Ulykkesdagen 9. april 1940 i Porsgrunn med omegn

Befolkningens reaksjon

De tyske overfall i Mellemeuropa hadde gjort befolkningen betenkelig og krigen var derfor det stående samtaleemne i distriktet.

De eldre hadde forrige verdenskrig i friskt minne og fryktet vanskeligheter med tilførsel av livsfornødenheter. Mange mente også at Norge denne gang vanskelig vilde kunne holde seg utenfor heksedansen.

Senkningen av norske skib, forskjellige tildragelser langs den norske kyst og angrepene i den tyske presse bidro til å øke usikkerheten og engstelsen for framtia.

Det sivile luftvern var organisert og sirenenes uhyggelige varselssignaler innøvet og kjent. Evakueringsplanene var ferdige og kunde settes i verk på kort varsel. Eidanger Salpeterfrabrikkers svære fabrikker på Herøya anså folk som ett krigsviktig mål og derfor kunde bli utsatt for bombing med den følge at ammoniakgassen kunde bre seg over store områder og spre død og ødeleggelser.

Alt dette ved siden av de mange meldinger, rykter og gjetninger gjorde at engstelsen og spenningen hadde vokst fra dag til dag.

Tirsdag morgen den 9. april uforstålig håndsk. ord av flyalarmsignalene. En vilde nokk i det lengste tro at det var øvelse, men de fleste var nokk i sitt innerste på det rene med at nå var det alvor også hos oss.

Ved å slå på radioen fikk en ikke bare sine værste anelser bekreftet, men at forholdet var så meget værre enn en i sin villeste fantasi hadde kunnet tenke seg. Hendingene var jo av den art enhver måtte forstå at det nå gjaldt det liv eller død for vårt land.

En lammende hjelpesløshet var sikkert den følelse som stormet seg inn på de fleste. Ett flyangrep her og der kunde en nokk tenkt seg, men at tyskerne på en eneste natt hadde forsert den mektige allierte krigsflåte og vårt kystforsvar og endog satt seg godt fast i land var forferdelig og helt ufattelig.

Hvordan ialverden dette hadde kunnet foregå var det spørsmål som straks meldte seg. Hva var det som hadde klikket så totalt og hvordan skulde det nå gå oss? Her måtte det ha vært ett storstilt, vel planlagt og vidt forgrenet forederi med i spillet. Kunde det være noen annen forklaring? Nei! Det måtte være grunnen. Håp om hjelp? Kanskje, men når og hva vilde i mellemtiden hende oss? Hva kunde vi selv gjøre for å demme opp for angrepet? Disse og lignende tanker var sikkert noe som streifet de fleste i mere eller mindre grad.

Meldingene utover formiddagen bidro kun til å øke hjelpesløsheten og uhyggeligheten. Det ble hyppige flyalarmer og tyske fly viste seg rett som det var. Til en begynnelse ble disse beskutt av ett luftvernbatteri på Herøya, men tilsynelatende uten virkning. Flyene slapp dog ikke bomber og det kan hende at dette til en viss grad virket beroligende.

Mange gikk allikevell om morgenen til sitt arbeid i fabrikker, forretninger og kontorer, men noe arbeide av betydning ble der nok ikke utført denne dag. De hyppige flyalarmer bidro hertil, idet folk hver gang måtte søke dekning i tilfluktrommene på stedet eller i nærheten.

I forretningene utover dagen ble det pågang fra folk som vilde sikre seg matvarer. Noen betydelige oppkjøp ble det dog ikke anledning til, idet forretningene straks fikk pålegg om å rasjonere salgene til sine kunder.

En ikke ubetydelig del av befolkningen pakket sammen det høyst nødvendige, forlot byen med jernbane eller biler og reiste til slektninger eller kjente på forskjellige kanter av landdistriktet.

Ved evakueringskontoret var det jevn pågang fra folk som vilde avsted. Alle disse var nervøse og mange gråt fordi de ikke kunde komme avgårde. Myndighetene nølte med å sette evakueringsapparatet i gang og søkte derfor å berolige folk så godt som det etter omstendighetene lot seg gjøre. Selve den planmessige evakueringen ble ikke satt i verk før torsdag morgen den 11. april.

En kunde merke at adskillige som en visste tilhørte N.S. begynte å reise hodet. I diskusjoner om overfallet ble der fra disse hevdet at tyskerne var i sin gode rett slik som vi hadde stelt oss. Særlig ble fremhevet affæren i Jøssing-fjorden. Når ikke vi selv vilde forsvare vår nøytralitet så måtte tyskerne selv ta affære og forsvare oss mot engelskmmennene o.s.v., talemåter som vi senere ble så vel kjent med. Adskillige N.S. folk reagerte dog anderledes og adskillige forlot partiet i forbitrelse såvell mot sit parti som mot tyskerne og opptråtte senere som rakryggede nordmenn under hele krigen.

Folks harme som før var stor mot N.S. folk vokste nå til forbitrelse og det var mange nasister som den dag ble lest teksten. Bortsett fra noen småepisoder ga dog harmen seg ikke utslag i handling. Quislings radiotale om kvelden øket forbitrelsen. Det kan dog ikke nektes, at der fantes folk som så stillingen så håpløs, at de likeså gjerne kunde slutte opp om N.S. likesågodt først som sist for å redde seg og sitt.

Senere kom der imidlertid også meldinger som tydet på at kamp delvis med held var tatt opp mot tyskerne. Ryktene og mobilisering, samt håp om alliert hjelp begynte å spre seg. Dette hadde sin store betydning, idet folk på denne måte kom seg av det værste sjokket og fikk tenkt seg om. Dette samt den medfødte oposisjonslyst og reageringen mot all urett begynte å gjøre sin virkning.

Min oppfatning er derfor at det store flertall av befolkningen i Porsgrunn og omegn, da de først fikk tenkt seg om, reagerte sunt og riktig og mistet ikke eller vilde ikke miste troen på at rettferdigheten skulde seire og innrettet seg deretter etterhvert som tiden gikk.

Okkupasjonshistorisk arkiv Søk i bokbasen Porsgrunn biblioteks hjemmeside