Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

l. Reise med fullrigger «Herkules» og litt spøkeri ombord

Av kapt. Kr. Knudsen

Høsten 1900 mønstret jeg med «Herkules» som 2. styrmann. Vi reiste over til Plymouth hvor den lå. Det var båtsmann, stuert og tømmermann med i følget. I Newcastle forsøkte tømmermannen allerede å stikke av. Det fikk jeg forhindret ved å ta tøyet hans i forvaring. Da syntes han visstnok det var best å fortsette med oss. Det var forresten ikke rart han ville stikke av, da det senere viste seg at han knapt kunne hugge en kile. Stuerten drømte skuta forliste, og så var han ferdig. Doktoren kunne riktignok ikke finne noen sykdomstegn, men i land kom han.

I Plymouth fikk vi mannskap fra Cardiff. Det var så internasjonalt som det var mulig å få det. Bare en nordmann, denne hadde forresten glemt å snakke norsk, sa han. Det resterende var skrapet sammen av alle mulige nasjoner, til og med Chile var representert. Det var en av dem jeg særlig bemerket, en østerriker. Denne tok nemlig imot kronometeret og bar det forsiktig ombord i en krokete arm som seg hør og bør. Det viste seg senere å være en Østerriksk baron med italiensk styrmann- og skippereksamen. Han fortalte meg senere litt av sin historie. Broren var utenriksminister den tid. Som eldst og familiens overhode hadde han nektet Tommy som vi kalte ham, å gifte seg med den han ville ha. Reiste da hjemmefra og til sjøs med italienere. Han hadde fått nok av makaroni, sa han, og foretrakk å seile med andre nasjoner. Språkmann av de sjeldne. Norsk lærte han i forbausende kort tid. Jeg trodde naturligvis at det var nokså meget fantasi det han fortalte, men da vi kom til Savannah, fikk han brever adressert til baron von Barbary, tror jeg det var, våpenmerke i gull på konvolutten. Etter avisene hadde iallfall den østerrikske utenriksminister den tid samme navn.

Vi gikk fra Plymouth sist i november. Kuling av motvind med det samme vi kom ut. Den første natt skulle vi gjøre fast stor mersseil. Jeg merket at vi var bare et par mann på styrbords nokke, om bagbord så det nokså glisent ut også. Jeg ned for å undersøke og fant en del som hadde gjemt seg i donkeyrommet. En tid eterpå var det baut skip. Det var bare noen få i storbrasene. Da hadde de vært lurere. De hadde gjemt seg under bakken. Etter dette ble det ikke noen kakedager for dem. Styrmannen var en av dem som gjerne ville agere yankee styrmann. Jeg måtte jo etter fattig leilighet følge etter, så mannskapet ble holdt gående nokså hardt, og rik anledning hadde vi til å trene dem, da det tok 5 uker flør vi var nede i N.O.passaten.

En natt i passaten kom noen av mannskapet og sa det var en fremmed mann ombord. De satt på storluken, og da de så seg rundt, var det en mann med fullskjegg ved siden av dem. En tid etter hadde noen av mannskapet lagt seg i donkeyrommet, og skjeggegubben kom puslende inn til dem igjen. Siden var det umulig å få noen til å gå inn der om natten. Det ble nemlig benyttet som kabelgatt samtidig. Skulle vi ha en stropp eller blokk, var det å hente det selv. En natt kom de og sa at den fremmede begynte å tromme inne i donkeyrommet. Båtsmannen og jeg skulde undersøke. Jo, ganske riktig, noe galt var det der inne. På innsiden av donkeyrommet var det lamperom. Lyden kom derfra. Det viste seg at kranen på parafintanken lekket, og under var det en parafindunk med bunnen opp. Det var spøkeriet den gang. I Savannah var den før omtalte baron vaktmann. En ettermiddag kom han springende ut på dekket nokså blek. Han lå og leste i køya, fortalte han, da kom en med stort skjegg og stirret på ham. Det var det siste vi så og hørte av spøkelset. Det rømte antagelig sammen med de andre av mannskapet. «Herkules» hadde vært amerikaner, og da var det antagelig kommet på kjente trakter. Jeg må innskyte at baronen var en ordensmann som få, så det kunne ikke være «dagen derpå» som han så syner ved.

Under bugsering opp til Savannah passerte vi The waving girl som passet på hvert eneste skip som passerte. Historien om henne var at hun mistet sin forlovede på sjøen og ble av den grunn rar. Hun ventet ham tilbake, og for være sikker på å ønske ham velkommen, vinket hun til hvert skip som passerte. Alle svarte med å hilse med flagget. Den siste gang jeg så henne, var i 1916. Hennes død siden var omtalt i «Sjøfartstidende», så hun var berømt. Vi møtte mange yankee båter. Fra dem ble vi skjeldt ut på godt norsk for unionsflagget vi førte.

I Savannah rømte mannskapet som alminnelig var den tid. Det var bare en 1 russer og baronen igjen. Den før omtalte nordmann solgte simpelthen guttene til boardingmasteren og sørget for å få dem i land. En natt kom han med noen rønnere for å hente russeren. Denne ville ikke og kom akterut og ropte på styrmannen og skrek at de holdt på å skamslå ham. Vi ut. Båtsmannen var først utenfor døren og fikk en fulltreffer rett i øyet. Det var nordmannen som slog, men så mye bank har jeg aldri sett noen har fått som denne fikk da. Han lå på kne og bad for seg til slutt. Medens dette holdt på, var styrmannen og jeg rundt for å se etter rønnerne, men ingen var å se. Det ble ropt under bakken om det var noen der, så frem med en gang. Styrmannen sendte et par revolverskudd inn, men da ble det liv. 3 stykker kom jumpende fram, over rekken som et lyn, hoppet rett ned på kaien og krabbet mest på fire bortover et stykke. «Herkules» var høy og kaien lav, sa det var et godt sprang. Neste morgen var nordmannen syk og ville ikke tørne ut. Han så forresten fæl ut etter omgangen om natten, men han ble hivet ut på dekket. Der stod båtsmannen med det styggeste øye jeg har sett, ferdig til i ta imot ham, men han bad så ynkelig for seg, at vi bare lempet ham i land med fillebunten etter. Stuerten, en hollender, hadde jeg hatt et lite basketak med i sjøen, idet han banket opp en guttunge vi hadde til byssegutt. Jeg ble lovet å ikke komme levende ut fra Savannah. Denne ble avmønstret på grunn av sykdom. Han kom ombord og viste meg en revolver han hadde anskaffet seg. Den skulle jeg smake. Noen dager etter kom han ombord og ville selge den for et par dollars, Den revolveren hadde jeg i mange år etterpå.

Vi lastet harpix for Hamburg. Da vi var klare til å gå til sjøs, kom de kjørende med det nye mannskapet til skutesida. De ble båret ombord de fleste av dem og slengt rundt, døddrukne. Styrmannen fikk en flaske så han kunne, gi dem en dram hvis de våknet for tidlig. Boardingmasteren hadde også sørget for å ha noen ekstra folk med til å hjelpe oss med fortøyningene. Disse gikk tilbake med taubåten. På grunn av dypgående måtte vi ankre et stykke nede i roveret, Five fathoms hole. En av det nye mannskap hadde da våknet. Antagelig likte han sine omgivelser ikke særlig meget da han hoppet over hekken og la på svøm til land. Vi satte ut prammen. Det tok sin tid, da de største skjører først måtte tettes, og etter ham. I land var det bare morads med høyt siv som rakk oss til over hodet, og hvert skritt vi tok sank vi i til knærne. Jeg ville iallfall ikke gå videre. Styrmannen var mer interessert, men ga snart opp han også, men noen revolverskudd syntes han å måtte sende til avskjed. Vi ble liggende noen dager der. Det tok antagelig lengere tid enn beregnet å få skipet utklarert. Grunnen dertil var det ikke for oss å finne ut. Før vi gikk til sjøs, kom Boardingsmasteren tilbake med rømlingen. Denne hadde funnet en logg, og denne hadde han brukt til farkost opp til Savannah. Han brukte to tidevann dertil, så noen tør reise ble det ikke for ham, og det var ikke fritt for aligatorer heller i det strøket. Han ble da låst inne i et rom til vi kom til sjøs. Som nevnt skulle vi til Hamburg. Etter å ha vært i sjøen en tid, spurte en av mannskapet hvorfor vi styrte så langt nordover. Da han fikk høre at vi skulle til Hamburg, slo han hendene sammen og sa de hadde mønstret for å gå til Buenos Aires. Vinterdag over Atlanteren og minimalt med klær. Det var ingen slopchest ombord, så stakrene hadde det vondt.

Vi fikk en forrykende storm fra øst et stykke vest av Azorene. Den holdt på i 3 døgn. Da hadde «Herkules» blitt så lekk at ved siden av vinnmøllen måtte vi pumpe med begge midtskipspumpene 40 minutter hver time. Vi bar av for Azorene, men vinden ble imot. Da var det å forsøke nærmeste engelske havn. Været ble fint, i trafikkert farvann som Kanalen og Nordsjøen syntes vi at risikoen ikke var så stor. Det ble bestemt å fortsette til Hamburg. Under bugseringen fra Cuxhaven til Hamburg måtte vi gjøre klart til å fortøye, så pumpingen ble satt til side. Det resulterte i at da vi var fortøyd, hadde vi 6 fot vann i rommet. Folkene syntes de hadde pumpet nok på reisen og ville ikke mer. Det kom da folk fra land til å pumpe. Det holdt de på med i mange dager. Vi losset i petroleumshavnen, ingen varme ombord, ingen røking, ingen lampe om aftenen, så vi var henvist til kokebuset i land.

Skipperen ville ikke anbefale å seile skipet hjem på grunn av dets dårlige forfatning. «Storegut» kom og hentet oss. Vi kom hjem pinsaften 1901. Frukttrærne i blomst. Så vakkert syntes jeg aldri Norge har vært som da.