Fra sjømannslivet i Seilskibstiden

d. Langfarttur med bark Rekord 1894-1896

Av Hans Olsen

Jeg tok hyra i Porsgrunn hos gamle madam Henriksen som hadde de beste skuter å forhyre til. Skuta lå i Rotterdam, og det var å reise over. Vi gikk ombord i «Vøringen» ved Østsidens dampskipsbrygge for å reise til Kragerø, hvor d/s «Johanna» lå trelastet for Rotterdam. Madam Henriksen var med for å klare reiseutgiftene. Vi var 11 mann. Der var også 4 mann som skulle ombord i en Fredrikstadskute. Båten lå ferdig bare til å kaste akterfortøyningene, og da vi vel var kommet ombord, fikk madam Henrikseil et 3 × 3 hurra. Etter 3 døgns gange lå vi i Rotterdam, fikk tøyet vårt ombord og fikk middag. Styrmannen kom da og tørna til, og det bar ned rommet for å lempe ballast, Der var sluttet en frakt fra Savannah til Java med harpiks, og vi hadde 45 dager å seile på for å få den frakten. Der lå en Egersunds-fullrigger klar til å ta den hvis vi ikke rakk frem. Vi ble da tauet ut og satte seil, men om natten seilte vi skuta på grunn. Den stod dog ikke verre fast enn at vi om morgenen seilte oss løs, fikk taubåt og ble tauet inn til Schiedam hvor vi gikk i dokk. Skuta hadde ikke naua noe større. Et par kobberplater måtte fornyes, og vi kom ut av dokken. Ble da tauet ut igjen, satte seil, og det var om å gjøre, for vi hadde jo bare 42 dager igjen. Var heldige med god vind gjennom Kanalen og til vi fikk NO-passaten. Den var dog løy, og vi i måtte rigge til leseil for å få litt fart på henne og komme tidsnok frem.

Under turen la vi inn noen nye nagelbenkstykker, og jeg var med skipperen utenbords og drev inn den gamle bolt og boret opp for den nye. Vi kom heldig frem med 40 dagers reis, og Egersunderen ble fraktløs.

Den tid vi lå og lastet, var den varmeste i året. Mannskapet måtte ligge i land; kun vaktmannen var ombord. En natt jeg hadde vakt, kom der en «Norther» med lyn og torden og vind. Solseilene blåste delvis i stykker. På halvdekket hadde vi nytt bomullsseil. Alle støttene gikk, og seilet stod som en vegg opp og ned etter klo- og piggfallet, for vi hadde lårende mesan. Jeg fikk åpnet en nat i seilet, og med hjelp av en Kristianiagutt som gikk vakt i en amerikansk skonnert, fikk vi det ned og fast. 2 bramseil som vi hadde over midtskips, var blåst bort på en myr, men vi fikk dem også ombord etter mye strev. Om morgenen kom mannskapet ombord, og det var å rigge opp seilere igjen. Vi ble da omsider lastet, og det var å seile for Java.

Det ville bli en lang tur, men vi var jo sjøfolk med godt mot og proviant for ett år. Hadde god vind til vi kom til stillebeltet; der var det noe av hvert, og mest av regn. Det var da å rigge seg til å fylle vanntankene, og det ikke lang tid. Det er ikke alminnelige regndråper som kommer ned - nei, det er som om noen skulle slå det ned med pøser. Etter å ha kommet ut av stillebeltet fikk vi sydost-passaten, og med fin vind og god fart, 10-12 mil. Da vi var kommet i høyde med Kap det gode håp, ble skipperen syk, og det var om å gjøre å seile og komme frem for å få doktorhjelp.

En formiddag spør styrmannen om vi ikke skulle ta fore bramseil. «Nei», sier skipperen, «gi 'a stor røyl!». Den ble løst og skulle settes, men den blåste ut av likene som avispapir. Jørgen smed og jeg var oppe og gjorde fast fillene. En kveil 3´´ manilla ble tatt ut og strukket forenom ruffen og akterover for å holde oss i, for vi hadde mye overvann. Skipperen var oppe og ute og satt i en fluktstol på halvdekket. Vi var nede pa 44-45° og så en del isfjell. En dag jeg kom fra roret, sa han: «Gå opp i fore-riggen og se om du ser noe. Vi skal ha land nå!» Jeg gikk opp på fore bramrå og sang ut: «Land rett forut!» Det var da å legge skuta rundt, og vi var kommet langt østenom Sundastredet som vi skulle inn. Det var da å krysse 3 døgn, og skipperen måtte gå til køys. Han ble dårlig om natten, og der måtte holdes vakt over ham. Vi kom inn om formiddagen og ankret opp. Styrmannen ble så satt i land for å få tak på doktor, men skipperen var død før doktoren kom. Det var da å få fatt på kiste. Den kom om kvelden og ble brakt av fyrvokterens sønn og noen malayere. Morgenen etter kom fyrvokterens sønn med en kajak padlende av 6 mann og med en stor gigg, hvor kisten og følget som var styrbords vakt, skulle være med. Det var til en liten by, Anjer, ca. 10 km. unnav, og på kirkegården var det 4 graver. Styrmannen forrettet etter ritualet i Landstads salmebok.

Mens vi lå i Sundastredet, hadde vi god anledning til å se vulkanen Krakatau og ødeleggelsen av øya. Den var nå bare en stor stenhaug etter utbruddet i 1883. Losen vi fikk ombord, kunne fortelle meget fra den tid.

Med fin vind ankret vi etter 5-6 dagers seillas opp på reden i Samarang hvor vi skulle losse vår last i lektere med egen hjelp og håndwinsch. Det var godt og varmt med 120° Fahrenheit hver dag, og det var uvant for oss nordboere. Vi hadde dog bare 2 mann syke og 3 malayere som skulle erstatte dem. Lossingen gikk godt unna, og det ble sluttet frakt med jernbaneslippers, 4" × 8" × 8' og en halv gylden stykket til Delagoa Bay. Der kom ombord en gjeng på 32 malayere som skulle laste med en tysker som bas. Han kunne dog ikke klare det. En dag kom en norskfødt jøde, Samuelsen, ombord. Han var ansatt i kompaniet i land. Vi ble ropt akterut og spurt om noen av oss ville drive malayerne og laste skuta. Olaf Larsen nugga til meg og spurte om han og jeg skulle prøve. «Ja, våger du, så våger jeg», sa jeg, og det gikk godt. Vi måtte spleise stærter for å få smal-stikk over slipperen, for de kunne ikke orke å bære dem. Vi hadde da 16 mann hver, og da vi fikk dem i gjenge, gikk det ganske godt. Vi fikk skuta full i rommet og en ganske stor bunke på storluka og en del i seilkøya, og enda hadde vi godt fribord. Mens vi lå i Samarang, hadde hollenderne krig med balliennerne, en øy som ligger østenom Java. Vi seilte østenom for å få sydost-monsunen. Vi så da krigens ødeleggelser, idet vi ankret kloss under øye i vindstille. Vi fikk en regnbyge med vind, lettet anker og seilte videre. Styrmannen hadde nå skuta å føre. Det var Marthinius Olsen. Styrmann var Johan Jakobsen og annen styrmann var Oskar Lycke, tidligere lettmatros og i ruffen.

Da vi kom klar av Bali og Lombok, fikk vi monsun, og det så hard at vi ikke, kunne lense unna. Vi måtte kaste på og bare med noen småseil for å støe skuta. Vi hadde den hard i 1½ døgn. Vi måtte holde oss i halvdekket og på kald mat. Den løyet da av, og vi kunne sette seil og gå unna været og hadde fin reis til Delagoa Bay. Under turen ble stuerten dårlig av beri-beri. Han døde og ble begravet i sjøen tvers av Cap Mary Point, syd Madagaskar. Seilmakeren ble også dårlig; dog levet han til vi kom til Delagoa Bay.

Vi ankret opp på ytre reden en søndag morgen, og skipperen ville i land etter doktor. Vi gikk da i båten 4 mann, og vi hadde 2½ time for å komme inn. Fikk da posten. Skipperen kom løpende med politiet etter seg og jumpet ut båten. Vi lå klar med årene til å stikke av og rodde oss klar av dem. Det var strengt med sunnhetspass, det var årsaken.

Mandag seilte vi inn, tok grunn på baren flere ganger, men kom da heldig inn og kastet begge ankere på havnen. Der kom da doktor ombord, og vi skulle i land etter medisiner til seilmakeren. Vi gikk da i båten, og da jeg etter 15 minutters roing tok fangelina og hoppet i land, tørna de flagget på halv stang. Han var død. Da vi kom ombord, ble vi undersøkt av doktoren, og var bare 3 mann klar av beri-beri, deriblant jeg. Doktoren spurte da hva vi hadde spist og drukket, og det var søtsuppa med eddik og citronsaft som hadde hjulpet oss.

Vi losset lasten vår i lektere. Vi hadde 3 kaffere som hjelp for dem som var syke. De hadde kosten ombord og fikk te, beskøyter og preservakjøtt. En dag ville de ikke tørne til, og styrmannen kom og spurte seilmakeren om hjelp. Han var amerikaner og hadde vært oppe i gull- og diamantfeltene i 5 år og kunne språket. Han gikk da bort og spurte hva det var i veien. «Akona stabensa akona mafote», svarte de. Det er: vi kan ikke arbeide hvis vi ikke får kjøtt. Det fikk de, og så tørna de i arbeid, og vi hadde ikke noe trouble med dem. Vi ble da utlosset, og det var deilig å komme ut fra det verste feberhull på Øst-Afrika.

Vi gikk så i ballast til Rangoon for å laste teak-wood for Cape-Town til der nye tørrdokk de holdt på å bygge der, og hvor der var ca. 1300 mann, hvorav mange lovbrytere som måtte sone straffen ved arbeidet. Vi ankret opp på reden for 2 ankere og begynte å laste med folk fra land, og som vi måtte hente hver morgen. Det var stort skåret tømmer, og vi hadde 4 stk. 31" × 3" × 50' lange. Det var portstolpene til dokka, og det var ikke mye klaring i baugportene. Vi hadde ca. 5 uker fra lasteplassen, og Rangoon var en interessant by med mange avgudstempler o. m. a. å se.

Ferdiglastet der tauet vi ut, gikk seil og hadde en god tur til Cape Town. Kom inn i havnen og begynte å losse. Vi måtte losse i storluken en del for å komme til baugportene, og lossingen gikk hurtig med folk fra land.

Da vi hadde losset ut, skiftet vi plass ut i en av pierene for å laste for New York. Det var vinjord, ullballer og 100 kasser evighetsblomster. Vinjorden som hjelp til ballasten, og hun var lett lastet, så vi kunne ikke føre alle seil. Konsulen var avskiper, og vi lastet den selv, hvorfor vi fikk en kasse øl, 100 flasker, som styrmannen delte ut, og hver mann fikk sitt.

Da vi var lastet, ble vi tauet ut, satte seil og kom til New York med en reis på 90 dager. Kom inn i Syd-Amerika-dokk hvor vi losset. Da tolderne kom ombord, ble der grundig undersøkt. Til og med våre hodeputen og stråsekker i køyene ble åpnet.

Kjæresten til skipperen var kommet over, og de skulle gifte seg. Hun var hjemme i Knardalstrand. Brylluppet stod hos Ullenæss som da var bestyrer av sjømannshjemmet i Brooklyn. Vi feiret det ombord og med god mat og drikke til den lyse morgen.

Etter å ha losset ut, tauet vi over til Brooklyn, hvor vi gikk i dokk for driving og en del nytt kobber. Jeg var da den eneste av mannskapet hjemmefra, og det var tanken min å gå med igjen som tømmermann. Det var sluttet frakt for en tur for Australien med stykkgods. Jeg var i vernepliktsalderen og bestemte meg for å reise hjem. Jeg mønstret av og gikk noen måneder i New York for å få meg en hyre hjemover. Fikk da omsider hyre med en cattle-båt av Anglo-American line, lastet med okser og hester for London. Den var dobbeltskruet, 126 manns besetning, 3 faste dekk og kunne føre 129 kreaturer. Vi var 3 mann, en skotte, en svenske og jeg, og vi hadde 100 okser å fore, vanne og stelle. Hadde 11 døgn i sjøen, og vi losset oksene til slakterier i syd-London. Gikk så ned til Silverton hvor vi losset hestene som skulle til Tyskland og Frankrike. Jeg mønstret av og var i London i 14 dager. Fikk da hyre med skonnertskip «Snar» av Kragerø og gikk med den til Kollbjønn hvor vi skjøt ballast, tauet så opp til Tråk ishuser for å laste is for London. Mønstret av og reiste hjem til Porsgrunn etter å ha vært ute ca. 2½ år.