I begynnelsen av mai 1940 holdt folk fra den antinazistiske motstandsgruppen i Porsgrunn huset til "fylkesfører" og senere "fylkesmann" Christen Knudsen på Nedre Frednes under oppsikt. Overvåkingen var organisert av gruppen omkring Carl P. Wright, og foregikk vesentlig om kveldene og nettene. Blant dem som deltok var Siggen Olsen (journalist i Grenmar) og Alfred Hansen (Senere Wendelborg). På grunn av de mange besøk i huset av N.S.-medlemmer på kveldene, antok man at det foregikk noe misstenkelig der. Man regnet med at "nazistene" hadde et våpenlager, og muligens drev våpenøvelser. Om kvelden Pinseaften den 12. mai foretok politiet i Porsgrunn en husundersøkelse, men det ble ikke funnet noe som bekreftet de mistanker man hadde. Denne husundersøkelsen skulle senere bli brukt mot han, da politimester Chr. Sveaass i midten av juni 1940 ble avsatt fra sin stilling.
I begynnelsen av juni 1940 ble det opprettet en såkalt "A.T.leir" i N.S. og hirdens regi ved Solvika i Bergsbygda. Hit kom yngre N.S.-medlemmer fra forskjellige kanter av landet, for å drive "ideologisk" trening.
Lørdag kveld den 8. juni kom en del av leirdeltakerne til en "illegal danseplass" på Kreppa i Ulesund, hvor ungdom fra hele distriktet hadde samlet seg. Nazistene opptrådte temmelig aggressivt og gjorde forsøk på å stanse dansen. På den tiden var offentlig dans strengt forbudt, angivelig på grunn av tyskernes alvorlige stilling ute i Europa. Resultatet ble en livlig slosskamp med den danselystne ungdommen, og i løpet av kort tid var nazistene "kjeppjaget" hjemover mot leiren igjen. Dansen ble avbrudt kort etter, men de fleste samlet seg igjen lenger ute i fjorden senere på kvelden.
Lørdagen etter kom leirdeltakerne tilbake med forsterkninger og skulle ta hevn. Da var kveldens dansetilstelning flyttet til "Lille Danmark" i Løvøysundet. Disse mer eller mindre improviserte "illegale" dansekveldene fortsatte om helgene hele den sommeren, og de forekom også utover i de følgende krigsårene. Ungdommen hadde sin egen "jungeltelegraf", som gjorde at de interesserte som oftest fikk vite hvor dansen skulle foregå.
Det kunne enkelte ganger være store mengder ungdom og eldre, som samlet seg på disse stedene. En god del av dem var fra Porsgrunn og omliggende områder. I forbindelse med slike uorganiserte tilstelninger oppsto det sjelden episoder mellom deltakerne av noe slag.
Det hendte at tyskere eller andre uønskede personer dukket opp i nærheten, men da forsvant alle på kort tid. Når faren var over samlet man seg igjen på samme sted eller en annen laglig plass i nærheten.
Onsdag den 12. juni om ettermiddagen og kvelden ble det holdt et større N.S.-møte i Folkerestaurantens 1. etg. i Jernbanegaten (senere Parkrestauranten). Her var det samlet ledende N.S.-folk fra hele fylket sammen med ledende partimedlemmer fra Oslo.
Til dette møtet kom det også marsjerende en gruppe uniformerte (hirduniformer?) deltakere fra den tidligere nevnte "A.T.-leiren" i Bergsbygda. De kom i militær formasjon med N.S.-symboler og bannere, syngende tyskliknende soldatsanger og med spader på akslene. Dette ble betraktet som en ren provokasjon av ungdom og andre, som var ute denne kvelden. Det samlet seg etterhvert en større menneskemasse i området rundt restauranten. Noen konfrontasjon kom det ikke til da, men det var tilløp til demonstrasjoner og piping.
Da møtet var slutt fortrakk noen av de ledende nazistene seg til Christen Knudsens bolig på Nedre Frednes. Alle som var samlet utenfor restauranten fulgte etter, og flere kom til etterhvert. Man regnet senere med at nærmere 1000 mennesker, vesentlig ungdom var samlet på jordene og veiene rundt Frednes.
Ved 23-tiden lød det taktfaste slagord rettet mot N.S. og Quisling. En stund senere begynte steinkasting mot huset, og snart singlet det i glass fra vinduer som ble knust. Da noen av nazistene kom ut i gården, oppsto det slagsmål i gårdsrommet foran huset.
To demonstranter måtte senere til legebehandling, og 15 ble arrestert av politiet som etterhvert kom til. De arresterte ble etter en tid dømt til fra 60 til 120 dagers betinget fengsel.
Da politiet dukket opp trakk de fleste seg opp over prestegårdsjordet mot Øvre Frednes og Kirkehaugen. Her dannet det seg snart et langt tog, som sang "Ja, vi elsker", mens de marsjerte over Kirkehaugen og ned mot sentrum av byen igjen.
Da A.T.-deltakerne etter møtet marsjerte utover Vallermyrene på sin vei tilbake til leiren i Bergsbygda, fikk de også føle befolkningens reaksjoner. Ved Trekanten like nedenfor Eidanger stasjon, ble de angrepet av en gruppe ungdommer. Det oppsto et kraftig slagsmål, og deres provoserende marsj gikk etterhvert over til vill flukt utover mot Moheim i Eidanger.
Disse episodene kunne lett ha skapt en farlig situasjon, men tyskerne forholdt seg helt i ro siden det ikke var rettet mot dem.
Episodene hos Christen Knudsen med husundersøkelsen og ruteknusingen fikk ganske snart følger for daværende politimester Chr. Sveaass.
Etter krav fra flere ledende N.S.-medlemmer for husundersøkelsen, og fra det tyske sikkerhetspolitiet for ruteknusingen og overfallet på N.S.-guttene på Vallermyrene, ble han avsatt fra sin stilling omkring den 15. juni 1940.
Han oppgir selv dette som årsak i en rapport han skrev den 27.2.1948, om forholdene under den første okkupasjonstiden i Porsgrunn.
Som konstituert politimester og leder av en spesielt medbragt utrykkingsstyrke ansatte Jonas Lie fra midten av juni Haakon Schønning. Han hadde også vært en av lederne for utrykkingspolitiet under "Menstadslaget" i 1931. Schønning opprettet sitt kontor i 3. etg. i Folkerestaurantens bygg i Jernbanegaten. Politiet holdt på den tiden til i den nordre delen av Porsgrunn Rådhus.
Noen dager før møtet hadde et av Porsgrunns N.S.-medlemmer Per Røring skrevet og distribuert et flyveblad. Han kritiserte i sterke ordelag regjeringen Nygaardsvold, og oppfordret til kamp for Quisling og "det nasjonale Norge".
Den antinazistiske gruppen med Sverre Løberg i spissen utarbeidet derfor også et flyveblad, som ble sendt ut torsdag kveld og natt til fredag.
Flygebladet hadde følgende tekst :
"Til befolkningen i Porsgrunn!På tross av at situasjonen ikke innbyr til partipolitiske spekulasjoner - og på tross av at etterforskningen etter det siste N.S.-møtet i Porsgrunn ennå pågår - fortsetter Nasjonal Samling sin provokatoriske virksomhet. Fredag kveld skal Vidkun Quisling tale i Porsgrunn teatersal mot befolkningens og myndighetenes ønsker. Fredag kveld må Porsgrunns befolkning vise at den ikke lar seg provosere til uoverlagte handlinger, som kan få de alvorligste følger. la ikke skikkelige folk komme i uleilighet ved at det bryter ut spetakkel. Quislingene selv vil bare spille martyrer. Vis Quisling og hans parti forakt. - La dette møtet bli forbigått i taushet. Ingen folk i gatene fredag kveld - ingen på fortauene - dra ut av byen (ta en badetur til Nystrand) - eller hold dere i hjemmene. Derved oppnår Quisling ikke den tilsiktede reklame, og han og hans parti får den lønn det fortjener."
Flyvebladene hadde en overveldende virkning. Da Quisling besteg talerstolen i Teatersalen, var Porsgrunn nærmest en folketom by. På badeplassen i Nystrand og på Olavsberget var det derimot rekordbesøk denne dagen. Den alminnelige holdningskampanjen overfor N.S.-regimet hadde begynt å gjøre seg gjeldende.
Denne historien fikk likevel et etterspill. Siggen Olsen, journalist i "Grenmartt, hadde fått noen hundre flyvesedler til distribusjon av Sverre Løberg. Han fikk tak i noen unge hjelpere, som skulle legge dem i postkasser forskjellige steder i byen. En av dem, som skulle gå på Borgeskogen og Borgestadjordet, leverte en seddel til en enslig mann han møtte. Dette viste seg å være politifullmektig Lodberg Holm, som øyeblikkelig arresterte gutten. Han måtte etter avtale oppgi at han hadde fått bladene av Siggen Olsen.
Olsen ble litt senere hentet i Grenmars redaksjon og bragt til "politimester" Schønnings kontor i 3. etasje i Folkerestauranten. Ved 4-tiden om natten ble han sluppet fri, men skulle få høre fra dem senere.
Både Sverre Løberg og Siggen Olsen ble noen dager etter innkalt på "politimesterens"kontor, men slapp påtale og bot. Per Røring fikk derimot 50 kroner i bot for sitt flyveblad.
Den antinazistiske motstandsgruppen hadde hele tiden utover sommeren 1940 kontakt med ledende motstandskrefter i Oslo og andre steder. Blant dem som ofte hadde oppdrag som kurer eller kontaktmann, var i første omgang Carl P. Wright og hans nære medarbeider Siggen Olsen.
En av gangene Wright kom tilbake fra en tur i Oslo i slutten av juni, holdt det på å gå riktig galt. Han hadde avtalt å møte Sverre Løberg på Porsgrunn stasjon, og skulle denne gangen ha med seg med seg en rapport fra Riksrådsforhandlingene, og en god del annet illegalt materiale. Løberg skulle også overlevere Wright en del papirer, som han hadde gjemt på seg.
Borti Reichelt, som hadde deltatt under kampene i Vinje som radio- og sambandsmann, skulle være sjafør og ventet med bil utenfor stasjonen. Borti ble i oktober 1944 skutt av tyskerne på Trandum, etter en arrestasjon for illegalt arbeide i Oslo.
Like før toget rullet inn på Porsgrunn stasjon kom det plutselig to kraftige smell. Det var en litt "bedugget" kar, som hadde laget til to salver av et "hjemmelaget" sprengstoff. Smellene var så kraftige, at få minutter senere hadde utrykkingspolitiet omringet stasjonsområdet.
"Politimester" Schønning med et par av sine menn kom direkte bort til Løberg, og foretok en forsiktig beføling av kappen han hadde på seg. Deretter ble mannen som var årsaken til smellene arrestert. Løberg fikk ordre om å møte på Schønnings kontor kl. 11 som vitne.
Wright og Løberg kom seg ut i bilen i all hast, og reiste straks ut til Wrights landsted på Mule. Her ble alt mistenkelig materiale fjernet, for denne episoden viste at også små tilfeldigheter kunne velte spillet. Den var et klart signal om at man nå måtte utvise større forsiktighet. Det illegale materiale ble spredt og oversikten, som Wright hadde med seg, ble fordelt til Arendal og forskjellige steder i Telemark.
Løberg møtte til avtalt tid hos "politimesteren" og ble forhørt. Schønning lot det skinne igjennom at han var klar over at Løberg hadde hatt noe illegalt fore, men hadde med vilje latt han få litt tid på seg. Den skytegale mannen fikk en bot for sitt forhold og ble sluppet fri igjen.
Wright fortsatte sin reisevirksomhet utover sommeren 1940 og var i forbindelse med mange forskjellige motstandsgrupper. Blant annet var han i Arendal med informasjoner og trykksaker. Personer fra Arendalsgruppen var også i Skien og møtte folk fra den antinazistiske motstandsgruppen der.
I Arendal virket på denne tiden en angiver ved navn Clement Clementsen. Han klarte å infiltrere Arendals-gruppen og var også i Porsgrunn, hvor han prøvde å få både Carl P. Wright og Siggen Olsen til å samarbeide. Under foregivelse av å tilhøre en motstandsgruppe på Sørlandet, forsøkte han å få dem til å røpe at de tilhørte en organisert gruppe. Han ville også ha opplysninger om en radiosender, som skulle være plassert i Skien. Wright fattet mistanke til han og avviste hans kontakt, men det var likevel hans rapporter Gestapo bygde på da de slo til. Medlemmene i Arendals-gruppen ble arrestert 10.-12.august 1940 etter angiveri fra Clementsen og to andre angivere. Den 23. august ble Siggen Olsen tatt, den 28. august var det Sverre Løbergs tur, og Carl P. Wright ble arrestert den 29. august. Samme dag ble også far og sønn, Didrik og Dixe Cappelen arrestert i Skien.
Gestapo hadde for uten Clementsens rapporter også fått opplysninger presset ut av enkeltpersoner i Arendals-gruppen. De hadde også funnet papirer i Arendal, som førte direkte til alle medlemmer av den antinazistiske gruppen i Skien.
Da ordren om arrestasjon av Carl P. Wright kom til Porsgrunn var han på vei hjem med toget fra Oslo. En av organisasjonens medlemmer reiste i all hast opp til Valebø, og fikk Wright av toget sammen med en mappe full av kompromiterende papirer. Hans hjem ble også ryddet for farlige saker før politiet kom og hentet han. Han ble sendt direkte til Oslo etter tyskernes ordre, og ført umiddelbart til Møllergaten 19.
Under fengselsoppholdet ble alle de mistenkte utsatt for "harde forhør" av Gestapo, hvor alle deres metoder ble tatt i bruk. Den første tiden satt de alle på Møllergaten 19, men de ble 0 senere overført til Åkerbergveien fengsel. Selve gestaposjefen Fehmer var ganske sterkt engasjert i denne saken.
Gestapo greide ikke å få sikre beviser mot de arresterte, hverken med tortur eller trusler. Derfor ble noen av dem sluppet fri igjen, og blant dem var Didrik Cappelen sen. og Carl P. Wright. Didrik Cappelen var imidlertid blitt syk etter fengselsoppholdet, og døde en tid etter løslatelsen. Siggen Olsen hadde vært fengslet hos Gestapo i Larvik, men var blitt frigitt etter 8 dager.
Et av argumentene som ble brukt for å få Wright løslatt i slutten av september, var at han måtte ivareta driften av sin bedrift Norrøna Fabrikker i Porsgrunn.
Etter løslatelsen fortsatte han.likevel sitt illegale arbeide, og holdt forbindelsene vedlike til de av hans tidligere kontakter, som var igjen. Han utvidet også forbindelsene og fikk i tiden som fulgte flere nye medarbeidere.
Allerede om sommeren 1940 hadde han hatt planer om en landsomfattende illegal avis, men dette ble stoppet av hans første arrestasjon. Da han ble sluppet fri i slutten av september, begynte han å arbeide for å få satt disse planene ut i livet.
"Alt for Norge" ble etterhvert en av de mest betydningsfulle illegale avisene i den første okkupasjonstiden. Foruten å bli spredt i Oslo og Porsgrunns-distriktet, ble avisen distribuert til en rekke kontakter rundt i landet.
Avisens medarbeidere var godt underrettet om det som foregikk, og kunne også sende verdifulle opplysninger ut av landet. Blant de som arbeidet for avisen var en betjent i Stortingsbygningen, som fikk tak i papirer fra en tysk fjernskriver i bygget. Disse papirene skulle brennes i husets fyrrom, men han hadde en nøkkel til rommet og fikk plukket ut en del av dem. En annen medarbeider var en annen stortingsbetjent, som ble ansatt i Reichskommisariatet og skaffet opplysninger av stor verdi. Han smuglet blant annet ut stempler og konvolutter, slik at "Alt for Norge" kunne sendes enkelte ganger i Reichskommisariatets egne konvolutter.
Da organisasjonsapparatet til "Alt for Norge" ble rullet opp i oktober - november 1941, ble en stor del av avisgruppa arrestert. Flere av dem mistet livet på grunn av mishandling enten her hjemme eller i tyske konsentrasjonsleirer. En av deltakerne i gruppa, Borti Reichelt ble som før nevnt skutt på Trandum 30. oktober 1944. Ialt regner man med at ca. 60 personer på forskjellige steder ble arrestert i forbindelse med "Alt for Norge-saken".
Den 20. oktober 1941 ble Wright arrestert, og hovedbegrunnelsen denne gangen var hans befatning med avissaken. Samtidig ble hans nevø Olav Schou Wright og journalist Siggen Olsen i Grenmar arrestert for samme sak.
I Skien ble distribusjonsapparatet for avisen rullet opp, blant annet ved hjelp av en kvinnelig angiverske ved Skiens Postkontor. 3 personer ble arrestert fordi hun kunne gi tyskerne opplysninger om postforsendelser disse hadde foretatt.
"Alt for Norge" fortsatte å komme ut en kort tid etter arrestasjonen av Carl P. Wright, for han hadde avtalt med en annen om å fortsette utgivelsen, hvis han skulle bli arrestert. Vedkommende måtte imidlertid gi opp etter noen få nummer, og flyktet over til Sverige.
Nå var Wrights sak bltt temmelig alvorlig, og han var av det tyske sikkerhetspolitiet innstilt til dødsstraff for hvert av 3 forskjellige forhold :
Planen gikk ut på at en gruppe på 4 personer skulle hente dem ut fra sykehuset den 31. januar 1942. På grunn av forskjellige forsinkelser ble aksjonen først igangsatt den 2. februar, og ble i alle deler vellykket. De 4 var utstyrt med klær som ga dem det riktige tyske utseende, og hadde falske papirer som var gjennomført korrekte med stempler og underskrifter ned til den minste detalj. De to falske "sipofolkene", som kom for å hente fangene, opptrådte så brutalt og hensynsløst, at de virket helt overbevisende så vel for de 4 norske vaktene som sykepleierskene på sykehuset. De 4 ofrene ante ikke hva som ventet dem før bilene var kommet et stykke utenfor sykehusområdet. Da ga "befrierne" seg til kjenne, og gleden var selvsagt stor hos dem alle for en vellykket aksjon.
De reddede var meget medtatt av dysenterien og den behandlingen de hadde fått av Gestapo tidligere. Derfor ble deholdt i dekning i en hytte i Lommedalen i 3 uker, før det ble tilrådelig å ta dem over til Sverige. De 4 reiste over grensen på de såkalte "Ørje-rutene". Historien om denne dristige og elegant utførte befrielses-aksjonen ble snart kjent over hele landet, og ga motstandsbevegelsen en verdifull stimulans.
Wright oppholdt seg ca. 2 måneder i Sverige, og ble så fløyet over til England i slutten av april 1942. Før han dro oppnådde han å bli erklært for uønsket i Sverige av svenske myndigheter. Dette skjedde etter påtrykk fra tyskerne, fordi han i foredrag og på andre måter fortalte om deres metoder og grusomheter i norske fengsler. Etter overfarten til England gjorde han en verdifull innsats for landet under resten av krigen.
Siggen Olsens virksomhet under det første krigsåret. Det følgende er skrevet etter en beretning Olsen skrev til Historiekomiteen i 1976 - 77.
Mens kampene pågikk i Vinje hadde Carl P. Wright oppsøkt disponent Borgir ved Porsgrunn Margarinfabrikk, for å få kjøpt margarin, som skulle sendes oppover til de kjempende styrkene. Dette nektet Borgir, for han ville ikke levere margarin til norske soldater. En slik innstilling mente Olsen og andre burde bli kjent i byen, og sørget også for at den ble det. Av den grunn ble han anmeldt av Borgir, og saken ble etterforsket av politiet i Porsgrunn. Den ble imidlertid henlagt av daværende politimester Chr. Sveaass.
Da kampene i Vinje begynte organiseringen av en motstandsgruppe i Telemark. Fra begynnelsen hadde Siggen Olsen kontakt med følgende: Carl P. Wright, Sverre Løberg, Borti Reicelt, Didrik Cappelen senior og junior og Andreas Pedersen fra Notodden. Etterhvert kom det fler og fler med.
Det var et alminnelig inntrykk i motstandskretser at det i nattens mulm og mørke foregikk noe på Nedre Frednes hos Christen Knudsen den første tiden av mai 1940. Derfor ble det satt ut vakter om kveldene og nettene, for eventuelt å finne ut om det foregikk våpenøvelser eller utlevering av våpen. Olsen selv gikk vakt flere netter sammen med Alfred Hansen (senere Wendelborg) Pinseaften 1940 fikk politiet kjennelse for å gå til husundersøkelse, men det var et "bomskudd". Det som muligens hadde vært lagret der var i alle fall fjernet. Denne husundersøkelsen ble senere en av årsaken til at politimester Chr. Sveaass ble avsatt og Haakon Schønning overtok.
Der satt 4 tyskere og ventet på han, og blant dem var selve gestaposjefen Fehmer. Olsen ble inngående eksaminert om sitt kjennskap til Harald Franklin Knudsen og til Christen Knudsens familie på Frednes. Knudsen selv var jo et ledende N.S.-medlem, og han hadde vært engelsk konsul fram til høsten 1939. Fehmer var særlig interessert i om Olsen visste noe om at Harald Franklin hadde vært en tur i England før den 9. april 1940. Han svarte til det at han ikke var sikker, men anså ikke det for utelukket. Harald Franklin Knudsen var på det tidspunktet blitt Quislings adjutant, og tyskerne var altså ikke helt sikre på denne "adjutanten". De berørte også husundersøkelsen på Nedre Frednes, men var ikke så interessert i den. Forhøret varte i 1½ times tid, og Fehmer advarte til slutt Olsen mot å delta i noen form for aksjoner mot tyskerne i framtida. Olsen forteller videre at de hadde fått tak i en radiosender. Ellers var han opptatt med å notere og videresende meldinger om skipsanløp i hele fjorden.
I juni skulle det være et N.S.-møte på Rådhusplassen i Porsgrunn. Kvelden før fikk Siggen Olsen besøk av Sverre Løberg, som ba han sørge for få distribuert noen hundre løpesedler.
Han fikk tak i noen hjelpere, og blant dem var en ung gutt som hette Haakon Knudsen. De fikk alle beskjed om å putte sedlene i postkasser, og ikke levere til noen av dem de møtte. Knudsen leverte likevel en seddel til en mann han møtte på Borgestadjordet, som viste seg å være politimann. Resten av denne historien er fortalt i et tidligere avsnitt, så det skal ikke gjentas her.
Under det senere forhøret på "politimester" Schønninge kontor i 3. etg. i Folkerestauranten, spurte han Olsen om han ikke visste at det skulle stå trykningsted på løpesedlene. Han svarte da at i så fall kunne han like godt satt navnet sitt under.
Olsen fikk beskjed om at han var arrestert, men skulle få tilbringe natten på "politimesterens" kontor. En time senere kom Schønning tilbake og fortalte at også "en fra den andre siden", Per Røring var blitt arrestert. Ved 4-tiden om natten fikk Olsen lov til å gå, men skulle få høre fra dem om noen dager.
Sverre Løberg hadde også blitt forhørt i mellomtiden, da Olsen igjen møtte på "politimesterens" kontor. Schønning uttalte da at de hadde gjort et godt arbeide, og skulle derfor slippe bot. Han sa videre at hvis det kunne vare til noen glede, så måtte Røring betale 50 kroner i bot.
Det var en del aktivitet utover sommeren. Blant annet var Carl P. Wright en tur til Stamsund i Lofoten. Siggen Olsen var blant annet en tur i Arendal, hvor han ble kontaktet på et kontor av angiveren Clement Clementsen. Under foregivende av en samtale på en restaurant, ble han pekt ut for to gestapisten, som skygget han og fikk han arrestert dagen etter.
Den 23. august 1940 ble han arrestert i Porsgrunn av en tjenestemann fra politiet etter ordre fra gestapo i Larvik. Samme ettermiddag ble han overført til fengslet i Larvik.
Etter forhørene å dømme måtte han også vært angitt av N.S.folk i Porsgrunn, for tyskerne konsentrerte seg om "margarinsaken". "rassiaen på Frednes" og "flyvebladsaken". Oppholdet hans i fengslet varte i 8 dager før han ble løslatt igjen.
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |