Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934
I henhold til stortingets beslutning av juni 1911 blev skolens 1ste-klasse delt i 2 parallellklasser. Samtidig oprettedes en ny lærerpost i maskinarbeide. Den nye ordning trådte i kraft fra begynnelsen av skoleåret 1911-12, og hermed var en viktig og lenge eftertraktet reform ved skolen endelig blitt gjennemført.
Efter den av Stortinget (1911) vedtatte nye plan for skolen, måtte der foretas en del forandringer ved skolens lokaler og disses innredning. De bestod hovedsagelig i at det elektrotekniske målerum (laboratorium) blev flyttet fra hovedbygningens kjelleretasje, hvor det hittil hadde hatt sin plass, og til 2nen etasje i hovedbygningen, idet direktørboligen her blev innredet til målerum, samtidig som den elektrotekniske avdelings verksted blev noget utvidet. Forbedringen gjorde sig særlig gjeldende for målerummets vedkommende, som nu blev meget behageligere å arbeide i.
Skoleåret 1912-13 var et overgangsår, for så vidt som undervisningen måtte drives dels efter den tidligere plan og dels efter de forandringer som i henhold til stortingsbeslutningen av 1911 skulde bli endelig fastslått i sine nærmere detaljer av skolens overstyre (Kirke- og Undervisningsdepartementet). Under utformningen av disse detaljer rådførte departementet sig med den tidligere nevnte undervisningskomite for de tekn. mellemskoler.
De detaljer i planen som det dreiet sig om, og de underhandlinger som i den anledning blev ført mellem departementet, mellemskolekomiteen og fagskolen, var av betydning for skolen, og det kan ha sin interesse å nevne dem her, også fordi man under disse forhandlinger kom inn på enkelte spørsmål som ikke fikk den avgjørelse, som skolen på sin side fant var den riktige. Det gjaldt bl. a. skolens navn, som vi skal komme tilbake til senere.
Vi skal i det følgende gi et kort resymé av de forandringer som stortingsbeslutningen av 1911 førte med sig for fagskolens vedkommende. De blev gjennemført i løpet av årene 1912 til 1916.
Lavalderen for optagelse ved skolen blev hevet fra fylt 15 år til fylt 16 år.
Norsk blev innført som undervisningsfag i skolens 1ste klasse med 2 undervisningstimer i uken i første semester (september-januar). Spørsmålet om å opta undervisning i norsk ved skolen var drøftet allerede ved utarbeidelsen av skolens plan av 30. jan. 1892. Man fant den gang at dette fag måtte vike av hensyn til de langt viktigere tekniske fag som denne skole i første rekke måtte opta i sin plan. Men man var selvfølgelig den gang og senere klar over norskundervisningens betydning i og for sig. Skulde den innføres, måtte andre fag vike plassen, og dette var skolen fremdeles ikke særlig stemt for, da der i alle tilfelle kun kunde bli tale om noen få timer i norsk om uken. Resultatet blev allikevel de nevnte 2 timers ukentlige undervisning i norsk riksmål (nu bokmål). En del av skolens elever har før sin optagelse ved skolen fått sin norskundervisning på nynorsk, og med den utvikling som sproglig sett har funnet sted i vårt land i de senere år, må man nok si at norskundervisningen nu - kanskje mer enn før - har sin berettigelse ved skolen.
Flere av skolens undervisningsfag blev ved planforandringen noget omlagt, således at de fag der kan sies å ha samme interesse for begge skolens avdelinger, blev for en stor del henlagt til første-klassene. Begge skolens avdelinger fikk derved samme undervisning i alle fag som ikke er spesialfag for den enkelte avdeling.
Elektroteknikk blev innført som fag i skolens mekaniske avdeling, og en avpasset maskinlære blev samtidig optalt som spesielt fag i den elektrotekniske avdeling.
Skolens forberedelseskursus som hittil hadde hatt en varighet av 14 dager, og var blitt avholdt i august måned, blev nu forlenget til 6 uker, og henlagt til månedene mai-juni. Hensikten med forlengelsen av dette kursus var å gi de elever som har dårlige forkunnskaper, eller som har glemt meget av hvad de tidligere har Iært, anledning til å opfriske eller utvide sine forkunnskaper, således at skolen kan få et mest mulig jevnt elevmateriell, noget som er av den største betydning for undervisningen. Forberedelseskursets forlengelse har bidradd til å fremme dette, men det må ikke glemmes at det i alle tilfelle er elevens egen opdrift og arbeidsevne som det til syvende og sist kommer an på. Intet kursus hjelper for den som ikke selv er innstillet på å «henge i». På den annen side vil mangelfulle forkunnskaper kunne mer enn opveies ved et iherdig personlig arbeide. Dette gjelder jo i det store og hele ved alle skoler, men ikke minst ved S. M. F., hvor pensumet i flere fag er ganske stort i forhold til de forkunnskaper som stilles som betingelse for optagelse (folkeskolen). Timefordelingen ved forberedelseskurset blev fastsatt til 15 timer norsk, 15 timer regning og 6 timer skrivning, alt pr. uke.
Med hensyn til elevenes optagelse ved skolen, så blev der innført en obligatorisk konkurranseprøve (optagelsesprøve) for alle aspiranter som ikke har middelskoleeksamen (elever med middelskole kan konkurrere ved optagelsen til fagskolen med sine eksamenskarakterer i norsk, matematikk og skrivning, eller de kan, om de ønsker det, delta i den almindelige konkurranseprøve). Da fagskolen søkes av unge menn fra alle kanter av landet, blev det bestemt, for ikke å gjøre det for vanskelig for dem som bor langt borte, at optagelsesprøven kan avlegges ved de høiere almenskoler i landet, ved de tekn. mellemskoler i Oslo og Trondheim, og ved Bergens Fagskole for Tre- og Metallindustri, Bergen, foruten ved fagskolen i Porsgrunn. Denne prøve avholdes like efter avslutningen av forberedelseskurset i juni måned, hvorefter prøveresultalene blir censurert ved S. M. F. for alle som har deltatt i prøven. Denne ordning har vist sig å være heldig og virker tilfredsstillende.
Planforandringen medførte også en del endringer i skolens eksamensordning; således blev det bestemt at eksamen avlegges i et fag så snart det er ferdiglest. Den spesielle eksamensprøve i tegning blev sløifet, og i steden fremlegges til bedømmelse av censor og lærer de i hele skoleåret av eleven utførte skisser og tegninger.
På samme måte blev også den tidligere eksamensprøve i verkstedene sløifet, og eksamenskarakteren i praksis gis efter elevens hele arbeide i skoleåret, dog med særlig henblikk på hans fremgang og standpunkt i den avsluttende del av året. Denne ordning medførte at man for praksisens vedkommende ikke lenger kunde anvende spesielt opnevnt 2 censorer, men eksamenskarakteren gis av faglæreren i samråd med vedkommende avdelingsforstander, som begge nøie kjenner elevens standpunkt i vedkommende fag.
Som man ser var de forandringer som blev foretatt i skolens plan og arbeidsordning i det hele fatt ikke av nogen inngripende art. I sitt prinsipp arbeidet skolen - og ardeider den fremdeles - i ett og alt efter de samme hovedlinjer som tidligere. Detaljforandringer som må til i tidens løp, skyldes innvunne erfaringer, og den utvikling som naturlig nok finner sted også på det undervisningstekniske område.
Samtidig med disse forandringer i skolens plan foreslo skolens daværende direktør, H. E. Kjølseth, med enstemmig tilslutning av skolens forstanderskap og lærerråd at skolens navn forandres til:
Skiensfjordens tekniske Fagskole.
Direktørens begrunnelse herfor var bl. a. følgende:
«Skolens oprinnelige navn var: Skiensfjordens skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere, Skolens mål blev imidlertid meget snart endret efter mønster av utenlandske fagskoler, og skolens navn blev forandret til: Skiensfjordens mekaniske Fagskole. Så lenge skolen kun befattet sig med undervisning i mekaniske fag, var dette navn betegnende og korrekt, men senere når den elektrotekniske avdeling oprettedes blev det misvisende og feilaktig. Skolen har nu 2 sideordnede avdelinger, en mekanisk og en elektroteknisk, dessuten er der til skolen knyttet et maskinistkursus» - -
Han mente derfor at navnet burde forandres til S. T. F.
- - «både fordi dette er riktig fellesbetegnelse for de avdelinger og kurser som skolen nu omfatter, og fordi det vil være korrekt selv om der i fremtiden målte bli oprettet andre avdelinger eller kurser, f. eks. kurser i støperiteknikk, hvorom det har været tale».
Under konferanser mellem skolen og undervisningskomiteen for de tekn. mellemskoler kom man også inn på spørsmålet: praktisk og teoretisk utdannelse for støperibedriften, noget som komiteen fant lå til rette for fagskolen, og egnet til å opta i videre utstrekning enn hittil. Dette er også nu gjennemført, idet man ved den store verkstedsutvidelse i 1923-1924 fikk bygget et støperi, som siden er utstyrt med kupolovn og andre moderne innretninger. En egen avdeling for støperiteknikk har man dog ikke fått, men denne del av undervisningen ved skolen er fremdeles knyttet til den mekaniske avdeling.
Undervisningskomiteen fant imidlertid at en navneforandring ikke var påkrevd, og departementet henholdt sig hertil.
Under det 3. norske fagskolemøte i Bergen i 1932 blev spørsmålet fatt op igjen, og nu på foranledning av Bergens Fagskole for Tre- og Metallindustri, som er i samme kasus som S. M. F.
Direktør T. Knutsen ved skolen i Bergen sier i sin innledning til diskusjonen om dette emne:
- - «Å finne en mer slående betegnelse for fagskoler av samme art som fagskolene i Porsgrunn og Bergen, er ikke bare ønskelig, men blir mer og mer en nødvendighet. De forskjellige skolearter må bli tillagt betegnelser som ikke kan misforståes. Av forskolene vokser nu frem skoleformer, som ikke kan sidestilles med de nevnte to fagskoler, men som ikke desto mindre betegnes på samme måte. Dette virvar fører til forvekslinger. Der kreves mer eller mindre lange forklaringer for å klargjøre forskjellen mellem disse skolearter».
Direktøren konkluderer med at disse skoler bør få et navn som betegner den teoretisk-tekniske utdannelse, som skolene gir i harmonisk samvirke med den praktiske utdannelse ved skolene, nemlig: Skiensfjordens tekniske Fagskole og Bergens tekniske Fagskole. Hvilke avdelinger disse skoler til enhver tid kunde omfatte, burde ikke komme frem i skolenes navn.
For denne i og for sig ikke store navneforandring var der full enighet på gruppemøtet i Bergen og senere, da spørsmålet blev forelagt for de to skolers Iærerråd
I skolens årsberetning for 1910-11 finner vi følgende bemerkning:
«Søkningen til skolen er vedvarende meget stor og overgår langt hvad skolen er istand til å imøtekomme». Dette var også tilfellet i de følgende år. Under disse omstendigheter fant man å måtte la under overveielse en utvidelse av skolen for å kunne imøtekomme de mange kvalifiserte ansøkere som måtte avvises på grunn av plassmangel.
Årsaken til den sterke tilgang av elever til skolen måtte først og fremst søkes deri at læreanstalten arbeidet efter en plan som var blitt populær og hadde vist sig å tilfredsstille det praktiske livs krav.
På den forholdsvis korte tid av 2 år kunde elevene få både et teoretisk og praktisk grunnlag, som de kunne arbeide videre på - spesialisere sig for den tekniske eller industrielle virksomhet, som de hadde interesse for.
Det var særlig skolens elektrotekniske avdeling som den gang og senere en god tid utover var sterkest belastet. For øieblikket er det den mekaniske avdeling, så dette kan svinge og er betinget av mange faktorer og omstendigheter.
Som så ofte tidligere, når skolen stod foran store og betydningsfulle opgaver, så søkte man også nu til de viktigste industriland for nøie å studere disse lands fremskritt og bevegelser på det undervisningstekniske område som det her gjaldt.
Skolens daværende direktør, H. E. Kjølseth, besøkte med off. stipendium høsten 1913 De Forenede Stater, og skolens nuværende direktør besøkte noget senere (sommeren 1920), også med off. stipendium, en rekke skoler og institusjoner i forskjellige land i Europa, alt med henblikk på en utvidelse av Fagskolen - en utvidelse som også blev iverksatt i 1923-24. Når dette under de foreliggende omstendigheter ikke blev gjennemført tidligere, så skyldes det i første rekke verdenskrigen, som på så mange måter grep inn endog i vel tilrettelagte planer og foretagender.
Under sitt studieophold i Amerika hadde skolens daværende direktør rik anledning til å se, hvilken stor betydning man der over tilla den kombinerte tekniske undervisning i teori og praksis, og hvordan dette prinsipp var gjennemført ved en rekke store og ansette Iæreanstalter i Unionen. Søkningen til disse skoler var meget stor, og skolene stod også der i stor utstrekning i utvidelsenes tegn.
Disse inngående studier og verdifulle oplysninger fra en rekke skolefolk og andre eksperter der over, parret med selvsyn av skolenes virksomhet på stedet, gav i forbindelse med alt det som for øvrig forelå i saken her hjemme en sikkerhet for at den plan og metode, hvorefter fagskolen arbeidet var tidsmessig og god. Videre at der er sterkt og voksende behov for den utdannelse skolen gir, og at søkningen må forutsettes snarere å tilta enn å avta.
På grunnlag herav blev det så foreslått at skolen utvides efter en plan som det vil føre for vidt her å gjengi i sine detaljer, så meget mer som disse detaljer i ganske betydelig grad blev endret av grunner som vi senere skal komme tilbake til. Her skal kun nevnes at utvidelsesplanen av 1913 i sine hovedtrekk gikk ut på en påbygning og delvis utvidelse av de bygninger skolen allerede hadde. Se hosstående fugleperspektiv av skolen før utvidelsen. Planen var å bygge på verkstedslokalene, som var i en etasje, så at de blev i 2 etasjer, og utvide deres grunnflate noget, således at de blev gruppert omkring et innelukket gårdsrum. Forbinnelsespartiet mellem hovedbygningen og verkstedene (dengang maskinverksted for 1ste kl.), var med noget påbygning tenkt å bli støperi. Hovedbygningen mot Skiensgate skulde også påbygges i begge endefløier, så det overalt blev 2 fulle etasjer og med en opbygning i 3 etasjer i midtpartiet av hovedbygningen. Se hosstående utkast til hovedbygningens fasade mot Skiensgate.
Det rent bygningstekniske arrangement var planlagt i samarbeide med skolens tidligere arkitekt, H. Børve, som også utførte beregninger over hvad utvidelsen vilde koste. Det hele var, innbefattet bygninger, centralvarmeanlegg, inventar og maskineri kalkulert til å koste 230,000 kr. Elevtallet kunde ved denne utvidelse økes fra 160 til 240. Så kom verdenskrigen, og alle utvidelsesplaner måtte stilles i bero en tid.
Høsten 1914 så det nokså mørkt ut også for vårt land. Man var ikke sikker på om vi kunde undgå å bli blandet inn i den store verdenskrig som nettop var innledet. Dette var sikkert også grunnen til at en stor del elever, som var opfatt og skulde begynne i skolens første klasse i september 1914, uteblev. Det var imidlertid så mange som ønsket å gå skolen til tross for de farlige tider at klassene allikevel blev fullt besatt til slutt. Efter som krigen ute i Europa og andre steder varet og rakk, blev man herhjemme mer og mer fortrolig med tilstanden. En viss sorgløshet og ro inntråtte. Vi hadde jo ikke været innblandet i nogen krig på 100 år, og de fleste mennesker begynte vel å håpe på at vi skulde kunne holde oss utenfor heksegryten også denne gang. Folk kom mer og mer til ro, og arbeidet ved skolen som andre steder gikk sin fredelige og uforstyrrede gang. Man begynte dog snart å føle krigens virkninger på mange måter i vårt land. Det blev dyrt å leve her som annet steds. Våre elever fikk føle dette, og det vanskeliggjorde opholdet ved skolen i betydelig grad for mange av dem. Skolen var opmerksom herpå, og der blev bl. a. nedsatt en komite som tok under overveielse å oprette en middagsrestaurant ved skolen for elevene. Imidlertid oprettet byen noget senere en folkerestaurant, hvor der blev anledning til å få billig middagsmat, og dette var en god hjelp for mange. Men restauranten lå meget besværlig til for skolens elever.
Andre vanskeligheter meldte sig også. Der blev jo rasjonering av enkelte varer, losjiprisene steg ganske betydelig, og i «jobbetiden», under den senere del av krigen, blev det vanskelig om losjier for elevene. Folk flest tjente vel så godt at de ikke hadde nogen større interesse av slike bagateller som det å leie ut værelser til skolens elever. Disse og andre sosiale fenomener bragte også tanken om et teknikernes hus på bane - et hjem hvor elevene også kunde finne litt hygge og adspredelse i sin fritid. Imidlertid sluttet krigen i 1918, og jobbetiden tok jo som bekjent en ende med forferdelse. Folk begynte atter å interessere sig for «små» ting, Det blev snart losjier i overflod, og teknikerne kunde reise hodet igjen og velge og vrake.
Om krigstidens forskjellige vanskeligheter m. h. til verkstedenes drift og anskaffelsen av de nødvendige materialer, henviser vi til avsnittet: «Spredte trekk og tanker vedrørende den mekaniske avdeling», hvor der er tatt med litt av dette. Her skal kun nevnes at anskaffelsen av brensel til opvarmning av lokalene begynte å bli noget usikker i den siste del av krigsårene. Skolen besluttet sig derfor til å ta «sagen» i sin egen hånd, d. v. s., der blev innkjøpt en del bjerkeskog på rot, og skolens elever under ledelse av direktøren (H. E. Kjølseth) og vaktmesteren (L. Rogsund) var ute på vedhuggst. Elevene fik derved, hver av dem, en 2 à 3 dages herlig utearbeide, til avveksling fra maskiner, hammer og tang. I de frostklare vinterdager kunde man høre øksehuggene klinge i tett rekkefølge utover omgivelsene, hvor hugsten foregikk. Der var stemning og godt humør blandt guttene, hvilket også fremgår av billeder, som forestiller «endt dagverk». - Vaktmester Rogsund er vel tilfreds med sin pipe i munnen, og direktøren ved hans side likeså, På billedet «rast i skogen», er det heller ingen sure miner. Veden blev kjørt hjem til skolen, kappet med kappsag og kløvet av elevene utover våren. Høsten 1917 hadde skolen 60 favner tørr, god bjerkeved på lager og kunde tross ubåtkrig og annen elendighet se vinteren imøte med ro, hvad brensel angikk.
Stort sett kan man vel si at krigstiden forløp bedre enn man kunde ha grunn til å vente det, da krigen brøt ut.
Allerede høsten 1916 blev spørsmålet om skolens utvidelse igjen tatt op til forberedelse. Tanken var særlig å få istand en ny paralellklasse ved den elektrotekniske avdeling, da søkningen til denne avdeling vedvarende var meget stor. Det kan nevnes at til tross for at der var innført noget strengere betingelser for optagelsen ved skolen (konkurranseprøve), så deltok der i 1916 i alt 86 aspiranter i optagelsesprøven til den elektriske avdeling, mens der bare kunde optas 40 elever. Videre var det spørsmålet om en utvidet støperiundervisning i den mekaniske avdeling som var særlig aktuell.
Man hadde tenkt sig at de i 1911 oprettede tekniske mellemskoler i Oslo, Bergen og Trondheim vilde bevirke nogen nedgang i søkningen til S. M. F. Dette merket man imidlertid ikke. Heller ikke en omlegning av Bergens Fagskole for Tre og Metallindustri til en mere parallell med S. M. F., hvorom der da var tale og som senere blev foretatt -, mente man overflødiggjorde en utvidelse av fagskolen i Porsgrunn, da skolen i Bergen har de vestlandske distrikter, hvorfra der kunde regnes med tilstrekkelig tilgang av elever til denne skole.
Forslaget av 1913 gikk ut på å få utvidelsen av skolen gjennemført på 2 år. Nu blev der foreslått å dele det på 3 år, og man anmodet staten om en første bevilgning av kr. 60,000.00 på budgettet for 1917-18. Porsgrunns by hadde tidligere stillet i utsikt en bevilgning på kr. 30,000.00 til utvidelsen, hvorved man - når staten bevilget kr. 60,000.00, vilde være kommet et stykke på vei. På grunn av den almindelige prisstigning under krigen vilde dog omkostningene ved utvidelsen av skolen nu bli større. Arkitekt H. Børve hadde regnet ut at omkostningsoverslaget av 1913 måtte forhøies med ca. 30%.
Departementet anbefalte at der på statsbudgettet 1917-18 blev avsatt et beløp av kr. 60,000.00 til en senere utvidelse av S. M. F. på betingelse av at Porsgrunns kommune, muligens i forbindelse med andre interesserte, vilde yde en ved overenskomst med statsmaktene fastsat del av byggearbeidets kostende. Men departementet tok ikke standpunkt til den efter fagskolens foranstaltning utarbeidede plan for utvidelsen. Denne vilde senere bli å overveie, når tiden var inne til å sette utvidelsen i verk. Når den tid kom, skulde der utarbeides detaljetegninger, og nytt omkostningsoverslag måtte forelegges stortinget forinnen der blev fattet endelig beslutning om byggearbeidets igangsettelse. Dette gikk igjennem i stortinget, og den første statsbevilgning på kr. 60,000.00 til skolens utvidelse var således gitt i 1917.
På de 3 følgende års statsbudgetter blev der ytterligere bevilget hvert år kr. 60,000.00, og for terminen 1921-22 kr. 30,000.00 til samme formål. Forholdet var således at der i 1921 av staten var bevilget avsatt et beløp på kr. 270,000.00 til skolens utvidelse. Videre hadde Porsgrunns kommune som nevnt tilsagt en bevilgning på kr. 30,000.00, Bratsberg amt (Telemark fylke) hadde bevilget kr. 15,000.00, Eidanger kommune kr. 1,000.00 og Solum kommune kr. 3,000.00. Tilsammen således av stat, amt og kommuner kr. 319,000.00. Disse ganske betydelige bevilgninger vidner om at skolens innsats i arbeidet med å dyktiggjøre og oplære ungdommen i faglig henseende var forslått og verdsatt av statens og de kommunale myndigheter.
| Utdrag (s. 22-29) fra: Ant. Kjølseth: Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934. Porsgrunn 1934 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |