere besøk viste det seg at tyskerne hadde brent leiren. De to pasientene blir i kveld brakt til Søve. Den ene bæres på båre. Etter hva vi har hørt, verserer det svære rykter i byen om vår tilstand.

Tirsdag 15/8

Det er blitt sagt fra flere hold at den femte krigsvinteren vil bli den verste, og det er ikke så urimelig. Men hva heter det ikke i sangstrofene som så ofte lød utover Kroktjern i Hulka leiren. Bak de truende skyer skinner solen så mektig og klar ennå. De hjemme i bygder og byer og vi her får gjøre som Pål: ta fjorten dager om gangen, eller om vi kunne ta en dag om gangen, så var det det beste. Dette er dypest sett en kristelig tanke, men så vanskelig å følge, men la oss prøve igjen, et mål har vi å strebe mot i det også. Ut på kvelden når et oppsiktsvekkende rykte oss. En ordonans kommer med brev fra Tholf: Pål som har vært i Kilebygda i dag har fortalt at 1. politikompani fra Oslo kommer hit til distriktet. Spenningen stiger, med dette er samtaleemnet for kvelden og natten gitt. Hvordan skal en klare seg dersom dette er tilfelle? Hva slags bikkjer vil politiet ha med seg: blodhunder eller schæfere? Og våre sjanger? Hvordan vil vår fremtid bli? Johan kommer frem på trappa, sammenkaller guttene og minner om at en må ha ryggsekkene klare. Langt ut i nattetimene kan man høre guttene drøfte situasjonen. Så skal kanskje ikke Bømark oppholdet vare så lenge likevel?

Onsdag 16/8

Siste nytt fra Pondalsstua: sju mann rømte i natt. Denne meldinga får vi tidlig i dag, og den kommer svært overraskende. Dobbelt merkelig er det hele da de 32 mann nede i Pondalsstua er utvalgte. En skulle ha særlig dugende karer der nede. Nå er det slik at noen få av dem hadde uttalt ønske om å få komme ned til Pondalsstua og på det viset var blitt med de utvalgte til Tholf. Disse viste seg ganske riktig å være blant dem som reiste i natt, så deres plan var vel lagt. Og grunnen til denne rømningen? Rimeligvis at det skulle komme politifolk fra Oslo til distriktet, pratet om blodhunder og schæfere om ny jakt, forfølgelse o.s.v. Skuffelse og ergrelse er stor blant guttene. Hva slags mennesker er da dette? Det var altså når det kom til stykke ikke stort takk i dem likevel da? Hva tenkte de på når de kunne finne på å rømme nå? Og hvordan ville det gå med dem når de slik tar ut på egenhånd? Liten glede vil de vel få av at de forlot oss på denne måten. Et sårt minne for hele livet om svik og svikt, ei flau følelse av feighet og veikskap, anger og kanskje mer. Beklagelig at slikt skulle hende, et trist kapittel i vår rømningssaga. Arbeidet på depotet fortsetter. I dag har en båret planker opp dit. Rimeligvis blir depotet snart ferdig, men nok ikke til fastsatt tid. Som nevnt har det den siste uka vært liten variasjon når det gjelder middagsmat. Det har vært lapskaus, god lapskaus den ene dagen og lapskaus den andre. Og det er nok guttene enige om at lapskaus er svært god mat, men jamvel svært god mat kan en bli lei av når en får den ofte. I går ble rekken av lapskausdager brutt, da hadde vi grøt og i dag kjøttsuppe. Sykesøstra fra Lunde som er her i dag blir invitert på kjøttsuppe og uttaler seg rosende om suppa og mesterkokken. Han synes sikkert det er hyggelig og høre en fremmed uttale seg og, vår ros biter ikke lenger på ham det er en selvsagt ting at maten er god, ingen behøver å fortelle ham det.

Torsdag 17/8

Nærmere to tonn matvarer er kommet fra byen og blir brakt opp til Bømark i dag. Det er en lang og dryg proviantveg nå. Porsgrunns bilen kjører varene til Ulefoss og de blir der lastet over på en av Cappelens biler som bringer dem til Lauvbukta. Saken er den at Cappelens biler er i Lunde flere dager i uken, og særlig mistenkelig vil det ikke synes om de tar den turen litt oftere enn før. En Porsgrunns bil ville ikke kjøre mange turene før det ville vekke oppsikt og bli snakket om. Det kan her være på sin plass å nevne at godseier Cappelen, kontorsjefen hans og andre de har kontakt med har lagt for dagen stor velvilje overfor rømlingene. I Lauvbukta er det guttene henter provianten. Først i båter 1 ½ time over Sannevennet til Sanna. Derfra må den bæres om lag 20 minutter over Prestevanneide. Igjen lastes inn i prammer denne gang over Prestevann. Så et nytt eide og et nytt vann, det tredje: Bøvannet. I dag er det tyskerkontroll av biler i Lunde, men den som bringer provianten vår slipper forbi kontrollen, tyskerne kjenner Cappelens biler. Mange pakker og brev til guttene, svært kjærkomment. Guttene i Pondalsstua er stemt for å lage leirkveld søndag, men det blir avslått en må til enhver tid være i alarmberedskap.

Fredag 18/8

Fra Pondalsstua er det rømt to gutter i natt og meldes det. Noen hver får sine betenkeligheter. De tenker vel ikke å reise alle der nede? Skal det fortsette blir det ikke gutter igjen i Pondalsstua. Hva som er grunnen denne gangen vet man ikke. De to har lagt fra seg et brev, høflig skrevet hvor det heter at de ikke har vært misfornøyd med noe spesielt, men har trives stort sett bra. Så kan en etter dette slå fast at det ikke er misnøye som er grunnen til at de har rømt. Kanskje er grunnen mangel på tålmodighet? Kanskje nervøsitet? Eller som jeg har hørt ymt om: er det jenter nede i bygda som har fått for stor innflytelse. Sjefen nede i Pondasstua er som en vil skjønne i dårlig humør etter det som er skjedd, at i alt 9 mann har forlatt ham på denne måten. Kanskje er han forberedt på nye rømninger? Guttene fra Grunnvannsstua, Gamleseter og Hellsokken henter proviant på Bømark i dag. Etter det en kan skjønne er det en tam stemning oppe på Hellsokken om dagen. Guttene går med adskillige spørsmål og planer og stunder til at Pål skal komme, så at de kan få snakke ut med ham. Det er tobakkutdeling i dag og det hever stemningen, en eske blir delt på 6 mann. En ting savner guttene særlig, det er ukeblader og lokalaviser, ja gamle julehefter også. Nede i Hulka fikk vi store pakker med lesestoff og dette ble lest flere ganger. Og det kjentes som om tiden gikk fortere når en hadde lektyre. I kveld kommer pasientene tilbake fra Fylkessykehuset på Søve etter å ha hatt noen fine dager der oppe. Forpleiningen var strålende: vær så god å spis så mye de orker, og guttene spiste selvsagt. Både leger og sykepleiersker var svært hyggelige og omsorgsfulle, og pasientene pratsomme og nysgjerrige. Som kjent skal det meldes av til politiet for hver som blir innlagt. Dessverre var dette blitt gjort med rømlingene også. Av den grunn måtte guttene reise alt i dag, ellers skulle den vært der til tirsdag eller onsdag i kommende uke. Guttene ble forbauset over hvor mye de viste om oss på sykehuset, ting som skulle være hemmelig. En av pasientene, en skogskar anså det som sikkert at vi lå på Bømark. Og en annen kar som har hjemmet sitt ikke langt fra Næstangen opplyste guttene om vi hadde slaktet et ku og en hest (det var nå bare ei ku, da). Sannelig får folk greie på litt av hvert. Det er gråvær i dag, ut på dagen regner det.

Lørdag 19/8

Flotte nyheter i natt: Slaget over Normandie er vunnet, (General Montgemory) tyskerne på vil flukt. Laval og hans likesinnede rømmer fra Paris. De allierte kjemper i byens forsteder, og det er opptøyer inne i byen. En står foran et stort slag i Østprøysen. Guttene blir vekt tidlig i dag, kl. sju. Saken er den at en har ikke poteter til middag, derfor må vi hente. Flere tar seg et morgenbad før frokost, andre etter. I dag har vi sur melk til maten. En drar avgårde i flere prammer og har hesteslede med. Femten sekker blir båret fram til Prestevannet. Fire tønner sild som er kommet vegen om Lunde blir kjørt frem med hest. Enkelte av guttene har også bord, en gjør nemlig regning med å lage køyer i uthuset. Det blir mange rykter nå. I dag hører en at det er kommet nye tyskere til Kilebygda. Til Herre skal det og ha kommet en del og det blir sagt at vegene blir sperret. Disse ryktene skaper en del uro. Ole, Olav og Rolf er her nede og de er stemt for at en del av provianten blir brakt over til Kjosen. Det er den opplagte retrettvegen ved en ny rømning. Dette må gjøres straks før tyskerne er kommet over jernbanelinjen mot oss. Det gjelder å ta sine forhåndsregler å ikke slå seg til ro i den tro at nå er vi trygge. Fra en annen kant blir det hevdet at det er altfor lang proviantveg (2 timer) fra Bømark, lettere vil det være å få lederen til å sende proviant direkte til Kjosen. Mattis som har vært meget iherdig de siste ukene, vært i arbeid så og si dag og natt er dårlig om dagen. Han har vondt i hodet, magen og er lemster i kroppen. Det er klart at gutten er overanstrengt. En må huske at gutten har vært ute fem netter på rad.

Søndag 20/8

Det har regnet mye i natt, og det regner i dag også. Et vemmelig vær, våt grasbakke, grått og trist. Guttene ligger lenge i dag til 08.30, noen ennå lenger. Det ser ut som om kokken har vansker med å få nok gutter til å skrelle poteter. En er ikke så villig lenger som en var den første tiden en stakk til skogs. Nå er en lei av skogslivet ser det ut til og hvem kan si noe til det? At en går her om dagen, blir trøtt og irritert. Ja, svært ofte skal det svært lite til før irritabiliteten kommer til syne og gir seg mindre tiltalende utslag. Aldri har vel evnen til å kritisere vært så utviklet som nå. Den blir mye brukt må du tro, og enhver evne utvikles ved bruk. Tille er svært iherdig som kokk. Storparten av arbeidet faller på ham og er da i de beste hender. En ytterst samvittighetsfull kar. Støtt er han i aktivitet, enten er han ved kokestedet eller ved springvannet for å vaske kokekar, eller en kan høre han gi sine ordrer. Takk skal du ha Tille fra oss alle fordi du så pliktoppfyllende har gått inn for arbeidet ditt. Gutta kjeder seg voldsomt i dag for hva skal en ta seg til i slikt vær? Noen holder til i løa og står og gjesper, andre spiller brigde, det har blitt rene dilla. Ellers blir det litt forandring ved måltidene og nyhetsending. Sannelig skal en ikke få stilt sitt vitebegjær. Om kvelden taler Øksenhvad og regner med de tre alternativer vi kan regne med i Norge: invasjon, kapitulasjon, evakuering av tyske tropper. I alle tilfelle må en regne med allierte tropper på norsk jord. Ut på kvelden blir det liv på Bømark. En hører noen rope på den andre siden av vannet. Det viste seg å være familien Deilhaug og en del andre som kom fra Himingen. De når frem til Bøvannet og blir stående å vente på båt og folka blir hentet. Ikke lenge etter kommer de gående opp vegen til gården. Guttene ser at de har grammofon med seg. Litt etterhvert fylles kjøkkenet med gutter og lette, muntre og lokkende toner, snart er dansen i full gang. Særlig Thorleif boltrer seg. Utenfor står gutter og ser på og noen stiller seg kanskje det spørsmål, kan en lenger snakke om isolasjon, når så mange kvinner kjenner til oss og vårt oppholdssted?

Mandag 21/8

Et forferdelig vær i natt. Gjennom låveveggen kan vi se lynene glimte og lyse opp uoppholdelig og tordenen brake, aldri har jeg noen gang hørt slike tordendrønn, rent uhyggelig er det. Det har vært nifst før når tordenen har rullet, men i natt, en uhyggestemning av de sjeldne. Olav som kom opp fra Pondalsstua forteller at det er et godt kameratskap der nå, og at de har det godt. Guttene trives bra tross alt slitet med vakter og proviantbæring. Vi har fine betingelser for å livberge oss, en fin ørretbekk like ved med fin fisk og sau på beite om det kniper, og får vi opp en hagle kan det bli småvilt. Så litt om vaktholdet: Pondalsgjengen sørger for vakter nede på Sageide. I begynnelsen hadde en tolv mann der nede fordelt på to poster, mot Henneseidvannet og Rekodammen stasjonert på Holtas hytte og ved et telt ca. 20 minutter fra den. Det var to mann på hver post. Siden er imidlertid antall av vakter på Sageide redusert til det halve. Pondalsgjengen holder også to dagvakter på Næstangen gård. I sørvest har Gamleseter guttene vakt mot Kjosen, og i vest er det vaktpost ved Signedammen og Hellesokvannet. I tillegg har vi telefonvakt mot Landsmarka, så vi skulle kunne bli varslet i god tid.

Tirsdag 22/8

En merker lett at det beste av sommeren har passert. I dag da vi gikk ut av løa er det kaldt i lufta. Det er høsten som kommer. En av organisasjonens menn kommer fra byen til Bømark (ordonans fra Pål). Han er ikke mer enn kommet til syne på bakkekammen, før han er omringet av gutter som lar spørsmålene hagle over ham. Og fremmedkaren må pent svare. Kan nok tenke meg at han synes det blir for mye mas. Men han er tålmodig og legger for dagen stor forståelse, det er en god stund siden guttene har hatt kontakt med hjemmet. Han forteller om gutter som er tatt, helt ned til 19 år og sendt til flyfabrikken ved Tønsberg. Det er satt ut vakter ved bensinstasjoner, hensikten er oppnådd med sukret, sjøvannet og blåleira. I gatene går tyske vakter med hjelmer og gevær. Dette og mer til synes at situasjonen er mer tilspisset også i vårt land. Seks gutter får gjennom Birger ordre fra Pål og drar etter kveldsmaten avgårde med full oppakning og niste for et par dager. Flere av guttene kommer slukøret ut etter å ha hørt nyhetene. Hallomann har sagt at drivstoff til biler i Norge er vanskelig nå for tyskerne og at de til vinteren vil bli håpløse. Tyskerne i Norge til vinteren? Egentlig hadde vi ikke regnet med å ha dem her denne vinteren, skal det kanskje ikke bli forandring før neste år?

Onsdag 23/8

En del av guttene fikk høve til å snakke mer med Birger i dag, men langtifra alle. Mange henvendelser får han i dag, som et friskt pust føler vi Birgers nerver er, hvor slike friske pust gjør oss godt nå helt isolert som vil lever. Er det så rart at guttene gleder seg hver gang det kommer en utsending fra hjemmefronten. Han forteller at det arbeides med å få oss lagt inn på bondegårder i og utenfor fylket. Jeg tror nok jeg kan si at det vil bli en underlig dag når vi skal skilles etter å ha lagt sammen i flere måneder. Vemod vil fylle en , en er blitt godt kjent, vunnet nye venner og blitt vant til skogslivet. En stor nyhet i kveld: Paris befeid av innlandsstyrkene. Øksenvads sterke ord i samband med befrielsen gjør også sitt til at denne dagen blir strålende for oss i et eget skjær. Marseillaisen tente tonerlyder på eterens bølger adskillige ganger i dag. Ved kveldssendingen får en også høre "God save our gracious King" den amerikanske og den russiske nasjonalsang og dessuten "Ja, vi elsker". Det var festlig å høre denne sendinga. Birger besøker sammen med Johan Grunnvannstua. Seint på kvelden drar han ned til Pondalstua og skal overnatte der. Johan får permisjon til søndag, i hans fravær skal Birger være leirsjef.

Torsdag 24/8

Meldinger i natt: Romania ut av krigen, alle fiendtligheter mot de allierte innstilt. Kl. sju i morges blir guttene vekt opp av kokken Carsten. Sannelig klarte han ikke og få dem opp og ut av løa, men så hadde han lokkemat også da: Brødsuppe. Dessverre er vi blitt rent bortskjemte nå, vanligvis har en ikke råd til å ha sukker i suppa, det står til den enkelte, men rasjonen er liten, så det blir helst å spise suppe uten sukker. La det imidlertid være sagt at kokken får svært god avsetning på den. Det er deilig vær i dag og mange nytter høvet til å ta seg et bad før de drar av sted for å hente brød. I alt 16 mann blir tatt ut, de tar med seg ryggsekk da det selvsagt gjelder og få brødene brakt hit minst mulig flate. Noen av guttene driver og hogger i skogen for Godseieren. I denne flokken er det som en kan skjønne mange yrker representert, blant disse også skogsarbeiderne. Dermed er det sagt at det er bare fagarbeidere som hogger her. Enkelte amatører yter også velvillig assistanse. Kl. 20.30 er det kunngjort andakt i bakken ved kjøkkenet. Mange er det som har møtt fram i dag, de aller fleste her på Bømark. Arne knytter andakten til Joh. 6, 67-68 , forsamlingen synger "Alltid freidig" og "Gud signe vårt dyre fedreland".

Fredag 25/8

Det er i dag utdeling av brød og sukker for 2 dager. Den vanlige rasjon har pr. dag vært ¾ brød, 50 gr. smør og 30 gr. sukker. Guttene fortsetter og bygge på depotet. Om kvelden drar 6 mann nedover til Lauvbukta for å hente proviant og tar med skyller til Sannagården og Himingen.

Lørdag 26/8

Som nevnt før har en et svara strev med å få brakt provianten fra Lauvbukta til Bømark. Første etappe til Sanna-osen tar en i nattetimene, at det er en vanskelig oppgave proviantfolka har, hadde jeg høve til å kontrollere i natt, da jeg var nede på den vanlige ekspedisjonen til Lauvbukta. Ved Sanna-osen setter vi opp et provisorisk depot: tre av fire bord og en rull tjærepapp er hele verket. I nattemørket blir varene båret fra et skur som ligger om lag 100 m. fra vannet og ned til prammene. I dag kommer det brød, margarin, kål, sild og en bryggepanne med komfyr fra Ulefoss. Mange pakker og en del brev til guttene. Et sterkt lysskjær som fra en bil skremmer oss like etter at siste båt har lagt fra land. Dette er nær ved og får oss til å sette farten opp. Hans kan imidlertid fortelle oss at det bare er en sykkeldynamo lykt. Ved midnattstid ror vi opp Sanna vannet med tre fullastede prammer, to man i hver pram. Øverst oppe i vannet er det svært grunt, og vi har store vansker med å komme opp osen. Gang på gang støter vi på grunn. Bare i den ene prammen er det en lommelykt som lyser svakt fremme i baugen ned i vannskorpen. Ved Sanna-osen blir varene båret opp til depotet, to mann settes til vakter og de fire andre drar videre til Bømark. En herlig dag, sola får riktig tak. Rundt omkring på de fire grønne gressbakkene ligger guttene og nyter tilværet i solvarmen, etter at de har tatt sin tørn for dagen. 25 mann har i dag vært nede etter provianten. En av guttene fra Grunnvannstua som i går kveld ødela kneet, blir i dag transportert på båre til Søve. Ut på kvelden gjør vi søndagsforberedelser: hugger ved, soper inne og ute, henter nytt granbar til trammer o.s.v. Borte ved kjørestuen brenner et bål, og omkring det sitter gutter å synger leirsanger og kjente norske melodier. Det er så godt å sitte slik, en kjenner en slik underlig lengsel inne i seg. Ut fra kjøkkenet hvor en parafin lampe brenner svakt, strømmer det ut trekkspilltoner. Luften er tung og ubehagelig der inne, men det synes ikke å sjenere, der en svinger i dansen.

Søndag 27/8

Fin-fint vær. Da vi i skuret bare hadde tørrede poteter, og vi vet at nede i Pondalen er nye poteter hentet der i formiddag. Elleve mann blir kommandert, at Bøvannet er drøyt å ro merker en i dag. Det blir sen middag, men når den først serveres, smaker den også. Makrellstørje kan smake godt og det gjør den i dag.

Mandag 28/8

En av disse regnfulle dagene da en kan være glad for en har et tak å krype under. Regnværet er ikke så veldig ille fra morgenen av, men tiltar i styrke utover dagen. Utpå ettermiddagen er det voldsomt uvær. Om lag 10 mann som dro ut for å plukke tyttebær like etter frokost kommer søkkvåte tilbake etter en times forløp. De slipper inn på kjøkkenet og får tørket klærne. Etterhvert kommer det flere gutter inn der og snart er kjøkkenet fullt. Med dette er det også slutt på arbeidsroen for skriveren. Trekkspill og fiolin kommer frem og med det er underholdningen for dagen gitt. Guttene holder seg så å si hele dagen der inne og ikke noe arbeid blir utført. Johan som skulle vært tilbake fra permisjon i dag er ikke kommet og en er redd for at det har hendt ham noe. Heller ikke Kåre som har vært i Kilebyda og som skulle vært tilbake i morges, er kommet. Birger som har fungert som leirsjef under Johans fravær, må forlate oss i morgen da andre oppdrag venter ham heime. Ole og Olav som i kveld har vært nede i Kjosen kan fortelle at tyskere, sivilkledde de siste nettene har drevet undersøkelser langs hovedvegen nede i Drangedal. En del unggutter er blitt arrestert, men har slippet løs igjen da de var over 23 år. Denne beskjeden skaper uro blant guttene: skal se vi er omringet. Det hadde kanskje vært bedre om vi tidligere hadde dratt over jernbanelinje ved Kjosen, så hadde vi hatt skogsviddene for oss. Ennå en påminnelse om at vi må ha ryggsekkene klare.

Tirsdag 29/8

Regnvær i dag også, Birger tar avskjed med oss og Ole O. blir stasjonert på Bømark som leirsjef til Johan kommer. Radioen som har hatt plass i et nytt tilbygg til fjøset, blir i dag flyttet inn på kjøkkenet, da tilbygget skal innredes til fjøs. Ut på ettermiddagen kommer Johan tilbake og har med seg beskjed om at Pål melder sin ankomst i morgen onsdag. Han vil være i Lauvbukta kl. 16.00 sies det. Kl. 18.00 er det samling av de forskjellige grupper på Bømark. Guttene skal være nybarberte og håret klippes. Pål er nemlig i Oslo i dag og en venter denne gang at han har betydelige nyheter å melde. Mer enn noen gang før stunder en til hva han har å si. Det blir å gå i spenning til i morgen. Forskjellige tips har guttene: noen tror at vi vil komme i leir med militær opplæring, andre, vel de færreste at vi vil havne i Sverige, og andre igjen at vi vil bli spredd rundt på gårder.

Onsdag 30/8

At organisasjonens folk har mer enn nok å stå klart. Den oppgave de har i samband med Norges frigjøring, krever hele mannen og all hans tid. Et slit, et mas, et uregelmessig og usikkert liv i tjeneste for andre, for hele folket. Personlige interesser blir satt helt til side. Det er bare en ting som de ser som sin oppgave: å yte sitt ytterste i landets tjeneste. Det er derfor bare rimelig at vi hjelper ham med det vi kan. Dessverre er det så lite vi ennå kan bringe ham som takk for alt han har gjort for oss. I dag har vi høve til å gi ham en liten håndsrekning. En del av guttene er ute i skogen å plukker bær til ham. Av det arbeid som ellers utføres i dag, nevner vi: arbeid på en skogsvei, snekring på det nye fjøset, henting av materialer og melk. Inne på kjøkkenet og gangen sopes og vaskes det. Ut på ettermiddagen kommer det en telefon beskjed at Pål ikke kan komme før fredag. Så blir det å vente et par dager til da. Men du verden hvor enkelte av guttene er ukjennelige i dag etter at hår og skjegg er fjernet, det rent skinner av fjesene. Det er ellers lett og merke at en har gjort seg umak for å gi et så tiltalende inntrykk som mulig.

Torsdag 31/8 og fredag 1/9

Ustabilt vær, den ene dagen uvær med lyn og torden, den andre dagen solskinn. En henter brød og poteter, fortsetter på skogsvei og fjøs, hogger tømmer og utfører ellers vanlige leirarbeid. Nyhetene ved middagstid melder om at de allierte står 15 km. fra Belgias grense og 85 km. fra Tysklands grense. De møter så og si ingen motstand, fremmarsjen foregår i et svært hurtig tempo. Fra de andre forlegningene har det i løpet av ettermiddagen samlet seg mange som venter å høre Påls utgreiing. Denne kommer imidlertid ikke til Bømark før utpå kvelden. Sammen med ham er Birger. De tar begge inn i sjefstua, hvor bordet straks blir dekt for dem.

Lørdag 2/9

Guttene i de forskjellige troppene har fått beskjed om å møte opp på Bømark kl. 18.00. Litt før seks viser Pål og Birger seg på trammen. Guttene stimler om dem og følger et par hundre meter bort fra framhuset. Det er spenning i luften, det formelig kribler i en. Hvilket budskap har han å bringe i dag? Pål tar til å tale. Han lar oss vite at dette vil være avslutningen på Hulka leiren og takker hver enkelt av guttene for at de har vært greie å ha med og gjøre. Taleren anser de guttene som nå er i Bømark for å være kjernetroppen av den store flokken som en gang var belagt i leiren. Han har hørt at en har gått og vært spent på hva han ville ha å melde i dag, og han forsto fullt ut dette. Innen Hjemmefrontens ledelse i byen har vi drøftet hvorvidt guttene skulle få greie på hvor målet og hensikten med reisen var på et så tidlig stadium. Men en mente det var greiest å stole guttenes taushetsplikt og gi full opplysning slik at de som ikke ville reise kunne trekke seg. Og så kommer den meldingen som denne dagen får stemningen til å stige voldsomt, som en bombe kommer den: turen skal gå til Sverige og meningen er at dere skal bli innrullert som polititropper. Dere er i fin kondisjon og en kan vel si at ingen skauguttleire har fått en så ærefull avslutning som Hulka leiren. Hvor dette skaper rørelse og forbauselse i gutteflokken. Riktignok har Pål til enkelte tidligere på dagen ymtet noe om at det som nå kommer vil være noe for enhver smak, men likevel: Å tro på en Sverige tur, eller rettere sagt å tenke at en Sverige tur vil bli realisert, har falt de færreste inn. Den tanke har virket for fantastisk. Taleren ber guttene sende ham en tanke når de kommer frem. Han hadde gjerne sett at han kunne blitt med, men det var ikke på noen måte mulig. Det var flere oppgaver som ventet, hadde ikke engang tid til å bli med et stykke på veien. Etter å ha fått dere vel av sted er min oppgave for dere fullført. En overmåte høytidelig stund er det. Guttene kjenner alle som en stor takknemlighet overfor den mann som står der foran seg og lar denne komme til uttrykk ved kraftig håndklapp. Og en kjenner sitt ansvar for Norge. Pål ber oss syne leirsangen "Vi seiler alle i den samme båt" og "Ja, vi elsker" mens vi alle var samlet, kanskje for siste gang. Fulltonende lyder det fra kraftige guttestemmer. Johan leirsjefen, takker for det store, uegennyttige arbeid som organisasjonens menn har utført til denne dag og retter takken til Pål. Egil Mørck Weber og Birger bringer også i fagre ord Pål en dypfølt takk, den første på vegne av guttene. Hurraropene runger.

Søndag 3/9

Mye regn i natt og i dag, et ufyselig vær. Guttene har okkupert kjøkkenet og holder seg inne der hele dagen. Den synes svært lang, det er såvidt minuttene snegler seg fram. Skriveren er henvist til kjørestua og har i dag gode muligheter for å få arbeidsro og utnytter mulighetene. Det skulle i dag ha kommet en telefonbeskjed fra Oslo til Bømark angående vår reise, men beskjeden uteblir. Rimeligvis har en ikke fått kontakt med Lauvbukta. I kveld underholder guttene fra Pondalsstua med litt leirprogram på kjøkkenet. En av guttene, Tallak bringer Pål takk for alt det arbeid som er utført for oss. Sigurd Finnerud (Drammen) synger er par sanger forfattet av ham selv, og alle guttene fra Pondalsstua lar oss høre den nye troppesangen, "Her kommer Fjells gutter". En grei sang med en sveisen melodi som utvilsomt hever den.

Mandag 4/9

Lenge er det siden vi sist utførte produktivt arbeid og hadde tilfredsstillelse av å fylle vår plass. Den tida er kommet så på avstand, men hvor vi lengter tilbake til arbeidet. Riktignok gikk vi av og til og ønsket oss vekk fra det for ei stund, vi gikk trøtt, arbeidet og det daglige maset syntes så trivielt mange ganger. Hvor ofte en ønsket seg forandring. Og sannelig har en ikke fått det. Nå har en gått her i måneder og hatt en følelse av å være unyttige vesener "frøstikkere" og ønsker å få fatt igjen. I dag gjør guttene imidlertid sin innsats. Så og si alle er i dag å plukker tyttebær, som skal sendes til sykehusene i Porsgrunn. En er enige om at disse bærtraktene er helt enestående. Bærene er store og fine, enkelte er nå overmodne. Disse traktene vil nok senere bli besøkt av mange av oss. En går her og er rastløs i dag, en venter på sikker beskjed fra byen, og den kommer. Alt er i orden for Sverige reisen, men den er utsatt noen dager. Pål og Birger drar til byen for å få nærmere beskjed og skal være tilbake onsdag. Utsettelse av reisen virker deprimerende, ikke minst på Fjells gutter som er her med ryggsekker klar. De fra Pondalstua skulle være de første til å reise, og de hadde regnet med at de skulle forlate Holla i dag. En smule slukøret drar de ned til hytta igjen for å se tiden an og vente på ny beskjed. Olav G. som kommer fra Grunnvannstua i kveld, varsler at tyskerne har beslaglagt hotellene og rekvirert alle motorsyklene i Drangedal.

Tirsdag 5/9

Regnvær i hele formiddag, og ikke noe arbeid utføres. Guttene holder til i kjøkkenet som er blitt det vanlige tilholdsstedet. Her inntar mange av guttene måltidene, her hører en nyhetene og diskuterer, her spiller en grammofon og danser, en legger kabal og spiller kort. Etter middag som i dag er ved 14.30 tiden bringer guttene bærene i 13 kasser á 100 liter, hvorfra de blir rodd til Lauvbukta.

Onsdag 6/9

Birger som kommer tilbake fra byen i dag, melder at de første skal sendes til Sverige førstkommende tirsdag. Når det gjelder reisen skal en ikke som først bestemt nedom byen, men dra direkte til Oslo. Nærmere enkeltheter om reisen foreligger ikke. Olav G. som har vært nede i Kilebygda i går og i dag, har vært en tur innom Hulka leiren. Ved vemod var det han så Hulka igjen, øde, tom og herjet. Alt som tyskerne kunne rive ned, hadde de omhyggelig fjernet, briskene var revet opp, enkelte bord var hevet ut, andre stod oppned, hyttene var rensket for alt innhold, blåbærkassene (60 á 70 l.) tømt for sitt innhold. Alt tydet på at her var det gått grundig til verks. Herman G. som i lag med en sambygding hadde måttet følge tyskerne til Hulka, kunne fortelle at disse hadde spist opp en del bær i leiren et par kasser hadde de tatt med seg. De to norske hadde sammen med noen tyskere ligget i Heistad hytta "Fundy". To bevæpnede hadde holdt vakt utenfor, en ved døråpningen. Tyskerne hadde lagt for dagen at det ikke var spor etter skytingen. At de hadde regnet med å møte motstand og få bruk for forsterkninger kan en gå ut fra som gitt, for fremst i biltoget var det en gul radiobil. To gutter blir i dag sendt til Søve sykehus.

Torsdag 7/9

Thorsten overtar som sjef i Pondalstua, da Tholf sammen med sine to brødre er kaldt til Bømark. Dyster stemning i Grunnvannstua i dag. En av guttene O. H. er sporløst forsvunnet. H. skulle være tilbake i stua og stelle middag, mens de andre dro ut for å plukke bær. Da guttene ved 15.00 tiden kommer tilbake, er stua tom og ingen middag er ferdig. En tenker straks at det tilstøtt ham noe, og da han heller ikke kommer til rette igjen i løpet av ettermiddagen, blir en for alvor engstelig for ham. H. pleier vanligvis å være lett antrukket, hvit tynn shorts, lusekofte og barfot. Hovedkvarteret i Bømark får beskjed og ved 18.00 tiden og etter kveldsnyhetene drar guttene i et hurtig tempo mot Grunnvannstua for å lete etter den forsvunne. Flokken deler seg i to avd. á 15 mann. Guttene tar oppstilling 10 meter fra hverandre, den ene avd. på søndre og den andre på nordsiden av Grunnvannet for å lete etter den forsvunne. I ulendt terreng går manngarden, stor bløyte etter det kraftige regnværet de siste dagene. Uten resultat blir denne etterforskingen. Mørket faller på, og det er uråd å ta fatt på videre leting i kveld. En samles igjen ved Grunnvannstua. Noen følger elva nedover mot Bømark, mens andre går øvre veien. Det er blitt vedtatt at en i morgen skal ta til med leting kl. 09.00. Med vemod er det guttene går til køys den kvelden. Skal Bømark oppholdet hende sørgelig? Ligger vår venn Odvar ute i skogen nå? I hvilken forfatning skal vi finne ham? Dette er spørsmål som reiser seg, Odvars forsvinning er samtaleemnet i kjøkken, sjefstua og love, for da ikke å snakke om i Grunnvannstua, hvor han har oppholdt seg. Noen hver er det som ligger om kvelden og har vanskelig for å sove, bare tenker...

Fredag 8/9

Knapt har vi våknet før vi får høre den gledelige nyheten at Odvar er i behold. Fra Kjosen er oppgitt signalement på en fremmedkar, og dette passer akkurat på Odvar. Karen er kommet inn på en gård, og han fortalte folkene på gården at han var blitt jaget av en elgokse. Slik lyder de første opplysningene vi får. Fra Grunnvannstua drar fire karer nedover til Kjosen for å innhente nærmere opplysninger. Her treffer de Odvar i helt nytt antrekk. En nesten helt ny vadmelbukse har han fått av noen snille bondefolk, et sett undertøy, fottøy o.s.v. Senere på dagen får en utførlige opplysninger om Odvars forsvinning. Saken var den at han tidlig i går formiddag skulle ned til Bømark gården med en beskjed. Han ville for engangs skyld ikke ta den vanlige beinveien, men dra over Ågoths fjell, i det han tenkte å få en fin skogstur gjennom trakter hvor han før ikke hadde vært. Og sannelig fikk han merke at han var kommet til fremmede trakter, men ble en annen enn han opprinnelig hadde tenkt. Han kom vestover, nedover mot Åstadknatten, og havnet nede i bygda. Det er en stor glede i leiren over at Odvar har kommet til rette. En var i går forberedt på det verste, at det var tilstøtt ham noe alvorlig.

Lørdag 9/9 og søndag 10/9

Disse to dagene har stått i bærplukkingens tegn. Guttene drar ut om morgenen, og kommer hjem utpå ettermiddagen med fulle spann og sekker. Bærene går jo til et godt formål og dette setter om mulig ennå større i plukkingen. Kasse etter kasse blir sendt nedover, en ypperlig hilsen fra guttene i skauen til dem som har stillet seg så velvillig ved alle høve. Måtte disse skogens friske bær være et lite bevis på vår takknemlighet overfor alle dem som har hjulpet oss, og måtte det komme dem tilgode som ikke har den store gave å kunne ferdes ute i skogen, men henvist til sykesengen for lengre tid. Det lille vi kan gjøre for dem gjør vi med glede. Leiren står i avreisens tegn, det er et yrende liv på tunet. Guttene flyr med bukser i handa og skjorter som skal vaskes og smilende ansikter innsmurt med barbersåpe. Ingen kan se på de som er ferdig at de har ligget fire måneder i skogen, det er meningen at leiren skal være tom innen ukens utgang.

Slutt på dagboken.

Kommentarer til dagboken

Dagboken ble påbegynt en av de første dagene etter at guttene hadde rømt på skaugen. Det var et hyttelag av gamle venner fra før. Etter at guttene ble samlet i leir i Hulka området, ble det bestemt at den skulle føres videre som dagbok for forleggingen. Det ble hovedsakelig de samme gutter som førte dagboken. Den som førte dagboken var fritatt for leirarbeid og vakter. Hensikten med dette var at skriveren skulle være på farten å samle inntrykk å få god tid til innføring. Lederen hadde bestemt at den som førte dagboken ikke skulle benytte navn, bare forbokstaver, men som en ser ble det syndet grovt her. De guttene som tilhørte vennekretsen går stadig igjen i boken. Det var mange gutter som hadde fortjent å bli nevnt for sin innsats ved enkelte anledninger. Leirens reglement, daglige rutiner og øvelser, sanitet daglige plikter i leiren o.s.v. er det ikke lagt særlig vekt på. Ble det sendt en ordonans inn i leiren med ordre, ble denne og hans uttalelser tillagt veldig betydning. Ikke ved noen anledning når ville rykter verserte, kontaktet en leirsjefen for å få det bekreftet, før det ble ført inn i dagboken. Når en skriver i dagboken at man på grunn av mangel på kjøtt stjal en ku er dette selvfølgelig riktig. Alt som ble levert av bøndene til leiren ble betalt. Men at guttene hadde sine egne meninger om forskjellige ting, kan man ikke fortenke dem i. De ble som en kan forstå aldri informert om hvordan Hjemmefronten var organisert og hvordan arbeidet var lagt opp for gjennomføring av skaugutt aksjonen. Jeg tror at de hverken før eller siden har full forståelse av det arbeid som lå bak for å forsyne 600 gutter med materiell og proviant og få forsyningene fram til leirene. Men en må forstå at guttene var ute fra hjemmet for første gang på egne ben og i en meget vanskelig situasjon som de ikke kjente utgangen på. Da dagboken er ført uten kontroll eller sensur, skulle den gi et klart bilde av de tanker og meninger som guttene ga uttrykk for i dagboken.

"Skauguttas" leirsang

Vi seiler i samme båt,
ingen vet hvorhen det bær.
Og noen hver blir saktens gjennomvåt
ut i slikt et herrens vær.

REF:
Igjennom stormen lar vi sangen lyde
selv om alt er mørkt, og verden : / : gåe sin gang : / :
Vil du deg selv og andre fryde,
så stem i en munter sang.

Stem i nu alle som har gjemt en gnist
av det gamle pågangsmot.
La toner feie bort alt som er trist
og som let kan feste rot.

Her lever vi vårt liv blant skogens trær
som et fredløst regiment.
Men ingen tviler på hva vi har kjært.
Det er Norges eksistens.

Og snart så ser vi atter Norge frelst og fritt
av en stor og mektig tropp,
og flagget som er rødt og blått og hvitt,
heises høyt på stangens topp.

"Skauguttas" kampsang

Mel: Flagget

Kom med fra hele Norges land,
fra Nordkapp og til Lindesnes vil vi stå hånd i hånd.
For heimefrontens motto er,
at de ikke vil ha no' av
at vi blir Hitlers hær.
Står vi nu samlet i denne vår kamp,
skal vi beseire nazismen og dens ramp.
Vi må derfor i skogen oss gjemme,
for herr Quisling har jo oss innkalt.
Men Kong Håkons sak vil vi fremme,
han har jo fedrene for oss valgt.

REF:
Nu må gutta i kampen stå sammen,
for å utføre denne vår sak,
og med dem står hele folkestammen,
hele Norge må nu ta et tak.

Kom med, kom med, til skogs vi drar,
vekk fra jenta, mor og far og gledene vi har.
Til Norges skoger ut vi tar,
hvor gutta trivs, og håpet gror til Kongens ord.
Ennå finnes det gutter som i byen går,
i restaurant og på gatehjørnet står.
Går du med, eller gjør du det ikke.
Eller hvem er det du stoler på.
Vil du ei hjemmefra rikke?
Det er din innsats det gjelder nå.

Vi har, vi har en gutteflokk,
som ligger mellom skogens trær og venter Norges hær.
På invasjonen stoler vi, og timen den er ganske nær,
da vi igjen blir fri.
De har gitt oss sitt løfte at alt skal bli bra,
og at alt vi taper, får vi igjen en dag.
Selv om vi har igjen den store krise,
som nazistene truer oss med,
skal vi herren Quisling bevise,
mobiliseringen sabler vi ned.