Brevig Arbeiderforening

av Ove Lunde

Medlemstall og foreningsvirksomhet.

I mai 1849 kom William Thrane med familie flyttende fra Kristiania til Brevik for å etablere seg som byens eneste boktrykker. Den samme Thrane hadde så seint som i 1843, 35 år gammel, tatt teologisk embetseksamen. Det var hverken som boktrykker eller teolog William Thrane kom til å markere seg, men som Brevik og omegns første avisutgiver og redaktør. Vel en måned etter at Thrane var kommet til byen forelå første nummer av «AdresseTidende for Brevig, Stathelle og Langesund» (se faksimile s. 66).

Snaue to måneder etter starten kunne «Adresse-Tidende» informere sine lesere om at det var stiftet en arbeiderforening i byen den 24. august. Og det var ikke hvem som helst som stiftet foreningen i Brevik, men selveste Marcus Thrane som var på agitasjonsreise langs kysten fra Kristiania til Kristiansand. Breviks nyinnflyttede avisutgiver og redaktør var onkel til Marcus Thrane, men var bare ti år eldre enn sin nevø.

Om Marcus Thrane hadde kontakt med sin onkel under besøket i Brevik, kjenner en ikke til, men onkelens eneste boktrykkersvenn, Olaus Andersen, ble i hvert fall medlem av foreningen og seinere leder av den. Ellers er det kanskje litt påfallende at avisa ikke nevner Marcus Thrane ved navn en eneste gang, men bare benevner han som «Udgiveren af «Arbeiderforeningemes Blad»» og «Stifteren». Navnet Thrane var kanskje greit å holde utenfor for et nyinnflyttet medlem av denne familien? Adresse-Tidendes redaktør kom imidlertid til å holde en saklig tone i forhold til thranittbevegelsen, og han var tidvis på parti med dens lokale representanter i sin opposisjon mot byens elite eller «oligarki» som William Thrane gjerne kalte dem.

Tilbake til Brevig Arbeiderforenings stiftelsesmøte. Det tegnet seg 27 medlemmer og skomakermester J. Jensen ble valgt til overformann. Utover høsten kom det til flere og flere medlemmer. I begynnelsen av oktober meldte AfB om 41 medlemmer, og ved årskiftet hadde foreningen 71 medlemmer.

Og både Adresse-Tidende og AfB kan fortelle at foreningen markerte ettårsjubileet for stiftelsen av den første arbeiderforeningen i Drammen:

«I Brevig tredje Juledag feiredes Arbeiderforeningens Stiftelse af omtrent 46 Medlemmer. Fritt Locale overlodes af et Medlem Malermester T. Halvorsen. Fra Kl. 6 om Aftenen til Kl. 2 om Natten brente en Transparent hvorpaa var anbragt et Par Inskripsjoner og som Symboler anbragt en Bikube og en Vekt som veiede i lige Linje begge Skaaler. Festen aapnet med en Sang som stod i Nr. 34 siden feirede Man med Sang, Skaaler, Hurrarop, Taler og Dans intil Kl. 5 om Morgenen da Selskabet skiltes i den beste Stemning og Orden.»
(AfB nr. 1, 5/1-1850).

Fra nyttår 1850 må en gå ut fra at foreningen i Brevik, som mange andre arbeiderforeninger, arbeidet med å få underskrifter på petisjonen til kongen. Det førte til at mange arbeiderforeninger oppnådde sitt høyeste medlemstall i løpet av vinteren og våren 1850, og Brevik var ikke noe unntak. I midten av mars kan AfB melde at Brevig Arbeiderforening hadde 106 medlemmer.

Det er siste gang en får noe medlemstall fra foreningen i Brevik før myndighetenes opptegnelse ble foretatt 15. august 1851, da med 105 medlemmer. Men på underfogdens opptegnelse er to sentrale navn utelatt, nemlig arbeiderforeningens første overformann, skomakermester J. Jensen, og leder av foreningen på den tid opptegnelsen ble foretatt, boktrykkersvenn Olaus Andersen. En vet at medlemmer av arbeiderforeningene fikk anledning til å melde seg ut før myndighetene foretok sin opptegnelse, men det var få som gjorde det. For Olaus Andersens del kunne det ikke være tilfelle. 21. august 1851 skreiv han et brev til overformann Qvarme i Skien, der det tydelig går fram at han var leder av foreningen i Brevik, og han var også en av to som undertegnet en møteinnkalling i arbeiderforeningen så seint som i januar 1852.

En person ved navn Helge Pedersen stod heller ikke i underfogdens opptegnelse. Han skulle i følge AfB være medlem av Breviksforeningen og hadde vært i Bamble og stiftet en forening i april 1850. Dermed kan en gå ut ifra at minst 108 personer har vært medlemmer i Brevik Arbeiderforening. Petisjonen fra foreningen er dessverre ikke bevart. Erfaringsmessig står ofte noen navn der som ikke er å finne i myndighetenes opptegnelse halvannet år etter. Sannsynligheten er dermed stor for at noen flere enn 108 personer har vært medlem i løpet av den tida foreningen eksisterte.

Men det var ikke bare petisjonen til kongen arbeiderforeningen var opptatt av på vårparten 1850. Den kom også med et lokalt initiativ overfor Kongen, kunne Adresse-Tidende fortelle:

«Arbeiderforeningen hersted skal have indgivet til Hs Maj. Kongen en Ansøgning om Indskrænkning af Vadfiskeriet, der her i Egnen drives paa Rov og til stor Skade for den almindelige Mand, som ved Krogfisket søger sit daglige Ophold. Erkjendende det Riktige i dette Skridt af Arbeiderforeningen have vi nedenfor erklæret os om denne Gjenstand, for endmere at hendlede Opmærksomheden paa denne saa høist vigtige Sag. Det er formuende Bønder heromkring, som uden alt Hensyn drive Vadfiskerie, og da denne for dem selv og Andre, og desuden for selve Fiskeyngelen fordærvelige Bedrift tiltager, er det vistnok paa høi Tid, at vi ligesaavel faae en Lov om Fiskeri, som vi have en om Jagten.»
(AT nr. 23, 20/3-1850)

Og redaktør William Thrane fulgte videre opp denne kampen mot notfiske, som kapitalsterke bønder hadde gått til anskaffelse av, med en lang leder i samme nummer med overskriften: «Om Indskrænkning af og Forholdsregler ved Vadfiskeriet.»

En annen sak som både arbeiderforeningen og Adresse-Tidende var opptatt av i 1850, var stortingsvalget. Brevik hadde ved tidligere stortingsvalg valgt stortingsrepresentant sammen med Porsgrunn, og tidligere også sammen med Skien. Brevik alene hadde ikke nok stemmeberettigede. Men ved starten av året hadde Brevik 120 stemmeberettigede, og manglet dermed 30 for å kunne velge tre valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentanten. Utover våren kunne Adresse-Tidende rapportere om at det på hvert byting var flere som avla ed til konstitusjonen og ble registrert som stemmeberettiget. Og 21. august kunne avisa fortelle sine lesere at målet var nådd.

Søndag 15. september avholdt arbeiderforeningen prøvevalg blant sine stemmeberettigede medlemmer. Trolig hadde 38 stemmerett og 30 av disse møtte fram til prøvevalget. Til stortingsrepresentant foreslo medlemmene av arbeiderforeningen megler Jacob C. C. Parnemann og som de tre valgmennene kjøpmann R. Jørgensen, tollkasserer Basberg og skomakermester J. Jensen. Da 86 av byens 156 stemmeberettigede 11 dager seinere møtte til offisiell valgforsamling i byens rådhus for å velge tre valgmenn, ble resultatet det samme som ved arbeiderforeningens prøvevalg, bare med den forskjell at skomakermester Jensen ble valgt som nummer to, mens han i egen forening ble valgt som nummer tre! De offisielle valgmenn fulgte også arbeiderforeningens forslag på stortingsrepresentant.

Som vi ser var så mange som en fjerdedel av byens stemmeberettigede med i arbeiderforeningen, og en må absolutt kunne si at det synes som foreningen har hatt innflytelse ved stortingsvalget. Men samtidig gir jo ikke valgene inntrykk av at arbeiderforeningen var i noen form for opposisjon til byens sosiale elite.Trolig hadde Parnemann gitt uttrykk for en viss forståelse for arbeiderforeningenes krav (petisjonen), men ble mer uklar etter han var valgt. I hvert fall kunne Christiania-Posten snart fortelle at Parnemann hadde uttalt seg imot petisjonens krav om opphevelsen av komtollen. I slutten av valgåret kom det til et møte mellom «Byens Representant» og et «Udvalg fra Arbeiderforeningen hersteds» med boktrykkersvenn Andersen i spissen. Her bekreftet Pamemann forsåvidt sitt positive syn på pensjonens krav, men han måtte ta alle forbehold når det gjaldt hans stemmegiving i Stortinget!

På nyåret fikk en nå lange innlegg i AdresseTidende fra begge sider, der blant annet arbeiderforeningens ledelse konkluderte med at opphevelsen av korntollen ikke var det viktigste for dem, men innføringen av alminnelig stemmerett. Det er lite trolig at arbeiderforeningen fikk noe glede av byens nyvalgte stortingsrepresentant. Da petisjonen kom opp i Stortinget 23. juni 1851 og ble vedtatt henlagt, var Parnemann ikke tilstede ved avstemningen.

En tredje sak arbeiderforeningen var opptatt av i 1850, var opprettelsen av en understøttelseskasse. Den ble opprettet på et møte i april. 20 medlemmer tegnet seg på møtet og forpliktet seg til å skyte inn 60 skilling hver i løpet av tre måneder.

Snekker T. Isaksen ble valgt til kasserer. Han var også foreningens representant på arbeiderforeningenes første landsmøte i Kristiania seinsommeren 1850. Der representerte han også Stathelleforeningen. Trolig utgjorde han også ledelsen i arbeiderforeningen sammen med skomakermester J. Jensen, boktrykkersvenn O. Andersen, malermester T. Halvorsen, tømmermann H. Mikkelsen og tømmermann L. H. Bleg. I hvert fall var det disse som undertegnet polemikken med Parnemann i Adresse-Tidende. Om foreningen hadde årsmøte eller generalforsamling så lenge den eksisterte, forteller kildene ikke noe om, men det må den ha hatt. Blant annet har det foregått et lederskifte mellom skomakermester J. Jensen og boktrykkersvenn O. Andersen.

Et nytt initiativ ble tatt av medlemmer av arbeiderforeningen i mars 1851 da skipper Gui og skomakermester Jensen gjennom et inserat i Adresse-Tidende innbyr til opprettelse av et «Avis-selskab» for de «mindre Formuende» og for de som er blitt «udelukkede fra den nye storartede Skipper- og Handelsforening». Redaktør Thrane støtter dette initiativet og har et oppgjør med «oligarkiet» i Brevik i en lang artikkel i samme nummer av avisa.

Om det ble noe av dette avisselskapet vites ikke, men en kan kanskje få det inntrykket at arbeiderforeningen ikke lenger fungerte. En skulle tro at den kunne dekke et slikt behov. Men arbeiderforeningen fungerte og slo større på det enn noen gang da den skulle markere tre års dagen for stiftelsen av den første arbeiderforeningen med ball og først fanetog med musikkorps helt fra Larvik:

«Kl. 3 om Eftermiddagen satte Toget sig med Laurvigsmusikken i Spidsen i Bevægelsse fra G. Jensens nylig opbyggede Huus paa Torvet, hvorhen det ogsaa dro tilbage, efterat have passeret Hovedgademe. Paa den nye Sal hos G. Jensen afholdtes Ballet. Som Toget foregik med al sømmelig Orden, have vi heller ikke hørt Andet end at Ballet ogsaa gik ligesaa peent af. At man har tænkt paa Oprettelsen af en Sparekasse, for hvis Skyld vi ogsaa i vort Blad indtoge Lovene for Laurvigs nylig oprettede Sparekasse for Arbeiderne, have vi endnu ikke hort Noget til. Saadant maatte dog være det Allervigtigste.»
(AT nr. 105, 31/12-1851)

Og redaktør Thrane fikk snart svar. Før en måned var gått, innkalte O. Andersen og T. Isaksen gjennom samme avis til møte i arbeiderforeningen: «..... førstkommende Søndag kl. 4 Eftermiddag paa sedvanligt Sted..... Talrigt Møde Ønskes, da Forslaget om en Sparekasses Oprettelse vil blive taget under fornyet Behandling. Brevik den 21de Januar 1852.»
(AT nr.6, 21/1-1852)

Noen sparekasse ble det nok ikke, for denne møteinnkallingen er siste livstegn fra Brevig Arbeiderforening.

Flere av medlemmene satt også i bystyret på den tida arbeiderforeningen var i virksomhet. Vel tre måneder etter at medlemmer av arbeiderforeningen hadde vært aktive under valget av byens første stortingsrepresentant, var det, 3. januar 1851, valg på seks medlemmer av byens representantskap. Byens valgte ledelse bestod den gang av et formannskap på fire, inkludert ordfører og varaordfører, og i tillegg et representantskap på tolv medlemmer. Av de seks som ble valgt den 3. januar, var tre medlemmer av arbeiderforeningen; skipper Gui, som fikk flest stemmer, malermester T. Halvorsen og tømmermann L. H. Bleg. I tillegg ble også redaktør Thrane valgt. Men ikke nok med det, av de seks representantene som ikke var på valg, var det også to som var medlemmer av arbeiderforeningen. Det var foreningens første overformann, skomakermester J. Jensen og tømmermann H. Mikkelsen. Med andre ord var hele fem av tolv representantskapsmedlemmer medlem av arbeiderforeningen i 1851!

Yrke og bosted.

Omkring 1850 var det ikke noe industrivirksomhet å snakke om i Brevik. I følge amtmannens rapport for årene 1846-50 var det ved utgangen av 1850 kun et kalkbrenneri med åtte ansatte, som var i drift halve året, og tre mindre handverksbedrifter med tilsammen åtte ansatte. Det var to garverier med fire ansatte og et tobakksspinneri med fire ansatte.

Også i Brevik var det trelasteksport, skipsfart og skipsbyggeri som var næringsgrunnlaget og da med hovedvekt på førstnevnte. Størstedelen av trelasteksporten gikk ikke på egen kjøl. Et godt vårtegn, både for næringsdrivende og arbeidsfolk, var det når de hollandske og ostfriesiske smakkene kom for å hente trelast. Og særlig velkomne var de blant arbeidsfolk våren 1850:

«Man vil her vide, at Ingen kan mindes, at der nogen Vinter har hersket saadan Arbeidsløshed i Brevig, som den nu med Kulde tilendebragte.»(AT nr. 29, 10/4-1850).

Adresse-Tidende kunne videre fortelle at arbeidsfolks ansikter lysnet da de så de første hollandske og ostfriesiske båtene kom den våren. Ett år seinere var situasjonen en helt annen:

«Saavel her i Byen, som paa Stathelle og i Langesund have Arbeidsfolk saa rigelig Beskjæftigelse, at de nok ei faae Tid til at tenke paa Uroligheder, ligesaavidt som de kunne faa Grund hertil, dersom man tør slutte af den Vanskelighed, som her er for at faae Arbeidsfolk.»
(AT nr. 35, 30/4-185 l).

Dette kan tyde på at det har vært misnøye blant arbeidsfolk året før.

En spesiell side ved smakketrafikken var smakkekapringen. For når hollenderne og ostfrieserne ankom fjorden, hadde de som regel ikke bestilt trelasten på forhånd, og trelasthandlerne hadde derfor sine «smakkefangere» liggende i fjordgapet utenfor Langesund. Den smakkefangeren som først klarte å kaste en tollepinne ombord i en smakke, hadde fått retten til å forhandle med skipperen ombord angående salg av trelast.

Også medlemmer av arbeiderforeningen var engasjert i denne trafikken, for overformann Andersen unnskylder seg i et brev til overformann Qvarme i Skien, 21. august 1851, at han hadde problemer med å få med mere enn 10 medlemmer til festen i Skien kommende søndag da «Andre vare formedelst sin Sysselsættelse med Smakkekapring forhindrede i at deeltage, uagtet de vel af Hjertet ønskede at deeltage i en saa smuk Fest.»

Fra omkring 1850 tok også trelasteksporten til England, Frankrike og Danmark seg opp, og den ble fraktet på byens egne skip og skip fra andre steder i fjorden. Denne eksporten ga fjorden de høyeste valutainntektene.

Arbeidslønna i Brevik omkring 1850 var bedre enn i både Porsgrunn og Skien. Og det var ved å stue trelast ombord i skipene, hogst (antagelig menes her å hogge bjelker på trelasttomtene), sjøfart og fiske arbeidsfolk i Brevik gjorde «god Fortjeneste» i følge amtmannen. To-tre måneder om vinteren var det stille. Da var det bare fiske som kunne drives. Arbeidsfolk hadde bare råd til å fiske med snøre, og det var vel derfor arbeiderforeningen tok opp som en av sine første saker, det nye notfisket til bøndene omkring byen.

Ellers gjorde «Haandværksdriften gode Fremskridt» i Brevik. I 1850 var det 35 handverkere med 12 svenner/drenger i byen. Som vi ser av tabell 18, var mange av disse med i arbeiderforeningen, og også i forhold til de andre sjøfartsbyene/-ladestedene i Telemark var det relativt mange handverkere med i Breviksforeningen. Dette var redaktør Thrane inne på i en kommentar i Adresse-Tidende etter at overformann i Skiensforeningen, urmaker Qvarme, ble hentet i Brevik og sendt til fengsling i Kristiania:

Tabell 18. Yrkesfordeling blant medlemmene av Brevig Arbeiderforening.

«Heller ikke maa man med Arbeiderforeningen hersteds forbinde det Begreb, som naturligviis gjælder de fleste idetmindste større Byer, at det er en Forening af «Arbeidere» i dette Ords egentlige Forstand, men de Fleste af Medlemmene ere nok, efter hvad vi have kunnet erfare, Haandværkere, Huuseiere og Andre i mere heldig Stilling, der Alle tjene godt, som ville passe deres Dont.»
(AT nr.83, 15/10-185 l).

Mens snaue 10% av medlemmene var handverkere i Kragerø og snaue 5% på Stathelle, var tallet vel 20% i Brevik av de en kjenner yrket til.

Men som i de fleste andre arbeiderforeningene vi har vært innom, var allikevel sjøfolk og arbeidere de største yrkesgruppene. I sjøfartsbyen Brevik var allikevel andelen sjøfolk langt lavere (25%) enn i feks. Kragerø (42%), Stathelle (57%) og Porsgrunn (47%).

I motsetning til det mindre ladestedet Stathelle bodde de aller fleste medlemmene av arbeiderforeningen i Brevik innenfor byens grenser. Mens Stathelle var omringet av Bamble herred og hadde over halvparten av sine medlemmer derfra, var det bare et mindretall på 18 av 101 medlemmer, av de en kjenner bostedet til, som bodde utenfor Breviks grenser. De fordelte seg på flere kommuner: åtte fra Eidanger, åtte fra Bamble, en fra Stathelle og en fra Brunlanes. Sistnevnte hadde kjøpt den eneste gården på Gjeterøya i 1843, men han kom fra Bamble og kona var fra Brevik. Gården deres lå da i nabofylket (-amtet). Med unntak av en som bodde på Ørvik, var alle de andre fra Eidanger fra Øyene like utenfor Brevik: fem fra Sandøya, en fra Løvøya og en fra Oksøya.

Som en ser av tabell 18 var det først og fremst dagarbeiderne som kom utenbys fra. De hadde trolig jobb i byen i de 9-10 månedene av året trelasteksporten foregikk.

Alder.

Brevik hadde ved folketellingene i 1845 1455 innbyggere og i 1855 1813 innbyggere. Selv om det ikke var på langt nær så sterk befolkningstilvekst i Brevik (25%) i denne tiårsperioden som på Stathelle (44%), var den allikevel langt sterkere enn i nabobyene Porsgrunn og Skien (9-10%).

Antall menn over 20 år i Brevik i 1845 og 55 var 381 og 445. Tar en gjennomsnittet av folketellingene i 1845 og -55, fordeler menn over 20 år i tiårskategorier og sammenligner med aldersfordelingen blant thranittene som bodde i Brevik i 1850, får en følgende tall:

Tabell 19. Aldersfordeling blant medlemmene som bodde i Brevik sammenlignet med hele den mannlige befolkning i Brevik over 20 år.

Som en ser av tabell 19, er alderen på 71 av de 83 thranittene som bodde i Brevik kjent.

Det var først og fremst menn i trettiårene som var overrepresentert i arbeiderforeningen, sammenlignet med hele den mannlige befolkning i Brevik. Dette stadfester det inntrykket som allerede har festet seg, at det var relativt mange etablerte menn med i Brevig Arbeiderforening. Av de ti en kjenner alderen på som bodde utenfor Brevik, var sju i trettiårene, tre i tjueårene og en i førtiårene. Med andre ord var også medlemmene utenbys fra med på stadfeste inntrykket av at det var trettiåringene som var den dominerende aldersgruppa i Brevig Arbeiderforening.

Andelen av den mannlige befolkning over 20 år i Brevik som var med i arbeiderforeningen, var omkring 20 prosent. Det er her gått ut fra at alle de 12 medlemmene som bodde i Brevik og som en ikke kjenner alderen på, var over 20 år.

Enkelte thranittere i Brevik.

Boktrykkersvenn Olaus Andersen var den ledende thranitten i Brevik. Han var født i Fron i Gudbrandsdalen den 19. september 1825. Til Brevik kom han fra Larvik så seint som i 1849, samme år som sin arbeidsgiver, boktrykker og redaktør William Thrane og samme år som arbeiderforeningen i Brevik ble stiftet.

Andersens opphold i Brevik ble nesten like kort som arbeiderforeningens eksistens. I 1853 flyttet han til Risør, der han samme år startet opp med boktrykkeri og byens første avis «Østerrisør Blad». Dermed fulgte han i sin tidligere arbeidsgivers fotspor.

Andersen kom også snart med i lokalpolitikken i Risør. Ved stortingsvalget i 1856 ble han valgt som en av fire valgmenn i byen. I 1860 ble han medlem av formannskapet.

Men bybrannen i 1861 satte en stopper for Andersens karriere. Mesteparten av byen ble lagt i aske og brannen hadde oppstått i Andersens bolig. Under de påfølgende brannforhør kom det fram at Andersen hadde hatt visse økonomiske problemer og en god stund før brannen hadde assurert for 600 spesidaler. Han hadde ikke anskaffet de påbudte brannspann og hadde ei tid før brannen forhørt seg om assuransen ville bli nektet utbetalt hvis brannspannene manglet.

Forhøret førte ikke til noen tiltalebeslutning, men han fikk folkeopinionen imot seg og måtte snart trekke seg fra en politibetjentstilling han hadde fått like etter brannen. Han forlot byen og utvandret til Wisconsin, USA. Der kunne han ikke ha gjort det så godt, for i 1868 søkte han om støtte for å få familien over til USA. Kort tid etter omkom han i en jernbaneulykke «over there».

Den eneste skipperen i arbeiderforeningen var Lars Nicolai Jacobsen Gui. Men han var ikke bare skipper på skuta. Han var også reder av samme, nemlig sluppen «De 4 Brødre», som var bygd i 1846. I 1851 annonserte han flere ganger, både i byens egen avis og i skiensavisa «Correspondenten», etter frakt. Han mente båten var mest egnet til frakt av trelast og kom. Han kunne fortelle at han året før hadde fraktet korn fra Stettin til Larvik og langs kysten opp til Trondheim. Ellers mente han skuta var godt egnet til trelasteksport på Danmark da skuta var brei og flatbunnet.

Men det var levende last han skulle få de to nærmeste månedene, kunne Adresse-Tidende fortelle:

«Sluppen «De 4 Brødre» med skipper Gui kom til Brevik fra Skien igår med ca 70 Thelebønder og reiser videre til Kragerø, der de skal over i et annet Fartøi som skal til Nord-Amerika. Deretter skal Sluppen til Skien igjen for aa hente 40 Udvandrere fra Thelemarken som skal fraktes til Havre de Grace hvorfra de reiser videre til Amerika.»
(AT nr. 40, 17/5-1851)

Hjemkommet fra Frankrike hadde nok dekksgutten mønstret av, for Gui averterte etter ny:

«HYRE- helst fra en Bondegut;- kan faaes med Skipper L. N. Gui. - Gutten maa være ordentlig, villig og lydig; i modsat Fald faaer han Prygl.»
(AT nr. 59, 23/7-1851)

En må kunne si at dette strenge regime ombord står i kontrast til at samme mann var medlem av byens første arbeiderforening.

Om årsaken var manglende fraktoppdrag, kjenner en ikke til, men julaften i 1851 ble sluppen «De 4 Brødre» avertert til salgs. En tid etter flytter Gui til Holland der hans sønn allerede var bosatt, noe som illustrerer de gode forbindelser det var mellom Brevik og Holland på denne tida.

En av thranittene fra Brevik markerte seg seinere i annet foreningsliv i Brevik. Det var snekkermester Knud Larsen, eller «Knud Snedker» som han ble kalt. Han var født i Eidanger i 1822 og bosatt på Sætre i Brevik.

Da mormonene gjorde sitt inntog i Brevik i 1852, ble Knud Larsen deres ledende predikant, eller «Mormonprest» som han tituleres i Adresse-Tidende. I følge «Eidangers bygdehistorie» fikk mormonene i Brevik tilslutning fra «ikke så få av dem som tidligere hadde stått i den gamle Thranitterforeningen på stedet.». Ifølge samme kilde skulle nesten alle mormonene i Brevik ha emigrert til Amerika i begynnelsen av 1854. Dette går ikke fram av utflyttingslistene i kirkeboka for Brevik for nevnte år, men disse ble ofte ikke tilfredstillende ført. Men Knud Larsen bodde i hvert fall fortsatt på Sætre så seint som ved folketellingen i 1865.