Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934
Skolen begynte sin virksomhet i 1885 med 2 elever. 15 elever blev satt som maksimum for optagelse på en gang. Betingelsene for oplagelse var at aspiranten måtte kunne regne de 4 regningsarter og skrive en tydelig håndskrift. Undervisning skulde meddeles i tegning, regning og norsk, i maskinarbeide i jern og metall, smiing (senere også hovslaging), i metallstøping, i kobber- og blikkenslagerarbeide og i trearbeide, herunder hjulmakerarbeide og modellarbeide. To dager i uken anventes til teori og fire til praktisk arbeide.
Høsten 1885 søktes første gang om et statsbidrag på kr. 3,200.00 til skolens drift. Ansøkningen blev avslått, og i 1886 måtte skolens drift foreløbig innstilles av mangel på midler. På fornyet ansøkning i 1886 bevilget Stortinget kr. 3,200.00 på betingelse av at et minst like stort beløp skaffedes til veie på annen måte, og på betingelse av at skolens plan blev approbert av departementet for de off. arb., og at skolen stiltes under departementets kontroll. Fra samme år gav også Bratsberg amt et bidrag til skolens drift. Til en begynnelse kr. 200.00 årlig. Likeledes støttet Porsgrunns og Skiens samlag og sparebanker samt Gjerpen sparebank og Solum sparebank med årlige bidrag. Disse av stat og offentlige institusjoner ydede bidrag fikk avgjørende betydning for skolens fremtid.
Et lite billede, som kanskje bedre enn noget annet gir oss et glimt av denne skolens første økonomiske trengselstid, har vi i hosstående gamle kvittering for et årlig bidrag til skolen på kr. 50,00 fra senere statsminister Gunnar Knudsen. Kvitteringen er velvilligst overlatt oss av ingeniør Erik Cappelen Knudsen, Borgestad, som i følgeskrivelsen tilføier: «De kan tro det var ikke lett å være hverken bestyrer eller Iærer, når man måtte tigge inn småbidrag på kr. 50,00 for å holde skolen gående». Heri er vi hjertelig enig med ham.
Nyttår 1887 blev skolen atter satt i drift. Ny bestyrelse blev valgt av Porsgrunns magistrat og formannskap, nemlig: stadsingeniør J. Wessel, tollinspektør H. Steenstrup, ingeniør H. Cappelen og tollbetjent H. W. Bagger. Sistnevnte valgtes til styrets formann. 13. januar samme år approbertes Brønlunds valg til skolens bestyrer av dep. for de off. arb., og i løpet av våren 1887 ansattes lærere og utferdigedes instrukser for bestyrer, Iærere og elever samt regler for skolens virksomhet.
Skolens virksomhet i de første årene var - selvfølgelig kunde man gjerne si - preget av at det var noe nytt som skulde prøves. Det tok tid før det hele var innarbeidet og kommet i en fastere form. Nye elever blev fra begynnelsen av optatt til enhver tid av året: og dette vanskeliggjorde i høi grad gjennemførelsen av en rasjonell og systematisk undervisning. Men fra 1889 skjer der en forandring heri. Skolen begynte fra den tid av å opta elever bare efter hver jule- og sommerferie. Dog var det fremdeles ingen regelmessige kurser eller pensa som elevene måtte gjennemgå, og meget få av dem opholdt sig ved skolen i to år: ofte var tiden adskillig kortere.
1891-92 blev der imidlertid gjennemført inngripende forandringer i skolens undervisning og arbeide i det hele tatt. Et par år i forveien (19/8 1889) var artilleriløitnant Kr. Dick ansatt som lærer i matematikk og tegning ved skolen; og da R. J. Brønlund søkte sig entlediget som skolens bestyrer på grunn av fremskreden alder og tiltagende sykelighet, blev Dick i 1891 ansatt som skolens bestyrer.
Det skulde snart vise sig at man i ham hadde fått ikke alene en fremragende lærer, men også en meget dyktig administrator, en mann med særlige evner og et åpent blikk for skolens muligheter og utvikling. Vi merker dette allerede året efter hans ansettelse som Iærer ved skolen. Fra et møte av skolens bestyrelse den 20. juni 1890 finner vi protokollert at Dick er tilstått en lønnsforhøielse, - - - « idet bestyrelsen til samme (d.v. s. lønnsforhøielsen) skulde føie dens særdeles Tilfredshed med Hr. Dick's Virksomhed ved Skolen».
I 1890 og 1891 hadde Dick dels privat, dels ved off. stipendium satt sig inn i arbeidsmetodene ved lignende skoler i utlandet, særlig i Østerrike og Russland. Han besøkte flere skoler i disse land, således den mekaniske fagskole i Komotau, Østerrike (Bøhmen), og en noget lignende skole i Moskva. Efter mønster fra disse skoler gjennemførtes den forandring i skolens praktiske undervisning, at denne for 1ste klasses vedkommende (1ste skoleår) blev mer systematisk opbygget, således ved innføring av øvelsesrekker i alle skolens verksteder. Når det gjelder et stort elevtall med forholdsvis få lærerkrefter, er jo den systematiske oplæring gjennem øvelsesrekker nær sagt en nødvendighet for å nå det tilsiktede mål. Men ellers kan det være et spørsmål hvor langt man bør gå i denne retning. Ved S. M. F. har slike øvelsesrekker aldri været anvendt i de øverste klasser (2net skoleår), da man mener at disse øverste trinn i skolens undervisning så meget som mulig må bære preg av en praktisk bedrift med det for øie å produsere gjenstander for salg. For de lavere undervisningstrinn er forholdet anderledes, og da øvelsesrekker i sin tid som nevnt blev innført på disse trinn i skolens undervisning, var det et stort fremskritt sammenlignet med tidligere, da den praktiske undervisning på begynnerstadiet var knyttet til mer eller mindre tilfeldige verkstedsarbeider (se herom nærmere i spesialartikkelen lenger ute: «Spredte trekk og tanker vedr. den mek. avdeling», av avdelingsforstanderen ingeniør L. J. Larssen).
Også den teoretiske undervisning ved skolen gjennemgikk på denne tid vesentlige forandringer efter mønster fra de samme utenlandske skoler, og der blev i motsetning til tidligere krevet avlagt eksamen før testimonium kunde erholdes.
Under 21. april 1891 approbertes modifiserte statutter for skolen, og i 1892 fikk den undervisningsplan, hvorved skolen gikk over til et fast 2-årig kursus. Der blev undervist i teori om formiddagen og i praksis om eftermiddagen de første 5 dager i uken. Lørdagene undervistes der kun i praksis og kun om formiddagen. Denne fordeling av skolens arbeidstid mellem teori og praksis er fremdeles gjeldende for de øverste klasser (2net skoleår). For førsteklassene er det den forandring at disse nu har teori og tegning om lørdagene fra 8 til 13 det første semester (september-januar), men praksis om lørdagene det siste semester (februar-juni).
Skolens statsbidrag steg i 1890-91 til kr. 4,000.00 og i 1891-92 til kr. 5,000.00. Likeledes blev de fra distriktene ydede bidrag noget forhøiet.
Ved kongelig resolusjon av 25. mars 1893 blev det tillatt skolen å avholde maskinisteksamen for de elever som hadde gjennemgått det almindelige 2-årige kursus og et kortere spesialkursus, når forøvrig betingelsene for å gå op til sådan eksamen var til stede. Skolens praktiske undervisning med sin halve dag blev ansett ekvivalent med full dag i et mekanisk verksted. Se forøvrig nærmere herom under et avsnitt om maskinistutdannelsen lenger ute.
Allerede så tidlig som i 1891 viste det sig at skolens lokaler i Vestre Porsgrunn snart vilde bli utilstrekkelige til å møte de tiltagende krav om oplagelse ved skolen. De var forøvrig også mindre heldige som undervisningsrum for et større elevfall. Skolens bestyrelse lot derfor høsten 1891 utgå innbydelse til tegning av velvillige bidrag til reisning av nye lokaler for skolen.1) Innbydelsen resulterte i at der våren 1893 var tegnet ved privat offervillighet kr. 33,000.00, heri innbefatfet en større tomt på Osebakken i Østre Porsgrunn, som senere statsminister Gunnar Knudsen stillet til disposisjon for en ny skolebygning. Tomtens verdi var anslått til kr. 7,000.00. Av bidragene for øvrig fallt der på Porsgrunn kr. 20,460.00, Stathelle kr. 100.00, Tønsberg kr. 1,000.00, Kristiania kr. 1,025.00, og England kr. 3,000.00.
Dette efter forholdene særdeles gode resultat av den private offervillighet, gav anledning til at skolens bestyrelse inngikk til departetmentet for de off. arbeider med andragende om at der måtte bli utvirket en statsbevilgning på kr. 50,000.00 til nye lokaler for skolen. Andragendet var ledsaget av bl. a. skisser og overslag over de nye bygningens kostende, efter den av bestyrelsen tenkte plan, og videre av en forestilling og utredning om fagskolens nødvendighet og dens betydning for et lands industri.
Uaktet departementet ikke fant å kunne foreslå noget statsbidrag, blev der dog bevilget kr. 50,000.00 av Stortinget 16. mai 1894.
Den 22. september 1894 blev grunnstenen til den nye bygning nedlagt av arbeidsdepartementets chef, statsråd Peder Nielsen, i overvær av amtmannen i Bratsberg (Telemark), Porsgrunns og øvrige stortingsrepresentanter for Bratsberg amt, kommunale autoriteter, bidragsydere, som samtlige var innbudne. Videre var et stort antall tilskuere tilstede ved høitideligheten,
Mens de gamle skolebygninger i Vestre Porsgrunn i det høieste kunde rumme 50 elever, var det meningen at de nye bygninger skulde rumme 100 elever, hvorved man mente å kunne imøtekomme kravet til optagelse for en lang fremtid.
Den nye bygning blev opført i H-form efter tegning av arkitekt H. Børve, Porsgrunn. Den er begrenset av et kvadrat med 42 m side. Grunnrisset av bygningen sees av plantegningen av skolen lenger ute i beretningen.
Samtlige verksteder var plaseret i den del av bygningen hvor der på plantegningene nu står laboratoriebygning. Der hvor det nu er kraftmaskinrum, var oprinnelig smia. Det nuværende elektr. laboratorium var modellverksted. Hvor der nu står høispenningsrum, var dengang maskinverksted for 2nen klasse, og hvor der nu er forsamlingssal, var rnaskinverksted for 1ste klasse. De på grunnplanen for 1ste etasje viste mellemveggparti mellem høispenningsrum og forsamlingssal var borte, så at det var et stort felles rum for begge klasser.
Selve hovedbygningen med lesesalen, kontorer, lærerværelser, vaktmesterbolig etc. har innvendig gjennemgått mange forandringer i tidens løp, særlig i 2nen etasje. Mesteparten av 2nen etasje var oprinnelig innredet til bolig for skolens bestyrer. En del av denne etasje var senere målerum (laboratorium) for den i 1901 oprettede elektrotekniske avdeling. Her hadde denne avdeling også sine verksteder helt til 1924.
Porsgrunns første kringkastingsstasjon var installert i fagskolen (se senere), og dens studio var innredet her i hovedbygningens 2nen etasje. De nuværende disposisjoner av rummene i hovedbygningen vil sees av de nevnte plantegninger.
Hvad eksteriøret av denne oprinnelige hovedbygning angår, så er det idag som da den blev opført i 1894. Hosstående billede gjengir et av de første billeder tatt av hovedbygningens fasade mot Skiensgate.
Heller ikke skolens omgivelser har forandret sig så synderlig meget i disse 50 år. Fremdeles kan man glede sig over å ha nogenlunde landlige omgivelser. På den store løkke foran skolen (doktorløkka) gror fremdeles hvert år poteter og andre grønnsaker, tiltross for at den har været innlemmet i byen siden 1842. Om nye 50 år vil forholdene formontlig være anderledes. Vi får da håpe at løkken er blitt til en vakker park til glede for skolens fremtidige elever og til pryd for byen. Selv om S. M. F. er en statsinstitusjon, så har Porsgrunns by all grunn til på beste måle å verne om denne institusjon.
Skolens overflytning fra Vestre Porsgrunn til de nyopførte skolebygninger på Osebakken i Østre Porsgrunn foregikk sommeren 1895.
Ved begynnelsen av skoleåret 1895-96 var monteringen av verkstedenes maskineri og det øvrige ferdig og kunde tas i bruk. Planleggelsen av verkstedene og monteringen av maskineriet var i det vesentligste utført under ledelse av ingeniør W. Ludt, som den gang var hovedlærer i 2nen klasse og inspektør ved skolens verksteder.
I bestyrelsesmøte den 3. september 1895 besluttedes å foreslå en forandring av skolens navn, som var Skiensfjordens Skole til Uddannelse af mekaniske Arbeidere. Denne tittel var tungvint og ikke helt betegnende for skolens formål.
Skiensfjordens mekaniske Fagskole passet bedre, og denne navneforandring blev approbert av departementet den 25. september samme år.
Samtidig blev det bestemt at skolens bestyrer for fremtiden skulde benevnes direktør.
Ved overflytningen til de nye og tidsmessige lokaler på Osebakken, var et nytt avsnitt i skolens historie innledet. De i 1892 foretatte forandringer i skolens plan og undervisning var prøvd og hadde vist sig heldige. Der blev arbeidet målbevisst og med sterk tro på skolens fremtid. Læreanstalten holdt på å innarbeide sig som en faktor i vårt lands industrielle liv. Nye kull av elever førtes frem til eksamen og spredtes rundt om i våre industrielle bedrifter. Skolen blev kjent og skattet av mange, dens anseelse steg, hvilket best fremgår derav at søkningen til skolen øket ganske sterkt, så sterkt at allerede det første året i de nye lokaler var elevtallet kommet over det maksimum av 100, som man hadde regnet med. Heldigvis hadde skolens ledelse været så forutseende ved den endelige utførelse å innrette lokalene for et noget større elevtall enn oprinnelig tenkt. Det steg i 1897-98 til 133, og ved oprettelsen av den elektrotekniske avdeling i 1901, der foranlediget forskjellige nyinnredninger, bl. a. av loftsetasjen, gikk elevtallet op til omkring 160, som er det absolutte maksimum, som man kan motta. Denne sterke søkning har skolen hatt den hele tid siden, med noen variasjon de enkelte år. Det har været tider, da søkningen var så stor at alle kvalifiserte ansøkere om optagelse på langt nær kunde optas. Nu i jubileumsåret har skolen fremdeles fullt hus, ca. 160 elever. Denne jevne frekvenskurve gjennem årtier kan ikke tolkes anderledes enn at skolen allerede tidlig innfridde de forventninger, som blev stillet til den. Den er nu forlengst innarbeidet som et kjent og av mange høit verdsatt ledd i vårt tekniske undervisningsvesen.
Mens således skolen nu hadde fått tidsmessige lokaler og hadde stabilisert sin undervisning på en heldig måte, var det fremdeles en vanskelig opgave igjen å løse for skolens styre, nemlig å få betrygget læreanstaltens fremtidige økonomi. Skolen var egentlig uten eiermann, idet den var kommet istand ved store private bidrag, ved tilskudd av stat og kommuner og av off. institusjoner. Dette gjorde dens stilling i økonomisk henseende usikker, særlig også fordi den sterke tilgang av elever hadde nødvendiggjort anskaffelsen av meget verktøi, maskineri, inventar og materiell, hvorved skolen var kommet i adskillig gjeld. Riktignok hadde de bevilgende myndigheter øket sine bidrag til skolen, således var statens bidrag i årene 1894 til 1901 steget fra kr. 5,000,00 til kr. 11,000.00, og kommunale og andre bidrag var ved århundreskiftet kr. 3,400.00, men samtidig var skolens driftsbudgett steget til omkring kr. 27,000.00, og skolen hadde gjeld som bestyrelsen hadde stillet sig personlig ansvarlig for. Skolen hadde imidlertid vist sig både levedyktig og berettiget; den var blitt av betydning for det hele land, fordi den søktes av unge menn fra alle kanter av landet, og da staten allerede hadde ydet mange penger til skolen, syntes det mer og mer rimelig at den gikk over til å bli statsskole. Dette syn blev også stadig fremholdt av skolens styre uten dog å resultere i noget, før den i likhet med de øvrige tekniske skoler blev henlagt under Kirke- og Undervisningsdepartementets overtilsyn.
Chefen for dette departement, statsråd Wexelsen, imøtekom en inntrengende henstilling fra skolens styre om å søke tilveiebragt en sikker fremtidig ordning for læreanstalten. Departementet henstillet til styret å fremkomme med forslag til en ordning, og i mars 1899 blev der avgitt et sådant forslag, som av departementet blev fremlagt for stortingets presidentskap med forslag om en ordning, enten som kommunal skole eller statsskole med oprettholdelse av forholdsvise kommunale bidrag til skolens drift. Stortinget fant det rimelig at de nærmestliggende kommuner som hadde mest interesse av skolen, støttet den økonomisk også for fremtiden, og ved underhandlinger herom med de forskjellige interesserte kommuner opnåddes også at bidragene blev forhøiet noget; men de nektet å gå med på å yde forholdsvise bidrag. Departementet fant ytterligere forhandlinger om disse bidrag fruktesløse og foreslo i proposisjonen for 1899-1900 skolens gjeld ordnet ved pantelån, og statsbidrag bevilget under forutsetning av at departementet for fremtiden blev skolens overstyre. Budgettkomiteen kunde imidlertid ikke anbefale departementets forslag, hvad angikk skolens overgang til statsskole, men vilde stille skolen på samme fot som de øvrige tekniske skoler, og Stortinget var enig med budgettkomiteen heri.
Departementet gjentok imidlertid sitt forslag i proposisjonen for 1900-1901 om at skolen går over til å bli statsskole, og Stortingets budgettkomite sluttet sig denne gang til forslaget. Ved avgjørelsen i stortinget den 16. april 1901 blev det vedtatt at den fra 1ste april samme år skulde være statsskole. Stortinget fastholdt riktignok at de kommunale bidrag skulde være forholdsvise, men med en fortolkning som gav rum for en senere endelig fastsettelse. Dette blev også gjort av stortinget allerede i 1902-03, da kravet om disse forholdsvise komm. bidrag efter innstilling av budgettkomiteen blev frafalt. I steden skulde disse bidrag for fremtiden være faste. Dermed hadde en for skolen meget viktig sak fått sin endelige avgjørelse.
Skjønt det har været gjengitt tidligere, tror vi at det både kan ha historisk interesse og være særlig egnet til å gi en forståelse av skolens virksomhet og dens dyktige ledelse i de forholdsvis få år den hadde eksistert, når vi her gjentar hvad Stortingets budgettkomite bl. a. uttaler i sin innstilling om saken:
«Med denne skoles historie for øie, må det erkjendes, at den i sin tilblivelse og utvikling indtar en særstilling i vort land. Den har sat sig som mål at avhjælpe et savn og supplere vort tekniske undervisningsvæsen med et led, som hidtil har manglet. Den har lidt efter lidt vokset sig frem til at få betydning udover de nærmestliggende distrikter, idet den ved optagelse af elever fra det hele land tilfredsstiller et alment behov. Den er således bleven en betragtelig faktor i vor industris udvikling. Dette er imidlertid kun den ene side af dens landsgavnlige virke. Det må nemlig erindres, at skolen i det store og hele bygger på folkeskolens grund og således spreder høiere oplysning og fagindsikt blandt alle klasser på en måte, som på dette område ikke har noget helt tilsvarende hos. Det her påpegede har da også været erkjendt og vurdert af det offentlige og har bestemt dettes holdning ligeoverfor skolen. Idet at man om dette punkt tillater sig at henvise til dok. nr. 97 for 1898-99, skal her alene bemerkes, at skjønt bevilgningsmyndigheden, overensstemmende med det virkelige forhold, i skolen har seet en privat institution, dog i erkjendelsen af den opgave som et statsformål stadig har vist en redebonhed, som kulminerte med statstilskuddet til skolens nye bygning i 1894 på kr. 50,000.00. Det er ikke for sterkt med et daværende medlem af budgetkomiteen at betegne en sådan bevilgning til en privat skole som enestående».
Skolen hadde således omkring århundreskifte fått en sikker basis å arbeide på, den var blitt statsskole, dens gjeldsforhold var ordnet, og man kunde nu utelukkende konsentrere sig om å få det best mulige ut av skolens virksomhet fremover.
Som en naturlig følge av tidens utvikling på det elektrotekniske område, var der allerede omkring 1895-årene opstått den tanke å utvide skolen med en elektroteknisk avdeling, som den første i sitt slags her i landet. Fra mange kanter blev der fremholdt ønskeligheten av å kunne få en sådan undervisning i elektroteknikk. Mange av skolens uteksaminerte elever begynte også å søke til utenlandske skoler for å erhverve sig en elektroteknisk utdannelse, som de ikke kunde få her hjemme. Skolens ledelse og andre forstod at man var ved et tidsskifte på det tekniske område for så vidt som elektrisiteten hadde begynt å omskape forholdene på mange områder innenfor industri og privatliv.
Til forberedelse av saken, androg en av skolens lærere, ingeniør H. E. Kjølseth, i 1896 om et stipendium til 1 års ophold i Tyskland og Østerrike, for der bl. a. å studere elektroteknisk undervisning ved lignende skoler. Andragendet anbefaltes på det beste av skolens bestyrelse, som også bestemt pekte på ønskeligheten og endog nødvendigheten av at der i en nogenlunde nær fremtid innførtes elektroteknisk undervisning ved fagskolen. Stipendiet blev innvilget i november 1896, og studiereisen foretokes i 1897-98. Det første skritt til tankens realisasjon var gjort.
Skolens direktør Kr. Dick, rettet en rekke henvendelser til tekniske autoriteter, industridrivende o. a. med anmodning om en uttalelse, hvor vidt oprettelsen av et elektroteknisk kursus ved fagskolen var betimelig. Denne henvendelse resulterte i at der innkom ca. 100 uttalelser fra fremskutte menn og industribedrifter i vårt land som sterkt anbefalte at tanken blev realisert. Med støtte i disse uttalelser blev der våren 1900 sendt en henstilling til Stortingets presidentskap med forslag om oprettelse av en elektroteknisk avdeling ved Skiensfjordens mek. Fagskole. Kirke- og Undervisningsdepartementet hadde gitt denne henstilling sin tilslutning. Den innkom for sent til å bli medtatt i departementets almindelige stortingsproposisjon for dette år. Forslaget som var ledsaget av et detaljert omkostningsoverslag og plan for undervisningen, blev optatt av Bratsberg amts representanter på tinget, d'herrer: Ullmann, Sveinsen, Skilbred og Rinde, og budgettkomiteen innstillet under 29. mai 1900 til stortinget å bevilge: Til oprettelse av en elektroteknisk avdeling ved skolen inntil kr. 15,000.00 og til avdelingens drift inntil kr. 4,000.00, på betingelse av at der skaffedes til veie kommunale eller andre bidrag på tilsammen kr. 1,000.00. Denne innstilling blev vedtatt av Stortinget, og det forlangte bidrag på kr. 1,000.00 til avdelingens drift skaffedes til veie ved at Porsgrunns og Skiens kommuner bevilget hver kr. 300.00, Solum kommune 100.00 og Skiens brennevinssamlag kr. 300.00. Dette blev ordnet allerede i løpet av sommeren 1900, men avdelingen kom dog ikke i gang før 1ste september 1901. I mellemtiden var der ført forhandlinger med departementet om detaljene i den nye avdelings undervisningsplan. Denne blev endelig fastsatt således at avdelingen innordnedes som en parallell avdeling til den mekaniske, og således at 1ste klasse blev felles for begge. Dette var en avvikelse fra skolens oprinnelige forslag, som gikk ut på å bygge den elektrotekniske avdeling som et tredje år på den 2-årige mekaniske avdeling. Den således vedtatte ordning gjorde adgangen til avdelingen lettere, og de to avdelinger ved skolen blev sideordnede, en løsning som må sies å ha virket heldig.
Da skolens lokaler allerede på forhånd var godt utnyttet, måtte man innrede to store gavlrum i hovedbyggningen, det ene til tegne- og lesesal og det annet til verksted for den nye avdeling, mens et større kjellerrum blev innredet til målerum (laboratorium).
Avdelingen blev efter tidsforholdene godt utstyrt med maskiner, apparater og annet moderne materiell. Driften var elektrisk, likesom der blev anvendt elektrisk belysning i alle undervisningsrum.
Avdelingen var beregnet på i maksimum å kunne opta 40 elever, og dette elevtall blev nådd allerede det første skoleåret.
Oprettelsen av den elektrotekniske avdeling medførte at antallet av lærere ved skolen måtte økes fra 6 til 9 mann. I det hele tatt, de nye forhold innebar en tidsmessig utvikling av læreanstaltens virksomhet. Den hele institusjon gav preg av noget, som var i sterk kontakt med tidens krav. Søkningen til begge skolens avdelinger fremover viste også at der var fullt behov for dem begge.
Fagskolens lokaler var nu sterkt utnyttet, alle rum fra øverst til nederst var tatt i bruk; men elevtallet var så stort at de rumlige forhold på mange måter allikevel var trange og vanskeliggjorde til dels undervisningen. Budgettene var knappe, man måtte tildels arbeide med klasser på over 70 elever. Et pedagogisk sett helt forkastelig stort elevtall i en enkelt klasse. Lærerne slet ofte hårdt med disse store klasser, og man kan vel uten overdrivelse si at der til dels blev lagt for sterk beslag på deres arbeidskraft.
Der har imidlertid alltid hersket gjennemført orden, disiplin og system i arbeidet ved skolen, og dette i forbindelse med villighet til å gjøre sitt ytterste og en sterk interesse for skolen hos Iærere og funksjonærer, har bragt skolen gjennem alle vanskeligheter til denne dag.
| Utdrag (s. 9-17) fra: Ant. Kjølseth: Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934. Porsgrunn 1934 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |