PÅ TOKT MED «TERJE VIKEN»

(rådmann H. E. Kjølseth).

Det vakte alltid oppsikt i byen når «Terje Viken» sto ut Porsgrunnselven på sitt årlige sommertokt med kutterens eier og sjef, Gunnar Knudsen, ved roret. Så vel de eldre som særlig de yngre så med beundring og sikkert også med lengsel på den svarte kutter med gullranden langs siden når den med sine hvite seil til topps skjøt som en pil gjennom bruåpningen, hilst av hurrarop fra ungguttene som var stimlet sammen på brua på begge sider.

Det het seg gjerne blant byens folk, når «Terje Viken» stakk til sjøs, at nå får vi uvær. Det var dog bare slikt som folk sa, og det skyldtes vel at Gunnar Knudsen aldri var redd for å gå ut, selv om det både kulet og regnte.

For oss som hadde den ære i bli innbudt til å delta i disse tokter som Gunnar Knudsens gjester eller «passasjerer», som vi måtte kalles, var de hurtige sommertoktene med «Terje Viken» en opplevelse som aldri glemmes. Det var ikke bare det sorgfrie liv på sjøen som gjorde toktene så strålende. Det var meget mer eierens personlige egenskaper som seiler, som vert og først og fremst som menneske, som gjorde hver dag ombord til en fest. Det ble aldri ensformig, aldri kjedsomt. Som havet og været skiftet, således brakte hver dag nye opplevelser under seilasen. Den eneste gang vi følte sorg ombord var da vi skulle gå fra borde når toktet var endt.

Det er mange som har hatt gleden av å seile med Gunnar Knudsen ombord i «Terje Viken». Ser man igjennom kutterens skipsjournaler for årene fra 1896, da der ble begynt å føre journal, og til det siste tokt i 1926, så finner man, bortsett fra et utall av tilfeldige gjester ombord, atskillig over 50 personer som har. deltatt i toktene. Mange har deltatt gjentatte ganger. Som hyppige deltagere kan nevnes justissekretær Lars Holst, postmester Just Ebbesen, statsminister Blehr, sogneprest Gabriel Winsnes, politimester Ludv. Christoffersen, kaptein Jacob Johannessen, godseier Kai Møller, kunstmaler Emmanuel Vigeland, professor Jac. Worm Müller, kontorsjef Andr. Jahnsen og forfatatteren av nærv. skildring. Også Gunnar Knudsens frue og sønner var ofte med på «Terje Viken»s tokter.

«Terje Viken» har sin egen historie. Gunnar Knudsen var utdannet som skipsingeniør. I sine yngre dager hadde han bygget kutteren «Peer Gynt» som var en utmerket sjøbåt hvormed han foretok flere turer i danske og nordtyske farvann. I 1879 seilte han med den helt til St. Petersburg, hvor båten ble solgt. Deretter konstruerte og bygget han «Terje Viken».

Også denne var en forholdsvis bred båt, bygget etter mønster av amerikanske kuttere. Gunnar Knudsen uttalte selv at han aldri angret på at han, valgte denne type.

«Terje Viken» er 50 fot lang mellom p. p., 14½ fot bred og stikker 8½ fot i vannet. Den er bygget av eik. Plankegangen over vann samt kjøl og rekke er i én lengde, uten skjøt, og utført av én eikestokk, 67 fot lang op, 22 tommer i firkant, hjemført fra Quebec, og skåret opp. Bunnen er forhudet med hårdvalset kobberplate. Seilene be levert av Ratseys & Lapthoen, et bekjent seilmakerfirma i Cowes, og har vært fornyet bare én gang (i 1899) på de 45 år kutteren var i bruk.

«Terje Viken»s første tur gikk til Oslo i 1881. I 1882 deltok den for første gang i kappseilas. Det var ved Hankø, og den tok 1ste premie i 1ste klasse. Gunnar Knudsen forteller herom at det knep for ham å bli med den gang. Dagen i forvegen prøveseilte han løpet i frisk bris med det resultat at klyverbommen brakk tvers av. Å få en ny klyverbom ferdig til neste morgen syntes ugjørlig, men Gunnar Knudsen pleide ikke å la seg stanse av vanskeligheter. Han seilte over Oslofjorden til Gjersø og fokk tak i emne til en ny bom. Heldigvis hadde han den erfarne Niels Nielsen og en tømmermann til ombord, og i løpet av natten ble den nye klyverbom ferdig. Om morgenen seilte han tilbake til Hankø for en morgenbris som imidlertid var så svak at han kom for sent til starten. Alle båter var gått, men han tek dem igjen og seilte forbi hele flåten.

Siden tok han med «Terje Viken» en lang rekke 1ste premier. En av sine største seire vant han i en kappseilas i Købenbavn omkring 1890. Her tok han 1ste premie og dessuten prins Waldemars ærespris for hurtigste seilas. Han passerte mål med over ½ mil forsprang foran den nestbeste. Og dette til tross for at han under farten brakk toppseilstangen så det meste av denne med gaffeltoppseilet gikk i sjøen og forårsaket forsinkelse ved bergingen av seil og vrakstomper. Danskene oppfattet ikke havariet og roste nordmennene fordi «de forstod at bjerge seil itide».

Etter århundreskiftet deltok «Terje Viken» så vidt vites ikke mer i kappseilaser. Derimot er en mengde tokter foretatt i årenes løp, mest i norske, svenske og danske farvann, enkelte ganger også til Nordtyskland og Rusland.

Foruten å være en ypperlig seiler var «Terje Viken» en meget innholdssrik og godt innrettet båt. Der var to rommelige salonger, bysse og mannskapsrom m. v. I den største av salongene kunne der serveres middag for 15-16 personer. Og man lå sjelden ved land uten at sjefen bad gjester ombord.

En ting Gunnar Knudsen la særlig vekt på, var alltid å holde kuttereils i første klasses stand. Og det skal sies at han ikke gikk av vegen for å prøve hva den holdt. Han var kjent, og med rette, som en dristig og uforferdet seiler, men han tok aldri risikoen ved å seile med annet enn det beste utstyr.

Båtens bemanning bestod som regel av 7 mann: sjefen selv, 3 passasjerer (som måtte delta i arbeidet ombord så godt de kunne), 1 båtsmann 2 matroser, hvorav den ene var stuert. En av passasjerene ble utnevnt til proviantforvalter under toktet. Det var ansett som et særlig viktig verv, da sjefen alltid forlangte førsteklasses kosthold, på toktene. Proviantforvalterens fullmakt var derfor også sammenfattet i følgende korte, men tydelige parole: «Værsågod, her er lommeboken, sørg for god mat ombord». Oppgaven var dog ikke særlig vanskelig, takket være alle de gode saker som til hvert tokt ble ble brakt ombord fra Borgestad.

Det var i året 1912, den 12. juli, at nedskriveren av dette for første gang gikk ombord i «Terje Viken» ved Borgestad kai for å delta i et 14 dagers tokt. Passasjerene var komponist Iver Holter, sogneprest Gabriel Winsnes og direktør (senere borgermester) H. E. Kjølseth. Winsnes var proviantforvalter. Som mannskap var hyret båtsmann Chr. Pedersen, stuert Gust. Amundsen og matros B. Berntsen. Dette mannskap hadde stått ombord under flere tokter før og deltok i mange tokter senere. Pedersen ble først avløst i 1922 av Theodor Thorsen. Den utmerkede stuert Amundsen, som gikk sin berømte forgjenger i stillingen, gamle Niels Nielsen - en høy gang, etter hva folk sa, som kjente begge, deltok i alle senere tokter så lenge «Terje Viken» seilte. Berntsen stod også ombord i flere år. Deretter ble Thormodsen fra Langesund og senere Olaf Johnsen fra Porsgrunn antatt som matroser.

I nydelig sommervær og for en svak bris gled kutteren nedover elven og ut Frierfjorden til Helgeroen hvor det etter gammel skikk ble ankret opp for natten.

Å beskrive i detalj alt en opplever under et slikt tokt, ennsi under en rekke slike tokter, ligger langt utenfor rammen av nærværende skrift. Det kan kun bli tale om enkelte spredte episoder som gir et inntrykk av livet ombord på ferdene.

De første fire dagene gikk seilasen nedover kysten med oppankring og overnatting i Søndeled, i Risør, i Staksnes og i Arendal Overalt besøk hos kjente i land og ofte gjester ombord.

Den 17. juli lettedes anker i Arendal, brisen var østlig, og seil sattes med kurs for Skagen. Etter at Torungen fyr var passert kl. 8,30, frisknet vinden til så der snart måtte minskes seil. Først ble der tatt inn 3 rev i storseilet og noe senere også de 2 siste rev, og klyveren ble berget. For det som var av seil gikk det strykende sydover, og allerede kl. 16 hadde vi Danmarks flate strandlinje i sikte. Det viste seg at vind og strøm hadde satt oss langt vestover. Man fant senere at også kompasset hadoe fusket litt i samme retning. Heldigvis løyet vinden, men det gikk smått østover mot strømmen. Først langt på kveld passertes Skagen fyrskip, og kl. 1 ankret vi opp i Nye Skagens havn. Resten av dette tokt ble det rene slaraffenliv, nesten bare godvær og solskinn, og mange behagelige og interessante opplevelser bør turen på.

Vi besøkte bl. a. det store badehotell pa Grenen, hvor det var herlig svømme utover revlene imot dønniggene fra havet, men hvor man også fikk klær og sko fulle av flyvesand. Vi beså den nesten nedsandede Gamle Skagen by, hvor halvparten av kirketårnet strekker seg fortvilet opp av en sanddyne, besøkte redningsstasjenen og ikke å forglemme Holger Drachmanns grav som ligger bortgjemt mellem Skagens klitter, bare omhegnet om klittens fattige marehalm. Stedet markeres av en steindyse, lagt opp på toppen av graven, og av en lukket steinportal i klittens skråning.

Reisen tilbake til Norge gikk over Sverige. Under første delen av seilasen fra Skagen til Gøteborg ble det et livlig dorgefiske som varte inntil farten ble for stor i den økende nordostbris. Da var imidlertid proviantforvalterens sorger for middagsmat slukt for lengere tid.

Så kom et par festlige dager i Gøteborg. Deretter en seilas i strålende vær oppover svenskekysten til badebyen Lysekil. Etter en dags opphold her fortsettes reisen til Hafstensund, hvor der ankredes opp for natten. Neste morgen sattes kurs for Langesund. For alle seil, batongen iberegnet, gikk det strykende over Oslofjordens munding. Kl. 16 passertes Svenør fyr. Opp Frierfjorden måtte motoren «træ støttende til», og før klokken var blitt 21, la «Terje Viken» inn til kaien ved Borgestad.

I den vakre julikveld gikk sjef og passasjerer fra borde etter et usedvanlig vellykket tokt. Mens toktets gjester drakk en siste avskjedsskål med sjefen; hans vakre hjem på Borgestad, feiret mannskapets familier, som skikk var, hjemkomsten ombord i «Terje Viken».

Ikke alle tokt ble en slik solskinnsferd som del, foran i raske, trekk beskrevne. Der forekom ofte bade regn og kuling til overflod og av og til ganske kritiske situasjoner. Dog var godværet som regel det langt overveiende på den tid av året da toktene ble foretatt.

Et tokt i 1914 ble på mange måter begivenhetsrikt, men det fikk en uventet avslutning

Først tok sjefen med noen venner ombord en snartur til Horten under Europa-uken i midten av juli for å se på kappseilasen, hvori båter fra en rekke europeiske land deltok. «Terje Viken» fulgte seilasen utenfor konkurranse og gjorde tross sine 33 ar et meget respektabtet kryss og lens.

Turen fortsattes til jubileumsutstillingen i Oslo. Herfra tok sjefen toget til Borgestad, mens kaptein Jacob Jehannesen overtok kommandoen ombord under tilbakereisen til Porsgrunn. Det ble en hard seilas, og nødhavn måtte søkes i Horten.

Først den 21. juli utpå dagen var kutteren tilbake ved Borgestad. Gunnar Knudsen gikk straks ombord, og toktet fortsattes samme kveld til den gamle, ankerplass på Helgerobukten.

Seilasen nedover kysten ble denne gang meget avvekslende med kryssing mot en frisk kuling av sydvest som vedvarte helt til «Terje Viken» ankret opp i Flekkerø lune havn den 25. juli.

Dagen etter sattes kursen østover igjen. Planen var å seile til Sverige, og eventuelt til Danmark. Vinden hadde dreiet til nordost, og vi måtte atter krysse mot vind som til dels var temmelig stiv. Vi seilte utenskjærs til Arendal, derfra opp Tromøysundet og nådde Dybvåg ut på kvelden etter 11 timers slitsom seilas, hvorunder sjefen uavbrutt hadde stått til rors. Ikke før var ankeret i bunnen og fortøyning satt i land flør det brøt løs et voldsomt uvær med lyn og torden som vedvarte hele natten.

Neste dagvar det fortsatt motvind. Det gikk tungt østover mot vind og sjø og strøm. Det ble vedtatt å søke opp til Langesund for å fylle bensin og kjøpe aviser før reisen fortsatte til Sverige.

Som eksempel på hvor hurtig begivenheten utviklet seg i disse dager kan nevnes at vi i Langesund møttes av meddelelsen om at Europa stod på randen av en krig.

Sjefen fant det ikke rådelig i fortsette toktet. Han reiste selv øyeblikkelig til Oslo, hvor hans nærvær som regjeringssjef var påkrevet, og «Terje Viken» ble neste dag seilt opp til Borgestad og lagt opp på sin vanlige ankerplass.

Toktene gjentok seg år etter år. De vekslet naturligvis rute i tid og særlig da i værforhold. Mens toktet i 1912 var en uavbrutt solskinnsferd, ble turen i 1917 preget av regn og kuling med hard seilas, hvor det å reve seil ble en dagligdags foreteelse.

I en henseende var dog alle tokter like. De var en over all måte beklagelig og dog forfriskende kilde til rekreasjon og hvile. Følelsen herav forlot en aldri så lenge en stod på «Terje Viken»s dekk. Denne følelse hadde sikkert også sjefen selv som mer enn noen annen kunne trenge full gg hel avkobling, så opptatt som han var av de ansvarsfulle offentlige gjøremål som han ofret hele sin arbeidskraft og all sin tid.

Som nevnt var turene med «Terje Viken» ikke bare seilas i solskinn og magsvær. Mange av toktene bød på sine alvorlige situasjoner. At «Terje Viken» med sin dype kjøl tok grunnen, hendte jo også iblant. Det ble aldri betraktet som noe uhell av betydning, men nærmest som underholdning. Der ble rigget ut anker og taljer og alt som skulle til for å komme av igjen ved egen hjelp, hva der som regel også lyktes. Bare et par ganger måtte hjelp utenfra til, således en gang i Strømstad. Kutteren tok feil av løpet og rente med god fart opp på en båe. En avdeling av den svenske orlogsmarine lå tilfeldigvis på havnen. Grunnstløtningen var blitt observert, og nesten før vi fikk tenkt oss om, var to av orlogsfartøyene på pletten, satte trosse ombord i «Terje Viken» og trakk den av. Gunnar Knudsen sendte, da han kom hjem, sin hilsen med takk til avdelingens sjef for rask og god assistanse.

En av de aller mest kritiske situasjoner som «Terje Viken» har vært ute i, var kanskje en byge vi kom ut for i sjøen øst for den beryktede Kvasefjorden ved Kristiansand. Vi seilte østover i litt disig vær for en laber bris med alle seil oppe. Som sedvanlig under slik pen seilas satt eller lå vi på dekket og nød tilværelsen. Plutselig ble vi oppmerksom på at det tok til å mørkne nede i horisonten i sydvest. Tiltykningen var nokså lokal, men vokste raskt. Toppseilet ble berget, klyveren likeså. Av tykningen løste der seg ut en veritabel skypumpe som nærmet seg med stor fart. Ordre ble gitt om å berge inn storseilet.

Like før toktet var nytt storseilfall skåret inn, løperen var stiv og satte seg så i beknip så den ikke var til å rokke. Der ble ikke tid til å klatre opp og få fallet klart før skypumpen var over oss. Til tross for at kutteren var luffet opp mot vinden, ble den rett og slett slått overende så storseilet fløt på vannet, og dekket stod nesten loddrett.

Vi visste jo at kutteren ville reise seg igjen, hvis den bare fikk tid før den tok inn så meget sjø at den med sin tunge jernkjøl og ballast gikk ned. Heldigvis gikk bygen like fort forbi som den kom, kutteren reiste seg, og vi var berget. Det var dog noen spennende sekunder som forløp, mens vi hang i lo vant og hva vi ellers fikk huket oss fast i uten å kunne foreta oss noe for å endre situasjonen, bare vente på det som vlile skje.

En annen alvorlig situasjon var vi ute i på et tokt til Sverige. Vi stakk ut fra Jomfruland for en sydlig bris som utpå ettermiddagen dreiet sydvestlig og frisknet til stiv kuling. Det begynte også å regne. Etter bestikket holdt vi kurs for Måseskär, hva der siden viste seg å stemme godt. Da vi i mørkningen nærmet oss svenskekysten, var det blitt så lite siktbart at vi ikke skimtet stort annet enn brått i brått foran oss og av og til blink av et fyr. Hadde vi riktig kurs, skulle vi se to over-ett-fyr som anga et løp inn gjennom skjærene. Vi krysset en god tid opp og ned utenfor fyret, som vi så av og til, så nær brenningen som vi turde. Motoren holdtes klar. Det var store utsikter til at vi måtte holde det gående slik natten over, men også det hadde sine betenkeligheter da kulingen kunne øke videre. Amundsen som sto utkikk forut, ropte plutselig at han hadde sett glimt av et fyr inne i land, men at det straks ble borte igjen. Dette var for usikkert å seile etter, og aIle speidet skarpt inn mot land. I et lite gløtt i regntykka fikk så flere av oss se glimtet av begge fyrene. Kursen ble øyeblikkelig lagt om, og inn gjennom bråttene bar det, mens det skummet og brølte på begge sider av båten. Få minutter senere ankret vi opp i en lun vik på le side av Orust. Sjelden har vel en sen, men god middag funnet så sultne, men tilfredse lystseilere som den stuert Amundsen hadde tryllet fram på rekordtid, mens vi andre skiftet pa oss tørre klær.

En annen gang krysset vi i motvind opp det beryktede farvann forbi Tønsberg Tønne. Det var stygg sjø som det pleier å være der, og det blåste godt, så vi førte små seil. Farten ble ikke stor, og under slike forhold kunne «Terje Viken» ære nokså uvillig til å gå over stag. Under en av bautene, som det gjaldt å tøye lengst mulig, nektet kutteren å vende, og kloss under land som vi var, hadde vi ikke annet å gjøre enn å «kuvende». Det gikk så vidt, men klyverbommen var ikke mange centimeter fra fjellet da båten dreiet.

Om en annen av de hardeste seilaser i «Terje Viken»s begivenhetsrike liv må der også berettes.

Under et tokt i 1920 ble det bestemt å seile fra Jomfruland over til Danmark. Kurs ble satt for Skagen, og det gikk pent sydover for en vestlig bris. Det var noenlunde klart og siktbart til å begynne med, men vinden frisket på og dreiet mer sydlig etterhvert. Det ble snart en skarp bidevindsseilas med 3 rev i storseilet. Sjøen grodde opp og ble etterhånden temmelig svær. Vi holdt stadig kursen, men ventet oss en hard tørn før vi nådde Skagen. Måtte også regne med at vi kom for langt mot øst, dersom vinden ble enda sydligere. Sjefen, som alt hadde stått lenge til rors, bestemte seg for å ta en middagshvil for å spare på kreftene. Han overga kommandeen til en av oss andre, med ordre om å holde kursen så lenge det gikk og vekke ham om det ble nødvendig.

Vinden øket ytterligere, og sicen vokste stadig. Kutteren gikk til slutt like meget under som over vannet. Den tok inn så meget sjø at der stadig måtte pumpes, først med 1 mann, senere uavbrutt med 2. Det var heller ingen lett jobb å stå til rors.

Emmanuel Vigeland, som den gang var med, var utrettelig til både å holde humøret på topp og til å styrke personalets fysikk. Han overtok stuertens rolle, da mannskapet måtte skifte ved pumpen og ellers passe sitt på dekk. Vigeland fant fram og serverte alt vi kunne ønske oss av mat og drikke, så intet stod på i så måte. Å skifte klær var det derimot ingen nytte ved, da en ville bli like gjennomvåt på et øyeblikk. Postmester Ebbesen som var den tredje passasjer på toktet, lå nede og var helt oppgitt av sjøsyke. Hans ellers så strålende vidd og gode humør var helt borte.

Da det var gått på denne måte et par timer, kom Vigeland og meldte fra, at nå greide ikke pumpen å holde båten lens lenger. Vannet sto over gulvteppene i begge salonger, og han føyet til at Ebbesen skvulper fram og tilbake i bølgene der nede. Da dessuten vinden i det siste var blitt så sydlig at det ikke lenger var noen utsikt til å komme opp under Skagen, ble vi enig om å purre ut sjefen som sov trygt.

Han kom på dekk i en fart, og i skipsråd under hans ledelse ble det bestemt å sette kurs for Lysekil. Vi skulle være godt og vel midtveis til Skagen, omtrent like langt fra Sverige, og vi håpet å nå inn til kysten før det ble for mørkt. Nettopp som kursen ble lagt om, revnet fokken med et brak. Reservefokk ble satt i en fart, og så bar det østover med en nesten uihyggelig fart.

Vi hadde som nevnt valgt Lysekil som mål og håpet at vårt bestikk var noenlunde riktig, noe vi slett ikke var så sikker på etter den langt seilas i stampesjø og stiv kuling. Etter noen timers seilas mot øst skimter vi så Sveriges kystlinje, og ikke lenge etter reiser Lysekils høye kirketårn seg opp av den disige horisont rett forut. Og nå varte det ikke Lenge før vi lå vel fortøyd i Lysekils havn etter en av de hardeste seilaser som «Terje Viken» har vært ute i.

Ebbesen bad etterpå om å få innføre i journalen sin egen beretning om denne seilas. Et par linjer herav hitsettes.

«- - -Sjøen blev til vældige bjerge, der skyllede over fartøiet og truet med at begrave os i sin favn. Chefen stod lenge rolig og fattet ved roret, men selv for ham blev denne dødsseilads for farlig, og kursen blev lagt om til Lysekil. -- - - - Jeg følte i disse fryktelige timer hvor sand Mark Twains beskrivelse av sjøsyken er: Først tror man at man skal dø, siden er man bange for at man ikke skal dø».

Sin glede over å ha overlevd reisen og sjøsykens kvaler uttrykker han således «Jeg vet ikke noen by jeg har mere tilovers for og husker på med mere glede end Lysekil.»

Var det av og til hard og våt seilas, så val, det desto oftere magsvær og søndagsbris. Der forekom tokter hvor det ikke falt en regndråpe eller hvor det ikke, ble tale om å ta inn et rev. Under et slikt tokt tokt til Sverige og Danmark i 1924 gikk seilasen rundt Sjæll and, opp Storebelt og videre fra Sjællands rev til Varbero, i Sverige. Vi hadde da vi kom inn til Varberg om morgenen. seilt uavbrutt i 36 timer med alle seil urørte. Den siste natten hadde de to som hadde morgenvakten på dekk, dorget så mye makrell at den svenske tolder, som fikk fangsten, måtte hente kasser og dragkjerre for å få den med seg.

Som regel ble det ikke seilt om natten. Av og til kunne det, som under forannevnte tokt, forekomme at vind og vær passet så godt for en nattlig seilas at der ikke ble ankret opp om kvelden. Slike vakre netter kunne være noe av det mest betagende på hele toktet.

En sommer på veg til København seilte vi nedover den svenske kyst. Vi hadde passert Varberg om ettermiddagen. Været var klart med fullmåne og svak bris fra land, og det ble bestemt at seilasen skulle fortsette natten igjennom. Nedskriveren av dette stod til rors utover natten inntil sjefen selv overtok roret ved 3-tiden. Det ble en månenatt så vakker og stemningsfull som en sjelden opplever den, selv på havet. Mot øst lå den svenske kyst i et blekt. gult lys som dempet alle skarpe konturer og ga landskapet et hel eventyrlig skjær av ro og mystikk. Kutteren gled på lange, nesten umerkelige dønninger inn i månestripen foran baugen. En kunne ikke unngå a bli betatt av den høytidelige fred som syntes å inneslutte hele universet. Det føltes rent som en pine når avløsningen kom og avbrøt stemningen.

En gang ble noe lignende opplevd i de danske farvann. Kutteren gled for en svak bris nedover langs Sjællands østkyst. Ved midnatt passertes Møens Klint. Hele selskapet satt eller lå på dekket, mens kutteren gled forbi det hvite fjell som nå i månelyset hadde et bløtt, gulaktig skjær. Ingen sa noe på lang tid. Alle var betatt av en fredfylt stemning som ikke måtte brytes.

Det er kun på sjøen og på høyfjellet at denne følelse av uendelig fred kan oppleves så intens, uten noe som bryter den, uten noe som endog antyder en disharmoni.

Det er kanskje denne evige veksten i alle nyanser fra den vidunderligste fred til den bitreste kamp som gjør sjølivet så tiltrekkende, og som forlener reiser på havet og livet ombord med et eventyrskjær.

Toktet i 1926 ble Gunnar Knudsens siste med «Terje Viken». Han var da 78 år. Året etter ble han så plaget av en giktlidelse at han matte underkaste seg en kur i Czeckoslovakia. Han sier i de siste linjer i «Terje Viken»s skipsjournal, skrevet den 16. januar 1928, at han nok ble bedre av gikten, men kunne aldri bil helt bra mer. Og han føyer til at det toktet han hadde foretatt i 1926, formentlig ble hans siste.

Det skulle dessverre vise seg at så ble tilfelle. Han var ikke ute med «Terje Viken» etter denne dag, og den 1. desember 1928 dro han ut på sin siste reis.

De mange som i årenes løp har seilt med ham ombord i «Terje Viken», har et vell av gode minner om ham, om hans vakre, prektige båt og om de herlige ombord, ned opplevelser som stadig skiftet uten annen grense enn den som sattes av tiden som stod til rådighet. Disse Iinjer gir bare et altfor fattig bilde av livet ombord i «Terje Viken» på dens mange tokter med Gunnar Knudsen sont sjef og som elskverdig vert og seilerkamerat.