Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

e. Danmarksfart 1893

Av kapt. Kr. Knudsen

I det forrige århundre hadde Porsgrunn en livlig fart på Danmark med småskip. Størrelsen på disse var fra 20 til 50 reg.tonn. Da jeg ikke kan finne denne fart omtalt i Porsgrunns historie, har jeg forsøkt å få en del opplysninger om den.

Hva tid denne fart begynte, kan jeg ikke oppspore, men den holdt seg for de flestes vedkommende utover i 90 årene, og for noen enkelte inn i dette århundre.

De kjøpte opp bord fra de forskjellige sagbruk her i distriktet og til dels i Larvik. De ble av mannskapet gjort opp, saget i forskjellige lengder. De som var uten vannkant, ble kalt takpapp, de med mer eller mindre vannkant ble separert som forskalling. Det var gjerne folkene ombord og ved hjelp av unggutter dette arbeid ble foretatt. I den tidligere tid var det nærmest byttehandel med danskene. Smør, egg, griser, grønnsaker, poteter, ja til og med kuer. Friisebryggen var gjerne stedet som varene ble solgt ved. Jeg husker at vår nærmeste nabo, Olaves Molhaugen, kunne ha flere dusin grisunger gående hjemme hos seg. Jeg har fått oppgitt navnene på de forskjellige Danmarksfarere av herr Andreas Lisberg som følgende:

Skonnert «Nordstjertien», eier og fører Kristian Berntsen, 38 reg.tonn.
Jakt «Karoline», eier og fører A. Skjeldsvik, 21 tonn.
Jakt «Amalie», eier Vauvert & Høegh, fører Hans Mikkelsen. Denne ble senere rigget til skonnert og solgt til Chr. Realfsen. 35 tonn.
Jakt «Lykkens Prøve», eier og fører Gullik Sondresen, 21 tonn.
Skøyte «Trekkfuglen», eier og fører C. A. Lisberg, 20 tonn.
Skonnert «Sofie», eier og fører Hans Realfsen, 37 tonn.
Skonnert «Louise» (fhv. lystjakt), eier og fører Christen Realfsen, 35 tonn.
Resonnert «Nøkken», eier og fører Nils Realfsen, ca. 35 tonn.
Jakt «Rapid», eier og forer Gjert Kristiansen, 19 tonn. Senere solgt til Tjostolf Knudsen.
Jakt «Haringen», eier og fører Hans Gremmertsen, 20 tonn.
Skonnert «Palmen», eier og fører Ole Olsen Bugten, 35 tonn.
Skonnert «Gerda», eier og fører Andreas Rougtvedt, 33 tonn.
Skonnert «Nøkken», eier og fører Kristian Rougtvedt, 36 tonn. Muligens det er samme som senere Nils Realfsen som nevnt før, hadde.
Slupp «Prødrene», eier og fører Olaves Larsen Molhaugen, 28 tonn.
Skonnert «Sjofna», eier og fører Johnsen, ca. 40 tonn. Johnsen flyttet senere til Follestad.
Skonnert «L. Emilie», eier og fører Nils Realfsen. Denne ble bygget ved Schøningsplassen av båtbygger Jensen sist i nittiårene, så vidt jeg erindrer. 49 tonn.

Etter hvert ble den norske trelast utkonkurrert av svensker og finner. Deres last var penere og av bedre kvalitet enn den vanlige last fra sagbrukene her. Muligens også at de gikk mer over til å høvle lasten gjorde sitt til at det ble vanskeligere å få kjøpt den last som det var alminnelig å føre. Likeledes at sagbrukene til dels innskrenket driften gjorde sitt til at denne fart dabbet ut litt etter hvert for til sist å falle ganske bort.

Jeg begynte min sjøfart med en av disse, «Nøkken», en reise til Fredrikshavn i 1893. Det var i egenskap av kokk, men jeg hadde ikke den ringeste ide om koking, men det var ikke nødvendig, ble det sagt, da jeg skulle få undervisning ombord. Undervisningen ble nok ikke rar. Den første gang jeg skulle koke erter, tok jeg kjøttet som Realfsen kom med, rett opp fra saltdunkene og opp i ertene med det. Kjøttet ble spiselig, men ertene var jo den rene saltlake med fett på. Hyren var 12 kroner for reisen. Etterpå var jeg to reiser med «Sofie», Hans Realfsen. Kokekunsten hadde da blitt betydelig bedre, men så langt som til rismelkesuppe hadde den ikke nådd. Jeg fikk nemlig ordre til å kjøpe to kilo risgryn og to liter melk. Jeg syntes ikke denne risposen var særlig stor og brukte forholdet kilo til liter. Det trutnet styggelig ut, men så var det å fylle på vann til gryta ble full. Denne suppen ble servert i en stor klump på et fat. Gamle Søren Halvorsen som var bestemann med, bad meg om å komme ned for å se på de spise suppen. De skar den opp i skiver og spiste den med kniv og gaffel. De tok det fra den humoristiske siden. Ikke noe ondt å høre. Men rødspettene fikk jeg ros for.

Da lasten var losset opp, de forskjellige lengder stablet for seg, likedan takpapp og forskalling, ble det salg på kaien. Jeg måtte gå med søkeren og bore imellom smørdunkene for å kjenne om smøret var harskt. De hadde visst bedre tro på min smak enn på sin egen.

Reisen kunne bli nokså lang til dels. En tur lå vi i Langesund i 21 dager og ventet på god vind. De ville nemlig ikke gå ut før de var sikker på at vinden stod over Skagerak. Den gang tjente jeg 12 kroner på 35 dager.

Utdrag (s. 83-85) fra:
På tokt og her hjemme: - Porsgrunn 1947
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen