I Porsgrunns Dagblad den 27. januar 1943 stod der en lengere artikkel med overskriften «Da englenderne røvet Porsgrunnsskipet «Leif Gundersen», og skrevet av professor Herman Harris Aall. De fleste her husker ganske sikkert den historien, og det gikk jo også en del mystiske rykter om det som var foregått ombord i «Leif Gundersen». Det var imidlertid så mange spennende opplevelser fra sjøen å høre i den tiden at den snart ble glemt.
Da det jo er så at vi skal friske opp gamle minner her i foreningen, kan det kanskje interessere medlemmene å høre hvordan det egentlig gikk for seg, da jeg den reisen var lettmatros ombord.
Artikkelen i Dagbladet er vel skrevet som politisk propaganda, men jeg forteller dette her som en alminnelig sjømannsopplevelse.
«Leif Gundersen» ex «Bannockburn» var en firemastet bark og målte 2068 rt., hjemmehørende her i Porsgrunn, redere Gundersen og Gjertsen, førtes av kapt. O. D. Hansen, som de fleste her kjente. Han var også medlem av vår forening.
For at dette ikke skal bli for tørt, tar jeg like godt med andre reiser og opplevelser jeg hadde i forbindelse med den tiden jeg var med «Bannockburn». Jeg benytter her det navnet som var gjengs ombord. Hele navnet var jo tungvint og ikke minst når det skulle males i store bokstaver på skutesiden, som det bruktes også den gang.
Vi var 3 unge gutter fra Vestsia som reiste ut med «Bannockburn» ettersommeren 1915 fra Larvik lastet med høvlet trelast for Melbourne i Australien. Jeg tror vi brukte 80 dager på den reisen, og vi hadde lang tid i stillebeltet.
Fra Melbourne seilte vi i ballast til Calita Colosa i Chile. Det er jo alminnelig å høre oss sjøfolk skryte litt av de skutene vi har fart med og in the roaring forties hadde vi henne oppe i 15 mils fart og 10 mil var ganske alminnelig, det vil si ettersom O. D. fikk det til å blåse, for det forstod jeg at han likte godt å utnytte den minste vind og på den måten igjen hadde oss i fin form.
I Calita Colesa lastet vi så salpeter for Brest i Frankrike og lå der sammen med mange opplagte tyske seilskuter, bl. a. den flotte 4-masteren «Nal» fra Bremen, og vi fikk forresten en matros fra «Nal» ombord til oss. Han var tysker og het Kurt, husker jeg.
Etter å ha fått inn salpeterlasten lettet vi da og seilte som nevnt til Brest.
Da vi rundet Cap Horn, hadde vi en hard tørn, men i det farvannet er det jo så alminnelig med storm og styggevær at det hører likesom med, og etter 110 dager i sjøen kom vi da fram til Brest, og jeg hadde gjort min første verdensomseiling.
Fra Brest gikk vi i ballast til Delaware Breakwater for order.
Etter et par dager i sjøen kom det opp fra forpiggen 2 stowaways, og det var 2 russiske soldater som hadde desertert, og jeg har min mistanke om at det var Kurt som hadde fått dem ombord i Brest. Han var vaktmann da han jo likevel ikke hadde landlov i Frankrike som tysker. Den ene av russerne het August og hadde en russisk-engelsk dictionary og var svært ivrig etter å lære seg engelsk. Den andre var litt av en raring og satt mest og speilte seg og stelte med mustasjene sine som han tilsynelatende var meget stolt av.
En kveld på allemannsvakten, etter at vi hadde teitet braser og mønstret for natten, satt en del av oss og pratet og røkte på forluken. Vi var da i nærheten av Bermuda. August sitter ved siden av meg i dype tanker og ser ut til luvart. Det så forresten nokså blåsende ut i luften, og så snur han seg plutselig til meg og sier: «To-night plenty faen, Gerhard», og pekte ut til luvart. Han mente som så at til natten ble det storm, og ved seilberging i uvær hadde nok August sikkert lagt merke til at det ble gitt en fleskeed iblant, og jeg forod jo ganske bra hva han mente. Det er jo så mange måter å uttrykke seg på.
Det viste seg at August fikk rett, for ut på natten seilte vi oss rett ut i en cyklon. Den kom så kvikt over oss at vi ikke fikk berget stort av seilene. Skuta krenget voldsomt over, og le fokkerå nokke var ikke langt fra sjøtoppene. Hun la hele le rekke i sjøen som gikk inn til lukekarmen i le, og vi var jo i ballast, så det var et voldsomt seilpress. Vi kunne nemlig ikke få låret mersseilene, og til slutt var vi oppe og satt kniven i seilene, og med et smell så blåste de i filler så det var bare likene igjen, og på den måten rettet hun seg en del, men fokka klarte vi ikke å få fast enda vi lå 24 mann i timer på fokkeråa og bakset. Den var dårlig gitt opp, for gårdingen røk, og vi måtte gi opp, men merkelig så holdt den. Det var jo også ny bomullsdug, og det kan jo ikke sammenlignes med surrogatene i dag. Heldigvis at stemplingene av ballasten holdt, ellers var vi nok capsized, for riggen holdt.
Om morgenen løyet det plutselig av, og vi visste da at vi var in the bull's eye og gjorde fast resten av fillene så nær som til stengestagseil, tror jeg, klar til å ta imot neste omgang.
Da den kom, var vi jo nå mer forberedt, og det gikk da bra, men det blåste uhyggelig kraftig den tiden det stod på.
Da stormen var over, var «Bannockburn» ikke akkurat noe stolt skue. Hun lignet ei ribba høne, men så var det å benne under nye seil og fikse opp igjen, og reisen fortsatte til Delaware Breakwater.
Under stormen var August forresten ganske modig og hjalp til det lille han kunne, men den andre russeren ble aldeles vettskremt, så han ble seende enda rarere ut enn før, og da vi kom fram, ble de tatt i land av emigrasjon, og jeg kjenner ikke til hvordan det videre gikk med dem.
Fra Delaware ble vi så tauet til Baltimore for å laste mais til Odense i Danmark, og så begyynner egentlig det som jeg skulle fortelle om i forbindelse med artikkelen i «Dagbladet».
I Baltimore lå vi langs kai straks ned for Breadway og lesset ballast og gjorde klart til å ta imot kornlasten. Den store tyske amerikalinjens «Vaterland», senere under navnet «Leviatan», lå opplagt i nærheten.
En kveld jeg hadde vært i land sammen med et par andre av guttene, kom vi ombord ved 11-12 tiden og ble sittende en stund i byssa og prate med min kamerat Harald Jul fra Vestsia som var vaktmann. Mens vi sitter der, så kommer stuerten forover og spør om vi ikke vil gi ham en håndsrekning med noe proviant som skulle ombord. Vi syntes nok det var en merkelig tid på døgnet å få proviant på, men da han hev seg på en pint whisky, så gikk vi med. Det var kjøttønner, eplekasser og tunge saker, så vi måtte rigge til med taljer i davidene, og det ble en hel liten jobb å få det ombord, men arbeidet gikk med moro og leven, for stuerten var ikke snau med whiskyen, og noe hadde vi kanskje inne fra før av. Og da vi hadde fått provianten ombord, fikk han oss til og med til å stue det ned i proviantrommet også, og vi tenkte ikke nærrnere på det i den stemningen vi var.
Resultatet ble at en Stavanger-gutt som hadde vært med på moroa, falt av malerstillinga og i sjøen dagen derpå da vi satt under hekken og malte utenbords. Vi fikk halt ham på det tørre igjen, men da var han også edru.
Etterat vi hadde fått inn kornlasten, forhalte vi ut på ytre red utenfor Sparrow's Point for å gjøre sjøklart.
Vi hadde på den tiden en sterk kuldeperiode, og så frøs vi inne sammen med flere andre seilskuter, bl. a. firemasteren «Asmund» og den berømte «Lancing». Vi mannskapene hadde det imidlertid moro isammen, idet vi gikk på isen og besøkte hverandre, og så ble det plenty skuteprat og skryt om seilas osv. Jeg husker at vi måtte dra stores og proviant over isen på sleder fra Sparrow's Point, og vi lå temmelig langt ute.
Omsider ble vi da brukket løs av store, kraftige lsbrytere og tauet til sjøs, og vi var da kommet ut i januar 1917. I vestavind bar det nå godt i vei over Atlanteren.
Vi skulle gå rett nordenom Shetland for mine- og ubåtfaren. På høyde med Orknøyene en dag på dagvakta ble vi praiet av en stor fransk hjelpekrysser som skjøt et varselskudd og signaliserte stopp. Vi hadde en frisk vestavinds kuling og gjorde fin fart. Kaptein O. D. Hansen var hard til å seile og brukte kanskje vel mye seil, og det gikk med snebyger. Frivakten ble purret ut for å minske seil og brase bakk, akkurat da fikk vi en kraftig snebyge igjen, og kanskje rant det en liten djevel i O. D., for han lot det stå til. Vi gjorde som nevnt svær fart, og det skulle nok atskillige hestekrefter til å følge oss, og det viste seg også at da bygen var over, var franskmannen forsvunnet. Det var ikke akkurat så siktbart heller og ideelt for å seile seg unna, og vi fortsatte. Ut på ettermiddagen fikk vi igjen et varselskudd for baugen, denne gang fra en engelsk destroyer, og nå ble det gitt opp seil og braset bakk.
I mellomtiden var den samme franske krysseren kommet til stede, og engelskmannen forsvant til andre jaktfelter antagelig. Det var da begynt å mørkne, og dessuten var det så meget sjø at det ikke kunne settes prisemannskap ombord, og vi fikk så ordre om å ligge bi natten over med en rød lanterne i messantoppen. Han var vel redd for at vi ville stikke av, tenker jeg.
Først ved middagstider neste dagen lykkedes det franskmennene å borde oss, og vi fikk prisemannskap ombord, og det var også noen spennende øyeblikk forresten, for i den svære sjøen var det vanskelig å manøvrere livbåten så nære at folkene kunne jumpe, og de ble da for det meste halt ombord av oss. Vi seilte så inn til Stornoway på Hebridene, hvor det lå mange seilskuter som var oppbrakt til nærmere undersøkelse om de hadde kontrabande i lasten. De fleste var norske, men også finner og svensker. Vi ble liggende 3-4 uker, og den ene skuta etter den andre seilte, og hver fikk sine three cheers på reisen, men «Bannockburn» ble liggende, enda skuten som kom inn etter oss, ble frigitt.
Så en dag kapteinen var i land, ble det plutselig ganske livlig ombord, idet vaktmannskapet heiste signaler, og ikke lenge etter var det marinefartøyer langs siden, og marineoffiserer og gaster kom ombord og begynte med en grundig undersøkelse over hele skuta, ja vi ble til og med kroppsvisitert. Etterpå fikk vi greie på årsaken til dette, for stuerten hadde nemlig fortalt vakten at det var tysk diplomatpost ombord.
Nå hadde det også gått rykter om at vi hadde kobber i lasten. Det fikk vi høre av den engelske vakten forresten, men det tok vi bare for spøk og bare lo til det.
Det viste seg at posten var smuglet ombord i den provianten som vi hjalp stuerten med i Baltimore den kvelden som jeg tidligere har fortalt om. Tømmermannen var med og brakk opp kjøttønner og eplekasser og fortalte at det ble 11 sekker post av det. I kjøttønnene var det bare et lite lag med kjøtt og lake i topp og bunn, og mellom posten presset i vanntette gummierte, poser, så det var sindrig forseggjort. Det var nok ikke hyggelig for kaptein O. D. Hansen da han kom ombord og fikk rede på hva som var hendt.
Dette var nok et realt dobbelt-dobbelt cross som yankeen sier, for stuerten trodde han skulle gjøre bedre business på å selge hemmeligheten til engelskmannen og utlevere posten der, istedetfor som beregnet i Odense. Han hadde etter hva han selv fortalte, fått 325 dollars for å ta det med, og en større belønning var lovet ham når den vel var avlevert i rette hender i Danmark. Da nå stuerten forstod han var kommet i vanskeligheter, og at det var noe mistenkelig med det lange oppholdet, så tilstod han like godt og trodde han var smart som kom dem i forkjøpet.
Men postmesteren, som vi senere kalte ham, ble ikke blidt behandlet av mannskapet etter dette og opptrådte ofte med blå øyer og forslått, men han hadde jo dradd oss ut i ubehageligheter.
Det andre dobbeltcrosset var gjort av den jøden som hadde ordnet med smuglingen i Baltimore, for han hadde igjen solgt seg til den franske konsul der, som naturligvis tok affære, og dette var nok årsaken til at vi ble oppbrakt av fransk man-o-war som prise og seilt inn til engelsk havn. Ved ankomsten til Stornoway gikk de franske prisemannskaper i land og ble erstattet med engelsk vakt ombord.
Vel, posten ble tatt i land, og det ble enda strengere vakthold. Stuerten kunne de ikke arrestere så lenge han var ombord og således på norsk grunn og eiendom.
Så ble vi da tauet til Greenock og ble liggende der en 14 dagers tid. Jeg forstod det slik at det enda var mistanke om at det var kobber i lasten, og at den skulle losses. Og da det ble ledig kaiplass, forhalte vi til kornsilo i Glasgow og losset ut hele lasten uten at man fant noe kobber.
Vi guttene var lei av postmesteren og hele greia og gledet oss bare til å komme i sjøen igjen. Vi tok nemlig inn ballast og skulle til Australia etter en hvetelast.
Så en formiddag vi var nede i rummet og stemplet av ballast, kom styrmannen bort i storluka og ropte ned at alle mann skulle komme på dekk.
Og idet vi kommer på dekk, ser vi en hel del franske marinegaster og offiserer ombord, og det franske flagg vaiet under gaffelen akterut. Det var en norsk tolk til stede, og vi ble alle mann forhørt av en av offiserene. Det var nemlig snakket om at vi skulle ha vært ledsaget av tyske ubåter på reisen over Atlanteren, og han lokket med en større belønning om vi kunne gi noen opplysninger om dette. Ingen kjente noe til det, og vi hadde jo heller ikke sett noen undervansbåter på den reisen. Og da vi fikk ½ time å pakke sakene våre på, lurte vi på hva dette skulle bli til.
Det tok nok mer enn ½ time, men vi og tøyet ble sendt i land under engelsk politivakt og internert på et boardinghouse oppe i byen et sted. Stuerten, kapteinen og hans sønn Olaf ble arrestert og sendt til London, men O. D. og sønnen kom ganske snart tilbake igjen mens stuerten ble sittende.
Vi som hadde vært stuerten behjelpelig med å ta provianten ombord i Baltimore, ble jo noe engstelig forat vi uforskyldt skulle komme i heisen, men alt ble jo klarlagt ved de senere rettsforhandlingen som ble holdt i Glasgow.
Etterhvert ble det mindre strengt i boardinghuset, og vi fikk endog lov til å gå ute i byen om dagen, og flere mønstret ut igjen, men vi 5 av oss som hadde vært lengst ombord, ble holdt igjen så lenge rettsforhandlingene varte, som vidner i saken.
Stuerten ble sittende i engelsk fengsel så lenge krigen varte, og da han kom ut og skulle reise hjem igjen, så omkom han på en meget mystisk måte. Liket fant man i en av dokkene i Shields, og ingen har kunnet finne ut hvorledes han døde.
Jeg kan jo like så godt fortsette å fortelle til jeg kommer hjem, så vi får med hele rundturen.
Jo, vi skulle da reise hjem med Fred Olsens «Norway». Den gikk jo da i ruten Kristiania-Newcastle. Tyskerne var da begynt den beryktede, uinnskrenkede ubåtkrig, og det var liten passasjertrafikk, og vi måtte reise på egen risiko.
Kaptein O. D. Hansen reiste med en annen norsk båt, mens vi 4 andre reiste med «Norway». Konvoyen skulle samles i Kirkwall, og det var bare en passasjer foruten oss 4 fra «Bannockburn», og vi var på 3die klasse helt akterut.
Over Nordsjøen hadde vi fint vær, og konvoyen bestod av en 20-30 båter, og vi sist. Da vi nærmet oss norskekysten, satt vi nede i messa akterut og spilte poker, men så kom en av mannskapet og ropte ned i kappen at nå kunne han se landet forut. Vi sluttet da å spille og gikk på dekk for å se hvor langt vi hadde igjen. Jeg husker at jeg gikk litt fram og tilbake på akterdekket i akterkant av kappen og plystret på Kostervalsen som var så populær den gangen, men jeg var vel ikke kommet lenger enn til refrenget, før jeg fikk meg en real himmelsprett, idet en torpedo eksploderte rett under meg. Den kom antagelig aktenfra, inn på låringen, og godt var det at ingen var nede på 3dje plass akkurat da, for de hadde nok ikke kommet levende fra det.
Da jeg falt ned, ødela jeg den ene armen min og forslo meg i ryggen. Dekksplankene var brutt opp under meg, og jeg falt ned på dem og slo meg i svime.
Skuta begynte naturligvis å synke. Den var stykkgodslastet og visstnok med en god del jernbaneskinner inne også. Da jeg fikk summet meg litt, så jeg at de hadde låret en livbåt, og alle var kommet ombord i den så nær som et par andre som allerede var kommet seg i en annen livbåt, som var full av vann, men fløt på tankene. Jeg hørte siden at i forvirringen så hadde de latt den båten gå for run i taljene, og den hadde da slått seg i stykker.
Jeg forstod nå at det eneste jeg hadde å gjøre, var å komme meg overbord og klar skuta, og jeg fikk akkurat tid til å velte meg ut mellom rekkverket, da dekket nesten var i vannflaten allerede.
Idet jeg kom i sjøen, var jeg så uheldig at jakken min vrengte seg likesom over hodet og den friske armen, så jeg ikke kom til å svømme. Jeg hadde vel ubevisst forsøkt å få av meg jakken for å være ledigere, men rakk det altså ikke og gikk med skuta ned.
Men jeg svømte så godt det lot seg gjøre mot overflaten så lenge jeg hadde krefter, og så husker jeg ikke noe mer før jeg kom til meg selv igjen, og da lå jeg på dørken i kahytta til sjefen på en engelsk torpedojager, og de arbeidet med meg, og etterat jeg hadde fått helt i meg et stort krus med rum, kviknet jeg snart.
De forbandt armen, og jeg fikk god forpleining. De hadde visst oppdaget ubåter, for det ble en kraftig skyting etterpå, men om de senket noen, vet jeg ikke.
Jageren kunne naturligvis ikke komme innenfor 3-mils grensen, og vi ble da satt ombord i en danskebåt som het «Gunhild» som var i samme konvoyen, og den tok oss da inn til Bergen. Dette hendte pinseaften 1917, 10 n. m. av Holmengrå.
Fra Bergen og hjem gikk det ganske greit, men en episode hendte forresten på den reisen også, og jeg tar den like så godt med i samme slengen. Jeg så nok ikke noe videre flott ut med en kalott på hodet, armen i bind og en blanding av sivile og engelske marineklær.
Jeg skulle forsøke å få meg noe mat på Drammens jernbanestasjon. Det var mange pinsereisende med toget. Nok av det, jeg ble nektet servering. Men en medreisende må ha lagt merke til dette, for han sprang opp på et av serveringsbordene og begynte å legge ut om hvordan norske torpederte sjøfolk ble behandlet her i landet osv., og det ble fyrop og helt oppstyr.
Jeg lurte meg imidlertid tilbake til kupeen vår, men folk kom etter, og vi måtte ned med vinduet, og inn kom det matpakken, sjokolade, øl og sigaretter, så vi hadde mer enn nok til vi kom til Porsgrunn, og her sluttet altså rundturen.
| Utdrag (s. 118-127) fra: På tokt og her hjemme: - Porsgrunn 1947 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |