Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

Etter å ha seilt med Realfsens «Nøkken» og «Sophie» på Danmark om sommeren, fikk jeg hyre som dekksgutt med bark «Dione». Den var en av storstøverne herfra, og jeg var ikke lite stolt av å få den sjansen, da den i årevis var reservert offisersaspiranter til marinen, storfolk med stor innflytelse hos rederen. Det var muligens som en belønning til min far som hadde seilt en menneskealder med rederens skip, som var årsak til den enestående anledning.

Sjømannshjemmet var nettopp oppført her i byen den gang, og det gjorde antagelig sitt til at mannskaper var meget sjømannshjembetonet. 2. styrmannen var svensk, i ruffen var det 3 svensker og en finne, resten norske. Hyren var følgende: Matrosene 3 stk. kr. 40,-, lettmatroser kr. 32,-, jungmann kr. 24,-, min dekksgutthyre kr. 18,- pr. måned. En av matrosene var gift. Hustruen kr. 35,- i trekk. Hun ble sinnssvak om en tid, men det kunne ikke være av et overdådig liv med trekket.

Vi gikk med «Storegutt» for baugen til Gøteborg, hvor vi lastet for Port Natal som det ble kalt den gang (Durban). I Gøteborg begynte allerede språkvanskene for meg. Jeg som dekksgutt var nærmest visergutt ved land. En gang skulle jeg kjøpe fløte. Jeg bad selvfølgelig på godt norsk om fløte, men de veide opp smult. «Nei», sa jeg, «det er fløte jeg skal ha». «Ja», sa jenten, «detta er flåt som herren frågade efter». Jeg innenfor disken og pekte på fløtespannet. «Å, herren skal ha gredda», var svaret da. «Jeg er likela hva det heter», sa jeg, «men skipperen skal ha fløte, og det må han få».

Lastningen gikk sin gang med høvlet bord i rommet, planker på dekk. Guttene ble snart kjent i land. Det var særlig en familie som var godt utstyrt med jenter, de vanket hos. En lørdag aften de var i land, ble det riktig et svinevær. Guttene ble i land om natten. Sønn av rederen var sammen med dem. Han bodde akterut forresten. Skipperen var litt av en skøyer og spurte hvorledes han hadde hatt det om natten. Jo, han satt på en stol i kjøkkenet om natten, sa han. «Var det hyggelige folk?» spurte skipperen. «Jada, jeg fikk kaffi på sengen om morraen», var svaret. Vi ble liggende julen over i Gøteborg, og så bar det avsted på reisen mellom jul og nyttår. Nordsjøen viste seg på den mest ubehagelige måte. 3 uker til Dover. Kryssing mellom Dover og Varnebanken i tåke. Det leitet hardt på nervene, men etter hvert forandret vinden seg, og det gikk bra ut kanalen og over franskebukten ned til N.O.passaten.

Etter ca. 90 dagers reis kom vi til Port-Natal. Der fikk jeg for første gang se virkelige negrer. Dem hadde jeg bare lest om og sett noen bilder av. De var store, staute karer, men det var kledesutstyret som jeg festet meg mest ved. Hadde de vært så heldige å få en sekk som de kuttet huller til hode og armer i, var de rene snobber, men de staute kaffirjentene som var nakne til beltestedet og med to kraftige, trinne boller på brystet, syntes jeg var et syn å se på. En holdning våre moderne damer ville misunne dem og en hodefrisure som jeg tror ingen frisørsalong kunne hamle opp med. De simpelthen strålte av sunnhet og liv.

Havnen Port-Natal var ikke stor den gang. Det var bare plass til et par dusin mindre skip der. De store båter måtte ligge på den åpne red og losse.

Fra Port-Natal stod reisen til Semaphore Road for order. Der ble vi liggende en lengere tid. Det var en mengde engelske skip som også lå der fraktsøkende. Bare «Dione» var norsk. Det ble kapproing med engelskmennene hver dag vi rodde kapteinen i land og hentet ham igjen om aftenen. Så dagligdags var vi vant med å være de overlegne, men så ble det arrangert kapproing. Da ble jo det beste mønstret av alle. Det var et nokså langt mål å ro, men da rodde vi for vårt kjære Norge og ble en god nr. 1 av alle.

Etter flere ukers opphold fikk vi ordre å gå til Sydhavsøene for å laste kopra. Som Dere kjenner til er Sydhavsøene bebodd av 2 meget forskjellige folkeraser. Melanesere nord og østenfor Fijiøene. De slekter mer på de mørke australnegrene. Men østenfor Fijiøene er bebodd av Polynesere. De er vakre, staute folk. Kvinnene er særlig, vakre. De fortalte på Vennskapsøyene at hvite kvinner hadde liten chanse til å bli gifte med sine egne landsmenn, da de innfødte kvinner ble foretrukket. Så streng som engelskmennene er med hensyn til å blande seg med andre raser, ble det ikke tatt for noen mesallianse å gifte seg med de innfødte der. Det samme er tilfelle i New Zealand. Jeg husker selv fra Vennskapsøyene at jeg så en innfødt frue satt og spilte piano, men barbent. De vil nødig ha sko på bena. Det var mange av dem som hadde vært på New Zealand for sin utdannelse. Melaneserne derimot blir mer betraktet som negrer og ikke jevnbyrdige. De hadde også vanskeligere for å tilegne seg den hvite manns kultur. Første sted var Suva på Fijiøyene. De var det første gang vi stiftet bekjentskap med Melaneserne. De var staute, kjekke karer, snille og greie. De kom med kanoene lastet med den herligste frukt til oss. Jeg hadde jo aldri før sett så meget fin og billig frukt i min korte tid. En shilling for en stor bunt bananer. 12 pineaples for en shilling. Appelsiner fikk vi fritt så meget vi ville ha. Ja, jeg syntes jo å ha kommet til selve paradiset der.

Suva var en pen liten by med guvernørens palass. Det var og hovedstaden på Fijiøyene.

Fra Suva gikk reisen til Levuka. Der var «Dione» godt kjent, da den reisen før hadde mistet riggen der under en orkan. Mastene hadde blitt bugsert helt fra Australien dertil, og all rigg kom også derfra. Levuka var en hyggelig plass. Ja, hvor i grunnen er det ikke sjøfolk kan hygge seg? De innfødte regnet oss fra «Dione» nærmest som gamle kjente. Velkommen var vi overalt hos de innfødte i deres hytter, og det benyttet vi oss av til overflod så å si hver aften. Jeg tør nesten si at vi stod høyt, da de var vant til den overlegne engelske måte å behandle innfødte på. Vi var kamerater med dem. Språkvanskene overkom vi snart. Det var særlig en ungdom som jeg var meget sammen med. Det var muligens fordi jeg var så liten at han hadde interesse for meg. Det var sønn av den siste høvding på øya. Man kalte ham King forresten. En ualminnelig kjekk og liketil gutt med god skoleutdannelse, men andre hvite så ned på ham, sa han. De hadde en pensjon av guvernøren på øya.

Det er særlig ett minne fra Levuka jeg må fortelle. Det svidde i mitt innerste lenge, og kan hende det sitter ikke så lite igjen ennå. En søndag ettermiddag vi var oppe i landsbyen hos våre venner, ble vi anmodet om å være med dem i kirken. Kirken bestod av en stor, lang stråhytte. De innfødte som tok oss med dertil, falt på kne etter hvert som de kom inn i kirken og bad en stille bønn. Vi som kom fra et gammelt kristent land, stod og så på hverandre, men ingen av oss hadde mot til å følge eksemplet. En tanke slog imellom meg fra min barnelærdom: «De siste skal bli de første». Fedrene til disse hadde vært kanibaler bare en menneskealder før. Jeg hadde det ondt lenge etterpå. I kirken var det naturligvis ikke stoler eller benker å sitte på. Det var på innfødt vis å sitte på gulvet med bena i kors.

Fra Levuka gikk turen til Lona Loma, også Fijiøyene. Denne øya lå nokså isolert fra de andre øyer, derfor hadde de innfødte hatt lite forbindelse med sivilisasjonen. Det var bare en hvit mann på øya, det var en jøde og handelsmann. Guvernøren hadde de innfødte myrdet ca. en måned før vi kom dit. Jøden advarte oss på det sterkeste om ikke å gå i land om aftenen, da de ikke var å stole på, men det tok vi ikke så høytidelig. Vi hadde nemlig noen av de innfødte til å hjelpe oss med lastingen, og dem ble vi gode venner med. De inviterte oss med i land til landsbyen, en god halvtimes gang inn på øya. Vi var der flere aftener. Hadde trekkspill med og danset med jentene. Ja, dansen ble jo mest hopping og klemming, for de hadde jo ikke det ringeste begrep om takt eller annet, men de likte det, så det ut til. Men en aften ble det så uhyggelig stille. Alle mannfolk gikk ut av hytten. Jeg kom tilfeldigvis ut og hørte de innfødte snakket opphisset, og ordet palang ble meget benyttet. Det er navnet på de hvite. Guttene ble satt inn i situasjonen. Vi listet oss ut på baksiden, belg mørkt var det, og vi tok bena på nakken som en sier, og straks etter hørte vi høye skrik. De stormet antagelig hytten, og etter oss kom de. Vi sprang for livet. Da vi kom ned dit hvor «Dione» lå, praiet vi på vaktmannen, men vi turde ikke hive oss i sjøen og svømme av frykt for hai. Vi krabbet under huset til jøden. Det lå så vidt over bakken at vi kunne krype under. Vaktmannen ble møtt av de innfødte med steinkast og alt mulig annet som de hadde for hånden. Heldigvis var det så mørkt at de trodde vi var kommet i båten på vei ombord. Etter en tid da alt var stille, lurte vi oss ut og plystret på vaktmannen. Denne lå klar i båten, da han forstod at det var noe galt i gjære. Vi hadde sprunget godt, da vi var minus en del støvleheler og jakker. Trekkspillet var jo det første vi måtte ofre. Neste dag kom ingen av de innfødte ombord og arbeidet med i lasten, heller - ikke etterpå. Vi ble iallfall ferdig med besøket hos de innfødte.

En dag var det enslags festdag, og en masse innfødte var nede ved plassen der skipet lå. De slog på gongongene, danset og gjorde meget rart. Der kom plutselig ca. 20 innfødte kvinner svømmende ut til skipet. Hele deres påkledning bestod av et lendklede, Lava Lava. Det var tullet rundt hodet medens de svømte. De kom frimodige opp fallrepstrappen i Evakostyme, slengte Lava Lavaen om seg og rundt hele skipet med dem, inn i ruffen og overalt. Jeg var litt unnselig for all denne hop av de nesten nakne, eller muligens jeg kan bedre beskrive påkledningen med at de var i høy grad ballkledte damer. Jeg fikk ordre til å komme inn i ruffen. Det var bare å lystre, ellers juling. Kommet inn tok en av damene og kastet meg som en annen bylt rett i fanget på en tykk dundre. Hun slo armene om meg, og før jeg fikk samlet meg, fikk jeg et smellkyss som rakk fra nesetippen til hakespissen. Det var som en vemmelig saftig vaskefille midt i fjeset. Jeg spyttet og forsøkte å vri meg unna, men det var håpløst. Guttene lo så det ljomet, men da ble jeg sint og sa på godt norsk: «Kyss vekk!» Men da var det ikke moro lenger. Jeg må tilføye at det var ikke tale om noen umoralitet fra noen side. De var naturbarn og ville ha litt moro.

Vi fikk omsider lasten inn i Loma Loma og fortsatte til Vennskapsøyene. Før vi forlater Fijiøyene, så litt historikk om dem.

Fijiøyene består av 158 øyer, hvorav to nokså store. Viti Levi som Suva er beliggende på, og Ovalatu med Levuka. Mange av øyene er ikke bebygget. Befolkningen består av 90.000 innfødte, 70.000 indere, 1000 kinesere og 4200 hvite, også en del halvkaster. De innfødte går tilbake i folketall, da den hvite rases sivilisasjon ikke er heldig for dem. Man får dem ikke til å arbeide på plantasjene. Ja, hvorfor skulle de forresten det? Maten vokser på trærne, fisk i sjøen og grisene springer rundt og sørger for seg selv. Det eneste bryderi de har med dem, er å slakte og spise. Klær behøver de minimalt av. De selger bare noen kokosnøtter til de hvite handelsmenn og får de kontanter de behøver. Av disse grunner har engelskmennene importert alle indierne som til slutt har blitt en nokså stor plage. De regner seg for britiske borgere og fordrer alle rettigheter som sådanne. Streiker i lange baner, og de gjør sitt beste for å utkonkurrere engelskmennene. De er blitt et problem.

Ja, som nevnt fortsatte vi fra Loma Loma til Vennskapsøyene. Vau Vau het stedet. Det var et slit å komme dit, da vi bautet en hel dag opp en fjord som mange steder var smalere enn Frier. Det var ikke tale om å klare opp brasene mellom hver baut. Vi måtte stå på dekket og spise og benytte sjanser, mellom hver baut. Da kvelden kom, og vi var på lasteplassen, var vi passe utkjørte. Nå var vi kommet til siviliserte steder igjen. Vennskapsøyene er selvstendige med sin egen konge. Det var forresten dronning den gang, under engelsk proteksjon. De innfødte der var noen pene og staute folk. Det er en annen rase enn på Fiji. Polinesere. Kvinnene var ikke mørkere enn de fleste sydlendinger i Europa. Vakre og stolte holdninger. De hvite kvinner der nede hadde liten sjanse til å bli gift med sine egne landsmenn, da de innfødte ble foretrukket. Det ble heller ikke regnet som en mesallianse for en europeer å gifte seg med en innfødt.

Vi fikk straks venner av de innfødte mannspersoner, men vi måtte bare ha en hver. Muligens av den grunn øyene har sitt navn. De holdt oss med frukt, og vi stakk etter fattig leilighet noe til dem igjen. Om aftenen var vi i land i hyttene hos de innfødte. Den første seremoni var å få en røyk. De laget en stor sigarett. Bananblader var papiret. Da var det om å gjøre å ha nærmeste plass på gulvet ved en pen pike. Sigaretten gik nemlig fra den ene til den annen rundt. En måtte ta den så våt og ekkel som den kom, og da var det jo ikke noe større vits i å ta den rett fra munnen av en gammel kjerring, for de så lite innbydende ut. Etter røykingen var det en bolle med kava. Det var en lett berusende rot som de rev i stykker med tennene, så opp i en bolle og røre ut med vann. Den smakte ikke videre godt, og hygienisk var den visst ikke. Denne bollen gikk også rundt fra munn til munn. Den var litt uhyggelig våt på kanten somme tider. Der var det også den pene jenten spilte inn.

Vi hadde trekkspillet med oss, og straks ble det dans av det. Jentene hadde forstand på å danse der, men det hendte ofte at vi snublet og falt både vi og jenta til stor jubel for de eldre som satt og klappet i hendene. Det var ikke noe parkettgulv vi danset på, det var bare løse matter ovenpå jordgulvet, så snublingen var unnskyldelig. Stuerten vår ble forlovet der med en pike med det koselige navnet Anna. Hun fikk klokken hans til erindring om forlovelsen. Noen andre erindringer har hun heller aldri hatt fra den forlovelsen, tror jeg. Det var forresten en stor jentevenn. Istedenfor å passe kjelene i byssa stod han for det meste med kikkerten og så på jentene badet. Badedrakter var jo ukjente ting. Maten ble av den grunn ofte svidd, men årsaken fant vi var unnskyldende, for hadde vi hatt samme sjanse, tror jeg at arbeidet vårt heller ikke hadde vært så bra, men vi måtte henge i med lastingen, og å laste kopra i varmen er en krevende jobb. Vi hadde ikke en kledesfille på oss i rommet.

Jeg ble for første gang forelsket der. En aften jeg gikk alene i land til en liten øy nær ved, traff jeg en søt ung pike. Jeg hilste selvfølgelig, og hun svarte med å spørre: You my flend? De kunne ikke si r. Svaret var jo bejaende nokså kvikt uten noen betenkningstid. Hun tok meg under armen og rett hjem. Det var trehus hun bodde i. Hun var enestående på mange vis forresten. Silkekjole hadde hun på den første gang jeg så henne. Hun hadde vært i New Zealand på skole også. Hennes far var en embedsmann på øya. Hadde uniform med både striper og renner. Der var jeg hver aften etterpå, men ingen av skipskameratene fikk greie på hvor jeg hadde mitt tilhold. Hennes far ville at jeg skulle rømme fra skuta og stoppe der. Jeg hadde nok lyst, men mangIet mot, og forresten når jeg så hvor tidlig kvinnene ble gamle der og hvor uappetitlige de var da, gjorde nok det også sitt til at ikke motet var høyt.

Vi ble omsider lastet og forlot Vau Vau med vemodige følelser noen hver av oss, og så bar det avsted for Lissabon for order. Lang reise. Da vi hadde lite proviant, måtte vi tigge mat på turen. Det var ved ekvator en amerikansk fullrigger forsynte oss med en hel del. Efter å ha ligget i Lissabon noen dager sendte vi en deputasjon til skipperen og spurte om vi ikke kunne få noe smør. Vi hadde ikke sett smør på over en måned, Svaret var: «Dere kan forstå jeg kunne ikke kjøpe smør med det samme vi kom inn. Det så jo ut som vi var forlegen.» Vi fikk ordre for Marseille og siden videre.

Det var min første langreise tur.