Det var i september 1941. Et par dager før radioapparatene skulle leveres inn skaffet mine kolleger, faglærerne Fjørtoft, Fjeld og Wang, meg et ubrukelig apparat fra radioens barndom, som jeg leverte i stedet for mitt eget. Nyheter måtte vi ha og risken med lytting var minst for meg fordi jeg bodde i enebolig. Apparatet ble først anbrakt på et uthusloft, gjemt under en del høy. Av forsiktighetshensyn var jeg den eneste som lyttet. Intet ble nedskrevet, men allerede da ble det etablert et pålitelig muntlig distribusjonsapparat. Alt gikk bra, men utover i november samme år gjorde truslene om dødsstraff for lytting min hustru så nervøs at jeg måtte innstille og gjemme apparatet bort på et sikkert sted. Fra da og til nyttår var det en fæl tid med allslags ville rykter.
Endelig nyttårsaften besluttet kollega Fjørtoft og jeg å ta fatt igjen. Vi demonterte apparatet, fjernet høyttaleren, monterte hodetelefoner og satte hele greia ned i en alminnelig kasse. Spør om det var fest å høre London igjen?
Et par måneder ambulerte så apparatet mellom oss fire kolleger men havnet til slutt hos meg - både fordi det var mitt og fordi jeg vel hadde de beste evner som referent innen vår krets. Vi ble etterhvert herdet mot straffetruslene. Jeg hadde således i lang tid apparatet på soveværelset og avlyttet alle døgnets Londonsendinger. Det muntlige distribusjonsapparatet ble videre utbygget ved hjelp av byens postbud, og her var Leif Arnesen en stålende og pålitelig referent. Hvor mange hundre ganger han i dagens løp gjentok sine referater vet han vel neppe selv, men han gikk aldri trett. Av gode grunner ble han oftest noe sen med posten, men folk forstod og holdt kjeft.
Utover våren 1942 ble dødsstrafftruslene ytterligere innskjerpet. For å spare min hustru for nervepåkjenning flyttet jeg apparatet til Porsgrunn Jern & Metallstøperis kontor, hvor jeg som revisor hadde fri adgang. I denne tid ble kun 19.30 sendingen avlyttet. Hver kveld når jeg kom fra lyttingen stod en engere krets på avtalt sted og mottok referat. Dette ble dog for risikabelt i lengden og i begynnelsen av mai 1943 begynte jeg å skrive rapportene. Jeg flyttet apparatet til mitt kontor på Skiensfjordens tekniske fagskole og her ble siden det faste redaksjonskontor.
På sommeren 1943 kom jeg i forbindelse med mekaniker Arne Schüller og frue, som fra da av tok seg av mangfoldiggjørelsen og første ledd i distribusjonen. Til å begynne med hadde kun en gammel Remington skrivemaskin som greide 20 gjennomslag i slengen, men de fikk siden tak i mangfoldiggjørelsesmaskin som offisielt stod på verkstedet til reparasjon. Originalmanuskriptet ble ved gjennomskrift utført i fire eksemplarer, hvorav et gikk til «trykkeriet» og de øvrige til noen faste kunder. Jeg leverte oftest manuskriptene til handlende Karen Larsen, Skiensgate, mellom kl. 19.00 og 20.00, hvor de straks ble hentet.
Avisen ble trykt samme kveld og destribueringen begynte så snart sverta var tørr og fortsatte den påfølgende morgen. Det direkte opplag varierte mellom 40 og 350, men det forgikk også mangfoldiggjørelse og avskrift på annen hånd. Jeg kjenner spesielt til at frk. Martha Andersen, kontordame ved Porsgrunns komm. El. verk, og bokholder ved Porsgrunns Margarinfabrikk, Chr. Andersen, i lang tid var ivrig opptatt med dette arbeide.
Ildsjeler i distribusjonen, som jeg har kjennskap til, var forøvrig lagersjef Sverre Lie Jansen, student Karl Brevik, fhv. rådmann H.E. Kjølseth og butikkdame frk. Kirsten Johansen. Sistnevnte var også midlertidig arkivar. Hun oppbevarte originalmanuskriptene for noen måneder av gangen. De ble siden gjemt samlet i en ubrukt røykkanal i et av fagskolens verksteder.
Jeg tror ikke Gestapo noen gang fik snusen på oss, men razziaer i nabolaget forekom jo rett som det var. Vi fikk mange advarsler men arbeidet gikk sin gang med svært få avbrudd. Enkelte stopp i utgivelsen skyldes at vi ikke turde ta risken med distribuering, men avlytting foregikk hver eneste dag. «Hullet» i april 1945, fra nr. 106 til 113, skyldes at arkivaren måtte brenne sine papirer av frykt for razzia.
Jeg retter en hjertelig takk til alle som har deltatt i arbeidet med «Lyset». Det var vel ikke så stor innsats vi gjorde, sammenlignet med mange andre, men vi har i hvert fall gjort det vi kunne og vår virksomhet kan vel ha hatt sin betydning ved å holde motet oppe hos noen tusen landsmenn «når det mørkt så ut» - - -
Porsgrunn i juli 1945.
Lars J. Nilsen
(sign.)
| Okkupasjonshistorisk arkiv | Søk i bokbasen | Porsgrunn biblioteks hjemmeside |